5 Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester

5.1 Retning

Offentlige tjenester med høy kvalitet er en bærebjelke i det norske velferdssamfunnet. Vi bruker store offentlige ressurser på tjenestene, og i underkant av hver tredje sysselsatte i Norge arbeider i offentlig sektor. Offentlig sektor har ansvar for å levere tjenester til alle i befolkningen gjennom hele livsløpet. Oppgavene omfatter blant annet å støtte opp om trygge oppvekstvilkår og gi en god utdanning for alle. De omfatter å gi bistand til å komme seg i arbeid, og å sikre at folk har inntekt. Offentlig sektor har ansvar for å gi effektive og trygge helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet, forebygge kriminalitet og stå for sikkerhet og beredskap. For å kunne levere gode velferdstjenester også i årene fremover, må offentlige ressurser brukes mest mulig effektivt. Samtidig har befolkningen høye og økende forventninger til tjenestene, og myndighetene har høye ambisjoner for hva de vil tilby. Offentlig sektor må derfor drive kontinuerlig innovasjon gjennom å ta i bruk ny kunnskap og nye organiseringsformer.

Næringslivet har en viktig rolle i fornyelsen av offentlig sektor. Næringslivet vil utvikle mye av teknologien og kunnskapen som inngår i fremtidens offentlige tjenester. Tjenestene vil også bli utført i samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Det er derfor behov for effektivt forsknings- og utviklingssamarbeid mellom privat og offentlig sektor. Det er også behov for kunnskap om hvordan dette samarbeidet bør innrettes for å gi best mulig offentlige tjenester, best mulig ressursbruk og lønnsom næringsutvikling.

Regjeringen vil trappe opp bevilgningene til forskning og høyere utdanning som fornyer offentlig sektor og som gir befolkningen bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester. Regjeringen vil oppnå:

• en mer kunnskapsbasert tjenesteproduksjon og tjenesteutvikling, med særlig vekt på forskningssvake og tverrsektorielle områder av strategisk betydning

• en offentlig sektor som er en pådriver for og en bruker av innovasjon

• et kunnskapssystem for bedre helse og omsorg

5.2 Kunnskapsbaserte offentlige tjenester

Kunnskapssatsingen om og for offentlig sektor henger etter. Det offentlige har ansvar for at tjenestene har høy kvalitet og for å vite om tjenestene virker. Offentlig tjenesteutvikling kommer til å bli påvirket av store strukturelle endringer, for eksempel endringer i bosettingsmønstre, demografiske endringer som følge av aldring og innvandring, sårbarhet og sikkerhet i nasjonal infrastruktur og endret helse- og sykdomsbilde i befolkningen.

De offentlige tjenestene opererer ikke uavhengig av hverandre, men må samarbeide og være koordinert overfor brukere som gjerne har helt ulike og sammensatte behov. Disse skal få bistand fra flere tjenester fra ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Det er særlig viktig med god koordinering mellom arbeidsmarkedstiltak, helsetjenestene og utdanningene. Forskning kan bidra til å kartlegge og evaluere samarbeid og bidra til utvikling av innholdet i sammensatte tjenester.

Komplekse sammenhenger og høye krav til kvalitet i tjenestene krever kunnskap og kompetanse. Flere områder i offentlig sektor er forskningssvake i den forstand at det finnes lite forskningsbasert kunnskap på området i dag. Generelt er det behov for mer forskning på effektene av og innholdet i selve tjenestene og strukturene de inngår i. Dette gjelder både statlige og kommunale tjenester og hvordan disse tjenestene fungerer sammen. Det er for eksempel lite forskning på omsorgstjenestene gitt at dette er en sektor med 130 000 ansatte som det offentlige bruker 95 milliarder kroner på hvert år. De siste årene er det satt i gang flere reformer i offentlig sektor som samhandlingsreformen, pensjonsreformen og NAV-reformen. Regjeringen skal også gjennomføre en kommunereform. Vi mangler et godt system for å ta i bruk den kunnskapen som finnes, og vi trenger mer kunnskap om bruken og effekten av tiltak og reformer som settes i gang. Nye tiltak må utvikles og prøves ut. Effekter av tiltak må dokumenteres gjennom blant annet effektforskning og følges opp med implementerings- og følgeforskning. Treffsikre tiltak vil gi riktig hjelp til den enkelte og være lønnsomt for samfunnet.

