4 Premier og premietariffer

4.1 Gjeldende rett

Forsikringsvirksomhetsloven § 12-1 regulerer premier i skadeforsikring. Paragrafen inneholder generelle krav til premiene som skadeforsikringsselskapene skal benytte. Paragraf 12-1 krever for det første at et skadeforsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og de tjenestene som ytes, jf. bestemmelsens første ledd. For det andre krever forsikringsvirksomhetsloven § 12-1 at selskapets premier skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at selskapets forpliktelser etter inngåtte kontrakter blir oppfylt, samt være betryggende ut fra selskapets økonomi, jf. bestemmelsens annet ledd. For det tredje følger det av § 12-1 at selskapet skal påse at premietariffene utformes slik at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper, jf. bestemmelsens tredje ledd. Kravene til premiene som følger av § 12-1 må ses i sammenheng med kravet til rimelige og betryggende forsikringsvilkår i forsikringsvirksomhetsloven § 6-7. Denne bestemmelsen innebærer blant annet at forsikringsvilkårene skal utformes slik at selskapets risikoeksponering holdes på et betryggende nivå i forhold til selskapets økonomiske ressurser og de premiene som selskapet betinger seg.

Også andre rettsregler enn de som er nevnt ovenfor kan ha betydning for hvordan forsikringsselskapet kan fastsette sine premier, og det har vært en særskilt problemstilling om skadeforsikringsselskapene har anledning til å benytte forskjellig premie overfor menn og kvinner for samme forsikringsprodukt i tilfeller hvor selskapenes erfaring tilsier at menn og kvinner gjennomgående vil representere forskjellig skaderisiko. Likestillingsombudet konkluderte 25. mars 2003 med at bruk av kjønn som faktor ved beregning av premier i skadeforsikring utgjør diskriminering i strid med lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene § 3. FNH m.fl. klaget avgjørelsen inn for Klagenemnda for likestilling. I vedtak 21. januar 2004 ble avgjørelsen fra Likestillingsombudet opprettholdt. FNH og selskapene ble pålagt å opphøre praksis som innebærer bruk av kjønn som beregningsfaktor.

Finanstilsynet skal etter forsikringsvirksomhetsloven § 12-1 fjerde ledd føre kontroll for å påse at de premier som selskapene benytter er i samsvar med reglene i første til tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at det ikke er adgang for Finanstilsynet til å føre forhåndskontroll med selskapenes premier, dette er i samsvar med EØS-regler som svarer til tredje skadedirektiv. Kongen (delegert til Finansdepartementet, jf. kgl. res. 2006 nr. 777) er gitt hjemmel til å forby bruk av premier som anses ubetryggende eller urimelig. Forsikringsvirksomhetsloven oppstiller ikke krav om at skadeforsikringsselskaper skal gi melding til Finanstilsynet om de pristariffer og tilhørende beregningsgrunnlag som blir benyttet, slik tilfellet er for livsforsikringsselskaper. For de fleste typer skadeforsikring er det vanlig at avtalen løper i ettårige perioder. Skadeforsikringsselskapet beregner derfor normalt premien for ett år av gangen. Det følger av forsikringsavtaleloven § 3-3 annet ledd at selskapet i forbindelse med fornying av forsikringen kan foreta endringer i premien og i øvrige forsikringsvilkår. Det er ikke adgang for selskapene til å gjøre gjeldende endrede premier eller forsikringsvilkår i løpet av forsikringsperioden, jf. forsikringsavtaleloven § 3-8.

4.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har foreslått at lovreglene for premier og premietariffer bygges ut, jf. utkastet §§ 12-6 til 12-8. De ulike hensynene er nærmere omtalt i NOU 2008: 20 avsnitt 8.1. Blant annet viser Banklovkommisjonen til at hensynet til effektiv konkurranse i markedet taler for at det gis innsyn i selskapets prising av forsikringsprodukter. På den annen side legger Banklovkommisjonen til grunn at selskapene vil ha behov for å kunne unnta konkurransesensitive opplysninger fra offentlighet, og at konkurransesensitive opplysninger vil kunne omfatte prinsipper for prising, herunder vurdering av risiko. Videre viser Banklovkommisjonen til at hensynet til soliditet tilsier at selskapene bør gis adgang til å ta ulik premie av ulike kundegrupper som følge av ulik risiko. Dette hensynet må etter Banklovkommisjonens vurdering avveies mot hensynet til å kreve en viss standardisering av priser (premier/premietariffer).

