Meld. St. 26 (2011–2012)

Den norske idrettsmodellen

Til innholdsfortegnelse

3 Idrett og fysisk aktivitet – en statusbeskrivelse

3.1 Fysisk aktivitet i befolkningen – en oversikt

Fysisk aktivitet og mosjon er en av de vanligste fritidsaktivitetene i befolkningen. Flere og flere trener aktivt og ofte, og stadig færre trener aldri. I 2010 oppga 74 prosent av den voksne befolkningen at de driver fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon på fritiden minst en gang i uka mot 58 prosent i 1985.

Figur 3.1 Hyppighet, trening i mosjonshensikt, voksenbefolkningen over 15 år, prosent av befolkningen.

Figur 3.1 Hyppighet, trening i mosjonshensikt, voksenbefolkningen over 15 år, prosent av befolkningen.

Kilde: Norsk Monitor 2009/2010

Til sammenlikning oppgir 40 prosent av borgerne i EU-landene at de er aktive i trening eller mosjonshensikt minst en gang i uka (Europabarometer 334).

Andelen i befolkningen som er fysisk aktive på fritiden har økt jevnt siden 1985. Økningen gjelder for alle aldersgrupper og for begge kjønn. De sterkeste økningstendensene finner vi hos kvinner og blant den eldre delen av befolkningen.

Det er videre en klar tendens at omfanget og hyppigheten av trening er størst blant medlemmer av befolkningen med høy utdanning og høy inntekt.

Vi ser også en økning i andelen av befolkningen som trener tre ganger i uka eller oftere, fra i underkant av 25 prosent i 1985 til 37 prosent i 2010.

Figur 3.2 Andel av den voksne befolkningen over 15 år som oppgir å drive fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon 3 ganger i uka eller oftere, i prosent.

Figur 3.2 Andel av den voksne befolkningen over 15 år som oppgir å drive fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon 3 ganger i uka eller oftere, i prosent.

Kilde: Norsk Monitor 2009/2010

Når det gjelder barn og unge i alderen 8–19 år oppgir tre av fire at de trener eller driver fysisk aktivitet i mosjonshensikt minst en gang i uka. I aldersgruppen 8–12 år svarer nesten ni av ti det samme (Synovate, Barn- og ungdomsundersøkelsen 2009).

Omtrent like mange gutter som jenter trener eller mosjonerer regelmessig, men gutter trener oftere daglig enn jenter. Eldre barn og ungdom trener mer enn yngre barn.

Den organiserte idretten er en svært viktig arena for fysisk aktivitet. Dette gjelder i særlig grad for barn og ungdom. NIF har hatt en medlemsvekst fra 1, 6 millioner medlemskap i 1985, til over to millioner medlemskap fordelt på nesten 12 000 idrettslag i 2010 (NIF rapport 2011).

Figur 3.3 Utvikling, antall medlemskap i norske idrettslag 1954–2010.

Figur 3.3 Utvikling, antall medlemskap i norske idrettslag 1954–2010.

Kilde: NOVA, 2008

3.2 Befolkningens fysiske aktivitetsnivå

Til tross for at stadig flere rapporterer at de trener og mosjonerer på fritiden, har det totale omfanget av fysisk aktivitet i befolkningen gått ned. Med fysisk aktivitet menes her enhver kroppsbevegelse utført av skjelettmuskulatur og som fører til energiforbruk ut over hvilenivå (Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet og helse – anbefalinger. Rapport nr. 2/2000).

Dette skyldes i stor grad at hverdagsaktiviteten går ned. Eksempler på det er at vi gjør mindre arbeid på og i huset enn tidligere, vi går mindre i hverdagen, og de fleste av oss har mer stillesittende arbeid.

Metodisk er det vanskelig å gjøre en direkte sammenlikning av fysisk aktivitet og fysisk form i befolkningen før og nå, da det finnes lite sammenlignbare mål. Én indikasjon på betydelig reduksjon i omfang av fysisk aktivitet er at befolkningens gjennomsnittlige kroppsvekt har økt betydelig de siste tiårene, samtidig som kaloriinntaket er redusert (Hjort PF. Fysisk inaktivitet – den glemte risikofaktor. Tidsskrift for Norsk Lægeforening 1997; 117(19): 2755).

Siden 1960-årene har gjennomsnittsvekten blant 40-årige menn gått opp med 9,1 kg, mens kvinner har en noe lavere vektøkning (Stortingsmelding nr. 16 (2002–2003). Resept for et sunnere Norge. Folkehelsepolitikken. Helsedepartementet).I perioden 1983–1997 ble vernepliktige gutter gjennomsnittlig 3,1 kg tyngre uten at kroppslengden var forandret (ibid).

Helsemyndighetenes anbefalte minimumsnivå når det gjelder fysisk aktivitet i forhold til helsegevinst er 30 minutter daglig aktivitet med moderat belastning. Dette gjelder for voksne og friske eldre. En kartlegging av fysisk aktivitetsnivå hos voksenbefolkningen fra 2009 viser at bare 20 prosent av voksenbefolkningen tilfredsstiller disse kravene.

