4 Tariffavtaler, lønn og inntekt for unge

4.1 Innledning

I dette kapitlet vil utvalget gi en kort oversikt over avtaleverket og systemet for lønnsfastsettelse med spesiell vekt på de unges situasjon. Deretter vil det bli gitt en beskrivelse av hovedtrekkene i lønnsutviklingen for unge i forskjellige næringer. Til slutt vil det bli gitt en kort beskrivelse av utvikling og sammensetning av de unges samlede inntekt. Kapitlet bygger på ulike datakilder, og disse er omtalt og drøftet nærmere i tilknytning til de enkelte avsnitt.

Følgende spørsmål vil bli belyst:

• Hvordan fastsettes lønningene i ulike deler av norsk næringsliv? Hvem er de viktigste aktørene i lønnsdannelsen? Hvilken rolle spiller sentralt inngåtte avtaler sammenlignet med de tilpasninger som skjer i de enkelte bedrifter?

• Hvordan har de unges lønn utviklet seg, både absolutt sett og sammenlignet med voksne? Er det store variasjoner mellom ulike næringer og for ulike utdanningsgrupper? Hvordan har lærlingenes lønnsutvikling vært?

• Hvilke alternative inntektskilder finnes til lønn for ungdom, og hvordan har ungdommens samlede inntektsutvikling vært?

4.2 Lønnsdannelse og tariffavtaler

4.2.1 Lønnsfastsettelse, tariffavtaler og individuell lønn

Lønnstakerne i Norge får sine lønns- og arbeidsvilkår fastsatt enten gjennom kollektive avtaler som inngås etter forhandlinger mellom organisasjoner for lønnstakerne og arbeidsgiverne, eller gjennom individuelle avtaler der lønningene fastsettes enten ved forhandlinger eller ensidig fra arbeidsgivers side.

Om lag 60 prosent av norske lønnstakere er organiserte, og vil få sine lønninger fastsatt direkte i samsvar med inngåtte kollektive avtaler. Men også mange uorganiserte vil få sin lønn i samsvar med slike avtaler. I den offentlige sektoren vil f.eks. de inngåtte tariffavtalene automatisk bli gjort gjeldende også for uorganiserte. Det samme gjelder også innen bank- og forsikringssektoren. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har også som prinsipp at avtaler gjøres gjeldende for uorganiserte i en bedrift som dekkes av avtalen. Også noen bedrifter som er uorganiserte kan bruke tariffavtalene som grunnlag for lønnsfastsettelsen.

I arbeids- og bedriftsundersøkelsen 1989 ble det hentet inn opplysninger om arbeidstakeren fikk lønnen bestemt ved tariffavtale eller ikke. Tabell 4.1 viser resultatene etter alder og næring.

Tallene viser at 3 av 4 lønnstakere får sin lønn bestemt og regulert ved tariffavtale. Det er bare en liten forskjell mellom de over 24 år (76%) og de yngre (ca. 67%). Omfanget av tariffbestemte lønninger er minst i varehandel, hotell og restaurant (48%) og bank, forsikring og forretningsmessig tjenesteyting (60%). I offentlig sektor får alle fastsatt lønnen gjennom tariffavtaler, mens andelen ligger betydelig lavere i privat sektor.

4.2.2 Nivåer i avtaleverket

Det kan skilles mellom tre typer av avtaler:

• hovedavtalene som inngås mellom hovedorganisasjonene. Disse har bestemmelser av mer prinsipiell og regulerende karakter.

• sentrale og lokalt inngåtte tariffavtaler som fastsetter de konkrete lønns- og arbeidsvilkår.

• avtaler om spesielle forhold som ikke dekkes av andre avtaler.

Hovedavtalene gjelder som regel for en periode 4 år. De gir rammeverket og reglene for forhandlings- og avtaleverket forøvrig. Innholdet kan variere mellom områdene, men gjennomgående innholder de bestemmelser om organisasjonsretten, forhandlingsrett og plikt, regler om tillitsvalgte, bestemmelser om samarbeid og medbestemmelse m v.

De konkrete lønns- og arbeidsvilkår fastsettes gjennom de mer kortsiktige tariffavtalene mellom partene, og tildels gjennom egne avtaler om spesielle forhold. Tariffavtaler inngås vanligvis for en periode på to år, men med lønns­reguleringer hvert år. De forhandles vanligvis mellom to organisasjoner, men kan også inngås mellom en fagforening og en enkelt arbeidsgiver. Tariffavtalene inngås dels sentralt mellom hovedorganisasjonene, og dels lokalt. mellom bedrift og fagforening. I LO/NHO-området regner man med at ca. 70% av arbeidstakerne har avtaler hvor det forutsettes lokale tillegg.

4.2.3 Lønnsdannelse gjennom tariffavtaler

Lønnsfastsettelsen kan skje både gjennom sentrale forhandlinger, og gjennom forhandlinger på den enkelte bedrift. Tariffavtalene som inngås er vanligvis en av to hovedtyper – minstelønnsavtaler eller normallønnsavtaler.

Minstelønnsavtaler

Minstelønnsavtalene inneholder minstelønnssatser, men forutsetter at det gis personlige tillegg utover satsene avhengig av dyktighet og praksis. En rekke minstelønnsavtaler har etterhvert fått generelle bestemmelser om hvilke kriterier som skal benyttes ved fastsettelse av de personlige tilleggene. Det er også bestemmelser om at det lokalt skal foretas årlige vurderinger og eventuelt regulering av det alminnelige lønnsnivået i bedriften. I tillegg kommer eventuelle lavlønns- og garantiordninger. Sistnevnte har etterhvert blitt mer knyttet til lønns­nivået i den enkelte bransje, og ikke til gjennomsnittet i hele industrien.

Minstelønnsavtalene innebærer således normalt at den utbetalte lønnen vil være større enn den sentralt fastsatt minstelønnen. Hvor stor denne differansen vil være, avhenger av de tilpasninger og særegne forhold som gjelder lokalt.

Innenfor minstelønnsavtalen er det ofte bestemmelser om akkord, akkordavsavn, bonus m.v. som er knyttet til de ansattes tempo og produktivitet i arbeidet. Dersom det oppstår en konfliktsituasjon ved inngåelse eller revisjon av de lokale avtalene, er det i noen områder bygget inn en sanksjonsmulighet for de ansatte. De kan da redusere sitt tempo og sin produktivitet til det nivå som tilsvarer minste­lønnssatsen.

Næringer som reguleres av minstelønnsavtaler er f.eks. verkstedindustrien, bilbransjen, varehandel og hotell- og restaurantvirksomhet.

En spesiell variant av slike avtaler har utviklet seg innenfor bygg- og anleggssektoren. Her fastsettes i prinsippet lønnen i de sentrale avtalene – også eventuelle akkordsatser. Men i praksis forekommer også her lokale forhandlinger, særlig der det ikke er akkordarbeid. I de områdene det utføres akkordarbeid, forhandles det lokalt om akkordnormer i henhold til sentralt fastsatte akkordtariffer.

Det har ikke vært mulig for utvalget å få bragt på det rene hvor mange arbeidstakere som har en utbetalt lønn som tilsvarer de sentralt fastsatte minstelønningene. Men i følge representanter for NHO dreier dette seg om få. Da minstelønnssatsene for en tid tilbake ble justert opp i en del bransjer var det ikke mange som fikk økt lønn som et resultat av dette.

Dette betyr at i den utstrekning lønnsnivået er for høyt til at bedriftene finner det lønnsomt å ansette f.eks. ufaglært ungdom, så skyldes dette i liten grad de sentralt fastsatte minstelønningene som sådan, men heller det lønnsnivået som framkommer etter lokale forhandlinger mellom bedrift og fagforening. I den grad de sentralt inngåtte avtalene er et problem, så er det fordi faktisk lønn for en ufaglært begynnerstilling (f.eks. hjelpearbeider) er avtalt å ligge nærmere en faglært og erfaren stilling, enn det produktivitetsforskjellene mellom de to skulle tilsi.

Utvalget vil derfor understreke at når det gjelder minstelønnsavtaler, så er det viktigere å fokusere på de lønnsforskjeller avtalene har innebygget, og på resultatet av lokale forhandlinger, enn på minstelønnssatsene som sådan.

Normallønnsavtaler

Normallønnsavtaler innebærer at de alminnelige lønnssatsene fastsettes i den sentralt fastlagte avtalen. Med enkelte unntak, hvorav deler av aktiviteten i Nordsjøen er det kanskje viktigste, blir rene normallønnsavtaler lite brukt i praksis. Det mest vanlige har etterhvert blitt at det tillates lokale avvik fra de sentralt fastsatte satsene, etter en tilpasning til praksis i bedriftene. Mange av normallønnnsområdene er lavlønnsfag, der avtalene inneholder bestemmelser om såkalte garantitillegg. Det vil si at dersom lønnen på et avtalt tidspunkt ligger under et visst nivå, skal det utbetales et tillegg. Referansene kan være gjennomsnittslønn i et tariffområde eller i industrien generelt. Som nevnt har imidlertid utviklingen gått i retning av lønnsnivået i den enkelte bransje, og i noen tilfeller også i den enkelte bedrift, har overtatt for industrien generelt som utgangspunkt for å beregne garantitillegg.

Det kan også innenfor nomallønnsavtalene være akkord, akkordavsavn og bonusordninger.

I privat sektor er normallønnsavtale dominerende i hermitikkindustrien, rengjøring, vaskeri/rens, elektrisitetsverk og transportvirksomheten.

I praksis er skillet mellom normallønnsavtaler og minstelønnsavtaler i ferd med å bli utvisket, i den forstand at også normallønnsavtalene fastsetter et gulv som det gis lokale tillegg på toppen av. Dette understreker igjen betydningen av å fokusere på den lokale lønnsdannelsen.

Funksjonærer

I NHO-området bygger stort sett samtlige funksjonæravtaler på prinsippet om individuell lønn. Dette gjelder for ingeniørene, tekniske funksjonærer, merkantile funksjonærer (unntatt LO) og arbeidsledere.