Banklovkommisjonen har foreslått tre lovbestemmelser om premier og premietariffer. I utkastet § 12-6 er det foreslått nærmere regler for skadeforsikringsselskapenes premietariffer. Bestemmelsene om premietariffer er ment å ivareta hensynet til gjennomsiktighet og effektiv konkurranse på forsikringsmarkedet. Banklovkommisjonens utkast § 12-7 omhandler endring i premietariffer og premier. Selskapene gis etter forslaget adgang til å endre sine premietariffer, og pålegges videre å vurdere behovet for å gjennomføre premieendringer. Selskapene får plikt til å endre premier som ikke er betryggende ut i fra selskapenes soliditetssituasjon. Bestemmelsen skal sørge for opprettholdelse av forsvarlige premier. I utkastet § 12-8 er det foreslått en bestemmelse om beregning og innkreving av premie, herunder at et skadeforsikringsselskap skal kunne avtale at årlig premie ikke skal kunne økes, eventuelt bare forhøyes etter nærmere fastsatte kriterier, i løpet av en periode på inntil fire år. Binding av premie over lengre perioder enn den normale kontraktstiden på ett år begrenses til maks­imum fire år av hensyn til selskapenes soliditet.

Banklovkommisjonen legger til grunn at ved de vanligste formene for forsikringsprodukter og produktkombinasjoner, vil skadeforsikringsselskapene ha utarbeidet til dels detaljerte programmer for beregning av premie. Ved slike standardiserte produkter og produktkombinasjoner foreslår Banklovkommisjonen at det kreves at selskapene utarbeider premietariffer som gir veiledning med hensyn til premienivå for et slikt forsikringsprodukt, jf. lovutkastet § 12-6 første ledd. Hva som menes med standardiserte produkter utdypes i merknadene til Banklovkommisjonens utkast § 12-6 første ledd:

«Dette gjelder hvor selskapet selger standardiserte produkter eller produktkombinasjoner. Standardisering vil foreligge hvor det foreligger massesalg av et produkt uten at det i særlig grad foretas individuelle tilpasninger i forhold til den enkelte kunde. Et produkt vil kunne betraktes som ikke-standardisert selv om forsikringsvilkårene i forsikringskontraktene som tegnes med de ulike kundene er påfallende like. Det avgjørende er om det foreligger en standardisering av produktet innenfor det enkelte selskap og i forhold til kundene, og ikke at produktet betraktes som mer eller mindre standardisert mellom ulike forsikringsselskaper.»

I tillegg til opplysninger om premienivå, mener Banklovkommisjonen at det vil være relevant for kunden å få vite hvilke forhold forsikringsselskapet legger vekt på ved beregningen av premien, herunder hvilke forhold hos kunden som kan gi grunnlag for premierabatt eller premietillegg. Mange selskaper opererer blant annet med premie­rabatter for medlemmer av ulike foreninger og ­organisasjoner. I opplysningene til kunden bør det derfor etter Banklovkommisjonens vurdering ligge en oppfordring til å opplyse om eventuelle medlemskap i foreninger, organisasjoner og lignende som kan være relevant for eventuelle premierabatter. Innsyn i disse forhold vil etter Banklovkommisjonens mening kunne gi kunden et godt bilde av hva forsikringen vil koste.

Kravene til premietariffer vil være et ordenskrav som etter Banklovkommisjonens vurdering både vil innebære en sikring av selskapenes soliditet og bidra til en likebehandling av ulike kundegrupper. Banklovkommisjonen understreker at kravet til premietariffer ved standardiserte produkter ikke skal være til hinder for individuelle forhandlinger av premieberegningen i det enkelte tilfelle. I dette ordenskravet er det heller ikke tenkt noe krav om at premietariffene skal være offentlige. Utlevering av opplysningene skal først skje når en kunde etterspør dette.

Premietariffene som omtales i lovutkastet § 12-6 første ledd, bør etter Banklovkommisjonens vurdering inneholde en angivelse av det samlede vederlag som selskapet normalt vil beregne seg for dekning av ulike typer risiko og tjenester knyttet til et forsikringsprodukt eller en produktkombinasjon. Dette spesifiseres i utkastet til § 12-6 annet ledd.

Banklovkommisjonen presiserer at selskapene i premietariffene kan legge til grunn at ulike kundegrupper skal ha ulik premie i tilfeller hvor aktuarberegninger eller risikostatistikk gir grunnlag for å konstatere at de ulike kundegruppene representerer ulik risiko med hensyn til det aktuelle forsikringsprodukt eller produktkombinasjon. Dette er foreslått regulert i Banklovkommisjonens utkast § 12-6 tredje ledd. Denne bestemmelsen settes i sammenheng med fjerde ledd om forskjellsbehandling i premiefastsettelsen. Banklovkommisjonen viser også til at forsikringsselskapet kan være forhindret fra å vektlegge at det er ulik risiko knyttet til ulike kundegrupper selv, om selskapet i og for seg har aktuarberegninger og risikostatistikk som tilsier dette, og det vises spesielt til at Klagenemnda for likestilling har lagt til grunn at bruk av kjønn som faktor ved beregning av skadeforsikringspremier vil innebære diskriminering i strid med lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene § 3.

