§ 13 - Rekkevidden av taushetsplikten etter postloven § 13 i forhold til politi og påtalemyndighet

Saksnummer: 01/11093 EO KHR/KES/GMA

 

Dato: 20.09.2002

 

Rekkevidden av taushetsplikten etter postloven § 13 i forhold til politi og påtalemyndighet

Vi viser til Samferdselsdepartementets brev 6. desember 2001, og beklager at vi på grunn av stort arbeidspress ikke har kunnet behandle saken før nå. I brevet bes Lovavdelingen om å vurdere rekkevidden av postlovens bestemmelse om taushetsplikt i forhold til politi og påtalemyndighet, og om postoperatører omfattes av meldeplikten i finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd.

1. Rekkevidden av postlovens bestemmelse om taushetsplikt

I brevet reises spørsmål om personer som omfattes av postlovens taushetspliktbestemmelse har rett til å melde fra til politiet eller påtalemyndigheten ved mistanke om eller kjennskap til straffbare forhold, og i så fall, hvor sterk mistanken må være før det kan meldes fra.

Postloven 29. november 1996 nr. 73 § 13 lyder:

§ 13. Taushetsplikt

Enhver som utfører arbeid eller tjeneste for en postoperatør har varig taushetsplikt om det vedkommende gjennom virksomheten får kjennskap til om postsendingers avsendere, mottakere og innhold.

Taushetsplikten gjelder ikke når det er plikt til å gi opplysninger etter bestemmelse i lov.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at politiet undersøker om postsending inneholder narkotika uten å åpne den. De som foretar slike undersøkelser har taushetsplikt etter første ledd når det gjelder forhold som ikke angår oppdraget.”

Etter ordlyden kan taushetsplikten etter § 13 første ledd etter omstendighetene også omfatte opplysninger om straffbare forhold, typisk at en postsending inneholder narkotika. Men slik bestemmelsen er utformet, omfatter taushetsplikten bare opplysninger om hvem som er avsender eller mottaker av postsendingen, eller hva som er innholdet i den. Et eksempel på forhold som taushetsplikten ikke er til hinder for å anmelde, er forhold som landpostbudet får kjennskap til ved utlevering av post i hjemmet. En ytterligere begrensning ligger i at taushetsplikten bare gjelder der postoperatøren har fått kjennskapen gjennom virksomheten, men vi antar at det typisk vil være en slik sammenheng i sakene der anmeldelse kan være aktuelt.

Unntaket i annet ledd må antas å vise blant annet til straffeloven § 139, som oppstiller straff for den som unnlater gjennom anmeldelse eller på annen måte å avverge nærmere bestemte straffbare forhold (bl.a. seksuelle overgrep mot barn under 14 år). I slike saker er taushetsplikten ikke til hinder for å anmelde forholdet til politiet. Tilbake står å vurdere om taushetsplikten er til hinder for å underrette om andre mulige straffbare forhold enn dem som er nevnt i straffeloven § 139. Dette kan enten formuleres som et spørsmål om å tolke § 13 første ledd restriktivt, eller om å legge til grunn en vid forståelse av unntaket i annet ledd. Særlig fordi det skal mer til for å oppstille en plikt enn en rett, gir den første problemstillingen etter vårt syn den beste tilnærmingen.

I visse tilfeller er det åpenbart grunn til å tolke første ledd innskrenkende. Et eksempel er der underretning til politiet kan tenkes å være påkrevd for å hindre at postoperatøren pådrar seg straffansvar etter straffeloven § 317. Men det foreligger også holdepunkter for at det mer generelt må være tillatt å melde fra om mulige straffbare forhold uten hinder av taushetsplikten etter første ledd.

I arbeidet med den nye postloven ble det lagt til grunn som gjeldende rett at taushetsplikten ikke var til hinder for anmeldelse, jf. Ot.prp. nr. 64 (1995-96) side 15. Dette ble også lagt til grunn i Lovavdelingens uttalelse 16. mars 1990 i sak 126/90, under henvisning til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6. Det kan imidlertid nå neppe antas at forvaltningsloven § 13 f jf. § 13 b nr. 6 utfyller postloven § 13, siden denne bestemmelsen må regnes som en regel om yrkesmessig taushetsplikt. Adgangen til å inngi anmeldelse trass i taushetsplikt må derfor bygges på annet grunnlag. I forarbeidene til postloven blir det flere steder forutsatt at rettstilstanden skal videreføres, slik at det fortsatt skal være adgang til å anmelde straffbare forhold, jf. særlig Ot.prp. nr. 64 (1995-96) side 15:

