Forsøksprosjekt med videokonferanse

Frist: 01.10.2005

Justisdepartementet foreslår å gjennomføre et prøveprosjekt om bruk av videokonferanse i forbindelse med fjernavhør og fjernmøter i straffe- og sivile saker. Det må lov- og forskriftsendring til for å gjennomføre prosjektet. (16.08)

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 01.10.2005

  • Høringsfrist: 01.10.2005
 
 
 

Vår ref.:

Høringsinstanser



Deres ref

Vår ref

Dato

2004 11631 SIA

21.06.2005

Høring - Forsøksprosjekt om bruk av videokonferanse/fjernmøteteknologi i domstolene – forslag til ny forskriftshjemmel og forskrift

1. Innledning

I dette høringsbrevet foreslår Justisdepartementet en ny forskriftshjemmel i domstolloven hvorved Kongen gis fullmakt til å gi forskrift om forsøksordning med bruk av videokonferanse i domstolene og mellom domstolene, politi, påtalemyndighet og kriminalomsorgen. Det foreslås også nærmere regler for bruken av videokonferanse i forsøksordningen i forskrifts form. Forslaget omfatter både straffe- og sivile saker.

Bruksområder som foreslås omfattet av regelverket, er bruk av videokonferanse ved saksforberedende rettsmøter og hovedforhandling i sivile saker, ved rettsmøter om inngåelse av rettsforlik i medhold av forskrift om forsøksordning med rettsmegling av 13. desember 1996 nr. 114, ved fremstilling ved fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd og ved tilståelsessaker etter straffeprosessloven

§ 248. Endelig foreslås det regler for fjernavhør av vitner og sakkyndige. Reglene er utformet med utgangspunkt i departementets forslag til ny tvistelov, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) og de gjeldende regler for fjernavhør av vitner og sakkyndige, jf. forskrift av 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige.

Bakgrunnen for forslagene er tiltaket ”Bruk av videokonferansesystem” i IKT-handlingsplan (Informasjons- og kommunikasjonsteknologi) for justissektoren 2004–2007, det sektorovergripende pilotprosjektet ”Videokonferanseprosjektet”, som skal vurdere bruk av videokonferanse i justissektoren, og ønsket om å høste erfaring med bruk av videokonferanseteknologi i sivile saker, jf. Ot. prp. nr. 51 (2004–2005)

kapittel 19.

”Videokonferanseprosjektet” skal vurdere fordeler og ulemper med bruk av videokonferanse til fjernavhør, fjernmøter m.m. i forbindelse med konkrete arbeidsoppgaver/arbeidsprosesser. Deltakere i prosjektet er pilotinstallasjoner i domstolene, politiet, påtalemyndighetene og kriminalomsorgen. Forsøksprosjektet avsluttes 1. juni 2007.

Dagens regelverk åpner ikke for bruk av videokonferanse på alle områdene for domstolenes saksavvikling som det er ønskelig at omfattes av forsøksprosjektet. På andre områder er det etter departementet syn ønskelig med en klarere hjemmel for bruk av videokonferanse enn det som følger av dagens lovgivning i prøveprosjektet. Det er på denne bakgrunnen det nærværende forslaget til ny forskriftshjemmel og forskrift fremmes.

Vi ber om at adressatene forelegger utredningen for organisasjoner og organer på sitt område som ikke er oppført i adresselisten, men som bør gis anledning til å uttale seg. Vi ber også om at høringsuttalelser, i tillegg til å bli sendt per post, sendes per e-post til følgende adresse: siri-johanne.krafft@jd.dep.no.

Fristen for høringsuttalelser er 1. oktober 2005.

2. Bakgrunn

En del virksomheter i justissektoren har tatt i bruk videokonferanseutstyr som et verktøy til bedre ressursutnyttelse og effektivisering. Utstyret brukes så langt hovedsakelig i forbindelse med møtevirksomhet og opplæring, men vurderes også tatt i bruk i forbindelse med saksavvikling.

På bakgrunn av Tvistemålsutvalgets forslag til regler om fjernavhør og fjernmøter (NOU 2001: 32 Rett på sak), samt anbefaling fra prosjektet "Domstoler i endring", gjennomførte Domstoladministrasjonen (DA) høsten 2003 et forprosjekt hvor aktuelle sakstyper og rettslige spørsmål ved bruk av videokonferanse i domstolene ble vurdert. Kostnadene for å ta i bruk videokonferanseteknologi er relativt høye. For å kunne forsvare kostnadene, er det nødvendig å se på bruk av videokonferanser både i sivile- og straffesaker på tvers av virksomheter og sektor, i tillegg til bruk i administrative oppgaver som møter, kompetanseoppbygging og lignende.

Det er på denne bakgrunnen etablert et sektorovergripende pilotprosjekt – ”Videokonferanseprosjektet”, som skal vurdere bruk av videokonferanse i justissektoren. Prosjektet varer til 01.06.07 og tar utgangspunkt i forprosjektrapporten om Videokonferanse i domstolene og tiltaket ”Bruk av videokonferansesystem” i IKT-handlingsplan for justissektoren 2004–2007.

Forsøksprosjektet skal vurdere bruk av videokonferanse til fjernavhør, fjernmøter m.m.. Fordeler og ulemper med bruk av videokonferanse skal evalueres ut fra erfaring med bruk i forbindelse med konkrete arbeidsoppgaver/ arbeidsprosesser. Deltakere i prosjektet er pilotinstallasjoner i domstolene, politiet, påtalemyndighetene og kriminalomsorgen.

Forsøksprosjektet omfatter i denne omgang ikke opptak av hovedforhandling og avhør, og departement foreslår derfor ingen regler om dette.

3. Kryssende hensyn

Departementet mener det vil bli en mer effektiv rettergang som gir gevinster for både partene, domstolene og samfunnet forøvrig, dersom IKT benyttes i saksbehandlingen ikke bare etter den nye tvisteloven av 17. juni 2005 nr. 90, men også i straffesaker, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 224. Det er flere hensyn som taler for en økt adgang til bruk av videokonferanse i domstolene. Bruk av videokonferanse gir økt effektivitet og fleksibilitet i saksavviklingene i domstolene i tråd med regjeringens arbeid for hurtigere saksavvikling i domstolene, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 224. Bruk av videokonferanse vil også øke domtolenes tilgjengelighet for brukerne. Økt bruk av videokonferanse vil videre kunne bidra til at brukerne føler seg mindre bundet av å benytte seg av advokat i nærområdet.

Domstolene har også et stort behov for avhør av vitner og sakkyndige med tilhold langt fra rettsstedet eller som av andre grunner ikke ønsker, kan eller bør møte personlig. Også parter i straffe- og sivile saker, prosessfullmektiger, forsvarere og aktorer kan ha tilhold langt fra rettsstedet, og deltagelse i et rettsmøte ved videokonferanse kan være en mulighet og gi store besparelser også for disse aktørene. Sett i forhold til telefonavhør (fjernavhør), vil videokonferanse innebære en kvalitativ forbedring av bevisførselen og således kunne gi store fordeler, blant annet i form av rettssikkerhetsmessige gevinster.

