Høring - forslag om at forsikringsselskaper ikke uten saklig grunn skal kunne nekte en person forsikring på vanlige vilkår (ny §§ 3-10 og 12-12 i forsikringsavtaleloven)

Frist 15.09.2005

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

  • Høringsfrist: 15. september 2005

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

2004/11809 EP ASL/bj

31.05.2005

Høring – forslag om at forsikringsselskaper ikke uten saklig grunn skal kunne nekte en person forsikring på vanlige vilkår (ny §§ 3-10 og 12-12 i forsikringsavtaleloven)

1. Innledning

I høringsbrevet her foreslår Justisdepartementet sender med dette på høring forslag om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven).

Forslaget går i korthet ut på følgende :

·
  • Forsikringsselskaper skal ikke uten saklig grunn kunne nekte en person forsikring på vanlige avtalevilkår.
  • ·
  • Avslag på forsikring skal begrunnes.
  • ·
  • Forhold Opplysninger som selskapet ikke har rett til å kreve etter loven forbyr selskapet å kreve opplyst, kan ikke begrunne avslag på forsikring.
  • ·
  • Avslag på forsikring skal etter loven kunne bringes inn for Forsikringsskadenemnda.

Høringsfristen er 15. september2005. Uttalelsene sendes til Justisdepartementet, Lovavdelingen, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo. Vi ber om at uttalelsene om mulig også sendes på e-post til følgende adresse: aud.slettemoen@jd.dep.no

Liste over adressatene er vedlagt brevet her. Vi ber om at adressatene selv forelegger høringsbrevet for eventuelle interesserte underliggende etater og organer. Flere eksemplarer av høringsbrevet kan fås ved henvendelse til Justisdepartementets lovavdeling, tlf. 22 24 53 62 eller 22 24 53 63, eller finnes på internett på adressen http://www.odin.no.

2. Bakgrunn og gjeldende rett

Under forberedelsen av lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler vurderte Forsikringsavtalelovutvalget å foreslå en regel om rett til forsikring etter mønster av den svenske konsumentförsäkringslagen (lag 1980: 38) 9 §, som lyder:

”Ett försäkringsbolag får inte vägra en konsument att teckna en försäkring som bolaget normalt tillhandahåller allmänheten.
Första stycket gäller ej, om försäkringsbolaget med hänsyn till risken för försäkringsfall, den sannolika skadans omfattning eller annen omständighet har särskilda skäl att inte meddela försäkringen.”

Forsikringsavtalelovutvalget behandlet spørsmålet i NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring, men fant ikke grunn til å foreslå noen alminnelig regel om rett til forsikring. Utvalget uttalte om dette (side 33):

”Utvalget har i sitt lovutkast gitt enkelte regler som inneholder elementer av rett til forsikring. Etter utkastets § 3-1 kan selskapet ikke avslå en søknad om forsikring av den grunn at den forsikredes helse er blitt forverret etter at søknaden om forsikring kom inn til selskapet. I nær sammenheng med denne bestemmelsen er i § 3-2 selskapet pålagt et visst ansvar for forsikringstilfelle som inntrer etter at det har mottatt en søknad om forsikring. § 3-10 pålegger selskapet å tilby forsikringstakeren en midlertidig risikodekning i forbindelse med tegningen av livsforsikring med kontantklausul. Se også §§ 3-8, 3-9 og 10-7 som gir forsikringstageren en viss rett til å fortsette et forsikringsforhold.
Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å foreslå noen alminnelig regel om rett til forsikring etter mønster av § 9 i konsumäntförsäkringslagen. Så langt utvalget kjenner til, har ikke usaklig nektelse av forsikring vært noe reelt problem her i landet. Hvor et selskap avslår en forsikring, vil dette være begrunnet i risikoopplysninger, at forsikringstakeren i tidligere forsikringsforhold har opptrådt svikaktig eller andre forhold som gjør avslaget saklig begrunnet. Slike omstendigheter ville også være avslagsgrunn etter § 9 annet ledd i konsumäntförsäkringslagen. Dessuten gjør bestemmelsen i prisloven § 23 om nektelse av forretningsforbindelse at behovet for en lovfestet rett til forsikring er mindre i Norge enn i Sverige. Med hjemmel i denne bestemmelsen vil Prisrådet kunne forby et forsikringsselskap å nekte å overta en forsikring hvis det finner at nektelsen vil skade almene interesser eller vil virke urimelig overfor forbrukeren.”