Figur 3.4 Prosentvis andel av voksenbefolkningen som tilfredsstiller anbefalingene for fysisk aktivitet etter kjønn og alder.

Figur 3.4 Prosentvis andel av voksenbefolkningen som tilfredsstiller anbefalingene for fysisk aktivitet etter kjønn og alder.

Kilde: Helsedirektoratet, 2009

Den samme tendensen når det gjelder hverdagsaktivitet kan gjenfinnes hos barn og ungdom.

Ferske resultater fra en nasjonal kartlegging blant 6-, 9- og 15-årige jenter og gutter med bruk av aktivitetsmålere for å registrere fysisk aktivitetsnivå, viser at en større andel av dagen brukes til stillesitting i 2011 sammenlignet med i 2005/2006. En lavere andel oppfyller faglige anbefalinger om i gjennomsnitt minst 60 minutters daglig moderat fysisk aktivitet. Aktivitetsnivået synker kraftig fra 6 til 15 år. Blant 6 åringene er over 90 prosent av guttene og over 80 prosent av jentene i fysisk aktivitet mer enn 60 minutter per dag. Blant 9 åringene er tallene synkende og bare halvparten av 15-årige jenter og gutter er tilstrekkelig fysisk aktive. Kartleggingen bekrefter økende stillesitting også blant barn og ungdom. 15-årige gutter tilbringer størst andel av dagen – hele 70 % av tiden – og mer enn det pensjonister gjør – til stillesittende aktiviteter.

Figur 3.5 Prosentvis andel av 6, 9 og 15-åringer som oppfyller anbefalingene om daglig fysisk aktivitet etter kjønn og alder.

Figur 3.5 Prosentvis andel av 6, 9 og 15-åringer som oppfyller anbefalingene om daglig fysisk aktivitet etter kjønn og alder.

Kilde: Helsedirektoratet, 2012

Oppsummert kan vi si at aktivitetsnivået i befolkningen er lavt, sosialt skjevfordelt og viser en negativ utvikling. Dette er bekymringsfullt fordi fysisk inaktivitet er en risikofaktor for sykdomsutvikling og flere helseplager, og fordi dette også rammer sosialt skjevt.

Helsemyndighetene definerer fysisk inaktivitet som en stor helseutfordring. Arbeid for økt fysisk aktivitet i befolkningen er derfor en viktig del av det overordnede folkehelsearbeidet. Med folkehelsearbeidet menes den innsatsen samfunnet gjør for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen. Det overordnede målet er å utvikle et samfunn som legger til rette for positive helsevalg og sunn livsstil, fremme trygghet og medvirkning for den enkelte, gode oppvekstvilkår for barn og ungdom, og forebygge sykdommer og skader.

Dette arbeidet krever innsats rettet mot hele befolkningen og målrettet innsats mot risikogrupper. Dette forutsetter samarbeid mellom flere departementer og samfunnssektorer på alle nivåer. Her har idretten en viktig rolle. Gjennom å skape gode idrettstilbud for barn, ungdom og voksne er idretten med på å legge til rette for et fysisk aktivt samfunn.

3.3 Nærmere om barn og ungdom

I St.meld. nr. 14 (1999–2000) Idrettslivet i endring, er barn og ungdom utpekt som prioriterte målgrupper for statlig idrettspolitikk. Barn og ungdoms deltakelse i idrett og fysisk aktivitet skiller seg på flere måter fra aktivitetsmønsteret for voksne. Det kan derfor være grunn til å se litt nærmere på noen sentrale trekk ved disse gruppenes fysiske aktivitet.

3.3.1 Idrett og fysisk aktivitet for barn

For norske 6–12 åringer er organisert idrett en svært viktig arena for fysisk aktivitet på fritiden.

I dag er det store flertallet av norske barn med i norsk idrett på et eller annet tidspunkt, og mange deltar i flere idretter. Barn fra 6 til 12 år er den aldersgruppen som har flest aktive i norsk idrett. I denne aldersgruppen var det i 2010 flere medlemskap i idretten (455 546) enn det var individer i populasjonen.

Selv når det tas høyde for dobbeltmedlemskap og demografiske svingninger i fødselskullene viser tallene at oppslutningen er bred blant både gutter og jenter og i ulike samfunnsklasser.

Mange barn deltar i flere ulike idrettsaktiviteter. Det er særlig de yngste barna som prøver ulike aktiviteter, før mange etter hvert finner den eller de aktivitetene de trives best med.

Om lag 85 prosent av alle norske barn har i løpet av barneskoletiden vært medlem av et idrettslag. Begynneralderen er synkende i Norge, både når det gjelder trening og konkurranser(Hdir/Bufdir: BUF00072, desember 2008, Mjaavatn/Fjørtoft).

Andelen jenter som trener organisert har vært jevnt økende den siste 10-årsperioden (Synovate 2009). Det er i dag ingen store forskjeller mellom gutter og jenter når det gjelder innmelding i idrettslag. Idrettsoppslutningen er noe høyere blant gutter i de fleste alderskull, men forskjellen blir stadig mindre.