”Det må som i dag være domstolene og påtalemyndigheten som i tilfelle vurderer om en sending har straffbart innhold. Postverket kan, om det anser at en sending kan ha straffbart innhold eller inneholde diskriminerende reklame e.l., anmelde forholdet til politiet eller til instanser som eventuelt kan gi pålegg til Postverket. Ved anmeldelse kan Postverket anmode påtalemyndigheten om å foreta beslag eller gi pålegg om tilbakehold av sendingene etter straffeprosesslovens § 211 annet ledd. Departementet kan ikke tilrå endring av gjeldende rett på dette området.”

Forarbeidene må etter vårt skjønn leses slik at lovgiverne har ønsket å videreføre det man oppfattet som rettstilstanden på området, slik at taushetsplikten ikke er til hinder for at mulige straffbare forhold rapporteres. Også samfunnets interesse i at straffbare handlinger blir avdekket og strafforfulgt, taler for en slik forståelse, samtidig som personvernhensyn er varetatt gjennom den omfattende taushetsplikten som gjelder overfor andre organer og personer.

Man kan ikke slutte motsetningsvis fra postloven § 13 tredje ledd at det ikke er adgang for Posten til å rapportere om mulige straffbare forhold. Tredje ledd gir politiet en undersøkelsesadgang som er uavhengig av om det foreligger noen mistanke i det enkelte tilfellet.

På denne bakgrunnen antar Lovavdelingen at taushetsplikten ikke er til hinder for at politiet underrettes der det er rimelig grunn til mistanke om at noen har begått en straffbar handling.

Slik ordlyden i postloven § 13 første ledd er utformet, er det ikke gitt at en domstol vil legge til grunn den samme forståelsen av hvor langt taushetsplikten rekker. Vi tilrår derfor at bestemmelsen klargjøres. Justisdepartementet er i ferd med å utarbeide et høringsnotat om endringer i reglene om postkontroll, og det kan være hensiktsmessig at spørsmålet om å endre § 13 utredes og sendes på høring sammen med dette lovforslaget. Vi ber om snarlig tilbakemelding dersom en slik samordning er ønskelig.

2. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-17 fjerde ledd

Finansieringsvirksomhetsloven 10. juni 1988 nr. 40 § 2-17 fjerde ledd stiller opp en meldeplikt for finansinstitusjoner som innebærer at institusjonene av eget tiltak skal melde fra til ØKOKRIM dersom det foreligger mistanke om hvitvasking av penger. Det er § 2-1 som bestemmer hvilke foretak som er omfattet av denne meldeplikten. Annet ledd nr. 2 sier at plikten gjelder for ”Statens postselskap når det etter avtale som nevnt i lov 22. november 1996 nr. 65 om statens postselskap § 4a utfører tjenester for finansinstitusjon”.

Som Samferdselsdepartementet peker på, omfatter § 4a i lov om statens postselskap ”grunnleggende banktjenester”. Vi er enige med Samferdselsdepartementet i at § 2-17 ikke kommer til anvendelse på Posten og andre postoperatører ved postformidling.

Samferdselsdepartementet antar at postformidling unntaksvis kan omfattes av finansieringsvirksomhetsloven, og nevner som eksempel et verdibrev som ekspederes umiddelbart etter et kontantuttak. Vi er ikke enig i at dette omfattes av finansieringsvirksomhetsloven. Slik ekspedering har større likhet med regulær postformidling enn med ”grunnleggende banktjenester”. Dessuten vil det skape vanskelige grensedragninger om dette skulle omfattes av finansieringsvirksomhetsloven, ved at man da må skille mellom formidling av verdibrev som faller innenfor og utenfor loven. Dette er etter vår oppfatning en uheldig løsning, som ikke synes forankret i det foreliggende rettskildematerialet. Med den forståelsen av postloven § 13 som er skissert ovenfor, synes det dessuten vanskelig å se at en står overfor et praktisk problem. Kontantuttaket kan rapporteres etter hvitvaskingsreglene, og opplysninger om verdibrevet kan gis uten hinder av postloven § 13.

Vi er kjent med at Finansdepartementet er i ferd med å utarbeide nye regler om meldeplikt. I påvente av disse endringene, ser vi det ikke som hensiktsmessig å foreta noen egen vurdering av om meldeplikt også bør gjelde for postformidling.

Til toppen