1956: Statsministerens kontor får faste stillinger

6. januar 1956 fikk Statsministerens kontor tildelt 3 statssekretærembeter og 3 ekspedisjonssjefembeter. Det var gått drøyt 16 år siden kontoret var blitt til i oktober 1939. Perioden med midlertidige stillinger i statsministerens politisk/adminstrative sekretariat var over.

Samtidig var regjeringens konstitusjonelle sekretariat, Statsrådsekretariatet, fortsatt et separat organ.

De faste stillingene ved Statsministerens kontor var resultat av en stortingsproposisjon som Einar Gerhardsens tredje regjering hadde fremmet 21. oktober 1955: Tiltak for å lette den administrative arbeidsbyrden for statsrådene m.v. - Tilleggsbevilgninger (121-1955).

Regjeringen hadde varslet dette i sin tiltredelseserklæring 24. januar 1955, og i proposisjonen foreslo regjeringen nå blant annet "Styrkelse av Statsministerens og Regjeringens sekretariat" og "Biltjenesten for Regjeringen".

7,5 stillinger i 1955
Før endringene i januar 1956 hadde Statsministerens kontor totalt 7,5 stillinger.

Disse var 3 statsministersekretærer: pressesjef Olaf Solumsmoen, sosialøkonom Arnfinn Guldvog og jurist og tidligere statsråd Kai B. Knudsen, 1 direktør for kontorets avdeling for administrativ beredskap: Andreas Andersen, 1 deltids pressesekretær: sosialøkonom Ragnar Høgelid og 3 kontorfunksjonærer: Ragnhild Skutle, Elsa Sund og Beret (Mosse) Monsen.

I tillegg kom 1 sjåfør: Nils Mjølund, som dengang ble lønnet over Finansdepartementets budsjett.

27. juni 1955
Det var i regjeringskonferanse mandag 27. juni 1955 Gerhardsens tredje regjering satte i gang et arbeid for å styrke statsministerens og statsrådenes sekretariater. Statsministersekretær Arnfinn Guldvog oppsummerte det hele i 12 punkter, som ble sendt til regjeringens medlemmer.

Blant punktene var at regjeringen burde unngå møter mandager og lørdager slik at statsrådene kunne "arbeide i ro", at noen statsråder skulle se etter eiendommer som kunne brukes "som arbeidssteder eller ... avkoblingssteder", at statsrådene skulle sende inn sine ønsker "når det gjelder bruk av bil", at det "for tiden ikke var noe alminnelig ønske om å få utnevnt departementsråder" i alle departementer og at statsministeren ville legge fram et forslag "om administrasjonsordningen ved sitt kontor".

"Organiseringen av Statsministerens kontor"
En måned senere, 29. juli 1955, hadde statsministersekretær og tidligere forsvarsminister Kai B. Knudsen klart et første notat til statsministeren om "Organiseringen av Statsministerens kontor". Notatet var basert på samtaler med Gerhardsen selv, justisminister Jens Chr. Hauge, statsministersekretærene Arnfinn Guldvog og Olaf Solumsmoen og kontorets beredskapsdirektør Andreas Andersen.

I notatet berørte Knudsen ikke hvordan statsministerens sekretariat på dette tidspunktet var organisert i nabolandene Sverige, Danmark og Finland. Han omtalte heller ikke Statsrådsekretariatet og dets arbeid med statsråds- og regjeringssakene, som høsten 1945 var blitt flyttet fra statsministerens nabokontor i Regjeringsbygningen til Victoria Terrasse 1.

I stedet viste Knudsen til den britiske regjeringens felleskontor, Cabinet Office - opprettet i 1938, en ordning som han mente "i alt vesentlig bør tilpasses hos oss".

Kai B. Knudsen (til venstre) var statsministersekretær for Einar Gerhardsen 1948-1951, for Oscar Torp 1951-1952 og for Gerhardsen igjen 1955. Han var justisminister 1952-1954 og forsvarsminister 1954-1955, begge poster i Torps regjering. Til høyre Jens Chr. Hauge i 1948, tidligere statsministersekretær som var justisminister da 1956-endringene ble forberedt. (Foto: Arbark).

For andre gang på 15 år ble det nå ikke noe av forslaget fra Statsrådsekretariatet om å slå sammen de to sentrale regjeringssekretariatene: statsministerens politisk/administrative sekretariat Statsministerens kontor og regjeringens konstitusjonelle sekretariat Statsrådsekretariatet. Først etter enda et drøyt tiår, 1. juli 1969, ble de to sekretariatene ett.

"Statsministerens oppgaver er økt"
Knudsen tok utgangspunkt i at "koordineringsproblemet i den voksende statsvirksomhet" siden mellomkrigstiden, hadde gjort det nødvendig å styrke det han kalte "Statsministerens og Regjeringens sekretariat".

Han skisserte et kontor ledet av "Regjeringens sekretær", som samtidig hadde den administrative ledelsen av Statsministerens kontor. Under denne stillingen så Knudsen for seg en økonomisk seksjon, en noe utvidet beredskaps- og sikkerhetsseksjon, en presseavdeling og to utredningskonsulenter. Denne utvidelsen ville også medføre behov for en «kontordame» til.