I staten og hovedsaklig i kommunene blir store deler av lønnsoppgjøret og lønnsutviklingen fastlagt gjennom de sentrale oppgjørene. Innenfor rammen av oppgjørene blir det likevel avsatt midler til lokale justering- og normeringsforhandlinger. Det nye lønnssystemet i staten og avtalene i kommunene har nå noe utvidede bestemmelser om lokale forhandlinger og lønnsjusteringer i forhold til tidligere. Dette skaper noe større fleksibilitet og lokal adgang til å påvirke lønnsplassering og lønnsutvikling for de enkelte stillingene.

4.2.4 Nærmere om ulike lønnssystemer

Som utvalget skal komme tilbake til i kapittel 9, er det en forutsetning for balanse i arbeidsmarkedet at det er samsvar mellom relativ lønn og relativ produktivitet/ytelse for ulike grupper. Det er derfor av interesse å belyse hvordan sammenhengen mellom produktivitet/ytelse og lønn ivaretas i de lønnssystemer som benyttes i norsk arbeidsliv.

En virksomhets lønnssystem er enkelt sagt det prinsipp som anvendes for å betale de ansatte. Grovt sett kan lønnssystemet deles inn i tre hovedgrupper:

• tidlønn/fastlønn

• prestasjonslønn

• resultatlønn

Disse ulike lønnssystemene kan være innebygget i både minstelønns- og normallønnsavtaler.

Tidlønn er et lønnssystem hvor betalingen kan være pr time, uke eller måned. Det som ellers karakteriserer disse systemene, er at arbeidsvurdering i en eller annen form plasserer jobbene i grupper med hver sin tidlønn. For den enkelte arbeidstaker kan det være anledning til å kvalifisere seg for arbeid i en høyere gruppe og dermed få økt tidlønn.

Tidlønn kan også være kombinert med dyktighetstillegg. Slike tillegg, som normalt er et resultat av kollektive forhandlinger, er basert på en systematisk og mest mulig objektiv vurdering, og har visse felles trekk med produktivitetstillegg. Forskjellen ligger i at dyktighetstillegg gis til den enkelte person. Dyktighetsvurdering er en vurderingsteknikk som på en systematisk måte søker å finne grunnlaget for fastsettelse av individuelle lønnstillegg, slik minstelønnsavtaler ofte forutsettes skal gis. De ansatte og ledelsen blir enige om hvilke faktorer som det skal tas hensyn til i den årlige eller halvårlige vurderingen av dem det gjelder. Dette kan være både mer objektive kriterier (f.eks. praksisår og kvalitet), og faktorer av mer subjektiv karakter (f.eks. samarbeidsevne og initiativ).

Fastlønnssystemene som har utviklet seg på enkelte områder i industrien er en form for tidlønnssystem.

Lønnssatsene i fastlønnsavtalene reguleres ved de sentrale tariffoppgjørene. Med utgangspunkt i verkstedindustrien er det blitt ganske vanlig å kombinere fastlønnsavtalene med en produktivitetsavtale. Dette er en lokal tilleggsbestemmelse som går ut på at tidlønnen ikke skal stå uendret i hele overenskomstperioden. En eller to ganger i året skal det tas opp forhandlinger lokalt om en justering som bl a skal bygge på virksomhetenes produktivitetsutvikling.

Dersom produktivitetsavtalen er direkte bundet til produktivitetsutviklingen, er en over i et prestasjons­lønns­system. Dette er et lønnssystem hvor hele eller deler av betalingen er knyttet til en bestemt målbar ytelse. Betalingen er som regel uttrykt i ører/kroner pr produsert enhet, men kan også være en følge av en konkret materialbesparelse eller kvalitetsforbedring. Prestasjonslønn kan anvendes og beregnes individuelt. Fortjenesten vil da variere fra person til person. Men systemet kan også anvendes for flere personer i fellesskap, f eks et arbeidslag. Anvendelsesområdet er stort sett der hvor det foregår en produksjon som følger en fast plan.

Det finnes ulike varianter av prestasjons­lønnssystemer. Akkordlønn er systemer hvor hele (rene akkorder) eller deler (blandet akkord) av lønnen er knyttet til arbeidsresultatet. Fortjenesten ved akkordlønn vil være bestemt av arbeidstakerens ytelse og akkordsats. Sammenhengen mellom arbeidsprestasjon og den variable delen av akkorden (den hele ved ren akkord) kan være utformet på forskjellig måte. Den variable lønnsdelen kan som nevnt f.eks. være knyttet til enten individuelle prestasjoner eller en arbeidsgruppes samlede resultat, og den kan fastlegges på forskellige måter. En kan grovt skille mellom engangsakkorder eller slumpakkorder, forhandlingsakkorder (skjønns­messig fastlagte akkorder), og akkorder som er fastlagt ut fra en mer systematisk analyse av arbeidsoperasjoner og tidsbruk.

Lønnssystemer for fastlegging av produksjons- og produktivitetspremie ligner på prestasjonslønnssystemene. Det som karakteriserer produksjonspremie, er at det i tillegg til tidlønn utbetales et øretillegg for hver produsert enhet utover en fastlagt basisproduksjon. Produktivitetspremie er et tillegg til tidlønnen for et oppnådd arbeidsresultat utover en viss basis fastlagt pr arbeidstime. Disse systemene kan være basert på prestasjoner både på kollektiv og individuell basis.

Avtalene om prestasjonslønn, premieordninger o.l. kan variere mellom næringer og bedrifter. Avtalene kan ha samme varighet som tariffavtalene, men kan også ha egne bestemmelser om varighet og oppsigelse. Fastlegging av slike avtaler skjer stort sett på bedriftsnivået.

Resultatlønn er et lønnssystem hvor en del av betalingen/bonusen relaterer seg til målbare økonomiske resultater for virksomheten, en avdeling eller gruppe. Slike lønnssystemer kan en finne i virksomheter hvor det er vanskelig å bygge opp et lønnssystem basert på fysiske kriterier.

I arbeids- og bedriftsundersøkelsen 1989 ble det hentet inn opplysninger om hvilke lønnssystemer som var i bruk. Tabell 4.2 viser resultatene etter alder og næring.

Fast tidlønn er den klart dominerende av­lønnings­formen for alle grupper. Unge under 25 år oppgir fast timelønn som avlønningsform i noe større grad enn arbeidstakere på 25 år og eldre. Dette gjenspeiler trolig at gruppen under 25 år arbeider mer deltid og har en større del kortere og mer midlertidige arbeidsforhold.

Fast lønn pluss bevegelig del/ren akkord eller provisjon er mest utbred i bygg- og anleggs­virksomhet. Det gjelder både unge og eldre arbeidstakere. Også i transport, post, lager og telekommunikasjon er det relativt sett en betydelig andel unge med fast lønn pluss bevegelig del/ren akkord eller provisjon.

Det er ellers et hovedtrekk at ren akkord- og provisjonsavlønning er svært uvanlig. Selv om en viss sammenheng mellom produktivitet og lønn er ivaretatt også i andre systemer, er det derfor svært få lønnstakere som har et lønnssystem der utbetalingen gjenspeiler deres individuelle produktivitet direkte og entydig.

4.2.5 Om særskilte avtalebestemmelser for unge

Tariffavtalene inneholder enkelte spesielle lønns­bestemmelser som gjelder arbeidstakere under 18 år og arbeidstakere i en opplæringssituasjon (lærlinger mv). For arbeidstakere over 18 år gjelder således de alminnelige lønns- og arbeidsbestemmelser for øvrig i avtalene uavhengig av alder.

Ett unntak fra dette er i varehandel hvor avtalen foruten en særlig avlønningsbestemmelse ved fyllte 18 år, har en egen avlønning ved fyllte 25 år. Denne bestemmelsen innebærer en lønnsgaranti knyttet til alder. Bestemmelsen gjelder ikke skoleelever og studenter som utfører kortvarige jobber.

Avtalene inneholder imidlertid visse bestemmelser som indirekte kan ha sammenheng med alder, nemlig ansiennitetsbestemmelser. Disse reglene varierer fra avtale til avtale, men er som regel knyttet til varigheten av tjenesten i bedriften eller tilsvarende arbeid. Alder og ansiennitet vil gjennomgående være nært knyttet til hverandre. Tariffavtalene innebærer også stort sett at det gis spesielle lønnstillegg etter kompetanse, noe som også har en viss sammenheng med alder. Ulik ansiennitet og kompetanse, og ikke tariffbestemte alderstillegg, vil således være den viktigste årsaken til at det kan observeres lønnsforskjeller etter alder.

4.2.5.1 Lønn for arbeidstakere under 18 år

Som nevnt har tariffavtalene egne lønnsbestemmelser for unge arbeidstakere under 18 år.

Disse bestemmelsene varierer fra område til område, og Boks 4.1 gir enkelte eksempler i LO/NHO-området. Som det framgår er det ikke uvanlig at lønna for unge under 18 år angis som en prosentandel av lønna til en bestemt gruppe i bedriften, og således vil være knyttet til lønnsnivået i den enkelte bedrift.

I staten og kommunene følger lønna for arbeidstakere mellom 16-18 år en stigende skala med endringer hvert halvår.

I staten var arbeidere under 18 år plassert inn i lønnsregulativet med opprykk hvert halvår fram til lønnsoppgjøret i 1991. Ved dette oppgjøret ble disse arbeidstakerne plassert inn i en egen lønnsplan . I staten gjelder i inneværende avtale følgende skala:

I kommunene har unge arbeidstakere under 18 år før oppgjøret i 1992 vært plassert inn i lønnsregulativet med opprykk hvert halve år. Ved oppgjøret i 1992 ble imidlertid disse arbeidstakere gitt en egen lønnsramme. I gjeldende avtale gjelder følgende skala og lønn

4.2.5.2 Lærlinger

Lærlinger får også sin lønn fastsatt gjennom tariffavtaler. Bestemmelsene varierer betydelig fra sektor til sektor.

Avlønningen for lærlingene i LO/NHO-området fastsettes gjennom de enkelte tariffavtalene, og varierer fra bransje til bransje. Det er i boks 4.2 gitt eksempler på lønnsbestemmelsene i enkelte overenskomstområder i LO/NHO-området. Boksen gjengir bare hovedbestemmelsene. De enkelte eksemplene har i varierende grad ytterligere utfyllende bestemmelser av forskjellig art. Enkelte grupper innen et overenskomstområde kan også ha avvikende bestemmelser.

