Del 2. Prioriteringer og gjennomføring av politikken

Forstørr bilde

4 Hvordan sikre inkludering i utviklingssamarbeidet

Hvordan bidra til endring?

Hvis vi skal kunne bidra til å oppnå likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne, må vi overvinne to hovedkategorier av barrierer: stigma og diskriminerende holdninger på den ene siden og ekskludering fra tjenester og deltakelse på den andre. Det betyr at likestilling ikke kan oppnås hvis ikke samfunnet anerkjenner menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og deres likeverd, og at personer med nedsatt funksjonsevne inkluderes i samfunnet generelt og i tjenestelevering spesielt.

Menneskerettighetsbasert tilnærming

En menneskerettighetsbasert tilnærming er et rammeverk for utvikling, som er basert på de internasjonale menneskerettighetene. De grunnleggende menneskerettighetsprinsippene er rammebetingelser for et inkluderende utviklingssamarbeid. Det er myndighetene som er forpliktet til å oppfylle menneskerettighetene. Mens myndigheter i mange land vil ha behov for støtte for å kunne gjøre dette, vil rettighetshaverne ha behov for mer kunnskap for å kunne kreve sine rettigheter. I en menneskerettighetstilnærming legges det til rette for at rettighetshavere skal kunne kreve sine rettigheter og at plikthavere skal oppfylle disse. Dette er endringsmekanismen for en gradvis oppfyllelse av rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. I praksis betyr det å identifisere og rette opp strukturelle ulikheter og diskriminerende politikk, lovgivning og praksis, som resulterer i at grupper av mennesker blir utelatt fra samfunnsutviklingen. For å lykkes må det jobbes parallelt med mer overordnede systemendringer og med å skape endringer på lokalt nivå. Endringer må forankres i lokalsamfunn.

Innskrenkninger i rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne må ikke forstås som et resultat av deres funksjonsnedsettelser, men derimot som et resultat av manglende muligheter til deltakelse og manglende tilgang til tjenester. For å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke blir utelatt fra samfunnsutviklingen, er det nødvendig å identifisere og fjerne barrierer som hindrer oppfyllelse av deres rettigheter.

Personer med nedsatt funksjonsevne vil i større grad kunne kreve sine rettigheter dersom deres organisasjoner, både nasjonale og lokale, styrkes slik at de kan medvirke i politikkutforming og oppfølging av tiltak. I tillegg bør både stater og internasjonale utviklingsaktører bevisstgjøres det ansvaret de har for å respektere, beskytte, og oppfylle rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. I dette arbeidet er det også viktig med en bevissthet om at personer med nedsatt funksjonsevne ikke er en ensartet gruppe.

Men bevisstgjøring er i seg selv ikke tilstrekkelig. Flere stater har behov for bistand for å kunne iverksette tiltak, som kan bidra til å forbedre sitasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne. Gjennom utviklingssamarbeidet kan vi bidra til at andre lands nasjonale myndigheter kan oppfylle sine forpliktelser på dette området, for eksempel gjennom faglig samarbeid, kapasitetsutvikling, ressursoverføringer, tjenestelevering og kunnskapsdeling. Samtidig er det viktig å støtte lokale krefter som arbeider for endring.

To-sporstilnærming i utviklingssamarbeidet

Med en to-sporstilnærming i utviklingssamarbeidet forstår vi en kombinasjon av å integrere rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i all politikk- og programutforming (såkalt mainstreaming) og å støtte spesifikke initiativ og målrettede tiltak.

Integrering av rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som et tverrgående hensyn i all politikkutforming, planer og programmer i utviklingssamarbeidet er avgjørende for å sikre at personer med funksjonsnedsettelse kan ta del i utviklingen på linje med alle andre i samfunnet. Dette er i tråd med føringene i det norske utviklingssamarbeidet der menneskerettigheter er et av fire obligatoriske tverrgående hensyn.

En slik mainstreamingav utviklingsinnsats krever også en proaktiv innsats for inkludering. Det innebærer en systematisk tilnærming til inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne på tvers av ulike innsatsområder.

Parallelt med integrering i all relevant utviklingsinnsats vil det også være behov for å støtte til målrettet innsats som blant annet kan bidra til å styrke deltakelse og medvirkning av personer med funksjonsnedsettelse.

Forstørr bilde

Det overordnede målet for begge type innsatser, vil være å sikre rettigheter og muligheter for personer med nedsatt funksjonsevne på likefot med resten av befolkningen.

Forstørr bilde

Deltakelse og medvirkning av personer med nedsatt funksjonsevne er viktig.

Foto: Shutterstock

Tre strategiske innsatsområder for inkludering

Tre strategiske innsatsområder er nødvendige for et mer inkluderende utviklingssamarbeid. Innsats på disse områdene vil kunne til å oppfylle rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og forhindre at noen utelates i innsatsen for å nå bærekraftsmålene. Disse tre innsatsområdene er holdningsendringer,ansvarliggjøring og medvirkning.

På disse områdene er handling påkrevd om vi skal oppnå inkludering. Det kan dreie seg om både målrettede innsatser og integrering av rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som et tverrgående hensyn i hele utviklingssamarbeidet.

1. Holdningsendringer

I mange samfunn er det nødvendig med holdningsendringer for å motvirke diskriminering. Stigmatiserende holdninger ligger ofte til grunn for diskriminering og ekskludering av personer med nedsatt funksjonsevne. Vrangforestillinger og uvitenhet om funksjonsnedsettelse kan føre til stigmatisering. Diskriminerende lover og politikk bidrar til å opprettholde negative holdninger.

Det er nødvendig å motarbeide diskriminerende holdninger for å oppnå likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne. Myndiggjøring og medvirkning er viktig for å motvirke stigma. Bevisstgjøring og holdningsendring er viktig for økt politisk deltakelse. Det er også viktig for mer inkluderende tjenestelevering. For eksempel vil bevisstgjøring av helse- og utdanningspersonell kunne motvirke diskriminering og sikre mer inkluderende tjenester. Det kan være en gjensidig forsterkende effekt mellom positive holdningsendringer og økt inkludering på ulike samfunnsarenaer som utdanning, arbeidsliv og politisk deltakelse.

Innsats mot stigmatiserende holdninger vil være en viktig del av tiltak for inkludering på tvers av ulike norskstøttede utviklingsprogrammer og prosjekter. Slik innsats må også ta hensyn til at kvinner kan utsettes for flerdimensjonal diskriminering. For å bidra til holdningsendringer vil det ofte være nødvendig med målrettede tiltak, både nasjonalt og lokalt. Tiltak gjennom sivilt samfunnsorganisasjoner og organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne er viktig i dette arbeidet.