Politisk eller administrativ?
Knudsens notat viste at det i juli 1955, et halvår før omorganiseringen av Statsministerens kontor ble gjennomført, var en viss uenighet sentralt om hvilke poster som burde besettes politisk og hvilke som burde besettes med embetsmenn.

Mens statsråd Hauge mente det måtte være et fast embetsverk på Statsministerens kontor - i alle fall når det gjaldt lederne for de tre seksjonene for økonomi, presse og beredskap, var Knudsens holdning at i alle fall sjefen for beredskapsseksjonen måtte være embetsmann. Den sentrale funksjonen som regjeringssekretær så han gjerne plassert som statssekretær.

Etter videre bearbeiding av saken utover høsten 1955, ble løsningen fra januar 1956 at kontorets tre statsministersekretærstillinger ble omgjort til faste statssekretærembeter, samtidig som kontoret fikk tilført tre faste ekspedisjonssjefembeter.

3 statssekretærer
Det skulle imidlertid gå to år før alle de tre statssekretærene var på plass. Pressesjef Solumsmoen var den eneste av de tre statsministersekretærene som fortsatte som statssekretær, mens Guldvog valgte å søke et av de nye ekspedisjonssjefembetene og Knudsen forlot politikken for å bli sorenskriver i Indre Follo.

I mars 1956 ble underdirektør Dagfin Juel i Handelsdepartementet utnevnt til statssekretær med ansvar for økonomiske saker, mens filologen Kjell Gjøstein Aabrek i januar 1958 ble statssekretær med ansvar for kontakten til Stortinget.

 

 

 

SMKs tre første statssekretærer. Fra venstre Olaf Solumsmoen - som ved utnevnelsen i januar 1956 hadde vært statsministersekretær for pressesaker siden 1948, Dagfin Juel - som ble utnevnt i mars 1956, Kjell Aabrek - som ble utnevnt i januar 1958. Alle ble i embetet til Gerhardsens tredje regjering gikk av i 1963, og ble utnevnt igjen under Gerhardsens fjerde regjering 1963-1965.
(Foto: Arbark og NTBScanpix (Juel)).

3 ekspedisjonssjefer
De tre nye ekspedisjonssjefene ved Statsministerens kontor skulle være en jurist med ansvar for statsrettslige og administrative saker (kimen til både regjeringsrådembetet og kontorets administrative avdeling), en sosialøkonom (kimen til kontorets innenriksavdeling) og en med ansvar for sikkerhetspolitiske og beredskapsmessige saker (i noen grad en forløper for kontorets internasjonale avdeling).

Mens byråsjef Kristian Bloch i Justisdepartementet nå ble ekspedisjonssjef for juridiske og administrative saker - og den ledende av de tre ekspedisjonssjefene ved Statsministerens kontor, ble statsministersekretær Arnfinn Guldvog ekspedisjonssjef for økonomiske saker, og beredskapsdirektør Andreas Andersen ekspedisjonssjef for beredskaps- og sikkerhetspolitiske saker.

Etter Bloch har administrasjonsavdelingen vært ledet av ekspedisjonssjefene Finn N. Midtskaug (1964-1974), Dag Berggrav (1974-1987), Trygve Schiøll 1987-1995), Nina Frisak (1995-200), Kristin Jahre Ramm (2000-2007), Henning Henriksen (2007-2011), Heidi Heggenes (2011-).

 

 

 

Statsministerens kontors tre første ekspedisjonssjefer fra 1956. Fra venstre Kristian Bloch 1956-1964, Arnfinn Guldvog 1956-1983 og Andreas Andersen 1956-1973. (Foto: Arbark og NTBScanpix (Andersen)).

Statsministerens kontor samordnet beredskap 1954-1965
På denne tiden lå den administrative samordningen av beredskaps- og sikkerhetssaker ved Statsministerens kontor, etter å ha blitt plassert der i 1954. I 1953 var Andreas Andersen - rektor ved Forsvarets sivile skole - blitt konstituert som direktør for kontorets nye beredskapsavdeling, i dokumenter også omtalt som avdeling for administrativ forsvarsberedskap. "Det er nødvendig med en tjenestemann som utelukkende kan vie seg for dette arbeid", het det i stortingsproposisjonen om dette (1-1954).

Som ekspedisjonssjef på feltet var Andersen sekretær for Regjeringens sikkerhetsutvalg og Forsvarsrådet, og formann i Koordineringsrådet for sivilt beredskap, som ble opprettet i januar 1956. Andersen var også statsministerens utenrikspolitiske rådgiver, forberedte taler og reiser på feltet, ledsaget statsministeren på utenlandsreiser og var statsministerens tolk. Andersen innehadde embetet til han gikk av for aldersgrensen høsten 1973.


Statsministerens kontors mangeårige sikkerhetsrådgiver, ekspedisjonssjef Andreas Andersen - fotografert i 1973. (Foto: Arbark).