Et hovedtrekk ved disse bestemmelser er at lønn følger en skala hvor den reguleres for hvert halvår av læretiden. Siktemålet med dette er å ivareta den produktivitetsutviklingen lærlingen har.

Utformingen av skalaen varierer. Som eksemplene i boks 4.2 viser, er det dels prosentskalaer og dels andre typer skalaer. Utformingen av skalaen innebærer at lønna for lærlingene nærmer seg lønna for voksne arbeidere i løpet av læretida.

Selve beregningsgrunnlaget varierer også fra overenskomst til overenskomst, slik eksemplene i boks 4.2 viser. Et vanlig grunnlag for beregning av lønn synes imidlertid å være timefortjenesten for nyutdannet fagarbeider i bedriften. Dette innebærer at også for lærlingene vil lønna være avhengig av lønnsnivået i den bedriften lærlingen er tilsatt.

Offentlig sektor

I Stat og kommune er lærlingene plassert inn i lønnsregulativet.

I staten lønnes lærlinger etter lønnsrammer i regulativet, som for lærlinger i det laveste lønnsalternativet går fra ltr 2 til ltr 7 etter 4 år. Etter gjeldende lønnsregulativ gir det en årslønn på kr 122 011 i ltr 2 og kr 144 514 i ltr 7.

I kommunene lønnes lærlinger etter en egen lønnsramme, som for tiden går fra kr 105 058 pr år i første læreår til kr 112 164 pr år i 4. læreår.

4.3 Lønnsutviklingen for unge

4.3.1 Datagrunnlaget

I dette avsnittet vil det i bli gitt en oversikt over hovedtrekkene i lønnsutviklingen og relativt lønnsnivå for unge i perioden 1977 – 1992 i de næringer som dekkes av lønnsstatistikk. Utvikling og relativt lønnsnivå vil bli beskrevet for menn og kvinner i alt og hver for seg.

Lønnsstatistikken består av en rekke ulike statistikker som dekker ulike lønnstakergrupper, avtaleområder og næringer. Statistikken blir i det vesentlige utarbeidet av Statistisk sentralbyrå, Næringslivets Hovedorganisasjon, staten og Kommunenes Sentralforbund. Lønnsbegrepet er vanligvis gjennomsnittlig timefortjeneste eller månedsfortjeneste. Vanligvis gir lønnsstatistikken lønnsopplysninger på et bestemt tidspunkt i året, som kan variere fra gruppe til gruppe. Innholdet i lønnsbegrepet i de enkelte statistikkene dekker i prinsippet gjennomsnittlig kontantlønn, naturallønn, andre faste tillegg, og midlertidige og variable tillegg.

Den tilgjengelige statistikken og utvalgets tidsfrist setter begrensninger på sentrale områder. Lønnsstatistikken gir ikke opplysninger om årslønn. Den gir heller ikke opplysninger om indirekte lønnskostnader som lønn under sykdom, permisjoner, ferielønn og obligatoriske avgifter. For varehandel, hotell- og restauratvirksomhet, bank, forsikring, forretningsmessig tjenesteyting, kommune og stat, gjør den tilgjengelige lønnsstatistikken det mulig å få lønn etter alder. For arbeidere i industri, bergverk, bygg- og anlegg og privat landtransport, inneholder den tilgjengelig statistikken som stort sett er NHO's kvartalsstatistikk for arbeidere, i hovedsak ikke lønnsopplysninger etter alder. For industri og bergverk foretar imidlertid Statistisk sentralbyrå periodiske lønns­tellinger som kan gi lønn etter alder. NHOs lønnsstatistikk for funksjonærer dekker dessuten funksjonærene i industri, bergverk, bygg- og anlegg og landtransport.

En oversikt over lønnsbegrepene som brukes i dette avsnittet er gitt i boks 4.3

4.3.2 Nærmere om lønnsutviklingen for unge

Med tanke på utvalgets senere drøfting, er det særlig interessant å studere hvordan ungdommens lønnsnivå har utviklet seg sammenlignet med de voksne.

I dette avsnittet gis derfor en detaljert oversikt over relativt lønsnivå for ungdomsgruppene 16-19 år og 20-24 år i forhold til de over 24 år, i ulike næringer. Vi vil i hovedsak se på utviklingen i perioden 1979-1992, men for enkelte næringer må vi at datamessige grunner se på andre tidsperioder. Før vi presenterer data om utviklingen i lønnsforskjeller, skal vi gi en kort oversikt over lønnsnivå og lønnsutvikling.

4.3.2.1 Utvikling i absolutt lønn

Tabell 4.3 gir en oversikt over utviklingen i timerfortjeste i industrien for de ulike aldersgruppene i perioden 3.kvartal 1977 til 3.kvartal 1990.

Utviklingen i timefortjenesten i perioden har vært svakere for aldersgruppene 16-19 år og 20-24 år enn for gruppen over 24 år i industrien. Det gjelder både for menn og kvinner.

Tabell 4.4 gir en oversikt over månedsfortjeneste for heltidsansatte etter alder og næring i 1992. Tabell 4.5 gir en oversikt over lønnsutviklingen for de ulike aldersgruppene heltidsansatte og deltidsansatte etter næring for perioden 1979 til 1992. For Forretningsmessig tjenesteyting er perioden 1981 – 1992 og for funksjonærer i industrien er perioden 1977 – 1992. Det er viktig å være klar over at tabellen viser utviklingen fra registreringstidspunktet for statistikken i de aktuelle årene. Disse tidspunktene kan variere fra område til område slik at en ikke uten videre kan sammenligne mellom næringene.

Tabell 4.5 gir et noe variert inntrykk av lønns­utviklingen for ungdomsgruppene i forhold til gruppen over 24 år. Tabellen sier ikke noe om hvordan lønnsutviklingen er fra år til år innen perioden. Utviklingen vil også kunne være påvirket av hvilket år som er valgt som utgangspunkt.

Heltidsansatte i aldersgruppen 20-24 år har hatt en høyere lønnsvekst enn gruppen over 24 år i følgende grupper: menn og kvinner i bank, menn og kvinner i forsikring, menn i kommunal tjenesteyting ekskl. helse- og sosialvirksomhet, kvinner i kommunal helse og sosialvirksomhet, menn og kvinner i staten, mannlige funsjonærer i industri i NHO-området.

Lavere vekst har det vært for gruppene: menn og kvinner i varehandel, kvinner i kommunal tjenesteyting ekskl. helse- og sosialvirksomhet, menn i kommunal helse- og sosialvirksomhet og menn og kvinner i forretningsmessig tjenesteyting.

Ser en på deltidsansatte i gruppen 20-24 år, har de med unntak for kvinner i kommunal virksomhet, og menn i komunal helse- og sosialvirksomhet, hatt en lavere vekst enn aldersgruppen over 24 år i de aktuelle tidsperiodene.

4.3.2.2 Utvikling i lønnsforskjeller mellom unge og voksne

Figurene 4.1- 4.13 gir en oversikt over det relative lønnsnivået for heltidsansatte i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år. Det vil si at ungdomsgruppenes gjennomsnittlige lønn utrykkes som prosent av den gjennomsnittlige lønn for de som er mellom 25-66 år. Det vises for øvrig til vedlegg 1 i utredningen, hvor tallgrunnlaget er nærmere presentert. Vedlegg 1 gir også opplysninger om deltidsansatte.

Ved tolkningen av figurene 4.1- 4.13 bør en huske på at de viser lønnsforskjeller etter alder uten at det er korrigert for utdanning, stillingsnivå, bransjesammensetning eller andre kjennetegn enn de som ligger i gruppeinndelingen. I noen av gruppene er utdanningsnivået nokså likt for unge og voksne. Der vil vi vente små lønnsforskjeller. I andre grupper er utdanningsnivået høyere for de voksne enn for de unge. Det gjelder spesielt i bransjer der mange har høyere utdanning. Der vi venter store lønns­forskjeller. I figurene 4.14- 4.21 er det derfor sett på lønnsforskjellene innen hver utdanningsgruppe der dette har vært mulig. Utvalget har ikke hatt anledning til å gjøre en tilsvarende nedbrytning når det gjelder andre kjennetegn. Når det gjelder utviklingen over tid, kan den til en viss grad være influert av sammensetningseffekter innen bransjene. Spesielt kan det være tilfelle i inhomogene grupper, som forretningsmessig tjenesteyting, der unge og voksne er fordelt ulikt på delbransjene og det er store lønnsforskjeller mellom delbransjene.

Figuren viser beregnet timefortjeneste i industrien for menn og kvinner i ulike aldersgrupper pr. 3. kvartal. Timefortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppen 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av timefortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser gjennomsnittlig månedsfortjeneste for heltidsansatte i varehandel etter kjønn og alder pr. 1. september. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte i bank etter kjønn og alder pr. 1. september. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte i forsikring etter kjønn og alder pr. 1. september. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte i forretningsmessig tjenesteyting etter kjønn og alder pr. 1. september. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for funksjonærer i industrien i NHO-området etter kjønn og alder pr. 1. september. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: NHO-funksjonærstistikk.

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte i kommunal helse- og sosialtjeneste etter kjønn og alder pr. 1. oktober. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte i kommunal tjenesteyting ekskl. helse- og sosialtjeneste etter kjønn og alder pr. 1. oktober. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte i staten etter kjønn og alder pr. oktober. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Administrasjonsdepartementet

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte i skoleverket etter kjønn og alder pr. oktober. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Administrasjonsdepartementet

Figuren viser beregnet månedsfortjeneste for heltidsansatte månedslønte i hotell- og restaurantnæringen etter kjønn og alder pr. oktober. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet gjennomsnittlig timefortjeneste for heltidsansatte timelønte i hotell- og restaurantnæringen etter kjønn og alder pr. oktober. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser beregnet gjennomsnittlig timefortjeneste for heltidsansatte prosentlønte i hotell- og restaurantnæringen etter kjønn og alder pr. oktober. Månedsfortjeneste for menn (kvinner) i aldersgruppene 16-19 og 20-24 år er vist i prosent av månedsfortjenesten til menn (kvinner) i aldersgruppen 25-66 år. Det tilsvarende gjelder for menn og kvinner samlet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Hovedinntrykket fra en visuell inspeksjon av dataene er at lønnsforskjellene mellom ungdom og voksne har vært ganske stabile. Det kan ikke observeres noen tydelig tendens til at endringer i lønnsforskjeller inntreffer i tilknytning til at arbeidsløsheten går opp eller ned. Det er imidlertid visse variasjoner mellom næringer som utvalget finner det interessant å kommentere.