Områder som er strategisk viktige og tverrsektorielle, skal prioriteres. Vi må styrke områder som det har blitt forsket lite på, men hvor det er behov for mer kunnskap for å levere og utvikle bedre kvalitet. Treffsikkerheten i tjenestene må styrkes. Her vil det være viktig å involvere de som skal bruke tjenestene for å sikre at forskningen er nyttig for dem. Det er også behov for forskning på organisasjon og ledelse og beslutnings- og styringsmodeller i offentlig sektor. Praksisnær forskning bør styrkes som grunnlag for planlegging og fag- og tjenesteutvikling.

Utdanningsinstitusjonene og offentlig sektor må samarbeide om å utdanne nok fagfolk som kan møte behovene i de offentlige tjenestene. Høy kvalitet og relevans i utdanning av kandidater til velferdsprofesjonene er viktig. Utviklingen innen for eksempel IKT og andre teknologier gjør at offentlig sektor har behov for en annen kompetanse enn tidligere. I tillegg må etter- og videreutdanning sikre at kompetansen i offentlig sektor er oppdatert og relevant. Samspillet mellom forskning, utdanning og praksis må styrkes, og forskningsvirksomheten bør kobles tettere på innovasjons- og utviklingsarbeidet i offentlig sektor. Det gjør det nødvendig med samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og tjenestene.

5.3 Offentlig sektor som pådriver for og bruker av innovasjon

Fremtidens løsninger vil komme fra både offentlig og privat sektor. Offentlig sektor spiller en viktig rolle ved å etterspørre innovasjon, være et viktig hjemmemarked for norsk næringsliv og bidra til at ny kunnskap tas i bruk.

Løsningene må utvikles i et samspill mellom brukerne, offentlig sektor, næringslivet og forskningsmiljøene. Det betyr at offentlig sektor skal være en god bestiller av innovasjon og skal være dyktig til å formidle til næringslivet og forskningsmiljøene hvilke utfordringer som skal løses med forskning og utvikling. Offentlig sektor må også være en god samarbeidspartner med blant andre næringslivets organisasjoner. Kunnskap og innovasjoner tas i bruk, både i den enkelte virksomhet og på tvers av sektorer.

Offentlige anskaffelser og offentlig-privat samarbeid er eksempler på samarbeidsformer som må innrettes slik at de blir et redskap for å møte utfordringer som krever forskning eller innovasjon. Finansielle virkemidler kan også understøtte samspillet. Det er behov for offentlig støtte til brukerdrevne innovasjonsprosjekter som offentlige virksomheter kan søke på i samarbeid med forskningsmiljøer og næringslivet. Den nye ordningen for doktorgradsutdanning i offentlig sektor er et annet viktig virkemiddel. Forskningsrådet og utdanningsinstitusjonene kan bidra med en helhetlig tilnærming til innovasjon i offentlig sektor. Det gjør det nødvendig med et nært samarbeid med brukere og kompetansemiljøer i statlig og kommunal sektor.

Norge har gode forutsetninger for å være i front med å ta i bruk ny kunnskap i offentlig tjenesteproduksjon og tilrettelegging av infrastruktur. Vi har et høyt utdanningsnivå i befolkningen, og et høyt nivå på teknologisk kompetanse og tilgang til internett. Norge har også godt utviklede offentlige tjenester kombinert med unik infrastruktur på enkelte områder som for eksempel registerdata og biobanker. Norge er allerede langt fremme internasjonalt i bruk av digitale offentlige løsninger som for eksempel Altinn og NAVs elektroniske løsning «Din pensjon».

