Høring - endringer i utlendingsforskriften (heving av underholdskravet og ny hjemmel for unntak)

Status: Under behandling

Høringsfrist: 01.10.2014

Vår ref.: 14/3814

1.        INNLEDNING

Justis- og beredskapsdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i utlendingsforskriften (forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286).

Forslagene innebærer å heve underholdskravet i saker om familieinnvandring fra 88 prosent av lønnstrinn 19 i statens lønnsregulativ (251 856 kr per 1. mai 2014) til lønnstrinn 24 (304 500 kr per 1. mai 2014). Samtidig foreslår departementet å innføre en ny bestemmelse som gir hjemmel for å gjøre unntak fra underholdskravet basert på en konkret skjønnsmessig vurdering av referansepersonens og utlendingens faktiske inntektsevne.

Liste over høringsinstansene følger vedlagt. Vi ber høringsinstansene vurdere om forslaget også bør forelegges underliggende organer som ikke er oppført på listen. Høringsbrevet er også tilgjengelig elektronisk på www.regjeringen.no/jd.

Eventuelle merknader til forslaget sendes Justis- og beredskapsdepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo innen 1. oktober 2014. Det er ønskelig at merknadene også sendes elektronisk i word-format (ikke som PDF-fil) til
jannicke.saether@jd.dep.no. Spørsmål kan rettes til seniorrådgiver Jannicke Ryun Sæther på tlf. 22 24 71 59 eller seniorrådgiver Cecilie Fjelberg på tlf. 22 24 71 20.

2.        BAKGRUNN

I samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Venstre og Kristelig Folkeparti ble det fastsatt at underholdskravet skal heves, samtidig som det skal innføres en skjønnsbasert unntakshjemmel (punkt F 10). Punktet ble konkretisert som følger:

  1. Underholdskravet for familieetablerings- og familiegjenforeningssaker heves til lønnstrinn 24 i statens lønnsregulativ.
  2. Det innføres en skjønnsbasert hjemmel for særlige tilfeller med utgangspunkt i referansepersonens eller utlendingens faktiske inntektsevne.

Formålet med endringene er i større grad å sikre at partene kan forsørge seg selv og å bekjempe tvangsekteskap. Unntakshjemmelen innføres som en sikkerhetsventil for å unngå at det oppstår tilfeller der en søknad om familieinnvandring må avslås til tross for at det er åpenbart at formålene med underholdskravet er oppfylt.

3.        GJELDENDE RETT

3.1    Innledning

Etter utlendingsloven og -forskriften stilles det som hovedregel krav om sikret underhold i saker om familieinnvandring, jf. utlendingsloven § 58 og utlendingsforskriften §§ 10-8 til 10-11. Underholdskravet skal sikre at personer som henter familiemedlemmer til Norge, kan forsørge disse.

Kravet til sikret underhold ble skjerpet i forbindelse med at ny utlendingslov og
-forskrift trådte i kraft 1. januar 2010. Et av formålene bak innstramningen var å øke sannsynligheten for at den som får oppholdstillatelse, kan forsørges av familiemedlemmet i Norge og ikke trenger støtte fra det offentlige. Andre formål var å sørge for at forholdene ligger bedre til rette for integrering og å motvirke tvangsekteskap. Innstrammingen var også et tiltak for å møte utviklingen med økt asyltilstrømning i 2008 og 2009.

Underholdskravet innebærer blant annet at den som bor i Norge (referansepersonen), uavhengig av om han eller hun er norsk eller utenlandsk borger, som hovedregel må dokumentere en framtidig inntekt på kr 251 856 pr. år (88 prosent av lønnstrinn 19 i statens lønnsregulativ). I tillegg må det dokumenteres tidligere inntekt.

3.2    Krav til framtidig inntekt

Ved beregningen av om kravet til framtidig inntekt er oppfylt kan blant annet arbeidsinntekt, sykepenger, svangerskapspenger, foreldrepenger, uførepensjon og alderspensjon etter folketrygdloven, stønad etter introduksjonsloven og utdanningslån eller utdanningsstipend regnes med, jf. utlendingsforskriften § 10-8 første ledd. Kravet er også oppfylt når referansepersonen mottar alderspensjon eller uførepensjon som til sammen minst svarer til fullt minste pensjonsnivå med høy sats etter folketrygdloven kapittel 19, jf. annet ledd.

I enkelte tilfeller kan kravet til framtidig inntekt også sikres av andre enn referansepersonen, jf. tredje ledd: Dersom søkeren er i lovlig arbeid i riket, skal også søkerens inntekt medregnes. Når referansepersonen tar høyere utdanning og har opptjent minst 60 studiepoeng eller tar fagskoleutdanning og har gjennomført minst ett års normert studietid, skal også søkerens midler medregnes dersom begge parter har fylt 23 år. Kravet kan også unntaksvis være oppfylt ved at tredjemann stiller økonomisk garanti.

Det gjøres unntak fra kravet til framtidig inntekt når søkeren er ektefelle, samboer eller barn og referansepersonen har oppholdstillatelse etter § 28 (flyktning) eller § 34 (kollektiv beskyttelse), jf. fjerde ledd. For ektefeller er det et vilkår at ekteskapet ble inngått før referansepersonens innreise til Norge. Det gjøres også unntak når søkeren er barn og referansepersonen er offer for menneskehandel. For å gjøre unntak i disse tilfellene, må søknaden i utgangspunktet fremmes innen ett år etter at referansepersonen fikk oppholdstillatelse, jf. siste ledd.

Det gjøres også unntak når referansepersonen er under 18 år eller søkeren er et barn under 15 år uten omsorgspersoner (normalt foreldre) i hjemlandet, jf. fjerde ledd bokstav d og e.

3.3    Krav til tidligere inntekt

Etter forskriftens § 10-9 første ledd må en referanseperson dokumentere å ha hatt en registrert inntekt tilsvarende 88 prosent av lønnstrinn 19 i statens lønnsregulativ i henhold til siste ligningsoppgjør. Inntekten må dokumenteres ved ligningsattest eller bekreftelse fra likningsmyndighetene på innrapportert inntekt fra arbeidsgiver. Referansepersonen må ha beholdt inntekt på tilstrekkelig nivå også i perioden etter ligningsoppgjøret. Det gjøres unntak fra kravet om dokumentasjon i henhold til ligningsoppgjør dersom referansepersonen er norsk borger, nordisk borger eller utlending med permanent oppholdstillatelse og kan dokumentere at vedkommende har hatt en slik inntekt i utlandet, jf. annet ledd.

