Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Klage på vedtak om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 for opparbeidelse av adkomst og parkeringsplass, Indre Revøy gbnr 7/1 m.fl, Lyngdal kommune

Grunneier klaget på Riksantikvarens dispensasjon for naboens opparbeidelse av adkomst og parkering på grunneiers eiendom, i samsvar med et rettsforlik. Departementet tok ikke klagen til følge, da de forhold som begrunnet klagen allerede var rettskraftig avgjort gjennom rettsforliket. Disse forholdene var ikke relevante i spørsmålet om det kunne tillates inngrep i automatisk fredete kulturminner.

Miljøverndepartementet viser til Deres brev av 05.11.12 med klage på Riksantikvarens vedtak om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 for opparbeidelse av adkomstvei og parkering på Deres eiendom, gbnr 7/1, 2 og 3, Indre Revøy. Klagen ble oversendt departementet fra Riksantikvaren den 09.04.13.  I oversendelsen er De gitt anledning til innen tre uker å komme med kommentarer til Riksantikvarens saksfremstilling. Slike kommentarer er mottatt ved Deres brev av 05.05.13.

Konklusjon:

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en helhetsvurdering kommet til at Riksantikvarens vedtak opprettholdes. Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

I overskjønn ved Agder lagmannsrett ble det i 2011 inngått rettsforlik som tilkjente Anders Bergland veirett og rett til parkering for fritidseiendommen gbnr 7/5 over landbrukseiendommen gbnr 7/1, 2 og 3, som tilhører Svein Olav Fredriksen. Retten fastsatte erstatning for avståelsen. Rettsforliket innebærer også at adkomst og parkeringsareal skal kunne opparbeides slik at det kan benyttes hele året uten at grunnen blir oppkjørt. Opparbeidelse av grunnen i adkomstveien og parkeringsarealet berører automatisk fredete kulturminner (gravhauger og hulvei) på en måte som er i strid med  kulturminneloven (kml), jf § 3. Adkomstveien krysser hulveiens trasé og parkeringsarealet ligger i sikringssonene til hulveien og gravhaugene, jf kml § 6. Tiltakshaver på gbnr 7/5, Anders Bergland, er derfor avhenging av dispensasjon i medhold av kml § 8 for å kunne opparbeide arealet.

Tiltakshaver søkte om dispensasjon ved brev av 18.06.12 til Vest-Agder fylkeskommune. I oversendelsen til Riksantikvaren 28.06.12 frarådet fylkeskommunen dispensasjon idet det burde finnes alternativ plassering av parkeringsplassen. Også Kulturhistorisk museum frarådet dispensasjon i brev 08.08.12.

Riksantikvaren vedtok 11.10.12 å gi dispensasjon, med vilkår som gjaldt utførelsen av tiltaket. Riksantikvaren viste til at tillatelse til inngrep i kulturminner kan gis der et avslag ellers ville medføre samfunnsmessige eller private konsekvenser, som ikke står i rimelig forhold til kulturminneverdiene. Riksantikvaren mente det ikke fantes noe godt alternativ til det parkeringsarealet saken gjelder. Riksantikvaren vurderte tiltaket slik at det ikke vil medføre fysisk inngrep i kjente kulturminner. Den negative visuelle effekt ble også vurdert som liten, i det tiltaket går ut på å dekke til og stabilisere grunnen der bilene skal kjøre og stå parkert.

Eier av hovedbølet gbnr 7/1, 2 og 3, Svein Olav Fredriksen klaget på vedtaket 05.11.12. Riksantikvaren fastholdt vedtaket og oversendte klagen til Miljøverndepartementet den 09.04.13.

Klagers anførsler i brev 05.11.12

Klager mener tiltaket får store konsekvenser for ham, mens det ikke ville medføre store investeringer hvis tiltakshaver opparbeidet parkering et annet sted. Klager viser til at parkeringsplassen hindrer saueholdet på gården, og bortfall av dette fører til gjengroing av kulturlandskapet. Det er negativt for kulturminnene i området, men vil også få store følger for naturmangfoldet. Klager avviser at det ikke finnes gode alternative parkeringsarealer i området.

