Forsiden

Meld. St. 11 (2011–2012)

Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken

Til innholdsfortegnelse

2 Innledning

Regjeringens arbeid har som mål å bidra til helsefremmende politikk for alle. Flere føringer ligger til grunn for innsatsen. Forebygging, herunder tilgang til rent drikkevann, trygg mat, riktig ernæring, gode sanitærforhold, vaksinering og kunnskap om hvordan fremme god helse og unngå sykdom, er en slik føring. Utjevning av sosiale helseforskjeller gjennom økonomisk og sosial utjevning generelt, både mellom land og innad i land, og universell tilgang til grunnleggende helsetjenester gjennom utbygging av gode offentlige helsesystemer er sentralt. Nasjonalt eierskap og styring må ivaretas for å sikre at samarbeid innen helse bygger på myndighetenes prioriteringer og systemer som bidrar til reell helsefremme. Åpenhet, godt styresett og nulltoleranse for korrupsjon er viktig.

Regjeringen har en rettighetsbasert tilnærming til global helse. Regjeringen tar utgangspunkt i internasjonale menneskerettigheter, som nedfelt i blant annet konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og konvensjonene om barns, kvinners og funksjonshemmedes rettigheter. Staten har i hvert enkelt land hovedansvaret for å oppfylle menneskerettighetene. Internasjonalt samarbeid skal støtte opp under staters evne og vilje til dette, med vekt på å sikre robuste helsesystemer og lik tilgang til helsetjenester for alle. Norge skal ha en tydelig stemme internasjonalt, særlig til støtte for undertrykte og marginaliserte gruppers menneskerettigheter.

Skeive maktforhold, krig og konflikt, klimaendringer, kvinnediskriminering og økonomiske og sosiale forskjeller er blant årsakene til dårlig helse. Ressurser prioriteres ofte feil, for eksempel når det gjelder tilgang til helsepersonell, både internt i land, mellom land og i mangelfull utdanning av helsepersonell. Svake insentiver for produktutvikling rettet mot sykdommer som dominerer i fattige land, og høye priser på legemidler bidrar til å gjøre livsviktige medisiner utilgjengelige for de som ikke kan betale i fattige land. Krig og væpnet konflikt fører ikke bare til krigsskader, men også en kraftig økning i dødelighet og sykelighet som følge av rasering av helsesystemer, ødelagte sanitærforhold, minelagt jordbruksareal med mer. Klimaendringene fører blant annet til økt smitterisiko og reduserer tilgangen på drikkevann og trygg mat. Kvinner utsettes for økt helserisiko ved at de ofte blir fratatt makt og myndighet over sin egen kropp, samt tilgang til utdanning og helsetilbud. Malaria, hiv og tuberkulose er fortsatt store helseutfordringer.

Norsk utenriks- og utviklingspolitikk tar sikte på både å fokusere på dagens store helseutfordringer, og å motvirke grunnleggende årsaker til sykdom og dårligere helse.

Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen løftet helse i utenriks- og utviklingspolitikken til et prioritert område. Norge har opparbeidet en betydelig posisjon på feltet internasjonalt gjennom aktivt politisk, diplomatisk og faglig engasjement i en årrekke. Vi har en viktig rolle å spille i internasjonale politiske prosesser. Engasjementet strekker seg tilbake til etableringen av WHO, UNICEF og UNAIDS samt i nyere tid GAVI, Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (heretter Det globale fondet) og UNITAID frem til lanseringen av Global strategi for kvinners og barns helse under FNs generalforsamling 2010. Norge er i dag svært synlig innen global helse, både når det gjelder økonomiske bidrag i prosent av BNI, helsediplomater og politisk mobilisering. Norsk innsats innen helse i utenriks- og utviklingspolitikken er særlig rettet mot barne- og mødrehelse og forebygging og behandling av smittsomme sykdommer som hiv og aids, malaria og tuberkulose. Helsesystemstyrking, håndtering av pandemier og av helsepersonellkrisen, beskyttelse og fremme av seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, støtte til global helseforskning og kunnskapsutvikling og arbeid mot omskjæring og kjønnslemlestelse er også viktige innsatsområder.

