Klage på midlertidig fredning av slagskipet Tirpitz - Håkøya, Tromsø

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Klima- og miljødepartementet

Riksantikvaren fattet vedtak om midlertidig fredning av vrakrestene etter slagskipet Vedtaket ble påklaget. Departementet kom til at klager ikke hadde rettslig klageinteresse, jf brev av 27.4.2015. Selv om klager er ivrig Tirpitz-dykker, og har et stort engasjement for vraket, mener departementet at dette ikke gir ham tilstrekkelig nærhet til saken. Dykkerforbudet vil naturlig nok få noen konsekvenser for klager, men departementet anser at klagerens interesser ikke vil bli berørt på en slik måte at det er rimelig å gi ham krav på å få vedtaket overprøvd. Når det gjelder klagers henvisning til friluftslovens generelle bestemmelser som skal sikre allmenne interesser knyttet til friluftsliv og bading, anses dette heller ikke tilstrekkelig til å gi ham rettslig klageinteresse.

Klima- og miljødepartementet viser til klage av 7.1.2015 fra Thomas R. Hansen på Riksantikvarens vedtak av 18.12.2014 etter kulturminneloven (kml.) § 22 nr. 4, jf  § 15, § 4 bokstav j og § 19 om midlertidig fredning av vrakrestene etter slagskipet Tirpitz. Vedlagt klagen fulgte fem likelydende støtteerklæringer.  

Riksantikvaren har vurdert klagen og oversendt den til behandling i departementet i brev av 10.2.2015, jf forvaltningsloven (fvl.) § 33. Riksantikvaren har i klagebehandlingen også vurdert om klager har rettslig klageinteresse og har kommet til at det foreligger. Klagen er derfor realitetsbehandlet og Riksantikvaren har opprettholdt vedtaket om midlertidig fredning.  Klager har ikke kommentert Riksantikvarens oversendelse av klagen til departementet.  

Konklusjon

Departementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at klager ikke har rettslig klageinteresse, jf. fvl. § 28 første ledd. Klagen må derfor avvises og blir ikke realitetsbehandlet. Avvisningsvedtaket kan ikke påklages, jf fvl. § 28 bokstav c. 

Bakgrunn for saken

Slaget Tirpitz, var sammen med søsterskipet Bismarck, de største skipene i den tyske marinen ved utbruddet av andre verdenskrig. Tirpitz ble sendt til Nord-Norge i 1942 og deltok i angrepet på Spitzbergen. Skipet ble utsatt for en rekke angrep under krigen og fikk store skader. Hun ble flyttet til Tromsø for å gjennomgå omfattende reparasjoner etter angrepene, men ble igjen utsatt for angrep fra britiske bombefly. Hun kantret i 1944. Vraket av Tirpitz ble hugget opp etter krigen og området der vrakrestene ligger er uoversiktlig. Levningene etter omkomne, personlige eiendeler og uniformseffekter ligger sammen med vrakrester og rester etter bergingen.

Vrakrestene etter Tirpitz og et område rundt ble midlertidig fredet ved Riksantikvarens vedtak av 18.12.2014, jf kml. § 22 nr. 4, jf § 15 annet ledd, § 4 bokstav j og § 19. Den midlertidige fredningen er vedtatt fordi dykkere fjerner gjenstander fra vrakstedet. Formålet med fredningen er å sikre vrakrestene som et viktig historisk sted og kulturminne fra andre verdenskrig, samt å sikre vraket som gravminne. Fredningen av området rundt skal beskytte vitenskapelige interesser og annet kildemateriale som knytter seg til det. 

Riksantikvaren varslet oppstart av permanent fredning 18.12.2014, samme dag som direktoratet vedtok midlertidig fredning. Fredningen skal sikre vraket som et viktig historisk sted knyttet til andre verdenskrig og som et gravminne. Det er antatt at mer enn 900 personer omkom da Tirpitz ble senket ved Håkøya utenfor Tromsø i 1944. Levningene etter omkomne ligger fremdeles blant vrakrestene sammen med uniformseffekter, personlig utstyr og eiendeler. Levningene er allerede vernet som gravminne etter gravferdsloven, men fredning etter kulturminneloven skal gi et ytterligere vern av vrakrestene og området rundt. 

Det fremgår av saken at Riksantikvaren har fått henvendelser om at det fjernes gjenstander fra vraket som må defineres som personlige eiendeler. Det er på det rene at gjenstander fra andre verdenskrig omsettes blant samlere og dersom gjenstandene kan knyttes til kjente vrak stiger verdien.

Klagers anførsler, jf brev av 7.1.2015

Klager anfører at han er imot at Riksantikvaren nedlegger dykkerforbud i området der Tirpitz ble hugget opp. Han viser til formålet i friluftsloven § 1 og mener at dykkerforbudet strider mot allmennhetens rett til å ferdes fritt over og under vann. Klager viser også til friluftslovens § 8 om bading i sjøen. Han uttaler videre at det ikke er riktig slik Riksantikvaren påstår at det plyndres fra det klager mener må regnes som søppel etter en fullstendig opphugging av skipet. Klager mener forslaget bør trekkes og la de som vil dykke på vrakrestene få gjøre det. 

Riksantikvarens merknader til klagen, jf brev av 10.2.2015

Riksantikvaren har vurdert om klager har rettlig klageinteresse og legger til grunn at det foreligger. Dette er på bakgrunn av at klager er kjent som en svært aktiv Tirpitzdykker og Riksantikvaren anser derfor hans tilknytning til saken som både aktuell og relevant. For øvrig viser Riksantikvaren til grunnlaget og forutsetningene for å kunne fatte vedtak om midlertidig fredning. Bestemmelsen forutsetter at kulturminnet har visse kvaliteter og at den midlertidige fredningen skal gi mulighet til å kunne vurdere behovet for permanent fredning. Et vilkår for å kunne midlertidig frede er at kulturminnet eller området står i fare for å bli ødelagt eller skadet.