I tillegg bruker politiet i dag store ressurser på å føre siktede i straffesaker til og fra rettsmøter, spesielt ved behandling av fengslingsforlengelser, slik at økt mulighet for bruk av videokonferanse i fengslingssaker vil være svært ressursbesparende. Det er således av særlig interesse å inkludere bruk av videokonferanse ved rettsmøter om forlenget varetektsfengsling i forsøksprosjektet, jf. punkt 5.3 nedenfor.

Departementet viser til NOU 2001: 32 Rett på sak punkt. 17.4 når det gjelder spørsmålet om fjernmøter som et utgangspunkt bør likestilles med tradisjonelle rettsmøter i sivile saker. Vi finner likevel innledningsvis grunn til å fremheve særlige hensyn som taler mot omfattende bruk av videokonferanse i domstolene.

Bevisumiddelbarhetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i norsk prosessrett og innebærer at bevisene i saken skal føres direkte for den dømmende rett, jf. tvistemålsloven § 195 og straffeprosesslovens bestemmelser om de enkelte bevismidler. Fjernmøte vil ikke alltid være en fullgod erstatning for personlig nærvære som kan gi bedre kommunikasjon, og er derfor ikke egnet i alle situasjoner. Også hensynet til å skape en høytidelig ramme og atmosfære omkring rettssaken (solennitetshensynet) blir bedre ivaretatt ved et tradisjonelt rettsmøte der aktørene er fysisk tilstede. Dette er hensyn som må tas i betraktning ved vurderingen av hvor vid adgangen til å beslutte bruk av videokonferanse bør være på de ulike områdene som foreslås inkludert i forsøksprosjektet. Hensynene må tillegges større eller mindre vekt, avhengig av hvilket rettsområde vi befinner oss på.

I straffesaker er siktedes eller tiltaltes personlige tilstedeværelse i retten normalt av større betydning enn partenes tilstedeværelse i sivile saker. Generelt kan det derfor sies at hensynene som taler mot bruk av videokonferanse gjennomgående vil veie tyngre i straffesaker enn i sivile saker. På denne bakgrunnen fremmer departementet i denne omgangen intet forslag om bruk av videokonferanse verken ved saksforberedende møter, ved hovedforhandling eller ved første gangs varetektsfengsling i straffesaker, selv om vi ser at hensyn taler for bruk av videokonferanse også her. Vi viser blant annet til de nye lovforslagene i Sverige og Danmark om bruk av videokonferanse under rettergangen, der lovutkastene omfatter både sivile og straffesaker og i stor grad er utformet generelt med hensyn til adgangen til bruk av fjernmøter og fjernavhør. Det kan også nevnes at de fleste tilfellene der videokonferanse ble brukt under Sveriges forsøksprosjekt, var hovedforhandling i straffesaker. Vi ber på denne bakgrunnen om høringsinstansenes syn også på spørsmålet om bruk av videokonferanse i straffesaker generelt.

4. Fremmed rett – forsøksprosjekter og lovrevisjon i Danmark og Sverige

Europa har kommet ganske langt når det gjelder moderne fjernmøteteknikk. Elektronisk kommunikasjon mellom parter og domstoler er derimot kommet vesentlig kortere enn for eksempel i USA. En mer utførlig redegjørelse er gitt i artikkelen ICT in European Justice Systems: Critical Issues and Trend. Artikkelen er tilgjengelig på nettstedet til CTC 7, jf. NOU 2001: 32 punkt 23.3.

Både i Danmark og i Sverige inngår reglene om rettergang for straffe- og sivile saker i en felles alminnelig rettergangslov.

4.1 Danmark

I Danmark inneholder rettspleieloven ingen regler om avholdelse av rettsmøter uten ved fremmøte i retten. I dag må slike møter enten avholdes som uformelle møter eller som rettsmøter, hvor partene eller en av partene er tilstede. Siden 1998 er en generell reform av den sivile rettspleie under utredning og gjennomføring. Retsplejerådet har foreløpig avgitt tre betenkninger, blant annet 1401: 2001 Om reform av den sivile rettspleie I. Her omhandles blant annet bruk av videokonferanse i domstolene. Retsplejerådet foreslår at videomøter og telefonmøter skal kunne anvendes i rettspleien.

Den danske regjeringen har inngått avtale med Dansk Folkeparti om ny flerårsavtale for kriminalomsorgen for perioden 2004–2007. På bakgrunn av avtalen har Kriminalforsorgen i samarbeid med politiet og domstolene etablert et forsøk med bruk av videokonferanse. Prosjektet vil analysere om bruk av videokonferanse samlet sett kan forbedre ressursanvendelsen, herunder begrense fangetransporter. Kriminalforsorgen opplyser til Justisdepartementet at prosjektet fremdeles er i en startfase. Utarbeidelsen av regelverk for forsøksordningen er således ikke påbegynt. Etter det Kriminalforsorgen opplyser, skal det imidlertid være enighet om at bruk av videokonferanse i forsøksprosjektet skal baseres på samtykke fra siktede eller tiltalte.

I Retsplejerådets betenkning "Om reform av den sivile rettspleie I", heter det at Rådet vurderer spørsmålet om bruk av fjernmøter og telefonmøter som et emne av felles interesse både for sivile saker og straffessaker, og at det derfor er hensiktsmessig å gjennomføre en samlet lovregulering som omfatter begge sakstyper. I det danske lovutkastet foreslås det at et hensiktsmessighetskriterium skal ligge til grunn for bruk av videokonferanse for de fleste sakstyper, hvorved vurderingen av om bruk av fjernmøteteknologi er hensiktsmessig beror på en konkret vurdering i den enkelte sak. I straffesaker synes imidlertid spørsmålet om bruk av videokonferanse å være knyttet opp mot hvorvidt det er nødvendig at siktede eller tiltalte møter i retten og om dette er forbundet med uforholdsmessige vanskeligheter.

4.2 Sverige

I Sverige kan en part i sivile og straffesaker under visse betingelser delta ved telefonkonferanse under saksforberedende møter i tingretten: Hvis det er hensiktsmessig under hensyn til møtets formål og omstendigheter for øvrig, eller et fremmøte i retten ville medføre omkostninger eller uleiligheter og dette ikke står i rimelig forhold til betydningen av at møtet avholdes ved fremmøte for retten. Dersom en part i sivile saker har deltatt per telefon som nevnt, kan vedkommende også delta per telefon ved en hovedforhandling i forenklet form. Det er ingen ytterligere mulighet til å delta per telefon ved en hovedforhandling i sivile saker. I straffesaker er det ingen mulighet til å delta per telefon ved hovedforhandling. Vitneavhør kan tas opp per telefon både i sivile og straffesaker.

Den svenske Riksdagen vedtok i mai 1999 en lov om et toårig forsøk med bruk av videomøter ved de alminnelige domstoler. Forsøksordningen trådte i kraft 01.01.00 og omfattet både straffe- og sivile saker. Ordningen ble utvidet 01.04.01 til også å gjelde forvaltningsdomstolene. Hovedformålet med forsøksordningen var å gi domstolene mulighet til en mer fleksibel saksbehandling og å øke domstolenes tilgjengelighet for brukerne. Erfaringene har vært lovende, og det konkluderes med at det kan oppnås store fordeler ved anvendelse av videokonferanse i domstolene, både når det gjelder effektiviteten og tilgjengeligheten til domstolene. Det konkluderes også med at lovgivningen for forsøksordningen bør videreføres og gjelde for alle allmenne domstoler, jf. Domstolsverkets rapport DV 2001: 3 Försöksverksamhet med videokonferens i rättegång.

