Beredskapsplan for smitteverntiltak under covid-19-pandemien

Innledning

Denne beredskapsplanen må leses i lys av regjeringens overordnede langsiktige strategi for håndteringen av covid-19-pandemien (se punkt 2). Regjeringens mål er å holde smittespredningen under kontroll, slik at smitten er håndterbar og ikke overskrider kapasiteten i helse- og omsorgstjenesten, herunder kapasiteten til testing, isolering, smitteoppsporing og karantenering (TISK). Samtidig må vi være forberedt på å slå ned lokal eller nasjonal oppblussing av smitte.

Håndtering av covid-19-pandemien avhenger av hvordan sykdomsbyrden og smittesituasjonen utvikler seg. Det er nødvendig med en klar plan for å håndtere endringer i både smittenivå lokalt og nasjonalt og faktisk og potensiell sykdomsbyrde. Hvordan og i hvilket omfang smitteverntiltakene faktisk iverksettes må vurderes konkret ut fra den aktuelle situasjonen og oppdatert kunnskap. Vi må være forberedt på å iverksette tilstrekkelige smitteverntiltak, men samtidig unngå tiltak der kostnadene er store og smitteverneffekten liten. Regjeringens mål er at tiltaksbyrden for barn og unge skal være så lav som mulig. Lokale utbrudd og større trender i smittespredningen må kunne oppdages så tidlig som mulig. Effekter og kostnader av ulike smitteverntiltak må i så stor grad som mulig være kjent slik at vi ved behov er forberedt på å iverksette smitteverntiltak lokalt, regionalt eller nasjonalt. I håndteringen av covid-19-pandemien legger regjeringen til grunn et føre-var-prinsipp når smitteverntiltak vurderes. Det innebærer at det kan være situasjoner der man ikke kan gå trinnvis frem, men der smittesituasjonen kan kreve iverksettelse av flere tiltak med en gang. Det må vurderes hvor mye pandemien vil spre seg, hvor fort og til hvem dersom smitteverntiltak settes inn senere framfor nå. Det kan også oppstå situasjoner hvor man må handle under betydelig usikkerhet. Som følge av virusvarianter med større spredningsevne, har vi sett at behovet for rask handling har blitt større. Samtidig må vi fremover ta med oss erfaring vi nå har fått med bruk av forsterket TISK, hvilke tiltakspakker som kan bringe utbrudd under kontroll og at økt vaksinering av risikogrupper reduserer sykdomsbyrden av smittetilfeller.

Denne beredskapsplanen tar utgangspunkt i gjeldende regelverk (se punkt 3) og rammene i Nasjonal helseberedskapsplan. Beredskapsplanen er en egen sykdomsspesifikk plan under Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer, og skal bidra til effektiv håndtering av covid-19-pandemien. Planen beskriver ansvarsforhold, beslutningsnivå, samordning og system for risikovurdering av situasjonen, herunder risikonivåer og tilhørende eksempler på pakker av smitteverntiltak (heretter omtalt som tiltakspakker). For å gjennomføre planen og sette i verk smitteverntiltak må risikovurderinger, scenarioer, prinsipper og forutsetninger for justering av smitteverntiltak som omtales i regjeringens langsiktige strategi, legges til grunn.

Pandemiens utvikling er usikker, og påvirkes særlig av tempo for antall vaksinerte, hvor lenge vaksinen gir beskyttelse, utbredelse av mer smittsomme virusvarianter, gjeldende smitteverntiltak og befolkningens etterlevelse. Som beskrevet i regjeringens langsiktige strategi, må vi dermed være forberedt på ulike scenarier. Etter hvert som vi får mer kunnskap, blant annet om virkninger av vaksinasjon mot covid-19, må eventuelt beredskapsplanen endres. Vi vil også følge med på erfaringer med gjenåpning i land som har kommet lengre enn Norge i vaksinasjon, og vurdere tiltak i Norge i lys av dette – og om det gir grunn til oppdatering av vår beredskapsplan.

