Del 2
Utviklingen i samfunnsmessige forhold og barnefamilienes situasjon

2 Befolkning og familiemønster

2.1 Befolkningsutviklingen 1

2.1.1 Befolkningsutvikling, forsørgelsesbyrde og familiepolitikk

Befolkningens sammensetting og endringer i denne påvirker samfunnets evne til å forsørge og ha omsorg for de som ikke fullt ut kan forsørge seg selv eller ta hånd om seg selv. Jo større andel av befolkningen som er barn eller eldre, jo større byrder faller det på de i yrkesaktiv alder. Endringer i befolkningssammensettingen kan føre til at andelen forsørgede eller omsorgstrengende endres. Dermed kan også omfanget av det offentliges ansvar og det offentliges utgifter knyttet til forsørgelse og omsorg for barn og eldre kunne endres.

Samtidig vil også omfang og utforming av ordninger for barnefamiliene kunne påvirke befolkningsutviklingen. Ordningene kan påvirke kvinners fruktbarhet eller tilbøyelighet til å få barn og hvor gamle de er når de setter barn til verden.

På denne bakgrunn faller det naturlig å starte en utredning om overføringsordninger og tjenestetilbud til barnefamilier med en beskrivelse av befolkningsutviklingen.

2.1.2 Befolkningsvekst, fødselsoverskudd og innvandring

Ved utgangen av 1994 bodde det vel 4,3 millioner mennesker i Norge. Etter 2. verdenskrig økte folketallet i Norge med om lag 30 000 pr. år, det vil si knapt 1 prosent årlig vekst, helt til tidlig i 1970-årene. Så avtok økningen raskt mot et bunnivå på vel 11 000 i 1983 og 1984. Deretter har veksten økt igjen til rundt 25 000.

En høy befolkningsvekst fra slutten av 2. verdenskrig til rundt 1970 skyldtes et relativt stabilt, høyt fødselsoverskudd, og at omfanget av inn- og utvandringen endret seg lite. Det var stort sett litt færre som flyttet til Norge enn fra oss, slik at det årlig var et lite utvandringsoverskudd mellom 1945 og 1970. Om lag 4 000-5 000 flere innflyttinger enn utflyttinger årlig fra og med 1971 klarte ikke å kompensere for virkningen av at fødselstallet sank kraftig mellom 1970 og 1983. I 1983 var fødselstallet falt til under 50 000 pr. år. Deretter økte det på nytt (se avsnitt ). Siden midt på 1970-tallet har nettoinnvandring stått for over en tredel av den samlede befolkningsøkningen, i 1987-1988 for over halvparten. 1989 og 1990 var unntaksår. Disse årene skyldtes så og si hele befolkningsveksten fødselsoverskuddet (Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

2.1.3 Varierende fødselstall, jevnt økende dødstall

Det årlige fødselstallet har i vårt århundre variert mye. Dette har mange årsaker. For det første har størrelsen på årskullene med kvinner i fruktbar alder variert. Men det har også skjedd endringer i hvor mange barn kvinnene får (kvantum) og når i livsløpet de får barna (tempo). Slike endringer i fruktbarheten skyldes trolig skiftende økonomiske kår og endringer i folks prioriteringer.

I en 30-årsperiode fram til og med 1973 ble det født over 60 000 barn hvert år. Dette var noe mer enn ved århundreskiftet, men godt over nivået i mellomkrigstiden. I tiårsperioden 1977-1986 var gjennomsnittet bare 51 000. Senere har fødselstallet økt igjen og nådde opp i 60 000 fra og med 1990. Siden har det ligget omtrent på dette nivået.

Tallet på dødsfall har økt jevnt de siste ti-årene, fra 28 000 årlig omkring 1950 til nesten 47 000 i 1993. I 1994 var tallet på dødsfall igjen redusert til 44 000. Denne jevne økningen i antall dødsfall er ikke et uttrykk for at dødeligheten har økt, men avspeiler at befolkningen har vokst og at det er blitt langt flere eldre (Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

2.1.4 Spedbarnsdødeligheten halvert på 20 år

Sannsynligheten for å miste et barn i løpet av dets første leveår er halvert siden 1970 og er mindre enn en firedel av hva den var i 1950. I 1980-årene var spedbarnsdødeligheten nokså stabil, i gjennomsnitt 8,1 pr. 1 000 levendefødte. Fra og med 1990 har det vært en klar nedgang i spedbarnsdødeligheten. I 1993 døde 5 av 1 000 levendefødte barn før de var fylt ett år (Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

2.1.5 Variasjoner i inn- og utvandring

I forrige århundre, og tidlig i dette århundret, drog store bølger av utvandrere fra Europa til Amerika, relativt sett flere fra Norge enn andre land, unntatt Irland. Utvandringen fikk store konsekvenser for befolkningsutviklingen i Norge. Etter dette hadde inn- og utvandring heller beskjeden innvirkning på folketall og aldersfordeling, helt til 1971, som markerer starten på en periode med nettoinnvandring til landet.

I 1960-årene flyttet det 12 000-15 000 personer til Norge hvert år, samtidig som omtrent like mange flyttet ut. Fra 1971 økte innvandringen med 4 000-5 000. Til tross for innvandringsstoppen som ble innført i 1975, holdt flyttestrømmene til og fra landet seg omtrent uforandret i størrelse helt til 1985. Senere har både inn- og utvandringen variert atskillig og stort sett økt i omfang. Dermed har resultatet av disse flyttestrømmene (nettoinnvandringen) variert enda mer, fra over 10 000 nettoinnvandrere årlig i 1987 og 1988 til nesten flyttebalanse i toårsperioden 1989-1990. Året 1989 er det eneste siden 1970 da det flyttet flere fra enn til Norge. På 1990-tallet økte nettoinnvandringen igjen, til nesten 13 000 personer i 1993, for deretter å falle til vel 7 000 i 1994 (Befolkningsstatistikk 1995, Statistisk sentralbyrå). Det er disse variasjonene i inn- og utvandringen som er årsaken til at befolkningsveksten har svingt så vidt mye de siste årene (Skiri og Sørlie 1993).

2.1.6 Kraftig fødselstallsbølge de siste 30 år

Fra begynnelsen av 1960-årene og fram til i dag har fødselstalls- og fruktbarhetsutviklingen i Norge fulgt et bølgeforløp. Etter at samlet fruktbarhetstall hadde nådd en topp i 1964 med 2,98 barn pr. kvinne, sank tallet fram til 1983, til 1,66 barn pr. kvinne. Dette er det laveste som noen gang har vært registrert i Norge. Omtrent halvparten av fallet, som var på i alt 45 prosent over 19 år, fant sted i de fem årene fra 1972 til 1977. Senere har samlet fruktbarhetstall steget fra år til år til 1990, men deretter med tendens til utflating og en viss nedgang fra 1,93 barn pr. kvinne i 1990 til 1,86 i 1993 (Befolkningsstatistikk 1994. Hefte III, Statistisk sentralbyrå). Hvis oppgangen med dette viser seg å være slutt, er utviklingen brakt tilbake til nivået som ble passert i 1976 (Brunborg 1988), det vil si godt under reproduksjonsnivået.

Fødselstallene følger i store trekk forløpet for samlet fruktbarhetstall. Nokså store avvik kan imidlertid forekomme på grunn av endringer i størrelsen og aldersstrukturen til foreldregenerasjonen, og når i den fruktbare perioden kvinnene får barn. I perioden 1964-1969 økte for eksempel fødselstallet med 3 prosent til tross for at samlet fruktbarhetstall sank med 9 prosent. Grunnen var at tallet på kvinner som kom i fruktbar alder økte, fordi de store etterkrigskullene kom opp i 20-årsalderen. Både i 1970- og 1980-årene har vi fått flere fødsler i Norge på grunn av slik vekst. Etter 1970 har fødselstallet økt årlig med mellom 300 og 500 barn som følge av at tallet på kvinner har økt, men den situasjonen er nå på det nærmeste over.

Nest etter årene 1920 og 1946 var 1969 året med høyeste fødselstall hittil i dette århundret, med 67 700 barn. Til sammenlikning var tallet for 1983 det laveste etter krigen, med 49 900 fødte. Mens nedgangen i antall fødsler fra 1969 til 1983 var på 26 prosent, sank samlet fruktbarhetstall med ca. 40 prosent. Grunnen til at antallet fødsler sank mindre enn fruktbarheten, var igjen at mødregenerasjonen vokste i samme periode.

Fra og med 1990 har fødselstallene ligget rundt 60 000, det vil si på samme nivå som i 1973. Omtrent 25 prosent av økningen i fødselstallet etter 1983 kan tilskrives at det er blitt flere kvinner i fruktbar alder. 75 prosent av økningen skyldes endringer i fruktbarhetsmønsteret, spesielt blant kvinner mellom 30 og 40 år (se avsnitt 2.1.7).

2.1.7 Tendens til å utsette fødsler

Økningen i fruktbarheten etter 1983 er ikke uttrykk for at kvinner i mødregenerasjonene har fått flere barn enn årskullene som gikk foran. Utviklingen i kohortfruktbarheten tyder tvert i mot på fortsatt nedgang. Dette er ikke så paradoksalt som det kan høres. Fenomenet skyldes først og fremst at det er tidspunktet for fødslene som endrer seg. Fruktbarheten blant kvinner under 25 år har sunket kraftig fra begynnelsen av 1970-tallet og fram til i dag, mens den etter 1977 har økt i de eldre aldersgruppene. Barna kommer med andre ord senere i livsløpet.

Dagens yngre kvinnekull har gjennomgående færre barn enn sine eldre medsøstre. Dermed har det oppstått forskjeller i kohortfruktbarheten ( etterslep fra kull til kull). Det vil si at alle nye årskull kvinner på de fleste alderstrinn har færre barn enn det ett år eldre årskullet hadde året før. På lave alderstrinn skyldes etterslepene at flere inntil videre har ventet eller avstått fra å få det første barnet, og på høyere alderstrinn at flere med to barn har ventet eller avstått fra å få det tredje (Kravdal 1991). På slutten av 1970-tallet var etterslepene størst. Deretter ble de gradvis mindre fram til 1991.

