Høring - Forslag om endringer i lov om frittståande skolar

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Høringsfrist 20.02.2004

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

200308873

17.12.2003

HØRING – FORSLAG OM ENDRINGER I LOV OM FRITTSTÅANDE SKOLAR

Innledning

Departementet sender med dette forslag til endringer i lov 04.07.2003 nr. 84 om frittståande skolar (friskolelova) på høring. Forslagene innebærer blant annet

  • at kravet til formål for å få godkjent en frittstående videregående skole erstattes med krav til innhold og kvalitet
  • at det innføres en rett til godkjenning av frittstående videregående skoler for søkere som oppfyller kravene i loven
  • to alternative forslag om voksnes adgang til å få opplæring på en frittstående videregående skole
  • at internasjonale videregående skoler kan godkjennes etter en skjønnsmessig vurdering
  • forslag om presiseringer i reglene om skolepenger
  • at reglene om godkjenning av bibelskoler, kunstskoler mv. , jf. friskolelovens § 2–2 bokstav e), videreføres i form av et eget kapittel i loven

Departementet vil presisere at forslagene til endringer i friskoleloven ikke innebærer noen endringer for de videregående skolene som allerede er godkjent.

Formålet med friskoleloven framgår av § 1-1 første ledd:

"Formålet med denne lova å medverke til at det kan opprettast og drivast frittståande skolar, mellom anna skolar oppretta av religiøse og/eller etiske grunnar og skolar oppretta som eit fagleg-pedagogisk alternativ, slik at foreldre og elevar kan velje andre skolar enn dei offentlege, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett § 2 nr. 2."

Departementet vil også innledningsvis vise til bestemmelsen i § 2-3 første ledd siste punktum:

"Elles har skolen sin undervisningsfridom."

Departementet presiserer at det ikke foreslås endringer i disse bestemmelsene.

Bakgrunn for forslagene

Stortinget vedtok våren 2003 lov om frittstående skoler. Loven bygger på forslag i Ot.prp.nr.33 (2002–2003) og Ot.prp.nr. 80 (2002–2003), og erstattet den tidligere privatskoleloven. Friskoleloven innførte begrepet frittstående skoler/friskoler, som nå er den offisielle betegnelsen på skoler i privat eie som får statlig tilskudd etter loven. Begrepet privatskoler brukes nå om skoler som er godkjent etter opplæringsloven § 2–12, dvs. grunnskoler i privat eie som ikke får tilskudd av staten. Begrepet privatskoler brukes også om videregående skoler som ikke får statstilskudd. De sistnevnte omfattes ikke av opplæringsloven § 2–12, og trenger således ikke godkjenning etter denne. De vil imidlertid ofte ha godkjenning fra Statens Lånekasse slik at elevene kan få lån og stipend.

Friskoleloven gjorde flere endringer i regelverket for de frittstående grunnskolene. For de frittstående videregående skolene ble imidlertid bestemmelsene fra privatskoleloven i hovedsak ført videre.

Stortinget fremmet følgende anmodningsvedtak til Regjeringen 11. juni 2003:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med et lovforslag om godkjennelse med rett til tilskudd av private videregående skoler i løpet av vårsesjonen 2004."

I fortsettelsen av endringene gjort for de frittstående grunnskolene, og i tråd med Stortingets anmodningsvedtak vil departementet foreslå endringer i bestemmelsene som gjelder videregående opplæring i friskoleloven.

Gjennom friskoleloven ble kravet til formål etter privatskoleloven § 3 fjernet for grunnskoler og erstattet med et krav til innhold og kvalitet. For grunnskoler ble det også innført rett til godkjenning for søkere som oppfyller kravene i loven. Retten til godkjenning forutsetter at godkjenningen ikke fører med seg vesentlige og langsiktige negative følger for de kommunene det gjelder, og innbyggerne der. For videregående skoler ble reglene i privatskolen videreført. Det innebærer blant annet at kravet til formål for å få godkjenning er opprettholdt for de videregående skolene.

Frittstående grunnskoler og videregående skoler vil i likhet med den offentlige skolen bli underlagt det kommende systemet for nasjonal kvalitetsvurdering. At også de frittstående skolene blir underlagt dette vurderingssystemet, vil bidra til å sikre at frittstående skoler i praksis oppfyller lovens krav til innhold og kvalitet. Kvalitetssystemets objektive vurdering av læringsutbyttet vil være en indikator på nivået til elevene, og et incentiv til skolene for å sørge for at elever i frittstående skoler får en opplæring som er jevngod med opplæringen i offentlige skoler. Departementet viser for øvrig til St.prp.nr. 1 Tillegg nr. 3 (2002-2003) Om tilleggsforslag til statsbudsjettet for 2003.

Kravet til formål i friskoleloven § 2–2, som ble opprettholdt for videregående skoler, gjør lovverket vanskelig å praktisere på en god måte. Med det mangfold som nå preger den offentlige skolen, er begrepet " faglig-pedagogisk alternativ" blitt svært vanskelig å definere. Dessuten inneholder dagens regler et så stort rom for politisk skjønn at hyppige regjeringsskifter skaper rettsusikkerhet og uforutsigbarhet for borgerne, som i forbindelse med søknad om og etablering av skoler ofte må ha en svært lang planleggingshorisont.

I tråd med internasjonal rett som Norge er bundet av har enhver rett til å velge en alternativ skole for sine barn. Etter privatskoleloven/opplæringsloven var det i hovedsak tre grupper som kunne praktisere denne valgfriheten, nemlig de som har anledning til å betale for en privatfinansiert og/eller kommersiell skole, de som ønsker en religiøs/etisk skole, og de som ønsker en såkalt alternativ pedagogikk. Med friskoleloven har foreldre til barn i grunnskolen blitt likestilt med tanke på denne valgfriheten. Departementet foreslår at dette også skal gjelde i forhold til videregående skoler.

Et av siktemålene med regjeringens skolepolitiske arbeid er at enda flere skal bli fornøyd både med elevenes læringsmiljø og med læringsutbyttet, bl.a ved at de får økt kunnskap om og innsyn i skolen og større muligheter for å påvirke og engasjere seg aktivt for skolen sin. Departementet tror valgfrihet og mangfold kan legge et grunnlag for bedre kvalitet i skolen fordi det skjerper bevisstheten om oppgaver, formål, brukere og alternative måter å løse oppgaver på.

Både for grunnskoler og videregående skoler er det i friskoleloven fastsatt at egenandelene skal begrenses, at det ikke skal tas ut noen former for utbytte av skoledriften, og at skolen ikke fritt kan velge hvilke elever de tar inn. Det foreligger således ingen økonomiske incentiver for å etablere en friskole i Norge.

Friskoleloven § 7-1 viderefører kravet i privatskoleloven om at frittstående skoler må legge fram budsjett og regnskap etter forskrifter fastsatt av departementet. Dessuten innførte § 7-1 et nytt krav om at skolen må legge fram revisjon.

I friskoleloven § 1-4 er det videre fastsatt at frittstående skoler ikke kan drive annen virksomhet enn skole i samsvar med loven. Unntak gjelder internat og skolefritidsordning knyttet til den enkelte skolen. Frittstående skoler må dessuten være registrert enten i Enhetsregisteret eller i tilsvarende register, jf. §§ 2-1 fjerde ledd og 2-2 fjerde ledd.

Bakgrunnen for disse bestemmelsene var et behov for og ønske om økt kontroll med skolens virksomhet og skolens bruk av tilskuddsmidlene, jf. Ot.prp. nr. 80 (2002-2003).

Forslagene i dette høringsbrevet vil kunne gjøre det mer krevende å være fylkeskommunal skoleeier. Dette gjelder blant annet i forhold planlegging og dimensjonering av tilbudene i videregående skole. Departementet mener derfor at fylkeskommunene skal ha innflytelse i godkjenningsprosessen gjennom en rett til å bli hørt ved søknader om etablering av en frittstående videregående skole.

Forslag om å erstatte kravene til formål for å få godkjent en frittstående videregående skole med krav til innhold og kvalitet

Gjeldende rett

Med friskolelovens ikrafttredelse 1. oktober 2003 ble vilkåret om krav til formål fjernet for de frittstående grunnskolene. Godkjenning er i stedet betinget av at skolen oppfyller lovens krav til innhold og kvalitet. For de frittstående videregående skolene ble imidlertid kravet til formål videreført fra privatskoleloven. Friskoleloven inneholder i dag dermed et vesentlig skille mellom grunnskoler og videregående skoler.

Etter § 2–2 i friskoleloven om godkjenning av videregående skoler er det bare anledning til å godkjenne frittstående videregående skoler som tilhører en av følgende grupper:

  • Skoler opprettet av religiøse og/eller etiske grunner.
  • Skoler som skal være et faglig-pedagogisk alternativ til offentlig videregående skole.
  • Skoler for norsk ungdom i utlandet.
  • Skoler som skal dekke et kvantitativt undervisningsbehov.
  • Skoler som har til formål å gi videregående yrkesrettet undervisning som ikke blir gitt i offentlige videregående skoler.

Bakgrunnen for å erstatte formålskravet for grunnskolene med krav til innhold og kvalitet

Beslutningen om å foreslå å erstatte formålskravet for frittstående grunnskoler med krav til innhold og kvalitet, baserer seg på prinsipielle og politiske vurderinger.

I tråd med Norges internasjonale forpliktelser hadde man gjennom den tidligere privatskoleloven oppfylt kravet om en begrenset adgang til et alternativ til den offentlige skolen. Gjennom å fjerne kravet til formål for grunnskolene, er det åpnet for å godkjenne et bredere spekter av grunnskoler.

Friskoleloven innebærer dermed en mulighet for et større mangfold av ulike grunnskoletyper, og dermed også en større grad av valgfrihet for foreldre og barn. Samtidig stiller friskoleloven grunnleggende krav til innhold og kvalitet som må være oppfylt før skolen kan få en godkjenning, jf. for eksempel kravet om læreplaner i § 2–3.