Spørsmålet om behovet for å innføre en slik alminnelig regel om rett til forsikring som utvalget vurderte i det siterte avsnittet over, står nå i en annen stilling enn det gjorde da det ble vurdert i forbindelse med vedtakelsen av forsikringsavtaleloven.

For det første skyldes det at prisloven § 23 er opphevet, uten å være erstattet av noen annen bestemmelse som på tilsvarende måte gir myndighetene anledning til å gripe inn overfor urimelige nektelser av å tilby forsikring. (Etter markedsføringsloven § 9 a kan imidlertid Forbrukerombudet gripe inn og forby urimelige forretningsvilkår, herunder vilkår som næringsdrivende setter for å kontrahere med en part, og etter forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-6 og 7-7 finnes det også hjemmel for myndighetene til å forby urimelige vilkår i forsikring.) (Det er redegjort nærmere for forskjellene mellom den tidligere § 23 i prisloven og dagens konkurranselovgivning i NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag side 111, og departementet viser til det som sies der om dette.)

For det annet er en regel om krav til begrunnelse for forsikringsnektelse foreslått i NOU 2000: 23 Forsikringsselskapers innhenting, bruk og lagring av helseopplysninger. Her foreslo utvalget et forbud mot å kreve visse helseopplysninger fra kundene, samt et krav til begrunnelse ved avslag på personforsikringer. Videre ble det foreslått en regel om at avslaget ikke skal kunne begrunnes i slike opplysninger som forsikringsselskapene etter forslaget er avskåret fra å kunne kreve. Dette forslaget aktualiserer spørsmålet om å innføre generelle regler i forsikringsavtaleloven om krav til begrunnelse for nektelse av å tilby forsikring.

Etter det departementet kjenner til, er usaklig nektelse av forsikring fortsatt ikke et omfattende problem, men antas å høre til unntakene i den grad det forekommer. Det er normalt i selskapenes egen forretningsmessige interesse å tilby forsikring, med mindre det foreligger særskilte risikomessige forhold eller andre saklige grunner til å avslå. Spørsmålet kan likevel være mer aktuelt enn Forsikringsavtalelovutvalget la til grunn i 1983. Man har i de senere årene i media sett eksempler på saker der det har vært reist spørsmål om forsikringsselskapenes nektelse av å tilby forsikring har vært tilstrekkelig saklig begrunnet. I noen tilfeller har det også vært reist spørsmål om det dreier seg om en generell utelukkelse av visse grupper fra forsikringstjenester, for eksempel visse nasjonaliteter eller grupper med visse typer diagnoser mv. Det kan være grunn til å understreke at departementet kjenner disse sakene først og fremst fra omtale i media, og at departementet ikke har annet grunnlag som underbygger at usaklig nektelse av forsikring er et større problem i dag enn da Forsikringsavtalelovutvalget vurderte spørsmålet. Et problemkompleks som likevel kan synes å skille seg ut, er forsikringsnektelse på grunnlag av betalingsanmerkninger. Departementet har fått opplyst at Barne- og familiedepartementet, Forbrukerrådet og Forsikringsklagekontoret får et stort antall henvendelser som kan tyde på at betalingsanmerkninger i praksis kan innebære at man uten videre blir nektet forsikring. Begrunnelsen for avslag i disse sakene synes å knytte seg til faren for manglende premiebetaling eller til at man mener at personer med betalingsanmerkninger har større skaderisiko enn andre grupper.