Den svenske regjeringen sendte 17.03.05 et proposisjonsutkast på lagrådsremiss, som på bakgrunn av forsøksprosjektet inneholder forslag til bruk av videokonferanser og videoopptak ved parts- og vitneforklaringer. Det foreslås i proposisjonen at bruken av videokonferanse i domstolene videreføres på permanent basis. Både i utredningen som ligger til grunn for proposisjonen (SOU 2001: 103 En Modernare rättegång) og i proposisjonen, blir det foreslått at reglene gjøres generelle for alle sakstyper i sivile og straffesaker. Forsøksloven innholder to alternative vilkår for deltagelse i rettsmøtet ved videokonferanse, som svarer til vilkårene for bruk av telefonkonferanse gjengitt ovenfor. Disse foreslås i utredningen erstattet av ett vilkår. Proposisjonsforslaget er i hovedsak i overensstemmelse med utredningen forslag, men med en noe annen lovteknisk løsning: I medhold av lovutkastets § 10, kan retten beslutte at en part som skal delta i rettsmøtet skal delta ved videokonferanse dersom det er grunn til det. Ved vurderingen av om det foreligger en slik grunn, skal retten ta i betraktning de kostnader og ulemper som skulle foreligge om den som skal delta i rettsmøte må møte i rettssalen, og om noen som skal delta kjenner sterk redsel for å være tilstede i retten. Det kan ikke gjøres bruk av videokonferanse dersom det er uhensiktsmessig med hensyn til formålet med personens tilstedeværelse og øvrige omstendigheter.

5. Forslagets innhold

5.1 Innledning

I forsøksprosjektet brukes begrepet videokonferanseteknologi, mens departementet i forslaget til ny tvistelov benytter begrepet fjernmøteteknologi. I det følgende vil begge betegnelsene benyttes, likevel slik at departementet finner det mest hensiktsmessig at sistnevnte betegnelse benyttes i forslagene til lov- og forskrift. Dette betyr at bruk av videokonferanse ved rettsmøter og avhør vil omtales som henholdsvis fjernmøte og fjernavhør.

I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 229 forklares innholdet av begrepet "fjernmøte":

"Med fjernmøte menes et møte der deltagerne ikke fysisk befinner seg på samme sted, men deltar i møtet fra forskjelllige steder. Et slikt møte avvikles ved at aktørene deltar ved bruk av telefon, videokonferanseteknikk eller annen teknisk innretning."

Verken tvistemålsloven eller straffeprosessloven har bestemmelser om fjernmøte. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 229 foreslår Justisdepartementet for sivile saker at:

"[r]ettsmøter (og andre møter) i visse tilfeller kan gjennomføres ved fjernmøte. Det presiseres i proposisjonen at bruk av fjernmøteteknikk ikke er begrenset til rettsmøter. Også for annen kontakt som retten har med partene, prosessfullmektigene eller andre, for eksempel uformelle samtaler som ikke regnes som rettsmøte etter domstolloven § 122, kan fjernmøteteknikk benyttes."

5.2 Endring i domstolloven – ny forskriftshjemmel

Tvistemålsutvalget foreslår i NOU 2001: 32 at det gis en lovhjemmel til å utarbeide regler om fjernmøter, herunder om forsøksordning med bruk av fjernmøter under hovedforhandling og andre rettsmøter, jf. lovutkastet § 17-1 fjerde ledd. Justisdepartementet uttrykker i Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) kapittel 19 enighet om at det er ønskelig å høste mer erfaring med bruk av videokonferanseteknologi. Også i forstudierapporten til Domstoladministrasjonens IKT-prosjekt "Domstoler i endring", foreslås det at det gis en hjemmel for forsøk med bruk av videokonferanser i straffe- og sivile saker, jf. Delprosjekt II, God ressursunytting i domstolene – en forstudierapport, tiltak 25.

I Sverige er forsøksordningen hjemlet i en egen forsøkslov. Departementet vurderer det imidlertid som mindre hensiktsmessig å gjennomføre større endringer i lovverket for en prøveordning som varer over en begrenset tidsperiode. Tidligere prøveordninger på andre områder er gjennomført ved forskriftshjemmel i lov med tilhørende forskrift. Dette gir større fleksibilitet med hensyn til eventuelle behov for endringer underveis i prosjektet.

På denne bakgrunnen foreslår Justisdepartementet en ny bestemmelse i domstolloven § 143 hvor Kongen med visse begrensninger gis fullmakt til å utarbeide regler i forskrifts form for prøveordning med bruk av videokonferanse/ fjernmøteteknologi i domstolene, jf. punkt 6.1 nedenfor.

Nedenfor diskuteres de ulike bruksområdene som departementets foreslår inkluderes i forsøksprosjektet. De nærmere reglene for bruken av videokonferanse/ fjernmøteteknologi er tatt inn i forslaget til forskrift, jf. punkt 6.2 nedenfor.

5.3 Rettsmøter

Fjernmøte i saksforberedelsen

Ved saksforberedende møter som avholdes i rettsmøte, kan det være nyttig å bruke fjernmøteteknikk. Dette kan gjøres i dag ved uformelle saksforberedende møter, jf. ovenfor. I dag brukes telefonkonferanse en del til dette formålet.

Justisdepartementet foreslår i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 230, i tråd med Tvistemålsutvalgets forslag, en adgang for retten til å bestemme at rettsmøter under saksforberedelsen kan holdes som fjernmøte. For så vidt gjelder departementets generelle vurderinger i denne forbindelse, vises det til proposisjonen side 230. Følgende gjengis likevel om bruk av videokonferanse:

"Etter departementets syn bør et fjernmøte normalt kunne avholdes bare ved lyd, og det legges til grunn at samtlige domstoler ved lovens ikrafttredelse har tilgjengelig utstyr for å gjennomføre fjernmøte ved lyd. Det antas at partene normalt har lett tilgang til telefon, og de er dermed mer fleksible ved berammelse av møtet, enn om det måtte avholdes ved bildeoverføring. Bildeoverføring kan være ønskelig dersom retten for eksempel under saksforberedelsen ønsker å få avklart om saken kan løses ved forlik, fordi bildeoverføring normalt gir et bedre forhandlingsklima."

Høringsinstansene til Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) er gjennomgående meget positive til at saksforberedende møte kan gjennomføres ved fjernmøte. På denne bakgrunnen foreslår departementet at det også under forsøksprosjektet gis en adgang for retten til å beslutte bruk av fjernmøte under saksforberedelsen i sivile saker, tilsvarende ny tvistelov § 9-4 tredje ledd og § 9-5 tredje ledd.

Fjernmøte under hovedforhandling i sivile saker

I Ot.prp. nr 51 (2004–2005) side 230 flg., vurderer Justisdepartementet om det bør gis adgang til bruk av fjernmøte under hovedforhandling i sivile saker. Med hensyn til de generelle vurderingene departementet har foretatt på dette punktet, vises det til proposisjonen side 230-231. Departementet foreslår i proposisjonen, i tråd med Tvistemålsutvalgets forslag, at:

"[r]ettsmøter som holdes som muntlig forhandling om sakens realitet, [som hovedregel] ikke skal holdes som fjernmøte. Men generelt følger det av utvalgets forslag i NOU § 17-1 at hovedforhandlingen eller annen muntlig forhandling kan holdes som fjernmøte når det er særskilt bestemt, eller når partene samtykker til det."