Forskjellene fra kull til kull er således blitt betydelig redusert i løpet av denne perioden (etter 1977), først og fremst ved at tendensen til å føde barn har økt blant de noe eldre kvinnene. Dette har etter hvert ført til at de fleste nabokull som på begynnelsen av 1990-årene er i alderen 30-40 år, har fått omtrent like mange barn i gjennomsnitt. For eksempel er etterslepet for 1955-kullet i forhold til 1954-kullet, som utgjorde 34 barn pr. 1 000 kvinner ved 25-årsalder, forsvunnet ved 35-årsalder. Forskjeller mellom 1957- og 1959-kullet, som utgjorde 53 barn pr. 1 000 kvinner ved 25-årsalder, er så godt som forsvunnet allerede ved 30-årsalder (se tabell 2.1.1).

2.1.8 Nedgang i antall aborter de senere år

Tallet på legale aborter økte langsomt fram mot slutten av 1980-årene, til omtrent 16 000 årlig. Deretter har det falt til ca. 14 500 i 1994. I gjennomsnitt representerer dette én abort for annenhver kvinne i løpet av fruktbar alder (15-49 år), forutsatt at aborthyppigheten vedvarer på dagens nivå. En del av kvinnene har mer enn én abort. I 1994 hadde hver tredje kvinne som fikk utført svangerskapsavbrudd, gjennomgått ett eller flere avbrudd tidligere (St meld nr 16, 1995-96). Dermed vil det likevel være færre enn halvparten av kvinnene som kan regne med å få foretatt et abortinngrep i løpet av livet. Regnet i forhold til tallet på fødte, viser abortandelen en noe avtakende tendens.

Det er først og fremst unge kvinner som tar abort, og økningen på 1980-tallet har hovedsakelig kommet blant kvinner som ikke har barn fra før. Kvinner under 25 år sto for nærmere halvparten av abortinngrepene utført i 1993 og ytterligere en femdel av inngrepene gjaldt kvinner i siste halvdel av 20-årene.

For kvinner over 30 år har det lenge vært en nedgang i det samlede aborttallet. Blant kvinner over 40 år har det vært en halvering i antall aborter de siste 15 årene. For kvinner under 20 år har det vært en nedgang siden midten av 1980-tallet. I aldersgruppen 20-24 år har antallet aborter blitt redusert siden slutten av 1980-årene og i aldersgruppen 25-29 år fra tidlig på 1990-tallet (se tabell 2.1.2).

Nedgangen i aborttallene blant kvinner over 40 år må sees i sammenheng med at stadig flere steriliserer seg. I 1977 var 13 prosent av kvinnene i begynnelsen av 40-årsalderen enten selv sterilisert eller hadde en sterilisert partner. Tilsvarende tall i 1988 var 35 prosent (Noack og Østby 1991).

2.1.9 Færre skolebarn, flere eldre

Hvordan har endringene i fruktbarhet, dødelighet og flyttinger påvirket alderssammensettingen i befolkningen? I løpet av 1980-tallet ble det vel 100 000 færre barn og unge i skolealder (7-19 år), samtidig med at den økende fruktbarheten fra midten av 1980-tallet førte til en svak økning i antallet barn i førskolealder (0-6 år). I samme periode økte antallet eldre med snaut 90 000, de eldste (80 år og eldre) stod for nesten 40 000 av denne økningen. Antallet personer i yrkesaktiv alder økte med om lag 170 000 i samme periode. Antall barn og eldre i forhold til antallet i yrkesaktiv alder, ble således mindre på 1980-tallet.

I første halvdel av 1990-tallet økte antallet førskolebarn med ca. 35 000 mens antall skolebarn ble tilsvarende redusert. I denne perioden ble det 10 000 flere eldre. Samtidig økte antall personer i yrkesaktiv alder med om lag 90 000. Forholdstallet mellom antall barn og eldre på den ene siden og antallet i yrkesaktiv alder gikk altså fortsatt ned (Befolkningsstatistikk 1995, Statistisk sentralbyrå).

2.1.10 Hva vet vi om framtiden?

For landet som helhet er det naturligvis stor usikkerhet knyttet til innvandringen, som er sterkt avhengig av den økonomiske og politiske utviklingen både nasjonalt og internasjonalt. I dag er den politiske situasjonen lite overskuelig, med åpning for nye politiske strømninger og allianser mellom land i Vest- og Øst-Europa, og med stadige behov for asyl- og fluktmuligheter utenfor egne hjemland. Det viktigste forholdet som påvirker denne formen for innvandring, er likevel den politikk som Norge, dels sammen med andre land, velger å føre overfor flyktninger og asylsøkere.

Den økonomiske innvandringen er likevel den viktigste. Den avhenger først og fremst av konjunkturene i Norge og våre nærmeste naboland. Når det er lavkonjunktur i Norge og høykonjunktur i Sverige, utvandrer nordmenn og svenske statsborgere bosatt i Norge til Sverige. Når konjunkturene snus og Norge opplever høykonjunktur, mens Sverige har lavkonjunktur, går strømmen den andre veien. Slike økonomiske konjunkturer, og den inn- og utvandringen de forårsaker, er det vanskelig å forutsi.

Innvandringen har likevel liten betydning for den totale folkemengden. Den får først og fremst betydning for størrelsen på aldersgruppene under 40-50 år. Feil anslag for innvandring vil dermed føre til at størrelsen på disse aldersgruppene blir usikre (Skiri 1995).

Dødeligheten er det mest stabile element i utviklingen. Den har imidlertid sunket en del de siste tiårene, spesielt for kvinner. De fleste årskull av gamle øker sin forventede levealder i forhold til foregående årskull. Dødeligheten kan variere en del på alderstrinnene under 60 år. Men stort sett er dødeligheten her lav, og eventuelle feilanslag får liten betydning for folketallet totalt. For pessimistiske anslag for dødeligheten har imidlertid ført til at man i tidligere befolkningsprognoser har undervurdert antallet av de eldste kvinnene (Texmon 1992).

Fruktbarhetsutviklingen er mindre overskuelig. Ved å bruke informasjon om status for ulike årskull (kohortfruktbarhet på utvalgte alderstrinn, jfr. tabell 2.1.1), er vi likevel i stand til å foreta kvalifiserte gjetninger. Fruktbarhetsutviklingen kan imidlertid være følsom for påvirkninger av politisk, økonomisk, sosial og kulturell art. Slike påvirkninger er svært vanskelig å påvise eller forutsi. Framskrivninger med konstante fruktbarhetsrater forutsetter at vi ikke får slike påvirkninger eller at de motvirker hverandre.

2.1.11 Forventet vekst i tallet på skolebarn og etter hvert også flere tenåringer

Usikkerheten ved å framskrive barnetall de nærmeste 10-15 år gjelder i langt mindre grad skolebarn og ungdom enn småbarn, fordi de store barna jo allerede er født.

Tidlig i 1990-årene har vi vært igjennom en snart 15-årig periode med nedgang i elevtallet i grunnskolen. Denne har nå snudd, og tallet på barn i skolepliktig alder øker igjen. I år 2010 vil elevtallet på 1.- 9. klassetrinn være nesten 16 prosent høyere enn det var i 1995 bare på grunn av befolkningsutviklingen. I tillegg vil elevtallet i grunnskolen vokse på grunn av at alderen for skolestart senkes til seks år og fordi skolen utvides med et tiende skoleår (Nielsen 1995).

Veksten forplanter seg for alvor opp på tenåringstrinnene først etter år 2000. Fra år 2005 til år 2010 vil antallet 16 – 19-åringer øke med 30 000. Fra da av vil befolkningsutviklingen isolert sett innebære et behov for vekst i skoletilbudet for ungdom (Framskriving av folkemengden 1993-2050, Statistisk sentralbyrå).

2.1.12 Den yrkesaktive befolkningen blir eldre

I 1970- og 1980-årene skjedde det meste av veksten i befolkningen i gruppen voksne under 50 år. I årene som kommer, forskyves veksten til de noe eldre aldersgruppene. Antall personer i 20- og 30-årsalderen blir kraftig redusert (selv om det i framskrivningen fram mot år 2010 er forutsatt nettoinnvandring til landet på 8 000 personer pr. år). Vi står foran en sterk aldersvridning i befolkningen i yrkesaktiv alder.

Tallet på unge voksne (20-34 år) står for første gang på 40 år foran en sterk nedgang. Fra 1995 til år 2010 vil det bli ca. 120 000 færre personer i denne aldersgruppen. Men i samme periode vil antallet 35-49-åringer øke med ca 75 000 og antallet 50-64-åringer med ca 170 000. Fra da av vil fødselstallsoppgangen etter 1985 bli merkbar, og antallet 20-34-åringer vil igjen øke.

2.1.13 Kommer eldrebølgen som antatt?

Det har de siste par tiårene vært snakket mye om en eldrebølge, ofte framstilt som et usikkert moment som vi må forholde oss til i samfunnsplanleggingen. Hva innebærer egentlig denne bølgen, og vil spådommene slå til? Vi kan tale om flere eldrebølger. Det hele startet med den aldringsprosessen som ble satt i gang i og med at fruktbarheten begynte å synke raskt omkring 1890, noe som resulterte i relativt færre fødsler. Den eldrebølgen som er aktuell i dag, er egentlig bare siste del av denne aldringsprosessen.