Synliggjøring av personer med nedsatt funksjonsevne som rollemodeller kan være effektivt for å motarbeide stigma og skadelige holdninger.²⁹ Slik representasjon kan skje gjennom kontakt mellom marginaliserte grupper og storsamfunnet. Direkte kontakt kan for eksempel skje gjennom inkluderende skolefellesskap, fritidsarenaer, og samhandling mellom lokalsamfunn og organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne, mens indirekte kontakt for eksempel kan være gjennom økt representasjon i media, inkludert i sosiale medier.

Regjeringen vil:

• bidra til arbeid med holdningsendringer og rette oppmerksomhet mot flerdimensjonal diskriminering, inkludert diskriminering av kvinner med nedsatt funksjonsevne

2. Ansvarliggjøring

En menneskerettighetsbasert tilnærming innebærer en bevissthet om hvem som er rettighetshavere og hvem som har forpliktelser. For CRPD, som for andre menneskerettighetskonvensjoner, er det stater og enkelte multilaterale organisasjoner, som har sluttet seg til konvensjonen, som har hovedansvaret for at rettighetene respekteres, beskyttes, og oppfylles.

Norge som giverland og samarbeidspartner er også en plikthaver. Artikkel 32 i CRPD anerkjenner viktigheten av internasjonalt samarbeid og det vises til tiltak gjennom kapasitetsutvikling og kunnskapsutveksling, samt bistand. Blant annet anbefales tiltak som sikrer at utviklingsprogram er inkluderende for personer med nedsatt funksjonsevne.

Ansvarliggjøring handler om å synligjøre eksisterende behov, identifisere hva som bør gjøres, og hva som faktisk gjøres for å imøtekomme disse behovene. Når det gjelder inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne er det flere fag- og politikkområder i myndighetsapparatet som er relevante, som for eksempel justissektoren, sosialpolitikk, sosioøkonomisk politikk og inkluderings- og likestillingspolitikk. Det kan i mange land være behov for oppdatert kunnskap om situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne, for å kunne målrette tiltak og ansvarliggjøre plikthavere.

Data og statistikk

For å kunne møte forpliktelsene om ikke-diskriminering og likestilt tjenesteytelse, og for å holde myndigheter, utviklingsaktører og humanitære aktører ansvarlige, er det avgjørende med pålitelige data om målgruppen og om hvilke tiltak som er iverksatt. For å kunne oppfylle målet om inkluderende samfunn, må datagrunnlaget som benyttes være inkluderende, noe som betyr at data på alle relevante områder bør være nedbrytbare etter nedsatt funksjonsevne (i tillegg til andre dimensjoner som geografi, inntekt, velferd, kjønn og alder). Det trengs også kjønnsdisaggregerte data for å kunne målrette innsats for kvinner med nedsatt funksjonsevne.

Men det er betydelige utfordringer rundt kunnskapsgrunnlaget. Den internasjonale statistikken for omfang og utbredelse av personer med nedsatt funksjonsevne preges fortsatt av mangler og varierende kvalitet. Dette har gitt usikre estimater og gjør det mer krevende å utvikle strategier. Datainnsamling er per i dag ikke tilstrekkelig harmonisert.

Det finnes lite robuste data og det mangler forskning på utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er et behov for å videreutvikle omforente datainnhentingsverktøy som kan brukes i utdanningsinstitusjoner, som Education Management Information System (EMIS) som Norge støtter. Dette vil danne et bedre grunnlag for å identifisere og iverksette tiltak, mobilisere ressurser og dokumentere hva som virker.

Det er et mål at så mange land som mulig, skal ta i bruk kvalitetssikrede og sammenlignbare fremgangsmåter for statistikkinnhenting.³⁰ Det er også et eget delmål i bærekraftsagendaen (17.18) om å øke tilgangen på nedbrytbare data, deriblant data som kan si noe om hvordan mennesker opplever nedsatt funksjonsevne. For alle de åtte indikatorene som spesifikt nevner personer med nedsatt funksjonsevne på tvers av seks bærekraftsmål (1, 4, 8, 10, 11 og 16), er nedbrytbare data nødvendig for å kunne rapportere på disse målene. Hittil har det i liten grad vært mulig å rapportere på globale data for disse indikatorene.

Regjeringen vil:

• bidra til oppnåelsen av bærekraftsmål 17.8 gjennom å jobbe for at data og statistikk i utviklingssamarbeidet er nedbrytbar etter funksjonsevne og kjønn

Sporing av inkluderingstiltak og ressursbruk, og resultatrapportering

Det skal kunne vises til hva som gjøres gjennom utviklingssamarbeidet, og hvilke resultater våre samarbeidspartnere oppnår. Evne til å spore ressursbruk og innsatser på tvers av prosjekter og programmer er viktig for å forstå hva som virker i utviklingssamarbeidet. Dette må sees i sammenheng med våre samarbeidspartneres resultatrapportering. For å kunne trekke lærdom av hvilke grep og tiltak som er mest hensiktsmessige på et gitt målområde, må resultater kunne kobles med konkrete innsatser som er gjennomført.

Regjeringen vil:

• arbeide med partnere og OECD/DAC for at flere aktører skal rapportere på markøren for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne, og for økt rapportering på, og sporbarhet av, innsats for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne

Forstørr bilde

Workshop i regi av African Disability Forum og International Disability Alliance.

Foto: International Disability Alliance

3. Medvirkning av personer med nedsatt funksjonsevne og deres organisasjoner

«Ingenting om oss, uten oss»³¹ er kjernen i medvirkning og deltakelse. Medvirkning er i seg selv et rettighetskrav, men det er også viktig for å sikre god og relevant politikkutforming og inkluderende innsatser som treffer riktig i forhold til målgruppens utfordringer.

Konsultasjon og medvirkning av personer med nedsatt funksjonsevne og deres representative organisasjoner er avgjørende for å lykkes med inkludering, i samfunnet generelt og i utviklingssamarbeidet spesielt. Som eksperter på egen livserfaring og behov, vil meningsfylt medvirkning bidra til en mer effektiv og inkluderende innretning på tjenester, programmer og politikkutforming. Utviklingspartnere må derfor konsultere og involvere organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne i alle saker som angår dem.³²

Organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne (OPDs) defineres av CRPD-komiteen som sivilt samfunnsorganisasjoner som ledes av personer med nedsatt funksjonsevne.³³

Disse organisasjonene sitter på en unik kompetanse og kontekstforståelse, de er ledende i rettighetsarbeid for personer med funksjonsnedsettelse både lokalt og globalt, og i flere land har de også en rolle som tjenesteleverandører. I en menneskerettighetsbasert tilnærming er rettighetshavernes evne til å stille plikthavere til ansvar avgjørende for å oppnå endring. Dette forutsetter at organisasjonene har kapasitet til påvirkningsarbeid og ansvarliggjøring

Det er behov for økt kapasitet hos organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne i lav- og mellominntektsland da en betydelig andel av disse har svak kapasitet, både organisatorisk og administrativt.