Med hensyn til ny tvistelov, har Justisdepartementet således funnet at det på det nåværende tidspunktet ikke er ønskelig å innføre en permanent ordning der hovedforhandling i allmennprosessen generelt kan avholdes som fjernmøte. Bruk av fjernmøteteknologi i domstolene er i en startfase. Ved utarbeidelse av forslag til ny tvistelov, vurderte derfor departementet det som nødvendig å høste mer erfaring fra bruk av slik teknologi i domstolene. I Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 231 uttales det imidlertid at det vil kunne bli aktuelt å åpne mer for å avholde hovedforhandling som fjernmøte når det foreligger et bedre erfaringsgrunnlag.

På denne bakgrunnen foreslår Justisdepartementet at det i forsøksprosjektet med bruk av videokonferanse/fjernmøteteknologi i domstolene gis en noe videre adgang til å beslutte at hovedforhandling i sivile saker skal holdes som fjernmøte enn det som følger av den nye tvisteloven § 13-1. Vi viser i denne sammenheng til Oslo tingretts høringsuttalelse til Ot.prp. nr. 51 (2004–2005), som gjengis der på side 231, hvor det fremkommer at:

"Tingretten ser det som svært positivt at utkastet åpner for å gjennomføre rettsmøter som fjernmøter ved hjelp av telefon- eller videokonferanseutstyr. Retten bør her gis en generell adgang til å beslutte fjernmøte når det anses forsvarlig."

Departementet foreslår derfor at retten under forsøksprosjektet kan beslutte bruk av fjernmmøteteknologi dersom partene samtykker, og retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter.

Hovedanvendelsesområdet for deltagelse ved videokonferanse ved hovedforhandling vil etter departementets oppfatning være ukompliserte saker der tvistegjenstanden har lav verdi. Dette tilsier imidlertid ikke at fjernmøte ikke bør benyttes i kompliserte saker eller saker med tvistegjenstand av høy verdi. Andre tilfeller der det kan være aktuelt med fjernmøte, er saker der en eller flere parter vil ha store reisekostnader forbundet med fremmøte i retten. Det kan også tenkes riktig å anvende fjernmøteteknologi i saker der en eller begge partene er innvilget fri sakførsel. Saker der det vil være betenkelig å benytte fjernmøteteknologi, er i indispositive saker, som i saker om omsorgsovertagelse, foreldreansvar og samvær. Retten bør i alle saker ta hensyn til partenes syn på bruk av fjernmøte. For øvrig viser vi til departementets tidligere vurderinger som er gjengitt i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) kapittel 19.4.

Rettsmegling

Rettsmegling foregår utenfor rettsmøte, jf. Forskrift om forsøksordning med rettsmegling av 13. desember 1996 nr. 1144. Etter dagens regler kan således slik megling foregå ved bruk av videokonferanse, slik at begge partene deltar i meglingen over video. Det må være en forutsetning at begge partene samtykker til dette. All rettsmegling baserer seg på frivillighet.

Inngåelse av rettsforlik skjer imidlertid i rettsmøte ledet av en dommer, jf. forskriften

§ 6. Det må således settes et rettsmøte for inngåelse av rettsforlik. For å eliminere eventuelle uklarheter med hensyn til hjemmelsgrunnlaget, foreslår departementet at det gis en hjemmel for bruk av fjernmøter i saker der det settes rettsmøte med hjemmel i forskriften § 6 for inngåelse av rettsforlik. Det foreslås at et slikt rettsmøte kan besluttes på de samme vilkårene som for hovedforhandling i sivile saker, jf. begrensningene ovenfor.

Rettsmøter om fengslingsforlengelse

Etter dagens regelverk skal siktede ved første gangs fengsling alltid være personlig tilstede. Ved varetektsfengsling fastsetter retten en bestemt tidsfrist for fengslingen. Etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd har siktede rett til "å være tilstede i retten" når spørsmålet om forlengelse av fengslingsfristen skal behandles. Også i de tilfeller der retten finner det nødvendig skal siktede fremstilles for retten, selv om siktede selv ikke ønsker det. Loven åpner således for at retten kan unnlate fremstilling i saker om fengslingsforlengelse i de tilfeller hvor siktede ikke selv ønsker å møte i retten og dommeren ikke finner vedkommendes nærvær nødvendig.

Det kan tenkes saker der retten finner nærværet til siktede nødvendig, men siktede selv ikke ønsker å møte i retten. I andre tilfeller kan retten finne siktedes tilstedeværelse nødvendig, men at vedkommende av andre grunner ikke bør møte i retten. I blant annet slike tilfeller vil tilbud om bruk av fjernmøte kunne fremstå som en godt alternativ til personlig fremmøte både for siktede og retten. Eksempelvis vil siktede i visse saker, f eks med stor mediainteresse, kunne være interessert i å delta ved hjelp av videokonferanseutstyr på et mer beskyttet sted enn rettssalen. Andre siktede vil kunne se fordelen av å slippe transport til og fra fengslet og overnatting på glattcelle. I tillegg bruker politiet i dag store ressurser på å føre siktede i straffesaker til og fra rettsmøter, spesielt ved behandling av fengslingsforlengelser, slik at mulighet for bruk av videokonferanse i fengslingssaker også vil være svært ressursbesparende.

I andre saker kan det være behov for bruk av fjernmøte grunnet økt risiko for liv og helse for siktede og andre under transport til og fra rettssalen og under opphold i rettsbygningen. Rettsikkerhetshensyn kan således i slike fengslingssaker tale sterkt for bruk av videokonferanse under rettsmøtet. I tillegg legger behovet for sikkerhetstiltak i slike saker beslag på meget store politiressurser.

Også aktor og forsvarer kan ha nytte av å delta i fengslingsmøter gjennom videokonferanse, jf. nedenfor.

Straffeprosessloven åpner i dag neppe for bruk av fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse. Siktedes rett etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd til "å være tilstede i retten" ved fengslingsforlengelse, tilfredstilles antagelig ikke ved bruk av fjernmøte. For å fjerne uklarheter med hensyn til hjemmelsgrunnlaget, foreslår departementet at det for forsøksprosjektet gis en ny hjemmel for bruk av fjernmøter i saker om forlenget varetektsfengsling.

På denne bakgrunnen foreslår departementet at det i forsøksprosjektet gis adgang til bruk av videokonferanseutstyr ved fengslingsforlengelser. Ved vurderingen av hvilke begrensinger som bør gjelde, har departementet sett hen til svensk og dansk rett.