Sammenhengen mellom beredskapsplanen og andre relevante planer og strategier

Beredskapsplanen må ses i sammenheng med både regjeringens langsiktige strategi, vaksinasjonsstrategi, gjenåpningsplan og Rundskriv I-7/2020 om kommunale smitteverntiltak. Disse dokumentene danner grunnlaget for regjeringens håndtering av pandemien.

Regjeringens langsiktige strategi redegjør for valg av mål og tiltak for regjeringens håndtering av covid-19-pandemien i Norge, herunder hvordan risikovurdering og prinsipper for håndtering av pandemien bør ligge til grunn for vurdering av tiltak. Beredskapsplanen gir en overordnet veiledning for vurderinger og beslutninger av tiltak på både nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Regjeringen har vedtatt en dynamisk vaksinasjonsstrategi og koronavaksinasjons-programmet med samme overordnede mål som den langsiktige strategien: ivareta helse, redusere forstyrrelser i samfunnet og beskytte økonomien.

Regjeringens plan for gjenåpning tar utgangspunkt i den langsiktige strategiens mål og prioriteringer. Gjenåpningsplanen planlegges ikke etter konkrete datoer. Før det blir aktuelt å gå fra ett trinn til et annet, vil det bli gjort vurderinger basert på tre sjekkpunkter: smittesituasjon og sykdomsbyrde, kapasitet i helsetjenesten, og vaksinasjon. Ved gjenåpningen skal barn og unge prioriteres først. Deretter kommer hensynet til arbeidsplasser og næringsliv. Regjeringens gjenåpningsplan består av fire trinn og inneholder en oversikt over hvilke tiltak som lettes på i hvert trinn.

Samlet sett danner dette grunnlaget for regjeringens respons og håndtering av covid-19-pandemien. I tillegg kommer FHIs Håndbok for oppdaging, vurdering og håndtering av covid-19-utbrudd i kommunen. Samlet sett gir dette veiledning for kommunenes vurderinger, beslutninger og iverksettelse av tiltak.

I håndteringen av covid-19-pandemien har det vært iverksatt ulike typer tiltak. Beredskapsplanen legger til grunn at vi kan iverksette smitteverntiltak innen hygiene, testing og isolering, smitteoppsporing og karantene, kontaktreduserende tiltak, reisetiltak og vaksinasjon. I tillegg vil  styrking av forskningsfeltet for å fremskaffe mer kunnskap, styrking av overvåkingen, samt forskning på effekt av smittevernråd og veiledning, og kommunikasjon kunne bidra til å sikre både mer effektive tiltak, mer målrettede tiltak og bedre etterlevelse.

Regelverk og ansvarsforhold  

De fleste smitteverntiltakene for håndteringen av covid-19-pandemien er hjemlet i smittevernloven. For at tiltak etter smittevernloven kan iverksettes må tiltaket ha en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet, og det må være tjenlig etter en helhetsvurdering. For ethvert smitteverntiltak skal man i tråd med smittevernloven ta utgangspunkt i frivillighet.

Nedenfor redegjøres nærmere for ansvaret etter smittevernloven, helseberedskapsloven og folkehelseloven. Det er flere regelverk som er relevante i håndteringen av covid-19-pandemien, for eksempel reglene om innreiserestriksjoner, men disse omtales ikke nærmere her.

I samsvar med smittevernloven § 7-1 er det kommunen som har ansvar for det helhetlige smittevernarbeidet på lokalt nivå, herunder ansvar for å sikre nødvendige forebyggende tiltak og iverksette nødvendige tiltak. Kommunen skal ha løpende oversikt over arten og omfanget av de smittsomme sykdommene som forekommer i kommunen.