Det er viktig at organisasjonene er i stand til å representere personer med nedsatt funksjonsevne. Dette innebærer å jobbe for gode demokratiske prosesser hvor organisasjonene kan lykkes i å fremme medlemmenes interesser, noe som igjen vil styrke deres legitimitet og gjennomslagsevne. I tillegg til kapasitet til å representere medlemmer på en meningsfylt måte, må organisasjonene kunne oppfylle sine påvirknings- og ansvarliggjøringsroller.

Åpenhet og nedbrytbar statistikk er viktige forutsetninger for å kunne ansvarliggjøre myndigheter og utviklingsaktører. Organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne bør ha tilgang til data for å formulere sine krav. I tillegg vil deres muligheter til å kunne medvirke og påvirke beslutninger i mange tilfeller kreve spesifikk kunnskap om ulike politikkområder og partnere.

Koordinering og samarbeid på lokalt nivå er viktig for å skape resultater og endring i livene til personer med nedsatt funksjonsevne. I tråd med CRPD bør systemer for støtte være en blanding av tjenester og funksjoner i lokalmiljøet. Lokalt forankret tverrsektoriell innsats kan bidra til inkluderende utdanning, helsetilbud, arbeidsmuligheter og politisk deltagelse der hvor personer med nedsatt funksjonsevne lever. Oppbygging av inkluderende lokalsamfunn krever mobilisering og samhandling mellom lokale myndigheter, organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne, familier og resten av nærmiljøet. Utviklingsaktører kan bistå i å få dette til.

Regjeringen vil:

• arbeide med partnere for økt medvirkning og involvering av personer med nedsatt funksjonsevne og deres organisasjoner i relevant utviklingssamarbeid
• fortsette å støtte organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne for å gi disse mulighet til å fylle sin rolle som endringsagenter og kanal for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne kreve sine rettigheter
• støtte lokalt forankret innsats på tvers av sektorer for å sikre lokalsamfunnsbasert inkludering (community based inclusion)

5 Kanaler og samarbeidspartnere

Sivilsamfunnsorganisasjoner

Sivilsamfunnsorganisasjoner har ofte sterk kontekstkunnskap, pådriverkapasitet og tilgang til nasjonale dialogplattformer. Organisasjoner av personer med nedsatt funksjonsevne har i tillegg unik tilgang til målgruppen. Sivilsamfunnsorganisasjoner er sentrale partnere i arbeidet for inkluderende utviklingssamarbeid, lokalt, nasjonalt og globalt.

Sivilsamfunnsorganisasjoner har flere viktige roller som partnere i norsk innsats for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingssamarbeidet. De er en viktig kanal for påvirkning og for dialog med myndigheter. I tillegg kan de være viktige tjenesteleverandører da de kjenner den virkeligheten og de målgruppene innsatsene er rettet inn mot.

Regjeringen vil:

• støtte norske sivilsamfunnsorganisasjoners innsats for å ivareta inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i deres utviklingsarbeid og oppfordre dem til å sikre universell utforming i deres virksomhet
• fortsette å støtte samarbeidet mellom organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne og sivilsamfunnsorganisasjoner for gjensidig erfaringsutveksling og læring

Multilaterale samarbeidspartnere

FN-systemet

FNs strategi for inkludering av personer med funksjonsnedsettelse (DisabilityInclusionStrategy – UNDIS) ble lansert i 2018 og er retningsgivende for hvordan hele FN-systemet – fra hovedkvarter og FN-organisasjoner til operativ programvirksomhet på landnivå – skal jobbe med myndigheter for å sikre inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i tråd med CRPD. Strategien gjelder for FNs utviklingsinnsats og for FNs freds- og sikkerhetsarbeid. Den har fire målområder: ledelse, strategisk planlegging og styring, programmering og organisasjonskultur, samt et rapporteringsrammeverk med indikatorer på tvers av alle målområdene. FNs landteam rapporterer på oppfølgingen av UNDIS med «karakterkort», som viser i hvilken grad utviklingsinnsats og humanitær innsats på landnivå er inkluderende. FNs generalsekretærs kontor er ansvarlig for oppfølging av strategien.

På flere områder har UNDIS vært en katalysator for at ulike FN-aktører nå har utarbeidet planer for å operasjonalisere inkludering tilpasset deres arbeid. FN-organisasjoner inkorporerer UNDIS i egne strategier eller utarbeider egne handlingsplaner og retningslinjer for å følge opp UNDIS.

Kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) har utarbeidet en strategi for inkludering av rettighetene til personer med nedsatt satt funksjonsevne i sin innsats (2020). Personer med nedsatt funksjonsevne er identifisert som en av tre fokusgrupper i Høykommissærens arbeidsplan og resultatrammeverk, og kontoret rapporterer systematisk på arbeid for inkludering både på landnivå og internt i FN-systemet.

FNs utviklingsprogram (UNDP) var co-chair i arbeidsgruppen for arbeidet med UNDIS. UNDP har jobbet i mer enn 90 land med inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne. En veiledning for arbeidet ble utviklet i 2018 og en markør for funksjonsnedsettelse i UNDPs programmer har bidratt til en markant forbedring i å integrere personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingen av nye program.

FNs flergiverfond for partnerskap for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (UNPRPD MPTF) er en strategisk mekanisme for å følge opp ambisjonene i UNDIS på landnivå. Norge samarbeider med fondet, som støtter prosjekter på landnivå. Prosjektene gjennomføres i samarbeid mellom FN-organisasjoner, nasjonale myndigheter, OPDs og sivilt samfunn. Det bidrar også til å skape plattformer for dialog. Slik bidrar fondet både til å skape plattformer for dialog og til å styrke samhandling mellom ulike FN-organisasjoner på dette området i tråd med «One UN».

FNs barnefond (Unicef) er en viktig partner for norsk utviklingssamarbeid og jobber for å nå de mest utsatte og marginaliserte barna og beskytte deres rettigheter. Norway-UNICEF Disability Partnership er en nyskapende avtale for styrking av inkludering på tvers av Unicefs arbeid. Avtalen støtter innsatser identifisert som viktig for å styrke ivaretagelse av rettighetene til barn med nedsatt funksjonsevne. Avtalen og rapporteringen følger organisasjonens strategi. Partnerskapet bidrar også til opprettelsen av ett Centre of Excellence for Disability Research og styrking av Unicef sin kompetanse, kapasitet og rapportering.