Det høyeste relative lønnsnivå for aldersgruppene 16-19 år og 20-24 år finner vi for arbeidere i industrien og for ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet. For menn i industrien viser tabellen at det relative lønnsnivået for de yngste er noe lavere i 1990 enn både 1977 og 1984. Det samme gjelder for kvinner i aldersgruppen 16-19 år. Nivået for kvinner i aldersgruppen 20-24 år er relativt likt i de tre årene. Blant heltidsansatte er det i kommunal virksomhet og staten at ungdomsgruppene har det høyeste relative lønnsnivået utenom industrien og hotell- og restaurantvirksomhet.

Det kan være en rekke årsaker til at lønnsforskjellene mellom unge og voksne er mindre i industri, hotell- og restaurant, stat og kommunene enn andre næringer. En grunn kan være at jobbene ligger nærmere hverandre i kvalifikasjonskrav i disse næringene enn i andre, og at unge og voksnes produktivitet derfor er mer ensartet. En annen grunn kan imidlertid være at tariffbestemmelsene i disse næringene presser lønnsnivået mer sammen, enn det produktivitetsforskjellene skulle tilsi.

Andre gjennomgående hovedtrekk synes å være

• Det relative lønnsnivået for aldersgruppen 16-19 år er lavere enn for gruppen 20-24 år. Dette følger naturlig av at tariffavtalene har lavere lønnssatser for unge under 18 år, og at ansiennitets- og kompetansebestemmelser vil innebære tillegg ved økende alder.

• Lønnsforskjellen etter alder er mindre for kvinner enn for menn. Det har sin bakgrunn i at det blant de voksne kvinner finnes flere med lite utdannning og på lavt stillingsnivå enn blant de voksne menn.

• Deltidsansatte har et høyere relativt lønnsnivå enn heltidsansatte. Dette tyder på at deltidsansatte er en mer ensartet gruppe stillingsmessig enn heltidsansatte.

Når det gjelder endringer i det relative lønnsnivået for aldersgruppene er det variasjoner mellom næringene. Den mest markerte stigningen i relativt lønnsnivå for unge heltidsansatte arbeidstakere i perioden 1979 – 1992 finner vi i stat og forsikring. I staten steg det relative lønnsnivået betydelig fra 1979 til 1988 og fra 1988 til 1990. I forsikring har stigningen vært sterkest for menn, og synes og være jamnt fordelt gjennom hele perioden.

Den mest markerte nedgangen i det relative lønnsnivået synes å ha vært for heltidsansatte og deltidsansatte i aldersgruppen 20-24 år i forretningsmessig tjenesteyting. Det er usikkert om dette skyldes økte lønnsforskjeller innen de enkelte delbransjene eller at fordelingen av sysselsettingen på delbransjer er endret.

Ser vi på utviklingen innen varehandel, som er en næring med betydelig innslag av ung arbeidskraft, har det relative lønnsnivået for heltidsansatte unge vært relativt stabilt i perioden 1979-1992 både for menn og kvinner. Det synes å ha vært en topp i 1981 for begge kjønn. For deltidsansatte i aldersgruppen 20-24 år synes det relative lønnsnivået å ha vært synkende i perioden 1979 – 1992 både for menn og kvinner. For aldersgruppen 16-19 år har det for kvinner vært relativt stabilt gjennom perioden, mens det for menn har vist en synkende tendens utover i 1980, for så å stige etter 1988.

Når det gjelder hotell- og restaurantvirksomhet, som også er en næring som preges av et stort innslag av unge, er det viktig å være klar over at det kan være særlige problem med statistikken. Det er et brudd i 1989, slik at statistikken senere bare omfatter medlemsbedrifter i NHO. Statistikken omfatter også tre grupper med ulik avlønningsform; månedslønte, tidlønte og prosentlønte. Dette gjenspeiler forskjellig stillingsplassering og arbeidssituasjon.

For månedslønte heltidsansatte ser det ut til at det relative lønnsnivået for aldersgruppen 20-24 år har vært relativ stabil i hele perioden både for menn og kvinner.

For timelønte heltidsansatte tyder også tallene på at det relative lønnsnivået har vært forholdsvis stabilt for aldersgruppen 20-24 år i perioden 1986- 1991.

Når det gjelder de prosentlønte heltidsansatte i hotell- og restauranvirksomhet har aldersgruppen 20-24 år et relativt høyt fortjenestenivå i forhold til gruppen over 24 år. I enkelte år er det som figuren viser over 100 prosent. For kvinner synes nivået å ha vært synkende de siste årene, men en kan ikke se bort fra at det kan ha med bruddet i statistikken å gjøre. Prosentavlønning innebærer betydelig innslag av akkord som trolig er bakgrunnen for det høye relative fortjenestenivå for denne gruppen.

4.3.3 Lønnsforskjeller og utdanning

Perioden fra slutten av 1970-tallet og fram til nå har vært preget av at de unges utdanningsnivå har økt. Dette skulle, andre forhold holdt konstant, føre til at produktivitetsforskjellene mellom unge og eldre ble mindre, siden de unges kvalifikasjoner i gjennomsnitt har økt. For å få et mest mulig korrekt bilde av om det er tendenser til økende misforhold mellom relativ lønn og relativ produktivitet, skal vi nå se på lønnsforskjeller mellom aldersgrupper med samme utdanning. Vi vil konsentrere beskrivelsen omkring aldersgruppen 20-24 år, men vil også trekke inn aldersgruppen 25-29 i forbindelse med arbeidstakere med høyere utdanning. For sistnevnte vil det i stor grad være i alderen 25-29 at de fleste er ferdig med utdannelsen og søker fast arbeid. For 16-19-års gruppen er datagrunnlaget i svært mange tilfeller mangelfullt, særlig på slutten av observasjonsperioden, og vil derfor ikke bli kommentert nærmere.

Vi har valgt fire utdanningsgrupperinger: grunnskole, videregående skole, 2-3 år høgskole/universitetsutdanning og 4 år og mer høgskole/universitetsutdanning. Det er imidlertid bare lønnstatistikken for bank, forsikring, funksjonærer i NHO, kommunal virksomhet og staten som innholder opplysninger om utdanning. Beskrivelsen må derfor begrenses til disse områdene. En har ellers funnet det nødvendig å begrense beskrivelsen til heltidsansatte og menn og kvinner ialt.

Figur 4.14- 4.21 viser viser det relative lønnsnivået for de ulike utdanningsgruppene i de enkelte næringene.

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn for heltidsansatte i bank etter alder og utdanningsnivå pr. 1. september. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn for heltidsansatte i forsikring etter alder og utdanningsnivå pr. 1. september. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn for heltidsansatte i forretningsmessig tjenesteyting etter alder og utdanningsnivå pr. 1. september. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn i kommunal tjenesteyting eksklusive helse- og sosialtjeneste etter alder og utdanningsnivå pr. 1. oktober. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn for heltidsansatte i kommunal helse- og sosialtjeneste etter alder og utdanningsnivå pr. 1. oktober. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn for heltidsansatte i staten etter alder og utdanningsnivå pr. oktober. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: Administrasjonsdepartementet

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn for heltidsansatte i skoleverket etter alder og utdanningsnivå pr. oktober. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: Administrasjonsdepartementet

Figuren viser gjennomsnittlig månedslønn for funksjonærer i industrien i NHO-området etter alder og utdanningsnivå pr. 1. september. Gjennomsnittlig månedsfortjeneste for aldersgruppene 16-19, 20-24 og 25-29 år etter utdanningsnivå er vist i prosent av gjennomsnittlig lønn i aldersgruppen 25-66 år med tilsvarende utdanningsnivå.

Kilde: NHO-funksjonærstatistikk

I gruppen grunnskole og alder 20-24 år, er det staten og kommunal virksomhet som har det høyeste relative lønnsnivå. I kommunal virksomhet ligger nivået over 80 pst i hele perioden. I staten ligger det noe lavere på 1980-tallet, for så å komme over 80 pst på 1990-tallet. I privat sektor varierer nivået mellom næringene, men det ligger til dels betydelig lavere enn i offentlig sektor.

Ser en på utviklingen over tid, har det vært en viss stigende tendens i forsikring og i staten, mens nivået i de andre næringene må kunne karakteriseres som mer stabilt.

I gruppen videregående skole og alder 20-24 år, er det også her kommunal virksomhet og staten som har de minste lønnsforskjellene mellom unge og eldre.

Når det gjelder utvikling over tid i denne gruppen, ser det ut til være en viss stigende tendens i de unges relative lønn både i bank­virksomhet og i forsikringsvirksomhet. For de andre næringene varierer nivået i perioden, men viser ingen klar stigende tendens.

I gruppen med 2-3 årig høgskole/universitetsutdannelse er det aktuelt og se både på aldersgruppen 20-24 år og aldersgruppen 25-29 år.

I aldersgruppen 20-24 år er det igjen i kommunal virksomhet og i staten at de unge tjener mest sammenlignet med de eldre. For aldersgruppen 25-29 år er det kommunal helse- og sosialvirksomhet og staten, særlig årene 1990-1992, som viser det høyeste relative lønnsnivå for unge. Her er nivået opp mot og over 90 pst. Heller ikke innenfor denne gruppen er forskjellene i relativt nivå så stort som for de med lavere utdanning.

Når det gjelder utviklingen over tid, er det få klare tendenser i materialet sett under ett. Det har vært en svak stigende tendens i bank­virksomhet og i staten, særlig på 1990-tallet. I forretningsmessig tjenesteyting har det relative lønnsnivået hatt synkende tendens både i aldergruppen 20-24 år og i gruppen 25-29 år.