Å bli nektet forsikring kan ramme den enkelte tungt. Forskjellige slags forsikringer utgjør i dag en vesentlig del av folks følelse av trygghet, og forsikringsselskapene spiller også i sin markedsføring på behovet for den tryggheten som forsikring gir. En nektelse av å tilby en person en alminnelig forsikringstjeneste vil derfor gjerne innebære at vedkommende opplever å bli nektet en grunnleggende trygghet. Når det gjelder lovpålagte forsikringer, kan en nektelse av å tilby forsikring innebære at vedkommende ikke lovlig kan utøve en bestemt type aktivitet eller virksomhet. Også enkelte andre typer forsikringer enn de lovpålagte er nødvendige for å delta i samfunnslivet på vanlig måte. For eksempel kreves det som regel boligforsikring for å få boliglån. Departementet mener på denne bakgrunn at det er grunn til å reise spørsmål om loven bør stille visse krav til sakligheten av den vurderingen som et forsikringsselskap foretar når det nekter å tilby en person et forsikringsprodukt på vanlige vilkår, og videre om vedkommende etter loven bør ha rett til å få en begrunnelse for avslaget og rett til å bringe spørsmålet om sakligheten av denne inn for Forsikringsskadenemnda, som er opprettet som tvisteløsningsnemnd i medhold av forsikringsavtaleloven § 20-1.

I juridisk teori har det med tyngde vært hevdet at det kan utledes på ulovfestet grunnlag at det gjelder en generell plikt for forsikringsgiverne til å tilby forsikring, med mindre nektelsen har en saklig begrunnelse. Det vises bl.a. til Trine-Lise Wilhelmsen i Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr. 69, 1995, og Hans Jacob Bull: Innføring i forsikringsrett – Utkast til en lærebok, 9. utgave, Oslo 2003 side 105 flg., som begge legger til grunn at det eksisterer en slik ulovfestet regel i forsikringsforhold, blant annet på basis av avgjørelser i Forsikringsskadenemnda. Etter Justisdepartementets syn er det fortsatt usikkert om en slik regel kan utledes av dagens lovgivning og praksis. Uavhengig av hvordan man vurderer gjeldende rett, kan det imidlertid være behov for en uttrykkelig regel i forsikringsavtaleloven om dette.

3. Særlig om forholdet til lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)

Lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) er vedtatt av Stortinget på grunnlag av Ot.prp.nr. 33 (2004-2005) og ventes sanksjonert med det første. Loven tar sikte på å ramme diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn, og er i utgangspunktet ment å gjelde på alle samfunnsområder. Forsikringsforhold vil derfor antakelig falle inn under lovens virkeområde, men er ikke spesielt drøftet i forarbeidene. Nektelse av å tegne forsikring vil kunne rammes av forbudet i § 4 første ledd mot indirekte diskriminering, dersom det kan påvises at enkelte grupper regelmessig blir nektet å tegne forsikring. Loven kan etter dette ramme visse former for diskriminering i forsikringsforhold, men bare for så vidt gjelder diskriminering på grunnlag av etnisitet og religion o.l. I forsikringsforhold kan det også være andre forhold som kan ligge bak en usaklig nektelse av forsikring. Blant annet derfor kan det være behov for at man i forsikringsavtaleloven har regler om dette som favner videre enn diskrimineringsloven.

4. Nærmere om forslaget til ny §§ 3-10 og 12-12 i forsikringsavtaleloven

I punkt 6 nedenfor har Justisdepartementet utformet et forslag til en lovbestemmelse om at et forsikringsselskap ikke kan nekte forsikring uten saklig grunn. Forslaget er utformet som en ny § 3-10 i forsikringsavtaleloven for skadeforsikring, og tilsvarende i en ny § 12-12 for personforsikringene. Paragrafnummereringen må ses i sammenheng med endringene i lovens kapittel 3 og 12 som er vedtatt ved lov 29. april 2005 nr. 22, men ennå ikke satt i kraft, jf. Ot.prp. nr. 29 (2004-2005) Om lov om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler mv. (automatisk fornyelse og flytting av forsikringer mv.). Når det gjelder personforsikring, som er regulert i lovens kapittel 10 til 19, vises til omtalen i punkt 4 om oppfølgingen av NOU 2000: 23 Forsikringsselskapers innhenting, lagring og bruk av helseopplysninger.