Et viktig spørsmål er hvilke betydning partenes eget syn på bruk av fjernmøte ved saker om fengslingsforlengelse skal ha for rettens beslutning om slik bruk. Spørsmålet om siktedes syn på deltagelse i fjernmøte er omtalt i det svenske proposisjonsutkastet til ny rettergangslov side 95. Det fremkommer her at det vurderes som naturlig at retten ved bedømmelsen av om deltagelse skal skje gjennom videokonferanse, tar hensyn til partenes oppfatning av spørsmålet. Partene bør imidlertid ikke ha en avgjørende innflytelse på spørsmålet om formen på tilstedeværelsen i rettsmøtet. Retten bør ha det endelige ansvaret. Dette bør gjelde også for partenes egen tilstedeværelse. Selv om det etter det svenske lovforslaget som hovedregel bare unntaksvis bør komme på tale å kalle inn en part til deltagelse ved videokonferanse mot dennes vilje, bør det finnes mulighet for retten til å beslutte en slik deltagelse, for eksempel om betydningen av at partene innfinner seg i retten ikke vurderes å oppveie de kostnader og ulemper en tilstedeværelse i retten ville medføre. Som eksempel på et slikt tilfelle nevnes fengslingssaker, der transporter av siktede krever stort personell og økonomiske ressurser og det av sikkerhetsmessige grunner kan finnes riktig å minimere antallet slike transporter.

Også i Norge har vi den siste tiden erfart alvorlige straffesaker der ivaretagelse av sikkerheten rundt siktede og andre involverte ved fremstilling i fengslingssaker har vært en utfordring. I Sverige har politiet til sammenligning erfart rømninger under transporten til rettsmøtet i fengslingssaker. I Norge har politiet og retten ved enkelte anledninger av hensyn til siktedes og andres sikkerhet, reist ut til fengslet for å avholde fengslingsmøte. Dette er etter departementets syn ikke en optimal løsning. Hensynet til både siktedes og andres liv og helse i slike saker, tilsier etter departementets syn at det vil kunne være ønskelig å utvide adgangen til bruk av videokonferanse ved rettsmøter i fengslingssaker til også å omfatte disse sakene. Dette vil imidlertid etter departementets syn kreve en regel som gir dommeren mulighet til å bestemme bruk av videokonferanse uten siktedes samtykke, idet samtykke antagelig ikke vil gis i mange av disse sakene. En slik regel vil være mer inngripende for siktede, enn om vedkommende deltar i rettsmøtet ved bruk av fjernmøteteknikk av eget ønske.

Retsplejerådet i Danmark vurderer det slik at siktedes deltagelse i rettsmøtet via telefonkonferanse bør være frivillig, men at dette likevel vil kunne få den uheldige konsekvens at det ikke kan tilbys fjernmøte i det tilfellene der det ville være forbundet med uforholdsmessig besvær eller uforholdsmessige vanskeligheter å fremstille vedkommende for retten, jf. utredningens kapittel 12 punkt 4.4.3. Det er departementets oppfatning at det på denne bakgrunnen i Danmark foreslås at retten på visse vilkår kan beslutte fjernmøte ved forlengelse av varetektsfengsling uten at siktedes samtykke foreligger.

Departementet er i utgangpunktet enig i vurderingene som gjøres i det svenske lovutkastet, om at fengslingsmøtet under visse betingelser kan avholdes ved fjernmøte selv om siktede ikke samtykker. Vi mener likevel dette vil være å gå for langt under den nærværende prøveordningen som har begrenset varighet. Departementet forslår derfor at siktedes syn skal være avgjørende for om rettsmøte om forlenget varetektsfengsling kan avholdes som fjernmøte. Dersom siktede ikke samtykker, vil videokonferanse ikke finne sted i saker om fengslingsforlengelse. Dette betyr at siktede alltid kan velge å møte i retten, men at vedkommende anses å ha møtt frem i retten dersom hun eller han faktisk deltar ved videokonferanse. Det bør etter vårt syn ikke kreves at siktede faktisk samtykker til fjernmøte. Det bør være tilstrekkelig at vedkommende innkalles til rettsmøte via fjernmøte og at retten ikke mottar innsigelser mot dette. Så vidt departementet forstår var deltagelse ved fjernmøteteknikk i fengslingssaker under prøverordningen i Sverige basert på frivillighet fra siktedes side. I Danmark skal bruk av videokonferanse i fengslingssaker under forsøksordningen etter det Kriminalforsorgen opplyser til departementet, også bero på om siktede samtykker. Det er imidlertid grunn til å fremheve at vilkåret om at siktedes samtykke kreves, ikke foreslås videreført i det svenske forslaget til ny permanent lovgivning på området.

Departementet foreslår videre at det i tilfeller der siktedes samtykke foreligger, likevel bør være opp til retten å ta den endelige beslutningen om rettsmøtet skal avholdes som fjernmøte. Departementet foreslår derfor at siktede kan delta i fjernmøte når vedkommende samtykker og retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter, og rettsmøtet ellers ville medført omkostninger eller vanskeligheter som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter. Det er her det offentliges utgifter forbundet med fengslingsmøtet det siktes til.

Et viktig formål ved det nærværende forslaget til forskriftshjemmel og forskrift, er å høste erfaring med bruk av fjernmøte i fengslingssaker. Når det er vunnet mer erfaringer med bruk av fjernmøte i fengslingssaker, vil Justisdepartementet vurdere om adgangen til bruk av videokonferanse bør gjøres permanent og eventuelt utvides når nærmere vilkår er oppfylt, slik at retten uten siktedes eller tiltaltes samtykke kan beslutte bruk av fjernmøte. Departementet tenker her blant annet på saker med økt risiko og fare for liv og helse under transport til og fra rettsmøtet. Når det er vunnet mer erfaring, vil det også vurderes om det bør åpnes adgang til bruk av fjernmøte ved rettsmøte om første gangs varetektsfengsling. Departementet ber derfor også om høringsinstansenes syn på disse spørsmålene.

Tilståelsesdom

Saker om tilståelse avgjøres etter en forenklet fremgangsmåte. Det avholdes imidlertid rettsmøte, som bortsett fra fremgangsmåten svarer til hovedforhandling i andre straffesaker. Etter straffeprosessloven § 248 er det et vilkår for avsigelse av tilståelsesdom at tiltalte "innen retten" gir en uforbeholden tilståelse.

Departementet er noe usikker på om det foreligger et praktisk behov for å inkludere disse sakene i forsøksprosjektet. Da det etter vår mening ikke foreligger avgjørende betenkeligheter ved å inkludere disse sakene, anses det likevel ønskelig at retten under forsøksprosjektet har en mulighet til å beslutte fjernmøte også i tilståelsessaker.

Også på dette området kan det diskuteres om straffeprosessloven allerede i dag åpner for bruk av fjernmøte. Spørsmålet er om en uforbeholden tilståelse avsagt i fjernmøte tilfredsstiller kravet om at tiltalte "innen retten" gir en slik tilståelse. For å eliminere eventuelle uklarheter med hensyn til hjemmelsgrunnlaget, foreslår departementet at det gis en hjemmel i forsøksprosjektet for bruk av fjernmøter i tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248.

I Sverige anses hovedanvendelsesområdet for bruk av fjernmøte i straffesaker å være hovedforhandling der det foreligger tilståelse. Også her gjelder det alminnelige vilkåret for bruk av fjernmøte, som det er redegjort for ovenfor. Det fremgår imidlertid av lovutkastets bemerkninger at unge lovovertredere som utgangspunkt ikke bør delta i domsforhandling via en videoforbindelse, men det gjelder ikke noe absolutt forbud mot dette. Departementet er enig i denne vurderingen av hensyn til solennitet og sakens forhåpentlige preventive virkning for tiltaltes fremtidige handlemåte.