Riksantikvaren viser til at direktoratet har vært klar over tilstanden til objektet, men vurderer likevel krigsminnet til å inneha de kvaliteter som fredningshjemlene i kulturminneloven krever. Riksantikvaren viser til kml. § 2 og det faglige skjønnet som ligger til grunn for fredning etter disse bestemmelsene. 

Når Riksantikvaren mener at fredning er nødvendig for å forhindre plyndring, er dette en beskrivelse av hva som faktisk skjer og kan skje og må ikke oppfattes som en stempling av alle dykkere i miljøet. Riksantikvarens risikovurdering hviler på at direktoratet over år har mottatt bekymringsmeldinger om utplukking av gjenstander fra en rekke vrak, herunder Tirpitz. Riksantikvaren viser også til ulike diskusjonsfora på nettet hvor det fremgår at man samler på gjenstander fra vrakrester. Museer som stiller ut gjenstander fra Tirpitz legger heller ikke skjul på dette.

Riksantikvaren viser til at det er mulig å søke Troms fylkeskommune om dispensasjon fra dykkerforbudet, noe Ishavsbyen Dykkerklubb fikk i romjulen 2014. Fredningen vil på denne måten begrense, men ikke totalt utelukke dykkertokt.

Riksantikvaren viser til at kulturminneloven går foran de alminnelige bestemmelsene i friluftsloven. En konsekvens er at friluftslovens bestemmelser ikke vil gjelde i området der vedtaket gjelder. Riksantikvaren uttrykker imidlertid håp om et godt samarbeid med dykkermiljøet i denne saken til beste for krigsminne som er under fredning.

Departementets merknader

Riksantikvaren kan fatte vedtak om midlertidig fredning etter kml. § 22 nr. 4 dersom et objekt eller område står i fare for å bli ødelagt eller skadet dersom en følger de vanlige saksbehandlingsreglene i fredningssaker. Etter forvaltningspraksis skal det foreligge en konkret trussel mot de kulturhistoriske verdiene. Dersom trusselen ikke lenger er til stede vil det heller ikke være hjemmel til å opprettholde et slikt vedtak. 

Forvaltningsloven av 10.2.1967 gir reglene om behandlingsmåten for blant annet enkeltvedtak, og overprøving av disse. Etter fvl. § 28 første ledd kan en part eller annen med ”rettslig klageinteresse” i saken påklage et vedtak. Meningen med begrepet rettslig klageinteresse er å gi klagerett i samme omfang som retten til å reise søksmål for domstolene. Fvl. § 28 første ledd regulerer uttømmende hvem som har klagerett. Dersom man verken er part, eller ikke har rettslig klageinteresse, har man heller ikke klagerett. Klagen skal da avvises, uten at forvaltningen går inn i noen realitetsbehandling av klagen. 

Ifølge Riksantikvaren er klager kjent som en svært aktiv Tirpitz-dykker. Det er derfor spørsmål om dette er tilstrekkelig tilknytning til saken til å gi ham rettslig klageinteresse. Det kreves ikke at et vedtak får følger for klagerens rettslige forhold, men klagerens tilknytning til saken må være av en slik art og styrke at det er rimelig at vedkommende får prøvd vedtaket for en høyere instans. I dette ligger det et krav om at vedtaket får faktiske konsekvenser for klageren. Dette vil bero på en konkret vurdering av de aktuelle omstendigheter i saken.

Selv om klager er en ivrig Tirpitz-dykker, og har et stort engasjement for dette vraket, mener departementet at dette ikke gir ham tilstrekkelig nærhet til saken.

Dykkerforbudet vil naturlig nok få noen konsekvenser for klager, men departementet anser at klagerens interesser ikke vil bli berørt på en slik måte at det er rimelig å gi ham krav på å få vedtaket overprøvd. Når det gjelder klagers henvisning til friluftslovens generelle bestemmelser som skal sikre allmenne interesser knyttet til friluftsliv og bading, anses dette heller ikke tilstrekkelig til å gi ham rettslig klageinteresse. 

Departementet vil avslutningsvis bemerke at ifølge forvaltningspraksis vil en forening eller organisasjon som klager for å ivareta medlemmenes interesse lettere kunne få rettslig klageinteresse enn et enkelt medlem. Departementet har i vedtak av 9.4.2015 avgjort klage fra Ishavsbyen Dykkerklubb på den midlertidige fredningen av Tirpitz og dykkerforbudet. Departementet kom til at foreningen hadde rettslig klageinteresse og behandlet klagen. Det midlertidige fredningsvedtaket med vilkår om dykkerforbud ble opprettholdt.  

På grunnlag av ovennevnte mener departementet at klager ikke oppfyller vilkårene i fvl. § 28 om rettslig klageinteresse. Klagen må derfor avvises. 

Konklusjon

Departementet har vurdert alle sider av saken og har etter en samlet vurdering kommet til at klager ikke har rettslig klageinteresse, jf. fvl. § 28 første ledd. Klagen må derfor avvises og blir ikke realitetsbehandlet. Avvisningsvedtaket kan ikke påklages, jf fvl. § 28 bokstav c. 

 

Med hilsen

 

Elisabeth Platou (e.f.) 
avdelingsdirektør

Ragnhild Guribye
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk, og har derfor ikke håndskrevet signatur

Gjenpart:
Riksantikvaren