Forslaget til § 3-10 første ledd innebærer at forsikringsselskapet ikke uten saklig grunn kan nekte en person et forsikringsprodukt som selskapet ellers tilbyr allmennheten, til på vanlige avtalevilkår. Første ledd er i utgangspunktet utformet etter mønster av den tilsvarende bestemmelsen i lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) § 14. Passusen om at bestemmelsen gjelder forsikringsprodukter som normalt tilbys allmennheten, er tatt med etter mønster av regelen i den svenske konsumentförsäkringslagen 9 §. Hensikten er å presisere at bestemmelsen ikke vil kreve at et selskap tilbyr en type forsikring som selskapet vanligvis ikke tilbyr. Et selskap som ikke tilbyr alminnelig boligforsikring, men er spesialisert innenfor for eksempel personforsikringer, skal fortsatt kunne la være å tilby boligforsikring. Dersom selskapet tilbyr forsikringer av en viss type bare til en bestemt krets, for eksempel bare til medlemmer av enkelte organisasjoner e.l., vil selskapene kunne fortsette med dette, da forsikringen ikke tilbys allmennheten. Dersom et selskap derimot har et generelt tilbud om en type forsikring, men nekter visse nærmere bestemte grupper denne forsikringen, vil det dreie seg om et generelt tilbud om forsikring til allmennheten, slik at utelukkelsen av visse grupper vil bli omfattet av kravet til saklig grunn.

Bestemmelsen medfører selvsagt ingen plikt til å utarbeide et generelt tilbud til alle potensielle forsikringskunder. Den regulerer bare forholdet til personer som henvender seg til selskapet med forespørsel om å få forsikring.

Med ”vanlige vilkår” siktes det til selskapets normale forsikringsvilkår og premieberegningfor det aktuelle produktet. Videre omfattes premieberegningen. Med ”vanlig” premie menes selskapets normale premieberegning i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 7-6, hvor det fremgår at premiene skal stå i et rimelig forhold til den risiko som overtas, og i forhold til selskapets økonomi. Vanlige differensieringer i forsikringspremien mellom ulike grupper av forsikringstakere samt normale unntak og forbehold som er basert på generelle forsikringstekniske vurderinger, herunder tilgjengeligheten av reassuranse, vil falle inn under det som må anses som ”vanlige vilkår”. Bestemmelsen vil etter dette ikke kunne omgås ved at selskapet i stedet for å nekte noen å tegne forsikring, tilbyr forsikring med en vesentlig forhøyet premie eller med særskilte forbehold og unntak, når slike særlige vilkår ikke har saklig grunn. Departementet vil presisere at det ikke er meningen å begrense selskapenes anledning til å skreddersy et forsikringstilbud for tilfelle der det foreligger særlige risikoforhold e.l. I slike tilfelle må selskapet kunne velge mellom å avslå å tilby forsikring, eller å tilby forsikring bare til en vesentlig forhøyet premie og/eller med særskilte unntak eller vilkår. Men også i slike tilfelle kreves det saklig grunn etter lovforslagenes annet og tredje ledd, og reglene i fjerde og femte ledd om krav til begrunnelse og rett til å klage saken inn for Forsikringsskadenemnda vil komme til anvendelse.