Banklovkommisjonen har foreslått å videreføre de generelle kravene til premiene som i henhold til gjeldende rett følger av forsikringsvirksomhetsloven § 12-1. Disse kravene innebærer at premiene skal stå i forhold til risikoen som overtas, være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at selskapene kan møte sine forpliktelser og betryggende ut fra selskapets økonomi, samt at premietariffene skal utformes slik at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Ordlyden i Banklovkommisjonens utkast avviker imidlertid noe fra gjeldende § 12-1, ved at en i utkastet legger opp til at dette er krav som skal hensyntas ved utformingene av premietariffene, jf. «[ved] utformingen av premietariffene skal selskapet sørge for at…».

Banklovkommisjonen mener at skadeforsikringsselskapene, i de tilfeller hvor de tilbyr de samme forsikringsproduktene som livsforsikringsselskap, bør ha en tilsvarende meldeplikt som livsforsikringsselskapene for å sikre like konkurransevilkår, jf. utkastet § 12-6 femte ledd. Gjeldende regler for slik meldeplikt omtales i utredningen:

«I følge forsikringsloven § 1-3 kan Kredittilsynet tillate et forsikringsselskap å overta livsforsikringer i form av rene risikoforsikringer av høyst ett års varighet. Banklovkommisjonen foreslår at denne bestemmelsen videreføres i forslag til ny § 12-2 første ledd. For livsforsikringsselskaper følger det av forsikringsloven § 9-6 at de plikter å gi Kredittilsynet melding om fastsatte pristariffer og prinsippene for utformingen av tariffene. Det samme gjelder ved endring av pristariffer. Nærmere regler om denne meldeplikten er fastsatt i forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsloven (livsforsikring mv.) § 2-10.»

I utkastet § 12-6 sjette ledd foreslår Banklovkommisjonen at Kredittilsynet skal føre kontroll med at reglene om premiefastsettingen overholdes. Det foreslås også hjemmel for Kongen til å forby premier som Kongen finner urimelige eller ubetryggende.

Banklovkommisjonen reiser også spørsmålet om skadeforsikringsselskapene skal kunne pålegges å opplyse om premier og premietariffer til Finansportalen:

«Etter Banklovkommisjonens vurdering er spørsmålet om innsynsrett for Finansportalen og eventuelt andre, i skadeforsikringsselskapenes opplysninger om produkter, premier og forsikringsvilkår av en slik art at det best egner seg for en nærmere vurdering av Finansdepartementet med tanke på en eventuell regulering i forskrift. Dette som følge av at en vurdering her blant annet vil kunne bero på hvilke tekniske muligheter som ligger i Finansportalen som en databasert informasjonsordning. Banklovkommisjonen har derfor ikke gått nærmere inn på denne problemstillingen, men nøyd seg med å innarbeide en hjemmel i lovutkastet § 12-6 syvende ledd for Kongen til å fastsette nærmere regler om dette. Det forutsettes – i samsvar med alminnelige rettsprinsipper – at regler fastsatt i forskrift ikke vil medføre plikt for selskapene til å inkludere opplysninger som har karakter av forretningshemmeligheter eller for øvrig må antas å være konkurransesensitive. Banklovkommisjonen forutsetter at en eventuell plikt til å gi opplysninger til en generell databasert informasjonsordning for finansielle tjenester også gjøres gjeldende ovenfor livsforsikringsselskaper i den grad de tilbyr et skadeforsikringsprodukt på lik linje med skadeforsikringsselskaper. Det er blant annet en del livsforsik­ringsselskaper som tilbyr yrkesskadeforsikring.»

Banklovkommisjonens utkast § 12-7 regulerer skadeforsikringsselskapenes endring av premietariffer. Selskapene skal kunne endre sine premietariffer når som helst, men må i så fall opplyse om tidspunktet for når de nye tariffene gjøres gjeldende, jf. utkastet § 12-7 første ledd.

Banklovkommisjonen mener videre at det i en del tilfeller vil være viktig at selskapene foretar endring av selskapets premier av hensyn til selskapets soliditet. En endring av premietariffen vil etter Banklovkommisjonens vurdering være et første skritt på veien i denne prosessen. Etter Banklovkommisjonens vurdering bør selskapene ha en plikt til å vurdere om det bør foretas premieendringer i tilfeller hvor selskapets forsikringsresultater viser at premiene for ett eller flere forsikringsprodukter ikke står i rimelig forhold til risikoen eller tjenestene som ytes, jf. lovutkastet § 12-7 annet ledd første punktum. Ifølge Banklovkommisjonen ligger det ikke i dette at det automatisk skal foretas premieendring. Banklovkommisjonen påpeker at utslag i forsikringsresultatet for eksempel kan skyldes én eller flere hendelser som har gitt store erstatningsutbetalinger, og at det påregnes at forsikringsresultatet vil endre seg til det mer normale i den nærmeste fremtid. Det kan også tenkes at man påregner en samfunnsendring som vil redusere erstatningsutbetalingene i framtiden. Imidlertid vil det etter Banklovkommisjonens oppfatning være tilfeller hvor selskapene bør ha en plikt til å øke sine premier, herunder gjennom endring i premietariffene. Slik plikt foreligger dersom premiene ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for de forpliktelsene som følger av inngåtte forsikringskontrakter, jf. utkastet § 12-7 annet ledd annet punktum.

