Havbruksstrategien - Et hav av muligheter

Til innholdsfortegnelse

6 Fiskehelse og fiskevelferd

God ivaretagelse av fiskehelse og fiskevelferd gjennom hele produksjonen er viktig for å realisere målet om bærekraftig vekst. Det er i dag store utfordringer knyttet til helse og velferd, og dette er derfor et svært sentralt satsingsområde innen havbruksforskningen. Å finne gode løsninger på disse utfordringene er også viktig i et markedsperspektiv. Som en stor oppdrettsnasjon bør Norge ha ambisjoner om å være et foregangsland for god fiskehelse og -velferd.

Gode biosikkerhetstiltak er også viktig. Strategiske målsetninger for arbeidet med fiskehelse er forebygging, overvåking, beredskap og evne til rask respons. I dag har vi en god del tiltak som er rettet inn mot én spesiell utfordring, som lakselus eller pankreassykdom (PD). Generelle biosikkerhetstiltak vil derimot ha virkning mot de fleste sykdomsutfordringene og kan i større grad medvirke til å redusere den samlede sykdomsbyrden. Regjeringen er positiv til at næringen utarbeider gode bransjestandarder som fremmer «beste praksis» for biosikkerhet gjennom næringskjeden. Dette må gjøres i samarbeid med Mattilsynet. Strukturen i flere av produksjonsområdene bør forbedres for å bidra til bedre biosikkerhet, bedre fiskehelse og fiskevelferd, lavere dødelighet og dermed høyere produksjon.

Dagens tillatelsessystem har få krav til oppdrettsfiskens helse og velferd. Kravene er i hovedsak knyttet til risiko for smittespredning ved klarering av lokaliteter. Hensyn til helse og velferd skal ivaretas gjennom rammebetingelsene for driften av anleggene. En reguleringsform knyttet til antall utsatt fisk, med begrenset mulighet for å supplere utsett for å kompensere for dødelighet, vil kunne gi den enkelte fisk større verdi og sannsynligvis bidra til å drive tapstallene ned. Hvordan tillatelsessystemet kan innrettes slik at det ivaretar helse og velferd vil være ett av flere momenter som bør vurderes ved en gjennomgang av tillatelsessystemet (jf. kapittel 8 om et helhetlig tillatelsessystem).

Boks 6.1 Eksempler på forskning knyttet til helse og velferd

Overvåking av fisk

Vurdering og måling av fiskens helse og velferd har i stor grad vært basert på undersøkelser av enkeltfisk og manuelle observasjoner og fortolkninger. Det pågår nå flere forsknings- og utviklingsprosjekt med sikte på høykvalitets overvåking av fisk, hvor man også kan identifisere og følge utviklingen hos enkeltfisk mens den svømmer i merden. Et slikt prosjekt er INDISAL, hvor SINTEF Ocean sammen med Sealab, Mowi, NTNU med flere utvikler kvalitetskameraer for å måle og analysere fiskens oppførsel og tilstand, og slik få informasjon om fiskens velferd og vekst. Et annet eksempel er Creatview AS, som ved hjelp av kunstig intelligens og maskinlæring kobler og analyserer data fra bildeovervåking, produksjons- og miljøparametre og diagnostiske målinger. Dette gjøres for å få økt kunnskap om sammenhenger i oppdrettsmiljøet som er viktige for å ta vare på fiskens helse og velferd.

Standardisert protokoll for vurdering av fiskevelferd

FHF har finansiert et prosjekt som har som mål å standardisere overvåking av velferd i norske lakseoppdrettsanlegg. Prosjektet skal bidra til pålitelig datagrunnlag for å forstå sammenhengen mellom oppdrettsmiljø, håndtering, produksjonsmetoder og -strategi på den ene siden, og fiskens helse og velferd på den andre siden. ​

Smittesikring og biosikkerhet i norsk lakseproduksjon

Et prosjekt finansiert av FHF knyttet til praksis for biosikkerhet i norsk laksenæring ble avsluttet i 2020. Resultatene viste et behov for å styrke praksis for biosikkerhet på flere områder. Selv om det er enighet i næringen om hva som bør være målene for god praksis, er gjennomføringsevnen i hovedsak hemmet av strukturelle barrierer. Prosjektet konkluderte blant annet med at det bør det etableres et «biosikkerhetsråd» bestående av toppledere i norske oppdrettsbedrifter for å sikre næringens evne til felles gjennomføring av nødvendige biosikkerhetstiltak. Videre pekte det på nødvendigheten av en forsterket områdeorganisering av næringen og en styrket samhandling med myndighetene.