Kommunene har plikt til å utarbeide beredskapsplan for de helse- og omsorgstjenestene de plikter å tilby eller er ansvarlige for, jf. lov om helsemessig og sosial beredskap § 2-2. Kommunene skal også utarbeide beredskapsplan for arbeidet med å beskytte befolkningens helse, jf. folkehelseloven kapittel 3. Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført, skal være et eget område i planen for kommunens helse- og omsorgstjeneste. Disse planene må ta høyde for hvordan kommunen selv kan håndtere lokale utbrudd på en forsvarlig måte, eventuelt i samarbeid med andre kommuner og helseforetak.

Det følger av smittevernloven § 7-4 at statsforvalteren skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittevernet i fylket, herunder ha oversikt over og kunnskap om lokale planer om smitte-vern, samt bistand ved behov. Statsforvalteren har videre et ansvar for å legge til rette for at ansvarlige regionale aktører har tilstrekkelig oversikt og informasjon, og at aktørene samarbeider for å understøtte håndteringen lokalt. For Svalbard vises det til Instruks for statsforvalterens og Sysselmannen på Svalbards arbeid med samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering. Statsforvalteren kan etter helsetilsynsloven føre tilsyn med kommunens smittevernarbeid, herunder om de kommunale smittevernplanene sannsynliggjør en forsvarlig håndtering av lokale utbrudd. Satsforvalteren er også klageinstans for kommunale vedtak etter smittevernloven. Statsforvalteren skal holde Statens helsetilsyn orientert om forholdene i fylket. Statens helsetilsyn har overordnet tilsyn med at den kommunale, fylkeskommunale og statlige virksomheten er i samsvar med loven og med forskrift eller enkeltvedtak med hjemmel i loven.

De regionale helseforetakene og sykehus har etter helseberedskapsloven § 2-2 plikt til å utarbeide beredskapsplan for helsetjenestene de skal sørge for tilbud om, eller er ansvarlige for. De regionale helseforetakene skal etter smittevernloven § 7-3 sørge for at befolkningen i helseregionen er sikret nødvendige spesialisthelsetjenester for smittsomme sykdommer. De regionale helseforetakene er også pålagt å ha smittevernplaner for tiltak og tjenester, og gi tilbud om nødvendig smittevernbistand til kommunale institusjoner. De regionale helseforetakene skal videre ha et kompetansesenter i smittevern i helsetjenesten. Senteret skal samordne smittevernarbeidet og gi smittevernrådgivning og hjelp til oppklaring av utbrudd i det regionale helseforetakets helseinstitusjoner i samarbeid med Folkehelseinstituttet. Regionale helseforetak og kommuner er pålagt gjensidig samarbeid og veiledning etter spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Folkehelseinstituttet skal, som statens smitteverninstitutt og kunnskapsprodusent (smittevernloven §7-9), overvåke den epidemiologiske situasjonen og gi faglig bistand, råd, veiledning og informasjon om smittsomme sykdommer, smittevern og valg av smitteverntiltak til hele helsetjenesten og samfunnet.

Helsedirektoratet er myndighetsorgan og skal basert på sin myndighetsrolle etter smittevernloven § 7-10 blant annet gjennom råd, veiledning, opplysning og vedtak etter smittevernloven medvirke til at befolkningens behov for tjenester og tiltak blir dekket i forbindelse med smittsomme sykdommer.

Under kriser og pandemier delegerer Helse- og omsorgsdepartementet i utgangspunktet til Helsedirektoratet å lede den nasjonale håndteringen av krisen. Regjeringen kan fremdeles fatte vedtak, også etter råd fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Som følge av smittesituasjonen og behov for å samordne tiltak, har regjeringen i håndteringen av pandemien i tiden etter 12. mars 2020 besluttet tiltakene. Helsedirektoratet er gitt et nasjonalt koordineringsansvar for helse- og omsorgssektorens innsats ved hendelser og kriser. De øvrige etatene og virksomhetene forventes å ivareta egne roller og ansvar, og samtidig samarbeide om å løse oppgavene og understøtte Helsedirektoratets koordinering av sektorens samlede innsats. Helsedirektoratet koordinerer arbeidet ovenfor de regionale helseforetakene. Statsforvalterne koordinerer på vegne av Helsedirektoratet arbeidet overfor kommunene.