Videre vil et krav til formål som vilkår for godkjenning være vanskeligere å praktisere enn et rent krav til innhold og kvalitet. Ettersom vurderingen av formål inneholder et større element av skjønn enn et krav til innhold og kvalitet, medfører dette blant annet en større grad av uforutsigbarhet for søkeren.

Departementet legger til grunn at de samme vurderingene som er gjort i forhold til frittstående grunnskoler også gjelder for frittstående videregående skoler.

Prinsipper og bestemmelser i internasjonal rett som er relevante for grunnopplæringen i Norge

Retten foreldrene har til å velge hva slags skolegang barna deres skal få, er et prinsipp som kom til uttrykk i artikkel 26.3 i FN´s verdenserklæring om menneskerettighetene. I senere vedtatte konvensjoner er dette hovedprinsippet inndelt i to avledede prinsipper: Foreldre har for det første rett til å sikre utdanning for barna sine i samsvar med sin egen overbevisning, og for det andre rett til å velge andre skoler for barna sine enn de som er opprettet av offentlige myndigheter.

Friheten til å opprette og drive friskoler/privatskoler er en generell forutsetning i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), artikkel 13.4 og i FNs barnekonvensjonen, artikkel 29 paragraf 2. Artikkel 29.2 i barnekonvensjonen – som er tilnærmet identisk med artikkel 13.4 i ØSK – har i norsk oversettelse denne ordlyden:

Ingen del av denne artikkel eller artikkel 28 skal tolkes som innskrenkninger i enkeltpersoners og organisasjoners frihet til å opprette og drive utdanningsinstitusjoner, alltid med forbehold om at de prinsipper som er oppstilt i paragraf 1 i denne artikkel iakttas, og om kravene til at undervisningen som blir gitt i slike institusjoner skal være i overensstemmelse med de minstestandarder som staten måtte fastsette.

Friheten til å opprette og drive friskoler/privatskoler er etter artikkel 13.4 i ØSK og etter artikkel 29.2 i Barnekonvensjonen for det første avhengig av at visse allmenne mål for utdanningen blir lagt til grunn av institusjonen, og for det andre av at den undervisningen som blir gitt, oppfyller kravene til minstestandard. Slike vilkår må gis og brukes uten diskriminering, jf. nedenfor.

Prinsippene om målene for utdanningen er blant annet gitt i artikkel 29.1 i Barnekonvensjonen:

Partene er enige om at barnets utdanning skal ta sikte på:

a. å utvikle barnets personlighet, talenter og mentale og fysiske evner så langt det er mulig;

b. å utvikle respekt for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter og for de prinsipper De Forente Nasjoners pakt verner om;

c. å utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land der barnet bor, landet hvor han eller hun måtte komme fra, og for kulturer som er forskjellige fra hans eller hennes egen;

d. å forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn, i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene, og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper, og personer som tilhører urbefolkninger;

e. å fremme respekt for naturmiljøet.

Skoler med formål eller undervisningsopplegg som ikke er i samsvar med disse målene, skal nektes godkjenning. Friskoler/privatskoler må likevel innenfor disse rammene kunne bygge på noen andre verdier og i motsetning til den offentlige skolen legge spesiell vekt på visse livssyn , jf. foreldrenes rett til å sikre barna sine utdanning i samsvar med sin egen overbevisning. Dessuten må minoritetsgrupper innenfor rammen av private utdanningsinstitusjoner kunne formidle sin egen kulturarv, sitt eget språk, sine egne verdier, de historiske erfaringene sine og lignende, for slik å kunne verne om og utvikle sin egen identitet, jf. blant annet FN-konvensjonen av 19.12.66 om sivile og politiske rettigheter (SP), artikkel 27:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Staten har, blant annet etter barnekonvensjonens artikkel 29, plikt til å sørge for at all grunnopplæring, både offentlig og privat, tilfredsstiller visse minstestandarder.

Offentlige myndigheters plikt til å stille visse krav til friskoler/privatskoler kan også leses ut av andre menneskerettighetsregler, jf. for eksempel FN´s rasediskrimineringskonvensjon av 21.12.65, artikkel 7, om plikt til å sette i verk tiltak blant annet på utdanningssektoren for å utrydde fordommer som fører til rasediskriminering, FN´s kvinnekonvensjon av 18.12.79 om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner og om tiltak for å avskaffe diskriminering mot kvinner i utdanningen. Artikkel 2 c i Unesco-konvensjonen av 14.12.60 mot diskriminering i undervisningen innebærer at det må stilles krav til private utdanningsinstitusjoner om at de opererer på ikke-diskriminerende basis.

Norges folkerettslige forpliktelser omfatter i seg selv ikke noen plikt for staten til å yte tilskudd til friskoler/privatskoler. Men eventuelle tilskuddsordninger må utformes og praktiseres på en ikke-diskriminerende måte.

Forbudet mot diskriminering

Diskrimineringsforbudet er et menneskerettslig grunnprinsipp, som blant annet går frem av artikkel 1.3 i FN-pakten og av artikkel 2 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Når det gjelder det nærmere innholdet i forbudet mot diskriminering, fastslår artikkel 1 i Unesco-konvensjonen av 14.12.60 mot diskriminering i undervisning at

[...] for denne konvensjonens formål skal uttrykket "diskriminering" omfatte enhver forskjell, utelukkelse, begrensning eller begunstigelse basert på rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, økonomiske forhold eller fødsel, hvis formål eller virkning er å oppheve eller svekke likebehandlingen i utdanningen [...]

Menneskerettighetskomiteen i FN, Den europeiske menneskerettighetskommisjonen og Menneskerettighetsdomstolen har i sin praksis i tilknytning til artiklene 2.1 og 2.6 i SP, og artikkel 14 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 04.11.50, slått fast at ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Diskriminering foreligger bare dersom forskjellsbehandlingen i det aktuelle tilfellet ikke er basert på objektive og rimelige kriterier, eller dersom det ikke er et rimelig forhold mellom forskjellsbehandlingen og det målet en prøver å nå. Behandlingen av klagesaker i Menneskerettighetskomiteen i FN, i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen og Menneskerettighetsdomstolen gir også enkelte andre holdepunkter. For det første er det slått fast i flere avgjørelser at det ikke er diskriminering selv om friskoler/privatskoler, eller barn på slike skoler, ikke får den samme økonomiske støtten som elever i offentlige skoler. For det andre har Den europeiske menneskerettskommisjonen lagt til grunn at å nekte godkjenning av friskoler/private skoler med den begrunnelse at skolen ikke tilfredsstiller statlige fastsette kvalitetskrav til undervisningen, ikke er diskriminering i forhold til offentlige skoler.

Unesco-konvensjonen inneholder forbud mot forskjellsbehandling mellom utlendinger bosatt på territoriet til en stat og borgerne i staten med hensyn til adgang til utdanning (artikkel 3 e). Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder også mot restriksjoner eller fordeler som bare er basert på det grunnlaget at elevene tilhører en egen gruppe (artikkel 3 d).

Forholdet til GATS-avtalen

Norge har på grunnopplæringens område gjennom GATS-avtalen åpnet for at private skoler kan drives som et særskilt eller parallelt supplement til den offentlige skolen. Det er etter dette såldes bare åpnet for en begrenset drift ved siden av den offentlige grunnopplæringen. Videre er det på det rene at det er snakk om en etableringsmulighet, og ikke en rett, ettersom man har brukt ordlyden "… kan gis godkjenning".

Et grunnleggende trekk ved GATS-avtalen er at ulike tjenesteytere på markedet ikke skal forskjellsbehandles. Dette innebærer at det skal stilles de samme vilkårene for rett til etablering og drift av en frittstående skole overfor alle tjenesteytere, nasjonale som utenlandske. Hva slags vilkår Norge ønsker å stille er for øvrig noe den norske staten selv eksklusivt bestemmer.

Etter dette er således både graden av adgang for frittstående skoler til å etablere seg og vilkårene for en slik etablering, noe som ligger innenfor den norske stats rett til å selv bestemme. GATS-avtalen innebærer imidlertid at utenlandske aktørers mulighet til å drive en frittstående skole beror på hva slags tilgang man velger å gi norske aktører, jf. likebehandlingsprinsippet.

Departementet har på bakgrunn av prinsippene i internasjonale konvensjoner og ut fra et ønske om et større mangfold i skoletilbudet, valgt å foreslå at det åpnes for godkjenning av et bredere spekter av frittstående skoler enn det den tidligere privatskoleloven åpnet for. Forslaget har følgelig ingen bakgrunn i GATS-avtalen som sådan.

Når det gjelder GATS-avtalens forhold til friskoleloven, kommer dette til uttrykk gjennom det faktum at samme strenge krav til innhold og kvalitet vil bli stilt overfor en eventuell utenlandsk aktør som skulle ønske å etablere en frittstående skole som overfor en nasjonal aktør.

Verken nasjonale eller utenlandske aktører vil finne noe økonomisk incentiv til å etablere en friskole ettersom friskolelovens bestemmelser medfører et forbud mot kommersiell drift. Dette kommer til uttrykk gjennom blant annet kravene om at alle offentlige tilskudd og skolepenger skal komme elevene til gode og at det ikke er anledning til å ta noen former for utbytte av skoledriften.

Det foreligger for øvrig heller ikke tvil om at den norske staten i overensstemmelse med GATS-avtalen kan fastsette et slikt forbud mot kommersiell drift. Dette følger i korthet av at utdanning generelt regnes som et område medlemsstatene anser som et offentlig anliggende å bestemme over. Videre har Norge på grunnopplæringens område heller ikke påtatt seg noen forpliktelse til å åpne opp for kommersiell drift, men bare åpnet opp for at frittstående skoledrift kan godkjennes som et særskilt eller parallelt supplement til den offentlige skolen innenfor de vilkår staten bestemmer.