Det gjøres blant annet unntak fra kravet til tidligere inntekt når referansepersonen er norsk borger, nordisk borger eller utlending med permanent oppholdstillatelse og har tatt høyere utdanning i Norge eller utlandet og opptjent minst 60 studiepoeng eller tilsvarende, eller har tatt fagskoleutdanning i Norge tilsvarende minst ett års normert studietid. Videre gjøres det unntak blant annet når referansepersonen har hatt en ligningsregistrert nettoformue på over 1 million kroner ved de to siste ligningsoppgjør og er over 23 år, og når referansepersonen har mottatt alderspensjon eller uførepensjon som til sammen minst svarte til fullt minste pensjonsnivå med høy sats etter folketrygdloven kapittel 19.

3.4    Ikke mottatt økonomisk stønad

Bestemmelsen i forskriftens § 10-10 innebærer et vilkår om at referansepersonen ikke har mottatt økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen de siste 12 måneder før tillatelse gis. Det gjøres unntak fra dette dersom stønaden er utbetalt i påvente av trygdeytelser som nevnt i § 10-8 eller bostøtte, eller dersom stønaden er utbetalt til en utlending som har mottatt stønad etter introduksjonsloven.

3.5    Unntak på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn

Det kan gjøres unntak fra bestemmelsene i § 10-8 til § 10-10 dersom særlig sterke menneskelige hensyn tilsier det. Dette er en snever unntaksregel. Departementet instruerte 5. juli 2012 Utlendingsdirektoratet om unntak fra underholdskravet (instruks GI-08/2012), hvor det blant annet framgår at det etter en konkret vurdering kan gjøres unntak i tilfeller hvor søkeren har levd i et langvarig og etablert familieliv med en norsk eller nordisk borger og partene har felles barn som er norsk eller nordisk borger, eller når søkeren og referansepersonen har felles barn som er norsk eller nordisk borger og er født i Norge på et tidspunkt hvor søkeren hadde lovlig opphold i Norge. Videre kan det gjøres unntak fra kravet til tidligere inntekt dersom søkeren tidligere har hatt oppholdstillatelse i Norge som referansepersonens familiemedlem og familien ønsker å returnere til Norge etter utenlandsopphold eller dersom referansepersonen tidligere har hatt tilstrekkelig inntekt og det er åpenbart at vedkommende hadde nødvendig inntektsevne også i siste likningsår. Det kan også gjøres unntak dersom referansepersonen har oppholdt seg i utlandet i forlengelsen av et studieopphold eller dersom referansepersonen har hatt praktikantstilling i utlandet.

4         INTERNASJONALE FORPLIKTELSER

4.1    Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8

Den europeiske menneskerettskonvensjon av 4. november 1950 (EMK), som er gjennomført i norsk rett med forrang gjennom menneskerettsloven, inneholder i artikkel 8 en bestemmelse om rett til respekt for privat- og familielivet. Bestemmelsen lyder i norsk oversettelse:

  1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
  2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Et inngrep i retten til respekt for familielivet innebærer ikke nødvendigvis noen krenkelse av konvensjonen. En stat kan i realiteten foreta en rekke inngrep på området for artikkel 8 uten å krenke folkeretten. Grensene for lovgivers frihet må derfor defineres ved at artikkel 8 punkt 1 og punkt 2 ses i sammenheng. I punkt 2 er det forutsatt at et inngrep etter omstendighetene kan godtas hvis formålet med inngrepet er legitimt og det har et tilstrekkelig klart rettslig grunnlag. Dersom det beskyttende inngrepet fastsettes i lov, vil også kravet til hjemmel være tilfredsstilt. Det er det tredje kravet som skaper behov for en særskilt vurdering, nemlig kravet om at det konkrete inngrepet må kunne anses som «nødvendig i et demokratisk samfunn». Det avgjørende her er at staten benytter akseptable virkemidler for å oppnå formålet (forholdsmessighet). Dette er et sammensatt og skjønnspreget tema, hvor det avgjørende langt på vei er hva Menneskerettsdomstolen på et gitt tidspunkt finner samfunnsmessig og menneskerettslig sett rimelig og hensiktsmessig, i lys av rettsutviklingen og samfunnsutviklingen for øvrig.

Selv om EMK først og fremst beskytter mot atskillelse av familier som allerede eksisterer som en enhet, kan det ikke utelukkes at et avslag på en søknad om innreise for det formål å etablere et familieliv mellom voksne, vil kunne innebære et inngrep i konvensjonens forstand. Det gjelder imidlertid ingen universell rett til familieinnvandring, og enda mindre en ubetinget generell rett til å innvandre til et annet land. På denne bakgrunn har Menneskerettsdomstolen utviklet en lære om at EMK artikkel 8 ikke gir rett til familieinnvandring hvis det med rimelighet kan kreves at familielivet alternativt kan utøves i et annet land, typisk i hjemlandet til et av kjernefamiliens voksne medlemmer. Hvis familien rettslig og faktisk har mulighet til å bli forent i et annet land, skal det svært mye til for at det å nekte familieinnvandring vil bli ansett som et uforholdsmessig inngrep i familielivet. At familien får en lavere levestandard enn den ville kunne hatt i et medlemsland tilsluttet EMK, er ikke nok til at inngrepet anses som uforholdsmessig. En kan si at det i alle fall er en grunnforutsetning at det i praksis ikke finnes alternative bosettingsmuligheter for familien som enhet. I denne sammenheng kan det også bemerkes at det i disfavør av individet er blitt vektlagt at familien er splittet som følge av foreldrenes valg. En rent teoretisk mulighet for opphold i et annet land er på den annen side ikke nok. Det vil heller ikke alltid være slik at en oppholdsmulighet i et annet land er en løsning som kan forventes, hvis det er svært vanskelig for familien å skulle bosette seg der.

4.2    FNs barnekonvensjon

Barnekonvensjonen, som er gjennomført med forrang i norsk rett ved menneskerettsloven, fastsetter i artikkel 10 nr. 1 at søknader fra et barn eller dets foreldre «om å reise inn i eller ut av en parts territorium med henblikk på familiegjenforening, behandles av partene på en positiv, human og rask måte. Partene skal dessuten sikre at fremleggelse av en slik søknad ikke vil få negative følger for søkerne og for medlemmene av deres familie». I artikkel 10 nr. 2 slås det fast at «hvis foreldrene til et barn bor i forskjellige land, skal barnet ha rett til, unntatt under særlige omstendigheter, å opprettholde regelmessige, personlige forbindelser og direkte kontakt med begge foreldrene. For dette formål og i samsvar med partenes forpliktelse etter artikkel 9 nr. 1 skal partene respektere barnets og dets foreldres rett til å forlate ethvert land, herunder sitt eget, og til å reise inn i sitt eget land. Retten til å forlate ethvert land skal bare være underlagt begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendige for å beskytte nasjonal sikkerhet, offentlig orden (ordre public), offentlig helse eller moral eller andres rettigheter og friheter, og som er forenlige med de øvrige rettigheter som er anerkjent i denne konvensjon».

