Vi viser til deres henvendelse 17. februar 2026, der dere ber om departementets veiledning om hvilken plikt kommunen har til å tilrettelegge for folkevalgte med nedsatt funksjonsevne og betydningen av at FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) nå er inkorporert i menneskerettsloven.

Dere spør om det kreves av kommunen at det gis praktisk tilrettelegging i form av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) dersom det er nødvendig for politisk deltakelse, og om det kan være diskriminerende etter CRPD dersom mangel på slik bistand fører til at en folkevalgt ikke kan delta på lik linje med andre. Videre spør dere om en folkevalgt med funksjonsnedsettelse kan kreve at møtene i det folkevalgte organet avholdes som fjernmøte dersom slik deltakelse er eneste mulighet for deltakelse grunnet funksjonsnedsettelsen, og om inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven krever en fornyet vurdering av adgangen til hybride møter.

Departementet tar ikke stilling til den konkrete situasjonen i Oslo kommune, men gir i det følgende generell veiledning om hvorvidt kommuner har en plikt til å tilrettelegge for folkevalgte med nedsatt funksjonsevne.

I lovgivningen skilles det mellom generell tilrettelegging for alle personer med nedsatt funksjonsevne, for eksempel i form av universell utforming av funksjoner, og individuell tilrettelegging for den enkelte. Spørsmålet til kommunen dreier seg om tilfeller der BPA og/eller fjernmøter er eneste mulighet for folkevalgt deltakelse, og det dermed er et stort individuelt tilretteleggingsbehov. Vurderingene under knytter seg derfor i større grad til individuell tilrettelegging for den enkelte folkevalgte.

Svaret er utformet i samarbeid med Kultur- og likestillingsdepartementet, som har ansvar for likestillings- og diskrimineringsloven og Helse- og omsorgsdepartementet, som har ansvar for reglene om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i pasient- og brukerrettighetsloven.

Om inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven

FN-konvensjonen 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013. Norge har vært forpliktet til å etterleve konvensjonen siden. Konvensjonen ble da gjennomført i norsk rett ved konstatering av at norsk lovgivning allerede oppfylte forpliktelsene i konvensjonen. Med unntak av at det ble ansett nødvendig med enkelte endringer i vergemålslovgivningen og diskrimineringsombudsloven, ble norsk rett vurdert å være i samsvar med konvensjonen, se Prop. 106 S (2011–2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

16. desember 2025 vedtok Stortinget å inkorporere konvensjonen i menneskerettsloven. Endringene trådte i kraft 1. januar 2026, og innebærer at konvensjonen gjelder direkte som norsk lov. Videre går bestemmelser i konvensjonen ved motstrid foran bestemmelser i annen lovgivning, se menneskerettsloven §§ 2 og 3. I forarbeidene, Prop. 162 L (2024-2025) punkt 6.1.3, konstatertes det at norsk lovgivning allerede i all hovedsak er i overenstemmelse med CRPD. Det ble kun ansett nødvendig å gjøre enkelte endringer i passloven og ID-kortloven. Det ble der også vist til at presumsjonsprinsippet innebærer at norsk rett allerede før inkorporering så langt mulig skal tolkes i tråd med CRPD. Eventuelle spenningsforhold må løses gjennom å tolke norsk rett i overenstemmelse med konvensjonen. Inkorporeringen i menneskerettsloven har derfor begrensede rettslige konsekvenser. Videre fremgår det at det er en forutsetning for å anvende bestemmelser i CRPD direkte som grunnlag for konkrete rettigheter, at de gir uttrykk for individuelt håndhevbare rettigheter. Det er tilfelle for et fåtall av bestemmelsene:

«Departementet legger til grunn at norsk rett etter disse endringene oppfyller kravene som følger av CRPD, og at det dermed etter inkorporering sjelden vil være behov for å anvende CRPD direkte som grunnlag for konkrete rettigheter. Det er videre en forutsetning for å anvende konvensjonsbestemmelsene direkte som norsk lov at de gir uttrykk for individuelt håndhevbare rettigheter, i form av rettigheter som etter inkorporeringen uten videre kan påberopes og legges til grunn som selvstendig grunnlag for rettskrav fra den enkelte overfor offentlige myndigheter. Som det fremgår av punkt 6.3.4, er det etter departementets syn bare et fåtall av konvensjonens rettigheter som kan anses som individuelt håndhevbare.»