Vurderinger og forslag fra departementet

Internasjonal rett gir foreldre og barn en rett til å kunne velge en opplæring som er i samsvar med deres egen overbevisning. Dette innebærer at staten er forpliktet til å tillate drift av frittstående skoler som dekker et slikt tilbud. Denne retten må imidlertid ses i sammenheng med de krav til innhold og kvalitet som også følger av internasjonal rett. Staten har etter dette en plikt til å påse at både det offentlige og det godkjente frittstående skoletilbudet oppfyller visse minstestandarder med tanke på innhold og kvalitet. Staten har for øvrig ikke noen plikt til å finansiere det frittstående tilbudet, men bare plikt til å åpne for rett til etablering av et slikt tilbud. Departementet mener likevel at det bør eksistere visse statlige tilskuddsordninger for å gjøre valgfriheten reell.

Forpliktelsene etter internasjonal rett gjelder hele grunnopplæringen. Slik situasjonen er nå, oppfyller Norge kravet om en minsteadgang til alternativ utdanning på videregående nivå, men ikke noe mer.

Ved å erstatte formålskravet for de videregående skolene med krav til innhold og kvalitet vil det, i likhet med grunnskolene, åpnes for et bredere spekter av skoleslag, og dermed vil valgfriheten til foreldre og elever økes. Et vilkår for godkjenning som i første rekke er knyttet til en kvalitetsnorm i stedet for formål, vil dessuten være enklere å praktisere. Dette vil bidra til større forutberegnelighet for søkerne.

Ved å yte et tilskudd til de frittstående skolene, bidrar staten dessuten til å øke muligheten for foreldre og barn til å kunne velge et alternativt tilbud til det offentlige. Uten en slik offentlig finansiering, ville alternativene vært full privat finansiering eller kommersiell drift. Departementet er opptatt av å forebygge en utvikling som innebærer at flere og flere velger privatfinansiert videregående opplæring hvis de av en eller annen grunn er misfornøyd med det offentlige tilbudet. Et likeverdig, offentlig finansiert skoletilbud er viktig som grunnlag for å gi alle ungdommer samme sjanse til å fullføre den videregående opplæringen. Departementet ønsker med de forslagene som her beskrives, å øke mangfoldet av skoler innenfor rammene av offentlig finansiering – blant annet for å motvirke økende privatfinansiering av regulære videregående opplæringstilbud. Dette forhindrer naturligvis ikke at det fortsatt vil være betydelig etterspørsel etter privatfinansiert videregående opplæring fra bestemte målgrupper.

Departementet anser at de samme hensyn gjør seg gjeldende med tanke på spørsmålet om man skal åpne opp ytterligere for de frittstående videregående skolene som for de frittstående grunnskolene.

Departementet foreslår derfor at frittstående videregående skoler skal få rett til godkjenning uavhengig av formål, så lenge skolen oppfyller fastsatte krav til innhold og kvalitet.

Forslag om å innføre en rett til godkjenning av frittstående videregående skoler

Gjeldende rett

Frittstående videregående skoler som er godkjent etter den gamle privatskoleloven eller § 2–2 i friskoleloven er skoler

  • opprettet av religiøse og/eller etiske grunner, jf. § 2–2 bokstav a
  • opprettet som et faglig-pedagogisk alternativ til offentlig videregående skole, jf. § 2–2 bokstav b
  • opprettet for undervisning av norsk ungdom i utlandet, jf. § 2–2 bokstav c, eller
  • opprettet for å fylle et kvantitativt undervisningsbehov, jf. § 2–2 bokstav d
  • som har til formål å gi videregående yrkesrettet undervisning som ikke blir gitt ved videregående offentlige skoler, jf. § 2–2 bokstav e

Videregående friskoler har ingen rett til godkjenning, men kan godkjennes av departementet etter en konkret, skjønnsmessig vurdering, jf. § 2–2 tredje ledd. For skoler som søker godkjenning etter bokstav a eller b, er det i bestemmelsen presisert at det ikke skal legges ensidig vekt på nedgang i elevtallet for fylkeskommunen i den samlede vurderingen.

I forarbeidene til den tidligere privatskoleloven § 25 nr. 3 (Ot. prp. nr. 50 for 1983–84, s. 50 annen spalte) heter det om dette bl.a. at viktige hensyn vil på den ene side være søkerens mulighet for å opprette og drive skolen. På den annen side må det tas hensyn til de offentlige ressurser, og hvorledes bruken av dem bør prioriteres.

Videre kan det legges vekt på skolefaglige og skolepolitiske hensyn.

Frittstående videregående skoler som er godkjent etter den tidligere privatskoleloven eller friskoleloven må drive sin virksomhet etter læreplaner som er godkjent av departementet, jf. friskoleloven § 2–3 andre ledd. Frittstående videregående skoler som er godkjent etter § 2–2 bokstav a til d eller etter § 3 a til d i den tidligere privatskoleloven, skal gi elevene opplæring i samsvar med den generelle delen av læreplanen og de fagspesifikke læreplanene for den offentlige skolen. Skoler som er godkjent etter bokstavene a eller b kan likevel gjøre unntak fra de offentlige planene der dette er grunngitt med formålet til skolen. Frittstående skoler som er godkjent etter § 2–2 bokstav e skal ha læreplaner som er på nivå med offentlig videregående opplæring.

Det følger av friskoleloven § 2–2 siste ledd at vertsfylket skal gi uttalelse før departementet gjør vedtak i saken.

Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at frittstående videregående skoler, på lik linje med frittstående grunnskoler, skal få en rett til godkjenning dersom lovens vilkår er oppfylt. Bakgrunnen for dette er ønske om at godkjenningsprosessen i mindre grad enn i dag blir gjenstand for politisk vilkårlighet og dermed større forutsigbarhet for skoler som søker, på samme måte som for frittstående grunnskoler.

Departementet kan etter forslaget ikke stille andre vilkår enn de som følger av loven. Særlig sentralt er kravene til læreplanene, se neste avsnitt. I tillegg stilles det blant annet krav til lærerkompetanse og lokaler, og dette er allerede lovfestet for alle frittstående skoler i friskoleloven §§ 2–4 og 4–2.

Når det gjelder krav til læreplaner foreslår departementet at frittstående videregående skoler fortsatt må drive virksomheten sin etter læreplaner godkjente av departementet. Skolene må enten følge læreplanen for den offentlige skolen eller ha læreplaner som på annen måte sikrer elevene jevngod opplæring. I vurderingen av læreplanene vil hovedpoenget være at læreplanene sikrer elevene ved den frittstående skolen minst like godt grunnlag for faglig nivå og valgfrihet med tanke på seinere utdanning og yrkesvalg. I tillegg vil det være helt sentralt at læreplanene gjør en eventuell overgang fra et skoleslag til et annet uproblematisk. Departementet vil understreke at skoler som ønsker en særskilt profil, for eksempel livssynsmessig eller pedagogisk særpreg, fremdeles kan utarbeide og få godkjent egne læreplaner, såframt disse gir elevene en opplæring som er jevngod med opplæringen etter offentlige læreplaner. Forslaget innebærer ingen endringer i den pedagogiske og organisatoriske friheten som videregående skoler som er godkjent etter privatskoleloven eller friskoleloven § 2–2 har i dag.

Under punkt 4.3 blir fylkeskommunens rolle drøftet. Departementet foreslår alternative modeller for fylkeskommunens innflytelse på godkjenningsprosessen.

Fylkeskommunens rolle

Fylkeskommunens ansvar etter opplæringsloven § 13–3

Fylkeskommunen har etter opplæringsloven § 13–3 ansvaret for å planlegge og bygge ut videregående opplæring med hensyn til blant annet nasjonale mål, søkernes ønsker og behovet samfunnet har for videregående opplæring. Dette innebærer at fylkeskommunen til enhver tid må vurdere tilbudene i videregående opplæring i tråd med dette ansvaret. For at fylkeskommunen skal kunne oppfylle ansvaret etter § 13–3 i opplæringsloven, må det være en forutsetning at fylkeskommunen har påvirkningsmulighet når det gjelder etablering av frittstående videregående skoler. Dette gjelder spesielt i forhold til vurderingen av hvilke tilbud og omfanget av disse tilbudene fylkeskommunen til enhver tid bør gi.

Situasjonen er annerledes for fylkeskommuner enn for kommuner når det gjelder spørsmålet om etablering av frittstående skoler. Grunnskoler er mer ensartede, mens videregående opplæring inneholder et bredere spekter av tilbud og skal i større grad enn grunnskoler ivareta hensynet blant annet til samfunnets behov, jf. § 13–3. En del av opplæringstilbudene innen videregående opplæring er dessuten mer kostnadskrevende enn grunnskoletilbudet. Dette tilsier at fylkeskommunen bør ha en annen stilling i godkjenningsprosessen enn kommunen har ved etablering av frittstående skoler. I tillegg er det store forskjeller i kostnadene mellom ulike videregående tilbud. Dyre frittstående skoletilbud som oppfyller vilkårene i loven vil ha rett til godkjenning. Dette kan få økonomiske konsekvenser for staten dersom de allerede eksisterende tilbudene som er offentlige og billigere blir forlatt til fordel for dyre frittstående tilbud. Dette medfører at rett til godkjenning har andre økonomiske sider i videregående opplæring enn i grunnskolen.

I dette høringsbrevet legger departementet til grunn en forutsetning om at fylkeskommunen fortsatt skal ha det overordnede ansvaret for videregående opplæring, jf. § 13–3. Behovet for fylkeskommunal påvirkning har klar sammenheng med dette ansvaret. Dersom det er ønskelig å gjøre etablering av frittstående videregående skoler mindre avhengig av fylkeskommunens vurderinger, bør fylkeskommunens ansvar etter § 13–3 reduseres tilsvarende.

Ansvar for formidling av lærlinger

Etter gjeldende regler i forskriften til opplæringsloven har fylkeskommunen ansvaret for å formidle lærlinger og lærekandidater. Det er fylkeskommunen som etter gjeldende ordning formidler lærlinger fra alle typer private videregående skoler (privatskoleloven § 3a,b,c, og d, jf. friskoleloven § 2–2).

Det er fylkeskommunen som etter gjeldende regler har plikt til å gi alternativ opplæring i skole når det er mangel på læreplasser.