Etter reglene i forsikringsavtaleloven kan en premie normalt bare økes ved fornyelse av forsikringskontrakter. Kunden skal ved fornyelse av forsikring gis varsel senest én måned før den gjeldende kontrakten utløper, og kunden må da også varsles om eventuelle premieendringer. Banklovkommisjonen foreslår at dette presiseres i forsikringsvirksomhetsloven, jf. utkastet § 12-7 tredje ledd.

Banklovkommisjonens forslag til regulering av premieberegningen for den enkelte forsikring er tatt inn i lovutkastet § 12-8. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at prinsippene for beregning og innbetaling av premie knyttet til den enkelte forsikring og forsikringskontrakt klart bør fremgå av loven. Det foreslås lovfestet at premiene skal beregnes og innbetales for ett år av gangen med mindre det er avtalt terminvis innbetaling, eller forsikringstiden er kortere enn ett år, jf. lovutkastet § 12-8 første ledd første punktum. Av hensyn til kunden foreslår Banklovkommisjonen videre at det i kravet om innbetaling av premie skal opplyses om hvilke poster som inngår i premieberegningen og eventuelt andre forhold av betydning for premiens størrelse, herunder for eksempel rabatter som følge av antallet forsikringer kontrakten med kunden omfatter, jf. utkastet § 12-7 første ledd annet punktum.

I utkastet § 12-7 annet ledd foreslår Banklovkommisjonen at selskapene skal ha anledning til å avtale med en kunde at premien ikke skal endres, eller kun skal endres etter fastsatte retningslinjer, over perioder på over ett år. Banklovkommisjonen viser til at dette vil kunne være en fordel der hvor det dreier seg om større næringsforsikringer som tilbys i konkurranse med forsikringsselskaper som er etablert i utlandet. Av hensyn til selskapenes soliditet og mulighet til fleksibel styring av den forsikringsmessige risikoen, vurderer Banklovkommisjonen at det bør settes et tak på maksimalt 4 år for slik binding av premie. Det vises til at 4 år blant annet samsvarer med varigheten av anbud i kommunal sektor.

Banklovkommisjonen presiserer at binding av premien utover ett år ikke kan begrense den adgangen kunden har til å si opp løpende forsikring etter forsikringsavtaleloven.

Banklovkommisjonen har også vurdert om de foreslåtte reglene om premietariffer og premier kan anvendes på virksomheten til utenlandske EU/EØS-selskaper som har etablert virksomhet i Norge gjennom filial eller ved grenseoverskridende virksomhet. Banklovkommisjonen vurderer at det av hensyn til norske forsikringsselskaper er viktig at de utenlandske selskapene som driver virksomhet i Norge underlegges de samme konkurransevilkår som de norske selskapene. Banklovkommisjonen viser til reglene i skadeforsikringsdirektivene som sier at forsikringsselskapenes soliditet skal være underlagt virksomhetsreglene i hjemlandet, ikke i vertslandet.

Markedsforholdene i vertslandet kan reguleres av vertslandet ifølge Banklovkommisjonen. Banklovkommisjonen viser til at en del av reglene i forsikringsvirksomhetsloven om pristariffer og beregning av premier for livsforsikringsselskapene allerede er gjort gjeldende for virksomhet som drives av utenlandske forsikringsselskaper. Banklovkommisjonen kan ikke se at tilsvarende ikke skulle kunne gjøres for tilsvarende norske bestemmelser om premietariffer og beregning av premier i skadeforsikring. Banklovkommisjonen mener derfor at de sentrale bestemmelsene i lovutkastet §§ 12-6 til 12-8, som berører markedsmessige forhold, gjennom forskrift bør kunne gjøres gjeldende for all skadeforsikringsvirksomhet som drives i Norge. Slike regler gis i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap og pensjonsforetak med hovedsete i annen stat i EØS-området.

4.3 Høringsinstansenes merknader

Den Norske Aktuarforening (Aktuarforeningen), Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) , Kredittilsynet og The Nordic Association of Marine Insurers (Cefor) har kommentert Banklovkommisjonens utkast § 12-6 om selskapenes premietariffer.

Aktuarforeningen mener begrepet «premienivå» i lovutkastet § 12-6 må defineres nærmere. Aktuarforeningen legger i sin høringsuttalelse til grunn at «annen informasjon» må tillates i premieberegningen i tilfeller hvor det ikke foreligger tilstrekkelig erfaringsmateriale, og at dette forstås som en del av begrepet «aktuarberegninger» i lovutkastet. Aktuarforeningen uttaler at:

«Dette vil f.eks. kunne være tilfellet for et nystartet selskap eller for et eksisterende selskap som ønsker å tilby et helt nytt produkt i markedet hvor det (ennå) ikke foreligger tilstrekkelig risikostatistikk.»