I annet ledd reguleres nærmere hva som vil være å anse som saklig grunn. Bestemmelsen er delvis utformet etter mønster av regelen i den svenske konsumentförsäkringslagen 9 § annet ledd. For det første vil særlige forhold knyttet til risikoen kunne utgjøre en saklig grunn, jf. første og annet alternativ i bestemmelsen. Forsikringsselskapene er private aktører som drives etter forretningsmessige prinsipper, og det ligger også i forsikringsvirksomhetsloven § 7-6 at det skal være et visst samsvar mellom premie og den risiko selskapet påtar seg. hensynet til inntjening og nødvendigheten av å beskytte seg mot uønskede risiki står sentralt i selskapenes vurderinger. Forsikringsselskapene må derfor kunne legge til grunn en risikobetraktning ved vurderingen av om selskapet vil tilby en person et forsikringsprodukt eller ikke, og de må kunne nekte å tilby forsikring eller oppstille særskilte vilkår der man finner at risikoen er uønsket høy. Annet ledd presiserer derfor at en slik risikobetraktning er å anse som saklig grunn. Forutsetningen er at denne risikovurderingen er forsvarlig. Vurderinger som ligger innenfor rammen av reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-6 og 7-7, vil bli å anse som saklige. Det ligger også i dette at det i helt spesielle tilfelle kan være så vanskelig å vurdere hvilken risiko en kunde representerer og hvordan en riktig premie skal beregnes, at selskapet av den grunn kan ha saklig grunn til å nekte forsikring.

Når det gjelder forsikringsnektelse på grunn av betalingsanmerkninger, ber departementet høringsinstansene særlig om å uttale seg om, og eventuelt under hvilke forutsetninger, slike forhold bør kunne anses som saklig grunn for å nekte å tilby forsikring. Departementet bemerker at selskapenes frykt for manglende premiebetaling i en del slike tilfelle nok kan være berettiget, men at dette kan avhjelpes gjennom krav om forskuddsbetaling. Dersom det foretas forskuddsbetaling, taler mye for at betalingsanmerkninger i seg selv ikke bør være tilstrekkelig begrunnelse for å nekte forsikring. Et slikt krav om forskuddsbetaling vil normalt være saklig begrunnet når det foreligger betalingsanmerkninger. Mye kan derimot tale for at betalingsanmerkninger ikke bør kunne anses som et forhold som tilsier at det foreligger en så betydelig forhøyet skaderisiko at forsikring uten videre bør kunne nektes med begrunnelse i risikovurderinger. En slik nektelse kan også medføre at man legger stein til byrden for personer som allerede er i en vanskelig situasjon, for eksempel på grunn av sykdom eller samlivsbrudd, ved å nekte vedkommende for eksempel bolig- og innboforsikring. Bruk av betalingsanmerkninger i risikovurderingen kan også være i strid med lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven).

Datatilsynet drøftet dette spørsmålet i sitt vedtak 29. oktober 2004 vedrørende konsesjonsvilkår om behandling av personopplysninger i forsikringsbransjen, hvor man fant at bruk av kredittopplysninger som et ledd i risikovurderingen ikke er korrekt bruk av denne type opplysninger. Vedtaket ble anket inn for Personvernnemnda, som i sitt vedtak 23. mai 2005 fant at "bruk av kredittopplysninger til risikovurdering er uforenlig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, og at bruken av kredittopplysninger til risikovurdering dermed forutsetter et informert samtykke fra en registrerte, jf. personopplysningsloven § 11 første ledd litra c". Videre fant Personvernnemnda at bruk av kredittopplysninger til risikovurderingsformål uansett ikke er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet, jf. personopplysningsloven § 11 første ledd bokstav b, som ikke åpner for unntak ved samtykke slik som § 11 første ledd bokstav c gjør.

Departementet mottar gjerne høringsinstansenes synspunkter på om det er andre typer personopplysninger enn betalingsanmerkninger som reiser særlige spørsmål i forhold til selskapenes risikovurderinger og spørsmålet om det foreligger saklig grunn til å nekte å tilby forsikring.