Dersom vi med eldre mener alle som er fylt 67 år, finner vi ingen bølge før nærmere år 2015. Faktisk vil antallet personer over vanlig pensjonsalder synke noe fram mot år 2010. Derimot vil antallet som er minst 80 år, fortsette å øke nokså sterkt fram til år 2010, før det blir en viss nedgang også her. Ettersom personer over 80 år som regel har langt mer behov for hjelp og pleie enn de yngre, er det viktig å se på hver aldersgruppe for seg når man skal vurdere de sosiale og samfunnsøkonomiske konsekvensene av utviklingen i antall eldre framover.

2.2 Familiemønster i endring 2

2.2.1 Familiestruktur, omsorg og forsørgelse

Ansvaret for barneomsorgen er et felles anliggende for foreldrene. Det er foreldrene som sammen har hovedansvaret for å gi barna en trygg og stimulerende oppvekst. Familiens sentrale plass i omsorg og oppdragelse av barn har en solid forankring i vår kultur. Det offentlige bidrar til å støtte opp om foreldrenes ansvar for barneomsorgen gjennom kontante overføringer og tjenestetilbud.

Når et par får barn, må de forvalte sine penger og disponere sin tid på en ny måte. De må sørge for å ha nok penger til barnets forsørgelse, og de må disponere tiden så barnet får nødvendig og ønsket omsorg. Grovt sett deler foreldrene oppgavene mellom seg på en slik måte at mødre bidrar med mer tid til omsorg enn fedre, og fedre bidrar med mer penger til forsørgelse enn mødre. Det er særlig når barna er små, at denne arbeidsdelingen mellom far og mor er markert.

For mange barn har familiesituasjonen blitt mer variert og omskiftelig. Ekteskapet er ikke lenger enerådende som samlivsform. Framveksten av samboforhold har satt sitt preg på familielivet. Det har blitt flere skilsmisser og flere enslige forsørgere. Skifte av familierelasjoner, for eksempel etter en skilsmisse og nye pardannelser fra foreldrenes side, med nye søsken (halvsøsken og stesøsken), flyttinger og nye bo- og samværsforhold, bidrar til at omskifteligheten i en del barns familiesituasjon har blitt større enn tidligere, og at hverdagen har endret karakter for mange barn. I de fleste tilfelle ivaretas fortsatt foreldreskapet i fellesskap av to foreldre som bor sammen. Blant de foreldre som ikke bor sammen, deler en del ansvaret mellom seg. I andre tilfelle er det den av foreldrene som barnet bor sammen med, oftest mora, som er alene om ansvaret.

Samtidig har fruktbarheten gått ned, og dermed har også barnetallet i den enkelte familie blitt lavere.

Mange er bekymret for hva økningen i antall skilsmisser er uttrykk for, og hvilke konsekvenser det har for barna. Andre trekker fram at en skilsmisse i dag er noe helt annet enn det var for en generasjon tilbake. Konsekvensene kan blant annet se ut til å henge sammen med de tidligere ektefellenes økonomi etter skilsmissen, hvilken hjelp og støtte de kan få til ulike former for avlastning og i hvilken grad barna har kontakt med andre voksne enn foreldrene. Slike endringer i familiesituasjonen kan påvirke foreldrenes evne til å forsørge og dra omsorg for sine barn. Dermed kan endringer i familie- og husholdningsstrukturen føre til endringer i det offentliges ansvar for og det offentliges utgifter til barns forsørgelse og omsorg.

2.2.2 Ekteskap og samboforhold

1980-årene er den perioden hvor samboforholdene for alvor satte sitt preg på familielivet. Fra å være en start på ekteskapet, som en god del, men slett ikke alle praktiserte, er det blitt en samlivsform som langt på vei konkurrerer med ekteskapet. Så sent som på slutten av 1970-tallet snakket vi litt nølende og ikke alltid åpent om samvittighetsekteskap, samliv uten vigsel og forlovede i anførselstegn. I dag er samboforhold og samboer dagligdagse ord.

Med flere samboforhold har vi fått en kraftig økning i fødte utenom ekteskap. Så lenge foreldrene ikke er gift, registreres fødselen som utenomekteskapelig, uansett om foreldrene bor under samme tak.

Ekteskapet møter også motbør blant stadig flere av dem som allerede er gift. Skilsmissehyppigheten fortsatte å øke gjennom hele 1980-tallet.

2.2.3 Senere giftermål

Mens det i siste halvdel av 1960-årene ble inngått nærmere 30 000 nye ekteskap pr. år, har tallet i den siste tiårsperioden ligget i overkant av 20 000. I 1994 var det 20 600 par som giftet seg. I tre av fire tilfeller var det første gang for både henne og han.

Nå gir ikke tallet for inngåtte ekteskap et fullgodt bilde av tendensen til å gifte seg. Det er også et spørsmål om hvor mange ugifte personer det finnes. Vi må ta hensyn til størrelsen på den ikke-gifte befolkningen. Ser vi giftermålene i forhold til dem som aldri har vært gift, er det særlig i de yngre aldersgruppene det har vært en gjennomgripende nedgang. Sist på 1960-tallet var den årlige giftermålshyppigheten (vigde pr. 1 000 ugifte) 226 for kvinner i alderen 20-24 år. I 1994 var vi nede i 35 vigde pr. 1 000 ugifte.

Mange år med synkende giftermålshyppighet i nesten alle aldersgrupper har bidratt til en stadig økende andel ugifte i befolkningen. I 1970 var nærmere hver femte kvinne (18 prosent) i alderen 20-49 år ugift mot hver tredje (37 prosent) i 1994. For menn i samme alder var tallene henholdsvis 30 prosent og 47 prosent. At det er en høyere andel ugifte blant menn enn blant kvinner i disse aldersgruppene, skyldes blant annet at menn gifter seg senere enn kvinner og at det i disse aldersgruppene et visst mannsoverskudd i befolkningen.

Det er til nå ingen klare tegn på økende giftermålshyppighet, heller ikke for de ugifte over 24 år. Det må bety at mange som nølte med å gifte seg da de var i begynnelsen av 20-årene, fortsatt stiller ekteskapet i bero. Om dette blir et permanent valg, er litt for tidlig å si.

De som gifter seg, er blitt merkbart eldre. Gjennomsnittsalderen har gått opp med fire år sammenliknet med situasjonen sist på 1960-tallet. I 1993 var kvinner som giftet seg for første gang, i gjennomsnitt 26,9 år mens mennene var 29,4 år (Befolkningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå).

2.2.4 Stadig flere samboere

Ingen vet nøyaktig hvor mange samboforhold som inngås pr. år eller hvor mange samboere det er i Norge. På grunnlag av enkelte intervjuundersøkelser kan vi anslå at det i 1995 fantes om lag 200 000 sambopar eller 400 000 samboere (Ukens statistikk nr. 7/1996, Statistisk sentralbyrå). Til sammenlikning var det på samme tidspunkt vel 1,7 millioner gifte (Befolkningsstatistikk 1995, Statistisk sentralbyrå). For hver samboer var det altså i underkant av seks gifte personer.

Andelen samboende kvinner i alderen 20-44 år er firedoblet i løpet av de siste 15-20 årene. I 1977 oppgav fem prosent av kvinnene i denne aldersgruppen at de levde i samboforhold, i 1994 22 prosent (Noack 1996). Utviklingen skyldes både at flere prøver seg som samboere og at samboerperioden øker (Noack og Keilman 1993). Økningen i de aller siste årene har særlig skjedd blant kvinner i alderen 25-34 år. I perioden 1988-1994 økte andelen samboere fra 24 til 35 prosent blant 25-29-åringene og fra 12 til 22 prosent blant 30-34-åringene. Blant kvinner i 20-årene er andelen samboende lite endret sammenliknet med 1988 (Noack 1996).

Tidlig i livet er det samboforholdene som dominerer blant dem som lever i parforhold. I begynnelsen av 20-årene er mer enn tre av ti kvinner samboende, mens i underkant av én av ti er gift (figur 2.2.3). Blant de unge er det dermed atskillig mer vanlig å være samboer enn gift.

Av kvinner 40-54 år var i 1994 omtrent hver tiende samboende. I ung alder satset disse kvinnene sjelden på samboforhold, i det minste ikke mer varige forhold. Ekteskapet var for dem den vanligste veien til mann og barn. Så godt som alle samboende kvinner 40-54 år har vært gift før.

For yngre kvinnekull er samboforhold den mest utbredte starten på eget familieliv. Fire av fem samboende kvinner under 40 år har aldri vært gift. Om en økende andel av disse kvinnene lar samboforhold bli en permanent erstatning for ekteskap samtidig som noe eldre kvinnekull velger samboforhold framfor et nytt ekteskap, kan andelen samboende kvinner over 40 år komme til å øke betydelig i løpet av de nærmeste årene (Noack og Keilman 1993).

2.2.5 Fire av ti barn fødes utenfor ekteskap

Veksten i samboforhold har også ført til en kraftig økning i fødsler utenfor ekteskap. I 1960-årene hadde det store flertall av nyfødte ektevidde foreldre. Bare fem av 100 var barn av ugifte mødre. Mange av barna var imidlertid unnfanget før ekteskapet. Blant de førstefødte kom fire av ti til verden i de sju første månedene av ekteskapet (Fruktbarhetsundersøkelsen 1977 og Familie- og yrkesundersøkelsen 1988, begge Statistisk sentralbyrå). I 1994 ble 46 prosent av alle barn født utenfor ekteskap, og for førstefødte barn er det nå like vanlig å komme til verden i som utenfor ekteskap (Befolkningsstatistikk 1995, Statistisk sentralbyrå).

Det tradisjonelle skillet mellom fødsler i og utenfor ekteskap forteller mindre nå enn før. Tidligere gav denne inndelingen en god pekepinn på hvor stor andel av de nyfødte som bodde sammen med begge foreldrene, og hvor stor andel som fikk sitt daglige stell og omsorg av mor alene. I dag regner vi med at minst tre av fire som blir registrert født utenfor ekteskap, i realiteten har sam-boende foreldre (Medisinsk fødselsregister 1993, Statistisk sentralbyrås Familie- og yrkes-undersøkelse 1988). Det er veksten i denne gruppen som forklarer så godt som hele økningen i andelen fødte utenfor ekteskap fra midten av 1970-tallet.