Fotball er den klart største aktiviteten for begge kjønn, hvis man regner antall medlemmer i særforbund. Av gutter som trener i idrettslag spiller over 40 prosent fotball. Deretter følger ski, håndball, svømming, friidrett og kampsport som de idrettslagsaktivitetene med størst oppslutning. Fotball er også den største idrettslagsaktiviteten blant jentene (24 prosent) fulgt av håndball, ski, gymnastikk og turn, svømming og friidrett.

Figur 3.6 

Figur 3.6

Kilde: Foto: Ullevål IL

3.3.2 Idrett og fysisk aktivitet for ungdom

For de mellom 13 og 19 år, er idrettslagene fortsatt en dominerende arena for utøvelse av trening og fysisk aktivitet på fritiden. NIF har registrert mer enn 320 000 medlemskap i aldersgruppen 13–19 år i 2011. Det betyr at rundt 18 prosent av det totale registrerte antall medlemskap i 2011 var i denne aldersgruppen. Aktivitetsbildet er likevel mye mer differensiert enn for barnegruppen.

Tall fra SSBs Levekårsundersøkelser viser at det i perioden fra 2001 til 2007 har vært en økning i andelen 16–19-åringer som trener eller mosjonerer mye (tre ganger i uka eller mer) og en nedgang i andelen som trener lite, dvs. aldri eller sjeldnere enn én gang i måneden.

Samme tendens framgår av NOVAs Ung i Norge undersøkelser fra 1992, 2002 og 2010. Disse viser en økning i treningsaktiviteten blant ungdom i alderen 13–17 år. Det er færre som ikke trener, og flere som trener mye. Andelen som aldri har vært medlem i et idrettslag er langt mindre i 2010 enn tidligere.

Om lag 45 prosent av ungdommene i gjeldende aldersgruppe oppgir altså at de er medlem av et idrettslag, mens 40 prosent sier de har vært medlem tidligere (men altså ikke er det nå). Bare 15 prosent oppgir aldri å ha vært medlem av et idrettslag.

Figur 3.7 Treningsarena etter klassetrinn, prosentvis fordeling.

Figur 3.7 Treningsarena etter klassetrinn, prosentvis fordeling.

Kilde: NOVA, 2011

3.3.3 Ungdoms deltakelse i idrettslag

Fra 12–13 års alder er det et jevnt fall i deltakelse i organisert idrett gjennom tenårene.

Synovates barne- og ungdomsundersøkelser viser at andelen ungdommer i alderen 13–19 år som oppgir at de trener eller konkurrerer i idrettslag har ligget jevnt på mellom 26 og 28 prosent.

Figur 3.8 Andel 13–19 åringer som trener eller konkurrerer i idrettslag, prosent.

Figur 3.8 Andel 13–19 åringer som trener eller konkurrerer i idrettslag, prosent.

Kilde: Synovate, 2009

Andelen som trener i idrettslag er imidlertid lavere enn i aldersgruppen 6–12 år. Medlemskapstallene indikerer at det skjer noe i overgangen mellom barn og ungdom når det gjelder forholdet til den organiserte idretten. Gradvis økende krav til spesialisering fører til en naturlig reduksjon i antall medlemskap fordi en del dobbeltmedlemskap faller bort. Samtidig er det også en stor andel som velger å forlate den organiserte idretten.

Det er vesentlig at frafall som fenomen ikke skyldes en utfordring, men er summen av mange. Årsakene til frafall er sånn sett komplekse og knyttet til faktorer både i og utenfor idretten; utvikling, interesser og livsløp.

3.3.4 Årsaker til redusert deltakelse i idrettslag

Nettopp fordi idretten har en så viktig rolle, er det nødvendig å se nærmere på hvorfor noen befolkningsgrupper er underrepresenterte, og iverksette målrettede tiltak for å styrke rekrutteringen av disse gruppene. Det er gjennomført flere undersøkelser om årsakene til at en del ungdom slutter å trene eller konkurrere i idrettslag. Svarene varierer noe mellom undersøkelsene, men det er mulig å identifisere noen felles forklaringer som er gjennomgående.

En undersøkelse fra 2005 gjennomført ved Institutt for Samfunnsforskning viser til følgende hovedårsaksforklaringer: «Flyttet» (29 prosent), «Ble skadet (10 prosent), «Laget hadde ikke noe godt tilbud til meg» (8 prosent), «Måtte bruke mer tid på familie» (7 prosent), «Måtte bruke mer tid på utdanning» (7 prosent), «Fikk andre interesser» (6 prosent), «Det var ikke gøy lenger» (6 prosent). (Orker ikke, gidder ikke, passer ikke? Om frafallet i norsk idrett, Ørnulf Seippel, 2005)

Av de årsakene som oppgis for å slutte med organisert idrett synes det naturlig å skille mellom årsaker utenfor idretten og årsaker som er direkte relatert til idrettsaktiviteten og organiseringen av denne.

Når det gjelder årsaker utenfor idretten vet vi at det i tenårene er flere konkurrerende fritidstilbud. Det er rimelig å anta at organisasjonsdeltakelse generelt – det å være bundet opp til faste tider og oppgaver – kan oppleves som et hinder for unges mestring av viktige utviklingsoppgaver som skole, venner og sosial nettverksbygging.