I tillegg til forhold knyttet til risikoen kan etter annet ledd annet tredje alternativ ”andre særlige forhold” utgjøre saklig grunn, dersom dette forholdet medfører at avslaget ikke kan anses urimelig overfor den enkelte. Et tTypiske eksemplerel på dette kan være at vedkommende tidligere er dømt for forsikringssvindel, eller at vedkommende ikke vil gi selskapet nødvendige opplysninger om risikoen. For at forsikringsselskapene skal kunne foreta en risikovurdering, er det ofte nødvendig at kundene oppfyller sin opplysningsplikt. Forsikringsselskapenes plikt til å tilby forsikring må derfor ses i sammenheng med plikten for den som etterspør forsikring til å gi opplysninger om risikoen, jf. forsikringsavtaleloven kapittel 4 og kapittel 13. Om kunden ikke selv bidrar til sakens opplysning på denne måten, kan dette i seg selv være et slikt særlig forhold som etter annet ledd tredje alternativ kan begrunne nektelse av å tilby forsikring.

Utelukkelse av visse grupper fra forsikringsdekning som er begrunnet i generelle forhold som kjønn, rase, etnisk bakgrunn, religion osv. vil imidlertid ikke være å anse som saklig.

Rimelighetskravet til sist i annet ledd knytter seg bare til bestemmelsens annet alternativ, det vil si ”andre særlige forhold”. Et avslag som er begrunnet i risikobetraktninger, trenger etter dette ikke å underlegges noen ytterligere rimelighetsvurdering utover kravet om at risikovurderingene må være forsvarlige. Når det ellers gjelder rimelighetskravet, vil det være selskapet som i en eventuell tvist om sakligheten må sannsynliggjøre at avslaget ikke er urimelig.

De nærmere grenser for saklighetsvurderingen etter første og annet ledd og rimelighetsvurderingen etter annet ledd annet tredje alternativ må trekkes opp gjennom Forsikringsskadenemndas og domstolenes praksis.

Tredje ledd er basert på forslaget til § 13-1 j annet ledd i NOU 2000: 23 Forsikringsselskapers innhenting, lagring og bruk av helseopplysninger. I forslaget der til en ny § 13-1 j første ledd i forsikringsavtaleloven foreslås en regel om at avslag på søknad om personforsikring (livsforsikring, ulykkesforsikring og sykeforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 10 -1 annet ledd) må være saklig begrunnet. Videre foreslås i bestemmelsens annet ledd en presisering av at avslaget ikke er lovlig om det er basert på helseopplysninger som selskapet er avskåret fra ikke har rett til å kreve etter loven. Forslagene i NOU 2000: 23 er for tiden under oppfølging i Justisdepartementet. Departementet tar sikte på at vil i den forbindelse vurdere om de generelle reglene om adgangen til å nekte forsikring som foreslås i høringsbrevet her, jf. forslaget til ny § 12-12, bør eventuelt vil komme i stedet for den regelen som foreslås for personforsikring i § 13-1 j i NOU 2000: 23. Bestemmelsen i tredje ledd her er derfor gjort generell i formen. Når det gjelder den nærmere anvendelsen av regelen, vil departementet presisere at det bare er opplysninger som selskapet etter loven uttrykkelig er avskåret fra å kreve, som omfattes av tredje ledd. (Reglene i forsikringsavtaleloven §§ 4-1 og 13-1, som bare oppstiller generelle regler for hvilke opplysninger selskapene kan kreve, er ikke relevante i denne forbindelse.) Forsikringsavtaleloven inneholder i dag ingen bestemmelser som avskjærer selskapet fra å kreve visse opplysninger. Slike begrensninger følger imidlertid av lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. § 5-8, som setter forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten. Tredje ledd tar også høyde for øvrige begrensninger som måtte komme til i forsikringsavtaleloven, bl.a. som følge av oppfølgingen av NOU 2000: 23 om å nekte selskapene å kreve visse typer helseopplysninger. Det er imidlertid først og fremst i forhold til helseopplysninger at dette spørsmålet vil være aktuelt.