Andelen nyfødte med enslige mødre, det vil si barn hvor mor og far verken er gift eller samboende, reduseres dermed til om lag 9 prosent. Det er en høyere andel enn på 1960-tallet, men utviklingen på 1980-tallet viser ingen vesentlig økning. De senere års oppgang i enslige forsørgere (se avsnitt 2.2.15) ser altså ut til å være en følge av en økende tendens til å flytte fra hverandre etter hvert som barna blir større, ikke av at flere er enslige mødre i utgangspunktet (Noack og Keilman 1993).

2.2.6 Fortsatt økning i skilsmissene

På begynnelsen av 1970-tallet ble årlig fem av 1 000 ektepar skilt mot åtte av 1 000 ti år senere. Økningen i skilsmissene har fortsatt fram til i dag. Det gjelder både det årlige antall skilsmisser og antall skilsmisser i forhold til bestående ekteskap. I 1994 ble 10 900 ektepar skilt. Sett i forhold til risikogruppen, det vil si alle ektepar, var det 12 av 1 000 som skilte seg (Befolkningsstatistikk 1995, Statistisk sentralbyrå).

Det er ikke tegn til nedgang i skilsmissehyppigheten i noen aldersgrupper. Skilsmissehyppigheten varierer imidlertid mye med alder. Høyest skilsmissehyppighet er det blant dem som er i slutten av 20-årene. I denne aldersgruppen var det i 1994 23 av 1 000 gifte menn og 24 av 1 000 gifte kvinner som ble skilt.

Undersøkelser i flere land tyder på at det i de fleste tilfelle (65-80 prosent) er kvinnen som tar initiativ til skilsmissen. I mange tilfelle er årsaken at hun ikke har fått innfridd de forventninger hun hadde til at hun og ektemannen skulle være sammen om ansvaret for barna (Moksnes 1990).

Sannsynligheten for å oppleve et samlivsbrudd mellom foreldrene/voksenpersonene i barnets liv har økt kraftig den siste tiårsperioden. Ut fra skilsmissemønsteret i 1980 ble det beregnet at rundt 29 prosent av de bestående ekteskapene ville ende i skilsmisse. I 1990 hadde sannsynligheten steget til 43 prosent. I 80 prosent av skilsmissene er det hjemmeboende barn (uansett alder) med i bildet (Noack og Keilman 1993). En utvalgsundersøkelse fra 1991 tyder på at hvert tredje barn vil oppleve samlivsbrudd mellom foreldrene (både gifte og samboende) før fylte 16 år, dersom dagens skilsmissemønster vedvarer (Jensen, Moen og Clausen 1991).

2.2.7 Antall familier i Norge

I 1995 var det registrert 2 millioner familier i Norge. De er i befolkningsstatistikken delt i seks ulike familietyper: ektepar uten barn (16 prosent), ektepar med barn (26 prosent) , samboere med felles barn (3,5 prosent) , mødre med barn (8 prosent) , fedre med barn (1,5 prosent) og enslige (45 prosent) (se figur 2.2.5) . Bare barn som er registrert bosatt hjemme blir her regnet med i foreldrenes familie.

Statistikkens familiebegrep er som vi ser av boks 2.3, atskillig snevrere enn slik vi bruker ordet familie i dagligtale, hvor utflyttede barn, besteforeldre, tanter, onkler m.m. kan være en del av familien. En annen begrensning ligger i at sambopar uten felles barn ikke kan skilles ut som en egen familietype. I befolkningsstatistikken kan samboere uten felles barn være klassifisert som enslige personer eller som mor eller far med barn. Det er også viktig å være oppmerksom på at en person som er enslig i familiestatistikkens betydning, ikke nødvendigvis bor alene. Mange enslige bor i flerpersonhusholdninger. Samtidig er det en del barn registrert bosatt sammen med foreldrene, mens de i virkeligheten har flyttet hjemmefra for å gå på skole eller studere (se note 1 til tabell 2.2.1).

I 1995 var det 74 000 sambopar med felles barn, men i tillegg til dette finnes det anslagsvis ytterligere 125 000 sambopar (Noack 1996). Dersom alle samboere hadde vært klassifisert som egen familie, ville antallet familier vært om lag 125 000 lavere enn det den offisielle statistikken viser, det vil si mellom 1,8 og 1,9 i stedet for 2 millioner. Nesten én av ti familier ville ha vært sambopar, mens vel fire av ti ville ha vært det som i statistikken kalles énpersonfamilier.

2.2.8 En husholdning er ikke det samme som en familie

Dersom vi ikke er opptatt av antallet familier, men av hvor mange som reelt bor sammen i husholdninger og antallet slike husholdninger (se boks 2.4), viser det seg at det bare er ca. 1,8 millioner husholdninger sammenliknet med to millioner familier. Familiestatistikken overvurderer det reelle antallet enslige og det reelle antallet enslige med barn.

Opplysninger om hvilke husholdninger folk er tilknyttet, får vi først og fremst fra folke- og boligtellingene til Statistisk sentralbyrå. Disse gjennomføres bare hvert tiende år, siste gang i 1990. Ønsker man nyere tall enn dette, må man basere seg på utvalgsundersøkelser eller framskrivinger (se avsnitt 2.2.21), men slike tall vil være usikre. I denne framstillingen bygger vi derfor i hovedsak på folke- og boligtellingene.

2.2.9 Flere og mindre husholdninger

I 1990 var det 1,8 millioner husholdninger i landet, hvorav 90 prosent bestod av bare én familie. Antallet privathusholdninger økte med nesten en halv million fra 1970 til 1990. Veksten i antallet husholdninger var atskillig sterkere enn veksten i folketallet, 36 prosent mot 9 prosent.

Det gjennomsnittlige antall personer i husholdningene har gått ned helt siden krigen. Denne tendensen var særlig sterk gjennom 1970- og 1980-årene. I 1990 var husholdningenes gjennomsnittsstørrelse 2,4 personer.

At gjennomsnittshusholdningen er blitt mindre, skyldes en kraftig vekst i andelen små husholdninger på bekostning av de store. I 1970 var hver femte husholdning en enperson-husholdning mot hver tredje i 1990. Andelen store husholdninger (minst fem personer) gikk i samme periode ned fra 17 til 8 prosent (tabell 2.2.1). Andelen husholdninger med to, tre eller fire personer har ikke endret seg så mye i samme tidsrom.

Den økte andelen énpersonhusholdninger trenger ikke bety at det er blitt vanlig å leve som enslig gjennom hele sitt voksne liv. For de fleste er alenetilværelsen en midlertidig situasjon, før eller etter at de har dannet husholdning og bodd sammen med ektefelle/samboer og barn.

2.2.10 Fortsatt mest vanlig å bo i en firepersonhusholdning

Så langt har vi sett på husholdninger og hvordan de fordeler seg etter størrelse. En annen angrepsvinkel er å plassere enkeltindivider etter hvor store husholdninger de tilhører. Hvor stor andel av befolkningen bor alene og hvor stor andel holder hus sammen med minst én annen person?

Godt og vel hver fjerde person i Norge tilhørte i 1990 en firepersonhusholdning, og denne andelen har vært ganske stabil siden 1970 (tabell 2.2.2). Det samme gjelder andelen som bor i en trepersonhusholdning. Omtrent en femdel av befolkningen bodde i en trepersonhusholdning både i 1970 og i 1990. De siste tiårene har det imidlertid blitt langt mindre vanlig å tilhøre store husholdninger (fem eller flere). Nærmere en tredel av befolkningen tilhørte så store husholdninger i 1970, mot i underkant av hver femte i 1990. Andelen aleneboere er fordoblet sammenliknet med 1970.

2.2.11 Kjernefamilien står fortsatt sterkt

Figur 2.2.6 viser hvordan alle personer fordeler seg etter hva slags husholdning de bor i og hvilken stilling (posisjon) de har i husholdningen, det vil si om de bor i husholdningen som barn, samboere, ektefeller, aleneforeldre eller om de er aleneboere .

Ved å sammenholde denne figuren med figur 2.2.5, tabell 2.2.1 og tabell 2.2.2, ser vi at nesten halvparten av alle familier (45 prosent i 1995; se figur 2.2.5) er énpersonfamilier, mens om lag en tredel av alle husholdninger (34 prosent i 1990) er énpersonhusholdninger. Bare to av ti personer (21 prosent) er enslige i den forstand at de enten bor alene eller har fylt 17 år og fortsatt bor i foreldrehjemmet. Av disse igjen var det to av tre (14 prosent av alle personer) som i 1990 bodde helt alene (se tabell 2.2.2).

I 1990 bodde 42 prosent av befolkningen (nesten 1,8 million personer) sammen med ektefelle, over halvparten av dem med barn. 7 prosent eller ca. 300 000 personer var samboere, hvorav de fleste ikke hadde hjemmeboende barn. Det betyr at nærmere hver annen person bodde i et parforhold. 3 prosent av befolkningen var kvinner og menn som bodde sammen med barn, men uten ektefelle eller samboer.

Kjernefamilien (mor, far og barn) står fortsatt sterkt i Norge til tross for store endringer i familie- og husholdningsmønsteret. Om lag hver annen person, voksen som barn, levde i en kjernefamilie i 1990. Antall barn som bor sammen med begge foreldrene (enten ektepar eller samboere), er 6-7 ganger så stort som antall barn med en enslig far eller mor. I tillegg er det svært mange av de som på et gitt tidspunkt bor helt alene eller alene med barn, som vil komme til å leve i en kjernefamilie senere i livet eller har levd i en kjernefamilie tidligere i sitt voksne liv.