I Danmark åpner Retsplejerådet for bruk av fjernmøteteknologi i saker om tilståelse i samme omfang som i ikke-tilståelssaker. Tiltalte vil således kunne delta i rettsmøte ved bruk av videokonferanse dersom det ikke er spørsmål om å idømme høyere straff enn fengsel i ett år, forutsatt at retten ikke finner tiltaltes fysiske tilstedeværelse nødvendig.

I Norge kan straffeprosessloven § 248 om tilståelsesdom benyttes i saker som angår en straffbar handling som ikke kan medføre fengsel i mer enn 10 år. I lys av hensynene bak den forenklede saksavviklingen i disse sakene, bør ikke strafferammen på 10 år være avgjørende for om rettsmøte kan avholdes som fjernmøte eller ikke. Det foreligger etter departementets oppfatning ingen øvrige avgjørende betenkeligheter mot at tiltaltes tilståelse gis ved fjernmøte og ikke ved personlig fremmøte i retten. På denne bakgrunnen foreslår departementet at det bør gjelde de samme begrensningene for bruk av fjernmøte i tilståelsessaker som i saker om forlenget varetektsfengsling.

Tilfeller der retten vil kunne finne det betenkelig å benytte fjernmøteteknologi, er i saker der det foreligger omfattende saksdokumenter eller bevismateriale, slik at bevishensyn taler mot avholdelse av fjernmøte. Dette vil likevel antagelig sjeldnere gjøre seg gjeldende, idet det ikke gjennomføres en egentlig bevisførsel i tilståelsessaker. Det kan likevel tenkes saker der det foreligger tvil rundt tilståelsens riktighet eller rundt verdien av de øvrige bevisene i saken. Det kan også tenkes tilfeller der tiltaltes tilståelse inngår i saken mot en annen tiltalt, og at retten således av denne grunn finner det betenkelig med fjernmøte.

Med hensyn til vilkåret om at rettsmøtet uten bruk av fjernmøte ville medført omkostninger eller vanskeligheter som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at tiltalte møter i retten, bør det i lys av sakens art ikke kreves store omkostninger. Dette gjelder både med hensyn til tiltaltes og det offentliges omkostninger ved avholdelse av ordinært rettsmøte.

Forsvarerens og aktors deltagelse

For både saker om forlenget varetektsfengsling og saker der det foreligger tilståelse etter straffeprossloven § 248, er det spørsmål om hvor forsvarer skal eller kan møte: I retten eller der hvor siktede eller tiltalte befinner seg eller et annet sted.

Det fremgår av Sveriges lovarbeid at tiltaltes forsvarer som utgangspunkt bør være ved siktedes eller den tiltaltes side, men at det ikke er utelukket at det vil kunne være situasjoner der det vil være mer hensiktsmessig at forsvareren befinner seg i retten mens siktede eller tiltalte deltar via videokonferanse. Tiltaltes holdning til spørsmålet skal tillegges stor vekt, og det heter at det også bør tas hensyn til omkostningene. På denne bakgrunnen følger det av det svenske lovutkastet at en eventuell forsvarer skal delta i rettsmøtet på samme sted som siktede eller tiltalte, med mindre retten finner det ubetenkelig at forsvareren i stedet møter i retten.

Departementet ser imidlertid at praktiske hensyn taler for at forsvareren bør stå fritt med hensyn til om han eller hun møter i retten eller der siktede eller tiltalte ellers er bedt om å møte for avholdelse av fjernmøte. Vi kan ikke se at det foreligger avgjørende betenkeligheter ved en slik løsning, sett hen til at forsvarerens møtested i praksis vil bero på avtale mellom vedkommende og siktede eller tiltalte. Av rettsikkerhetsmessige hensyn, er departementet imidlertid av den oppfatning at forsvareren ikke bør kunne møte på et tredje sted, dvs. verken i retten eller sammen med siktede eller tiltalte der vedkommende befinner seg. Av samme hensyn mener departementet at spørsmålet om forsvarerens møtested bør ligge under rettens ansvarsområde. Departementet foreslår derfor at forsvareren skal kunne stå fritt med hensyn til om vedkommende møter i retten eller ved fjernmøte på samme sted som siktede eller tiltalte, med mindre retten finner det betenkelig at forsvareren ikke møter på samme sted som siktede eller tiltalte, jf. forslaget til forskrift § 4 sjette ledd.

Siktede og tiltalte har krav på å kommunisere med forsvareren uten at noen avhører samtalen. Behovet for fortrolige samtaler mellom siktede eller tiltalte og forsvarer, vil ivaretas ved at det tas en pause i rettsmøtet, dvs. at overføringen mellom retten og lokalet der siktede eller tiltalte og forsvareren befinner seg slås av, eller ved at dommeren trer ut av rettslokalet dersom forsvareren befinner seg der.

Aktor plikter å møte i henhold til straffeprosesslovens regler om vedkommendes fremmøte. Straffeprosessloven § 185 fjerde ledd siste punktum, anses ikke å være til hinder for at aktor møter via videokonferanse dersom for eksempel fysisk fremmøte innebærer reise over store avstander.

5.4 Fjernavhør av vitner og sakkyndige

Med fjernavhør menes et avhør der den som avhøres ikke er fysisk til stede i rettssalen. Et fjernavhør kan skje under et rettsmøte der partene er fysisk tilstede sammen med dommeren, men også under et rettsmøte som gjennomføres som fjernmøte.

Etter gjeldende rett kan vitner og sakkyndige under nærmere vilkår avhøres ved fjernavhør. Partene i en sivil sak eller siktede i en straffesak kan derimot ikke avhøres ved fjernavhør. Etter forskrift av 8. november 1991 nr. 727 om fjernavhør av vitner og sakkyndige med hjemmel i tvistemålsloven §§ 199 a og 248 a kan dommeren beslutte at et vitne eller en sakkyndig skal avhøres ved fjernavhør dersom vitnet ikke har møteplikt på grunn av vitnepliktens stedlige grenser eller andre forhold gjør fjernavhør ønskelig. Forskriften oppstiller imidlertid den begrensning at fjernavhør av et vitne som er av avgjørende betydning for sakens opplysning så vidt mulig bør unngås.

Etter forskriften § 1 skjer fjernavhøret ved hjelp av telefon, eventuelt ledsaget av bilde. Bestemmelsene er altså utformet slik at de kan anvendes også på videomøter, men slike møter anvendes i praksis ikke i stor grad i rettssaker i Norge. Dagens regelverk gir således adgang til bruk av fjernmøteteknologi i alle tilfeller hvor det kan benyttes telefonavhør etter gjeldende forskrifter.

Etter den nye tvisteloven er det adgang til å foreta avhør som fjernavhør. Det følger av

§ 21-10 at parter, vitner og sakkyndige kan avhøres for den dømmende rett ved fjernavhør i sivile saker, dersom direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. I proposisjonen fremgår det at fjernavhør ikke bør foretas dersom forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Det antas at fjernavhør vil bli brukt i betydelig større utstrekning enn i dag når domstolene får installert utstyr for videokonferanse. Departementet understreker i proposisjonen dessuten at bruk av videokonferanse vil være et bedre bevismiddel enn telefonavhør, da førstnevnte formidler både lyd og bilde. Departementet anser derfor at det også ofte vil være en fordel om avhøret skjer ved videokonferanse fremfor telefon.