Riksantikvarens merknader, jf oversendelsesbrev av 09.04.13

Riksantikvaren viser til at vei- og parkeringsretten er fastslått ved et rettsforlik. Arealet har allerede vært i bruk som vei og parkering, og Riksantikvaren legger til grunn lagmannsrettens vurdering om at det ikke er påvist at denne bruken påvirker sauetråkket som går forbi parkeringsplassen. Rettsforliket forutsetter at heller ikke den fremtidige parkeringen skal være til hinder for flytting av sauene gjennom området.

Riksantikvaren mener at det ikke foreligger noen tungtveiende kulturminnefaglig konflikt i saken. Riksantikvaren har vektlagt at opparbeidelse av parkeringsplassen ikke vil innebære stor forskjell i inntrykk på de automatisk fredete kulturminnene, sammenlignet med tidligere bruk. Etter befaring kan Riksantikvaren heller ikke se at det finnes andre egnede områder i nærheten, hvor det uten store terrenginngrep eller økt trafikkfare kan etableres parkering for gbnr 7/5.

Klagers merknader av 05.05.13 til Riksantikvarens oversendelse

Klager avviser at det var opparbeidet noe parkeringsareal på stedet før rettsforliket. Området ble bare sporadisk brukt til parkering i perioden 2006 – 2009, i henhold til avtale mellom tiltakshaver og klager. Klager ville ikke ha fornyet denne avtalen, fordi den innskrenket sauenes bevegelsesmønster.

Det er heller ikke riktig når det vises til at arealet ligger brakk og bare har vært benyttet til adkomst og parkering. Arealet inngår i, og har vært i bruk som naturbeitemark i forbindelse med sauedriften.

Klager mener avslutningsvis at rettsforliket ikke tar hensyn til hans rettigheter, når det sikrer til sammen fire parkeringsplasser for tiltakshaver, mens klager mister sine to plasser i det omstridte område.

Departementets merknader

Etter kulturminneloven § 3 er det forbudt å ”sette i gang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredete kulturminner”. Riksantikvaren kan etter søknad gi tillatelse til slike inngrep, og sette vilkår for unntaket. Tillatelse etter kulturminneloven § 8 beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor formålsbestemmelsen i lovens § 1 gir føringer for skjønnsutøvelsen. Hensynet til kulturminnets opplevelsesverdi i sitt opprinnelige miljø sammen med hensynet til bevaring av dets kulturhistoriske og vitenskapelige kildeverdi står sentralt. Der et avslag på søknad om tillatelse vil medføre så store private eller samfunnsmessige konsekvenser at det ikke står i et rimelig forhold til kulturminnets verdi, bør det gis tillatelse.

Departementet kan i behandlingen av klagen prøve alle sider av saken, herunder ta hensyn til nye omstendigheter, jf forvaltningsloven (fvl) § 34, andre ledd.

Klager er ikke part i saken om dispensasjon fra kml § 8. Departementet mener imidlertid at klager i egenskap av grunneier av den parsell tiltaket gjelder, har rettslig klageinteresse og kan derfor påklage vedtaket.

Departementet bemerker at de forhold som påklages er rettskraftig avgjort gjennom overskjønnets behandling. Behandlingen av søknaden om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 er ikke en ny vurdering av disse forholdene, men om – og i hvor stor grad, tiltakshaver kan gjøre inngrep med konsekvenser for automatisk fredete kulturminner. Departementet kan ikke se at det er påvist feil ved Riksantikvarens behandling av saken, og ikke noe å bemerke til vurderingen av de kulturminneverdiene som blir berørt av tiltaket.

Departementet finner ikke grunn til å omgjøre Riksantikvarens vedtak.

Konklusjon:

Miljøverndepartementet har vurdert alle sider av saken og har etter en helhetsvurdering kommet til at Riksantikvarens vedtak opprettholdes. Klagen tas ikke til følge.

 

Med hilsen

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Susanne Colding

 

Kopi til:
Anders Bergland
Austråttveien 53
4326 SANDNES