2.2.12 Ett av fem barn er alenebarn, i den forstand at de er eneste hjemmeboende barn i familien

Nye samlivsformer fører til at slektskapsforholdene mellom søsken og mellom voksne og barn i familiene forandres. Dette ser vi for eksempel ved etablering av sekundærfamilier etter samlivsbrudd. Ved slike nyetableringer, hvor det er barn med i bildet, oppstår det ofte familier med kombinasjoner av mine, dine og våre barn. For barna innebærer dette tilpasning og knytting av nye sosiale bånd, både i forhold til andre barn og til andre voksne.

Nær tre firedeler av alle barn under 18 år bodde sammen med (bare) helsøsken i 1993. Barn som bodde sammen med halvsøsken, stesøsken eller kombinasjoner av halvsøsken, stesøsken og helsøsken, utgjorde rundt 9 prosent. De resterende 19 prosent var alenebarn, det vil si de var eneste hjemmeboende barn i familien på registreringstidspunktet. Andelen alenebarn har økt. Det har sammenheng med at søskenflokkene er blitt mindre. Av alle barn med søsken bodde ni av ti bare med helsøsken, mens en av ti enten hadde halvsøsken og/eller stesøsken, eller både hel-, halv- og stesøsken. Andelen med stesøsken var imidlertid svært lav (Befolkningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå).

2.2.13 Hva mener vi med enslige forsørgere?

Økt skilsmissehyppighet og oppløsning av samboforhold har trolig ført til at det er blitt flere som er alene om ansvaret og omsorgen for sine barn. Med andre ord: det er blitt flere enslige forsørgere. Men det er ikke lett å si hvor stor økningen har vært eller hvor mange som er enslige forsørgere i dag. Statistikken over enslige forsørgere kan være vanskelig å tolke, og dette har igjen sammenheng med at det ikke er noen alminnelig enighet om hva man mener med enslig forsørger.

Man er enige om at en enslig forsørger er ugift (aldri gift, separert, skilt eller enke/enkemann) og bor sammen med minst ett eget barn. Men der stopper også enigheten. Man er uenige om samboere skal regnes som enslige forsørgere og eventuelt hvilke samboere som skal betraktes som enslige forsørgere og hvilke som ikke skal det (se boks 2.5). Men selv når man er enig om hva man mener med enslig forsørger, kan fortsatt de målemetodene vi bruker, det vil si den eksisterende statistikken, gjøre det vanskelig å avgjøre hvor mange det dreier seg om og hvor raskt antallet har økt. Oppfatningene og definisjonene har også endret seg over tid. Tidligere ble for eksempel alle samboere med barn regnet som enslige forsørgere i befolkningsstatistikken, også de som bare hadde fellesbarn. Dette er nå endret, men fortsatt er samboere med bare særkullsbarn regnet som enslige forsørgere. I andre sammenhenger legger man vekt på at de som bor i stabile samboforhold, ikke skal betraktes som enslige forsørgere, selv om de bare har særkullsbarn. Et slikt kriterium legges i dag til grunn ved tildeling av utvidet barnetrygd til enslige forsørgere. Det er også slik enslige forsørgere defineres i mange av Statistisk sentralbyrås intervjuundersøkelser (se boks 2.6).

2.2.14 Om lag 100 000 enslige forsørgere

I følge Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk var det i 1994 i alt 118 000 enslige mødre og fedre med barn under 18 år. Samboere med bare særkullsbarn blir definert som enslig mor/far med barn i denne statistikken (se boks 2.6). De som legger til grunn at en enslig forsørger er en person som bor sammen med ett eller flere egne barn uten å være gift eller samboende, vil oppfatte 118 600 som et maksimumsanslag. På samme tidspunkt mottok 88 600 personer med barn under 16 år utvidet barnetrygd for enslige forsørgere. Her skal samboere med særkullsbarn i prinsippet ikke være inkludert (se boks 2.6). De som definerer enslig forsørger på grunnlag av den formelle familietilknytningen og de juridiske bestemmelsene om forsørgingsplikt (se boks 2.5), vil oppfatte dette tallet som et minimumsanslag. Også hvis man samtidig ønsker å telle med de som har barn helt opp til 18 år, vil 88 600 være et minimumsanslag. Befolkningsstatistikken og barnetrygdstatistikken gir oss altså to forskjellige anslag over antallet enslige forsørgere. Dels beror dette på at de to statistikkene opererer med ulike definisjoner av enslig forsørger, dels på at de opererer med ulike aldersgrenser for barna. Grovt sett kan vi konkludere med at det er om lag 100 000 enslige forsørgere i dag.

I løpet av livet går mange kvinner gjennom en fase som enslig forsørger. For de aller fleste dreier det seg bare om en kortere periode av den tiden man har barna boende hjemme. De fleste av de som på et gitt tidspunkt er enslige forsørgere, har ikke vært det svært lenge. En undersøkelse av Kjeldstad og Roalsø (1995) tyder på at halvparten av de som var enslige forsørgere i 1990, hadde vært enslig forsørger i maksimalt tre og et halvt år.

En del enslige forsørgere med barn i førskole- og småskolealderen får overgangsstønad fra folketrygden (se avsnitt 11.1.3, jfr. boks 2.6). Blant de enslige forsørgerne som sluttet å få overgangsstønad i 1993, hadde en av tre stønadsperioder vart kortere enn ett år, to av tre kortere enn tre år (Stortingsmelding nr. 35 1994-95). Dette understreker at perioden som enslig forsørger for de flestes vedkommende er relativt kort, i hvert fall den perioden hvor de forsørges av det offentlige. Se nærmere om enslige forsørgere med og uten overgangsstønad i avsnitt 5.9.

2.2.15 Økt antall enslige forsørgere, men hvor sterk økning?

Uansett hvilken av de tilgjengelige statistikkene som legges til grunn, ser det ut til at antallet enslige forsørgere økte sterkt på 1980-tallet og spesielt i siste halvdel av tiåret. Fra 1984 til 1990 har antallet enslige forsørgere med utvidet barnetrygd økt med 30 prosent, og antallet enslige forsørgere med overgangsstønad fra folketrygden har økt med 42 prosent. I følge befolkningsstatistikken økte antallet enslige mødre og enslige fedre med barn under 18 år i samme tidsrom med 56 prosent (se figur 2.2.7).

Men kan vi stole på at denne økningen i statistikken også representerer en tilsvarende økning i det virkelige antallet enslige forsørgere? Det kommer igjen an på hva vi mener med enslige forsørgere, hvilken definisjon vi legger til grunn. Dersom vi legger til grunn at en enslig forsørger er en person som bor sammen med sitt eller sine barn uten å være gift eller samboende, kan vi nok ikke vite sikkert hvor mye antallet enslige forsørgere økte på 1980-tallet. Økningen i statistikken kan skyldes at det er blitt flere samboere med særkullsbarn. Dersom vi definerer enslig forsørger på grunnlag av den formelle familietilknytningen og de juridiske bestemmelsene om forsørgingsplikt (se boks 2.5), er det derimot klart at antallet enslige forsørgere økte.

Et annet forhold som også påvirker endringene i antallet enslige forsørgere i statistikken, er endringene i reglene for tildeling av enkelte offentlige overføringer til enslige forsørgere. Det var dette som skjedde tidlig på 1990-tallet. Antallet med utvidet barnetrygd økte med 18 prosent fra 1990 til 1993, men sank året etter til under 1990-nivået. Dette skyldtes en innstramming i tildelingsreglene (se avsnitt 7.1.5.4, jfr. boks 2.6). Fra og med 1989 begynte man også å holde samboere med felles hjemmeboende barn utenfor når man telte enslige mødre og enslige fedre i befolkningsstatistikken. Dermed ble antallet enslige forsørgere etter denne statistikken redusert med en tredel, fra ca. 150 000 til vel 100 000. Men også etter den nye definisjonen fortsatte antallet enslige forsørgere å øke, med 15 prosent fra 1989 til 1993.

2.2.16 Relativt mange unge enslige mødre

Av de 118 000 enslige forsørgerne (etter befolkningsstatistikkens definisjon) i 1993 var seks av åtte i alderen 25-44 år, mens én av åtte var under 25 år. Kvinnene utgjorde 87 prosent. 14 prosent av de enslige mødrene var under 25 år (Befolkningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå). Ifølge Levekårsundersøkelsen 1991 var knapt 6 prosent av gifte og samboende mødre med barn under 25 år.

Mødre er gjennomgående yngre enn fedre. Medianalder ved første barns fødsel, den alderen der halvparten har fått barn, er for eksempel mellom tre og fire år lavere for kvinner enn for menn, og denne forskjellen er relativt stabil over tid (Kravdal 1991). Forskjellen i medianalder blant enslige mødre og enslige fedre (med barn under 16 år) er større, 6 år i 1990. Bare én prosent av de enslige fedrene er under 25 år (1993) (Dahl 1993; Befolkningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå).

2.2.17 Enslige forsørgere har få barn

Enslige forsørgere har gjennomgående færre barn enn andre barnefamilier. I 1993 hadde 68 prosent av de enslige forsørgerne bare ett barn mot 40 prosent av de øvrige barnefamiliene. 26 prosent av de enslige forsørgerne hadde to barn, og 6 prosent hadde tre eller flere. Tilsvarende andeler i andre barnefamilier var 42 og 19 prosent (Befolkningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå).

Nesten halvparten av de enslige mødrene hadde barn under skolepliktig alder (Dahl 1993).

2.2.18 Husholdningssammensetting ved ulike aldere

Figur 2.2.8 viser hvilke husholdningssammensettinger som var vanligst i ulike aldersfaser i 1990. Blant unge voksne (18-29 år) var 51 prosent registrert under annet. De fleste av disse ungdommene bodde hjemme hos foreldrene, men gruppen omfatter også dem som bodde på hybel o.l. 30 prosent bodde sammen med partner, noen flere med ektefelle enn med samboer. Ytterligere 15 prosent bodde alene.