Verdensbanken

På Global Disability Summit i 2018 annonserte Verdensbanken ti forpliktelser for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne på tematiske områder som utdanning, digitalisering, statistikk, investeringer i privat sektor, likestilling, velferdsordninger og kriserespons og beredskap. Samme år lanserte banken et rammeverk for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne (Disability Inclusion and Accountability Framework) med mål om å styrke integrering av rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i bankens virksomhet (såkalt mainstreaming). Rammeverket fungerer som et veikart for bankens inkluderingsarbeid. Det dreier seg om hvordan inkludering bør inngå i bankens politikkutforming, dens operative virksomhet og i det analytiske arbeidet.

Rammeverket identifiserer hovedområder hvor banken kan ha spesielt stor påvirkningskraft for å oppnå inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne og deres fulle deltagelse i samfunnet. Disse hovedområdene inkluderer transport, byutvikling, digitalutvikling, utdanning, sosiale sikkerhetsnett, sysselsetting, informasjon og kommunikasjonsteknologi, vann og vannsystemer, samt helse. Rammeverket brukes også til å bygge kapasitet internt for å støtte bankens samarbeidspartnere i å implementere inkludering i deres utviklingsprogrammer. Rammeverket har bidratt til at erfaring og kompetanse fra arbeid gjennom giverfond med spesifikt fokus på inkludering, nå trekkes på i bankens videre arbeid, inkludert gjennom nye IDA-forpliktelser (International Development Association) på inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne og forbedret rapportering. Under IDA20 er det nedfelt en egen forpliktelse om personer med nedsatt funksjonsevne, som skal sørge for at de får utvidet tilgang til kjernetjenester. For å fremme inkluderende samfunn og følge opp behovene til personer med nedsatt funksjonsevne, vil prinsippene om ikke-diskriminering, inkludering og universell tilgang legges til grunn i prosjekter innenfor blant annet utdanning, helse, sosial beskyttelse, digital utvikling og transport.

Forstørr bilde

Jente med nedsatt funksjonsevne deltar på IKT trening.

Foto: UNICEF/ Jannatul Mawa

Regjeringen vil:

• fortsette å være en viktig støttespiller for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne gjennom det normative og det strategiske arbeidet i FN-systemet, inkludert gjennom støtte til implementering av FNs strategi for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne (UNDIS) og gjennom å styrke dialogen med FN-organisasjoner som OHCHR, UNDP, UN Women og Unicef
• styrke dialogen med Verdensbanken om inkludering og bidra til implementering av bankens inkluderingsrammeverk, blant annet gjennom styrearbeid og programsamarbeid, samt oppfølging av bankens iverksetting av forpliktelsene fra IDA19 og 20 om inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne

6 Tematiske fokusområder for Norge

De tre strategiske innsatsområdene (holdningsendringer, ansvarliggjøring og medvirkning) og målsetningen om inkludering av rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ligger til grunn for norsk utviklingssamarbeid på dette området. Kapittel 6 løfter frem utvalgte tematiske fokusområder for regjeringen, og viser hvordan inkludering kan ivaretas på disse områdene. Områdene er valgt på bakgrunn av deres betydning for målgruppen og de er i samsvar med prioriteringer for regjeringens videre innsats og samarbeid på området.

• Politisk deltakelse
• Klimaendringer og inkluderende klimatilpasning
• Sosial beskyttelse (inkludert sosiale sikkerhetsnett og matsikkerhet)
• Inkluderende arbeidsliv
• Inkluderende utdanning
• Inkluderende helse

6.1 Politisk deltakelse

Inkludering er en forutsetning for et representativt og bærekraftig demokrati – et demokrati som ikke bare ivaretar majoritetsbefolkningens interesser. Politisk deltakelse og deltakelse i det offentlige liv er en menneskerettighet i seg selv og forankret i Verdenserklæringen om menneskerettigheter og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, så vel som at det er en viktig forutsetning for å sikre at andre menneskerettigheter etterleves. Det dreier seg om enhver persons likeverdige rett til å stemme og til å kunne stille til valg. Men rettighetene går utover formelle demokratiske prosesser og inkluderer videre samfunnsdeltakelse, som deltakelse i det offentlige ordskiftet, og i beslutningsprosesser relatert til juridiske og politiske prosesser.

Artikkel 29 i CRPD fastslår at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til å delta i det politiske og offentlige liv uten diskriminering og på lik linje med andre. Statspartene skal garantere disse rettighetene. Politisk deltakelse er viktig for å motvirke ekskludering og ulikhet, og kan bidra til å innfri rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne på ulike områder.

Allikevel er personer med nedsatt funksjonsevne ofte underrepresentert i politiske prosesser nasjonalt og lokalt. Noen eksempler på barrierer er manglende tilrettelegging, som at en rekke offentlige bygg, kommunestyresaler og rådhus ikke er universelt utformet og at saksdokumenter ofte ikke blir gjort tilgjengelig for svaksynte og blinde. Utilstrekkelige transportordninger vanskeliggjør også deltakelse i det politiske liv og i valg. I tillegg sikrer ikke alltid lovgivning stemmerett for alle og rett til hemmelige valg.

Personer med nedsatt funksjonsevne vil ofte ha behov for tilrettelegging for å kunne delta i fredsprosesser og i arbeidet med implementering av fredsavtaler. Gjennom blant andre FN-organisasjoner har Norge bistått med innsats for å fremme deltakelse fra personer med nedsatt funksjonsevne i fredsprosesser i blant annet Colombia, Mosambik, Sør-Sudan og Myanmar.

Personer med intellektuell eller mental funksjonsnedsettelse har høy risiko for å bli ekskludert fra politiske prosesser.³⁴ De kan oppleve juridiske, institusjonelle og sosiale barrierer som hindrer dem fra å stemme, stille til valg og generell samfunnsdeltakelse. Personer med slik funksjonsnedsettelse får ofte begrenset sin rettslige handleevne basert på det å ha en medisinsk tilstand eller funksjonsnedsettelse, eller de oppfattes å ha mangelfulle beslutningsevner. Selv når det ikke eksisterer noen juridiske begrensninger, gjør andre hindringer som mangel på lettlest valginformasjon og mangel på støtteordninger det vanskelig å sikre utøvelse av politiske og sivile rettigheter.

Forstørr bilde

Utfordrende for personer med nedsatt funksjonsevne å komme frem i oversvømt gate.

Foto: Shutterstock.