Justisdepartementet finner det ønskelig at domstolene som deltar i forsøksprosjektet bør gis en noe videre adgang til å beslutte fjernavhør av vitner og sakkyndige enn det som er tilfellet etter dagens regelverk og etter det ovennevnte forslaget til ny tvistelov, slik at det kan høstes et bredest mulig erfaringsgrunnlag. I lys av begrensningene som foreslås å gjelde under forsøksprosjektet, kan vi ikke se at det foreligger hensyn som taler avgjørende mot å utvide forskriften noe i forhold til dagens ordning. Dette understøttes av at det i praksis har vist seg å være behov for fjernavhør av sentrale vitner i enkelte tilfeller. Det foreslås derfor at begrensningen som i dag foreligger med hensyn til fjernavhør av vitner av avgjørende betydning for saken bortfaller, slik at retten under forsøksprosjektet kan beslutte fjernavhør av vitner og sakkyndige på de øvrige betingelser som i dag foreligger etter forskriften om fjernavhør. En slik regel bør likevel være betinget av at retten finner dette ubetenkelig tatt i betraktning formålet med avhøret og øvrige omstendigheter. Ettersom det i en slik vurdering vil være et sentralt moment om vitnet har en avgjørende betydning for saken, vil vurderingstemaet beholdes selv om forslaget reelt sett åpner for en større adgang til fjernavhør av sentrale vitner enn før.

Departementer foreslår ikke regler for bruk av fjernavhør ved partsforklaring i sivile saker i dette høringsbrevet. I lys av lovforslaget til ny tvistelov gjengitt over, ber vi imidlertid om høringsinstansenes syn også på dette spørsmålet, både med hensyn straffesaker og sivile saker.

6. Utkast til endringer i domstolloven og ny forskrift om prøveordning med bruk av videokonferanse/fjernmøteteknologi i domstolene

Forslagene i punkt 5 ovenfor kan gjennomføres ved endring i domstolloven § 143

og ved ny forskrift om prøveordning med bruk av videokonferanse/ fjernmøteteknologi i domstolene.

6.1 Domstolloven

I domstolloven gjøres følgende endring:

§ 143 skal lyde:

"Kongen kan gi forskrift om en prøveordning ved enkelte tingretter og lagmannsretter om bruk av videokonferanse/fjernmøteteknologi ved saksforberedende rettsmøter og hovedforhandling i sivile saker, ved rettsmøter om inngåelse av rettsforlik, ved rettsmøter om fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd og ved rettsmøter om tilståelse etter straffeprosessloven § 248. "

6.2 Forskrift om prøveordning med bruk av videokonferanse/ fjernmøteteknologi i domstolene

Forskrift om prøveordning med bruk av videokonferanse/fjernmøteteknologi i domstolene skal lyde:

" Forskrift om prøveordning med bruk av videokonferanse/fjernmøteteknologi i domstolene.

Fastsatt av Justis- og politidepartementet XXXX med hjemmel i kgl.res. av XXXX, jf. domstolloven § 143

Kapittel 1 Anvendelsesområde

§ 1 Forskriften har til formål å gi regler for en prøveordning med å avholde rettsmøter som fjernmøter og fjernavhør i sivile saker og straffesaker.

Forskriften gjelder for følgende domstoler:

- Oslo tingrett

- Trondheim tingrett

- Nord-Troms tingrett (Tromsø)

- Frostating lagmannsrett (Trondheim)

- Hålogaland lagmannsrett (Tromsø)

Prøveordningen gjelder for de rettssaler og lokaler der det er montert videokonferanseutstyr.

For de domstoler som ikke er oppregnet i denne bestemmelsen gjelder forskrift av 8. november 1991 nr. 727.

Kapittel 2 Fjernmøte

§ 2 Med fjernmøte menes et møte der ikke alle deltagerne er tilstede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk.

Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter ved saksforberedelse i sivile saker.

Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter ved hovedforhandling i sivile saker, og ved inngåelse av rettsforlik etter rettsmegling, jf. forskrift om forsøksordning med rettsmegling av 13. desember 1996 nr. 114, når

a) partene samtykker, og

b) retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter.

Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter i saker om fengslingsforlengelse etter straffeprosessloven § 185 tredje ledd og i saker om tilståelse etter straffeprosessloven § 248, når

a) siktede samtykker, og

b) retten finner det ubetenkelig tatt i betraktning formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter, og

c) rettsmøtet ellers ville medført omkostninger eller vanskeligheter, som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter.

For beslutning om fjernmøte tas, bør partene eller siktede ha anledning til å uttale seg.

§ 3 Når rettsmøter holdes som fjernmøter, skal deltakelse fortrinnsvis skje ved domstol, politikammer, lensmannskontor eller fra fengsel.

Deltakelse kan også foregå fra sykehus, sykehjem, pleiehjem eller aldershjem dersom dette finnes hensiktsmessig.

Når retten finner det ubetenkelig, kan avhøret skje på annet sted.

§ 4 Reglene for partenes og siktedes møteplikt, gjelder tilsvarende ved fjernmøte, jf. tvistemålsloven kapittel 9 og straffeprosessloven § 85.

Når fjernmøte er besluttet, skal innkallelse til rettsmøte så vidt mulig inneholde tid og sted for fremmøte samt pålegg om å medta legitimasjon dersom dette besluttes.

De alminnelige regler om innkallelse til rettsmøte gjelder tilsvarende.

Innkallelse skal også opplyse om sanksjoner ved uteblivelse.

Skal fjernmøtet foregå på offentlig kontor eller annet offentlig sted, orienteres dette.

En part eller en siktet som møter på oppgitt sted for fjernmøte, skal anses å ha møtt til rettsmøtet.

Siktedes eventuelle forsvarer kan delta i rettsmøtet i retten eller sammen med siktede på oppgitt sted for fjernmøtet, med mindre retten finner det betenkelig at forsvareren ikke møter sammen med siktede på oppgitt sted for fjernmøte.

§ 5 Fjernmøtet gjennomføres ved at den dømmende rett kontakter parten eller siktede ved bruk av fjernmøteteknologi der vedkommende er pålagt å befinne seg. For øvrig gjelder de alminnelige regler om avholdelse av rettsmøte.

Kapittel 3 Fjernavhør

§ 6 Med fjernavhør menes avhør av vitner og sakkyndige ved hjelp av telefon, eventuelt ledsaget av bilde (fjernmøteteknikk).

Dommeren kan beslutte at et vitne eller en sakkyndig skal avhøres ved fjernavhør dersom

a) retten ikke finner dette ubetenkelig tatt i betraktning formålet med avhøret og øvrige omstendigheter, og

b) vitnet ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensning eller andre forhold gjør det ønskelig.

Før beslutningen tas skal partene ha anledning til å uttale seg.

Når det er besluttet at avhøret skal skje på et offentlig kontor, gjelder § 3 tilsvarende.

§ 7 Reglene for vitnets møteplikt gjelder tilsvarende ved fjernavhør når det gjelder avstanden mellom der vitnet oppholder seg og stedet hvor forklaringen skal avgis, jf. tvistemålsloven § 199 og straffeprosessloven § 109.

§ 8 Når fjernavhør er besluttet, skal vitnestevning så vidt mulig inneholde tid og sted for fremmøte samt pålegg om å medta legitimasjon dersom dette besluttes. De alminnelige regler om vitnestevninger gjelder tilsvarende.

Vitnestevningen skal også opplyse om sanksjoner ved uteblivelse.

