§ 5-7 Godkjenning av overnattingssteder

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

Dato: 21.09.2007

Departementet viser til tidligere korrespondanse i saken vedrørende Fylkesmannen i Hedmarks pålegg om godkjenning av overnattingssteder.

Bakgrunnen for saken
Stiftelsen Klokkergården henvendte seg 5. desember 2006 til departementet med spørsmål om tolkning av regelverket for godkjenning av private barneverninstitusjoner. Klokkergården opplyste i brevet at Fylkesmannen i Hedmark som tilsynsmyndighet hadde gitt pålegg om at alle de lokaler stiftelsen benytter til overnattingsturer for beboerne (motivasjonsturer), skal godkjennes av Bufetat region øst. Stiftelsen viste til at fylkesmannen har anført at motivasjonsturene er en del av behandlingsopplegget, og derfor skal godkjennes. Hvilke overnattingssteder man benytter varierer fra gang til gang, men det er vanlige utleiesteder der man ikke har noen fast avtale med eier. Stiftelsen fant pålegget om å få godkjent overnattingsstedene urimelig, og ba om departementets syn på saken. Klokkergården opplyser videre at stiftelsen har søkt om godkjenning av Breisjøseter turisthytte som benyttes fast i starten på stiftelsens behandlingstilbud. 

Departementet forela saken for Fylkesmannen i Hedmark 21. desember 2006. Fylkesmannen svarte i brev 11. januar 2007 at skjermingsturene er en del av institusjonstilbudet og derfor må omfattes av godkjenningen. Dette gjelder både metoden, men også lokaler og de øvrige materielle forholdene som tilbys under turen. Fylkesmannen uttalte at skjermingsturene kan vare fra et par dager til 20 dager, uavhengig av årstid. Overnattingen skjer enten under åpen himmel, i såkalte gapahuker, eller i koier og hytter. Fylkesmannen viste til at ungdommene svært ofte har tatt opp skjermingsturene ved tilsyn. Et gjennomgående trekk ved tilbakemeldingen til tilsynet er at turene oppleves som straff eller sanksjon, at turene er strabasiøse, at de får for lite mat, at de har frosset og ellers vært utsatt for nedverdigende behandling.  

Klokkergården kommenterte fylkesmannens svar i brev av 16. januar 2007. Klokkergården påpekte at institusjonen ikke var enig i fylkesmannens fremstilling av motivasjonsturene. Klokkegården fastholdt for øvrig at det ikke kunne være riktig at fylkesmannen kunne pålegge institusjonen å gjennomføre de aktuelle turene bare i lokaler som er godkjent av Bufetat, jf. punkt 3 i fylkesmannens pålegg av 5. april 2006 til Stiftelsen Klokkergårdens tiltak i Åsnes kommune.

Departementets merknader
Ungdom som er plassert i barneverninstitusjoner har som alle andre ungdommer glede og nytte av ferieturer og utflukter. Departementet ser det som positivt at barneverninstitusjonene tilbyr barna både byturer og lærer dem gleden ved friluftsliv.  Rene ferieturer finner vi imidlertid ikke grunn til å kommentere nærmere i denne sammenheng.

Barneverninstitusjoners bruk av turer omtalt som motivasjonsturer, skjermingsturer, utløfting mv. kan imidlertid reise ulike tolkningsspørsmål knyttet til barnevernloven og forskrifter gitt med hjemmel i denne loven, herunder forskrift om krav til kvalitet i barneverninstitusjoner (kvalitetsforskriften), forskrift om godkjenning av private og kommunale institusjoner som skal benyttes for barn som plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven (godkjenningsforskriften) og forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften). 

I foreliggende sak er det gitt til dels motstridende opplysninger fra Klokkergården og fylkesmannen om turene Klokkergården bruker som en del av sitt behandlingsopplegg. Departementet kan ikke ta stilling til hva som er den korrekte beskrivelsen av disse turene.

Klokkergården stiller spørsmål ved fylkesmannens pålegg om at institusjonen bare kan gjennomføre skjermingsturer i lokaler godkjent av Bufetat. Fylkesmannen skal etter barnevernloven § 5-7 føre tilsyn med at barneverninstitusjonene drives i samsvar med loven og forskriftene. Finner fylkesmannen at institusjonen drives uforsvarlig, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette på forholdet, eller nedlegge driften. Forskrift 11. desember 2003 om tilsyn med barn i barneverninstitusjoner for omsorg og behandling fastsetter i § 7 bl.a. at tilsynsmyndighetene skal påse at det enkelte barn får forsvarlig og respektfull omsorg og behandling, og at eventuelle tvangsmidler ikke skjer i strid med gjeldende regler. Departementet kan som overordnet godkjennings- og tilsynsmyndighet ikke gå inn i og ta stilling til problemstillinger i konkrete godkjennings- eller tilsynssaker. Pålegg om stenging er å anse som et enkeltvedtak som kan påklages til Barne- og likestillingsdepartementet. Departementet har imidlertid lagt til grunn at pålegg om å etterkomme lovgivningen ikke er å anse som et enkeltvedtak, og at slike pålegg ikke kan påklages til departementet. Departementet vil imidlertid med utgangspunkt i de spørsmål som er reist i tilknytning til saken, på generelt grunnlag gjøre rede for departementets tolkning av regelverket i relasjon til skjermingsturer/motivasjonsturer. 

