Havbruksstrategien - Et hav av muligheter

Til innholdsfortegnelse

9 Godt og egnet areal

Godt og egnet areal er en forutsetning for havbruk, og for vekst i sjømatnæringen. Godt og egnet areal betyr i denne sammenhengen steder i sjøen som kan fasilitere bærekraftig oppdrett. Havarealet som ligger innenfor norsk jurisdiksjon er omtrent åtte ganger så stort som det totale arealet av fastlandet. Foreløpig benyttes bare et areal på størrelse med Andøya til havbruk i Norge. Det ligger altså et stort potensial for økning i sjømatproduksjonen innenfor det tilgjengelige sjøarealet i Norge. Petroleumsvirksomhet, forsvarsinteresser, fiskeri, mineralutvinning og havvind er eksempler på andre interesser som legger beslag på sjøarealene, og etablering av nye områder til havbruk må skje gjennom gode arealavklaringsprosesser.

Vekst i havbruksnæringen er en klar ambisjon for fremtiden (se eksempelvis den interdepartementale rapporten «Havbruk til havs» og stortingsmeldingen «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett», Meld. St. 16 (2014–2015)), hvilket innebærer at havbruksnæringen i fremtiden vil ha behov for betydelig større arealer til bærekraftig sjømatproduksjon.

9.1 Arealtildeling innaskjærs/kystnært

Ved tildeling av sjøareal til oppdrettsvirksomhet er det vanlig å skille mellom avsetning innenfor og utenfor plan- og bygningslovens anvendelsesområde. Plan- og bygningsloven gjelder til én nautisk mil utenfor grunnlinjen. Akvakultur innenfor plan- og bygningslovens område omtales derfor ofte som oppdrett «innaskjærs» eller «kystnært oppdrett».

I kommunens sjø- og kystarealer vil det si at planer etter plan- og bygningsloven skal samordne alle relevante hensyn, veie ulike interesser mot hverandre og gi rammer for fremtidig arealbruk. Dette krever også at kommunen involverer og samarbeider med aktører som for eksempel Kystverket, Fiskeridirektoratet, Mattilsynet, Forsvarsbygg, Sametinget, fylkeskommunen, statsforvalteren, nabokommuner, kommunal havnemyndighet, organisasjoner og allmennheten. Regionale og interkommunale planer er viktige verktøy for å sikre at sjøarealene planlegges på tvers av kommunegrenser. Regjeringen oppfordrer derfor kommunene til å samarbeide om planlegging i sine sjøarealer.

Kommunene kan avsette areal til havbruk og veie dette opp mot miljøhensyn og andre samfunnsinteresser. Det kan i planer differensieres etter type akvakultur. Innenfor plan- og bygningslovens anvendelsesområde er det særlig to spor som avgjør plasseringen av oppdrett. For det første om, og i så fall hvor, kommunen setter av arealer til akvakultur. For det andre er plassering avhengig av at det gis klarering fra fylkeskommunen (lokalitetsklarering).

For å møte regjeringens ambisjoner om vekst i havbruksnæringen, er det også avgjørende at det settes av tilstrekkelig med nye arealer i kystsonen. Ny teknologi og innovative produksjonsmetoder kan gjøre at akvakultur i disse områdene blir mindre konfliktfylt og at områder som frem til nå ikke har vært aktuelle, viser seg egnet. Det er svært viktig at kommunenes arealplanleggere og de statlige innsigelsesmyndighetene tar hensyn til dette i fremtidige prosesser.

9.1.1 Plan- og bygningslovens system

Det er regjeringens vurdering at plan- og bygningslovens system for arealavsetning i utgangspunktet fungerer godt. Kommunene ønsker i stor grad å legge til rette for akvakulturvirksomhet, og målsettingen for fremtiden er å fortsette å stimulere til at kommuner bidrar til miljømessig forsvarlig vekst i akvakulturnæringen ved å stille areal til rådighet.

Det bør imidlertid bli en bedre samordning mellom vurderingen som foretas i kommuneplanens arealdel og vurderinger som hører under akvakulturloven. Dette må gjøres ved at det blir gitt klarere retningslinjer for hvilke vurderinger som hører under hvert spor.