Vi har også en helt annen mediebrukssituasjon enn vi hadde for ti år siden. Universitetet i Bergens Hevas-undersøkelse fra 2009 viste at ungdommers PC-bruk på fritida har eksplodert i løpet av fire år. Bruken av sosiale medier har ført til helt nye sosiale møteplasser.

Gutter i 10. klasse topper den norske listen med 30 timer i uka, og norske gutter topper listen over PC-bruk i Europa. I tillegg kommer bruk av PC på skolen og TV-titting. En undersøkelse fra NOVA (2011) viser at inaktiv ungdom bruker en relativt større andel tid foran PC skjermen enn ungdom som trener på fritiden.

Figur 3.9 Tidsbruk på PC i løpet av en hverdag (ikke skole eller lekser) videregående skoletrinn etter treningsarena, prosent.

Figur 3.9 Tidsbruk på PC i løpet av en hverdag (ikke skole eller lekser) videregående skoletrinn etter treningsarena, prosent.

Kilde: NOVA, 2011

Dette kombinert med at idretten ofte tar mer tid, mangel på støtte fra foreldre, «kjedelig» innhold i aktiviteten, økende krav til spesialisering og prestasjoner er mulige forklaringer på hvorfor idretten taper terreng i konkurranse med andre gjøremål og fritidstilbud i denne livsfasen. Ser vi på årsaksforklaringer innenfor idretten pekes det ofte på et økende fokus på konkurranse som ofte følger en tydeligere spesialisering. I et satsningsmiljø vil prestasjoner og resultater ha et tydelig fokus og kunne bidra til frafall blant de som ikke ønsker en økt satsing eller ikke mestrer et bestemt ferdighetsnivå.

Tilgangen på frivillige ledere er mindre for ungdomsgruppen enn hva tilfellet er for barn. Dette kan være en naturlig konsekvens av en løsrivelsesprosess; ungdom ønsker ikke nødvendigvis egne foreldre som ledere og trenere.

Samtidig kan det også være utfordrende for frivillige foreldre å erverve den kompetansen som er nødvendig, både av idrettslig karakter, og i forhold til de sosiale utfordringer som en møter i denne aldersgruppen.

Barn begynner tidligere med idrett enn før. Det innebærer i mange tilfeller at når ungdom kommer i tenårene har de allerede drevet med idrett i 6–7 år. Dette kan ha innvirkning på hvor attraktivt det oppleves å fortsette med idrett også i ungdomsårene. I tillegg vil det ofte være vanskelig å begynne med en ny idrett i tenårene dersom de fleste som driver denne aktiviteten allerede har holdt på i mange år. Her er det imidlertid betydelig forskjell mellom ulike aktiviteter. Enkelte særforbund har for eksempel flere medlemmer i ungdomsgruppen enn i barnegruppen, noe som tyder på at det er mulig å begynne med en aktivitet i tenårene.

En utfordring for idretten vil være å skape interessante og positive tilbud til ungdom, både de som ønsker å drive mer tradisjonell trenings eller konkurranseaktivitet, og de som ønsker en annen type aktivitetstilbud.

I NIFs Idrettspolitiske dokument 2011–2015 er det et mål å bedre ivareta og beholde ungdomsgruppen gjennom å utvikle og tilrettelegge varierte aktivitetstilbud i tråd med ungdommenes egne forutsetninger, ønsker og behov.

For å kunne utvikle slike tilbud vil det være nødvendig med mer omfattende og oppdatert kunnskap om årsaker til hvorfor ungdom slutter å trene i idrettslag, og ikke minst hva som kan motivere til fortsatt trening og organisasjonsdeltakelse.

3.3.5 Andre arenaer for ungdoms fysiske aktivitet

Det generelle bildet på ungdom og treningsaktivitet er som tidligere vist at det er færre som ikke trener, og flere som trener mye. NOVAs undersøkelse fra 2011 viser at 45 prosent av ungdommene oppgir at de er medlem i et idrettslag, den samme andelen som sier at de har trent i et idrettslag den siste uken.

Undersøkelsen viser at trening på treningssenter øker mest som treningsform blant ungdom. I 2010 oppga 32 prosent at de hadde trent på et senter, mot 16 prosent i 1992 (NOVA 2011). Når det gjelder trening i idrettslag ser vi en svak tendens til at flere oppgir å trene i idrettslag i 2010 enn i 1992.

Figur 3.10 Prosentandel av norsk ungdom som trente i idrettslag på ulike klassetrinn i 1992, 2002 og 2010.

Figur 3.10 Prosentandel av norsk ungdom som trente i idrettslag på ulike klassetrinn i 1992, 2002 og 2010.

Kilde: NOVA, 2011

Undersøkelsen viser at egenorganisert trening fortsatt er den dominerende treningsformen blant ungdom. Hele 59 prosent oppgir å trene på egenhånd.

Figur 3.11 Treningsarena etter klassetrinn, i prosent.