I de neste to fasene (30-49 år og 50-66 år) er det parforholdene som dominerer. Tre av fire levde i 1990 sammen med ektefelle eller samboer. Samboerne utgjorde et ganske beskjedent innslag i begge aldersfasene. Andelene som bodde alene, var omtrent som blant unge voksne. Siden den gang har imidlertid andelen samboere økt sterkt, også i disse aldersgruppene (se avsnitt 2.2.4).

2.2.19 Senere giftermål, men tidligere samlivsstart

Dagens yngre kvinner og menn stifter familie i et annet tempo og i en annen form enn det deres noe eldre medsøstre og -brødre gjorde. Vi ser på kvinner født i 1960 for å illustrere dagens, eller det nye, familiemønsteret, og velger ut kvinner født i 1945 for å illustrere gårsdagens mønster, det typiske familiemønsteret fra slutten av 1960-tallet og i 1970-årene.

Ved 22-årsalder hadde halvparten av alle kvinner født i 1945 giftet seg, mens bare godt og vel hver tredje kvinne født i 1960 var like tidlig ute. Det betyr ikke at 1960-kvinnene er senere ute med å flytte sammen med en partner. Om vi ser alle forhold under ett – ekteskap som samboforhold, er det den yngste generasjonen som er tidligst ute. 20 år gamle hadde fire av ti kvinner født i 1960 etablert et parforhold enten som samboer eller gift. Kvinner født i 1945 var ikke like raske med å flytte sammen med sin utvalgte. Som 20-åringer hadde tre av ti enten giftet seg eller funnet seg en samboer.

Selv om samlivsstarten kommer vel så tidlig i det nye familiemønsteret, er rammen rundt det vesentlig forskjellig. De som stiftet bo i 1960- og 1970-årene, giftet seg som regel, og legalisering av samlivet pekte entydig mot et varig forhold. Om hun og han likevel skulle ønske skilsmisse etter en stund, ville i det minste den formelle oppløsningen ta sin tid. Gjennomsnittlig separasjonstid lå før den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 1993 på i overkant av to år (Noack og Keilman 1993). Nå kan hver av ektefellene kreve skilsmisse etter ett års separasjon, mot tidligere to år. Denne endringen har trolig ført til at gjennomsnittlig separasjonstid nå har gått noe ned.

Med dagens mønster, hvor samboforholdene øker i antall, er veien fra samboer til aleneboer kort. Både hun og han er nok ofte innstilt på at samlivet er en prøve og ikke nødvendigvis et valg for livstid.

Foreløpig synes samboperioden blant unge å ha erstattet kjæresteperioden, forlovelsestiden og de første ekteskapsårene. Tatt i betraktning den store andelen som starter opp som samboere, og at slike forhold langt på vei synes å være allment akseptert, kan man spørre om samboforhold for mange etter hvert helt vil erstatte ekteskapet. Eller sagt på en annen måte: Hvor stor andel vil velge å være permanente samboere og dermed, formelt sett, forbli ugifte på livstid?

Siden de kullene hvor samboskap for alvor slo igjennom foreløpig ikke er stort mer enn 30 år gamle, er det litt for tidlig å svare på dette spørsmålet. Men om man spør de unge samboerne om de har planer om å gifte seg innen to år, er det blant 28-årige kvinner omtrent like vanlig å ha planer om giftermål som å ikke ha det. 13 prosent var foreløpig usikre på hva det kom til å bli til. Som naturlig er, er det flere som tenker å gifte seg jo lenger forholdet har vart (Blom m.fl. 1993).

2.2.20 Samliv og egne barn fortsatt viktig

Av kvinner født i 1945 var det ved 40-årsalder 9 prosent som fortsatt var barnløse (Kravdal 1991). De barnløse fordeler seg noenlunde jevnt mellom ufrivillig og frivillig barnløse (Noack 1992). Da de var så godt som ferdige med sin fødedyktige periode hadde 1945-kvinnene i gjennomsnitt 2,2 barn. 12 prosent var ettbarnsmødre, 42 prosent hadde to barn, og nesten like mange (37 prosent) hadde minst tre barn. Av alle som hadde fått barn, var 88 prosent gift da barnet kom, 2 prosent levde som samboere og 10 prosent var enslige mødre.

Selv om langt fra alle kvinner født i 1945 stiftet egen familie etter datidens ideal, var det liten tvil om hva som var den bredt opptrukne vei.

Dagens familiedanning er mer preget av mangfold. Samboforhold har langt på vei overtatt både for forlovelse og ekteskap, i det minste i de første årene under samme tak. Rekkefølgen på begivenhetene er heller ikke lenger så forutsigbar. Så langt vet vi at to av tre fra 1960-kullet valgte å prøve seg som samboere før et eventuelt ekteskap. Og for dem som har giftet seg, er samboperioden om lag to og et kvart år, det vil si trekvart år lenger enn hva den var for 1945-kvinnene.

Siden kvinnene fra 1960 langt fra er ferdige med å få barn, er det for tidlig å fastslå hvor mange som vil ende opp som barnløse og hvor mange barn dette kvinnekullet vil få i gjennomsnitt. Mye taler for at det vil bli noen flere permanent barnløse enn blant 1945-kvinnene, men neppe særlig over 13 prosent.

Av kvinner i 1960-kullet som hadde rukket å få barn ved 27-årsalder, var 61 prosent gift da barnet kom, 25 prosent var samboende og 13 prosent enslige mødre. Disse andelene kan endre seg mye når også de som blir mødre etter 27-årsalder, kommer med. Allerede nå har imidlertid hver fjerde av alle kvinner født i 1960 blitt mødre uten å være gift, mot hver tiende av 1945-kullet.

Selv om det er blitt flere aksepterte veier fram til egen familie, står samliv og egne barn fortsatt sentralt. Av kvinner født i 1960 er det bare én prosent som ser barnløshet eller ettbarnsfamilien som det ideelle for en familie i Norge. Og aksepten av samboforhold er stor. Seks av ti mener at samboforhold er like akseptabelt som ekteskap selv om det er barn med i bildet. Bare 7 prosent stiller seg helt avvisende til samboforhold (Statistisk sentralbyrås Familie- og yrkesundersøkelse 1988).

2.2.21 Framtidig familie- og husholdningsmønster

På grunnlag av hva vi vet om husholdningsstrukturen fra Folke- og boligtellingen 1990 (se figur 2.2.6) og forutsetninger om husholdningsforandringer i framtiden, kan man lage framskrivinger av husholdningsstrukturen slik vi tror den blir i framtiden. Men tallene fra Folke- og boligtellingen 1990 kan ikke brukes direkte til slike framskrivinger. Grunnen er at Folke- og boligtellingen er nært knyttet opp til det sentrale personregisteret, som ikke alltid gir et realistisk bilde av den virkelige husholdningssituasjonen. For det første overvurderer 1990-tallene antallet unge voksne som bor hjemme hos foreldrene. For det andre undervurderes antallet samboere. I de framskrivingene som refereres her, har man korrigert for disse feilkildene (se Keilman og Brunborg 1995).

Framskrivinger av husholdningsstrukturen er enda mer usikre enn framskrivinger av befolkningsstrukturen (se avsnitt 2.1.10). I tillegg til usikkerheten knyttet til framtidige fødsels- og dødsrater og antakelser om framtidig inn- og utvandring, er det stor usikkerhet knyttet til de antakelser man må gjøre om framtidige rater for inngåelse og oppløsning av samboforhold og ekteskap og antakelser om når barn flytter hjemmefra. I de framskrivingene som refereres her, bygger ratene som beskriver slike husholdningsbegivenheter på opplysninger fra Familie- og yrkesundersøkelsen 1988 (se avsnitt 2.2.19 og 2.2.20).

Siden slike framskrivinger er såvidt følsomme for de forutsetninger man legger til grunn, opererer man gjerne med flere alternativer. I de framskrivingene vi bygger på her, har man derfor, ved siden av hovedalternativet (referansealternativet), også regnet på ett alternativ med høyere og ett med lavere fødselsrater enn i hovedalternativet, ett alternativ med høyere sambotilbøyelighet, og ett med høyere skilsmissehyppighet enn i hovedalternativet. I tillegg har man regnet på et alternativ der man forutsetter at kapasiteten på eldreinstitusjonene øker, slik at færre eldre bor i private husholdninger enn forutsatt i hovedalternativet (se Keilman og Brunborg 1995). Her vil vi all hovedsak holde oss til hovedalternativet.

Framskrivingene tyder på at antallet private husholdninger vil øke fra i underkant av to millioner husholdninger i 1995 til et sted mellom 2,4 og 2,6 millioner i år 2020. Antallet énpersonhusholdninger vil øke fra vel 800 000 i 1995 til mellom 1,0 og 1,4 millioner i løpet av de samme 25 årene. Denne sterke veksten i énpersonhusholdningene skyldes i stor grad to faktorer. For det første fører den pågående generelle aldringsprosessen til at antallet aleneboende kvinner øker. For det andre vil de mange skilsmissene og oppløste samboforholdene føre til at mange middelaldrende menn lever alene, i hvert fall i visse perioder. 64 prosent av alle kvinner 75 år og over bodde alene i 1990. I år 2020 vil andelen ha økt til 83 prosent. Blant menn i samme aldersgruppe vil andelen aleneboende øke fra 22 prosent i 1990 til 50 prosent i 2020. Av tabell 2.2.3 går det også fram at andelen enslige vil øke blant middelaldrende og noe yngre, sterkere blant menn enn blant kvinner.

Samtidig tyder framskrivingene på at antallet gifte par med barn går ned, og at antallet enslige forsørgere øker. I 1990 bodde 62 prosent av mennene og 66 prosent av kvinnene i aldersgruppen 30-44 år i par med barn, mot trolig bare 45 prosent av mennene og 53 prosent av kvinnene i år 2020. Mens 10 prosent av alle kvinner 30-44 år var enslige forsørgere i 1990, vil det være 19 prosent i 2020. Framskrivingene tyder også på en viss økning i antall sambopar, men de vil fortsatt utgjøre en beskjeden andel av alle husholdninger.