De overordnede miljøvurderingene av plassering og alternativ lokalisering av akvakulturområder bør foretas i kommuneplanen, og de mer detaljerte vurderingene hører under lokalitetsklareringsprosessen. En bedre samordning mellom vurderingene etter plan- og bygningsloven og akvakulturloven er viktig for å skape forutsigbarhet for kommunen og næringsaktørene. Det er også viktig for å unngå unødvendig saksgang, dobbeltbehandling av like eller tilsvarende vurderinger, og inkonsekvent vekting av de samme naturfaglige forholdene. Et klarere skille mellom vurderinger som hører under plan- og bygningsloven og under akvakulturloven vil også føre til større grad av spesialisering innen akvakultur for de etatene som foretar vurderingene.

9.1.2 Lokalitetsklareringsstruktur

Areal er en begrenset ressurs. En effektiv og bærekraftig utnyttelse tilsier derfor at lokaliteter skal gi størst mulig produksjon uten å øke belastningen på miljøet. Dagens havbruk foregår i all hovedsak i åpne merder. Sykdom overføres effektivt med vann, og åpne merder gir ingen beskyttelse mot smitte. Smittemodelleringer har vist at innbyrdes plassering har betydning for smitterisiko og at enkelte lokaliteter kan bety mer for overføring av smitte enn andre. Smitterisiko er derfor inkludert i vurderingene som gjøres ved tildeling av nye oppdrettstillatelser, og ny og bedre kunnskap og modeller som simulerer smittespredning vil gjøre disse vurderingene bedre. Ny oppdrettsteknologi kan gjøre mer av arealet egnet for oppdrett, også innenfor plan- og bygningslovens område. Gjennom blant annet den tidligere ordningen med utviklingstillatelser har det blitt lagt til rette for teknologiutvikling som muliggjør utnyttelse av nye arealer. Utvikling av lukket teknologi kan legge til rette for bruk av lokaliteter som i dag sliter med for eksempel lusepåvirkning av villaksbestander og utslipp.

En omorganisering av lokalitetene er en annen fremgangsmåte for å optimalisere lokalitetsstrukturen innenfor plan- og bygningslovens område som regjeringen ønsker å vurdere nærmere. Hvordan lokalitetene i et produksjonsområde kan sees i sammenheng og optimaliseres var tema i rapporten «Endret lokalitetsstruktur i produksjonsområde 3», et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet, publisert 8. mai 2020. Formålet med rapporten var å analysere effekten av alternative lokalitetsstrukturer på spredning av lakselus, ILA og PD mellom lokalitetene i produksjonsområde 3. I rapporten ble det brukt biofysisk modellering og nettverksanalyse. Analysene viser at det vil redusere smittepresset dersom man fjerner enkelte lokaliteter og flytter tilsvarende biomasse til de resterende lokalitetene. Ut ifra analysene vil det mest effektive være en strategisk flytting fra de «verste» til de beste lokalitetene. Da får man større avstand mellom lokalitetene, og dermed mindre smitte.

9.2 Arealtildeling til havs

Regjeringens mål er å legge til rette for havbruk også utenfor plan- og bygningslovens anvendelsesområde, se eksempelvis den interdepartementale rapporten «Havbruk til havs».

Utenfor plan- og bygningslovens område er det statlige myndigheter som planlegger og avklarer arealbruken gjennom sektorlovene og de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene. 16 For arealavsetning utenfor plan- og bygningslovens anvendelsesområde vil regjeringen trekke frem behovet for å etablere gode reguleringer til havs mellom havnæringene, for mest mulig effektiv ressursutnyttelse av norsk farvann. Det er eksempelvis viktig å hensynta eksisterende næringer, som fiskeri, ved blant annet å sikre at gytefelt ikke blir utsatt ved etableringen av oppdrett til havs.

En konsekvensutredningsprosess som redegjør for konsekvensene av avsetting av areal til havs er et nyttig verktøy for å bidra til god sameksistens mellom næringer til havs.

Regjeringen utreder nå hvordan vi skal gå frem for å avsette areal til havbruk utenfor plan- og bygningslovens system, med hjemmel i akvakulturloven, som omtalt under punkt 8.5. Målsettingen er å etablere et system som lar seg forene med de andre havnæringene, hvor arealet er egnet for oppdrettsvirksomhet både i biologisk, praktisk og økonomisk forstand.

9.3 Regjeringen vil

  • sørge for en bedre samordning mellom vurderingene etter plan- og bygningsloven og akvakulturloven
  • vurdere om dagens lokalitetsstruktur kan endres for å redusere smittepresset mellom lokalitetene

Fotnoter

16.

Senest i Meld. St. 20 (2019–2020) «Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene»
Til dokumentets forside