I gruppen med 4 år og mer høgskole/universitetsutdannelse er det som nevnt først og fremst aldersgruppen 25-29 år det er aktuelt og se på. Når det gjelder det relative lønnsnivået er det også for denne utdanningsgruppen et markert trekk at nivået er relativt høyest i kommunal virksomhet og i staten. I bank, forsikring og forretningsmessig tjenesteyting har det vært en stigende tendens i det relative nivået fram mot en topp i siste halvdel av 1980-tallet, mens det deretter har vært en synkende tendends. Det gjelder imidlertid for disse næringene at det relative nivået på 1990-tallet er høyere enn i 1979-1981.

For funksjonærer i industrien i NHO-området har det relative nivået vært forholdsvis stabilt i perioden.

Innenfor kommunal virksomhet viser tallene noe forskjellige tendenser i kommunal administrasjon sammenlignet med kommunal helse- og sosialvirksomhet. I kommunal administrasjon varierer det relative nivået i perioden, med en klar topp i 1988. Det relative nivået er imidlertid høyere i 1991-1992 enn i 1979-1981. I helse- og sosialvirksomhet varierer og det relative nivået i perioden, men nivået i 1991-1992 er klart lavere enn i 1979-1981.

I staten viser tallene en stigende tendens i det relative lønsnivået gjennom hele perioden for denne gruppen arbeidstakere.

Sammenholder vi disse tallene med avsnitt 4.3.2., ser vi at de relativt sett små lønnsforskjellene mellom aldersgrupper i offentlig sektor ikke kan forklares med de unges utdanningsnivå: Også innen samme utdanningsgruppe har de unge en høy og stigende lønn sammnelignet med eldre. Dette gjelder mest entydig i statlig virksomhet.

4.4 Lønnsutviklingen for lærlinger

Lønnsbestemmelsene for lærlinger i LO/NHO-området og i offentlig sektor er omtalt i avsnitt 4.2.5.2. I dette avsnittet vil det bli gitt en oversikt over lønnsutviklingen for lærlinger ut fra tilgjengelig statitistikk.

Det finnes lite tilgjengelig lønnstatistikk for lærlinger. Lønnsstatistikken for stat og kommune gir ikke opplysninger om lønn for lærlinger spesielt.

NHO innhenter imidlertid kvartalsvis lønns­statistikk for unge arbeidere, som omfatter arbeidere under 18 år og lærlinger uansett alder. De periodevise lønnstellingene for industri som Statistisk sentralbyrå gjennomfører, gir også opplysninger om unge arbeidere under 18 år og lærlinger.

Statistikken for NHO dekker bare bedrifter i NHO-området, og omfatter som nevnt både arbeidere under 18 år og lærlinger uansett alder. Det er ikke mulig å skille ut de som er under 18 år. Det er imidlertid grunn til å anta at det samlet er få under 18 år i materialet.

Antallet som inngår i statistikken varierer. For de aktuelle årene i perioden 1980-1991 varierer tallet mellom 5000 og 6000 individer. For 1992 er tallet nede i 3000 individer. Hovedtyngden av disse befinner seg i industri og bygg- og anlegg.

Tabell 4.6 og 4.7 gir oversikt over timelønn for arbeidere under 18 år/lærlinger i prosent av voksne arbeidere i næringen for enkelte år i perioden 1980-1992.

Ser en på gjennomsnittstallene for hovednæringene i tabell 4.6, utgjør timefortjenesten, med enkelte unntak, for arbeidere under 18 år/lærlinger gjennomgående mellom 65-80 pst av timefortjenesten for voksne arbeidere. Som det framgår av tabell 4.7 er det betydelig forskjeller mellom de enkelte næringene innen næringsgruppene. Den høyeste andelen i eksemplene er i skipsbygging/ offshore og mekaniske verksteder, og den laveste i trykkerier og reprobedrifter og bakerier- og konditorier.

Selv om det er variasjoner fra år til år, kan det se ut som om det relative lønnsnivået for unge arbeidere under 18 år og lærlinger er noe høyere i begynnelsen av 1990-årene enn i 1980. Materialet vil imidlertid være påvirket av endringer i næringsstruktur og sammensetning av lærlingegruppen i perioden. Det er lønnsforskjeller innen de enkelte næringer, og endringer i næringssammensetningen vil påvirke gjennomsnittstallene. Som følge av at lærlingene lønnes etter en skala avhengig av læretid, vil også sammensetningen av lærlingegruppen påvirke det relative lønnsnivået for lærlingene. Hvis f.eks. andelen av lærlinger som er inne i siste del av læreperioden, er større på 1990-tallet enn ved begynnelsen av 1980-årene, vil det medføre økning i det relative lønnsnivået for lærlingene. Det er vanskelig ut fra det tilgjengelige materialet å si hvordan disse faktorene slår ut, og materialet må derfor tolkes med forsiktighet.

Oppstillingen under viser gjennomsnittlig timefortjeneste inklusive diverse tillegg for unge arbeidere under 18 år/lærlinger i prosent av timefortjenesten for voksne arbeidere i Statistisk sentralbyrås lønnstellinger i industrien for 3. kvartal 1977, 1984 og 1990 (antall observasjoner i parentes):

Disse tallene gir i hovedsak det samme inntrykk som materialet fra NHO. De samme forholdene som er nevnt ved tolkningen NHO-materialet gjelder også for lønnstellingstallene. Det må dessuten understrekes at i oppstillingen fra lønnstellingen er det benyttet et lønnsbegrep som også inneholder diverse tillegg, men eksklusive overtidsbetaling, mens timefortjenseten i materialet fra NHO bare omfatter tidlønn og akkordlønn. Materialet fra NHO viser at unge arbeidere under 18 år/lærlinger har mindre diverse tillegg enn voksne arbeidere, og når disse faktorene trekkes inn i lønnsbegrepet vil derfor forskjellene i lønn bli større mellom unge under 18 år/lærlinger og voksne arbeidere. Dette kan være grunnen til at det relative lønnsnivået er noe høyere i NHO-materialet enn i lønnstellingene.

4.5 Lønnskostnader

Sett fra bedriftenes side knytter det seg ulike typer kostnader til arbeidskraften. De direkte kostnadene er den løpende lønnen til arbeidstakerne i bedriften. I tillegg til dette, knytter det seg også såkalte indirekte kostnader til bruk av arbeidskraften. De indirekte personalkostnadene er dels lovpålagte kostnader, dels avtalefestede forhold, og dels kostnader den enkelte bedrift selv har kontroll med.

De generelle og obligatoriske indirekte personalkostnadene er

• Arbeidsgiveravgift til folketrygden

• Feriepenger

• Betaling for bevegelige hellig- og høytidsdager

• Lønn under sykdom

• Lønn under permisjon og annet fravær

• Yrkesskadeforsikring

Kostnader som er avhengig av avtale- og organisasjonsforhold og særskilte bedriftsvise ordninger er eksempelvis:

• Avgifter og premier til pensjonsordninger

• Lavlønnsfond (LO/NHO-området)

• Opplysnings- og utviklingsfond

• Sluttvederlagsordning

• AFP-ordningen

• Helse- og velferdsordninger

• Opplæringskostnader

En mer detaljert oversikt over og klassifikasjon av ulike arbeidskraftkostnader er vist i figur 4.22.

Kilde: Hempstead (1983)

Det foreligger ikke noe løpende oversikt over omfanget og sammensetning av de indirekte personalkostnadene i norsk arbeidsliv. I rapporter fra Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjøret gjøres det imidlertid beregninger for det som kalles obligatoriske indirekte personalkostnader knyttet til arbeidere i LO/NHO-området. Disse utgjorde 39,6 pst av timefortjenesten pr arbeidet time i 1992. Som følge av reduksjonen i arbeidsgiveravgiften 1.1.1993 ventes disse kostnadene å gå ned til 36,3 pst i 1993. I perioden 1980-1991 har nivået variert mellom 40 og 42 pst. I tillegg til de obligatoriske komponentene som disse beregningene omfatter, kommer kostnadene ved de bedriftsvise ordningene. Undersøkelser i alle bedrifter i LO/NHO-området for 1983 med mer enn 50 ansatte, viser at de bedriftsvise kostnadene utgjorde i gjennomsnitt 9 pst i tillegg til lønn for arbeidet tid for industriarbeidere og 10,5 pst for industrifunksjonærer. Etter 1983 finnes det ikke undersøkelser over utviklingen av slike kostnader i denne sektoren. Internasjonale sammenligninger har imidlertid som regel slike elementer med i lønnskostnadsbegrepet.

Statistisk sentralbyrå utførte for 1988 en undersøkelse over indirekte personalkostnader for varehandel, bankvirksomhet, forsikringsvirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting. En tilsvarende undersøkelse ble også gjennomført i 1977 for de samme næringene med unntak for forretningsmessig tjenesteyting.

For 1988 utgjorde de indirekte personalkostnadene i bankvirksomhet, forretningsmessig tjenesteyting og varehandel henholdsvis 59, 48 og 43 pst av lønn for arbeidet tid. I forsikringsvirksomhet var tilsvarende andel 71 pst.

Av de enkelte kostnadsartene var det arbeidsgiveravgiften til folketrygden som var størst. Denne posten utgjorde 20 pst av lønn for arbeidet tid i alle de 4 næringene. Nest størst var posten betalte feriepenger som utgjorde 10-11 pst av lønn for arbeidet tid. For øvrig utgjorde premier og regelmessige tilskudd til pensjonsordninger 10 pst av lønn for arbeidet tid i forsikringsvirksomhet. I bankvirksomhet utgjorde utgifter til husleiebidrag, boliglån under markedsrente, underskudd ved drift av bedriftens/foretakets boliger, elektrisitet og brensel under markedspriser o.l., 7 pst av lønn for arbeidet tid.

Utgiftene til yrkesopplæring og utdanning utgjorde (av lønn for arbeidet tid)

• 1 pst i varehandel

• 3,2 pst i bankvirksomhet

• 4,0 pst i forsikringsvirksomhet og

• 2,2 pst i forretningsmessig tjenesteyting.

I perioden fra 1977 til 1988 økte de indirekte personalkostnader fra 36 til 43 pst av lønn for arbeidet tid i varehandel. Den tilsvarende økningen var fra 49 til 59 pst i bankvirksomhet og fra 53 til 71 pst i forsikringsvirksomhet.