6.1 Ivaretagelse av velferd

God velferd er mer enn overlevelse, men velferdsutfordringene synliggjøres i sin ytterste konsekvens gjennom antall fisk som dør under produksjonen. Dødelighetstallene for 2020 viser at det døde i overkant av 50 mill. matfisk i sjøfasen og tilsvarende antall for både settefisk og rensefisk. Dette var omtrent på samme nivå som i 2019, og en økning fra foregående år. Det er ofte velferdsutfordringer knyttet til håndtering av fisk, særlig ved benyttelse av ulike avlusningsmetoder. I møte med disse utfordringene vil det være sentralt at det stilles tydelige funksjonskrav til metoder og teknologier som benyttes.

I 2015 ble det innført et strengt forvaltningsregime for lokaliteter med store og vedvarende luseproblemer. Mattilsynet har siden da brukt midlertidig redusert produksjon som et virkemiddel for å redusere spredning av lakselus fra lokaliteter som har langvarige lakselusoverskridelser. Målet med virkemiddelet er ikke å redusere produksjonen på lang sikt, men å få aktørene til å tilpasse driften til forholdene. Det bør være i den enkelte oppdretters interesse å holde dødeligheten på fisken på et så lavt nivå som mulig. Forskjellen i dødelighet både geografisk og mellom anlegg (se figur i kapittel 3.2 om gjennomsnittlig pst. døde oppdrettslaks per måned i produksjonsområdene 2 til 12), viser imidlertid at det kan være mye å gå på for enkelte aktører. Dette indikerer at pålegg om redusert produksjon ved høy dødelighet i enkeltanlegg kan være et effektivt virkemiddel for å få ned dødeligheten i næringen. Logikken er at dersom en oppdretter ikke klarer å ta vare på fisken frem til slakt, er det bedre å sette ut færre fisk og ha fokus på å innrette driften slik at den fisken som blir satt ut, har det bra.

Alle fiskearter som holdes i norsk fiskeoppdrett, er likt beskyttet av dyrevelferdsloven. De viktigste helse- og velferdsutfordringene for rensefisk er høy dødelighet, problemer som direkte eller indirekte følger av håndtering, sårutvikling og flere bakterielle sykdommer. Den høye dødeligheten, samt helse- og velferdsutfordringene man ser i forbindelse med bruken av rensefisk, gjør det naturlig å sette spørsmålstegn ved om bruken av rensefisk vil kunne fortsette. Hvis næringen i årene som kommer ikke kan dokumentere på en tilfredsstillende måte at rensefisken kan leve gode liv i merdene og bidra vesentlig til lakselusbekjempelse, ser regjeringen det som en naturlig konsekvens at bruken av rensefisk må avvikles.

6.2 Smitteforebygging

Næringen har ansvar for å forebygge og bekjempe sykdom. Myndighetene har ansvar for å vurdere hvilke sykdommer som bør listeføres og et særskilt ansvar for å kontrollere og iverksette tiltak ved utbrudd av listeført sykdom. Biosikkerhetstiltak har som hovedmål å forebygge at smittsomme sykdommer kommer inn i og blir spredt fra enkeltanlegg, regioner og langs hele kysten. Biosikkerhetsprinsipper er nedfelt i matloven med tilhørende forskrifter, og er med på å regulere driften av akvakulturanlegg og kontrollen med smittsomme sykdommer. For å oppnå god fiskehelse er det viktig med velfungerende systemer for overvåkning og håndtering av både eksisterende og nye smittsomme sykdommer.

Den nye dyrehelseforordningen vil legge føringer for hvordan vi kan kontrollere ulike sykdommer fremover. I implementeringen av dette regelverket vil det være viktig å vurdere handlingsrommet i regelverket for å sikre at vi legger vekt på de biosikkerhetstiltakene som gir best effekt og er tilpasset norske forhold.

Transport av levende fisk har høy risiko for å spre smitte. Blant de smitteforebyggende tiltakene som skal følges i dag er krav til vask og desinfeksjon mellom transporter og krav til behandling av inntaks- og uttaksvann. EUs nye dyrehelseregelverk har blant annet krav om at vannutskifting skal skje minst 10 km unna enhver annen akvakulturlokalitet (jf. forordning (EU) 2020/990 artikkel 4). Det bør vurderes om det på sikt skal settes krav til dedikerte brønnbåter for settefisk og slaktefisk, og krav om lukket transport. Slike krav vil kunne øke utskiftningstakten i brønnbåtnæringen med tilhørende behov for investering/oppdrag til verftsindustrien. Det vil derfor være viktig at slike krav innføres på en forutsigbar måte som gir næringen tid til omstilling. Kravene må ses i sammenheng med krav til slaktemerder.