I vurderingen av om en videregående skole skulle få godkjenning etter den tidligere privatskoleloven, har spørsmålet om det er realistisk å skaffe tilstrekkelig antall læreplasser vært et moment, også for a- og b-skolene, det vil si de religiøse/etiske og faglig-pedagogisk alternative skolene. For denne vurderingen har departementet lagt til grunn statistisk materiale og fylkeskommunens uttalelse. Departementet har lagt mindre vekt på muligheten for overkapasitet ved godkjenning av a- og b-skoler. Spørsmålet om kapasitet har naturlig nok vært mest knyttet til eventuell godkjenning av d-skoler, det vil si skoler som har til formål å dekke et kvantitativt undervisningsbehov.

Departementet ber høringsinstansene vurdere om fylkeskommunen fortsatt bør ha ene-ansvaret for å formidle lærlinger i framtida, eller om frittstående skoler bør ha et ansvar for formidling av lærlinger skolen har hatt som elever.

Nærmere om fylkeskommunens uttalerett

Når det gjelder spørsmålet om fylkeskommunens innflytelse på avgjørelser av søknader om godkjenning, vil drøftingen knytte seg til to hovedområder. På den ene side må det vurderes hvor store konsekvenser etablering skal ha for fylkeskommunen for at en søknad om godkjenning skal kunne avslås (for eksempel negative konsekvenser eller vesentlige negative konsekvenser). På den annen side må det vurderes hvilken vekt man skal legge på fylkeskommunens uttalelse (for eksempel liten vekt, vesentlig vekt eller avgjørende vekt). Disse variablene kan brukes i flere ulike kombinasjoner. Departementet vil her presentere to modeller som viser ytterpunktene. Departementet ber høringsinstansene vurdere disse og eventuelt argumentere for alternative løsninger.

Modell 1

§ 2–2 Godkjenning av vidaregåande skolar

Frittståande vidaregåande skolar som oppfyller dei krava som følgjer av lova, har rett til godkjenning og offentlege tilskot. Den enkelte skolen må gi opplæring på norsk eller samisk.

Retten til godkjenning gjeld berre dersom etableringa av skolen ikkje vil medføre vesentlege negative følgjer for vertsfylket. Vertsfylket skal gi fråsegn før departementet gjer vedtak i saka.

Retten til godkjenning, jf. første og andre ledd, gjeld ikkje norske vidaregåande skolar i utlandet, internasjonale vidaregåande skolar i Noreg og vidaregåande skolar oppretta for funksjonshemma. Departementet kan likevel, etter ei samla vurdering, godkjenne slike skolar. Før ein internasjonal vidaregåande skole eller ein vidaregåande skole for funksjonshemma blir godkjend, skal vertsfylket gi fråsegn i saka.

Retten til godkjenning gjeld ikkje skolar som har til føremål å gi vidaregåande yrkesretta opplæring som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar, jf. kapittel *(nytt kapittel om e-skoler)

Skolen må være registrert i Einingsregisteret, jf. lov 3. juni 1994 nr. 15, eller i tilsvarande register.

For skolar som er godkjende etter lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring, tek fjerde ledd til å gjelde frå det tidspunktet departementet fastset.

Merknader til modell 1

Modellen innebærer slik som for grunnskoler, at søknader om godkjenning av videregående skoler skal kunne avslås dersom etableringen vil ha vesentlige negative konsekvenser for fylkeskommunen. Foreligger ikke slike vesentlige negative konsekvenser, vil skolen ha en rett til godkjenning dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt. Med vesentlige negative konsekvenser sikter departementet blant annet til vesentlige negative økonomiske konsekvenser for fylkeskommunen selv etter at nødvendige tilpasninger i skolestrukturen er gjennomført, vesentlige negative økonomiske konsekvenser for staten i form av økte samlede utgifter av vesentlig betydning, og negative konsekvenser for det samlede videregående opplæringstilbudet fylket.

Av de to modellene departementet presenterer gir denne modellen fylkeskommunen minst innflytelse på etablering av nye videregående skoler.

Modell 2

§ 2–2 Godkjenning av vidaregåande skolar

Frittståande skolar som oppfyller dei krava som følgjer av lova, har rett til godkjenning og offentlege tilskot. Den enkelte skolen må gi opplæring på norsk eller samisk.

Retten til godkjenning gjeld berre dersom etableringa av skolen ikkje vil medføre negative følgjer for vertsfylket. Vertsfylket skal gi fråsegn førdepartementet gjervedtak i saka, og det skal leggjast avgjerande vekt på fylkeskommunen si fråsegn.

Retten til godkjenning, jf. første og andre ledd, gjeld ikkje norske vidaregåande skolar i utlandet, internasjonale vidaregåande skolar i Noreg og vidaregåande skolar oppretta for funksjonshemma. Departementet kan likevel, etter ei samla vurdering, godkjenne slike skolar. Før ein internasjonal vidaregåande skole eller ein vidaregåande skole for funksjonshemma blir godkjend, skal vertsfylket gi fråsegn i saka.

Retten til godkjenning gjeld ikkje skolar som har til føremål å gi vidaregåande yrkesretta opplæring som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar, jf. kapittel *

Skolen må være registrert i Einingsregisteret, jf. lov 3. juni 1994 nr. 15, eller i tilsvarande register.

For skolar som er godkjende etter lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring, tek fjerde ledd til å gjelde frå det tidspunktet departementet fastset.

Merknader til modell 2

Denne modellen representerer den andre ytterligheten i forhold til modell 1. Denne modellen vil i størst mulig grad sikre fylkeskommunal innflytelse når det gjelder etablering av frittstående videregående skoler. Regelen vil i praksis innebære fylkeskommunal avgjørelse av godkjenningssøknader, til tross for at det er staten v/departementet som formelt sett avgjør søknadene. Regelen vil kunne føre til ulikheter i friskoletilbudet i fylkene, fordi utfallet på søknadene vil avgjøres av ulike politiske sammensetninger i fylkeskommunale organer.

Departementet er klar over at det kan reises spørsmål om denne modellen er i overensstemmelse med intensjonene i Stortingets anmodningsvedtak, jf. side 2, men finner det likevel riktig å inkludere denne i høringen for å illustrere ytterpunktene i de valg som må gjøres på dette punktet.

Forslag om at internasjonale videregående skoler kan godkjennes etter en konkret vurdering

Gjeldende rett

Etter reglene i friskoleloven er det hjemmel for å godkjenne internasjonale grunnskoler etter en konkret vurdering. Tilsvarende regler er ikke gitt for internasjonale videregående skoler.

Med internasjonale skoler mener departementet skoler som har et annet undervisningsspråk enn norsk eller samisk og som benytter læreplaner som ikke er knyttet til noe bestemt land. Planene er gjerne utarbeidet av internasjonale organisasjoner slik at de samme planene benyttes av skoler i flere land.

Departementets vurderinger og forslag

Framveksten av internasjonale skoler i Norge henger blant annet sammen med den økte mobiliteten i befolkningen. Denne mobilitetsøkningen har medført at flere utenlandske statsborgere gjennom sin arbeidsgiver kommer til Norge for å arbeide, og flere nordmenn har arbeidet i utlandet og latt sine barn begynne skolegangen på utenlandske eller internasjonale skoler.

På grunn av den økte mobiliteten har det vokst fram behov for internasjonale videregående skoler. Dette behovet har først og fremst gjort seg gjeldende i regioner hvor en har næringsvirksomhet eller annen virksomhet som er internasjonalt rettet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at internasjonale videregående skoler skal kunne godkjennes etter friskoleloven. Departementet vil ikke gi de internasjonale videregående skolene rett til godkjenning selv om lovens vilkår er oppfylt, men åpner for at slike skoler kan godkjennes etter en samlet vurdering. Det vil være særlig relevant å legge vekt på om skolen både prinsipielt og i praksis vil være åpen for alle. Dette betyr blant annet at det ikke kan stilles andre vilkår for inntak enn de som gjelder for inntak til offentlige videregående skoler. Videre vil kravet om at skolen skal være åpen for alle bety at undervisningsspråket må være et språk som flest mulig av innbyggerne behersker, og skolen kan heller ikke stille krav om et visst kunnskapsnivå i dette språket. Engelsk er et språk som vil være godt egnet til å realisere prinsippet om at skolen skal være åpen for alle. Etter det departementet kjenner til, har de fleste internasjonale skolene engelsk som undervisningsspråk. Undervisning på engelsk vil derfor være hensiktsmessig for elever som har fått deler av sin tidligere opplæring ved en internasjonal skole i utlandet, eller elever som tar sikte på fortsette på en slik skole i utlandet. Selv om engelsk er det vanligste språket ved de internasjonale skolene i dag, ser departementet at det kan oppstå behov for skoler som har et annet undervisningsspråk. Departementet mener derfor at friskoleloven bør åpne for godkjenning av skoler med ulike undervisningsspråk.

Det vil være en forutsetning for godkjenning at norske myndigheter har reell mulighet til å føre tilsyn med skolen. I tillegg vil departementet stille krav om at skoler tilbyr norskopplæring for å få godkjenning. Videre vil det være relevant i den konkrete vurderingen om skolen får tilskudd fra et annet land.

Ved avgjørelsen av en søknad om godkjenning kan det også legges vekt på budsjettmessige hensyn.

Departementet viser for øvrig til lovforslaget i § 2–2 .

Inntak av elever

Det er et vilkår for rett til godkjenning at den frittstående videregående skolen er åpen for alle, og at den har hele landet som inntaksområde, jf. friskoleloven § 3–1 første ledd. Ved oversøking kan imidlertid skolen prioritere søkerne etter saklige hensyn, jf. § 3–1 andre ledd. Slike saklige hensyn er for eksempel karakterer, søsken ved skolen og det særskilte behovet en utenlandsk elev kan ha for å få plass ved en internasjonal skole.

Skoler som tilbyr spesielle faglinjer, for eksempel danselinje, musikklinje, dramalinje, matematikklinje eller idrettslinje, har dessuten, i likhet med tilsvarende offentlige skoler, anledning til å legge særskilt vekt på ferdigheter i disse fagene dersom det er oversøking til skolen.