I varehandel skyldes denne økningen hovedsakelig økning i de obligatoriske kostnadene lønn for ikke arbeidet tid og arbeidsgiveravgift til folketrygden, og økning i posten andre indirekte personalkostnader. Andre indirekte personalkostnader består for det meste av utgifter til naturalytelser som personaltilstelninger, fri eller delvis fri bil, gaver som ikke bestod av pengebeløp, gratis eller subsidiert privat telefon, aviser etc (fra 0,4 til 1,4 pst av lønn for arbeidet tid). I bankvirksomhet skyldes det meste av økningen de obligatoriske kostnadene, utgifter til husleiebidrag, boliglån under markedsrente mv (fra 1,0 til 7,0 pst av lønn for arbeidet tid) og økning i andre indirekte personalkostnader (fra 0,9 til 2,4 pst av lønn for arbeidet tid). I forsikringsvirksomhet var det også størst absolutt økning fra 1977 til 1988 i de obligatoriske kostnadene, i utgifter til husleiebidrag, boliglån under markedsrente mv (fra 0,6 til 3,7 pst av lønn for arbeidet tid) og i andre indirekte personalkostnader (fra 0,7 til 4,7 pst av lønn for arbeidet tid). Dessuten var det økning i utgifter til yrkesopplæring og utdannelse (fra 2,0 til 4,0 pst av lønn for arbeidet tid).

Hovedspørsmålet for utvalget er om, og eventuelt i hvilken grad, de indirekte personalkostnadene er knyttet til arbeidstakernes alder. Generelt er det imidlertid få komponenter som er direkte aldersavhengig. De som finnes, gjør stort sett eldre til dyrere arbeidskraft.

Arbeidstakere som har fylt 60 år har rett til en 5. ferieuke, og utgiftene til ferie for disse arbeidstakerne er altså høyere enn for de under 60 år.

Sluttvederlagsordningen er også knyttet til alder, i det den gjelder arbeidstakere over 50 år. Sluttvederlag betales imidlertid av et fond, som finansieres av en generell avgift fra de bedriftene som er med i ordningen.

AFP-ordningen gjelder for de som er over 64 år og er således knyttet til alder. AFP-ordningen finansieres imidlertid også hovedsaklig gjennom en fondsordning hvor bedriftene betaler inn en generell avgift og offentlige midler. Ordningen innebærer imidlertid en egenandel for den enkelte bedrift for de arbeidstakere som benytter ordningen. Egenandelen skal utgjøre 10 pst av den enkeltes årlige pensjon.

Dessuten er det slik at de løpende premieinnbetalinger til private pensjonsordninger – gitt at man er omfattet av dem – med dagens premiesystem er langt høyere for eldre arbeidstakere enn for yngre. De private pensjonsordningene er ofte også arbeidsgiverspesifikke ytelser som man ikke får med seg (fullt ut) om man skifter jobb. Dette reduserer mobiliteten for eldre arbeidstakere med lang tjenestetid i en enkelt bedrift og svekker deres konkurransekraft i forhold til andre grupper. Men jobber med tilknyttet tjenestepensjon er som oftest jobber som krever høyere utdanning eller som man går inn i senere i yrkeskarrieren. Ungdom i alderen 16-24 år konkurrerer i liten grad om slike jobber. Innslaget av private pensjonsordninger er f. eks. mye sterkere i funksjonæryrker enn blant arbeidere. Det betyr at den lønnsvridningen til fordel for ungdom som utformingen av de private pensjonsordningene medfører, får liten praktisk betydning.

Selv de indirekte kostnadskomponentene ikke direkte er knyttet til alder, kan likevel være ulikt fordelt på aldersgrupper. F.eks. kan sykefravær, permisjoner og bruk av gunstige låneordninger variere med arbeidstakernes alder. Det finnes imidlertid svært lite materiale som kan belyse disse forholdene nærmere.

Når det gjelder sykefravær gir Arbeids- og bedriftsundersøkelsen 1989 visse opplysninger om sykefravær etter alder. Undersøkelsen 1989 gir opplysninger om den prosenvise andel som har hatt minst en sykefraværsperiode av 1 til 3 dagers varighet siste fire uker. Disse tallene er gjengitt i tabell 4.8. Stort sett viser tabellen at korttidsfraværet er lavest i aldersgruppen 40-59 år og noe høyere i de yngre aldersgruppene, men forskjellene er små. For aldersgruppen under 25 år har menn og kvinner om lag samme kortidsfravær. For aldersgruppene over 25 år, viser tabellen at kvinner gjennomgående har et noe høyere kortidsfravær enn menn. Men også her er forskjellene små.

4.6 Inntektsforhold for unge – noen hovedtrekk

4.6.1 Inntektenes utvikling og sammensetning

Ungdommens tilpasning i arbeidsmarkedet vil ikke bare avhenge av hvilken lønn de kan oppnå, mens også av hvilke inntektskilder som er tilgjengelige. Eksempelvis kan arbeidsløshetstrygd, sosialhjelp og det å bli forsørget av familien påvirke tilbudet av arbeidskraft fordi det utgjør alternative kilder til livsopphold.

I dette avsnittet gis det en oversikt over inntektskilder og inntektenes sammensetning for unge i aldersgruppen 20-24 år og for gruppen over 24 år. Oversikte er basert på tall fra inntekts- og formuesundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå for årene 1982, 1984, 1988 og 1991. Til slutt i avsnittet vil det også bli gitt en oversikt over regelverk o.l i forbindelse med arbeidsledighetstrygd (dagpengeordningen), lønn på tiltak, utdanningsstøtte og sosialhjelp.

Med utgangspunkt i inntekts- og formuesundersøkelsen kan det benyttes ulike inntektsbegrep. I tabell 4.9 er det benyttet samlet inntekt, og det framgår av tabellen hvilke inntektsposter som inngår i begrepet.

Som tabell 4.9 viser har det skjedd endringer i sammensetningen av de unges inntekter i perioden fra 1982 til 1993. Ser en perioden under ett, ser det ut til å ha funnet sted en forskyvning av inntekter fra lønn til stipend og ulike trygdeytelser. Fra 1982 til 1988 steg imidlertid lønns­andelen, mens den siden har sunket betydelig, og var i 1991 betydelig lavere enn i 1982. Denne endringen i sammensetningen av de unges inntekter fra slutten av 1980-årene, skyldes trolig at flere enn før nå går inn i utdanning framfor arbeid. Samtidig har arbeidsløsheten økt. Rundt 1988 var det gode konjunkturer og stor etterspørsel etter arbeidskraft, og det var lettere for skoleelever og studenter og unge generelt å få arbeid. Dette kan være forklaringen på den høye lønnsandelen vi finner i 1988.

Som tabellen viser er den desidert viktigste inntektskilden lønn både for de mellom 20 og 24 år og for de som er eldre. I 1982 og 1984 var den om lag på samme nivå, mens den i 1988 var i overkant av 95 pst. I 1991 var lønnsandelen redusert til 82-83 pst. Lønn betyr mer for inntekten til de mellom 20-24 år enn for de over 24 år, fordi den sistnevnte gruppen i større grad har inntekter fra næring og trygd. Lønnsandelen for den eldste gruppen har vært stabil i hele perioden 1982 – 1991 med unntak av 1988. I 1988 steg lønnsandelen for den eldste gruppen til 76 pst., mens den for resten av perioden har ligget rundt 71-72 pst.

Arbeidsledighetstrygden utgjør en større andel av samlet inntekt for de mellom 20-24 år enn den gjør for de over 24 år. De yngste fikk mellom 2,1 og 2,4 pst. av sin inntekt i 1982, 1984 og 1988 fra arbeidsledighetstrygden. I 1991 var denne andelen steget til 5,7 pst. For de over 24 år utgjorde arbeidsledighetstrygden 0,6 pst. av samlet inntekt i 1988. Dette var mindre enn i både 1982 (0,9) og 1984 (0,8). I 1991 var arbeidsledighetstrygden 1,8 pst. av den samlede inntekt.

Ytelser fra folketrygden er en viktig inntektskilde. Andelen av de samlede inntekter som gis gjennom folketrygden har økt i perioden 1982 til 1991 for de mellom 20-24 år. Spesielt har andelen steget sterkt fra 1988 til 1991. I 1988 var andelen 2,4 pst. og i 1991 var den 4,7 pst. av samlet inntekt. Andelen av de samlede inntekter som gis gjennom folketrygden er betraktlig større for de over 24 år enn for de mellom 20-24 år. Dette skyldes at bl.a. gruppen alderspensjonister inngår i gruppen over 24 år. Andelen trygdeytelsene utgjør av den samlete inntekten for den eldste gruppen er imidlertid noenlunde stabil i perioden. Folketrygden inneholder bl.a. fødselspenger. Dette kan muligens forklare noe av den sterke økningen i ytelsene fra folketrygden for de mellom 20-24 år. Andelen fra barnetrygd og forsørgerfradrag har også økt noe for de mellom 20-24 år. Fra en andel på om lag 1,6-1,8 pst. i 1982, 84 og 88 til 2,5 pst. i 1991.

Det har også vært en betydelig økning i den andelen av de unges inntekter som skriver seg fra stipend. I 1982 utgjorde den delen av samlet inntekt som kom fra stipend 1,4 pst. mens den i 1991 utgjorde 2,6 pst. Dette gjenspeiler utviklingen at flere unge velger utdanning framfor arbeid.

4.6.2 Nærmere om enkelte inntektskilder

4.6.2.1 Arbeidsledighetstrygd – Dagpenger

Ved arbeidsledighet yter folketrygden dagpenger. Siktemålet er å gi inntektssikring ved ledighet. Dagpenger kan utbetales til følgende

• helt arbeidsledige arbeidssøkere

• helt permitterte arbeidssøkere

• delvis permitterte arbeidssøkere

• deltidssysselsatte som har fått sin arbeidstid redusert med minst 40 pst og som søker utvidet arbeidstid

• deltakere på arbeidsmarkedskurs og praksisplasser som velger dagpenger framfor kursstønad.