I fortalen til barnekonvensjonen er det for øvrig understreket at «familien, som den grunnleggende enhet i samfunnet og den naturlige ramme for alle sine medlemmers og særlig barns vekst og trivsel, bør gis den nødvendige beskyttelse og hjelp slik at den fullt ut kan påta seg sine forpliktelser i samfunnet».

Det vises videre til den generelle forpliktelsen i henhold til barnekonvensjonen artikkel 3 om at «barnets beste skal være et grunnleggende hensyn» ved alle handlinger som berører barn. Statene er forpliktet til å vurdere hensynet til barnets beste som ett av flere relevante hensyn, ikke som det eneste hensynet. Barnekonvensjonen fastsetter imidlertid ingen eksplisitte rettigheter relatert til spørsmålet om familiegjenforening, og det er for øvrig overlatt til statene å foreta den nærmere avveiningen i de situasjoner hvor hensynet til barnets beste må veies mot andre samfunnsinteresser.

4.3    Diskrimineringsforbudet i internasjonale konvensjoner

Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner som forplikter statene til å sikre ikke-diskriminering. I FN-systemet er rasediskrimineringskonvensjonen (RDK), kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK), konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) de mest sentrale. Den sentrale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter i europeisk sammenheng, er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Et fellestrekk ved konvensjonene er at saklig forskjellsbehandling, der midlene som benyttes for å oppnå et legitimt formål står i forhold til målet, ikke rammes av forbudet mot diskriminering (saklighets- og proporsjonalitetskrav). I det følgende gjennomgås diskrimineringsforbudet i EMK nærmere, men forbudet tolkes, som nevnt, i det vesentlige likt for alle de ovennevnte konvensjonene.

Den viktigste ikke-diskrimineringsbestemmelsen i EMK er artikkel 14. EMK artikkel 14 har følgende ordlyd i norsk oversettelse:

«Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Diskrimineringsforbudet i artikkel 14 er omfattende. Man må imidlertid skille mellom den saklige og den usaklige forskjellsbehandling. All forskjellsbehandling er ikke forbudt, til tross for den tilsynelatende strenge ordlyden. Den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) praksis tilsier at for at en forskjellsbehandling skal være lovlig, må den ha et objektivt og fornuftig/saklig formål. I tillegg må det være forholdsmessighet mellom målet og de midler som er anvendt.

Ikke-diskrimineringsbestemmelsen i artikkel 14 er knyttet til de øvrige rettighetene i konvensjonen. EMD har imidlertid tolket artikkel 14 utvidende. Ifølge EMD er det tilstrekkelig for å fastslå konvensjonsbrudd at det gjelder samme type rettighet som EMK gir. Det er ikke nødvendig å påvise et brudd på en av de øvrige bestemmelser i EMK for å fastslå brudd på artikkel 14.

5         UTENLANDSK RETT

EUs direktiv om familieinnvandring (rådsdirektiv 2003/86/EF) er ikke bindende for Norge, men det viser hvilke rammer EU-landene må forholde seg til i sin nasjonale lovgivning overfor tredjelandsborgere som ikke er omfattet av EU-rettens regler om fri bevegelse. Direktivet tillater at statene stiller krav til tilstrekkelig inntekt for at familien skal være selvforsørget uten å trenge offentlig sosialhjelp. Det er også vist til at statene kan ta i betraktning blant annet nivået på minstelønninger og pensjoner.

I finsk rett beregnes underholdskravet ut fra nettoinntekt (inntekt etter skatt). For forsørgelse av ektefelle er kravet 12 000 Euro (ca. 100 000 NOK), og for forsørgelse av et mindreårig familiemedlem er det 6 000 Euro (ca. 50 000 NOK). For forsørgelse av ektefelle og et mindreårig familiemedlem, vil det dermed bli krav om en nettoinntekt på ca. 150 000 NOK.

Verken Sverige eller Danmark har noe slikt spesifisert inntektskrav som i norsk og finsk rett. Etter dansk rett kreves det at partene må forventes å være selvforsørgede, og dersom de mottar sosialhjelp etter at opphold er gitt, kan tillatelsen nektes fornyet eller det kan nektes permanent oppholdstillatelse. Det stilles videre krav til økonomisk sikkerhet. Etter svensk regelverk og praksis må det kunne vises til arbeidsrelaterte, regelmessige inntekter, for eksempel fra heltidsarbeid, som er tilstrekkelige til at utlendingen skal kunne forsørge seg selv.

Det bemerkes for øvrig at det er mer omfattende unntak fra underholdskravet i finsk og svensk rett enn etter norsk og dansk rett.

6         DEPARTEMENTETS FORSLAG

6.1    Heving av underholdskravet

Hovedformålet med underholdskravet er at det skal sikre at partene vil være selvforsørget og ikke ha behov for økonomisk bistand fra staten. Formålet om selvforsørgelse er både begrunnet i samfunnsøkonomiske hensyn og i hensynet til integrering; utenlandske familiemedlemmer skal ikke starte oppholdet i Norge som mottakere av offentlig støtte. Underholdskravet skal videre beskytte unge personer mot tvangsekteskap. Kravet kan stimulere unge mennesker til å skaffe seg et fundament i livet gjennom utdanning og arbeid, slik at de (i større grad) er økonomisk uavhengige av familien og derved har bedre forutsetninger for å motsette seg eventuelt press fra familien i ekteskapssammenheng.

For å styrke disse formålene foreslår departementet å heve underholdskravet til lønnstrinn 24, som per i dag utgjør 304 500 kroner. Forslaget innebærer en økning på ca. 50 000 kroner, fra dagens krav på 251 856 kroner (88 prosent av lønnstrinn 19 i statens lønnsregulativ). Ut fra hovedformålet med underholdskravet om at partene skal være selvforsørget, mener departementet at det ikke er urimelig å stille krav om at den som vil hente nye familiemedlemmer til Norge, bør ha en inntekt på dette nivået. Forslaget vil medføre en endring i utlendingsforskriften § 10-8 første ledd og § 10-9 første og annet ledd, jf. vedlagte utkast til endringsforskrift.