Produksjon og utvikling av tjenester skjer ofte i mindre enheter og i kommuner med lite kompetanse og ressurser til å drive innovasjon. Kommunereformen vil være viktig for å få sterkere og mer innovative miljøer. For å lykkes med endringene som må gjøres framover, må offentlig sektor mestre og benytte innovasjon i teknologiske og organisatoriske løsninger og i tjenestene. Selv om det finnes gode eksempler på tjenesteinnovasjon, så har vi for lite kunnskap om hvilke mekanismer som stimulerer til dette i organisasjonene.

5.4 Et kunnskapssystem for bedre helse og omsorg

God helse er viktig for den enkelte. Det er også viktig for en bærekraftig samfunnsutvikling og god tilgang på arbeidskraft. Helse- og omsorgstjenestens behov for å tilpasse og endre seg drives først og fremst frem av utviklingen innenfor medisin og medisinsk teknologi. Samtidig blir folk eldre enn før og får andre sykdommer enn for bare noen tiår siden. Flere lever med kroniske sykdommer som for eksempel kreft, diabetes og KOLS. Samtidig ser vi en bekymringsfull utvikling der antibiotikaresistens er en økende trussel. Bare i Europa dør 25 000 mennesker årlig etter å ha blitt smittet av multiresistente mikrober blant annet via mat, husdyr eller kjæledyr.

På flere områder mangler vi kunnskap om diagnostikk og behandling knyttet til for eksempel demens, rusomsorg, kreft, sjeldne sykdommer og pasienter som sliter med flere sykdommer samtidig. Utfordringene må møtes med kunnskap om hvilke forhold som påvirker helse og sykdom, hvordan vi best kan tilby tjenestene, hvilken behandling som virker og hvordan vi kan ta i bruk nye løsninger i fremtidens helse- og omsorgstjenester.

Forskning, utdanning og innovasjon er viktige forutsetninger for å utvikle trygge helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet. Et kunnskapssystem for bedre helse og omsorg må inkludere samarbeidsarenaer for brukermedvirkning. Systemet må også ha ordninger for å vurdere behovene for fagfolk og kompetanse i tjenestene, enten det er helsearbeidere, naturvitere eller teknologer samt ordninger for å vurdere kvaliteten på helse- og sosialfagutdanningene. Vi trenger fremragende fag- og forskningsmiljøer innenfor forebygging, behandling, omsorg og tjenesteutvikling, og det er behov for samarbeid mellom tjenestene, fagmiljøene, brukerne og næringslivet for å utvikle og ta i bruk resultatene av innovasjon.

I juni 2014 mottok regjeringen HelseOmsorg21 som er den første sektorovergripende og helhetlige forsknings- og innnovasjonsstrategien for helse- og omsorg. Strategien legger grunnlaget for en langsiktig og helhetlig utvikling av forskning, utvikling og innovasjon for folkehelsen og helse- og omsorgstjenestene. Strategien peker på et uforløst potensial for internasjonalt forskningssamarbeid og næringsutvikling på helseområdet. Det er også områder med store kunnskapsgap, for eksempel innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Etter petroleumsindustrien er helseindustrien det området som investerer mest i forskning og utvikling. Regjeringen har høye ambisjoner om å utnytte det potensialet som ligger i næringsutvikling innenfor helsesektoren og ønsker derfor helse og omsorg som et næringspolitik satsingsområde med egnede virkemidler.

I Norge har vi verdensledende fagmiljøer innenfor helse og helseforskning og innovasjon på enkelte områder. I tillegg har vi enestående forskningsverktøy gjennom helsedata og store samlinger med prøver av pasienter og friske personer. Prøvene er oppbevart i store biobanker. Dette er verktøy som gir oss gode forutsetninger for å utvikle kunnskapsgrunnlaget vårt, som er attraktive for internasjonale samarbeidspartnere og som skaper grunnlag for samarbeid med næringslivet.

