§§ 7-6 og 7-8 - Straffelovens bestemmelser om redaktøransvar i forhold til kringkasting

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Saksnummer: 97/08422 E ATO/MVO/JGS

 

Dato: 27.10.1997

 

Straffelovens bestemmelser om redaktøransvar i forhold til kringkasting

1       Vi viser til Deres brev 22 august 1997 bl a med  spørsmål om hvordan bestemmelsene om redaktøransvar i forskrift 28 februar 1996 nr 153 om kringkasting §§ 7-6 og 7-8 og straffeloven § 254 og § 431, jf § 436 skal forstås.

Bakgrunnen for henvendelsen er en betenkning 12 februar 1997 som Advokatfirmaet Schjødt AS har utarbeidet for Norsk redaktørforening. Det konkluderes der bl a med at det foreligger motstrid mellom kringkastingsforskriften og straffeloven hva angår redaktøransvarets utstrekning ved videreformidling av programmer. 

2       Etter kringkastingsloven § 2-1 er det konsesjonsplikt for kringkasting og nærkringkasting som andre enn Norsk rikskringkasting driver. Det kan etter andre ledd  settes vilkår for konsesjon og Kongen kan fastsette nærmere bestemmelser om hvilke vilkår som kan settes.

For nærkringkasting fremgår slike generelle vilkår bl a av kapittel 7 i kringkastingsforskriften. I § 7-6 nr 3 er det således fastsatt at lokalfjernsynskonsesjonæren "har ansvar for at sendingene ikke er i

strid med gjeldende regler om kringkasting". Dersom konsesjonærene inngår avtaler om videresending av fjernsynsprogram i sine lokalsendinger, skal avtalen etter § 7-6 nr 4 andre ledd inneholde visse bestemmelser. Programselskapet må i forhold til lokalfjernsynskonsesjonæren således forplikte seg til at sendinger ikke skal være i strid med norsk lov, herunder reklameregler (se § 7-6 nr 4 andre ledd bokstav b). Videre skal lokalfjernsynskonsesjonæren, overfor programselskapet, påta seg et ansvar for sendingene (se § 7-6 nr 4 andre ledd bokstav c). Endelig fremgår det av § 7-8 første ledd at sending bare kan skje når navnet på en redaktør som nevnt i straffeloven § 431 er meldt til Statens medieforvaltning. Overtredelse av disse bestemmelsene vil kunne få de følger som fremgår av kringkastingsloven kapittel 10, dvs straff, advarsel, overtredelsesgebyr, forbud mot sending av reklame i en avgrenset periode eller inndragning av konsesjon. For straff er det imidlertid et vilkår at overtredelsen er forsettlig eller uaktsom, jf § 10-1 første ledd.

3       Når det gjelder spørsmålet om en lokalkonsesjonærs ansvar, er det naturlig først å se nærmere på kringkastingsforskriften § 7-6 nr 3. Det er ikke uten videre gitt hva som ligger i uttrykket "regler om kringkasting". Man kunne tenke seg at konsesjonæren etter bestemmelsen bare har ansvar for etterlevelsen av de særregler som gjelder for kringkasting, herunder reklameregler og konsesjonsvilkår. Overtredelse av f eks straffeloven vil ved en slik forståelse ikke være omfattet av kringkastingsloven. Straff, inndragning av konsesjon osv kan i slike tilfeller da ikke hjemles i kringkastingsloven kapittel 10.

En annen mulig forståelse av uttrykket "regler om kringkasting" vil være at også regler med generell rekkevidde omfattes. Dette vil kunne være de regler i straffeloven som utgjør en sentral del av medias rettslige rammeverk, f eks de alminnelige reglene om ærekrenkelse (strl §§ 246 flg.), forbud mot krenking av privatlivets fred (strl § 390) og forbud mot visse former for diskriminering (strl § 135 a).

Spørsmålet er ikke berørt i forarbeidene til den någjeldende kringkastingslov. Bestemmelsene om konsesjonsplikt er imidlertid i all hovedsak en videreføring av tilsvarende bestemmelser i bl a lov 27 november 1987 nr 71 om nærkringkasting. I Ot prp nr 47 (1986-87) heter det på s 12 at:

"Konsesjonsmyndighetene skal fortsatt ha adgang til å suspendere og inndra konsesjoner, og eventuelt iverksette andre reaksjoner som f. eks. advarsler. Bruken av slike reaksjoner bør imidlertid avgrenses til tilfelle hvor konsesjonærene har overtrådt rammebestemmelser for virksomheten, enten disse er fastsatt i lov, forskrift eller konsesjonsvilkår. Suspensjon og inndragelse skal ikke kunne iverksettes overfor selve innholdet i sendingene. Prinsippet om ytringsfrihet tilsier færrest mulig begrensninger og sanksjoner utover dem som er trukket opp i den generelle lovgivning. Etter departementets syn bør man tilstrebe at nærkringkastingen på dette felt gis de samme vilkår som øvrige ytringsmedier, der den ansvarlige redaktør kan straffes for ytringens innhold uten at virksomheten i seg selv blir stanset. Det bør således ikke være adgang til å forby selve mediet, selv om innholdet i en gitt sending kan være gjenstand for strafferettslig forfølging. På dette området vil derfor departementet foreta en justering av konsesjonsvilkårene, slik at nærkringkastingen likestilles med andre medier."

Etter vår vurdering trekker denne uttalelsen sterkt i den retning at "gjeldende regler om kringkasting" i kringkastingsforskriften § 7-6 nr 3 skal tolkes snevert. Så lenge det ikke er klargjort i forarbeidene til den nye kringkastingsloven at man tilsiktet en endring, bør nok denne snevre tolkning legges til grunn. Vi bemerker likevel at i forhold til hvor langt en redaktørs straffeansvar strekker seg, ville det neppe ha hatt betydning om resultatet var blitt motsatt. Det måtte i alle tilfelle foreligget "strid med" et straffebud, og området for det straffbare utvides ikke selv om denne overtredelsen også skulle bli regnet som en overtredelse av kringkastingsloven § 10-1, jf kringkastingsforskriften § 7-6 nr 3. Dersom det aktuelle straffebud skulle kreve forsett, ville dette vilkåret måtte oppfylles selv om det for straff etter § 10-1 generelt er tilstrekkelig med uaktsomhet. Av ordene "i strid med gjeldende regler" måtte det således fulgt at både de objektive og subjektive vilkår for straff måtte vært oppfylt.

4                   Om en lokalfjernsynskonsesjonær ved videresending av fjernsynsprogrammer vil kunne straffes for ærekrenkelse (strl §§ 246 flg) eller etter bestemmelsen om redaktøransvar i straffeloven § 431, jf § 436, vil således måtte avgjøres konkret og vurderes i forhold til det enkelte straffebud.

For så vidt angår ansvar for kabelsendinger, er rekkevidden av bl a disse bestemmelsene drøftet i Lovavdelingens uttalelse til Kulturdepartementet 7 november 1983. Vi la der til grunn at dersom et kabelselskap bare videresender fjernsynsprogram til sine abonnenter i samme øyeblikk som selskapet selv mottar programmet over sin antenne, vil de ansatte i selskapet omfattes av ansvarsbegrensingen i straffeloven § 254. Det ble imidlertid også lagt til grunn at overordnede i kabelselskapet, som på forhånd kan ha oversikt over innholdet i et program og  samtidig vil ha faktiske muligheter til å stoppe det, neppe kan påberope seg at de opptrer som tekniske videreformidlere. En konkret vurdering av kabelselskapets aktivitet vil i tilfelle være avgjørende.

I denne sammenheng vil vi peke på at kringkastingsforskriften § 7-8 må forstås slik at den oppstiller et krav om at konsesjonæren for nærkringkasting organiserer driften slik at den "ansvarlige" redaktør faktisk har en slik avgjørelsesmyndighet som er bakgrunnen for straffeloven § 431s redaktøransvar. For sitt område legger forskriften § 7-6 nr 4 bokstav c forholdene til rette for en slik organisering av lokalfjernsynsdrift, også ved "videresending" etter § 7-6 nr 2.

Vi kan ikke se at det i løpet av de år som er gått er kommet til argumenter som tilsier at vår konklusjon nå skal bli annerledes enn i 1983. Selv om utviklingen på området har vært stor, med et økende antall sendinger, tekniske fremskritt og ny lovgivning, har ikke bestemmelsene om redaktøransvar etter bestemmelsene i straffeloven blitt endret.

5       Vår konklusjon blir etter dette at det ikke foreligger noen motstrid mellom gjeldende kringkastingsforskrift og straffeloven mht omfanget av redaktøransvaret. Om noen i det lokale fjernsynsselskap kan straffes for sendingens innhold vil bero på en konkret vurdering i forhold til straffelovens alminnelige regler. Siden Lovavdelingen antar at kringkastingsforskriften kap 7 i seg selv ikke vil lede til noe annet resultat enn det som vil følge av en bedømmelse etter straffeloven, er det unødvendig for oss her å gå nærmere inn på hvordan forholdet mellom regelsettene ellers ville ha vært.