6.2 Klimaendringer og inkluderende klimatilpasning

Klimaendringene er i dag en av de største truslene for realiseringen av menneskerettighetene. Klimarelaterte naturkatastrofer og klimaendringer rammer mennesker ulikt og de mest sårbare gruppene og landene rammes hardest. Inkluderende klimatilpasning er en forutsetning for å oppnå bærekraftsmålene. Klimatilpasning innebærer å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg og å iverksette tiltak både for å forebygge eller redusere skade, og for eventuelt å utnytte mulighetene som endringene kan innebære.³⁵ Inkluderende klimatilpasning reduserer konsekvensene av klimaendringer for marginaliserte grupper og har som mål at byrder og goder relatert til klimatiltak fordeles rettferdig.

Grad av klimasårbarhet påvirkes av fattigdom, geografisk beliggenhet, styresettutfordringer, økonomisk situasjon, konflikter eller kriser. Personer med nedsatt funksjonsevne er, ved siden av barn, urfolk, migranter og internt fordrevne, blant de mest sårbare for konsekvensene av klimaendringer. Mennesker med nedsatt funksjonsevne rammes hardere av klimaendringer da de ofte opplever sammensatte former for diskriminering. Allerede eksisterende barrierer for deres fulle deltagelse i samfunnet, vil ofte forsterkes i etterkant av naturkatastrofer eller andre kriser. Forskning viser at personer med nedsatt funksjonsevne har høyere sannsynlighet for å miste livet, bli skadet og/eller miste eiendeler i en naturkatastrofe da de har større utfordringer med å bli evakuert og sjeldent er involvert i beredskapsplaner.³⁶ Mennesker med nedsatt funksjonsevne blir i større grad også oversett i aktiviteter innen forebygging og klimatilpasning, og i respons- og gjenoppbyggingsaktiviteter.

Flere internasjonale politikkrammeverk er relevante for inkluderende klimatilpasning og spesielt for personer med nedsatt funksjonsevne. Flere av bærekraftsmålene vil bidra til inkluderende klimatilpasning. I tillegg til bærekraftsmål 13 om å stoppe klimaendringene, er forebygging av naturkatastrofer, klima og inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne inkludert i bærekraftsmål 1 og 11. Sendai-rammeverket for katastrofeforebygging for 2015–2030 understreker betydningen av å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i utformingen av klimapolitikk, i planleggingen av forebyggingstiltak og i datainnsamling. Partene i Parisavtalen har anerkjent at de skal respektere og fremme menneskerettighetene i sine klimatiltak. Flere rapporter og beslutninger relatert til FNs klimakonvensjon (UNFCCC) inneholder referanser til personer med nedsatt funksjonsevne og understreker betydningen av at de skal inkluderes i klimatiltak som kapasitetsutvikling, utdanning, bevisstgjøring og andre klimarelaterte aktiviteter.

Regjeringen vil forsterke norsk innsats for at de fattigste samfunnene skal kunne tilpasse seg et klima i endring. Innsatsen skal komme de fattigste og mest utsatte gruppene til gode og skal innrettes på basis av prinsippet om at ingen skal utelates. Innsatsen skal særlig prioritere sentrale elementer i matverdikjedene, blant annet gjennom støtte til småskala og klimasmart landbruk i fattige land. Målsetningen er å styrke innsatsen for å redusere sult, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring, fremme bærekraftig matproduksjon samt å nå de mest marginaliserte gruppene, inkludert mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen vil:

• arbeide for at rettighetene og behovene til personer med nedsatt funksjonsevne inkluderes i katastrofeforebygging og klimatilpasning, med medvirkning fra deres organisasjoner

6.3 Sosial beskyttelse inkludert sosiale sikkerhetsnett og matsikkerhet

Artikkel 28 i CRPD slår fast at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til tilfredsstillende levestandard og sosial beskyttelse uten diskriminering. Myndigheter skal sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne får tilgang til hensiktsmessige og prismessig overkommelige tjenester, utstyr og annen assistanse for å ivareta behov som er oppstått som en følge av nedsatt funksjonsevne. De skal videre sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne kan delta i programmer for sosial beskyttelse og fattigdomsbekjempelse, og at de som lever i fattigdom skal få statlig hjelp til utgifter knyttet til nedsatt funksjonsevne.

Bærekraftsdelmål 1.3 oppfordrer til å innføre tilpassede sosiale velferdsordninger og tiltak for å nå de mest sårbare.

Sosiale sikkerhetsnett kan spille en nøkkelrolle for å bryte koblingen mellom nedsatt funksjonsevne og fattigdom. Men i lavinntektsland har kun en av ti personer med nedsatt funksjonsevne tilgang til støtteordninger. Husholdninger med en eller flere personer med nedsatt funksjonsevne opplever ofte en økt omsorgsbyrde. En FN-rapport viser at i ni utvalgte utviklingsland har kun en av fire personer med nedsatt funksjonsevne tilgang til velferdstjenester de har behov for.³⁷

Udekkede velferdsbehov fører til at voksne i en husholdning har redusert mulighet til inntektsbringende arbeid. Det reduserer også sannsynligheten for at barn går på skole. Tilstrekkelig støtte og velferdstjenester kan være avgjørende for deltakelse i utdanning og arbeidsliv både for personer med nedsatt funksjonsevne og nære omsorgspersoner og andre husholdningsmedlemmer.

Covid-19 pandemien har vist at land med velfungerende sosiale sikkerhetsnett er bedre rustet til å motvirke negative konsekvenser av krisen. Pandemien har rammet personer med nedsatt funksjonsevne spesielt hardt.³⁸ En investering i sosiale sikkerhetsnett kan sees som en investering i stabilitet og motstandsdyktighet mot kriser og sjokk. Inkluderende sosiale sikkerhetsnett er spesielt viktig da de mest marginaliserte, og særlig personer med nedsatt funksjonsevne, rammes uproporsjonalt hardt. For å være inkluderende, må sosiale sikkerhetsnett møte de ulike behovene som personer med nedsatt funksjonsevne har, og tiltakene må innrettes slik at de også når kvinner med nedsatt funksjonsevne. Dette kan bety å bidra til en effektiv balanse mellom ulike støtteordninger som kontantoverføringer, tjenestelevering og hjelpemidler.

En livssyklustilnærming kan være nyttig for å møte de varierte og ulike behovene til personer med nedsatt funksjonsevne. Barn i familier med voksne med funksjonsnedsettelse har opptil 25 prosent lavere skoledeltagelse³⁹, og de har større sannsynlighet for å mangle matsikkerhet.⁴⁰ I slike familier vil sosiale sikkerhetsnett kunne bidra til at barn ikke rammes uforholdsmessig.