Satsing på og engasjement innen global helse er en strategi både i norsk politikk for fattigdomsbekjempelse og i fremme av nasjonal folkehelse. Politisk lederskap og mobilisering gjennom globalt helsediplomati har vist seg å være effektivt for å øke oppmerksomheten om global helse. Nye tilnærminger, innovative finansieringsmekanismer og medvirkning til å etablere nye resultatfokuserte metoder har vært strategisk viktige bidrag fra Norges side og blant annet bidratt til å mobilisere både flere givere og mer ressurser. Dette er politisk nybrottsarbeid som åpner for nye muligheter også på andre områder ved å etablere nye former for samarbeid og resultatorientering.

Betydelige resultater er oppnådd innen helse de siste ti årene. Over 300 millioner barn i lavinntektsland er vaksinert med vaksiner de tidligere ikke hadde tilgang til. Dødsfall som følge av meslinger er redusert med over 90 prosent i Afrika sør for Sahara. Globalt er det etablert en tobakkskonvensjon, et internasjonalt regelverk for å oppdage, rapportere og håndtere utbrudd av smittsomme sykdommer av betydning for internasjonal folkehelse samt et rammeverk for å forebygge og håndtere pandemier. Dette viser betydningen av en resultatorientert politikk. Norge har medvirket både gjennom økonomiske bidrag og som politisk pådriver. Regjeringen vil bygge videre på dette gjennom en målrettet politikk for global helse, med fokus på de områder hvor Norge kan være en effektiv bidragsyter til oppnåelsen av de prioriteringer vi har satt oss både for nasjonal og internasjonal helse.

Regjeringens prioriteringer er:

  1. Mobilisere for kvinners og barns rettigheter og helse

  2. Redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging

  3. Fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse

Samtidig skal vi bevare et våkent blikk for de endringer det neste tiåret vil bringe. De globale helseutfordringene utvikler seg raskt, noe økningen i ikke-smittsomme sykdommer er et eksempel på. Dette krever fortsatt vilje og evne til å justere kursen når situasjonen gjør det berettiget.

Boks 2.1 Global helse

Global helse er et relativt nytt begrep hvor det ennå ikke foreligger en omforent definisjon. Global helse vektlegger betydningen av forbedret helse for hele verdens befolkning, redusert helseulikhet og løsninger på helseproblemer på tvers av landegrenser, så vel som på tvers av sektorer. Innsatsen inkluderer forebygging av sykdom, robuste helsesystemer, allmenn tilgang til gode helsetjenester og helsesikkerhet for alle.

Helse er et globalt fellesgode. Både for rike og fattige land ligger det et vekstpotensial i forbedringer i helsesituasjonen, samtidig som forverring av helsesituasjonen kan utgjøre en trussel mot velstand og stabilitet. Helsespørsmål griper bredt inn i alle lands samfunnsforhold og er ofte sektorovergripende. Dette gir helsespørsmål stor politisk betydning.

Global helse gjøres med denne meldingen for første gang til gjenstand for en samlet behandling i Stortinget. Den klart største andelen av de midlene Norge bruker på global helse er fra bistandsbudsjettet. Dette inkluderer FNs tusenårsmål av 2000, innsats for helse i de fattigste landene og fortsatt politisk mobilisering internasjonalt for disse målsettingene. Men global helse er ikke reduserbart til utviklingssamarbeid. Den globale helseagendaen rommer også regionale og bilaterale arenaer, og omfatter langt fra bare de fattigste landene. Regjeringens tilnærming til global helse anerkjenner at kompleksiteten i de globale helseutfordringene fordrer fleksibilitet og evne til å se ulike politikkområder i sammenheng.

Behovet for meldingen reflekterer regjeringens høye prioritering av globale helsespørsmål, den styrkede politiske oppmerksomheten internasjonalt på helsespørsmål de siste årene, og også det faktum at arbeidet med global helse faller inn under flere deler av statsforvaltningen. Helse er et globalt fellesgode, en viktig del av utenriks- og utviklingspolitikken og inkluderer både politisk innsats og betydelige midler over bistandsbudsjettet som forvaltes av Utenriksdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet driver også et omfattende internasjonalt helsefaglig og helsepolitisk samarbeid. Til sammen utgjør dette arbeidet et mangfoldig helsediplomati. Det institusjonelle mangfoldet og bredden i innsatsen fører med seg betydelige utfordringer i forhold til fordringen om samstemt politikk, og et behov for å se alle sider av det globale helsearbeidet i sammenheng.