FNH stiller spørsmål ved graden av detaljregulering og mener det er betydelig uklarhet knyttet til utkastet § 12-6 og hvilket formål denne bestemmelsen er ment å ivareta. FNH mener videre at utformingen av bestemmelsen i begrenset grad synes å ta hensyn til hvordan tarifferingen i skadeforsikrings skjer i praksis.

Det er ifølge FNH uklart hva som ligger i standardiserte forsikringsprodukter og produktkombinasjoner. Videre anfører FNH at de legger til grunn at henvisningene til premierabatt og premietillegg gjelder forhold som medlemskaps- og sikkerhetsrabatter, og ikke mer individuelle og markedsmessige tilpasninger.

FNH mener at målet om god prisinformasjon til kunden tilfredsstilles best ved et bindende tilbud til kunden og ikke prisangivelser basert på generelle eller ufullstendige grunnlag.

Det er etter FNHs syn helt avgjørende at reguleringen åpner for fleksibilitet og en hensiktsmessig grad av markedstilpasning av premien. Det vises til at ulike selskaper har varierende tilgang på risikostatistikk og at ulike selskaper kan tolke statistikkgrunnlaget forskjellig. FNH ønsker at det eksplisitt presiseres at lovforslaget ikke er ment å gi en realitetsendring i forhold til gjeldende rett på dette punktet.

Kredittilsynet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at kunder som etterspør standardiserte forsikringer skal gis opplysninger om premienivå mv., slik at det vil være mulig å sammenholde denne informasjon fra flere selskaper.

Cefor ønsker presiseringer av hva som menes med «standardiserte produkter» i Banklovkommisjonens utkast § 12-6. Cefor viser videre til flere eksempler innen sjøforsikring der det vil være vanskelig å operere med standardiserte premietariffer, på grunn av spesialisering i varierende grad.

Aktuarforeningen og FNH har kommet med innspill til Banklovkommisjonens utkast til § 12-7 om endring av premietariffer og premier.

Aktuarforeningen mener formuleringen i § 12-7 er uklar og foreslår følgende endring:

««Viser selskapets forsikringsresultater at..» i § 12-7 annet avsnitt endres til «Tyder selskapets forsikringsresultater på at…»»

FNH uttaler om utkastet § 12-7 at det er uklart hva som menes med «forsikringsprodukt» og det vises til at mange produkter som tilbys i markedet i dag kan være «pakker» bestående av ulike produktdekninger. FNH anfører at en plikt til å vurdere premiene er kurant, men at selskapene som alternativ til å endre premier kan sette i verk andre tiltak for å ivareta hensynet til lønnsomhet og soliditet. FNH foreslår at:

«annet ledd annet punktum går ut, og at første ledd første punktum får følgende tillegg; «eller andre tiltak». Når det gjelder den foreslåtte regulering i tredje ledd, foreslår vi at den utgår her. Dette er regulering som eventuelt bør inntas i forsikringsavtaleloven.»

FNH,Gjensidigeog Kredittilsynet har kommentert Banklovkommisjonens utkast § 12-8.

FNH anfører følgende om hvilke opplysninger som skal gis i forbindelse med et premieinnbetalingskrav:

«Vi legger til grunn at kravet om angivelse av poster begrenser seg til en opplysningsplikt om premiebeløp per dekning tilsvarende gjeldende praksis. Kravet kan ikke gi opplysningsplikt om ulike og detaljerte prisings- og tarifferingskriterier, – noe som er av forretnings- og konkurransemessig sensitiv karakter. Vi ber om at dette blir presisert.»

Gjensidige sier følgende om adgangen til å binde premien utover normal bindingstid på ett år:

«Punktet vedrørende 4-års varighet i avtaleforhold bør etter vårt syn bare omfatte Næringslivsforsikringer. Videre bør den primært kun gjelde hvor det er omfanget og dekningen av forsikringsbehovet som krever varighet utover ett år. Den foreslåtte begrensningen på 4 år, anses som for begrensende i forhold til behovet i markedet, spesielt i forbindelse med store og kompliserte byggeprosjekter som går over mange år. Det vil normalt medføre en stor trygghet for en kunde med store og omfattende totalentreprisekontrakter å inngå en flerårig forsikringsavtale. Det foreslås derfor at avtaleperiodens maksimale lengde utvides til 6 år.

Behovet for å binde premien for en periode utover ett år for forsikringsbehov som i sin natur er ettårig med ordinær opsjon til fornyelse, er det etter vår mening ikke behov for å regulere. En slik flerårig binding vil trolig best reguleres gjennom bestemmelsen om riktig risikopremie. Hvis den skal innføres, bør den ledsages av krav til «opsjonspris» som dekker fremtidig usikkerhet og/eller en inflasjons/indeksregulering.»