Smittevernloven gir adgang til at det kan fattes vedtak om tiltak på lokalt eller nasjonalt nivå. Gjennom covid-19-forskriften reguleres en rekke tiltak nasjonalt. Kommunene kan vedta strengere tiltak lokalt, men kan ikke lempe på de nasjonale forskriftsbestemmelsene.  Vi bør tilstrebe at det nasjonale tiltaksnivået ikke medfører unødig høy tiltaksbyrde i deler av landet med lavt smittenivå.  Dette samsvarer med målet om kontroll over smitten og at det skal gjennomføres justeringer og iverksetting av tiltak helhetlig og sammen, kontrollert og over tid. Det henger også sammen med på hvilket nivå beslutninger om tiltak skal fattes, se punkt 4.

Sektordepartementet med sine underliggende etater skal ta ansvar og bidra med sine virkemidler for å få gjennomført tiltak med sikte på å oppnå full effekt av tiltakene i sin sektor. Den enkelte sektor må følge anbefalinger og bør innrette seg slik at både privat og offentlig virksomhet kan få i gang mest mulig normal aktivitet innenfor rammene av de generelle smittevernrådene.

Det er fastsatt en midlertidig lov og forskrift om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen. Formålet med loven er å begrense retten til innreise for utlendinger som ellers vil ha lovlig adgang til innreise etter utlendingsloven, når det er nødvendig for å trygge folkehelsen ved utbruddet av covid-19. Grensemyndighetene har erfart at deler av regelverket knyttet til innreisekjeden som er tillits- og skjønnsbasert er krevende å praktisere på en effektiv og konsekvent måte. Det vil være viktig at regelverksendringene i en videre gjenåpning legger til rette for effektiv kontroll av større volumer reisende.

Nærmere om ansvar for overvåking av smittesituasjonen

Det er viktig med gode overvåkingssystemer for å kunne følge utviklingen av covid-19-pandemien tett og iverksette smitteverntiltak når det er behov. Det gjelder både ved lokale utbrudd og generelt ved økende lokal eller nasjonal spredning.

I tråd med smittevernlovens system er ansvaret fordelt på ulike nivåer. Kommunenes ansvar forutsetter oversikt over den lokale smittesituasjonen, Statsforvalteren skal ha oversikt over kommunenes smittevernplaner og smittevernkapasitet, Folkehelseinstituttet skal overvåke den nasjonale smittesituasjonen og delta i overvåkingen av den internasjonale smittesituasjonen, og Helsedirektoratet skal overvåke kapasiteten i helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet har også ansvar for koordinering og å følge med på aktivitet, kapasitet og tilgang på utstyr/legemidler i helsetjenesten, og å vurdere disse faktorene opp mot smittesituasjonen. Det er viktig at de ulike aktørene samarbeider for å sikre god overvåking og kontroll.

Etter smittevernloven og forskrift om Meldesystem for smittsomme sykdommer (MSIS-forskriften) skal tilfeller av eller mistanke om smittsom sykdom meldes til Folkehelseinstituttet for å gi et nasjonalt bilde av smittesituasjonen. Folkehelseinstituttet skal veilede kommunen og varsle videre til Helsedirektoratet, slik at smitteverntiltak kan samordnes, eventuelt med pålegg fra Helsedirektoratet. Eventuelle kapasitetsutfordringer i helse- og omsorgstjenesten skal varsles til Helsedirektoratet. Slik varsling bidrar til oversikt og tilrettelegger for samarbeid mellom de ulike nivåene.

