§ 4 første ledd bokstav b: Arveavgiftsspørsmål ved foreldres ettergivelse av barnas gjeld

Vedrørende gradvis avgiftsfri reduksjon av barnas gjeld til foreldrene, selv om gjelden er pådratt som finansiering av barnets erverv av foreldrenes faste eiendom.

Vi viser til e-post 30. september 2009.

Henvendelsen gjelder departementets brev av 23. januar 2009. Her ble det lagt til grunn at det årlige fribeløpet i arveavgiftsloven § 4 første ledd bokstav b, kan benyttes til gradvis avgiftsfri reduksjon av barnas gjeld til foreldrene, selv om gjelden er pådratt som finansiering av barnets erverv av foreldrenes faste eiendom. Det tas forbehold om at finansieringsløsningen ved eiendomservervet er reell. 

I e-posten reises det spørsmål om hvilke krav som kan stilles til dokumentasjon for ettergivelse av avdrag/gjeld ved bruk av regelen om det årlige gavebeløp. Det vises til departementets uttalelse om at dersom det ved kontroll ”ikke kan dokumenteres noen årlige avregninger av avdrag tilsvarende observert gjeldsnedgang for barnet, og at nedgangen i stedet søkes forklart ved påstått, uformell ettergivelse innenfor ½ G regelen”, vil dette være en indikasjon på svak realitet for barnets gjeld til foreldrene.

Kravet til dokumentasjon for ettergivelse av avdrag/gjeld må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut fra den foreliggende dokumentasjon. Departementet finner derfor ikke å kunne gå nærmere inn på hvilke generelle krav som må stilles til bevisene i denne sammenheng, herunder om en påtegning av låneavtalen vil være tilstrekkelig. Det avgjørende er om det foreligger klare nok holdepunkter for at foreldrenes fordring hos barna er reell. Kan gjeldsnedgangen knyttes til årlige overføringer innenfor rammen av reglene i arveavgiftsloven § 4 første ledd bokstav b, vil dette være et moment av betydning i vurderingen.

I e-posten vises det også til uttalelsen i departementets brev 23. januar 2009 om at ”[r]entefri gjeld for barnet vil i og for seg kunne anses like reell som rentebærende gjeld. Men et rentefritak mellom foreldre og barn vil i seg selv være en gave som avkorter ½- G fritaket hvert år”. Det stilles spørsmål om det er riktig å forstå uttalelsen slik at den fullstendige rentefordelen barna får ved å motta et rentefritt lån fra foreldrene ikke i sin helhet blir å anse som en avgiftspliktig gave fra dag 1, men i stedet kan anses som en gave som ytes delvis fra foreldrene til barna hvert år av lånets løpetid, slik at den årlige rentefordelen kan innberegnes i det avgiftsfrie beløpet.

I utgangspunktet vil rentefordelen ved et rentefritt lån anses som en gave som ytes hvert år av lånets løpetid, slik at den årlige rentefordelen kan innberegnes i bruken av regelen om avgiftsfrie gaver § 4 første ledd bokstav b. Dette forutsetter imidlertid at låneavtalen mellom foreldrene og barna ikke samlet sett er utformet og gjennomført slik at den i realiteten må bedømmes som en gaveoverføring fra foreldrene til barna på det tidspunkt kjøpeavtalen blir inngått.   

Til slutt vises det i e-posten til departementets uttalelse om at dersom det kan sannsynliggjøres at foreldrene (kreditor) gradvis plikter å ettergi den etablerte fordringen mot barnet, eventuelt i takt med ½ G fritaket, kan gjelden ikke anses som reell for barnet og eiendomservervet skal da avgiftsberegnes uten gjeldsfradrag. Det hevdes at dette standpunktet er i strid med uttalelser i skattedirektoratets arveavgiftshåndbok punkt 3.4.2.

I skattedirektoratets håndbok åpnes det for at regelen om det årlige gavebeløp, skal kunne brukes til ettergivelse av gjeld, også når ettergivelsen er avtalt allerede ved inngåelsen av låneavtalen. Etter departementets oppfatning må uttalelsen sees i sammenheng med arveavgiftsloven § 4 første ledd bokstav b andre punktum hvor eksplisitt går frem at gaver i form av fast eiendom ikke omfattes av bestemmelsen.  Denne begrensingen i gaveregelens anvendelsesområde er også fremhevet under punkt 3.3.3 i skattedirektoratets håndbok. Uttalelsen under punkt 3.4.2 i håndboken kan derfor ikke forstås slik at den omfatter tilfeller hvor det årlige gavebeløp benyttes til ettergivelse av foreldrenes fordring mot barna, når fordringen er oppstått ved barnas erverv av foreldrenes eiendom. Dersom det på det tidspunktet hvor foreldrene etablerer en fordring mot barna i forbindelse med en eiendomsoverføring, samtidig avtales at foreldrene plikter å ettergi fordringen innenfor rammen av det årlige gavebeløp, vil det være tvilsomt om gjelden kan anses som reell for barnet.

Med hilsen
Kåre Aasen Tveit  e.f.
lovrådgiver

Synnøve Vedde-Fjærestad
førstekonsulent

 

Til toppen