Departementet bemerker at hensynet til selvforsørgelse er tungtveiende når man tar i betraktning at familieinnvandring er det viktigste grunnlaget for innvandring til Norge utenom EØS-innvandringen. I perioden 2011–2013 fikk om lag 12 000 personer årlig oppholdstillatelse gjennom regelverket om familieinnvandring. Å sikre at disse familiemedlemmene ikke blir avhengige av økonomisk bistand fra staten, blir dermed viktig.

6.2       Unntak
Det kan i henhold til gjeldende rett gjøres unntak fra underholdskravet på grunn av særlig sterke menneskelige hensyn, jf. utlendingsforskriften § 10-11. Bestemmelsen er ment å fange opp spesielle tilfeller hvor det vil være sterkt urimelig å avslå en søknad om oppholdstillatelse fordi underholdskravet ikke er oppfylt.

Departementet foreslår å innføre en ny hjemmel for å gjøre unntak fra underholdskravet, også for de tilfeller der det ikke først og fremst er sterke menneskelige hensyn som kan begrunne unntak. Endringen er foreslått inntatt i et nytt annet ledd i forskriftens § 10-11, jf. vedlagte utkast til forskriftsbestemmelse:

«Det kan […] gjøres unntak fra [underholdskravet] dersom det er åpenbart at familieetableringen eller familiegjenforeningen, jf. lovens §§ 40 (ektefeller) og 41 (samboere), ikke er et resultat av tvang, og paret åpenbart er i stand til å forsørge seg selv. Det samme gjelder dersom søkeren er referansepersonens barn.»

Hensikten med bestemmelsen er å innføre en unntaksmulighet som kan benyttes dersom det er åpenbart at partene kan forsørge seg selv. Unntaksbestemmelsen gjelder bare i saker om de nærmeste familiemedlemmene, dvs. ektefeller, samboere og barn. Unntaksbestemmelsen får ikke anvendelse i tvangsekteskapstilfeller.

Departementet har i medhold av gjeldende utlendingsforskrift § 10-11 gitt flere instrukser til UDI om unntak fra underholdskravet på grunn av «særlig sterke menneskelige hensyn». Enkelte av disse unntakene hadde det vært mer nærliggende å gi med hjemmel i unntaksbestemmelsen som foreslås her. Sakstyper som ikke omfattes av de gjeldende instruksene, vil utlendingsforvaltningen nå få et noe større skjønnsmessig rom for å vurdere om det skal gjøres unntak for.

Unntaksregelen skal gjøre at utlendingsforvaltningen kan innvilge familieinnvandring i noen tilfeller selv om nivået på underholdskravet ikke er nådd. Det stilles vilkår om at det skal være «åpenbart» at de to angitte formålene (selvforsørgelse og bekjempe tvangsekteskap) med underholdskravet er oppfylt.

Når det gjelder vurderingen av om paret «åpenbart er i stand til å forsørge seg selv», vil det for eksempel kunne gjøres unntak dersom kravet til tidligere inntekt nesten er oppfylt, og det er på det rene at referansepersonen oppfyller kravet til fremtidig inntekt. 

Videre vil det kunne gjøres unntak dersom kravet til fremtidig inntekt nesten er oppfylt, gitt at paret har en ligningsbasert nettoformue av en viss størrelse, f.eks. tilsvarende underholdskravets nivå eller høyere. Det vises for øvrig også til gjeldende unntaksadgang ved høy formue.[1] Det vil også kunne være aktuelt å gjøre unntak i andre tilfeller enn de nevnte.

Noen inntektsgrupper, for eksempel bønder, kan ha noe variasjon i inntektsnivået fra år til år. Det kan være aktuelt å gjøre unntak i kravet til nivået på tidligere inntekt dersom referansepersonen de siste årene i hovedsak har hatt et inntektsnivå over gjeldende krav.

Når det gjelder vilkåret om at familieforholdet «åpenbart […] ikke er et resultat av tvang», forutsetter dette en skjønnsvurdering hos utlendingsmyndighetene. Begrepet «åpenbart» innebærer at det må være en høy grad av sikkerhet om at samlivet er frivillig for at det skal kunne gjøres unntak. Det vises også til vurderinger rundt dette i høring om endringer i utlendingsloven (24-årsgrense for familieetablering),[2] som blant annet har som formål å bekjempe tvangsekteskap.

Det er etter dagens regler i noen tilfeller mulighet for også å ta i betraktning søkerens inntekt ved vurderingen av underholdskravet. Dette vil også være mulig fremover, men hovedregelen er at det bare er referansepersonens inntekt som skal være relevant ved vurderingen av underholdskravet. I tilfeller hvor også søkeren inntekt eller formue medregnes, må det være en høy grad av notoritet rundt søkerens arbeidstilbud eller formuesforhold.  

7         VURDERING AV FORSLAGET I LYS AV MENNESKERETTIGHETENE - FORBUDET MOT 
           DISKRIMINERING PÅ GRUNN AV KJØNN

Praksis viser at andelen avslagsvedtak i familieinnvandringssaker er høyere når referansepersonen er kvinne enn når referansepersonen er mann. Avslagsgrunnen er som oftest manglende oppfyllelse av underholdskravet. Det har på denne bakgrunn vært reist spørsmål om underholdskravet kan være kvinnediskriminerende.

I vurderingen nedenfor tas det utgangspunkt i hvordan dagens underholdskrav virker på hhv. mannlige og kvinnelige referansepersoner. En heving av underholdskravet vil kunne forsterke forskjellen i andelen avslagsvedtak mellom kvinner og menn. Nøyaktig hvor stort utslag hevingen vil få mht. kjønnsforskjeller er ikke mulig å fastslå før det økte underholdskravet har virket en stund og man kan se på erfaringene fra praksis. Departementet legger imidlertid til grunn at en eventuell forsterking i forskjellen vil gå langs de samme linjene som dagens kjønnsforskjell, og at vurderingen nedenfor derfor også vil ha gyldighet for praksis etter at underholdskravet er økt. Dersom forskjellen mellom kvinner og menn endres vesentlig på grunn av hevingen av underholdskravet, vil departementet vurdere spørsmålet om kjønnsdiskriminering på nytt.