Figur 3.11 Treningsarena etter klassetrinn, i prosent.

Kilde: NOVA, 2011

Tallene viser, at selv om deltakelse i idrettslag går jevnt ned fra 13 til 17-års alder, er omfanget av trening og fysisk aktivitet langt mer stabilt.

Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt nedgangen i idrettslagenes oppslutning virkelig er et frafall, eller om det primært dreier seg om en overgang til andre former for fysisk aktivitet.

Dersom det siste er tilfellet, er det fortsatt en utfordring for idretten, og for en statlig idrettspolitikk som tar utgangspunkt i at det har en merverdi for barn og ungdom å utøve idrettsaktivitet innenfor rammene av et frivillig, sosialt fellesskap.

3.4 Nærmere om idrett og fysisk aktivitet hos voksne

Idrett og fysisk aktivitet har også en sentral plass i mange voksnes liv. Tall fra Norsk Monitor viser at hele 74 prosent av den voksne befolkningen oppgir at de driver fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon på fritiden minst én gang i uka eller oftere. I 1985 svarte 58 prosent ja på det samme spørsmålet.

Figur 3.12 Prosentvis utvikling, hyppigheten av fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon i befolkningen over 15 år.

Figur 3.12 Prosentvis utvikling, hyppigheten av fysisk aktivitet i form av trening eller mosjon i befolkningen over 15 år.

Kilde: Norsk Monitor 2009/2010

Den klart største andelen av den voksne befolkningen som trener og mosjonerer regelmessig gjør dette i form av egenorganisert aktivitet, enten alene eller sammen med familie og venner. 80 prosent av treningsaktiviteten for befolkningen mellom 20 og 85 år er egenorganisert.

I samme aldersgruppe er det om lag 27 prosent av mennene og 18,5 prosent av kvinnene som oppgir at de trener i et idrettslag. Om vi begrenser utvalget til de som oppgir å trene i idrettslag 1 gang i uka eller oftere er tallene om lag 19 prosent for menn og 13,5 prosent for kvinner.

Tall fra Norsk Monitor viser også et generelt økende aktivitetsnivå fra 1985 til 2009. Mens det vanligste aktivitetsnivået i 1985 var sjeldnere enn hver fjortende dag (19 prosent) eller én gang per uke (17 prosent), er 3–4 ganger per uke (25 prosent) eller 2 ganger per uke (22 prosent) vanligst i 2009/2010.

Spesielt er det blitt mindre vanlig aldri å være aktiv. Også for det laveste aktivitetsnivået, sjeldnere enn hver fjortende dag, er nedgangen markert (ned med 8 prosentpoeng). Økningen har i første rekke vært for 2 og 3–4 ganger hver uke, med henholdsvis 6 og 11 prosentpoeng. Det har ikke skjedd noen økning for andelene på de to høyeste aktivitetsnivåene.

Utviklingen er litt ulik for kvinner og menn (figur 3.13). Kvinnene starter ut med et noe lavere snitt enn mennene, men ender opp litt høyere. Der kvinner i 1985 var litt mindre aktive en menn er forholdet motsatt i 2009. Kvinner har hatt en sterkere vekst enn menn i treningshyppighet per uke, og en større relativ økning i prosent.

Figur 3.13 Utvikling, antall dager med fysisk aktivitet per uke splittet på kjønn.

Figur 3.13 Utvikling, antall dager med fysisk aktivitet per uke splittet på kjønn.

Kilde: Norsk Monitor 1985–2009.

Norsk Monitor viser også at friluftsliv og egenorganisert aktivitet er de klart viktigste arenaene for fysisk aktivitet for voksne. Deretter følger kommersielle treningssentre og livsstilsaktiviteter. Når voksne oppgir sin arena for fysisk aktivitet på fritiden kommer idrettslag først på en femteplass.

Figur 3.14 Hvilke av de forskjellige fysiske aktivitetene driver du med i fritiden minst en gang i måneden i sesongen? Befolkningen over 15 år i prosent.

Figur 3.14 Hvilke av de forskjellige fysiske aktivitetene driver du med i fritiden minst en gang i måneden i sesongen? Befolkningen over 15 år i prosent.

Kilde: Norsk Monitor 2009/2010

Kvinner driver mer uorganisert trening og mosjon enn menn, mens det er flere menn som er medlem av og trener i et idrettslag.

Studier viser at alle aldersgrupper får effekt av trening, både når det gjelder utholdenhet og muskelstyrke. Det er mulig å vedlikeholde muskelstyrken langt oppi årene, og svake gamle er i stand til å gjennomføre relativt intensiv styrketrening.

Mange eldre har imidlertid hatt en langt mer aktiv hverdag enn hva tilfellet er i dagens yrkesliv. Som konsekvens har de verken opparbeidet vaner eller opplever behov for fysisk aktivitet på fritiden. Utfordringen er å finne måter som kan oppfordre til fysisk aktivitet i alle livsfaser og etablere vaner og behov som varer hele livet.