Multilaterale utviklingsbanker og FN-organisasjoner har innsatser for sosial beskyttelse og for å styrke sosiale sikkerhetsnett, som Norge støtter. Ut ifra hvor mange mennesker skolematprogrammer når, regner FN slike ordninger som verdens største sosiale sikkerhetsnett. Skolematprogrammer kan motvirke fattigdom ved å redusere familiens utgifter. Norge har i flere år arbeidet med skolemat gjennom kjernestøtten til Verdens matvareprogram (WFP) og inngikk nylig en avtale med WFP om støtte til lokalprodusert skolemat i Etiopia, Malawi og Niger. Støtte til skolemat inngår også i den norske utdanningsinnsatsen. Flere sivilsamfunnsorganisasjoner har skolemat⁴¹ som en mindre komponent i sine prosjekter. I forbindelse med FN-toppmøtet om bærekraftige matsystemer i september 2021 ble det opprettet en koalisjon for skolemat som har fått bred tilslutning fra mer enn 60 medlemsland, deriblant Norge. En av målsetningene er å nå spesielt sårbare grupper.

Regjeringen vil:

• bidra til at innsatsen for sosiale sikkerhetsnett har en inkluderende tilnærming
• arbeide for at norsk innretning av støtte til skolemat og tiltak for matsikkerhet har en inkluderende tilnærming

Forstørr bilde

En ungdom med nedsatt funksjonsevne syr en kjole for en av sine kunder.

Foto: UNICEF/Jannatul Mawa.

6.4 Inkluderende arbeidsliv

I følge CRPD har mennesker med nedsatt funksjonsevne rett til arbeid og sysselsetting på lik linje med andre. Retten til beskyttelse mot tvangsarbeid er også nedfelt i CRPD.⁴²

Tilrettelegging for deltakelse i arbeidslivet er nødvendig for realisering av 2030-agendaen. Bærekraftsdelmål 8.5 viser til mål om å oppnå full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid for alle kvinner og menn, deriblant ungdom og personer med nedsatt funksjonsevne, og oppnå lik lønn for likt arbeid. Personer med nedsatt funksjonsevne er en ressurs for samfunnet, og samfunnet vil tjene mye på et inkluderende arbeidsliv.

Personer med nedsatt funksjonsevne møter allikevel mange hindringer som begrenser deres tilgang til arbeidslivet. Av de 1,2 milliarder menneskene som i dag lever med nedsatt funksjonsevne, er om lag 60 prosent i yrkesaktiv alder.⁴³ Sysselsettingsandelen blant personer med nedsatt funksjonsevne er om lag halvparten av hva den er for andre. Å kunne delta i arbeidslivet, er i tillegg til inntektsgenerering, også viktig for deltakelse og inkludering i samfunnet ellers. Sysselsetting og anstendig arbeid er ansett å være en av de mest effektive måtene å bryte den onde sirkelen av fattigdom og marginalisering som personer med nedsatt funksjonsevne oftere enn andre er utsatt for.⁴⁴ Det er mange og sammensatte årsaker til at personer med nedsatt funksjonsevne utestenges fra arbeidslivet. Både sosiale barrierer som diskriminering og negative holdninger, og fysiske forhold som utilgjengelige arbeidsplasser og transportmuligheter, utgjør hindringer for personer med nedsatt funksjonsevnes arbeidsdeltakelse. Skulle de overvinne hindringene og bli ansatt, tjener de ofte mindre for likt arbeid sammenlignet med kollegaer uten funksjonsnedsettelse.⁴⁵ Svært mange personer med funksjonsnedsettelse arbeider i uformell sektor fordi de mangler nødvendig utdanning, og fordi de diskrimineres på det formelle arbeidsmarkedet. ⁴⁶

I mange land beskytter heller ikke arbeidsregulerende lovverk mot diskriminering på bakgrunn av funksjonsnedsettelse. Personer med nedsatt funksjonsevne opplever også begrensede muligheter for organisering og deltakelse i fagforeninger.⁴⁷

Uten sikker inntekt og med en inntekt som ikke dekker de ekstra kostnadene en funksjonsnedsettelse kan medføre, ender mange personer med funksjonsnedsettelse i fattigdom. Dette kan gjøre personer med nedsatt funksjonsevne spesielt sårbare for å havne i ulike former for utnyttelse og bli utsatt for moderne slaveri,⁴⁸ som menneskehandel, tvangsarbeid og de verste former for barnearbeid.⁴⁹ En studie fra 15 land fant at barn og ungdom med intellektuell eller mental funksjonsnedsettelse hadde signifikant høyere risiko for å bli utsatt for skadelig barnearbeid. Det er også en risiko for at man kan få fysisk og/eller mental funksjonsnedsettelse som følge av ulike former for grov utnyttelse.⁵⁰

Artikkel 16 i CRPD etablerer en forpliktelse til å beskytte personer med nedsatt funksjonsevne mot ulike former for utnytting, vold og misbruk. FNs spesialrapportør på moderne former for slaveri viser til at det så langt er liten informasjon om hvordan denne forpliktelsen følges opp, og at det er behov for mer kunnskap om hvor utsatte personer med nedsatt funksjonsevne er for å havne i ulike former for moderne slaveri.⁵¹

Digitale virkemidler og ny teknologi kan bidra til å forbedre mulighetene for ansettelse og karriereutvikling for personer med nedsatt funksjonsevne. Det kan også bidra til at de som faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, kan skape sin egen arbeidsplass og investere i egen fremtid. Estimater viser imidlertid ett betydelig digitalt skille hvor personer med nedsatt funksjonsevne i langt mindre grad bruker internett enn personer uten funksjonsnedsettelse.⁵² I tillegg til barrierer som tilgang og kostnader, er selve teknologidesignet en viktig medvirkende årsak til at personer med nedsatt funksjonsevne ikke fullt ut kan ta del i den digitale teknologien. Livslang læring, også hva gjelder digital kompetanse, er viktig for at personer med nedsatt funksjonsevne kan fortsette å jobbe.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er ansvarlig for å utvikle, overvåke og håndheve internasjonale arbeidsstandarder. Dette inkluderer også et fokus på sysselsetting og jobbskaping. Gjennom ILO har Norge over flere år finansiert prosjekter som bidrar til et inkluderende arbeidsliv, som blant annet opplæring av kvinner med nedsatt funksjonsevne i entreprenørskap, og mikrofinansgrupper for personer med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen vil:

• bidra til at personer med nedsatt funksjonsevnes deltakelse i arbeidslivet øker og jobbe for at innsats for anstendig arbeid inkluderer personer med nedsatt funksjonsevne

Forstørr bilde

Et barn med nedsatt funksjonsevne deltar i pedagogisk trening.

Foto: UNICEF/ Frank De Jong

6.5 Inkluderende utdanning

Inkluderende utdanning er viktig for å realisere rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og derigjennom oppnå likestilling. God utdanning er en forutsetning for at barn og unge skal få utvikle sine evner, delta i arbeidslivet og skape seg et godt liv. Inkluderende utdanning fremmer viktige samfunnsverdier som deltakelse og mangfold.⁵³

Retten til utdanning er forankret i CRPDs artikkel 24. Bærekraftsmål 4 omhandler kvalitetsutdanning for alle og delmål 4.5 presiserer at barn og unge med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til utdanning, yrkesopplæring og livslang læring på lik linje med alle andre.