For å få dagpenger kreves det at den ledige er uforskyldt arbeidsledig og er tilmeldt Arbeidesformidlingen som reell arbeidssøker. Hovedprinsippene i dagpengeordningen er

• stønadsnivået (kompensasjonsgraden) er lavere enn bortfalt inntekt

• avstegning av dagpengene om den ledige vegrer seg mot å akseptere tilbud om arbeid eller tiltak

• begrenset stønadstid.

For å ha rett til dagpenger, kreves det at en har hatt lønnsinntekt som arbeidstaker som har vært på minst 75 pst av grunnbeløpet i folketrygden, enten i foregående kalenderår eller i gjennomsnitt for tre foregående år. Kvalifikasjonskravet er for tiden kr 27 975 ( G er pr 1.5.1993 kr 37 300)

For den enkelte ledige beregnes dagpengenes størrelse som hovedregel på grunnlag av arbeidsinntekt fra tjenesteforhold i det siste avsluttede kalenderår eller på grunnlag av gjennomsnittlig arbeidsinntekt de siste tre årene. I tillegg tas også sykepenger, dagpenger, fødselspenger og omsorgspenger under adopsjon med i beregningsgrunnlaget. Kompensasjonsgraden ved dagpenger eksklusive ferietillegget er på 62,4 pst av beregningsgrunnlaget. Dette gjelder for inntekt opptil 6 G, det vil for tiden si kr 223 800. Inntekt utover 6 G tas ikke med i beregningsgrunnlaget.

For den som forsørger barn under 18 år forhøyes dagpengene med 6 kroner pr dag for hver forsørget i de første 26 ukene og deretter med 12 kroner pr dag for hver forsørget så lenge stønadsperioden varer. Personer som hever dagpenger i tilsammen mer enn 8 fulle stønadsuker i løpet av ferieopptjeningsåret vil få utbetalt et ferietillegg som utgjør 9,5 pst av brutto utbetalte dagpenger.

Stønadstiden baseres på to perioder av 80 uker hver med et opphold på 13 uker hvor det ikke utbetales trygd. Dersom arbeidsformidlingen ikke har kunnet gi tilbud om arbeid eller tiltak før stans av trygd kan det likevel ved dispensasjon etter søknad utbetales trygd i denne perioden. Minste stønadsnivå i den andre 80-ukers periode er satt til 90 pst. av stønadsnivået i første 80-ukers periode. Den arbeidsledige kan altså ved kontinuerlig ledighet motta arbeidsledighetstrygd i inntil 186 uker. Dette tilsvarer i overkant av 3,5 år.

I 1993 ble reglene for arbeidsledighetstrygd til delvis ledige innstrammet. Reduksjon i arbeidstid må tilsvare minimum 40 pst. for at trygd kan gis. Tidligere var kravet en reduksjon på 20 pst. I 1993 ble det også åpnet for at etablerere kan beholde arbeidsledighetstrygden i inntil tre måneder etter oppstart av virksomheten. Kravene til å ta arbeid som er lavere lønnet enn dagpengene ble også presisert. Det framgår nå klart at det forhold at lønnen i et tilbudt arbeid er lavere enn dagpengene ikke uten videre fører til at arbeidet anses som ikke høvelig for vedkommende.

Tabell 4.10 gir en oversikt over antall dagpengemottakere etter alder i perioden februar 1988 – februar 1993.

Som det framgår av tabellen har antall dagpengemottakere i aldersgruppen under 20 år , med enkelte variasjoner, vært relativt stabilt i perioden. I forhold til totalt antall dagpengemottakere er det imidlertid relativt færre under 20 år som mottar dagpenger i 1992 og 1993 enn i 1988.

Antall dagpengemottakere i aldersgruppen 20-24 år har steget betydelig i den perioden tabellen dekker. Andelen dagpengemottakere i gruppen 20-24 år av totalt antall dagpengemottakere har imidlertid vært relativt stabilt i perioden med en viss nedgang i september 1992 og februar 1993.

I oppstillingen under gis det oversikt over gjennomsnittlige månedlige dagpengeutbetaling etter alder.

De yngste dagpengemottakerne har ofte et lite dagpengegrunnlag, som dels kan skyldes lavere lønn og dels skyldes at deres arbeidsforhold ofte preges av kortidsarbeid og feriejobber. For aldersgruppen 16-19 år utgjør de månedlige dagpengeutbetalingene mellom 50-55 pst av gjennomsnittlig utbetaling pr måned i alt i de fire tidspunktene. For aldersgruppen 20-24 år er den tilsvarende andelen 80-82 pst.

4.6.2.2 Lønn på tiltak: Dagpenger, kursstønad eller lønn

De forskjellige arbeidsmarkedstiltakene som er nevnt i dette avsnittet er nærmere beskrevet i kapittel 6.

Personer som deltar på tilbudsrettede tiltak – praksisplasser, fadderordning og Arbeidsmarkedsopplæringskurs (AMO) – gis to hovedmuligheter for avlønning: kursstønad eller dagpenger. De som deltar på de etterspørselsrettede tiltakene – KAJA, Lærlinger i statlige etater, Lønnstilskudd og Vikarordning – mottar lønn. De fleste deltakerne på praksisplasser og AMO mottar kursstønad. Avlønningen på de tilbudsrettede tiltakene ligger derfor lavere enn avlønningen på de etterspørselsrettede tiltakene. En årsak til dette kan være at de etterspørselsrettede tiltakene vurderes som et alternativ til ordinær sysselsetting, mens de tilbudsrettede tiltakene har blitt betraktet som et nærmere substitutt for utdanning eller være spesielt myntet på nykommere på arbeidsmarkedet.

4.6.2.3 Deltakergodtgjørelse ved tilbudsrettede tiltak

Grunnstammen i avlønningssystemet ved de tilbudsrettede tiltakene er den såkalte kursstønaden. Kursstønad ytes pr dag etter faste satser, i 1993 kr 191 pr dag for deltakere over 19 år, kr 143 pr dag til deltakere under 19 år. Stønaden ved praksisplasser og AMO ytes for faktiske kursdager (evnt. antall dager i praksisplass ved kombinerte opplegg). Stønaden er skattefri. I tillegg kan det gis borteboertillegg, forsørgertillegg, tilsynstillegg og tilskudd til daglige reiseutgifter.

Deltakere på kvalifiseringstiltak med rett til dagpenger kan velge å beholde arbeidsledighetstrygden dersom denne er høyere enn kursstønaden. For å heve ledighetstrygd må de ordinære vilkår for dagpenger være oppfylt, herunder de inntektsgivende vilkår. Mange unge har ikke opptjent dagpengerettigheter på grunn av inntektskravet, eller mottar en arbeidsledighetstrygd som ligger under kurspengene, og hever derfor kursstønad når de deltar på praksisplasser eller AMO.

Etter regelverket skal kurspengene samordnes med andre ytelser. Kursstønad skal ikke utbetales dersom tiltaksdeltakeren mottar lønn av arbeidsgiver, eller offentlige pensjons- og trygdeytelser.

Tabell 4.11 viser hvordan avlønningen fordeler seg etter alder på AMO-kurs i 1992. 90 prosent av 19-åringene og 71 prosent i aldersgruppen 20-24 år mottok kursstønad, sammenlignet med 57 prosent av samtlige deltakere.

Andelen unge som mottar dagpenger på AMO er i overensstemmelse med andelen dagpengemottakere i prosent av arbeidsstyrken. I februar 1993 var det 2,7 prosent dagpengemottakere under 20 år, i prosent av arbeidsstyrken. Tilsvarende tall for aldersgruppen 20-24 er 15,4 prosent, se tabell 4.12.

Som nevnt har mange av de arbeidsledige unge ikke opparbeidet rettigheter til dagpenger. De unge som mottar dagpenger får gjennomgående lavere beløp utbetalt enn eldre personer. Det ble i gjennomsnitt utbetalt 5900 kroner i dagpenger i februar 1993. Utbetalingene varierte fra i gjennomsnitt 3200 kroner for de under 20 år til i gjennomsnitt 7900 kroner i aldersgruppen 64 år og eldre. Ungdom har ofte deltidsjobber eller småjobber som gir et lavt beregningsgrunnlag for dagpenger, noe som forklarer den lave gjennomsnittlige utbetalingen i denne aldersgruppen.

Det kan være en viss fare for at grupper som ikke primært er arbeidssøkende vil kunne melde seg som arbeidssøkere for å få finansiert opplæring, dersom avlønningen på opplæringstiltak i arbeidsmarkedsetatens regi er gunstigere enn satsene fra Statens Lånekasse for utdanning. Dette kan være aktuelt for grunnskoleopplæring innenfor AMO, siden det ikke gis noen studiefinansiering for grunnskoleopplæring. Men utilsiktede tilpasninger kan først og fremst være et problem på videregående nivå.

Arbeidsmarkedsetaten gir i dag i begrenset grad grunnskoleopplæring innenfor AMO (om lag 5 prosent av tiltakene , jf. omtale i kapittel 6). Om lag 25 prosent av kursene i AMO er på nivå med videregående skole og om lag 3 prosent er på høyere utdanning.

De to stønadsformene er svært ulike. Dette kan i seg selv bidra til tilpasning til systemene for de grupper som har mye å tjene på det. I det følgende vil vi forsøke å sammenlikne stønadsnivåene i de to systemene, etter satsene i 1993. Det er stønadssystemenes betydning for den enkelte adferd som er av interesse, og vi konsentrerer derfor oppmerksomheten mot de privatøkonomiske fordelene.

Vi tar utgangspunkt i en tiltaksdeltaker som mottar kursstønad. Støtte fra Statens Lånekasse for utdanning gis til godkjent opplæring i videregående eller høyere utdanning. Kursstønad gis til deltakere på AMO-kurs, samt til deltakere på praksisplasser og fadderordning, jf. omtalen av disse tiltakene i kapittel 6. Grenseflateproblemene mellom arbeidsmarkedstiltak og ordinær utdanning er i første rekke knyttet til AMO. Gjennom praksisplass og fadderordning utplasseres deltakerne i bedrifter og virksomheter for at de skal få arbeidspraksis, opplæring og yrkes- og arbeidslivsorientering. Tabell 4.13 viser den økonomiske ytelsen som gis gjennom de to systemene, under forutsetning om visse bakgrunnskjennetegn. I tabellen har en forutsatt at personen ikke har egen inntekt, slik at behovsprøving mot denne ikke er relevant.