3.4.1 Idrett og fysisk aktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne

I rapporten Fysisk aktivitet og funksjonshemning (2001) utgitt av Beitostølen Helsesportssenter, vises det til at fysisk aktivitet har spesielt stor relevans for personer med nedsatt funksjonsevne, og at fysisk aktivitet kan være en viktig arena for sosialisering og for å lære allmenne og generelle ferdigheter.

Forskning indikerer at mennesker med nedsatt funksjonsevne er noe mindre fysisk aktive enn befolkningen for øvrig. En kartlegging gjennomført av Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne i 2008 indikerer en underrepresentasjon av barn og ungdom med funksjonsnedsettelser innenfor den organiserte idretten.

Målsettingen med full integrering, der de ulike organisasjonsleddene i norsk idrett har ansvar for tilbudet, er blant annet å skape flere og bedre tilbud til personer med nedsatt funksjonsevne i de lokale lagene. Integreringsprosessen er historisk i verdenssammenheng og førte til at Norges idrettsforbund og olympiske komité endret navn til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité.

Norges Handikapidrettsforbund (NHIF) tok i 1994 initiativ til at personer med nedsatt funksjonsevne skulle integreres i den ordinære idretten. I 1996 vedtok Idrettstinget å starte en prosess med dette som mål. Som første steg ble Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) opprettet som eget særforbund for å drive prosessen fremover.

Etter at alle særforbundene fattet vedtak om å organisere idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, gjorde NFI vedtak om oppløsning 1. september 2007. Den organisatoriske delen av integreringsprosessen ble fullført med en virksomhetsoverdragelse til NIF og NFIs oppløsning 1. januar 2008.

Av NIFs idrettsregistrering framgår per 2011 10 676 aktive medlemmer med nedsatt funksjonsevne. Antall idrettslag som er registrert med aktivitet for utøvere med nedsatt funksjonsevne økte fra 972 i 2010 til 1021 i 2011. Fotball er den største aktiviteten, deretter følger boccia, svømming og håndball.

I alt 54 idretter er registrert med aktive personer med nedsatt funksjonsevne. En kartlegging gjennomført av NTNU for NIF viser at hva slags type idrettstilbud personer med nedsatt funksjonsevne har på lagsnivå varierer sterkt landet sett under ett. På lokalt nivå er imidlertid mangfoldet i tilbud begrenset sammenlignet med det utvalget av tilbud som er tilgjengelig for funksjonsfriske.

Tilbudet kan også beskrives som mer aktivitetsorientert enn konkurranseorientert. Omtrent halvparten av tilbudene er integrert i det ordinære idrettstilbudet i idrettslagene. Bevegelseshemmede og utviklingshemmede utgjør de største deltakergruppene.

Figur 3.15 

Figur 3.15

Kilde: Foto: Jenny Solem Vikra, Minsk

3.4.2 Idrett og fysisk aktivitet blant minoriteter

NIF er Norges største fritidsorganisasjon for barn og unge. Dette alene gjør idretten til en svært godt egnet arena for inkludering. Idrettsdeltakelse stiller ikke nødvendigvis høye krav til språklig forståelse, men innebærer ofte en form for samarbeid og fellesskap som formidler majoritetsbefolkningens normer og regler på en inkluderende måte (NIH, Walseth, 2004).

Vi vet at minoriteters deltakelse på ulike samfunnsarenaer varierer med landbakgrunn, innvandringsårsak, kjønn, alder, utdanningsbakgrunn og ikke minst botid i Norge. Det er naturligvis også slik at ulike minoritetsgrupper har ulike deltakelsesmønstre innenfor idrett og fysisk aktivitet.

Noen hovedtendenser kan likevel skilles ut når det gjelder minoriteter og idrettsdeltakelse. NOVAs Ung i Norge undersøkelse (2007) viser at minoritetsgutter bare er marginalt mindre aktive innen idrett enn majoritetsgutter. Samtidig er minoritetsjenter klart underrepresenterte. Mens 42 prosent av de spurte minoritetsguttene oppga å være med i organisert idrett var det tilsvarende tallet for minoritetsjentene 16 prosent.

Undersøkelsen viser at det ikke er store forskjeller mellom majoritets- og minoritetsungdom når det gjelder motiver for å drive idrett. Minoritetsungdom vurderer positive og negative sider ved organisasjonsdeltakelse likt som majoritetsungdom. Den eneste tydelige forskjellen når det gjelder motivasjon er at minoritetsungdom oftere oppgir at de har sluttet med idrett for å bruke mer tid på skolearbeid (NOVA, 2007).

For gutter med minoritetsbakgrunn veies den noe lavere graden av deltakelse opp av guttenes deltakelse i uorganisert og egenorganisert fysisk aktivitet utenfor idrettslagene. Jenter med minoritetsbakgrunn deltar også i liten grad på slike arenaer, og har oftere enn andre lite kontakt med venner utenom skoletiden.

En mulig årsaksforklaring er at minoriteters ulike grad av deltakelse i organisert idrett ikke bare dreier seg om direkte føringer fra foreldre og andre i minoritetsmiljøene, men også om dypt sosialiserte og kroppsliggjorte motivasjoner og kjønnsidentiteter. Dette gjelder spesielt for enkelte grupper minoritetsjenter.