Kvalitetsforskriften
Forskrift om krav til kvalitet i barneverninstitusjoner (27. oktober 2003 nr. 1282) har nærmere regler om blant annet målgruppe, målsetting og metodikk. Etter forskriftens § 2 skal de faglige metoder som anvendes ved institusjonen være faglige og etiske forsvarlige, tilpasset institusjonens målgruppe og målsetting og være forankret i allment anerkjent fagteori.

Departementet har i et presiseringsbrev av 11. februar 2004 uttalt at dette kravet innebærer at den behandling/opplæring/omsorg som den enkelte institusjon tilbyr, må være betryggende faglig og etisk forankret. Behandlingsmetoder som har den virkning at barns fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare, vil aldri være verken faglig eller etisk forsvarlig. Det samme gjelder metodikk som søker endring gjennom bruk av virkemidler som innebærer integritetskrenkelser eller som baserer seg på straff eller trusler om straff. Enkelte metoder vil alltid være ulovlige, mens andre metoder kan være forsvarlig i forhold til enkelte grupper, men ikke i forhold til andre. Det må i alle tilfeller foretas en konkret, individuell vurdering.  

Turer omtalt som motivasjonsturer, skjermingsturer mv. som er en fast del av et behandlingsopplegg i en barneverninstitusjon, må anses som en del av den faglige metode som anvendes ved institusjonen, jf. forskrift om krav til kvalitet i barneverninstitusjon § 2. Turene skal således beskrives i søknaden om godkjenning, og en godkjenning fra Bufetat må omfatte dette opplegget.

Godkjenningsforskriften
Bruk av overnattingssteder på turer for beboere på barneverninstitusjoner vil kunne reise spørsmål om oppholds-/overnattingsstedene må vurderes og godkjennes av statlig regional myndighet. Forskrift av 27. oktober 2003 nr. 1283 om godkjenning av private og kommunale institusjoner som skal benyttes for barn som plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernloven har nærmere regler for godkjenning av barneverninstitusjoner. Forskriften gjelder alle private institusjoner som skal benyttes for plassering av barn etter barnevernloven. Dersom institusjonen består av flere enheter, skal enheter som etter en samlet vurdering fremstår som selvstendige i den faglige og/eller daglige oppgaveutøvelsen ha egen godkjenning, jf. § 2.

Departementet har i brevet av februar 2004 gitt presiseringer av regelverket vedrørende godkjenning og kvalitetssikring av barneverninstitusjoner. Av brevet fremgår det at dersom institusjonen benytter hytter, koier, båter eller lignende som en del av sitt institusjonstilbud eller behandlingsopplegg, skal dette beskrives i søknaden om godkjenning og tilbudet skal omfattes av godkjenningen for den enkelte institusjon.
Med dette menes hytter og koier mv. som institusjoner eier/leier fast, og som er å anse som en del av institusjonen. Dersom institusjonen eier/leier fast en hytte/koie eller båt som regelmessig brukes i behandlingsopplegget, må hytta eller båten godkjennes. Godkjenningsmyndigheten kan stille vilkår til bruken av denne type tilbud. Det fremgår av ovennevnte brev at det for eksempel kan stilles som vilkår at de kun skal benyttes til ferie- og fritidsopphold, at oppholdet skal ha en begrenset varighet, foregå en viss tid på året osv. 
 
Dersom det er tale om kortvarig leie av utleiehytter eller andre overnattingssteder som er tilgjengelig for offentligheten, er det ikke naturlig å anse utleiestedet som en del av institusjonen. Vi viser her til vår merknad i brev av 21. desember 2006 til Fylkesmannen i Hedmark.

Overnatting under åpen himmel eller i gapahuker som bygges underveis på turen, kan naturlig nok ikke gjøres til gjenstand for godkjenning etter godkjenningsforskriften. Gjennomføring av turer med slike overnattinger vil imidlertid kunne være å anse som en del av det faglige tilbudet institusjonen anvender og som skal godkjennes etter kvalitetsforskriften, jf. ovenfor. 

Rettighetsforskriften
Gjennomføring av turer omtalt som skjermingsturer, utløfting, motivasjonsturer mv. har over tid reist spørsmål om gjennomføring av turene når beboere ikke frivillig samtykker, og reist spørsmål om hvorvidt ulike sider ved innholdet i turopplegget har vært i samsvar med forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon. Departementet nøyer seg her med å vise til det som er uttalt herfra vedrørende gjennomføringen av skjermingsturer i brev av 21. november 2005, særlig punkt 3.9. Her er det blant annet understreket at barnevernloven og rettighetsforskriften selvfølgelig gjelder fullt ut også når ungdommen frivillig er på såkalt skjermingsopphold eller utløfting. Om enkeltturer er gjennomført i samsvar med institusjonens godkjenning og barnevernloven og rettighetsforskriften, vil ellers måtte bero på en konkret vurdering.