Fjerde og femte ledd bygger på finansavtaleloven § 14 annet ledd, men med en viktig forskjell. Ved forberedelsen av finansavtaleloven drøftet man om det skulle kreves av finansinstitusjonen at den skulle begrunne avslaget, men kom til at det ikke burde stilles noe slikt krav til begrunnelse. I Ot.prp. nr. 41 (1998-99) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) uttaler departementet på side 98:

”Departementet legger vekt på at det kan være tilfeller der en begrunnelse fremstår som mindre naturlig, f eks fordi årsaken til avvisningen må være åpenbar for kunden. Et absolutt krav om begrunnelse synes også å være uheldig i forhold til reglene om tiltak mot hvitvasking av penger, se ovenfor.”

Departementet antar at de nevnte hensyn ikke gjør seg særlig gjeldende i forsikringsforhold, og vil også fremheve at kunden kan ha behov for en begrunnelse for å vurdere å bringe avslaget inn for Forsikringsskadenemnda. Det foreslås derfor i fjerde ledd en regel med krav om begrunnelse for avslaget. Departementet vil for øvrig peke på at kravet til begrunnelse kan bidra til å skape en større forståelse hos den det gjelder og i samfunnet generelt, for de risikomessige vurderinger som forsikringsselskapene legger til grunn i slike saker. På den annen side kan det være tilfeller der begrunnelsen vil bli opplevd som personlig vanskelig av den som søker om forsikring. Både av hensyn til kunden og av hensyn til de administrative byrdene i selskapet bør kravet til begrunnelse etter departementets syn derfor ikke gå lenger enn det som er nødvendig. I annet punktum er det derfor presisert at begrunnelsen skal angi hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget, samt om avslaget er knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade, eller til et slikt annet særlig forhold som nevnt i annet ledd tredje alternativ. I utgangspunktet kreves det etter dette ikke at selskapet redegjør nærmere for de konkrete risikovurderingene som er foretatt. Fjerde ledd tredje punktum åpner imidlertid for at kunden i tillegg skal be om en nærmere redegjørelse for de konkrete risikovurderinger som er foretatt. Dette kan være hensiktsmessig dersom kunden ønsker å vurdere om saken bør bringes inn for Forsikringsskadenemnda.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet legger til grunn at det overveiende antall avslag på forsikringer i dag er rimelige og saklig begrunnet. Departementet antar derfor at en regel om at nektelse av forsikring må være saklig, i seg selv ikke skulle medføre nevneverdige konsekvenser for selskapene. Et krav til at n eventuell regel om at selskapet skal gi en begrunnelse for avslaget, vil imidlertid innebære en viss administrativ byrde for selskapene. Om kravet til begrunnelse skulle føre til noe økte premier generelt, antar departementet at det ikke vil være tale om noen økning av betydning.

Også i dag bringes saker om avslag på forsikring inn for Forsikringsskadenemnda. Det er sannsynlig at antallet slike saker for nemnda vil øke noe som en følge av forslaget, noe som også vil kan medføre en viss administrativ byrde for forsikringsselskapene. På den annen side antas forslagene i høringsbrevet å medføre en klargjøring av rettstilstanden, som kan medføre at enkelte av de sakene som i dag bringes inn for nemnda, vil bortfalle. Departementet antar imidlertid at forslagene det ikke vil medføre være tale om noen vesentlig økt administrativ byrde, verken for forsikringsselskapene eller for nemnda.

I de presumptivt få tilfelle hvor et avslag på å gi forsikringstilbud blir rettet opp som følge av den nye bestemmelsen, er det grunn til å anta at tegning av forsikring vil virke positivt for forsikringstakeren og dennes økonomiske virksomhet. For forsikringsselskapet vil det ha økonomiske konsekvenser om forsikringstilfellet her inntrer, men departementet antar at disse økonomiske konsekvensene vil være små sett i en større sammenheng.

Forslagene tar ikke sikte på å gripe inn i gjeldende praksis med å kreve økt premie eller særlige vilkår i tilfelle hvor det foreligger en særskilt risiko, for så vidt praksis er i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven §§ 7-6 og 7-7.

Departementet vil for ordens skyld understreke at lovforslaget ikke har til hensikt å pålegge selskapene å påta seg noen økt risiko i forhold til dagens praksis.