Også Kredittilsynet har kommentarer til § 12-8, og uttaler følgende:

«Det foreslås i utkastets § 12-8 annet ledd at et skadeforsikringsselskap kan avtale at årlig premie for en forsikring ikke skal økes i løpet av en periode på fire år. Dette forslag er ikke helt i tråd med bestemmelsen i forslaget i § 12-7 annet ledd som pålegger selskapet å foreta endringer i premier som ikke er betryggende. Kredittilsynet kan heller ikke se at det er behov for, eller ønskelig (betryggende), at skadeforsikringsselskapet gis en eksplisitt adgang i forsikringsvirksomhetsloven til å inngå flerårig avtaler hvor selskapet ikke forbeholder seg retten til å justere premien årlig.»

Ingen av høringsinstansene har kommentert Banklovkommisjonens vurdering av adgangen til å gjøre de foreslåtte reguleringer av premietariffer og beregning av premier gjeldende for virksomheten til utenlandske EU/EØS-selskaper som har etablert virksomhet i Norge gjennom filial eller ved grenseoverskridende virksomhet.

4.4 Departementets vurdering

Skadeforsikringsselskapenes premietariffer

Departementet slutter seg til at skadeforsikringsselskaper skal ha plikt til å gjøre informasjon om prising av standardiserte forsikringsprodukter tilgjengelig for kundene. Departementet legger vekt på at dette på en hensiktsmessig måte gir kunder og potensielle kunder mulighet til å orientere seg i forsikringsmarkedet uten å pådra seg for høye kostnader eller bruk av store ressurser. Dette forutsetter at det utarbeides premietariffer. En tilsvarende plikt til å utarbeide tariffer (pristariffer) gjelder for livsforsikringsselskaper, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-3.

Departementet finner det vanskelig å kreve at skadeforsikringsselskaper utarbeider, og gjør tilgjengelig informasjon om, premietariffer for annet enn standardiserte produkter og produktkombinasjoner. Flere høringsinstanser har reist spørsmål ved hvilke produkter som er å anse som «standardiserte» i henhold til Banklovkommisjonens utkast. Departementet antar at et produkt må anses som standardisert når det i liten grad foretas individuelle tilpasninger av avtalevilkårene, utover eventuelle individuelt beregnede premier.

Etter departementets vurdering bør en lovregel utformes slik at den også gir potensielle forsikringskunder krav på informasjon om prising av standardiserte forsikringsprodukter, og det foreslås at dette presiseres i lovforslaget.

Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at opplysningene skal omfatte premienivå og forhold på forsikringstakerens side som etter premietariffen vil bli lagt vekt på ved beregningen av premie. Det vises til lovforslaget § 12-5 første ledd første og annet punktum. Departementet foreslår å presisere at de som etterspør slike forsikringer på en enkel måte skal få opplysninger fra selskapet om premienivå og forhold på forsikringstakerens side som etter premietariffene vil bli lagt vekt på ved beregningen av premiene. Kravet om opplysninger om premienivå er ikke ment å være et krav om et bindende tilbud til kunden. Imidlertid er det etter departementets vurdering viktig at premietariffen reflekterer normale vilkår i selskapet, slik at potensielle kunder gis et godt grunnlag for å kunne orientere seg om premienivået i ulike selskaper for forsikringen de ønsker, og om hvilke opplysninger som er relevant ved fastsettelsen av premie. Kravet om at selskapet skal gi opplysninger om premienivå og forhold på forsikringstakerens side som etter premietariffene vil bli lagt vekt på ved beregningen av premiene, er nytt i forhold til gjeldende rett, og departementet legger til grunn at opplysningskravet eventuelt kan suppleres med nærmere regler om opplysningsplikt til informasjonstjeneste for finansielle tjenester, jf. omtale av forskriftshjemmel nedenfor. For øvrig slutter departementet seg til Banklovkommisjonens forslag om at selskapet i premietariffen skal fastsette regler om hvilke forhold på forsikringstakerens side som vil gi rett til premierabatt eller betinge premietillegg. Det vises til lovforslaget § 12-5 første ledd annet punktum. Departementet foreslår videre at Kongen gis hjemmel til å gi nærmere regler om premietariffer i forskrift.

Banklovkommisjonens utkast § 12-6 annet ledd angir hvilke forhold opplysning om premien skal omfatte. Opplysningene som i henhold til utkastet § 12-6 annet ledd skal gis, omfatter det samlede vederlag selskapet normalt vil beregne seg for å overta de ulike typer av risiko som omfattes av forsikringsvilkårene for de forskjellige produkter og produktkombinasjoner, samt for å yte tjenester knyttet til produktene. Departementet er videre enig med Banklovkommisjonen i at disse opplysningene skal være basert på standardopplysninger, for eksempel bilmerke, bosted/postnummer, kilometerstand osv. Departementet legger til grunn at kunden ikke kan kreve at de opplysninger som gis, tar hensyn til spesielle risikoforhold ved den enkelte kunde. Det vises til lovforslaget § 12-5 annet ledd.