Forslag om regulering av voksnes adgang til å få tilbud i frittstående videregående skoler

Departementet har fram til 1. august 2000 praktisert den tidligere privatskoleloven (som ble opphevet 1. oktober 2003) slik at noen få tilbud spesielt tilrettelagt for voksne har blitt godkjent.

Tilbudene godkjent etter privatskoleloven omfatter dels egne skoler for voksne elever og dels tilbud til voksne ved frittstående videregående skoler som også har andre tilbud. Alle godkjenningene har vært knyttet til kurs innenfor de offentlige fastsatte læreplanene for videregående opplæring. I godkjenningene er det stilt krav om at timetallet i hvert enkelt fag må være minst 2/3 av læreplanens timetall. Da disse godkjenningene ble gitt, la departementet til grunn at det ikke ble åpnet for godkjenning av korttidskurs, men dette ble ikke eksplisitt nevnt i godkjenningsbrevene. Det formelle grunnlaget for godkjenningene var daværende generelle krav til at alle kurs organisert for voksne, både ved offentlige og ved private skoler, skulle ha et timetall i hvert fag på minst 2/3 av timetallet i læreplanene.

Etter opplæringsloven § 4A–3 har fylkeskommunene siden 1. august 2000 hatt et lovfestet ansvar for å tilby opplæring til voksne som har fått rett til videregående opplæring. Fylkeskommunene får midler til dette gjennom rammefinansieringen. Dette innebærer at Stortinget har bestemt at den statlige finansieringsandelen for opplæringen av voksne med rett skal gå til fylkeskommunene. Opplæring spesielt organisert for voksne med rett skal etter reglene i opplæringsloven bygge på den enkelte voksne sin realkompetanse. Fylkeskommunene står fritt til å velge om de vil stå for opplæringen selv eller om de vil kjøpe tjenester hos andre tilbydere.

Formålet med friskoleloven er etter § 1–1 "å medverke til at det kan opprettast og drivast frittståande skolar, mellom anna skolar oppretta av religiøse og/eller etiske grunnar og skolar oppretta som eit fagleg-pedagogisk alternativ, slik at foreldre og elevar kan velje andre skolar enn dei offentlege, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett § 2 nr. 2."

Friheten til å velge andre skoler enn de offentlige knytter seg til de internasjonale forpliktelsene Norge har i henhold til blant annet barnekonvensjonen, og gjelder valgfriheten til foreldre og barn /unge under 18 år. Voksne er dermed ikke omfattet av dette.

På bakgrunn av vurderingene ovenfor, mener departementet at friskoleloven ikke åpner for godkjenning av tilbud om videregående opplæring spesielt organisert for voksne. Departementet vil eventuelt vurdere behovet for endringer i loven som tydeliggjør dette, blant annet i § 3–1 andre ledd.

Dersom friskoleloven skal åpne for godkjenning av tilbud om videregående opplæring spesielt organisert for voksne, må dette i tilfelle gjøres tydelig gjennom en endring i loven. Siden Stortinget bare har gitt voksne uten fullført videregående en opplæringsrett, vil departementet presisere at det ikke vil bli gitt statstilskudd for voksne som ikke har rett til videregående opplæring.

Når det gjelder voksne med rett til videregående opplæring vil departementet imidlertid be høringsinstansene vurdere to alternative forslag. Departementet vil presisere at alternativene knytter seg til alle tilbud om videregående opplæring ved friskoler, unntatt de tilbud som etter gjeldende regler omfattes av § 2–2 bokstav e), (bibelskoler, kunstskoler mv.).

Alternativ 1

Friskoleloven skal ikke åpne for godkjenning av tilbud for voksne. Det blir ikke gitt statstilskudd for voksne som tas inn som elever til en frittstående videregående skole. Det blir gitt overgangsordninger for skoler og tilbud for voksne som er godkjent etter den tidligere privatskoleloven.

Alternativ 2

Friskoleloven skal åpne for at voksne med rett til videregående opplæring kan tas inn som elever på en frittstående videregående skole. Dette alternativet forutsetter at fylkeskommunen har plikt til å vurdere om den voksne har rett til videregående opplæring eller ikke og en plikt til å foreta realkompetansevurdering. Departementet legger til grunn at fylkeskommunen har denne plikten i dag, men at den må utøves i et tidsmessig samsvar med inntak til den frittstående skolen. Det forutsettes at den voksnes rett til et individuelt tilpasset opplæringstilbud blir ivaretatt. Tilskuddet bør i tilfelle bli gitt ut fra omfanget på hva realkompetansevurderingen har vist at den enkelte har behov for, for å få fullført videregående opplæring.

Skolepenger, tilskuddsgrunnlag og gratisprinsippet

Skolepenger og tilskuddsgrunnlag

Friskoleloven § 6–2 tredje ledd lyder:

"Skolar som tek imot offentlege tilskot som ikkje dekkjer alle driftsutgifter, kan krevje inn skolepengar. Styret fastset storleiken på skolepengane. Skolepengane må ikkje setjast høgare enn det som trengst for saman med tilskotet å dekkje driftsutgifter som svarar til utgiftsnivået ved ein tilsvarande offentleg skole i kommunen det er naturleg å samanlikne seg med. Dersom styret fastset høgare skolepengar, trengst det godkjenning av departementet."

For videregående skoler finnes en liknende bestemmelse i § 6–4 tredje ledd:

"Skolar som tek imot offentlege tilskot som ikkje dekkjer alle driftsutgifter, kan krevje inn skolepengar. Styret fastset storleiken på skolepengane. Skolepengane må ikkje setjast høgare enn det som trengst for saman med statstilskotet å dekkje driftsutgifter som svarer til utgiftsnivået ved tilsvarande offentleg skole som det er naturleg å samanlikne med. Dersom styret fastset høgare skolepengar, trengst det godkjenning av departementet."

I merknadene til §§ 6–2 og 6–4 i Ot.prp.nr.33 (2002–2003) presiseres det at det er det tilskuddsgrunnlaget som departementet fastsetter etter § 6–1 som skal legges til grunn

ved beregning av hva som er "driftsutgifter som svarer til utgiftsnivået ved tilsvarande offentlege skolar som det er naturleg å samanlikne med".

I Ot.prpr. nr 80 (2002-2003) ble det signalisert at departementet vil vurdere om det er behov for en nærmere presisering av reglene om skolepenger, blant annet i forhold til kapitalkostnader. Departementet vil understreke at størrelsen på elevpengene vil ha betydning for spørsmålet om den reelle valgfriheten for elever og foreldre. Departementet mener derfor at det må være en øvre grense for hvor mye som kan kreves i skolepenger. I tillegg vil prinsippet om at alle offentlige driftstilskudd og skolepenger skal komme elevene til gode innebære en begrensing. Vi ber høringsinstansene vurdere om de frittstående skolene skal få adgang til å øke elevpengene for å ta høyde for kapitalkostnader.

I Ot.prp. nr. 33 (2002–2003) s. 47 uttalte departementet om tidligere rett som videreføres at "dette inneber at dersom ein skole får dekt 85 prosent av normalsatsen for det aktuelle skoleslaget, vil skolen kunne krevje inntil 15 prosent av denne normalsatsen i skolepengar."

Departementet vil foreslå at det sies uttrykkelig i loven at skolepengene kan utgjøre inntil 15 prosent av tilskuddsgrunnlaget. Dette vil føre til mindre usikkerhet for skolene med hensyn til hvor store skolepenger som er tillatt. Det skal fremdeles være mulig å søke om høyere skolepenger dersom skolen kan påvise at den har relevante utgifter som ikke dekkes av tilskuddsgrunnlaget.

Friskoleloven § 3–1 slår i likhet med den gamle privatskoleloven fast prinsippet om at frittstående skoler som får offentlig støtte skal være åpne for alle som fyller vilkårene for inntak i offentlige skoler. Formålet med loven er nettopp å sørge for at retten til å velge en annen skole enn den offentlige for sine barn, blir en reell mulighet for alle ved at friskolene får offentlige støtte. Etter dagens lov blir friskolene hovedsaklig finansiert av det offentlige, og loven åpner for at skolen kan finansiere det som ikke dekkes av det offentlige ved å ta skolepenger.

Å tilby barn og unge en god offentlig skole vil alltid være regjeringens hovedanliggende. De frittstående skolene skal dekke behovet til dem som bevisst ønsker å velge en friskole, men regjeringen ser det ikke som noe mål i seg selv at flest mulig elever velger friskoler. Poenget er at valgmuligheten skal være reell, uavhengig av foreldrenes/elevenes økonomiske stilling. Dersom elevpengene blir for høye, vil skolen i praksis ikke være åpen for alle. Faren er da at man får eliteskoler for de som kan betale, som igjen kan føre til sosial segregering. Hensikten med offentlig finansiering av friskoler er nettopp å motvirke en slik utvikling. De som ønsker å etablere skoler med et klart høyere kostnadsnivå enn den offentlige skolen har anledning til å gjøre det, men i så fall med full privat finansiering.

Gratisprinsippet

I januar 2003 ble det foretatt en presisering av gratisprinsippet i opplæringsloven i form av en ny § 2–15. Det ble her presisert at foreldre ikke har plikt til å dekke noen former for utlegg knyttet til grunnskoleopplæringen, for eksempel undervisningsmateriell, leirskoleturer eller andre typer store og små ekskursjoner som er en del av grunnskoleopplæringen. Bestemmelsen retter seg mot den offentlige grunnskoleopplæringen, og får følgelig ikke anvendelse i forhold til frittstående skoler.

Departementet mener at det etter gjeldende regler ikke er adgang for frittstående skoler til å kreve noen typer egenbetaling fra foreldre utover egenbetaling i form av skolepenger etter friskolelovens § 6–2 tredje ledd og § 6–4 tredje ledd. Etter departementets syn foreligger det derfor ingen uklarhet i friskolelovens bestemmelser i forhold til gratisprinsippet i opplæringsloven.

Spørsmål om dette har likevel vært reist i flere sammenhenger, og departementet vil derfor vurdere å ta inn en presisering av departementets forståelse i friskoleloven, se forslaget til endringer i § 6–2 tredje ledd og § 6–4 tredje ledd nedenfor.