Det er i utgangspunktet kommunen sitt ansvar å håndtere lokale utbrudd, foreta smitteoppsporing og sette i gang tiltak for å begrense et utbrudd, men ved enkelte utbrudd eller hendelser kan det være behov for bistand fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Instituttet har derfor opprettet Nasjonalt smittesporingsteam for å bistå og støtte kommunene og helseforetakene i deres arbeid med å håndtere lokale utbrudd av covid-19. I noen situasjoner kan det også være aktuelt at teamet reiser ut og bistår kommunen. Ved utbrudd i regioner eller nasjonalt vil Folkehelseinstituttet gi råd for å samordne smitteverntiltak. Helsedirektoratet veileder helse- og omsorgstjenesten om kapasitetsbygging i helse- og omsorgstjenesten for dette formålet. I tillegg har Helsedirektoratet etablert en ordning med opplært personell som kan rykke ut ved behov.

Kommunene har også ansvar for å føre risikobasert tilsyn etter covid-19 forskriften. De har blitt styrket for å kunne sørge for at gjeldende regler og smitteverntiltak blir fulgt. Kommunene bør blant annet samarbeide med Arbeidstilsynet når det gjelder etterlevelse av karantenebestemmelsene for gjestearbeidere på virksomheter, og med Mattilsynet for etterlevelsene av bestemmelsene på serveringssteder. Helsedirektoratet har laget en veileder om kommunens tilsyn med smittevernregler.

System for risikovurdering av situasjonen

Systemet for risikovurdering av situasjonen i landets fylker, samt i utvalgte bo- og arbeidsmarkedsregioner kombinerer statlig veiledning med lokal vurdering og håndtering, og regional samordning. Systemet bygger på erfaringene med hvordan pandemien har blitt håndtert og hvilke tiltak som har hatt god effekt i kommunene så langt, og skal støtte kommunene i de lokale risikovurderingene og vurdering av tiltak. Det vil videre være et verktøy for å koordinere tiltak i kommuner og omkringliggende regioner. Risikovurderingen består av en vurdering av den epidemiologisk situasjonen, spredningspotensialet og forventet sykdomsbyrde.

Flere av de iverksatte smitteverntiltakene er regulert i covid-19-forskriften og annet nasjonalt regelverk. Regjeringens langsiktige strategi for håndteringen av covid-19 pandemien legger til grunn at pandemien skal håndteres på en helhetlig måte. Gjennom hele pandemien vil det være behov for nasjonale smitteverntiltak. Samtidig kan det ved lokale smitteutbrudd være behov for ytterligere smitteverntiltak lokalt, og det kan i en kommune eller i større områder bli behov for mer inngripende tiltak enn det som følger av nasjonale regler og anbefalinger. Bruk av lokale tiltak, framfor nasjonale tiltak, kan bidra til å begrense tiltaksbelastningen og til at virksomheter kan opprettholde sin aktivitet. Dersom det er økende smitte i flere nabokommuner eller et helt fylke, kan det være behov for å agere raskt med koordinerte tiltakspakker for større områder.

I tråd med smittevernloven skal kommunene, uavhengig av systemet, fortløpende vurdere behov for lokale tiltak. Kommunene skal også gjøre løpende selvstendige vurderinger av risikonivå og situasjonen lokalt, herunder om hvilke tiltak som ansees nødvendige. En veiledning i hvordan dette skal gjennomføres i kommunen samt eksempler på hvilke tiltak som kan være aktuelle basert på fem ulike risikonivå finnes i Rundskriv I/7- 2020 om kommunale smitteverntiltak og Håndbok for oppdaging, vurdering og håndtering av covid-19-utbrudd i kommunen. En oversikt med eksempler på pakker med smitteverntiltak som bør vurderes i de ulike risikonivåene er tatt inn nedenfor under punkt 8.

De fem risikonivåene er: 1) Kontroll, 2) Kontroll med klynger, 3) Økende spredning, 4) Utbredt spredning og 5) Ukontrollert spredning. Systemet med risikonivåer vil gi et godt grunnlag for risikovurdering og vurdering av videre håndtering, herunder tiltaksvurdering og kommunikasjon.