Departementet legger til grunn at de foreslåtte regler om premietariffer og premieberegning ikke erstatter selskapenes plikt til å vurdere forsvarlige premienivåer. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens forslag om at selskapene kan benytte forskjellig premie for ulike grupper av kunder, dersom aktuarberegninger eller risikostatistikk gir forsvarlig grunnlag for å legge til grunn at forsikringsrisikoen som kunder innenfor de ulike gruppene representerer, vil være forskjellig. Lovforslaget på dette punktet er ikke ment å være til hinder for individuelle forhandlinger mellom kunde og selskap såframt dette foregår innenfor de lovbestemte rammene for premiefastsettelsen, herunder forbudet mot urimelig forskjellsbehandling i lovforslaget § 12-5 fjerde ledd bokstav c.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at kravene til skadeforsikringsselskapenes premier i forsikringsvirksomhetsloven § 12-1 bør videreføres, men foreslår en justering i ordlyden slik at det fremgår at det også dreier seg om krav til premiene og ikke kun til premietariffene. Det vises til lovforslaget § 12-5 fjerde ledd. Denne endringen er en ren supplering i forhold til Banklovkommisjonens utkast.

Forslaget om krav til premiene vil også gjelde for nye forsikringsselskaper/-produkter hvor risikostatistikk kun foreligger i begrenset grad. Departementet viser til at selskapene tillates å benytte relevant informasjon i premiefastsettelsen såfremt det ikke går på bekostning av nevnte betingelser for premiene i lovforslaget § 12-5 fjerde ledd eller eventuelt andre lovpålagte krav til premiefastsettelsen.

Departementet slutter seg videre til Banklovkommisjonens forslag om at skadeforsikringsselskapene, i de tilfeller hvor de tilbyr de samme forsikringsproduktene som livsforsikringsselskapene, skal ha meldeplikt til Finanstilsynet om premietariffer og prinsipper for utformingen av disse, på lik linje med livsforsikringsselskapene. Departementet mener en slik likestilling når det gjelder meldeplikt er viktig for å sikre like konkurransevilkår mellom livs- og skadeforsikringsselskaper der de tilbyr samme produkter. Dette fremgår av forslaget til § 12-5 femte ledd. Departementet foreslår at Kongen gis hjemmel til nærmere regulering av meldeplikten. Departementet slutter seg videre til at Finanstilsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene om skadeforsikringsselskapenes premier overholdes, jf. lovforslaget § 12-5 sjette ledd. Dette er en videreføring av gjeldende forsikringsvirksomhetslov § 12-1 fjerde ledd. Det samme gjelder forslaget om å gi hjemmel til Kongen til å forby bruk av premier som Kongen finner å være ubetryggende eller urimelige. Det vises til lovforslaget § 12-5 sjette ledd.

Departementet antar at det vil være hensiktsmessig å ta inn en hjemmel i lovforslaget som åpner for at Kongen kan gi nærmere regler om skadeforsikringsselskapers plikt til å gi opplysninger om produkter, premier og forsikringsvilkår i skadeforsikring til informasjonsordning for finansielle tjenester. Det vises til lovforslaget § 12-5 syvende ledd.

Endring av premietariffer

Lovforslaget § 12-6 første ledd slår fast at selskapene kan endre sine premietariffer og at de i så fall skal fastsette fra hvilket tidspunkt de nye tariffene skal gjelde. Tilsvarende gjelder også for livsforsikringsselskapenes pristariffer, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-4 første ledd. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at det bør lovfestes et krav om å opprettholde forsvarlige premier i skadeforsikringsselskapene. I tråd med Banklovkommisjonens utkast foreslår departementet at selskapets plikt til å vurdere premieendring inntrer dersom selskapets forsikringsresultater viser at premiene ikke står i forhold til den risiko som overtas og de tjenester som ytes. Det vises til lovforslaget § 12-6 annet ledd første punktum. I tillegg foreslår departementet at selskapet pålegges en plikt til å endre premier i de tilfeller hvor premiene viser seg ikke å være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter inngåtte forsikringer blir oppfylt, jf. lovforslaget § 12-6 annet ledd annet punktum. Dette er i tråd med Banklovkommisjonens utkast, og er etter departementets vurdering viktig ut fra soliditetsbetraktninger. Departementets forslag er begrenset til en plikt til å endre premiene, og innebærer ikke plikt til å gjennomføre andre tiltak. Det tilsier etter departementets vurdering at hensynet til soliditet og sikkerhet i denne sammenhengen skal ivaretas gjennom opprettholdelse av forsvarlige premier og ikke gjennom for eksempel endringer i kapitalforvaltningsstrategien. Departementet legger imidlertid til grunn at et krav om gjennomgang av premier og gjennomføring av nødvendige endringer ikke er til hinder for selskapenes øvrige rutiner for å ivareta hensynet til soliditet og sikkerhet for inngåtte forpliktelser, jf. også omtalen av dette i kapittel 6. Lovforslaget § 12-5 gjelder imidlertid pliktig premieendring.