7.1       Kort om diskrimineringsforbudet

Diskrimineringsforbudet fremgår i norsk rett av likestillingsloven (lov 21. juni 2013 nr. 59). I tillegg inkorporerer menneskerettsloven (lov 21. mai 1999 nr. 30) flere konvensjoner med diskrimineringsforbud, blant annet FNs kvinnediskrimineringskonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Konvensjonene som er inkorporert i menneskerettsloven skal gjelde som norsk rett og ved motstrid gå foran annen norsk lovgivning.

Kvinnediskrimineringskonvensjonen gir forbud mot diskriminering av kvinner, dvs. «enhver forskjellsbehandling, utestengning eller begrensning på grunnlag av kjønn som har som virkning eller formål å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, uavhengig av sivilstatus og med likestilling mellom menn og kvinner som utgangspunkt», jf. artikkel 2. Konvensjonen forbyr således både direkte og indirekte diskriminering, dvs. både forskjellsbehandling som har som formål, og forskjellsbehandling som har som virkning, å diskriminere kvinner. Saklig forskjellsbehandling, der midlene som benyttes for å oppnå et legitimt formål står i forhold til målet, rammes imidlertid ikke av forbudet mot diskriminering. I tillegg til diskrimineringsforbudet er også retten til likestilling et viktig hensyn i konvensjonen. Konvensjonens artikkel 16 (1) pålegger for eksempel statene å treffe alle egnede tiltak for å avskaffe diskriminering mot kvinner i saker vedrørende ekteskap og familieforhold. Kvinnediskrimineringskonvensjonen skal tolkes med et interseksjonelt eller et flerdimensjonalt likestillingsperspektiv, dvs. at man må ta i betraktning alle faktorer som påvirker kvinner, slik som etnisitet, religion, helse, status, alder mv.

For omtale av Den europeiske menneskerettskonvensjon vises det til punkt 4.3 ovenfor.

7.2       Vurdering av underholdskravet i lys av likestillingsloven

I det følgende vurderes den ulike virkningen av underholdskravet for kvinner og menn opp mot diskrimineringsforbudet i likestillingsloven. Ved vurderingen legges det imidlertid vekt på alle hensyn som er relevante for tolkning av kvinnediskrimineringskonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Likestillingsloven er i tråd med disse konvensjonene, og utfallet av vurderingen vil således bli det samme for alle regelsettene.

Likestillingsloven § 5 fastsetter at diskriminering på grunn av kjønn er forbudt. Også indirekte forskjellsbehandling omfattes, dvs. enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og dette skjer på grunn av kjønn. I henhold til § 6 er imidlertid forskjellsbehandling ikke i strid med diskrimineringsforbudet dersom:

a)     den har et saklig formål,
b)     den er nødvendig for å oppnå formålet og
c)     det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende 
        forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere.

I tillegg til diskrimineringsforbudet er retten til likestilling også nedfelt i loven. I § 12 fastsettes det for eksempel at offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene.

Formålet med underholdskravet er blant annet å sikre selvforsørgelse og å bekjempe tvangsekteskap. Dette er «saklige formål» i henhold til § 6 bokstav a.

Departementet mener også at underholdskravet er «nødvendig for å oppnå formålet», jf. likestillingsloven § 6 bokstav b. Når det gjelder formålet om selvforsørgelse, mener departementet at et krav om sikret minsteinntekt er nødvendig å stille for å unngå at søkerne må forsørges av det offentlige. Nivået på ca. 300 000 kroner er heller ikke uforholdsmessig i norsk sammenheng. Et generelt bruttoinntektsbegrep vil ikke kunne ta høyde for forskjeller i utgifter til bolig mv. mellom ulike referansepersoner. For å unngå et regelverk som er for komplisert å praktisere, er det likevel nødvendig å operere med et slikt generelt inntektskrav. Departementet mener et krav om årlig bruttoinntekt på ca. 300 000 kroner i de aller fleste tilfeller må anses som et minimum for å kunne forsørge seg selv og et annet familiemedlem.

Departementet mener underholdskravet også er nødvendig for å oppnå formålet om å bekjempe tvangsekteskap. Tvangsekteskap må bekjempes over en bred front, med en rekke ulike virkemidler. Det finnes ingen direkte politiske virkemidler som kan regulere alle de ulike situasjonene som omhandler ekteskap inngått under ulike grader av press og tvang. Underholdskravet er egnet til å avverge tvangsekteskap i de tilfellene hvor ekteskapet er motivert ut fra migrasjonshensyn. I andre situasjoner vil andre virkemidler kunne være bedre egnet, som for eksempel selvhjelpsgrupper, rådgivningstjenester, krisesentre mv. Departementet mener underholdskravet inngår som en nødvendig del av den totale innsatsen mot tvangsekteskap.

Det neste spørsmålet blir om selve forskjellsbehandlingen er saklig og nødvendig for å oppnå formålet. Departementet viser til at det her er spørsmål om indirekte diskriminering, dvs. en tilsynelatende nøytral bestemmelse som fører til at noen stilles dårligere enn andre på grunn av kjønn. Når det gjelder årsakene til den ulike effekten kravet har på mannlige og kvinnelige referansepersoner, viser departementet til redegjørelsen i et tidligere høringsbrev[3] fra departementet om underholdskravet:

«5       ULIK VIRKNING AV UNDERHOLDSKRAVET FOR KVINNER OG MENN

5.1      Bakgrunn

Regelverket for familieinnvandring er kjønnsnøytralt. Gjeldende regler om underholdskravet tar imidlertid hensyn til forhold som typisk er årsak til at kvinner har lavere deltakelse på arbeidsmarkedet enn menn, som for eksempel omsorgsansvar for barn: Ved beregningen av om underholdskravet er oppfylt, kan blant annet svangerskapspenger og foreldrepenger regnes med. Videre regnes omsorgsansvar for barn en periode etter fødsel som arbeid ved beregningen av om kravet til fire års arbeid eller utdanning er oppfylt. Likevel viser tallene at andelen avslagsvedtak i familieinnvandringssaker er høyere når referansepersonen er kvinne enn når referansepersonen er mann. I ektefellesaker der referansepersonen er kvinne, var andelen avslag 40 prosent (1020 av 2562 vedtak) i 2011, mens den i saker med menn var 22 prosent (1519 av 7058 vedtak). I 2009, før endringene om underholdskravet trådte i kraft i 2010, var andelen avslag 26 % (719 av 2777 vedtak) i ektefellesaker der referansepersonen var kvinne og 13 % (1133 av 8942 vedtak) i ektefellesaker der referansepersonen var mann.