Forslag til endring av § 6–2 tredje ledd

"Skolar som tek imot offentlege tilskot som ikkje dekkjer alle driftsutgifter, kan krevje inn skolepengar. Styret fastset storleiken på skolepengane. Skolepengane må ikkje setjast høgare enn 15 % av det tilskotsgrunnlaget som Stortinget fastsett, jf. § 6–1 nr. 1. Dersom skolen har driftsutgifter som svarar til utgiftsnivået ved ein tilsvarande offentleg skole i kommunen det er naturleg å samanlikne seg med, men som ikkje dekkjast av tilskotsgrunnlaget, kan styret søkje departementet om å få godkjend høgare skolepengar.Skolen kan ikkje krevje nokon form for betaling frå elevar eller foreldre utover det som følgjer av denne føresegna.

Forslag til endring av § 6–4 tredje ledd

"Skolar som tek imot offentlege tilskot som ikkje dekkjer alle driftsutgifter, kan krevje inn skolepengar. Styret fastset storleiken på skolepengane. Skolepengane må ikkje setjast høgare enn 15 % av det tilskotsgrunnlaget som Stortinget fastsett, jf. § 6–3 nr. 1. Dersom skolen har driftsutgifter som svarar til utgiftsnivået ved ein tilsvarande offentleg skole det er naturleg å samanlikne seg med, men som ikkje dekkjast av tilskotsgrunnlaget, kan styret søkje departementet om å få godkjend høgare skolepengar. Skolen kan ikkje krevje nokon form for betaling frå elevar eller foreldre utover det som følgjer av denne føresegna.

Forslag om lovregulering av bibelskoler, kunstskoler mv., jf. lovens § 2–2 bokstav e)

Etter gjeldende regler i friskoleloven kan skoler som gir "vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar" bli godkjent etter en konkret vurdering, jf. § 2–2 bokstav e) i loven. Denne bestemmelsen er videreført fra den tidligere privatskoleloven, og det knytter seg en lang godkjenningspraksis til bestemmelsen. Skoler som er godkjent etter denne bestemmelsen, heretter omtalt som e)-skoler, omfatter hovedsakelig bibelskoler og kunstskoler og noen andre yrkesrettede tilbud.

Begrepet "vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar" har ikke vært klart definert verken i privatskoleloven fra 1985 (som ble opphevet 1. oktober 2003) eller i den forutgående privatskoleloven fra 1970. Det har imidlertid vært en klar forutsetning at begrepet ikke har vært begrenset til å omfatte det innholdet som er lagt i begrepet "videregående opplæring" etter innføringen av Reform-94 og den forståelsen som opplæringsloven legger til grunn for forståelsen av det begrepet.

Departementet legger derfor til grunn at begrepet " vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar" slik det er brukt i friskoleloven § 2–2 bokstav e) og de tidligere lover, ikke bare dekker opplæring på videregående skoles nivå, men at det også kan omfatte opplæring på et høyere nivå.

Begrepet "vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar" skiller seg ikke klart fra uttrykket "yrkesrettet opplæring" i den nye fagskoleloven som trådte i kraft 20.06.2003. Det betyr at flere av allerede godkjente e)-skoler også vil kunne bli godkjent etter fagskoleloven.

Dersom allerede godkjente eller nye e)-skoler ønsker godkjenning etter fagskoleloven, og får det, vil disse skolene etter Stortingets ønske beholde tilskuddet sitt som e)-skole. Departementet antar derfor at flere av e)-skolene ut fra markedsføringshensyn også vil søke om godkjenning etter fagskoleloven.

På den annen side legger departementet til grunn at ikke alle e) -skoler vil fylle kravene for godkjenning etter fagskoleloven eller av ulike årsaker heller ikke ønsker en slik tilpasning.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det fortsatt skal være mulig å godkjenne nye e)-skoler etter friskoleloven. I hovedsak bør de gjeldende bestemmelsene for slike skoler videreføres. Fordi e)-skolene på flere måter skiller seg klart fra de øvrige skolene under friskoleloven, mener departementet at det vil være hensiktsmessig å samle alle bestemmelsene for disse skolene i et eget kapittel i loven.

De vesentligste forskjellene mellom e)-skoler og andre godkjente videregående skoler vil være:

  • Læreplanene må avvike fra planene for ordinær videregående opplæring.
  • Elevene på e)-skoler bruker ikke av retten til videregående opplæring fordi denne retten er knyttet til videregående opplæring gitt i samsvar med bestemmelsene i opplæringsloven.
  • e)-skolene vil få muligheter til godkjenning, men ikke rett til godkjenning selv om departementet på visse vilkår foreslår en slik rett for ordinære frittstående videregående skoler.

Departementet mener at det bør fastsettes noen retningslinjer for hvilke kriterier det skal legges vekt på ved behandling av nye søknader om godkjenning som e)-skole. De mest sentrale vilkårene som bør gjelde er:

  • Skolens innhold og egenart må avvike fra ordinær videregående opplæring.
  • Skolens verdigrunnlag og planer må være utformet i samsvar med det verdigrunnlag som friskoleloven bygger på. Innenfor dette kan en skole som ønsker en særskilt livssynsmessig profil eller et pedagogisk særpreg utarbeide og få godkjent egne læreplaner og egne arbeidsformer. Departementet skal ikke gå inn og stille spørsmål vedrørende en livssynskole sin trosretning.
  • Det vil bli stilt krav til både struktur og innhold/kvalitet i en skoles undervisningsplaner.
  • Det gis ikke godkjenning til nye kurstilbud der undervisningsomfanget er på mindre enn et halvt skoleår.
  • I kurstilbud der elevene utplasseres utenom skolens ordinære opplæring i lengre perioder, vil halvparten av utplasseringstiden, på visse vilkår, kunne bli regnet som undervisning.

I tillegg til dette vil departementet fastsette regler for tilskudd til e)-skoler som bygger på at det gis tilskudd bare til den virksomheten ved skolene som regnes som undervisning. Tilskuddet vil bli beregnet ut fra antall helårselever ved en skole. Bak begrepet helårselev skal det ligge det samme undervisningstimetall som kreves for årskurs i den videregående skolen.

Økonomiske konsekvenser

Staten betaler de offentlige tilskuddene til drift av statlige og frittstående videregående skoler. Fylkeskommunene har ikke utgifter til videregående skole for de elevene som går i slik skoler (med unntak av utgifter som statstilskuddet ikke omfatter, blant annet utgifter til spesialundervisning). Det er derfor innført en korreksjonsordning som skal gjøre inntektssystemet nøytralt i forhold til om den enkelte fylkeskommune har elever i frittstående videregående skoler eller i fylkeskommunale videregående skoler.

Ordningen tar hensyn til at antallet elever som går i frittstående og statlige videregående skoler varierer fra fylkeskommune til fylkeskommune. Det trekkes midler fra de fylkeskommunene som har elever i frittstående videregående skoler. Trekket omfordeles gjennom korreksjonsordningen i inntektssystemet. Dette betyr at fylkeskommuner som har en høyere andel elever i frittstående videregående skoler enn gjennomsnittet, isolert sett får en redusert overføring, mens fylkeskommuner med en lavere andel elever i frittstående skoler enn gjennomsnittet får en tilsvarende økning i overføringen.

Satsen per elev for trekket fra den enkelte fylkeskommune er lavere enn gjennomsnittskostnaden per elev på landsbasis. Dette er fordi det på kort sikt er vanskelig for fylkeskommunene å redusere skoleutgiftene i takt med fallende elevtall på grunn av frittstående etableringer. Fylkeskommunen må også opprettholde en viss kapasitet på opplæringstilbudet fordi den har plikt til å tilby videregående opplæring til alle elever med rett til slik opplæring. Satsene i korreksjonsordningen var uendret mellom 1994 og 2003. Fra og med 2003 økes satsene gradvis, men vil fortsatt ligge under gjennomsnittskostnaden per elev på landsbasis. Trekksatsen for vanlig undervisning for den enkelte fylkeskommune er i statsbudsjettet for 2004 satt til 39 700 kroner, en økning på 5 000 kroner per elev sammenliknet med statsbudsjettet for 2003.

Det samlede beløpet som trekkes inn fra de fylkeskommunene som har elever i frittstående skoler i korreksjonsordningen, blir altså delt ut igjen til alle fylkeskommuner etter kostnadsnøkkelen i inntektssystemet. Denne ordningen har derfor ingen innvirkning på de totale økonomiske rammene til kommunesektoren som helhet, trekket og tilbakeføringen summerer seg til null.

Endringen i totalt elevtall i frittstående videregående skoler fra et år til et annet påvirker derimot det totale overføringsnivået til fylkeskommunene. Ved en økning i antall elever i frittstående skoler trekkes det ut midler fra fylkeskommunenes ramme i makro, inn til statskassen. Satsen for dette trekket er 104 085 kroner per elev i 2004 og tilsvarer gjennomsnittsutgiften per elev i offentlig videregående skole. Trekket fordeles mellom fylkeskommunene etter kostnadsnøkkelen, dvs. uavhengig av den faktiske veksten av elever i frittstående skoler i den enkelte fylkeskommune. I 2004 vil rammetilskuddet til fylkeskommunen bli redusert med 14,5 mill. kroner som følge av en elevtallsvekst i statlige og frittstående skoler.

Med dagens system hvor fylkeskommunens rammer reduseres tilsvarende veksten i antall elever i frittstående skoler, er det lagt opp til at vekst i antall elever i slike skoler ikke skal ha makroøkonomiske konsekvenser. Men fordi det er forholdsvis store forskjeller i tilskuddssatsene for de 15 ulike studieretningene 1Den høyeste satsen er ’naturbruk’ med 138 000 kroner, og den laveste satsen er ’allmenne, økonomiske og administrative fag’ med 74 861 kroner. Tilskuddet til de frittstående skolene utbetales med 85 prosent av satsen.</P> <P> samtidig som det kun er én trekksats, kan det likevel bli en differanse mellom det som trekkes inn til staten og de merutgiftene staten får på kapittel 240 post 70 ved en økning av antall elever i frittstående videregående skoler.