Funn kan tyde på at minoritetsjenters lave deltakelse i organisert idrett ikke bare dreier seg om direkte restriksjoner fra foreldre og andre i minoritetsmiljøene, men også om bekymringer knyttet til å sende unge jenter med fremmede voksne. (Strandbu, Å; Idrett, kjønn, kropp og kultur, NOVA Rapport 10/06)

Faktorer som foreldres forventninger til bruk av fritid, forpliktelser og tidsbruk er også medvirkende. Mens majoritetsungdom i svært liten grad oppgir å oppleve plikter og gjøremål knyttet til familie og hjem som begrensende faktorer, oppgir omtrent en tredjedel av minoritetsjentene at familiære forpliktelser påvirker eller kan påvirke muligheten til organisasjonsdeltakelse på fritiden.

Økonomi kan også være en faktor. Statistisk sett har minoritetsbefolkningen i snitt lavere inntekt og utdanning enn resten av befolkningen. Spesielt for grupper med kort botid kan økonomi ha betydning.

Samtidig er det viktig å understreke at det er store variasjoner innad i minoritetsbefolkningen. For eksempel synes økonomiske ressurser ikke å være en avgjørende faktor blant pakistansk ungdom som er den gruppen som deltar minst (FAFO, 2007).

En annen medvirkende forklaring kan være de forventninger som ligger knyttet til frivillighetsprinsippet i norsk idrett. Et sentralt kjennetegn ved de frivillige organisasjonene i Norge generelt og idretten spesielt, er at de bygger på en forutsetning om at medlemskap innebærer både plikter og rettigheter. Idretten er avhengig av at deltakerne betaler medlems- og aktivitetskontingent, at foreldre eller andre foresatte deltar i dugnadsaktivitet, og tar på seg verv som ledere og trenere.

Disse særtrekkene kan være fremmed for mange innvandrerforeldre. Siden foreldre er viktige rekrutteringskanaler løftes slike særtrekk ved den norske idrettskulturen fram som en viktig forklaring på minoritetsjentenes underrepresentasjon. Samtidig oppgir få av minoritetsungdommene foreldre som en begrensende faktor (NOVA, 2007).

3.5 Sosial ulikhet – betydning for deltakelse i idrett og fysisk aktivitet

En undersøkelse gjort av Helsedirektoratet i 2010 viser at utdanningsnivå gir en klar indikator på fysisk form blant voksne. Resultatene viser at menn som har grunnskole eller videregående skole som høyeste fullførte utdanning er i dårligere fysisk form sammenlignet med menn som har minst fire års høyskole- eller universitetsutdanning. Blant kvinner øker også kondisjonen med økende utdanning.

De mest populære aktivitetene blant voksne er i dag egenorganisert fysisk aktivitet, herunder utholdenhets- og styrketrening samt friluftslivsaktiviteter. I idrettslagene er menn og folk med høy utdannelse i flertall, mens kvinner og personer med lav utdannelse og inntekt er bedre representert i egenorganisert trening og aktiviteter som friluftsliv, svømming og dans ( HiT: Fysisk aktivitet; omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet, 2011).

Det er altså mulig å hevde at det finnes sosiale forskjeller både når det gjelder fysisk aktivitet, og voksnes deltakelse i den frivillige medlemsbaserte idretten. Personer med høy utdanning, heltidsansettelse og god helse har større sannsynlighet for å være aktive medlemmer i en idrettsorganisasjon (jf. kapittel 4).

Ifølge Synovates Barn- og ungdomsundersøkelse fra 2009 har foreldrenes utdanningsnivå liten betydning når det gjelder barns innmelding i idrettslag. Det synes heller ikke å være en entydig sammenheng mellom barn og unges idrettsaktiviteter og foreldrenes inntekt.

Samtidig viser en rapport utarbeidet av SSB i 2004 at barn av foreldre med høy inntekt har høyest idrettslig aktivitetsnivå, men uansett foreldreinntekt er nivået relativt høyt. Den laveste aktiviteten totalt ble funnet hos barn i lavinntektsfamilier.

De samme tendensene kan spores i Helsedirektoratets kartlegging av fysisk aktivitet blant barn og unge i 2008. Kartleggingen var basert på fysiske målinger og registrering av fysisk aktivitet, og sett i forhold til sosial posisjon målt ved foreldres utdanning. Studien viste ingen forskjell i fysisk aktivitetsnivå eller kroppsmasseindeks (BMI).

Derimot tydet funn på at bedre kondisjonstall kan knyttes til høyere utdannelse hos foreldrene. Dette er igjen sammenfallende med SSBs Levekårsundersøkelse fra 2009 som viser en større trenigshyppighet blant barn og unge av foreldre med høy utdanning.

Blant den eldre delen av befolkningen er det tydeligere at utdanning har betydning for aktivitetsnivået. Omtrent for alle fysiske aktiviteter er andelen aktive større blant dem som har høy utdanning, enn blant dem som har lav utdanning. Forskjellen er særlig stor innenfor jogging, skiturer, alpint, sykling og styrketrening.