I punkt 6.3.4 i proposisjonen vurderes de ulike bestemmelsene i konvensjonen som gir konkrete håndhevbare rettigheter, og det konkluderes med at disse ikke gir noe ytterligere vern om rettigheter enn det som allerede følger av norsk rett. Om effekten av bestemmelser som ikke utgjør konkrete rettigheter, står det i proposisjonen punkt 6.3.1:

«Dersom en bestemmelse i CRPD ikke utgjør et selvstendig rettslig grunnlag, vil bestemmelsen likevel kunne ha andre og mer indirekte eller uformelle rettslige effekter, for eksempel som ett av flere mulige tolkningsmidler ved fastleggelsen av innholdet i bestemmelser i norsk lovgivning eller som retningslinje ved forvaltningens skjønnsutøvelse.»

Når det gjelder inkorporeringens betydning for kommunene, fremgår det i punkt 6.5.3:

«Departementet er enig med utvalget i at når staten ved ratifikasjonen av CRPD har lagt til grunn at norsk lovgivning som kommunene forvalter, ivaretar konvensjonens krav, må kommunene allerede, i tråd med presumsjonsprinsippet, så langt mulig tolke og anvende lovgivningen i tråd med Norge forpliktelser etter CRPD. Dette innebærer en begrensning i det lokale selvstyret etter kommuneloven § 2-1 tredje ledd.

Også etter inkorporering av CRPD vil utgangspunktet for hvilke tjenester og ytelser kommunene må tilby og omfanget av disse være norsk sektorlovgivning. Inkorporering av CRPD ville bare ha medført ytterligere begrensninger i det kommunale selvstyret sammenlignet med i dag, dersom konvensjonen inneholder rettigheter som ikke er gjennomført eller som er utilstrekkelig gjennomført i norsk rett. Det er etter departementets syn ikke tilfellet.»

Vurdering av hvorvidt det foreligger en plikt til tilrettelegging for folkevalgte med nedsatt funksjonsevne

Departementet har gjort en vurdering av om det foreligger en plikt for kommunene, etter CRPD eller annen lovgivning, til å tilrettelegge for folkevalgte med nedsatt funksjonsevne.

Kommuneloven har regler om folkevalgte i kommunene, men det er ingen egne bestemmelser om folkevalgte med nedsatt funksjonsevne, med unntak av reglene om at kommunene skal ha et råd for personer med funksjonsnedsettelse, jf. § 5-12. Kommuneloven § 8-1 sier at medlemmer av et kommunalt eller fylkeskommunalt folkevalgt organ plikter å delta i organets møter hvis de ikke har gyldig forfall. Dette er basert på ombudsplikten, som innebærer at når man er valgt, har man plikt (og rett) til å fungere i vervet. Om dette innebærer at kommunen har en plikt til å tilrettelegge for folkevalgte med nedsatt funksjonsevne gir verken loven, forarbeider eller andre rettskilder direkte svar på. Når folkevalgte både er forpliktet til å delta i møtene og har en rett til dette, vil det etter departementets vurdering følge med et visst ansvar for kommunen å sørge for at det er mulig for de folkevalgte å gjennomføre denne retten og plikten. Hvor grensen går for hvor langt kommunen skal tilrettelegge, kan ikke løses gjennom en tolkning av kommuneloven alene. Etter departements vurdering må kommuneloven her suppleres med regler i annen lovgivning.

Når det gjelder CRPD, er det særlig tre bestemmelser som er relevante - artikkel 5 om likhet og ikke-diskriminering, artikkel 9 om tilgjengelighet og artikkel 29 om deltakelse i det politiske og offentlige liv. Av disse er det kun artikkel 5 nr. 1 og deler av artikkel 29 bokstav a som gir uttrykk for individuelt håndhevbare rettigheter, jf. Prop 162 L (2024-2025) punkt 6.3.4, og som nevnt ovenfor er det lagt til grunn i proposisjonen at disse rettighetene uansett ikke gir ytterligere vern enn det som allerede følger av norsk rett. Artikkel 5, 9 og 29 kan imidlertid være relevante tolkningsmidler ved fastleggelsen av innholdet i bestemmelser i norsk lovgivning.