Etablering av en eller flere frittstående videregående skoler i en fylkeskommune kan i noen tilfeller føre til omfattende og varige endringer i den offentlige skolestrukturen. Dette kan gi fylkeskommunen økte kostnader per elev på grunn av færre elever per klasse, bygningsmessig overkapasitet o.l. Det må imidlertid forutsettes at fylkeskommunene til en hver tid vurderer hva slags skolestruktur som er mest hensiktsmessig, med hensyn til flytting, demografi, regional utvikling etc., i tillegg til eventuelle etableringer av frittstående videregående skoler. I tiden fram til 2009 er det s forventet en vekst i antall unge med rett til videregående opplæring med om lag 20 prosent på landsbasis.

Fylkeskommunen er ansvarlig for skyss av elever ved frittstående videregående skoler på lik linje med elever i offentlig skole. Etablering av nye frittstående videregående skoler kan påvirke andelen elever som må skysses til skolen. Fylkeskommunen kan få økte skyssutgifter når elever velger å gå på frittstående skoler som ligger så langt unna hjemstedet at de har krav på skyss.

Forslaget om regulering av voksnes adgang til å få tilbud i frittstående videregående skole:

Alternativ 1Friskoleloven skal ikke åpne for godkjenning av tilbud til voksne. Det blir ikke gitt statstilskudd for voksne som tas inn som elever ved en frittstående skole.

Forslaget innebærer at frittstående skoler som i dag får statstilskudd for voksne elever mister dette tilskuddet. Det vil bli en tilsvarende innsparing på statsbudsjettets kapittel 240 post 70.

For fylkeskommunene betyr forslaget at voksne elever ikke lenger utløser trekk i rammetilskuddet (korreksjonsordningen).

Alternativ 2 Friskoleloven skal åpne for at voksne med rett til videregående opplæring kan tas inn som elever på en frittstående skole. Det blir gitt statstilskudd for voksne elever med rett.

Forslaget innebærer at frittstående skoler som i dag får statstilskudd for voksne elever uten rett mister dette tilskuddet.

For fylkeskommunene betyr forslaget at voksne elever uten rett ikke lenger utløser trekk i rammetilskuddet (korreksjonsordningen).

Forslagene om regulering av voksnes adgang til å få tilbud gjelder ikke for skoler for funksjonshemmede.

Forslaget om at internasjonale videregående skoler kan godkjennes etter en konkret vurdering:

Det er kun elever som fylkeskommunen har ansvar for som skal utløse tilskudd ved internasjonale skoler. Disse elevene vil utløse trekk i fylkeskommunenes rammetilskudd.

Konklusjon

Departementet vil ytterligere vurdere de økonomiske konsekvensene av endringer i friskoleloven i lys av høringen.

Administrative konsekvenser

Myndigheten til å avgjøre søknader om godkjenning av friskoler etter friskoleloven ligger i departementet. Dette gjelder både grunnskoler og videregående skoler. Når departementet har myndighet etter loven, kan departementet delegere denne myndigheten til et annet organ. Innføring av en rett til godkjenning for frittstående videregående skoler vil etter departementet sin vurdering gjøre det mer aktuelt å delegere avgjørelsesmyndigheten, fordi en da ikke lenger kan legge vekt på bl.a. skolepolitiske hensyn. Departementet tar sikte på å delegere godkjenningsmyndigheten til det nye direktoratet.

Forslagene i dette høringsbrevet har ikke nevneverdige administrative konsekvenser i forhold til gjeldende rett. Departementet antar at det kan bli en viss økning i antall søknader om godkjenning av nye videregående skoler, og dermed økt saksmengde. Samtidig kan forslaget om å innføre en rett til godkjenning av videregående skoler åpne for at prosedyrene knyttet til godkjenning vil være noe enklere.

Ikrafttredelse

Departementet tar sikte på å legge frem en Odelstingsproposisjon om endringer i lov om frittståande skolar i løpet av våren 2004. Lovendringene vil da tidligst kunne tre i kraft fra høsten 2004.

Høringsfrist m.m.

Departementet ber om høringsinstansenes merknader innen fredag 20. februar 2004. Vi ber om at merknadene også sendes i elektronisk versjon til e-postadressen jsr@ufd.dep.no, i tillegg til vanlig post (papirversjon).

Kontaktpersoner i departementet:

  • Førstekonsulent Johanne Fjellestad, tlf. 22 24 76 12
  • Førstekonsulent Guro Jeanette Lind, tlf. 22 24 76 84
  • Rådgiver Johan Sverre Rivertz, tlf. 22 24 76 68
  • Rådgiver Ane Brurberg Haugland, tlf. 22 24 75 08

Høringsbrevet er lagt ut på Odin under adressen:

http://www.odin.dep.no/odin/norsk/publ/hoeringsnotater/index-b-n-a.html

Med hilsen

Johan Raaum e.f.
ekspedisjonssjef

Lars Rime
underdirektør

Merknader til lovforslaget

Forslagene i §§ 2–3, 3–6, 3–7, 4–2, 4–4 og 5–1 innebærer i hovedsak ingen innholdsmessige endringer annet enn de endringer som er en konsekvens enten av forslaget om at det ikke lenger skal være krav til formål for å få godkjenning eller som en følge av forslaget om et eget kapittel for e-skoler.

Forslaget i § 2–3 innebærer at det stilles likelydende krav til læreplanene for grunnskoler og videregående skoler.

Alternative forslag til nytt 2–2:

Alternativ 1:
§ 2–2 Godkjenning av vidaregåande skolar

Frittståande vidaregåande skolar som oppfyller dei krava som følgjer av lova, har rett til godkjenning og offentlege tilskot. Den enkelte skolen må gi opplæring på norsk eller samisk.

Retten til godkjenning gjeld berre dersom etableringa av skolen ikkje vil medføre vesentlege negative følgjer for vertsfylket. Vertsfylket skal gi fråsegn før departementet gjer vedtak i saka.

Retten til godkjenning, jf. første og andre ledd, gjeld ikkje norske vidaregåande skolar i utlandet, internasjonale vidaregåande skolar i Noreg og vidaregåande skolar oppretta for funksjonshemma. Departementet kan likevel, etter ei samla vurdering, godkjenne slike skolar. Før ein internasjonal vidaregåande skole eller ein vidaregåande skole for funksjonshemma blir godkjend, skal vertsfylket gi fråsegn i saka.

Retten til godkjenning gjeld ikkje skolar som har til føremål å gi vidaregåande yrkesretta opplæring som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar, jf. kapittel *

Skolen må være registrert i Einingsregisteret, jf. lov 3. juni 1994 nr. 15, eller i tilsvarande register.

For skolar som er godkjende etter lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring, tek fjerde ledd til å gjelde frå det tidspunktet departementet fastset.

Alternativ 2:

Modell 2

§ 2–2 Godkjenning av vidaregåande skolar

Frittståande skolar som oppfyller dei krava som følgjer av lova, har rett til godkjenning og offentlege tilskot. Den enkelte skolen må gi opplæring på norsk eller samisk.

Retten til godkjenning gjeld berre dersom etableringa av skolen ikkje vil medføre negative følgjer for vertsfylket. Vertsfylket skal gi fråsegn førdepartementet gjervedtak i saka, og det skal leggjast avgjerande vekt på fylkeskommunen si fråsegn.

Retten til godkjenning, jf. første og andre ledd, gjeld ikkje norske vidaregåande skolar i utlandet, internasjonale vidaregåande skolar i Noreg og vidaregåande skolar oppretta for funksjonshemma. Departementet kan likevel, etter ei samla vurdering, godkjenne slike skolar. Før ein internasjonal vidaregåande skole eller ein vidaregåande skole for funksjonshemma blir godkjend, skal vertsfylket gi fråsegn i saka.

Retten til godkjenning gjeld ikkje skolar som har til føremål å gi vidaregåande yrkesretta opplæring som ikkje blir gitt ved vidaregåande offentlege skolar, jf. kapittel *

Skolen må være registrert i Einingsregisteret, jf. lov 3. juni 1994 nr. 15, eller i tilsvarande register.

For skolar som er godkjende etter lov 14. juni 1985 nr. 73 om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring, tek fjerde ledd til å gjelde frå det tidspunktet departementet fastset.

Forslag til § 2–3 første ledd

Skolen skal drive verksemda si etter læreplanar godkjende av departementet. Det må gå fram av planen kva slag vurderingsformer og dokumentasjon skolen skal nytte. Frittståande skolar skal anten følgje dei læreplanane som gjeld for offentlege skolar, eller læreplanar som på annan måte sikrar elevane jamngod opplæring, jf. opplæringslova § 2–1 første ledd og § 3–4 første ledd. Elles har skolen sin undervisningsfridom.

Någjeldende § 2–3 andre ledd utgår.

§ 3–6 Spesialundervisning og PP-teneste

Opplæringslova § 5–1 om rett til spesialundervisning, § 5–3 om sakkunnig vurdering, § 5–4 om saksbehandlinga i samband med vedtak om spesialundervisning og § 5–5 om unntak frå reglane om innhaldet i opplæringa gjeld tilsvarande.

Heimkommunen eller heimfylket til eleven, jf. § 1–3, sørgjer for at det blir utarbeidd sakkunnig vurdering, gjer vedtak om spesialundervisning og dekkjer utgiftene til slik opplæring. I tvilstilfelle avgjer departementet kven som er ansvarleg for kostnadene. Departementet har tilsvarande ansvar for elevar ved norske skole i utlandet.

Departementet kan gi forskrift om gjennomføring av reglane om spesialundervisning.

Departementet er klageinstans for klage over kommunale og fylkeskommunale enkeltvedtak om spesialundervisning.

Den pedagogisk-psykologisk tenesta i vertskommunen skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å leggje betre til rette for elevar med særlege behov.

Någjeldende § 3–6 femte ledd utgår.

§ 3–7 Skyss m.m.