Barn med nedsatt funksjonsevne er blant de mest marginaliserte innen utdanning,⁵⁴ og har i mange land begrensede muligheter til å fullføre grunn- og videregående skole. Dermed er det også færre med nedsatt funksjonsevne enn andre, som tilegner seg grunnleggende lese- og skriveferdigheter. På verdensbasis er omtrent en av fem barn med nedsatt funksjonsevne ekskludert fra barne- og ungdomsskole. I lav- og mellominntektsland reduserer nedsatt funksjonsevne skoledeltagelse med over 30 prosent.⁵⁶

Barn med nedsatt funksjonsevne som lever i fattigdom og/eller i krise og konfliktsituasjoner, som er etniske minoriteter eller bryter med normer for kjønn eller seksualitet, har færre muligheter enn andre til å få utdanning. Jenter med nedsatt funksjonsevne er utsatt for kryssende diskriminering og kan oppleve særskilte barrierer og utfordringer i forbindelse med skolegangen.

Utilgjengelig eller fraværende infrastruktur, lang skolevei og utrygge læringsmiljø utgjør en betydelig utfordring for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Dette kan påvirke tilstedeværelse og læringsutbytte på skolen.⁵⁷ Mangel på lærerkompetanse, læringsmateriell og tekniske hjelpemidler bidrar til at barn med nedsatt funksjonsevne ofte lærer mindre enn andre barn. Kun 5–15 prosent av barn med nedsatt funksjonsevne i lavinntektsland har tilgang til tekniske hjelpemidler, som høreapparat eller rullestol.⁵⁸

Skolestenging i forbindelse med covid-19 pandemien har gjort de mest marginaliserte barna enda mer utsatt for læringstap, overgrep og ekskludering. I begynnelsen av pandemien hadde kun 12 prosent av barn i utviklingsland tilgang til internett. Selv lavteknologiske løsninger som radio og TV er i liten grad tilgjengelig for de fattigste.

FN-systemet har mandat som normutvikler og operativ aktør, noe som gir det en særlig relevant rolle i oppfølging av internasjonale normer og standarder. UNESCO fokuserer på utvikling av utdanningssystemer, med særlig vekt på inkluderende læreplaner, pedagogikk og lærerutdanning. Unicef arbeider for at alle barn og unge skal få skolegang, inkludert i humanitære situasjoner, og vektlegger de mest marginaliserte barna. ILO har inkludering som et mål for sitt arbeid med yrkesfag, og organisasjonen har utviklet retningslinjer for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i yrkesfaglig opplæring.

Education Cannot Wait (ECW) er et globalt fond som bidrar til utdanning i krise- og konfliktsituasjoner for barn og unge. Norge er en viktig bidragsyter til fondet. ECW har som mål at 10 prosent av mottakerne skal være barn med funksjonsnedsettelse. Som del av oppfølgingen etter pandemien, har fondet gitt utdanningsstøtte til over 65 000 barn med funksjonsnedsettelse.

Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) er det største globale fondet for styrking av utdanning i utviklingsland. Norge har støttet GPE siden 2002 og er en betydelig bidragsyter til fondet. GPE bidrar til å bygge inkluderende utdanningssystemer. Fondet støtter læreropplæring i inkluderende utdanning og universell utforming av fysisk infrastruktur, utstyr og læremateriell, samt kunnskapsutvikling og bedre statistikk på personer med nedsatt funksjonsevne.

Sivilsamfunnsorganisasjoner har ofte sterk kontekstkunnskap, pådriverkapasitet og tilgang til nasjonale dialogplattformer i utdanningssektoren. Organisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne har i tillegg unik tilgang til målgruppen og har kjennskap til ulike utfordringer i de lokale skolene og hvilke endringer som er nødvendige. Sivilsamfunnsorganisasjoner er sentrale partnere i arbeidet med inkluderende utdanning, på ulike nivåer, men spesielt i lokalsamfunn.

Regjeringen vil:

• bidra til inkluderende utdanning gjennom sivilsamfunnspartnere og gjennom styrearbeid, giverdialog og programsamarbeid med multilaterale samarbeidspartnere som Unicef, UNESCO og Det globale partnerskapet for utdanning
• støtte inkluderende utdanning i krise- og konfliktsituasjoner gjennom Education Cannot Wait og andre aktører
• fremme inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i yrkesutdanning og høyere utdanning
• fremme utvikling av universelt tilpasset læringsmateriell, herunder digitale løsninger

6.6 Inkluderende helse

CRPD legger til grunn at mennesker med funksjonsnedsettelse har rett til den høyeste oppnåelige helsestandard på lik linje med andre i samfunnet. Flere av delmålene under bærekraftsmål 3 om helse er spesielt relevante for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne.

Tilgang til helsetjenester er en stor utfordring for personer med nedsatt funksjonsevne i lav- og mellominntektsland.⁵⁹ Dette skyldes en rekke fysiske barrierer som mangel på transport til helsefasiliteter og mangel på tilgang til hjelpemidler. I tillegg kan helsepersonell mangle kompetanse om behovene til personer med funksjonsnedsettelse. Det kan også mangle tilrettelagt informasjon og være institusjonelle barrierer, skadelige skikker og diskriminering som utgjør hindringer for tilgang til helsetjenester.

Psykiske lidelser rammer om lag 300 millioner mennesker årlig og er en ledende årsak til nedsatt funksjonsevne.⁶⁰ En person med en psykisk lidelse kan oppleve nedsatt funksjonsevne i møte med et samfunn med barrierer som hindrer deres likeverdige deltagelse. Som med andre funksjonsnedsettelser, vil ikke en psykisk lidelse nødvendigvis innebære nedsatt funksjonsevne. Dette vil avhenge av lidelsens varighet, alvorlighetsgrad og hva slags barrierer personen møter. Personer med nedsatt funksjonsevne kan også oppleve psykiske helseutfordringer som følge av diskriminering og marginalisering.

Verdens helseorganisasjon (WHO) arbeider for at alle mennesker skal ha den beste helsetilstand som er mulig å oppnå, der helse er definert som en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelser. I 2021 vedtok WHO en resolusjon om the highest attainable standard of health for persons with disabilities,⁶¹ med spesifikke forpliktelser for WHOs medlemsland. Resolusjonen tar sikte på å gjøre helsesektoren mer inkluderende og ber medlemsland og WHO om å inkorporere en inkluderende tilnærming i all helsepolitikk og programmer, som vil føre til at personer med nedsatt funksjonsevne får effektive helsetjenester som del av universell helsedekning, lik beskyttelse under helsekriser og lik tilgang til tverrsektorielle folkehelseintervensjoner.