Den privatøkonomiske verdien av kursstønad fra arbeidsmarkedsetaten og stipend fra Lånekassen kan leses ut av tabellen. I alle tilfeller er det økonomisk lønnsomt å gå på kursstønad fra etaten framfor å motta støtte fra Lånekassen, men for borteboende under 19 år er forskjellen mellom kursstønad fra arbeidsmarkedsetaten og stipend fra Lånekassen på under kr 200,- i måneden. Ettersom personer under 19 år ikke skal delta på AMO-kurs, betyr det at avveiningen her er mellom praksisplass, som generelt ikke gir formell kompetanse, og videregående utdanning. Når en skal vurdere den privatøkonomiske verdien av støtten fra Lånekassen, bør en også ta hensyn til at Lånekassens lån er kjennetegnet ved relativt gunstige betingelser (blant annet rentefritak under studietiden, ved senere utdanning og ved eventuell arbeidsledighet, og relativt lav rente forøvrig). Men arbeidsmarkedsetatens kursstønad er allikevel gunstigere enn støtten fra Statens Lånekasse for utdanning, også fordi en stor del av denne er lån som må tilbakebetales.

4.6.2.4 Lønn ved deltakelse i etterspørselsrettede tiltak

Deltakere på de etterspørselsrettede tiltakene regnes som ansatte i tiltaksperioden, og mottar derfor i all hovedsak tarifflønn. Deltakere på vikarplassordning (utdanningsvikariat og prosjektledervikariat) og personer på lønnstilskudd mottar tarifflønn for hele perioden.

Lærlinger som deltar på tiltaket lærlinger i statlige etater mottar gjeldende lærlinge­lønn.

Ved overgangen fra de forskjellige offentlige sysselsettingstiltakene og til KAJA avlønnes nå alle de etterspørselsrettede tiltakene etter avtalemessig lønn for utført arbeid. Lønnsbegrensningen i KAJA ligger i kravet om at 15 prosent av tiltaksperioden skal avsettes til opplæring, og lønnen reduseres tilsvarende til 85 prosent i forhold til en fulltids stilling.

Det har gjentatte ganger vært pekt på at en i utformingen av tiltakene må oppmuntre deltakerne til å søke ordinært arbeid. Sysselsettingsutvalget sier i sin innstilling at Deltakerne skal lønnes lavere enn i ordinært arbeid slik at (de) har insentiver til å gå inn i ledige jobber. (NOU 92:26, side 212). Med referanse til Sysselsettingsutvalget gjentas denne setningen både i Orskaugutvalgets innstilling (NOU 93:6, side 53) og i Kommunal- og Arbeidsdepartementets budsjettproposisjon for 1994 (St.prp.nr.1, 1993-1994, side 234).

I Orskaugutvalgets innstilling vurderes også avlønningen på tiltakene i forhold til muligheter for fortrengning av ordinær sysselsetting. Det pekes her på at slik fortrengning kan oppstå på flere måter, blant annet ved at avlønningen av tiltaksdeltakerne bidrar til å presse opp det generelle lønnsnivået, slik at andre arbeidsplasser faller bort av den grunn. Videre kan fortrenging oppstå ved at tiltaksavlønningen reduserer deltakernes insitamenter til å ta annet arbeid, og dermed bidra til å holde et høyt tiltaksnivå på bekostning av ordinær sysselsetting.

Problemer knyttet til et for høyt lønnsnivå på tiltakene tas mer generelt opp i kapittel 11. Dette forholdet er imidlertid ikke spesielt knyttet til de unges deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. De etterspørselsrettede tiltakene sysselsetter relativt få av de unge tiltaksdeltakerne, henholdsvis 5 prosent av deltakerne under 20 år og 13 prosent av tiltaksdeltakerne i aldersgruppen 20-24 .

4.6.2.5 Utdanningsstøtte

Dette avsnittet gir en kort oppsummering av de mest sentrale regler og satser vedrørende utdanningstøtten. Avsnittet vil ta utgangspunkt i ordninger gjeldende for studieåret 1993-94.

Ved tildeling av lån og stipend skiller man mellom søkere under 19 og de som er 19 og eldre. Søkere under 19 år får lån og stipend behovsprøvd mot foreldrenes økonomi. Søkere over 19 år får lån og stipend behovsprøvd mot egen inntekt. Maksimalt støttebeløp 1993-94 for de under 19 år og som er hjemmeboende er kr. 3125 pr. måned hvorav kr. 960 er stipend. For borteboende er maksimalt støttebeløp kr. 4945 pr. måned hvorav stipend utgjør kr. 2810. Søkere over 19 år og som er hjemmeboende får maksimalt kr. 3735 pr. måned hvorav alt er lån og kr. 5555 for borteboende hvorav stipend utgjør kr. 710 pr. måned. I tillegg til disse satsene kan det gis ekstra stipend til søkere med lange hjemreiser, til søkere som har barn, og ekstra lån til betaling av skolepenger. Det finnes særskilte stipendordninger for kunststudenter, for flyktninger og til studenter ved noen spesielle nordiske utdanningsinstitusjoner. Utenlandsstudenter vil også kunne få hel eller delvis dekning av gebyrer, dersom det er et visst behov for utdanningen samfunnsmessig sett.

Studenter som gjennomfører lengre studier (10 semestre eller mer), kan få lånet nedskrevet med fra kr. 19400 til kr. 45800 avhengig av studiets lengde. De studenter som gjennomfører studiet på normert tid eller raskere kan få lånet ytterligere skrevet ned med kr. 19000 (1993).

Studielån er rentefrie i studietiden. Nedbetalingstid for et gjennomsnittslån er 15 år.Ved lav inntekt eller andre særskilte årsaker slik som sykdom, arbeidsløshet, fortsatt utdanning, omsorgsarbeide eller andre sosiale årsaker kan det det gis lettelser i tilbakebetalingsbetingelsene. Lettelsene kan være rentefritak, betalingsutsettelse og hel eller delvis ettergivelse. Det er også innført ordninger slik at lånetakere bosatte i Finnmark og enkelte kommuner i Nord-Troms får ekstra avskriving av lånet.

Den offentlige utdanningsfinansieringen har gjennom årene gjennomgått betydelige endringer. Det gjelder både låne- og stipend­ordningene. Utdanningsfinansieringen er nylig behandlet i et offentlig utvalg (NOU 1992:33), og det gjengis en tabell fra utredningen, tabell 4.14, som belyser hovedtrekk i utviklingen i støttebeløpene.

4.6.2.6 Sosialhjelp

I henhold til § 5-1 første ledd i lov om sosiale tjenester m v., har den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, krav på økonomisk stønad. Av annet ledd i samme paragraf framgår det at stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Etter § 5-2 kan sosialtjenesten i særlige tilfelle yte økonomisk hjelp til personer som trenger det for å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon selv om vilkårene i § 5-1 ikke er til stede.

Sosialdepartementet har i rundskriv I-1/93 Lov om sosiale tjenester m v bl a kommentert hvem som har krav på stønad, sosialhjelpens subsidiære karakter, lovens anvendelse overfor visse grupper, begrepet nødvendig livsopphold og stønadsnivået. Også bestemmelsen om hjelp i særskilte tilfelle er det gitt kommentarer til.

Vi vil her kort kommentere bestemmelsene i § 5-1 og § 5-2 med tanke på målgruppen arbeidsløs ungdom. Sosialhjelpen har en subsidiær karakter som innebærer at vedkommende person må ha utnyttet andre inntektsmuligheter fullt ut før krav på økonomisk stønad foreligger. Dette medfører bl a følgende:

• Ungdom under 18 år vil ikke ha krav på økonomisk sosialhjelp fordi deres foreldre/foresatte har underholdsplikt. (De med foreldreansvaret som ikke kan forsørge sine barn, vil ha krav på økonomisk sosialhjelp.)

• Det følger av loven at gifte personer bare vil ha krav på økonomisk stønad dersom ektefellen ikke er i stand til å oppfylle sin forsørgelsesplikt etter ekteskapsloven, jf. § 38 i lov av 4. juli 1991 nr 47 om ekteskap, og vilkårene for å få økonomisk sosialhjelp ellers er oppfyllt.

• Arbeidsløs ungdom (og andre) som har formue, f.eks. pga arv, vil normalt ikke ha krav på økonomisk sosialhjelp. I enkelte tilfelle vil imidlertid sosialhjelp likevel kunne gis. Det gjelder f.eks. dersom formuen er knyttet til en bolig av svært nøktern standard.

• Dersom en arbeidsløs ungdom velger å ta utdanning som alternativ til arbeidsløshet, vil vedkommende normalt ikke ha krav på økonomisk sosialhjelp. Det forutsettes at vedkommende benytter private eller offentlige finansieringsordninger til å finansiere utdanningen. Bare i helt spesielle tilfelle vil sosialtjenesten dekke utgifter til utdanning.

• Ungdom som kan gjøre gjeldende krav etter trygdelovgivningen, vil ikke ha krav på sosialhjelp.

Tabell 4.15 viser tallet på stønadsmottakere av økonomiske sosialhjelp etter alder for årene 1986, 1990, 1991 og 1992.

Antall personer i aldersgruppen 20-24 år som en eller flere ganger i 1992 mottok økonomisk sosialhjelp, var om lag 35 000. Veksten i antall stønadsmottakere fra 1986 til 1992 i aldersgruppen 20-24 år, har vært ca 69 pst.

Veksten i antall stønadsmottakere i aldersgruppen 20-24 år, i denne perioden er høyere enn for aldersgruppen 25-66 år, men forskjellen er liten.

Når det gjelder størrelsen på sosialhjelps­ytelsene, gis det i tabell 4.16 en oversikt over gjennomsnittlig stønadsbeløp regnet pr måned med bidrag.

Gjennomsnittlig utbetaling pr måned med bidrag for aldersgrupper 20-24 år, steg med 32,6 pst fra 1986 til 1991. Tar en hensyn til prisstigningen i perioden var stigningen bare 1,5 pst. Dette er en klart svakere stigning enn for aldersgruppen 25-66 år og for alle under ett.