Skal avhøret foregå på offentlig kontor eller annet offentlig sted, orienteres dette, eventuelt ved gjenpart av vitnestevningen.

§ 9 For fjernavhør for sakkyndige gjelder § 8 så langt den passer.

§ 10 Fjernavhøret gjennomføres ved at den dømmende rett ringer vitnet der vedkommende er pålagt å befinne seg. For øvrig gjelder de alminnelige regler om avhør av vitner tilstede.

Kapittel 4 Avsluttende bestemmelser

§ 11 Justisdepartementet kan i forskrift gjøre endringer i denne forskriften, herunder fastsette unntak fra det Kongen har bestemt.

§ 12 Forskriften trer i kraft når Kongen bestemmer."

7. Merknader til forskriften

Merknad til § 1:

Det er kun de domstoler som er oppregnet i bestemmelsen, og som er deltakere i prøveordningen med bruk av videokonferanse/fjernmøteteknologi i domstolene, som skal følge forskriften. Alle øvrige domstoler skal følge gjeldende rett, altså bestemmelsene i forskrift av 8. november 1991 nr. 727.

Merknad til § 2:

Dersom parten eller siktede ikke samtykker, vil etter bestemmelsen bruk av videokonferanse i rettsmøtet ikke finne sted. Dette betyr at parten eller siktede alltid kan velge å møte i retten, men at vedkommende anses å møte frem i retten dersom hun eller han faktisk deltar ved videokonferanse. Det kreves ikke at siktede faktisk samtykker til fjernmøte. Det er tilstrekkelig at vedkommende innkalles til rettsmøte via fjernmøte og at retten ikke mottar innsigelser mot dette.

Hovedanvendelsesområdet for deltagelse ved videokonferanse ved saksforberedende møter og hovedforhandling i sivile saker, vil etter departementets oppfatning være ukompliserte saker der tvistegjenstanden har lav verdi. Dette tilsier imidlertid ikke at fjernmøte ikke bør benyttes i kompliserte saker eller saker med tvistegjenstand av høy verdi. Saker der det åpenbart vil fremstå som betenkelig å benytte fjernmøteteknologi, er i indispositive saker, eksempelvis saker om omsorgsovertagelse, foreldreansvar og samvær.

Andre tilfeller der det kan være aktuelt med fjernmøte, er saker der en eller flere parter vil ha store reisekostnader forbundet med fremmøte i retten eller i saker der en eller begge partene er innvilget fri sakførsel. Med omkostninger siktes det både til partenes og det offentliges kostnader forbundet med saken, enten isolert eller samlet. Det vil i praksis som regel være mest relevant å se hen til partenes egne kostnader i sivile saker og det offentliges kostnader i straffesaker. Dette er likevel bare et utgangspunkt. I benefiserte sivile saker vil det eksempelvis være praktisk å se hen til statens omkostninger, mens det eksempelvis i straffesaker der det foreligger tilståelse, vil være relevant å se hen til tiltaltes kostnader, idet vedkommende ofte ikke sitter i varetekt.

Med hensyn til hva som kreves av størrelsen på omkostninger i saken for at retten kan beslutte bruk av fjernmøte, må det eksempelvis ved ukompliserte sivile saker med lav tvisteverdi kreves en viss størrelse på kostnadene før de ikke står i forhold til betydningen av at parten møter i retten. Heller ikke i kurante straffesaker der det foreligger tilståelse, bør det kreves store omkostninger for tiltalte eller det offentlige ved fremmøte i retten for å beslutte bruk av fjernmøte.

Merknad til § 4:

Dersom forsvareren møter fysisk i rettsmøtet, skal det legges til rette for at forsvareren under rettsmøtet kan kontakte siktede for fortrolige samtaler. Etter departementets syn bør forsvarerens og siktede ønske om hvor forsvareren møter veie tungt.

Merknad til § 5:

Henvisningen til bruk av fjernmøteteknologi er ikke til hinder for at retten ved saksforberedende møter i sivile saker kan finne det mer hensiktsmessig i den konkrete sak å benytte telefon istedenfor fjernmøteteknologi.

8. Administrative og økonomiske konsekvenser

Gjennom prøveprosjektet skal det høstes erfaring med bruk av videokonferanse til fjernavhør og fjernmøter ved gjennomføring av konkrete arbeidsoppgaver. Gevinster skal måles mot kostnader til anskaffelse og drift av videokonferanseutstyret. Det er således vanskelig på nåværende tidspunkt å tallfeste de økonomiske konsekvensene.

Økt bruk av videokonferanser til fjernavhør og fjernmøter vil for det første gi miljømessige gevinster ved færre fangetransporter og annen reisevirksomhet med bil, buss og fly.

Fysisk fremmøte i retten kan innebære tidkrevende og kostbar reise over større avstander. Bruk av videokonferanse i forbindelse med fjernavhør og fjernmøter vil i første rekke bety reduserte kostnader til reise, opphold og overnatting, i tillegg lavere utgifter til godtgjørelse til vitner og sakkyndige, som et resultat av redusert eller bortfall av reisetid.

Administrativt vil bruk av fjernavhør og fjernmøter kunne gi mer effektiv bruk av sakkyndige, tolketjeneste m.fl. og mulighet for raskere beramming og gjennomføring ved bedre tilgjengelighet av involverte parter.

Med hensyn til bruk av videokonferanse ved rettsmøter om fengslingsforlengelse, ble det i utredningen som Politidirektoratet gjorde i 2002 om effektivisering av politiets fangetransporter, beregnet at politiet årlig bruker om lag 150 årsverk til transporter og fremstillinger. For de siktede kan fremstilling i retten i forbindelse med fengslings-forlengelse, innebære lange transporter med opphold og overnatting på glattcelle.

For politiet vil bruk av videokonferanse også bety sparte kostnader til arrestforvarere/ politibetjenter som bistår til transport og i retten.

I tillegg vil redusert risiko for flukt og redusert fare for liv og helse for siktede og andre være viktige momenter for bruk av videokonferanse i forbindelse med fengslingsforlengelser. Flere årsverk i politiet vil kunne bli tilgjengelig for andre politioppgaver. Iflg. Oslo politidistrikt ble det i 2004 brukt 2900 dagsverk til å passe på kriminelle i retten. Primært gikk dette ut over ordenstjenesten.

Kostnadene ved å ta i bruk videokonferanseteknologi er relativt høye. Utgiftene til videokonferanseutstyr per lokasjon er i størrelsesorden 150 000 – 400 000 kroner, avhengig av krav til utstyr. I tillegg kommer utgiftene til telekommunikasjon.



Med hilsen

Anne Pauline Jensen
avdelingsdirektør

Siri Johanne Krafft
rådgiver

Adressater:

Advokatbevillingsnemnden

Arbeids- og administrasjons­departementet

Datatilsynet

Finansdepartementet

Nærings- og handelsdepartementet

Den Norske Advokatforening

Den Norske Dommerforening

Disiplinærnemnden (for advokatvirksomhet)

Domstoladministrasjonen

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Forsvarergruppen av 1977

Fylkesmennene

Høyesterett

Konkurransetilsynet

Konkursrådet

Kredittilsynet

Lagmannsrettene

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Norges Juristforbund

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Regjeringsadvokaten

Riksadvokaten

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Tingrettene

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet

Til toppen