Den vanligste avslagsgrunnen i familieinnvandringssaker er at underholdskravet, ev. i kombinasjon med 4-årskravet, ikke er oppfylt. Det antas at dette er hovedårsaken til forskjeller i avslagsandelen mellom kvinner og menn i familieinnvandringssaker. Videre avslås flere saker på grunn av proformaekteskap der referansepersonen er norsk borger og kvinne enn der referansepersonen er norsk borger og mann (hhv. 8 prosent og 5 prosent av avslagssakene i ektefellesaker med norsk referanseperson i 2011). Proformasakene utgjør imidlertid kun en liten del av saksmassen.

5.2      Mulige forklaringer til forskjellen mellom kvinner og menn

Praksis i UDI viser at det ikke er grunn til å tro at verken heltidsarbeid i lavtlønnsyrker eller deltidsarbeid er forklaringen på at underholdskravet ikke er oppfylt i saker hvor kvinner er referanseperson. På bakgrunn av tall og analyser fra UDI har departementet for det første merket seg at noen søkergrupper har mange, svært unge kvinnelige referanser som trolig ennå ikke har fått tilknytning til arbeidslivet: I 2011 var kun 5 % av de mannlige referansepersonene i ektefellesaker under 25 år (369 av 7024), mens 22 % av de kvinnelige var under 25 år (559 av totalt 2536 vedtak). Den største gruppa som er berørt av underholdskravet, er referansepersoner som er norske statsborgere. I denne gruppa er de mannlige referansepersonene vanligvis etnisk norske, eldre og veletablerte i arbeidslivet, mens de kvinnelige ofte er yngre og med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia, Kosovo og Somalia.

Videre kan tall fra UDI tyde på at kvinner med bakgrunn fra enkelte land i mindre grad er i arbeid enn menn med bakgrunn fra samme land. Det er også grunn til å tro at referansepersoner med bakgrunn fra enkelte land generelt er i mindre grad i arbeid enn referanser med etnisk norsk bakgrunn. Videre synes flere kvinnelige enn mannlige referansepersoner å være hjemmeværende med omsorg for barn, og for kvinnelige referansepersoner som blir gravide før de har vært i arbeid, vil det da ta lengre tid å fylle underholdskravet. Dessuten blir det gjort færre unntak fra underholdskravet når referansepersonen er kvinne enn mann fordi færre kvinner enn menn er innvilget beskyttelse etter søknad om asyl. Departementet antar at dette kan være mulige forklaringer til forskjellen i avslagsandelen mellom kvinner og menn i familieinnvandringssaker.»

Departementet viser for det første til punkt 5.2 første avsnitt i sitatet over, hvor det fremgår at i den største gruppen som er berørt av underholdskravet – nemlig referansepersoner som er norske statsborgere – er de mannlige referansepersonene vanligvis etnisk norske, eldre og veletablerte i arbeidslivet, mens de kvinnelige ofte er yngre og med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia, Kosovo og Somalia, og trolig ennå ikke har fått tilknytning til arbeidslivet. Departementet anser ikke dette for å være en utilsiktet konsekvens av regelverket. Sistnevnte gruppe er i kjernemålgruppen for formålet om å bekjempe ekteskap inngått under ulike grader av press og tvang. Underholdskravet skal i denne forbindelse beskytte unge mennesker som er sårbare for press fordi de ennå ikke har fått et eget fundament i livet gjennom arbeid og inntekt, eventuelt utdanning. At det er en overvekt av kvinner i denne gruppen, er heller ikke overraskende. Det er en kjensgjerning at ekteskapsalderen er lavere blant kvinner, særlig i deler av innvandrerbefolkningen. Ut fra henvendelser til hjelpeapparatet mot tvangsekteskap er det også grunn til å anta at det er flere jenter enn gutter som utsettes for tvangsekteskap.

Det er ikke grunnlag for å anta at en mannlig referanseperson på samme alder som de kvinnelige unge referansepersonene, enklere kan oppfylle underholdskravet. Grunnen til overvekten av avslagssaker med kvinnelig referanseperson, er rett og slett at det er mange flere kvinner enn menn i denne porteføljen. De tre siste årene (2011 t.o.m. 2013) har antallet mannlige referansepersoner under 24 år vært omtrent 180 per år, mens antallet kvinnelige referansepersoner i denne alderen har vært ca. 300–350 årlig. Avslagsprosenten har imidlertid vært svært lik mellom kjønnene, med bare noen få prosentpoeng høyere avslagsprosent i sakene med kvinnelig referanseperson enn i sakene med mannlig referanseperson (hhv. 1 %, 7 % og 4 % i 2013, 2012 og 2011).

Når skjevheten som skyldes at det er en stor overvekt av kvinner i gruppen av unge referansepersoner (som generelt har høyere avslagsprosent), i tillegg forsterkes ved at den typiske mannlige norske referansepersonen er etnisk norsk, eldre og veletablert i arbeidslivet (her er søkeren ofte fra Thailand, Filippinene eller Russland), blir det lett å anta at underliggende diskriminerende faktorer bidrar til skjevheten. Realiteten er imidlertid at det allerede er forskjeller i porteføljen når det gjelder kjønn, alder og tilknytning til arbeidslivet, som helt naturlig også vil vise seg i utfallet av sakene. Snarere enn å tyde på indirekte diskriminering og utilsiktede konsekvenser, vitner forskjellen om at underholdskravet virker etter sin hensikt. Dersom man skulle utformet underholdskravet slik at det ville være like vanlig at en ung person uten særlig tilknytning til arbeidslivet oppfylte det, som at en godt voksen person som er veletablert i arbeidslivet oppfylte det, ville enten kravet måtte settes så lavt at formålet om selvforsørgelse ikke ble oppfylt, eller man måtte åpne for så mange alternative måter å oppfylle kravet på (for eksempel gjennom tredjemannsgaranti/søkerens medvirkning mv.) at formålet om at referansepersonen skulle ha et eget fundament i livet gjennom arbeid/utdanning, ikke ville bli oppfylt. Departementet nevner i denne forbindelse at utlendingsforvaltningen er kjent med saker hvor referansepersonen bevisst unngår å oppfylle underholdskravet for å forhindre at ektefellen får oppholdstillatelse. Dersom man skulle åpne for at også tredjemannsgaranti eller søkerens inntekt kunne tas i betraktning i slike tilfeller, ville man frata referansepersonen denne kontrollmuligheten. Referansepersonens foreldre kunne da oppfylle underholdskravet på dennes vegne ved å stille garanti eller å skaffe jobbtilbud til søkeren (ektefellen).