6. Forslag til ny § 3-10 og § 12-12 i forsikringsavtaleloven

Lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler endres slik:

foreslås en ny Ny § 3-10 som skal lyde:

§ 3-10 Avvisning av kunder

Selskapet kan ikke uten saklig grunn nekte noen på vanlige vilkår en på vanlige vilkår en forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten.

Som saklig grunn for avslag regnes at det foreligger særlige forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade, samt andre særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan anses urimelig overfor den enkelte.

Bygger avslaget på opplysninger som selskapet etter særskilt bestemmelse i eller i medhold av lov er avskåret fra å ikke kan kreve fra å få opplyst av forsikringstakeren eller den sikrede, anses dette ikke for å være saklig grunn.

Kunden skal underrettes om avslag og om begrunnelsen for dette uten ugrunnet opphold, om ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Begrunnelsen skal angi hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget, samt hvilket av alternativene i annet ledd forholdet anses å knytte seg til. Om kunden ber om det, skal det også redegjøres nærmere for de konkrete risikovurderinger som er foretatt.

Underretningen om avslag skal inneholde opplysninger om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd, jf. § 20-1.

Ny § 12-12 skal lyde:

§ 12-12 Avvisning av kunder

Selskapet kan ikke uten saklig grunn nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som selskapet ellers tilbyr allmennheten.

Som saklig grunn for avslag regnes at det foreligger særlige forhold knyttet til risikoen for at et forsikringstilfelle vil inntreffe, eller til det sannsynlige omfanget av en eventuell skade, samt andre særlige forhold som medfører at avslaget ikke kan anses urimelig overfor den enkelte.

Bygger avslaget på opplysninger som selskapet etter særskilt bestemmelse i eller i medhold av lov er avskåret fra å kreve fra forsikringstakeren eller den sikrede, anses dette ikke for å være saklig grunn.

Kunden skal underrettes om avslag og om begrunnelsen for dette uten ugrunnet opphold, om ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Begrunnelsen skal angi hvilke forhold som ligger til grunn for avslaget, samt hvilket av alternativene i annet ledd forholdet anses å knytte seg til. Om kunden ber om det, skal det også redegjøres nærmere for de konkrete risikovurderinger som er foretatt.

Underretningen om avslag skal inneholde opplysninger om reglene for å bringe tvister om forsikringsavtalen inn for en klagenemnd, jf. § 20-1.

Med hilsen

Inge Lorange Backer e.f.
ekspedisjonssjef

Aud Ingvild Slettemoen
lovrådgiver

Departementene

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Konkurransetilsynet

Kredittilsynet

Norges Bank

Norges Handelshøyskole

Regjeringsadvokaten

Rikstrygdeverket

Skattedirektoratet

Statens Pensjonskasse

Antirasistisk senter

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Den norske lægeforening

Den norske revisorforening

ECON

Finansnæringens Hovedorganisasjon

Forsikringsklagekontoret

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Gjeldsoffer-Alliansen

Gjensidige NOR Forsikring

Handelshøyskolen BI

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

If Skadeforsikring

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

Juss-Buss

KLP Forsikring

Landsforeningen for trafikkskadde

Landsforeningen Rettferd for Taperne

Landsorganisasjonen i Norge

Norges Handicapforbund

Norges Juristforbund

Norges Kreditorforbund

Norsk Forsikringsjuridisk Forening

Norske Forsikringsmegleres Forening

Norske Inkassobyråers Forening

Norske Pensjonskassers Forening

Norsk senter for menneskerettigheter

Næringslivets Hovedorganisasjon

Organisasjonen mot offentlig diskriminering

Rettspolitisk forening

Sparebank 1 Forsikring

Sparebankforeningen

Trafikkforsikringsforeningen

Universitetet i Bergen, Det juridiske fakultet

Universitetet i Oslo, Det juridiske fakultet

Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet

Vesta Forsikring

Vital Forsikring

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Til toppen