Virkefeltet for regjeringens globale helsepolitikk slik det er forstått i denne meldingen, defineres først og fremst av de helserelaterte tusenårsmålene. Det gir et hovedfokus på multilaterale kanaler og internasjonale samarbeidsgrupperinger, og på de tematiske områder som er knyttet til disse målene. Samtidig skuer meldingen lenger enn 2015 slik flere av de innsatser Norge har forpliktet seg til gjør, for eksempel innsatsen for vaksiner og helsesystemer. Formålet er å plassere dette engasjementet innenfor en bredere utenrikspolitisk og helsefaglig ramme som også rommer et bredere sett av målsettinger.

Kapittel 3 slår fast grunnlaget for regjeringens globale helsepolitikk, og gir en oversikt over det eksisterende engasjementet og de arenaer og kanaler dette finner sted innenfor, samt av bredden i norsk internasjonal helseinnsats. Kapittel 4 definerer regjeringens prioriteringer i det globale helsearbeidet med et perspektiv frem til 2020. Kapittel 5 redegjør for de tilnærminger som regjeringen legger til grunn for norsk global helseinnsats.

2.1 Økonomiske og administrative konsekvenser

Helsespørsmål står i sentrum for regjeringens oppfølging av FNs tusenårsmål, en oppfølging som rommer så vel utviklingssamarbeid som politisk mobilisering internasjonalt. Globale helsespørsmål berører og er en del av ivaretakelsen av norsk folkehelse. Dette gjelder eksempelvis den internasjonale beredskapen mot pandemier og bekjempelse av smittsomme sykdommer. Engasjementspolitikken er også en del av det globale helsearbeidet i form av arbeidet for å sikre helserelaterte menneskerettigheter og universell tilgang til helsetjenester.

Globale helsemålsettinger følges opp i FN-fora, samarbeidet med EU, gjennom EØS-finansieringsordningene, i Nordområdesamarbeidet, og i en rekke andre internasjonale fora. Helsedimensjonen virker inn på mange mer allmenne utenrikspolitiske målsettinger som for eksempel arbeidet for å styrke kvinners rettigheter og likestilling, mens utenrikspolitiske prosesser som ikke først og fremst er helserelaterte, ofte har betydelige helsemessige konsekvenser, for eksempel landminekonvensjonen og konvensjonen mot klaseammunisjon.

Denne stortingsmeldingen sikter mot å gi dette mangfoldet av innsatser, samarbeidspartnere, arenaer, prosesser og sammenhenger et helhetlig uttrykk, og å definere regjeringens globale helsepolitikk – dens grunnlag, prioriteringer, tilnærminger og utfordringer. Dette bør igjen gi grunnlag for videre oppfølging med henblikk på å videreutvikle samstemthet og resultatorientering.

Den nære sammenhengen mellom globale helseutfordringer og samfunnsutviklingen mer allment gjør at global helse allerede er berørt i flere tidligere stortingsmeldinger. Her kan særlig nevnes Stortingsmeldingene nr. 11 På like vilkår (2007-2008), 13 Klima, konflikt og kapital (2008-2009), 14 Mot en grønnere utvikling (2010-2011), 15 Interesser, ansvar og muligheter(2008-2009), 20 Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller (2006-2007) og 40 Norsk humanitær politikk(2008-2009). Denne meldingen tar ikke sikte på å gjenta avklaringer som allerede er gjort gjennom disse meldingene. Landbruks- og matdepartementet la høsten 2012 fram en stortingsmelding om landbruks- og matpolitikk som grenser inn mot flere av temaene som berøres i denne meldingen.

Utgifter knyttet til tiltakene som drøftes i denne meldingen vil bli dekket innenfor berørte departementers gjeldende budsjettrammer.