Fiskehelserapporten 2020 peker på flere elementer som muliggjør spredning av smittsomme sykdommer langs hele kysten. Regional anleggstetthet og innbyrdes beliggenhet er av sentral betydning. Tiltak på selskapsnivå har effekt, men smitteforebygging vil trolig gi størst effekt og være mest kostnadseffektivt når alle relevante aktører omfattes av forebyggende tiltak. En lokalitetsstruktur med soner innrettet med tanke på sykdomsforebygging, vil blant annet kunne redusere behovet for behandlinger mot lakselus, som i dag bidrar til betydelige velferdsutfordringer og utgifter. En bedret struktur vil således kunne legge til rette for bærekraftig vekst gjennom en bedring av både helse og velferd. Næringen har i ulik grad gjennomført en slik strukturering (se boks 6.2). Kost-nytteverdien av et slik tiltak bør derfor vurderes i et langsiktig perspektiv. Gitt at nytten vurderes som høyere enn kostnaden, bør forvaltning og kunnskapsstøtte samarbeide med næringen om å finne egnede tiltak for å bidra til bedre struktur og biosikkerhet og for å sørge for at alle aktører blir med og tas hensyn til i utformingen av en slik struktur. Dersom aktørene ikke kan bli enige, bør det vurderes om myndighetene skal ta den endelige avgjørelsen. På sikt kan dette legge til rette for en mer områdemessig vurdering av driftsplaner hos Mattilsynet.

Boks 6.2 Eksempel på sonestruktur

I PO6 har næringen i samarbeid med fiskehelsetjenestene gjennomført en helhetlig biosikkerhetsvurdering med sonestruktur. I etterkant er dette utvidet til flere produksjonsområder.

Se www.biosikkerhet.no

6.3 Teknologi- og metodeutvikling

Fremtidig oppdrett vil trolig inkludere landbaserte anlegg, anlegg i randsonen mellom sjø og land, anlegg i kystsonen, anlegg i mer eksponert sjø og anlegg til havs. Teknologien som utvikles må ta høyde for at oppdrett er en biologisk produksjon og må utformes deretter. Forskning og kunnskapsutvikling for å tilrettelegge for havbruk til havs og dokumentere effekter av virksomheten er sentralt. Ulik teknologi vil prege de ulike driftsformene, og risikoen for påvirkning av lus på vill laksefisk og for smitte mellom lokaliteter vil avhenge av hvilken teknologi virksomheten benytter. Ved utvikling av ny teknologi og nye driftsformer bør næringen ansvarliggjøres i form av dokumentasjon av påvirkningen av lus på vill laksefisk og fiskens helse og velferd. Krav om god dokumentasjon av effekt på fiskens helse og velferd må følges og trinnvis utprøving gjøres i den grad det er gjennomførbart.

Både for anlegg på land og for semi-lukkede anlegg i sjø vil det være avgjørende å stille krav til kvalitet på inntaksvann og utslippsvann, og andre relevante biosikkerhetstiltak, slik at man realiserer gevinstene av semi-lukkede anlegg uavhengig av om de ligger på land eller i sjø.

For å sikre næringsutøvere nødvendig forutsigbarhet samtidig som hensynet til teknologinøytralitet ivaretas, bør regulering av teknologi og metoder først og fremst innrettes i form av funksjonskrav. Det vil si kravspesifisering med utgangspunkt i de funksjoner teknologien eller metoden skal tjene og ivareta, kontra spesifiseringer av detaljkrav vedrørende utforming etc. For eksempel vil det si at reglene beskriver hvilken belastning en kjetting skal tåle i stedet for å si noe om størrelse og materialbruk på kjettingen. Det vil også kunne gjøre seg gjeldende for biosikkerhetskrav knyttet opp mot ulike tillatelser. I lys av en slik tankegang vil det ikke være forvaltningens oppgave å godkjenne konkret teknisk utstyr, men føre tilsyn med at det er dokumentert at utstyr, metoder og bruken av disse oppfyller funksjonskravene. Dette vil trolig være positivt med tanke på å hindre at forvaltningen blir en propp i systemet når ny teknologi skal tas i bruk. På helse- og velferdsområdet skal Mattilsynet føre tilsyn med at alle håndterer fisk velferdsmessig tilfredsstillende, uavhengig av hvilket utstyr som måtte være i bruk. Mattilsynet skal også informere og veilede om kravene til velferdsmessig forsvarlig utvikling og bruk av metoder, utstyr, teknologi og driftsformer.

6.4 Regjeringen vil

  • vurdere om oppdretter kan gis større incentiver for å bedre helse og velferd til oppdrettsfisk
  • vurdere funksjonskrav knyttet til biosikkerhet for ulike driftsformer, metoder og teknologier
  • vurdere økt bruk av soneinndeling som smitteforebyggende tiltak, inkludert endringer i lokalitetsstruktur
Til dokumentets forside