Inkluderende helse for personer med nedsatt funksjonsevne skal sikre at alle har tilgang til, og muligheter til å benytte seg av likeverdige og gode helsetjenester, som imøtekommer deres behov.⁶² En slik menneskerettighetsbasert tilnærming til helse er i tråd med prinsippet om at ingen skal utelates og målet om universell helsedekning.⁶³ Helsen og livskvaliteten til personer med nedsatt funksjonsevne kan forbedres blant annet gjennom inkluderende primærhelsetjenester, lokalbaserte tiltak, tilrettelagt behandling, tilgjengeliggjøring av tjenester og rehabilitering, hjelpemidler, samt mer kompetanse, informasjon og kommunikasjon om rettigheter, tjenester og behov.

Helse er et godt eksempel på behovet for en to-sporstilnærming – både inkluderende tilbud (lik tilgang for alle, inkludert personer med funksjonsnedsettelse, til generelle helsetjenester) og spesialiserte tjenester som kun personer med funksjonsnedsettelse trenger, for eksempel fysisk rehabilitering, tekniske hjelpemidler, psykososial støtte/psykisk helsehjelp osv.

Ni av ti som lever med nedsatt funksjonsevne i lav- og mellominntektsland mangler tilgang til hjelpemidler. Med en aldrende befolkning globalt og økning i ikke-smittsomme sykdommer (hjerte-karsykdommer, kreft, diabetes, kroniske lungesykdommer og psykiske lidelser), vil mer enn to milliarder mennesker ha behov for ulike former for hjelpemidler innen 2030.

Norge startet opp et utviklingsprogram for arbeid med ikke-smittsomme sykdommer i lavinntektsland i 2020. Deler av denne innsatsen vil bidra til inkluderende helse for personer med funksjonsnedsettelse. Blant annet omfatter programmet støtte til WHOs spesialinitiativ for psykisk helse, med inkludering av psykiske og psykososiale tjenester som del av primærhelsetjenesten. Slike tjenester vil kunne bidra til å hindre at personer med psykiske lidelser opplever nedsatt funksjonsevne.

Mange kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne opplever flerdimensjonal diskriminering. CRPDs artikkel 25 er eksplisitt på at retten til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering også inkluderer seksuell og reproduktiv helse.

Jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne kan oppleve store utfordringer knyttet til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, både når det gjelder tilgang til seksualitetsundervisning, informasjon og helsetjenester – og fordi deres seksualitet ofte blir stigmatisert. De kan også ha store utfordringer knyttet til autonomi og mulighet til å bestemme over egen kropp og seksualitet.⁶⁴ Jenter og unge kvinner med nedsatt funksjonsevne er ti ganger mer utsatt for kjønnsbasert vold enn andre. Diskriminering av jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne starter tidlig og medfører blant annet at de ikke får næringsrik mat, delta i familieaktiviteter mm.⁶⁵

FNs befolkningsfond (UNFPA) prioriterer arbeidet med jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne høyt i sin strategiske plan (2022–2025). Med seksuell og reproduktiv helse i kjernen av sitt mandat, er UNFPA en viktig partner for Norge. Norge har gjennom en årrekke vært en av UNFPAs største givere.

Regjeringen vil:

• bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne har lik tilgang på helse-, omsorgs- og velferdstjenester, inkludert seksuelle og reproduktive helsetjenester
• arbeide opp mot WHO og andre internasjonale organisasjoner for å bidra til å styrke det normative og det systemiske arbeidet relatert til rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne innen helsesektoren, inkludert oppfølging av WHOs resolusjon The highest attainable standard of health for persons with disabilities
• bidra til å styrke kompetansen til helsepersonell for å motvirke diskriminering og holdningsskapte barrierer, og slik at de kan møte behovene til personer med nedsatt funksjonsevne
• støtte tiltak for å øke tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester og seksualitetsunderving for kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne

7 Tverrgående hensyn i innsatsen for personer med nedsatt funksjonsevne

Kjønnsdimensjonen

På de fleste samfunnsområder kommer kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne dårligere ut enn menn med nedsatt funksjonsevne. Studier har vist at i den norske utviklingsinnsatsen har kvinner med nedsatt funksjonsevne til en viss grad også vært utelatte. Dette gjelder både i kjønnslikestillingsinnsatsen og i innsatsen for personer med nedsatt funksjonsevne.⁶⁶ Derfor er det essensielt å styrke jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne sine rettigheter og deltakelse.

Innsatsen for kjønnslikestilling må treffe dem som møter sammensatte former for diskriminering, inkludert kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne.

Også på dette området vil vi ha en to-sporstilnærming. Det betyr at vi både vil gi spesifikk støtte til tiltak for kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne, men vi vil også fremme systematisk integrering av kjønnsperspektivet i arbeidet med inkludering av funksjonsnedsettelse i utviklingssamarbeidet generelt. Dette vil være i tråd med likestilling som et obligatorisk tverrgående hensyn i utviklingssamarbeidet.

Et kjønnsperspektiv inkluderer både kvinner, menn og alle som bryter med normer for kjønn og seksualitet.⁶⁷ Transpersoner, lesbiske og biseksuelle kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne kan være særlig utsatt for diskriminering og overgrep, og hensynet til deres rettigheter og likestilling skal også ivaretas i innsatsen.

Innovasjon

Med hensiktsmessig og godt innrettet innsats kan utviklingssamarbeidet bidra til at rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne gradvis styrkes. Men for å oppfylle ambisjonen om at ingen skal utelates innen 2030, vil det også være nødvendig med effektive og potensielt banebrytende nyvinninger. Det er viktig å skape nyvinninger som spesifikt bygger ned barrierer som personer med nedsatt funksjonsevne møter, og samtidig sørge for at nye løsninger og teknologi er inkluderende og tilgjengelig. Mange av disse nyvinningene skapes gjennom medvirkning av personer med nedsatt funksjonsevne.

Innovasjon er mer enn teknologi, det er også nye arbeidsmetoder og innretninger. Det er viktig å skape rom for å prøve nye ting samtidig som en evner å måle hva som virker og dele lovende løsninger.

Innovasjon er et tverrgående hensyn i den forstand at utprøving og oppskalering av lovende innsatser bør ivaretas i alt arbeid med å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne. Samtidig er det viktig at universell utforming og tilgjengeliggjøring tas hensyn til i arbeidet med innovasjon og teknologiutvikling.

8 Gjennomføring og oppfølging av strategien

Utenriksdepartementet vil lede gjennomføringen av strategien. Norad bistår i implementeringen av den.