De fem risikonivåene i systemet vil på operativt plan utfylle de tre mulige scenarioene som skisseres i den langsiktige strategien:

• scenario 1: kontroll på smittespredningen, og forekomsten i samfunnet er slik at vi kan tilby gode helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det. Det vil kunne komme både lokale og nasjonale bølger med smitte som møtes med tiltak lokalt eller nasjonalt.
• scenario 2: en kraftig økning i antall syke, slik at både TISK-arbeidet i kommunene blir overbelastet og vi ikke klarer å tilby gode helse- og omsorgstjenester til alle som trenger det, og det kan bli nødvendig å innføre inngripende tiltak.
• scenario 3: internasjonalt samarbeid svekkes. Markedene forstyrres fordi land innfører restriksjoner på handel, produsenter pålegges leveranse til bestemte mottakere eller å produsere bestemte produkter.

Den langsiktige strategien beskriver tre mulige scenarier, men vi må også være forberedt til å kunne håndtere mange ulike forløp av pandemiens utvikling. Vi må bl.a. være forberedt på at ulike muterte virusvarianter kan få fotfeste og usikkerhet knyttet til vaksiner og vaksinasjonsdekning i befolkningen. Målet om å holde kontroll på smittespredningen innebærer at antall nye smittede ikke alene er nok til å vurdere situasjonen. I tillegg legges det vekt på at faktisk og potensiell sykdomsbyrde må være under kontroll. Dette innebærer vurdering av faktorer som sykehusinnleggelser, senfølger av covid-19 og aldersfordeling blant syke. Konsekvensene av smitte vil bli mindre når flere er vaksinert, og betydningen av kun antall smittede vil da endres.  

I systemet for risikovurdering av situasjonen vil risikonivå 1 og 2 tilsvare scenario 1, mens risikonivå 3 og 4 vil tilsvare overgangen mellom scenario 1 og 2, mens risikonivå 5 vil tilsvare øvre del av scenario 2. Dersom scenario 3 oppstår, vil strategien og beredskapsplanen tilpasses.

Systemet skal videre bygge på Folkehelseinstituttets fylkesrapport og vurderinger fra Helsedirektoratet basert på innspill fra helsetjenesten og statsforvalterne. I systemet vil det regelmessig bli gjort helhetlige vurderinger av situasjonen nasjonalt, regionalt og lokalt. En regelmessig totalvurdering vil kunne sikre rask og rettidig intervensjon i de situasjoner som krever det. Situasjonen i andre land som har betydning for situasjonen i Norge (importsmitte), inngår i dette.

Statsforvalterens samordning av tiltak

Svært mange lokale utbrudd er håndtert av én kommune eller en gruppe kommuner i samarbeid. Erfaringene er at kommunene har gjort en god jobb i å slå ned utbrudd. Samtidig er det en utfordring at tiltakene kan variere mellom kommunene, også mellom nabokommuner med mye kontakt, særlig når tiltakene ikke gir ønsket effekt. I en situasjon med økende smitte er det nødvendig å handle raskt.

Statsforvalteren skal ukentlig gjennomgå vurderingen fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet sammen med kommunene. Risikovurderingen vil være veiledende, men ikke bindende, for kommunenes vurdering av smittetiltak og kommunikasjon til befolkningen. Kommunene må til enhver tid vurdere situasjonen lokalt og hvilke tiltak som ansees nødvendige. Der risikovurderingene tilsier at tiltakene bør endres i geografiske områder med flere kommuner, skal statsforvalteren bidra til samordning av tiltakene. Hensikten med samarbeidet er at smitteverntiltakene i kommunene virker målrettet og helhetlig for å sikre et effektivt og forsvarlig smittevern. Dersom ressurssituasjonen er utfordret i enkelte kommuner skal statsforvalteren legge til rette for at kommuner med lav kapasitet kan få bistand fra andre kommuner.