Departementet kan heller ikke se at faktorene som omtales i punkt 5.2 annet avsnitt i sitatet ovenfor, tyder på at det foreligger indirekte diskriminering. Departementet viser for det første til det som nevnes om at det er flere menn enn kvinner som gis flyktningstatus. I og med at det ikke stilles underholdskrav for flyktninger, vil det dermed også gjøres unntak fra underholdskravet for flere menn enn kvinner som følge av dette. Departementet mener imidlertid dette ikke tilsier at det bør iverksettes tiltak for å utjevne denne kjønnsforskjellen.

Det vises videre til at tall fra UDI kan tyde på at kvinner med bakgrunn fra enkelte land i mindre grad er i arbeid enn menn med bakgrunn fra samme land, og at det er grunn til å tro at referansepersoner med bakgrunn fra enkelte land generelt i mindre grad er i arbeid enn referansepersoner med etnisk norsk bakgrunn. Det er kjent at det er kulturforskjeller mellom ulike innvandrergrupper mht. arbeid blant kvinner. Det er videre kjent at arbeidsledigheten er høyere i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen for øvrig. Selv om kjønn og etnisitet på denne måten kan virke sammen og skape dårligere inntektsmuligheter for kvinner med minoritetsbakgrunn, mener departementet ikke at disse forholdene gir grunn til å stille lempeligere vilkår for selvforsørgelse ved familiegjenforening for disse gruppene. Det er nettopp i slike saker at hensynet til integrering og selvforsørgelse kommer inn med stor tyngde. Å innføre særordninger for å lempe underholdskravet for disse gruppene ville være i strid med arbeidslinja og målet om lik deltakelse i arbeidslivet. Eventuelle tiltak for å fremme likestilling mellom kjønnene i denne sammenheng bør ikke løses gjennom utlendingsregelverket.

Når det gjelder kjønnsforskjellen som skyldes at flere kvinnelige enn mannlige referansepersoner er hjemmeværende med omsorg for barn, viser departementet til at underholdskravet allerede tar hensyn til slike forskjeller, ved at svangerskapspenger og foreldrepenger kan medregnes ved beregning av underholdskravet. Ut over dette mener departementet at regelverket fortsatt bør være kjønnsnøytralt, ut fra de samme hensynene som er nevnt ovenfor.

Departementet mener etter dette at både underholdskravet og den forskjellige virkningen dette i praksis har for kvinner og menn, er saklig og nødvending iht. likestillingsloven § 6 bokstav a og b.

Departementet mener forslaget oppfyller kravet i likestillingsloven § 6 bokstav c om at det må være «et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere». Å unngå at staten må forsørge familiemedlemmer som kommer til Norge, er et viktig samfunnsøkonomisk mål. Likeledes er bekjempelse av tvangsekteskap utvilsomt viktig for de enkeltpersonene som risikerer å bli utsatt for dette. På den annen side er det å bli nektet å få familien sin til Norge også av vesentlig velferdsmessig betydning. Departementet understreker imidlertid at det bare stilles underholdskrav til personer som også kan utøve familielivet sitt i et annet land enn Norge, og at regelverket allerede inneholder særordninger for grupper som det ville være urimelig å stille underholdskrav til, for eksempel pga. sykdom, uførhet, høy alder eller lignende. Departementet mener etter dette at det ikke er urimelig å henvise de som ikke kan forsørge familien sin her, til å utøve familielivet sitt i et annet land. «Forskjellsbehandlingen», jf. likestillingsloven § 6 bokstav c, består her for øvrig ikke i avslag i familieinnvandringssak kontra innvilgelse, men at noen flere kvinnelige enn mannlige referansepersoner får avslag. Departementet nevner også i denne forbindelse at hvis man ser bort fra skjevheten i utvalget av referansepersoner (dvs. ser bort fra gruppen av godt voksne, etnisk norske menn og gruppen av unge kvinner med utenlandsk opprinnelse), vil forskjellen mellom kvinnelige og mannlige referansepersoner bli mindre tydelig. I begge grupper vil man både finne mange innvilgelser og mange avslag, med de inngripende konsekvensene det vil ha for den enkelte. Departementet anser ikke denne konsekvensen av underholdskravet som urimelig, ut fra formålene med underholdskravet.

Departementet mener etter dette at underholdskravet ikke virker diskriminerende, og at særbehandling for å utjevne kjønnsforskjeller verken er juridisk nødvendig eller politisk ønskelig, jf. de hensynene det er redegjort for ovenfor. Departementet vil imidlertid følge med på utviklingen av praksis og eventuelt iverksette tiltak dersom dette anses som nødvendig eller hensiktsmessig.

8         IKRAFTREDELSE OG OVERGANGSORDNING

Departementet vil ved utforming av ikrafttredelsesbestemmelsen ta hensyn til at underholdskravet virker tilbake i tid, jf. kravet i utlendingsforskriften § 10-9 om at referansepersonen må ha oppfylt inntektskravet i henhold til siste ligningsoppgjør. Ved ikrafttredelsen vil det således være tilstrekkelig at referansepersonen oppfyller dagens underholdskrav (88 prosent av lønnstrinn 19) når man ser på den tidligere inntekten, så lenge den fremtidige inntekten oppfyller det hevede underholdskravet (lønnstrinn 24). Det er først når endringen her har virket så lenge at beregningen av den tidligere inntekten refererer seg til perioden etter at forskriftsendringen trådte i kraft, at også den tidligere inntekten må oppfylle kravet om lønnstrinn 24. Dette gjøres for å unngå faktisk tilbakevirkning av bestemmelsen.

Departementet vil videre foreslå en overgangsordning som innebærer at det hevede underholdskravet ikke vil gjelde i fornyelsessaker. Som hovedregel vil det ikke bli stilt underholdskrav ved fornyelse av en familieinnvandringstillatelse, jf. forskriftens § 10-20 tredje ledd:

«Når førstegangs tillatelse er gitt etter bestemmelsene om familieinnvandring i lovens § 40 til § 46 eller forskriftens § 9-7, stilles det ikke krav om sikret underhold ved fornyelse, med mindre dette gjøres for referansepersonen.»