Artikkel 9 pålegger statene å treffe tiltak for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne på linje med andre har tilgang til tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten. Bestemmelsen oppfylles blant annet gjennom reglene om universell utforming i likestillings- og diskrimineringsloven § 17, se Prop 162 L (2024-2025) punkt 7.3.4. Kommunene må sørge for at reglene oppfylles i lokaler og bygninger som er åpne for allmennheten. Møter i folkevalgte organer skal som hovedregel være åpne for allmennheten etter reglene i kommuneloven § 11-5. I hvilken grad kravet om universell utforming kommer til anvendelse må vurderes konkret ut fra bestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven.

Artikkel 29 har regler om at myndighetene skal sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne politiske rettigheter, og at de kan delta fullt ut og på en effektiv måte i det politiske og offentlige liv på lik linje med andre, enten direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Dette omfatter blant annet funksjonshemmedes rett og mulighet til å avgi stemme og bli valgt, blant annet ved å ivareta offentlige verv på en effektiv måte og utføre alle offentlige oppgaver på alle nivåer i forvaltningen, og legge til rette for bruk av ny teknologi og tekniske hjelpemidler når det er hensiktsmessig. Bestemmelsen innebærer at nasjonale myndigheter skal sikre at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i det offentlige og politiske liv på lik linje med andre. Bestemmelsen er relativt generelt utformet, og nasjonale myndigheter er gitt stor grad av skjønn ved vurderingen av hvordan bestemmelsen skal oppfylles. I den grad det eventuelt kan utledes en individuell rett til tilrettelegging for folkevalgte av artikkel 29, går ikke denne rettigheten lenger enn det som kan utledes av artikkel 5 nr. 1 jf. artikkel 2, se nedenfor.

Artikkel 5 har regler om likhet og ikke-diskriminering, og det følger av artikkel 2 at forbudet mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne i artikkel 5 nr. 1 også omfatter nektelse av rimelig tilrettelegging. Artikkel 5 oppfylles blant annet gjennom reglene i likestillings- og diskrimineringsloven, se Prop 162 L (2024-2025) punkt 7.2.4. Likestillings- og diskrimineringsloven har regler om individuell tilrettelegging innenfor bestemte områder, blant annet i arbeidsforhold, se §§ 20-23. Loven har ikke egne regler om tilrettelegging for folkevalgte eller personer med ulike verv. Likevel kan manglende tilrettelegging være i strid med lovens § 6 (diskrimineringsforbudet) etter en konkret vurdering, jf. §§ 7, 8 og 9. I forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven (Prop. 81 L (2016-2017) punkt 12.2.3.3 står det følgende om indirekte diskriminering som følge av unnlatelse av å tilrettelegge:

«At diskrimineringsforbudet også omfatter unnlatelser, gjør at det kan utledes en viss plikt til å iverksette aktive tiltak og tilrettelegge for å sikre reell likebehandling. Det er imidlertid usikkert hvor langt plikten til slike positive tilretteleggingstiltak strekker seg. Det kan ikke utledes en plikt til en bestemt form for tilrettelegging. Pliktsubjektet har derfor frihet til å velge hvilken form for tilrettelegging eller tilpasning som skal iverksettes for å unngå å opptre i strid med forbudet mot diskriminering.

Særlig når det gjelder nedsatt funksjonsevne, kan indirekte forskjellsbehandling ta form av å unnlate å tilrettelegge, slik at det ikke oppnås reell likebehandling»

Videre står det i merknaden til § 12:

«For de rettssubjekter og på områder som ikke er omfattet av de opplistede bestemmelsene kan det utledes visse krav til generell og individuell tilrettelegging av det alminnelige forbudet mot indirekte diskriminering.»

Dette er også lagt til grunn i forarbeidene til endringene i menneskerettsloven om inkorporeringen av CRPD, se Prop. 162 L (2024-2025) punkt 7.2.4.2. 

Likestillings- og diskrimineringsloven § 9 har regler om at forskjellsbehandlingen likevel ikke er i strid med diskrimineringsforbudet dersom den er lovlig etter § 9, dvs. har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.

På bakgrunn av dette må det gjøres en konkret vurdering av om manglende tilrettelegging for en folkevalgt omfattes av diskrimineringsforbudet i likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Dersom en funksjonsnedsettelse gjør at en folkevalgt har behov for tilrettelegging for å kunne delta på et møte i det folkevalgte organet vedkommende er medlem av, på lik linje med de andre medlemmene, vil kommunen etter omstendighetene ha en plikt etter likestillings- og diskrimineringsloven til å iverksette aktive tiltak for å sikre dette. Etter departementets vurdering vil det at den folkevalgte både har plikt og rett til å delta i møtet i det folkevalgte organet etter kommuneloven, være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen etter § 9, jf. også CRPD artikkel 29 om deltakelse i det politiske og offentlige liv. Dette må imidlertid veies opp mot andre saklige formål.

Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6 kan det ikke utledes en plikt til en bestemt form for tilrettelegging, og kommunen har derfor frihet til å velge hvilken form for tilrettelegging eller tilpasning som skal iverksettes for å unngå å opptre i strid med diskrimineringsforbudet. Det innebærer at kommunen har et rom for skjønn i hvordan en eventuell tilrettelegging skal gjennomføres. Denne forståelsen av likestillings- og diskrimineringsloven ble i Prop. 162 L (2024-2025) vurdert å være i tråd med CRPD, se punkt 7.2.4.2.

Etter likestillings- og diskrimineringsloven kan det dermed ikke utledes et generelt krav om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for folkevalgte med nedsatt funksjonsevne eller at møter skal foregå som fjernmøte. Her gjelder de alminnelige reglene i henholdsvis pasient- og brukerrettighetsloven og kommuneloven. I en konkret vurdering av hvilke tiltak som er nødvendige for å unngå å opptre i strid med diskrimineringsforbudet i likestillings- og diskrimineringsloven, kan likevel kommunene vurdere slike tiltak, så lenge de er innenfor reglene i pasient- og brukerrettighetsloven og kommuneloven.

Ved inkorporeringen av CRPD i menneskerettsloven ble pasient- og brukerrettighetslovens regler om BPA vurdert å være i tråd med konvensjonen, se Prop 162 L (2024-2025) punkt 7.7.4.4, der det blant annet står: «Departementet kan verken se at BPA-ordningens utforming, skjønnet kommunen utøver ved tildelingen eller plasseringen i helse- og omsorgstjenesteloven er i strid med konvensjonen».

Reglene om fjernmøter følger av kommuneloven § 11-7. I første ledd framgår det at kommunestyret og fylkestinget selv kan beslutte at folkevalgte organer i kommunen eller fylkeskommunen skal ha adgang til å holde møter som fjernmøte. Videre står det i andre ledd: «Fjernmøte innebærer at deltakerne ikke sitter i samme lokale, men at de via tekniske hjelpemidler likevel kan se, høre og kommunisere med hverandre. Kravene som ellers gjelder for møter, gjelder også for fjernmøter». Et møte som skal lukkes etter § 11-5 andre ledd, kan ikke holdes som fjernmøte, jf. tredje ledd.

Departementet har lagt til grunn (se tolkningsuttalelse med saksnr. 20/4421-2) at folkevalgte organer enten må holde fysisk møte eller fjernmøte. Det er ikke adgang til å kombinere de to møteformene. Hvis noen deltar digitalt og resten sitter samlet i et møtelokale, er møtet å anse som et fjernmøte, og reglene om fjernemøte må følges.

Det er opp til kommunestyret om det vil åpne for bruk av fjernmøter i folkevalgte organer. Kommunestyret må fatte et vedtak om en slik adgang, for eksempel gjennom et reglement for saksbehandlingen. Dersom kommunestyret har åpnet for bruk av fjernmøte, og det er innkalt til et slikt møte, har medlemmene av det folkevalgte organet både en rett og en plikt til å delta i møtet som et fjernmøte.

Oppsummering

Kommunene har et generelt ansvar for å sørge for at også folkevalgte med nedsatt funksjonsevne har mulighet til å ivareta sitt verv og delta i møter i det folkevalgte organet de er medlem av. Hvorvidt det eventuelt er en plikt til konkret tilrettelegging for folkevalgte ut fra spesifikke behov, må vurderes i det enkelte tilfellet etter reglene i likestillings- og diskrimineringsloven. Etter lovverket kan det ikke utledes et generelt krav om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for folkevalgte med nedsatt funksjonsevne, eller om at møter skal foregå som fjernmøte. I en konkret vurdering av hvilke tiltak som er nødvendige for å unngå å opptre i strid med diskrimineringsforbudet i likestillings- og diskrimineringsloven, kan likevel slike tiltak vurderes, så lenge de er innenfor reglene i pasient- og brukerrettighetsloven og kommuneloven.