Beslutning om iverksetting av tiltak

Dersom det er fare for at smittespredningen kommer ut av kontroll må nødvendige tiltak raskt kunne iverksettes. Det må også gjøres på riktig nivå. Kommunene må gjøre nødvendige forberedelser, herunder avklare ansvar, vurdere nødvendig kommunikasjon mv. Det vises til Rundskriv I-7/20.  

Dersom det oppstår en lokal smittesituasjon, er det i tråd med smittevernloven kommunen som treffer vedtak og iverksetter smitteverntiltak. Lokale tiltak på risikonivå 1 til 3 fattes derfor av den enkelte kommune. Hver enkelt kommune har ansvar for at vedtakene er forankret i den nasjonale håndteringen og den langsiktige strategien. Lokale tiltak på risikonivå 4 fattes som hovedregel av kommunene. Nasjonale myndigheter kan vedta lokale tiltak dersom kommunene ikke iverksetter nødvendige tiltak eller ikke samordner seg tilstrekkelig i henhold til systemet for risikovurdering av situasjonen eller hvor det er nødvendig å innføre tiltak i større områder.

Lokale tiltak på risikonivå 5 fastsettes som hovedregel av nasjonale myndigheter, dersom det gjelder situasjoner hvor det er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig stor grad av samordning mellom kommuner i bo- og arbeidsregionen innenfor den tiden som står til rådighet. I praksis vil dette bety at dersom Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet ser at det kan oppstå behov for tiltak på nivå 4 og 5 i flere kommuner i en bo- og arbeidsregion, skal etatene starte en prosess for nærmere vurdering. I prosessen skal det legges vekt på samarbeid mellom kommuner mht. samordning av tiltak, og statsforvalteren skal legge til rette for dette samarbeidet. Helsedirektoratet vil i samråd med Folkehelseinstituttet vurdere om det er behov for å beslutte tiltak i den aktuelle bo- og arbeidsmarkedsregionen på nasjonalt nivå eller ved en koordinert prosess i de enkelte kommunene. Dersom Helsedirektoratet anbefaler fastsettelse av regionale tiltak på nasjonalt nivå, skal direktoratet, i samarbeid med kommunene og Folkehelseinstituttet, utrede forholdsmessigheten av tiltakene og utarbeide forslag til konkrete forskriftsendringer. Dette skal gjøres i tråd med prinsippene og forutsetningene i den langsiktige strategien for håndtering av covid-19-pandemien.

Regjeringen kan vedta at forsterkede tiltak iverksettes regionalt. Tiltaksnivåene for regionale tiltak vedtatt av regjeringen er regulert i covid-19-forskriftens kapitler 5A, 5B, og 5C. Tiltaksnivå A har de strengeste tiltakene, mens tiltaksnivå C har de minst strenge tiltakene. Det gis også anbefalinger som ikke er regulert i forskriften. Det gis også anbefalinger som ikke er regulert i forskriften. Det kan være spesielle lokale forhold som gjør at enkelte kommuner som er omfattet av disse vedtakene velger å ha strengere regler eller råd i tillegg.

Når det gjelder beslutning om tiltaksnivå i skoler og barnehager, bør dette besluttes lokalt blant annet fordi smittesituasjonen varierer mye fra sted til sted og mellom landsdeler.

Beslutninger om iverksetting av smitteverntiltak må også ta høyde for at den nasjonale håndteringen av smittesituasjonen henger sammen med hvordan smittesituasjonen utvikler seg i tilgrensende land og i verden for øvrig. Dette kan også påvirke hvilke smitteverntiltak det er nødvendig å iverksette nasjonalt. Ulike former for bilateralt, og internasjonalt samarbeid og koordinering kan være nødvendig for å håndtere pandemien.