De mest praktiske tilfellene der det stilles underholdskrav i fornyelsesomgangen, er ved familieinnvandring med referanseperson som har arbeidstillatelse, typisk som faglært eller spesialist, og familieinnvandring med student. Hensikten med overgangsordningen er å forhindre at familiemedlemmer som allerede er etablert i Norge, må returnere til hjemlandet som følge av at underholdskravet blir hevet. Departementet mener at regelverket i slike tilfeller ville ramme familier på en urimelig måte. Familieinnvandringstillatelser som opprinnelig ble gitt i henhold til dagens underholdskrav, skal således fortsatt vurderes etter nivået på 88 prosent av lønnstrinn 19 i fornyelsesomgangen(e), og ikke etter det hevede underholdskravet på lønnstrinn 24.

9         ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Det er vanskelig å forutsi hvor mange som vil bli omfattet av økningen i underholdskravet, fordi dette vil avhenge av lønnsnivået til referansepersonene. Departementet legger til grunn at endringen ikke vil få vesentlige konsekvenser for saksinngangen hos UDI.

Forskriftsendringen gir et bredere rom for skjønn, som kan medføre noe mer krevende saksbehandling og økt saksbehandlingstid. Endringen vil også kunne medføre en økning i antall klager til UNE, både fordi flere vil kunne få avslag og fordi det åpnes for en mer skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Departementet mener imidlertid at den nye bestemmelsen ikke vil medføre en betydelig økning i saksbehandlingstid eller antall klager og legger derfor til grunn at forskriftsendringen ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

FORSLAG TIL ENDRINGER I UTLENDINGSFORSKRIFTEN (UNDERHOLDSKRAVET)

§ 10-8 første ledd skal lyde:

Det er et vilkår for oppholdstillatelse i medhold av lovens kapittel 6 (familieinnvandring) at referansepersonen kan sannsynliggjøre å være sikret midler tilsvarende lønnstrinn 24 i statens lønnsregulativ for den tid søknaden gjelder, gjennom

a)     arbeidsinntekt,
b)     sykepenger, svangerskapspenger, foreldrepenger, uførepensjon eller alderspensjon etter
        folketrygdloven,
c)     pensjon eller andre faste periodiske ytelser med unntak av ytelser etter sosialtjenesteloven,
d)     stønad etter introduksjonsloven,
e)     utdanningslån eller utdanningsstipend, eller
f)      en kombinasjon av slike midler som nevnt i bokstav a til e.

§ 10-9 første og annet ledd skal lyde:

En referanseperson som må oppfylle krav til framtidig inntekt etter § 10-8 første ledd, må dokumentere at vedkommende i henhold til siste ligningsoppgjør eller i henhold til bekreftelse fra likningsmyndighetene på innrapportert inntekt foregående år, hadde en registrert inntekt tilsvarende lønnstrinn 24 i statens lønnsregulativ. Det er et vilkår at referansepersonen har beholdt inntekt på tilstrekkelig nivå også i perioden etter ligningsoppgjøret eller bekreftelsen fra likningsmyndighetene.

Det gjøres unntak fra kravet om dokumentasjon i henhold til første ledd første punktum dersom referansepersonen er norsk borger, nordisk borger eller utlending med permanent oppholdstillatelse, som har vært i arbeid i utlandet og kan dokumentere at vedkommende har hatt en inntekt tilsvarende lønnstrinn 24 i statens lønnsregulativ.

§ 10-11 skal lyde:

§ 10-11. Unntak fra underholdskravet i sak om familieinnvandring etter lovens kapittel 6

Det kan gjøres unntak fra bestemmelsene i § 10-8 til § 10-10 dersom særlige sterke menneskelige hensyn tilsier det.

Det kan videre gjøres unntak fra bestemmelsene dersom det er åpenbart at familieetableringen eller familiegjenforeningen, jf. lovens §§ 40 (ektefeller) og 41 (samboere), ikke er et resultat av tvang, og paret åpenbart er i stand til å forsørge seg selv. Det samme gjelder dersom søkeren er referansepersonens barn.

Med hilsen

 

Terje Sjeggestad (e.f.)
ekspedisjonssjef
                                                                                  Nina E. D. Mørk
                                                                                  avdelingsdirektør



[1] Utlendingsforskriften § 10-9 tredje ledd bokstav c:
«Det gjøres unntak fra kravet til tidligere inntekt [dersom] referansepersonen har hatt en ligningsregistrert nettoformue på over 1 million kr ved de to siste ligningsoppgjør og er over 23 år.»

[2] Brev av 26. juni 2014 fra Justis- og beredskapsdepartementet «Høring – endringer i utlendingsloven (24-årsgrense for familieetablering)» (ref.: 14/3812 – CEF)

[3] Brev av 9. oktober 2012 fra Justis- og beredskapsdepartementet «Høringsbrev – forslag til endringer i utlendingsforskriften §§ 10-8 og 10-9 (heving av underholdskravet mv.)».

Liste over høringsinstansene

 

Alle departementene

 

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV)

Barneombudet

Datatilsynet

Domstolsadministrasjonen

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI)

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter (NID)

Norad

Politidirektoratet (POD)

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST)

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Språkrådet

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Utlendingsdirektoratet (UDI)

Utlendingsnemnda (UNE)

 

Fylkesmennene

 

Advokatforeningen

Akademikerne

Amnesty International Norge

Antirasistisk Senter

Arbeiderpartiet

Arbeidsgiverforeningen Spekter 

Bispedømmene (11 stykker)

Demokratene

Den norske dommerforening

Den norske kirke – Kirkerådet

Det liberale folkepartiet

DROF - Driftsoperatørforum

Fagforbundet

Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid

Flyktninghjelpen

Fremskrittspartiet

Grenseløs kjærlighet – norsk organisasjon for familiegjenforening

Helsingforskomiteen

Hovedorganisasjonen Virke

Human Rights Service (HRS)

Høyre

Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)

Islamsk Råd

Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK)

Juss-Buss

Jussformidlingen

Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)

Kontoret for fri rettshjelp

Kristelig Folkeparti

Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)

Kystpartiet

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)

Miljøpartiet De grønne

MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner

Norges Juristforbund

Norges Kommunistiske Parti

Norges politilederlag

Norsk Folkehjelp

Norsk Innvandrerforum

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS )

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)

Norsk Tjenestemannslag (NTL)

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

Oslo Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS)

Pensjonistpartiet

Peoplepeace

Politiets Fellesforbund

Politijuristene

PRESS – Redd Barna Ungdom

Redd Barna

Rettspolitisk forening

Røde Kors

Rødt

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Seniorsaken

Senterpartiet

SOS Rasisme

Sosialistisk Venstreparti

Stiftelsen barnas rettigheter

UNHCR Stockholm

Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede

Venstre

Vergeforeningen

Virke Hovedorganisasjonen

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)