3 Utdanning, yrkesaktivitet og tidsbruk

3.1 Utdanningseksplosjonen 3

3.1.1 Utdanningsvekst og familiesituasjon

En av de viktigste endringene som har funnet sted i samfunnet i løpet av de siste 40 – 50 år er veksten i utdanningssystemet. Ungdommen tilbringer stadig flere år i utdanningssystemet, og befolkningens utdanningsnivå har økt betraktelig. Dette har fått konsekvenser for barnefamilienes situasjon på flere måter:

For det første er det stadig flere unge som til enhver tid er under utdanning. Dette kan, isolert sett, ha ført til at unge mennesker i større grad enn tidligere er økonomisk avhengig av sine foreldre. Selv om offentlig studiefinansiering har bidratt til å lette den økonomiske situasjonen, både for skoleelever og studenter som bor hjemme hos foreldrene og de som har etablert egen husholdning, står man her overfor en betydelig gruppe unge uten den tryggheten og de inntektene som de fleste yrkesaktive nyter godt av.

For det andre kan den økte utdanningstiden ha ført til at stadig flere stifter familie og setter barn til verden før de ennå har fått begynt på sitt yrkesaktive liv. I så fall kan vi få stadig flere barnefamilier der minst en av foreldrene er under utdanning. Men den økte utdanningstiden kan også ha også ført til at familiedanning og barnefødsel blir utsatt. Dette virker i motsatt retning.

For det tredje har det økte utdanningsnivået ført til økt yrkesaktivitet og lengre arbeidstid blant kvinner, også blant kvinner med små barn.

3.1.2 Sammenhengende vekst fra 1950-tallet til i dag

Det var sammenhengende vekst i utdanningssektoren fra 1950-tallet til begynnelsen av 1990-tallet. Antall elever og studenter ble fordoblet i denne perioden. Veksten var sterkere enn økningen i folketallet. I 1952 var 14 prosent av befolkningen under utdanning, i 1991 utgjorde elever og studenter 21 prosent. Den sterke veksten er dels et resultat av endringer i størrelsen på årskullene (se kapittel 2), dels av utvidelser av skoleplikten og økning i tilbøyeligheten til å velge utdanning framfor arbeid etter skolepliktig alder. Økningen har også sammenheng med troen på at økt satsing på utdanning via en bedre utdannet arbeidsstyrke, ville bidra til økonomisk vekst, samt ønsket om å gi alle like muligheter til utdanning uavhengig av sosial, økonomisk og geografisk bakgrunn. På denne måten håpet man å utjevne sosiale og økonomiske ulikheter i samfunnet (Monsen 1993). Gjennom en rekke sentrale skolereformer (se boks 3.1) har man søkt å ivareta begge disse hensyn.

3.1.3 1955-1980: Vekst i alle skoleslag

Fra 1955 til 1980 økte antall elever i den ordinære grunnskolen (inkludert spesialskolene) fra ca. 400 000 til ca. 590 000. Økningen skyldtes både utvidelsen av skoleplikten til ni år og at det ble flere barn og unge 7-15 år (Monsen 1993). Realskolene fordoblet sitt elevtall i perioden 1955-1962, til knapt 70 000 elever, mens gymnasene fordoblet sitt elevtall fra 1959 til 1965, til drøyt 40 000 elever. I 1981 var gymnasenes kapasitet (nå allmennfaglig studieretning i videregående skole) økt til vel 70 000 elever. Veksten i elevtallet på teoretiske linjer i videregående skole har hatt sterk innflytelse på studenttallet ved universiteter og høgskoler. I løpet av tiårsperioden etter 1960, økte for eksempel tallet på universitetsstudenter fra i underkant av 10 000 til i overkant av 30 000 (Utdanningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå)). Økningen i antall studenter var like stor på 1970-tallet, men da kom halvparten av veksten på de nye høgskolene (Historisk statistikk 1994, Statistisk sentralbyrå).

3.1.4 1980- og 1990-tallet: Fortsatt vekst i høyere utdanning

Gjennom 1980-tallet ble elevtallet i grunnskolen redusert på grunn av den langvarige nedgangen i fødselstallet fra om lag 1970 fram til 1983. I perioden 1982 til 1992 falt elevtallet i grunnskolen med 20 prosent eller 114 000 elever. I 1993 og 1994 økte imidlertid elevtallet med henholdsvis 3 300 og 4 200. Det var 470 000 elever i grunnskolen pr. 1. september 1994, og elevtallet var da omtrent på 1991-nivået igjen.

Antallet elever i skoler under lov om videregående opplæring og studenttallet ved universiteter og høgskoler økte. På 1990-tallet har veksten i universitets- og høgskolesektoren fortsatt. Fra 1990 til 1994 økte studenttallet fra 137 000 til 175 000. I videregående skole har veksten stoppet opp. Elevtallet i skoler under lov om videregående opplæring ble redusert med 10 000 til ca. 190 000 i denne perioden.

3.1.5 Grunnskolen: variasjoner i ressursbruk

Kommunens samlede utgifter til grunnskolen utgjorde i størrelsesorden 17,6 milliarder kroner i 1994.

Ressursbruken mellom kommunene varierer. Landsgjennomsnittet for brutto driftsutgifter pr. elev var 36 300 kroner. De minste kommunene (under 1 000 innbyggere) hadde brutto driftsutgifter pr. elev på 58 000 kroner i gjennomsnitt, mens storkommunene (over 60 000 innbyggere) hadde et gjennomsnitt på 32 000 kroner pr. elev. Ulikhetene kan skyldes mange forhold, for eksempel strukturelle forskjeller mellom kommunene, økonomiske forutsetninger og politiske prioriteringer.

Variasjonen i ressursbruken har bl.a sammenheng med elevtallet pr. klasse, som igjen kan ha sammenheng med bosettingsstrukturen. Elevtallet pr. klasse var 20 i gjennomsnitt for landet i 1994. Gjennomsnittet i de aller minste kommunene var 11, mens det i storkommunene var 23. I boks 3.2 er enkelte bestemmelser om virksomheten i grunnskolen gjengitt.

3.1.6 Nesten alle fortsetter til videregående skole

For avgangselevene i grunnskolen har det i perioden 1975 til 1993 gradvis blitt vanligere å gå direkte over til videregående utdanning. Om lag 96 prosent av avgangselevene begynte i videregående utdanning samme høst i 1993, mot 75 prosent i 1975 (Utdanningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå). Den sterke veksten i antall elever i videregående skole etter 1975 skyldes flere forhold: For det første førte lov om videregående opplæring til en sterk utbygging av kapasiteten innen yrkesfaglig utdanning. For det andre var fødselskullene siste halvdel av 1960-tallet meget store. På slutten av 1980-tallet bidro trolig også situasjonen på arbeidsmarkedet til at flere søkte videregående utdanning etter grunnskolen.

Videregående skole var før Reform 94 inndelt i 10 studieretninger. Det var flest elever på studieretningen for allmenne fag. Det var denne studieretningen, og fra begynnelsen av 1980-tallet også handels- og kontorfag, som gav generell studiekompetanse, det vil si mulighet til å fortsette studiene på høgskole- eller universitetsnivå. Gjennom 1980-tallet økte elevtallet på disse studieretningene sterkt. Økningen var størst for handels- og kontorfag. Men fra 1989 til 1993 falt antallet elever på denne studieretningen med ca. 9 000, til ca. 29 000, og reduksjonen var noe større enn veksten i antall elever på allmennfaglig studieretning. Alt i alt har det likevel vært en betydelig økning i antall ungdommer som har fått studiekompetanse siden 1950-tallet, og dette har fått konsekvenser for veksten ved universitetene og høgskolene (Utdanningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

Reform 94 innebærer en lovfestet rett til 3 års videregående opplæring for alle fra 16 til 19 år. Opplæringen skal føre fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Reformen ble satt iverk med grunnkurs for 16-åringene fra skoleåret 1994-95, og skal være gjennomført når dette kullet påbegynner tredje år i opplæringsløpet fra skoleåret 1996-97. Fylkeskommunene har plikt til å sørge for et tilstrekkelig antall utdanningsplasser. Etter lov om videregående opplæring har elever i den aktuelle aldersgruppen nå rett til å begynne på ett av tre prioriterte grunnkurs (første års opplæring) og to års videregående opplæring som bygger på grunnkurset.

Videre er fylkeskommunen pålagt å skaffe plass til elever utenom dem som har rett til opplæring, for eksempel funksjonshemmede som må bruke mer enn 3 år på utdanningen.

Hovedalternativet som fører fram til studiekompetanse går via grunnkurs, videregående kurs I og videregående kurs II. For å få yrkeskompetanse med fagbrev eller svennebrev, er det en hovedmodell med toårig skolegang og resten av opplæringen som lærling i en bedrift. Varigheten av læretida er enten ett eller to år. I de tilfellene læretida er to år, er det siste året en verdiskapningsdel hvor det gis lærlingelønn. Hvis det ikke er mulig å skaffe læreplass i bedrift, har fylkeskommunen plikt til å tilby opplæring i skole det tredje året.

Det gis også tilbud om yrkesopplæring som ikke fører fram til fagbrev eller svennebrev. Disse yrkesutdanningene legges normalt opp som treårig opplæring i skole.

Sammenliknet med det tidligere undervisningstilbudet, er kursene som tilbys i Reform 94 samordnet og dermed redusert i antall. Tallet på grunnkurs er redusert fra 110 til 13, og det er også en betydelige samordning av de videregående kursene.