Oversikt over eksempler på pakker med smitteverntiltak

Smitteverntiltak må ha oppslutning i befolkningen for å være effektive. Kommunikasjon som når ut til alle grupper i befolkningen og næringsliv er derfor et svært viktig virkemiddel for å redusere smittespredning, og redusere skadelige samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser. Blant annet må vi ha tilstrekkelig målrettet informasjon og innsats overfor deler av innvandrerbefolkningen. God kunnskap om befolkningens oppslutning om smitteverntiltak er viktig for å sikre at tiltakene er godt implementert og fungerer. Slik kunnskap kan brukes til å målrette kommunikasjon om skjerpet etterlevelse av grunnleggende smitteverntiltak, før beslutninger om nye tiltak og regelverksendringer gjennomføres. Enkelte grupper har høyere risiko for smitte og alvorlige forløp, og noen grupper er mer utsatt for byrdene ved smitteverntiltakene og det er viktig å ha fokus på tiltak som kan bidra til å redusere barrierer for etterlevelse. For alle utsatte og sårbare grupper, og særlig sårbare barn og unge, er det viktig at relevante myndigheter, andre aktører og de berørte sammen finner gode kompenserende tiltak for å minske de negative konsekvensene av pandemien og smitteverntiltakene. God kommunikasjon kan også gjøre det lettere for befolkningen, virksomheter mv. å forberede seg på nye smitteverntiltak som skal iverksettes og hvordan de i en slik situasjon kan opprettholde sin aktivitet best mulig.

Oversikten nedenfor består av eksempler på pakker med smitteverntiltak som bør vurderes ved de ulike risikonivåene. Flere nasjonale tiltak vil være relevante på alle nivåer. Tiltak som testing, isolering, smittesporing og karantene er aktuelle uavhengig av risikonivå. Disse anses som en grunnforutsetning. I tillegg kommer restriksjoner på innreise og innreisekarantene som også avhenger av den internasjonale situasjonen. Oversiken er derfor ikke uttømmende, og det er heller ikke noen automatikk i hvilke smitteverntiltak som skal innføres ved de ulike risikonivåene. I tråd med smittevernloven skal tiltakenes forholdsmessighet vurderes. Det innebærer blant annet at nytten av tiltaket må vurderes opp mot negative konsekvenser både for den enkelte og for samfunnsfunksjoner og næringsliv. 

Se FHIs sider for oppdatert og mer detaljert figur

Noen av smitteverntiltakene kan vurderes implementert i mer graderte former i henhold til smittesituasjonen. Det kan for eksempel være tilpasning av tiltak for særlig ivaretakelse av risikogrupper og barn og unge. Dette er også gjenspeilet i planen for gradvis gjenåpning.

Når det gjelderbarnehager og skoler bør stengning begrenses så langt det lar seg gjøre, men kommunene kan vurdere å gå over til heldigital hjemmeopplæring på skoler eller stenge barnehager kortvarig, for å få oversikt over situasjonen og få anledning til å teste de som skal testes, eller hvis mange er satt i karantene. Videre anbefales det en maksgrense på 14 dagers varighet av tiltakene på rødt nivå, men med mulighet for forlengelse etter ny vurdering. Tiltaksbyrden må hele tiden vurderes i forhold til de negative konsekvensene, og kompenserende tiltak for sårbare barn og unge må iverksettes. Kriterier for overgang fra rødt tilbake til gult nivå er beskrevet i Håndbok for kommuneoverleger. Tiltak rettet mot skoler og barnehager skal være det første som lettes når smittesituasjonen tilsier at lettelser er mulig. Ved innføring av rødt tiltaksnivå i skolene bør begrensning av fritidsaktiviteter der mange barn og unge møtes på tvers også vurderes, for eksempel begrense aktivitet til mindre grupper og innenfor samme lokalmiljø og eventuelt kun utendørs.

Det vises til mer detaljert informasjon og veiledning i Rundskriv I-7/2020 Rundskriv om kommunale smitteverntiltak - regjeringen.no og www.fhi.no  og  www.helsedirektoratet.no

Ansvar for oversikt og tiltaksvurderinger i smittevernarbeidet (pdf)