Norge hevder seg godt i klinisk forskning, men det er likevel områder med store kunnskapsgap. Vi mangler kunnskap som kan bidra til bedre forebygging og behandling både av store folkesykdommer som demens og muskel- og skjelettlidelser og mer sjeldne sykdommer som kronisk utmattelsessyndrom (også kalt ME). Ikke minst er det stort kunnskapsbehov i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen mener HelseOmsorg21 gir en god beskrivelse av utfordringene i de kommunale helse- og omsorgtjenestene og vil forsterke innsatsen for et kunnskapssystem som kan bidra til bedre helse og omsorg i kommunene. Helse- og omsorgsdepartementet vil utvikle et kommunalt helse- og omsorgsregister som blant annet vil bidra til at det utvikles infrastruktur for forskning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med hvordan HelseOmsorg21-strategien skal følges opp.

Etterspørselen etter bedre og mer effektive offentlige tjenester er stor også internasjonalt. Utviklingen innen e-helse og velferdsteknologi er viktig for å imøtekomme brukernes behov for mer hjemmebaserte og tilpassede behandlings- og omsorgstilbud. I det europeiske forskningsprogrammet Horisont 2020 er en stor andel av forskningsmidlene satt av til forskning innenfor helse, demografiske endringer og velferd. Regjeringen arbeider for at mange norske fagmiljøer deltar i helseprogrammet i Horisont 2020.

Et kunnskapssystem for bedre helse og omsorg er avhengig av at det utvikles gode samarbeidsarenaer for å kunne vurdere behov for kompetanse, brukernes behov og kunnskapsbehov i helse- og omsorgstjenestene. Med andre ord må det utvikles tettere samarbeid mellom utdannings- og forskningsinstitusjonene og lokale og regionale myndigheter som er ansvarlige for å utvikle og levere tjenestene. Kunnskapssystemet må i langt større grad involvere brukerne i hele forsknings- og innovasjonsløpet. Både helseforetakene og Forskningsrådet er i gang med dette.

Det er særlig behov for økt innsats rettet mot den kommunale helse- og omsorgstjenesten og tjenester som ligger i grenseflatene mellom sykehusene og helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Det stilles økende krav til å utvikle, utprøve og dokumentere effekter av tiltak gjennom kliniske studier, implementerings- og effektforskning. Dette krever forskningsinfrastruktur som kliniske utprøvingsenheter og medisinske kvalitetsregistre. Den faglige, medisinske og teknologiske utviklingen krever en bredere forståelse av sykdomsutvikling og utvikling av nye, effektive og mer persontilpassede og skånsomme behandlingsmetoder og diagnostikk. Utviklingen av mer skreddersydde behandlingstilbud basert på blant annet genetiske data og utviklingen av ny medisinsk teknologi forventes å ha stor positiv effekt for den enkelte ved å redusere potensielle bivirkninger. Et eksempel på ny teknologi er nye typer strålebehandling av kreftpasienter. Slik behandling er under etablering i mange land.

Eksisterende helsedata må utnyttes bedre, og det må utvikles bedre data for helse- og omsorgstjenestene i kommunene og bedre data for å måle at de tjenestene som tilbys, er trygge og av høy kvalitet.

Vi trenger mer kunnskap om funksjonsnedsettelse og sosiale problemer, forebygging og effektive kostholds- og livsstilsbaserte strategier for å optimalisere helse og redusere risiko, eller utsette tidlig forekomst av kostholdsrelaterte sykdommer. Ny teknologi og nye organisasjonsmodeller må møte brukernes behov og krav til effektivitet, kvalitet og trygge tjenester. For å greie det, må vi utdanne og oppdatere personell og fagfolk som kan ta i bruk de nye teknologiene og være i stand til å jobbe i et helsevesen som stadig tilpasser seg nye typer tjenester.