Koordineringsutvalget ble nedlagt i 1965, og erstattet av et nytt utvalg under Justisdepartementet. Da Direktoratet for sivilt beredskap ble opprettet i 1970, ble det praktiske samordningsansvaret for feltet overført dit.

Internasjonale saker
Da Andreas Andersen gikk av i 1973, ble ansvaret for internasjonale saker det neste tiåret i større grad håndtert på politisk nivå - ved statssekretærene Paul Engstad 1976-1980, Olav Bucher-Johannessen 1980-1981, Kjell Colding 1981-1984 og Nils Morten Udgaard 1984-1986.

På Udgaards initiativ fikk kontoret i 1985 igjen en embetsmann med ansvar for internasjonale saker, byråsjef Morten Wetland fra Utenriksdepartementet. Denne stillingen ble etterhvert supplert med to til, før kontoret fikk sin internasjonale avdeling fra januar 1992 - med Wetland som ekspedisjonssjef. Wetland var senere statssekretær ved kontoret 1994-1996 - under Brundtlands tredje regjering, og 2005-2007 - under Stoltenbergs andre regjering.

Etter Wetland har internasjonal avdeling vært ledet av ekspedisjonssjefene Jonas Gahr Støre (1995-1998), Øyvind Nordsletten (1998-2000), Bente Angell-Hansen (2000-2005), Ingvard Havnen (2005-2012), Odd Magne Ruud (2012-2016), Jon Elvedal Fredriksen (2016-).

Økonomiske saker
Da statsministersekretær Arnfinn Guldvog i 1956 ble ekspedisjonssjef for økonomiske saker, var kimen til kontorets senere økonomiske avdeling/innenriksavdeling lagt. Sommeren 2002 skiftet økonomisk avdeling navn til innenriksavdelingen.

Guldvog ble i 1983 etterfulgt av Øystein Josefsen. I 1988 overtok Bjørn T. Grydeland, som hadde samarbeidet med Josefsen siden 1987, det som nå var blitt en avdeling for økonomiske saker. Etter Grydeland har avdelingen vært ledet av ekspedisjonssjefene Trond Fevolden (1992), Arne Spildo (1992-2002), Martin Skancke (2001-2006), Hans Henrik Scheel (2006-2008), Målfrid Bjærum (2008-2011), Anne Nafstad Lyftingsmo (2011-2016), Lars-Henrik Myrmel-Johansen (2016-).

2 stillinger mer
Styrkingen av Statsministerens kontor i 1956 omfattet også to nye stillinger som førstesekretær, det vil si saksbehandler. Den ene ble besatt av senere statssekretær i Samferdselsdepartementet og Forsvarsdepartementet Lasse Aasland, som fram til 1962 arbeidet med beredskapssaker under Andreas Andersen.

Den andre førstesekretærstillingen var en utvidelse av den halve pressesekretærstillingen (kimen til kontorets kommunikasjonssjefstilling), der redaksjonssekretær i Forsvarets pressetjeneste Bjørn Einar Brevik ble ansatt etter Ragnar Høgelid i 1956. Tittelen ble nå endret til pressekonsulent. Brevik hadde 1959-1960 senere journalist og forfatter Bjørn Bjørnsen som sin vikar mens han selv gikk på NATO Defense College, og ble i 1963 etterfulgt av en senere statssekretær ved Statsministerens kontor, Oluf Fuglerud.

De tre kontorfunksjonærene fortsatte etter 1956-endringen: sekretær I Ragnhild Skutle, kontorfullmektig I Elsa Sund (som i 1956 skiftet navn til Guldvog fordi hun giftet seg med ekspedisjonssjef Arnfinn Guldvog) og kontorfullmektig I Beret (Mosse) Monsen.

Totalt hadde Statsministerens kontor etter 1956-styrkingen 9 stillinger i tillegg til statsministerembetet. Allerede samme år økte man imidlertid med en kontorfunksjonær til, kontorfullmektig I Sigrid (Siggen) Winger.

Tilløp til felles biltjeneste
I stortingsproposisjon 121-1955 foreslo statsminister Gerhardsen at det skulle organiseres "en bilsentral for Regjeringens medlemmer", ved at det skulle kjøpes inn seks biler som skulle tilhøre Oslo politi og bli kjørt av tre politisjåfører. Tanken var at noen av statsrådene fortsatt ville ønske å kjøre selv, og at bilene skulle kunne brukes av Politiet når de ikke var i bruk for statsrådene.

På denne tiden hadde statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren egen bil med sjåfør, mens justisministeren hadde politibil til rådighet.

Ordningen med biler som ble kjørt dels av politikonstabler, dels av statsrådene, kom igang - men ble fra 1962 erstattet av den nye Regjeringens biltjeneste under Statsministerens kontor.

Kilder:
Berggrav, Dag (red.): Maktens høyborg. Statsministerens kontors historie og politiske hovedsaker siden 1945.
Oslo, 1997.

Til toppen