Elevane har rett til skyss etter reglane i opplæringslova § 7–1 første og andre ledd om skyss i grunnskolen, § 7–2 første ledd om skyss i den vidaregåande skolen, § 7–3 om skyss for funksjonshemma og mellombels skadde eller sjuke og § 7–4 om reisefølgje og tilsyn. Retten skyss, reisefølgje og tilsyn for elevar i frittståande grunnskolar gjeld berre innanfor kommunegrensa i den kommunen der eleven bur. For elevar i frittståande vidaregåande skolar gjeld retten skyss, reisefølgje og tilsyn berre innanfor fylkeskommunegrensa i den fylkeskommunen der eleven bur.

Heimkommunen eller heimfylket til elevane gjer vedtak om skyss, og dekkjer utgifter etter reglane i opplæringslova § 13–4. Departementet er klageinstans ved klage over kommunale og fylkeskommunale vedtak om skyss i grunnskolen . Fylkeskommunen er klageinstans ved klage på vedtak om skyss i vidaregåande skolar.

Norske grunnskolar i utlandet får statstilskot med 85 prosent til skyss og innlosjering for elevane. Departementet kan gi forskrifter om utrekning av skyssavstanden og utgiftsgrunnlaget for skyss og innlosjering.

Departementet kan gi forskrifter om skoleskyss og skyssgodtgjersle, og om at skyssbehovet til elevane i vidaregåande skolar i særskilde tilfelle kan dekkjast på andre måtar.

Någjeldende § 3–7 femte ledd utgår.

§ 4–2 Kompetansekrav til undervisningspersonalet

For undervisningspersonalet ved skolar som er godkjende etter lova her, gjeld dei kompetansekrava som følgjer av § 10–1 i opplæringslova med tilhøyrande forskrift.

Dersom det ikkje er søkjarar som fyller kompetansekrava etter første ledd, kan andre tilsetjast mellombels. Med mindre det er avtalt ein kortare tilsetjingsperiode, skal tilsetjinga vare til og med 31. juli.

Ved tilsetjing av undervisningspersonale ved skolar som representerer eit fagleg-pedagogisk alternativ, kan departementet også godkjenne alternative kompetansekrav til dei som følgjer av § 10–1 i opplæringslova med tilhøyrande forskrift. Ved tilsetjing av undervisningspersonale ved skolar som representerer eit religiøst/etisk alternativ, kan departementet også godkjenne tilleggskompetansekrav til dei som følgjer av § 10–1 i opplæringslova med tilhøyrande forskrift. Ved tilsetjing gjeld arbeidsmiljølova § 55a.

Någjeldende § 4–2 andre ledd utgår.

§ 4–4 Lønns- og arbeidsvilkår

Ved skolar som er godkjende etter denne lova, skal undervisningspersonale ha rett til lønns- og arbeidsvilkår som i tilsvarande offentlege skolar.

Någjeldende siste setning utgår.

§ 5–1 Styret

Som øvste ansvarlege organ skal kvar skole ha eit styre. Styret er valt av eigaren, som fastset kort mange medlemmer og varamedlemmer styret skal ha. Med samtykke frå departementet kan to eller fleire skolar ha sams styre. Rett til å vere til stades på møte i styret, til å seie meininga si og få denne tilført protokollen, har:

  1. ein representant oppnemnd av vertskommunen når det gjeld ein grunnskole, ein representant oppnemnd av fylkeskommunen når det gjeld ein vidaragåande skole,
  2. ein representant for elevrådet ved skolar som har slikt råd,
  3. ein representant frå foreldrerådet ved skolar som har slikt råd,
  4. ein representant for lærarane ved skolen,
  5. ein representant for andre tilsette ved skolen,
  6. dagleg leiar av skolen.

Departementet kan i særskilte tilfelle gi dispensasjon frå bokstavane a til f.

Ved handsaming av saker der det gjeld teieplikt etter lov og forskrift, skal styret sørgje for at personar med møterett som er under aldersgrensa for å vere myndige, må forlate møtet.

Forslag til endring av § 6–2 tredje ledd:

"Skolar som tek imot offentlege tilskot som ikkje dekkjer alle driftsutgifter, kan krevje inn skolepengar. Styret fastset storleiken på skolepengane. Skolepengane må ikkje setjast høgare enn 15 % av det tilskotsgrunnlaget som Stortinget fastsett, jf. § 6–1 nr. 1. Dersom skolen har driftsutgifter som svarar til utgiftsnivået ved ein tilsvarande offentleg skole i kommunen det er naturleg å samanlikne seg med, men som ikkje dekkjast av tilskotsgrunnlaget, kan styret søkje departementet om å få godkjend høgare skolepengar.Skolen kan ikkje krevje nokon form for betaling frå elevar eller foreldre utover det som følgjer av denne føresegna.

§ 6–3 Offentleg tilskot til vidaregåande skolar

Frittståande vidaregåande skolar som er godkjende etter § 2–2,får offentleg tilskot etter reglane i denne paragrafen.

  1. For vidaregåande skolar som kan godkjennast etter § 2–2, blir 85 % av dei utgiftene som kjem inn under tilskotsgrunnlaget, dekte ved statstilskot. Tilskotet blir rekna ut frå ein normalsats. Ved utrekninga av normalsatsen skal dei gjennomsnittlege utgiftene i den offentlege vidaregåande skolen leggjast til grunn.
  2. Godkjende norske vidaregåande skolar i utlandet får statstilskot med 85 % av ein normalsats pr. elev. Ved utrekninga av normalsatsen skal dei gjennomsnittlege utgiftene i den offentlege vidaregåande skolen leggjast til grunn.

Departementet kan gi forskrifter.

Forslag til endring av § 6–4 tredje ledd:

"Skolar som tek imot offentlege tilskot som ikkje dekkjer alle driftsutgifter, kan krevje inn skolepengar. Styret fastset storleiken på skolepengane. Skolepengane må ikkje setjast høgare enn 15 % av det tilskotsgrunnlaget som Stortinget fastsett, jf. § 6–3 nr. 1. Dersom skolen har driftsutgifter som svarar til utgiftsnivået ved ein tilsvarande offentleg skole det er naturleg å samanlikne seg med, men som ikkje dekkjast av tilskotsgrunnlaget, kan styret søkje departementet om å få godkjend høgare skolepengar. Skolen kan ikkje krevje nokon form for betaling frå elevar eller foreldre utover det som følgjer av denne føresegna

Forslag til lovtekst i et nytt kapittel x om e)-skoler

Forslaget innebærer ingen innholdsmessige endringer i forhold til gjeldende regler.

§ x–1 Godkjenning av skolar som gir vidaregåande yrkesretta opplæring

Departementet kan, etter ei samla vurdering, godkjenne skolar som har til føremål å gi vidaregåande yrkesretta opplæring som ikkje blir gitt ved vidaregåande skolar

§ x–2 Innhald og vurdering

Frittståande skolar godkjende etter § x–1 skal drive verksemda si etter læreplanar godkjende av departementet. Det må gå fram av planen kva slag vurderingsformer og dokumentasjon skolen skal nytte. Skolen skal ha læreplanar som er på nivå med offentleg vidaregåande opplæring.

Departementet kan gi forskrifter om vurdering av elevar, klage på vurdering, eksamen og dokumentasjon.

§ x–3 Kompetansekrav til undervisningspersonalet

For undervisningspersonalet ved skolar godkjende etter § x–1, fastset styret krav til kompetanse, dersom departementet i det einskilde tilfelle ikkje fastset noko anna.

Dersom det ikkje er søkjarar som fyller kompetansekrava etter første ledd, kan andre tilsetjast mellombels. Med mindre det er avtalt ein kortare tilsetjingsperiode, skal tilsetjinga vare til og med 31. juli.

Ved tilsetjing gjeld arbeidsmiljølova § 55a.

§ x–4 Lønns- og arbeidsvilkår

Ved skolar godkjende etter § x–1 fastset styret lønns- og arbeidsvilkår.

§ x–5 Andre bestemmelser

For skolar som er godkjende etter § x–1 gjeld:

§ 1–1 om formålet med lova

§ 1–4 om verksemda til skolen

§ 2–1 fjerde og femte ledd om registrering i Einingsregisteret

§ 2–4 om undervisningsrom, utstyr og skolemiljø

§ 3–1 om inntak; første ledd, andre ledd andre og tredje punktum, tredje ledd og fjerde ledd

§ 3–3 om skolegangen; tredje ledd

§ 3–4 om tilpassa opplæring

§ 3–9 om ordensreglement og liknande

§ 3–10 om bortvising av elevar; første ledd første, tredje og fjerde punktum, andre ledd første punktum, tredje ledd, fjerde ledd og femte ledd

§ 3–11 om rådgiving

§ 4–1 om leiing

§ 5–1 om styret, med unntak av bokstavane a) og c)

§ 5–2 om styret sine oppgåver, med unntak av bokstaven a) og første del av bokstaven e)

§ 5–3 om elevråd, med unntak av første ledd første punktum

§ 6–4 om elevane og dei offentlege tilskota, skolepengar for elevar i vidaregåande skolar

§ 7–1 om budsjett, regnskap og revisjon

§ 7–2 om tilsyn m.m.

§ x–6 Offentleg tilskot

For skolar godkjende etter § x–.. blir 75 prosent av dei driftsutgiftene som kjem inn under tilskotsgrunnlaget, dekte ved statstilskot. Tilskotet blir rekna ut frå ein normalsats. Føresetnaden er at elevane får undervisning som minst svarer til eit halvt skoleår. Departementet kan gi nærare reglar.

Liste over høringsinstanser – høringsbrev med forslag om endringer i friskoleloven

Akademikerne

Barneombudet

Departementene

Elevorganisasjonen

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

Fylkeskommunene

Fylkesmennene v/ utdanningsavdelingene

Handels og Servicenæringenes hovedorganisasjon (HSH)

Kommunenes Sentralforbund (KS)

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Likestillingsombudet

Lærernes Yrkesforbund

Læringssenteret

Norges Kvinne- og Familieforbund

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU)

Norsk Lektorlag

Norsk Skolelederforbund

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Privatskoleorganisasjonene

Riksrevisjonen

Skolenes landsforbund

Utdanningsforbundet

Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Til toppen