Etter departementets vurdering vil plikten til å endre premier i henhold til lovforslaget § 12-6 annet ledd gjelde selskapets premier generelt. Departementet legger videre til grunn at et «forsikringsprodukt» i denne sammenhengen må forstås som den forpliktelse forsikringsselskapet har tatt på seg som motytelse for innbetalt premie. Der det er snakk om «pakker» med ulike produktdekninger, hvor det er innkrevd en samlet premie for hele pakken av dekninger, vil det være nødvendig å vurdere denne premien opp mot den samlede risikoen «pakken» utgjør.

Selskapets adgang til å gjøre premieendringer gjeldende for forsikringskunden ved fornyelse av forsikringskontrakter antas allerede å følge av bestemmelsene i forsikringsavtaleloven § 3-3. Likevel ser departementet grunn til å presisere i forsik­ringsvirksomhetsloven at en premieendring ikke kan gjøres gjeldende for inngåtte kontrakter. Departementet følger av denne grunn opp Banklovkommisjonens utkast til § 12-7 tredje ledd, men foreslår enkelte presiseringer i lovforslaget § 12-6 tredje ledd.

Beregning av premier mv.

Det er som nevnt vanlig at forsikringsperioden i skadeforsikring er ett år. Som hovedregel beregnes derfor premiene i skadeforsikring for ett år av gangen. I tråd med Banklovkommisjonens utkast foreslår departementet at premien skal beregnes for ett år av gangen, med mindre forsikringsperioden er kortere enn ett år. Videre foreslår departementet å lovfeste at premien skal betales forskuddsvis. Det vises til lovforslaget § 12-7 første ledd første punktum. Departementet slutter seg videre til at kravet om innbetaling av premie skal angi hvilke poster som inngår i premieberegningen, samt opplyse om andre forhold av betydning for størrelsen på premien. Dette kan for eksempel være forhold som at kunden får en premierabatt som følge av antallet forsikringer kontrakten omfatter, jf. omtale i NOU 2008: 20 avsnitt 8.2.2. Kravet vil imidlertid ikke omfatte en plikt til å gi opplysninger av konkurranse- og/eller forretningsmessig sensitiv karakter.

Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at selskapenes adgang til å binde premien, eller bare øke premien innenfor fastsatte rammer, begrenses til en periode på maksimalt fire år. Departementet legger til grunn at fire år er tilstrekkelig, og i ytterkanten av hva som er en forsvarlig lengste tillatte periode for en eventuell binding av premie, og vil derfor ikke følge opp forslaget fra Gjensidige om å åpne for binding av premie over en periode på seks år. Det vises til lovforslaget § 12-7 annet ledd. En binding av premien vil være et unntak fra det generelle prinsippet om at premier avtales for ett år av gangen, jf. lovforslaget § 12-7 første ledd. I tillegg vil en slik avtale også kunne innebære et unntak fra plikten til å endre premier som ikke gir sikkerhet for at selskapet kan overholde sine forpliktelser, jf. lovforslaget § 12-6 annet ledd, dersom risikoen knyttet til et forsikringsforhold hvor det er avtalt premiebinding endrer seg i løpet av bindingstiden. Departementet legger til grunn at unntaket kun vil være aktuelt å benytte i et meget begrenset omfang og at skadeforsikringsselskapene kun vil inngå slike avtaler om binding av premie i tilfeller hvor selskapets økonomiske og øvrige tilstand tilsier at dette er forsvarlig, blant annet sett i forhold til selskapets evne til å innfri de forsikringsforpliktelser det har påtatt seg.

Gjensidige uttaler i høringen at det kun bør åpnes for binding av premien overfor næringslivskunder. Departementet vurderer at det i loven ikke bør legges opp til et skille mellom næringslivs- og privatforsikringer på dette punktet. En avtale om flerårig binding av premie vil ikke begrense kundens adgang til å si opp forsikringskontrakten i henhold til de alminnelige regler.

Anvendelsesområdet for bestemmelsene om premier og premietariffering

Utover § 6-7 annet ledd som gjelder generelt for alle forsikringsselskapers virksomhet, er bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 12 om skadeforsikring ikke gjort gjeldende for utenlandske selskaper.

Departementets foreslåtte regulering av premietariffer og premier er i hovedsak i samsvar med tilsvarende regulering innenfor livsforsikring. Når det gjelder spørsmålet om adgangen til å gjøre norske regler gjeldende overfor utenlandske EU/EØS-selskaper med etablert virksomhet i Norge, legger departementet til grunn at man kan ta utgangspunkt i fordelingen av vertsstat/hjemstatskompetanse som er lagt til grunn innenfor livsforsikring, jf. forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap og pensjonsforetak med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m.