3.6 Kommersielle treningssentre

En markant trend de siste 15–20 årene har vært framveksten av det kommersielle treningssentermarkedet. I 1989 oppga 8,5 prosent av befolkningen at de trente på kommersielle sentre. I 2010 hadde dette tallet økt til nesten 30 prosent.

Figur 3.16 Primær treningsarena, befolkningen over 15 år. Prosent.

Figur 3.16 Primær treningsarena, befolkningen over 15 år. Prosent.

Kilde: Norsk Monitor 2009/2010

Tall fra Norsk Monitor viser at voksnes deltakelse i idrettslag har vært relativt stabil de siste 20 årene, mens aktiviteten i de kommersielle trenigssentrene har økt.

Den økte aktiviteten innenfor treningssentrene synes dels å reflektere at treningssentrene gir et tilbud som supplerer idrettens tilbud, og dels at bransjen treffer andre målgrupper enn den tradisjonelle idretten.

Figur 3.17 Fysisk aktivitet i hvilken sammenheng, befolkningen over 15 år i prosent.

Figur 3.17 Fysisk aktivitet i hvilken sammenheng, befolkningen over 15 år i prosent.

Kilde: Norsk Monitor 2009/2010

Sentrene har først og fremst vært en arena for voksne. Til forskjell fra idrettslagene hvor menn tradisjonelt har vært representert i større grad enn kvinner, er dette en arena hvor kvinner er i flertall. Det er imidlertid en utvikling i retning av at også menn i større grad benytter treningssentrenes tilbud og at kjønnsforskjellene er i ferd med å utjevnes.

Et annet interessant utviklingstrekk er at ungdom i stadig større antall inntar de kommersielle treningssentrene. Tall fra NOVA viser at mens i overkant av 20 prosent av ungdommer i 2. klasse på videregående skole trente på treningssentre i 1992, er tilsvarende tall for 2010 drøyt 40 prosent.

Figur 3.18 Prosentandel norsk ungdom i ungdomsskolen og første to år av videregående skole som trener på treningssenter en gang i uka eller oftere.

Figur 3.18 Prosentandel norsk ungdom i ungdomsskolen og første to år av videregående skole som trener på treningssenter en gang i uka eller oftere.

Kilde: NOVA, 2011

Gjennom et tilbud basert på høy tilgjengelighet og lav terskel i form av sentral beliggenhet, lange åpningstider, barnepass og aktiviteter man kan mestre uansett ferdighetsnivå eller fysisk form bidrar treningssenterbransjen til økt fysisk aktivitet i befolkningen.

Markedet preges i stor grad av noen større aktører med et bredt spekter av aktiviteter og servicetilbud. Samtidig blir bransjen stadig mindre homogen, og flere mindre aktører har gjort seg gjeldende i markedet. En tiltakende trend er en økende segmentering. I den ene enden av spekteret etableres lavkostnadssentre uten betjening og uten gruppetrening. I den andre enden finnes de mer nisjepregede sentrene med mer spesialiserte tilbud.

Samlet sett tilbyr treningssentrene en mangfoldig og fleksibel arena for fysisk aktivitet med få eller ingen krav til forkunnskaper. Aktivitetene kan både være organisert som gruppetreningsaktiviteter og som rent individuelle treningsformer.

I større grad enn ved tradisjonell idrettsdeltakelse, hvor selve aktiviteten har en iboende verdi og er målet, kan mye tyde på at den type aktiviteter som bedrives på et treningssenter er mer motivert av et funksjonelt perspektiv; aktiviteten utøves i den hensikt å oppnå en konkret målsetting. Det kan for eksempel være opprettholdelse eller bedring av fysisk form, vektreduksjon, velvære, opptrening etter skade etc.

Forholdet mellom treningssenteret og den aktive er et kundeforhold, hvor den enkelte kjøper tjenester av senteret. Denne type relasjon karakteriseres gjennom et fravær av de plikter og rettigheter som følger medlemskap i frivillige organisasjoner.

Oppslutningen om de kommersielle treningssentrene indikerer at de er viktige bidragsytere når det gjelder aktivitetstilbud til den voksne delen av befolkningen.

Det er imidlertid ikke slik at enhver form for tilrettelegging av idrett og fysisk aktivitet berettiger tilskudd i form av spillemidler. Kommersielle treningssentre og idrettsanlegg med en fortjenestebasert eierform berettiger ikke tilskudd fra spillemidlene da de ikke er i tråd med grunnleggende intensjoner i spillemiddelordningen. Tilskudd til kommersielle treningssentre vil også i utgangspunktet være i strid med konkurranse- og statsstøtteregelverket.

Det vil heller ikke bli gitt tilskudd fra spillemidlene til anlegg, eller deler av anlegg, som leies ut til kommersielle aktører for lengre tid, eller som utgjør deler av grunnlaget for fortjenestebasert virksomhet. Dette betyr at spillemiddelfinansierte idrettsanlegg ikke kan leies ut til kommersiell virksomhet, med unntak av enkeltarrangementer av kortere varighet.

Til toppen
Til dokumentets forside