Fylkeskommunen har fått en lovfestet plikt til å etablere en oppfølgingstjeneste. Tjenesten skal følge opp de ungdommene som ikke har fast arbeid, ikke har søkt eller tatt imot en opplæringsplass, eller som har avsluttet eller vil avslutte utdanningen midt i skoleåret. Tjenesten skal sørge for at målgruppen får tilbud om opplæring, arbeid eller annen beskjeftigelse. Disse tilbudene skal primært ta sikte på å føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller delkompetanse innenfor videregående opplæring.

Fylkeskommunen skal gjennom oppfølgingstjenesten sørge for å ha oversikt over de ungdommene som kommer innenfor deres område. Tjenesten skal sikre samarbeidet mellom kommunale, fylkeskommunale og statlige organer som har ansvar for målgruppen, og formidle eller samordne tilbudene fra de ulike partene. De aktuelle samarbeidspartene er grunnskolen, de videregående skolene og rådgiverne ved disse, den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten), opplæringsetaten i fylkeskommunen, arbeidsmarkedsetaten og sosial- og helseetaten. Det er samarbeidet mellom disse partene som er bærebjelken i oppfølgingstjenesten.

3.1.7 Stadig flere begynner å studere

Den sterkeste veksten har skjedd i høyere utdanning. Studenttallet var 14 ganger høyere i 1994 enn i 1952. Antall studenter ved universiteter og høgskoler har økt gjennom hele perioden, selv om veksten ikke har vært like sterk til enhver tid. Utviklingen skyldes flere forhold, men den økende etterspørselen etter arbeidskraft med høyere utdanning, kapasitetsøkningene i universitets- og høgskolesektoren, utviklingen av den offentlige studiefinansieringsordningen og den sterke fokuseringen på utdanning som et gode for den enkelte, har sikkert hatt betydning. Mot slutten av 1980-tallet bidro trolig også problemene på arbeidsmarkedet til et sterkere press på universitets- og høgskolesystemet (Monsen 1993).

Det var 26 prosent av de elevene som tok artium i 1975 som fortsatte i høyere utdanning samme år. Deretter ble overgangsraten fra artium redusert til 16 prosent i 1981. I perioden 1981-1987 økte den svakt til i overkant av 20 prosent. I 1987 og 1988 kom omslaget. Den direkte overgangen til høyere utdanning økte til 28 prosent. Økningen fortsatte resten av 1980-tallet. I 1993 gikk hver tredje av avgangselevene fra allmennfaglig studieretning direkte over i høyere utdanning (Utdanningsstatistikk. Videregående skoler, Statistisk sentralbyrå).

En del av dem som fullfører allmennfaglig studieretning (tidligere gymnas) fortsetter i annen videregående utdanning, til ulike yrkesfaglige kurs. Ofte fortsetter de mot universitets- eller høgskoleutdanning etter noen år. Etter 1977 har gjerne 20 prosent av avgangselevene fra allmennfaglig studieretning fortsatt i annen videregående utdanning etter artium (Utdanningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå). Det er foreløpig for tidlig å kunne si i hvilken grad Reform 94 har ført til endringer i dette mønsteret.

Veksten i antall studenter har vært stor både på høgskolene og på universitetene. Gjennom 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet er det likevel høgskolene som har økt mest. Mens det var omtrent like mange studenter ved høgskolene og på universitetene i 1981 (ca. 40 000 på hver), var det i 1994 95 000 studenter på høgskolene og vel 80 000 på universitetene.

3.1.8 Over halvparten av 19-åringene er under utdanning

De økte overgangsratene mellom grunnskolen og videregående skole og mellom videregående skole og universitets- og høgskolesektoren, har ført til at stadig større andeler av ungdommen er under utdanning til enhver tid. Økningen i utdanningsfrekvensen blant 15-åringene illustrerer først og fremst overgangen fra syvårig til niårig obligatorisk skolegang. I 1962 var 64 prosent av 15-åringene under utdanning, fortrinnsvis på frivillige skoleslag som framhaldsskoler, realskoler, høyere allmennskoler, handelsskoler og yrkesskoler. I 1974 var utdanningsfrekvensen ca. 100 prosent. I 1962 befant 54 prosent av 16-åringene seg under utdanning, i 1994 nærmere 95 prosent.

Den økte utdanningstilbøyeligheten i ungdomsgruppen forplantes oppover i årsklassene. I 1962 var hver fjerde 19-åring under utdanning, i 1994 annenhver. Den sterkeste veksten kom på slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. Fra 1987 til 1989 økte utdanningsfrekvensen blant 19-åringene med 10 prosentpoeng, til 40 prosent av årskullet. De to neste årene økte den med ytterligere 12 prosentpoeng. Også blant 24-åringene observerer vi at stadig flere tar utdanning. Veksten var særlig stor i sammenheng med den økte tilstrømningen til universiteter og høgskoler i siste halvdel av 1980-tallet.

3.1.9 Langt flere kvinner i videregående og høyere utdanning ...

Et viktig trekk ved utviklingen etter 1950 er at kvinnene er blitt sterkere representert både i videregående og i høyere utdanning. Kvinner i videregående og høyere utdanning utgjorde i 1952 om lag 17 prosent av den kvinnelige befolkningen i alderen 16-24 år, mens tilsvarende tall i 1991 var hele 72 prosent . Innen høyere utdanning er andelen kvinnelige studenter økt fra 15 prosent i 1952 til 55 prosent i 1994. Den sterke økningen i andelen kvinnelige studenter har blant annet sammenheng med at en del fagutdanninger, som for eksempel utdanningen av sykepleiere, i denne perioden er blitt oppgradert fra videregående nivå til høgskolenivå. Likevel har andelen kvinner i videregående utdanning (gymnas, fag- og yrkesskoler) økt fra 37 prosent i 1952 til 47 prosent i 1994 (Historisk statistikk 1994 og Utdanningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå).

3.1.10 ... men fortsatt dominerer de tradisjonelle utdanningsvalgene

De tradisjonelle kjønnsforskjellene i valg av studieretning og faggruppe i videregående skole er fortsatt framtredende. Kvinneandelen på håndverks- og industrifag er ikke endret fra 1981 til 1993. Den lå rundt 15 prosent gjennom hele perioden. I den samme perioden var over 90 prosent av elevene på helse- og sosialfag kvinner. Men samtidig har det vært en tendens til at kvinner i langt større grad enn menn har søkt mot studieretninger som gir generell studiekompetanse. I 1993 var 55 prosent av elevene kvinner både på allmennfaglig studieretning og på handels- og kontorfag.

Også i universitets- og høgskolesystemet varierer fortsatt kjønnsfordelingen mye fra fag til fag. Det er likevel en tendens at kvinnene har vært på frammarsj innen alle fagfelt siden 1964, også i klassiske mannsfag som økonomi, sivilingeniør, landbruksfag, teologi, jus og medisin. I sykepleierutdanningen utgjorde kvinnene 98 prosent av elevene i 1952. Høsten 1993 var kvinneandelen gått noe ned, men den var likevel så høy som 89 prosent. I fagene jus og medisin, hvor kvinneandelen tidligere var svært lav, er kvinnene nå i flertall. Også innen landbruksfag var det nesten like mange kvinner som menn i 1991 (Utdanningsstatistikk Universiteter og høgskoler, Statistisk sentralbyrå).

Figur 3.1.5 viser at kvinnene dominerer fortsatt på fagfeltene helsevern, undervisning og humaniora, mens mennene er i stor overvekt innen industri, håndverk og teknikk. På de fleste fagfelt har kvinneandelen økt i løpet av de 10-15 siste årene. Den har økt mest innen de fagfelt hvor kvinneandelen var lav i utgangspunktet, for eksempel innen administrasjon og økonomi der de kvinnelige studentene nå er i flertall.

Av de studentene som tok universitetseksamener høsten 1994 var kvinnene i stort flertall blant de som avla examen philosophicum, grunn- eller mellomfagseksamen og cand.mag. eksamen (ca. 60 prosent). Blant de som fullførte en universitetseksamen av høyere grad, var det omtrent like mange kvinner som menn, mens det fortsatt ble utdannet flere mannlige enn kvinnelige forskere. Bare 28 prosent av de 270 som oppnådde en doktorgrad høsten 1994 var kvinner (Ukens statistikk 48/1995, Statistisk sentralbyrå), men andelen stiger. Så sent som i skoleåret 1988/89 ble hele 84 prosent av alle doktorgrader tatt av menn (Utdanningsstatistikk Universiteter og høgskoler, Statistisk sentralbyrå).

3.1.11 Hver fjerde student har fylt 30 år

Nesten halvparten av studentene (48 prosent) er i aldersgruppen 20-24 år, en firedel (23 prosent) er fra 25 til 30 år og en firedel (24 prosent) er 30 år eller eldre. I denne eldste gruppen var to av tre studenter kvinner.

3.1.12 Mer enn 20 000 studenthusholdninger med barn

Kvinner som tar høyere utdanning, får gjerne sine barn senere i livet enn kvinner som bare tar grunnskole eller videregående skole. Omtrent halvparten av de kvinnene som ble født i 1955 og som senere tok universitets- eller høgskoleeksamen fikk sitt første barn etter fylte 28 år. Blant de som bare fullførte grunnskolen hadde halvparten fått sitt første barn før fylte 20 år (Blom, Noack og Østby 1993).

Selv om vi tar hensyn til at mange kvinnelige studenter utsetter sine barnefødsler sammenliknet med kvinner som ikke tar så lang utdanning, er det likevel grunn til å regne med at mange av studentene stifter familie og får barn i løpet av studietiden. I studieåret 1994-1995 var det ca. 22 000 – 23 000 personer under utdanning som hadde barn. Nesten 6 000 av disse var enslige forsørgere. Vi vet ikke hvor mange av de øvrige 16 000 -17 000 som var gift eller samboer med en annen student og hvor mange som var gift eller samboer med en yrkesaktiv person. Vi vet dermed ikke sikkert hvor mange studenthusholdninger med barn det dreier seg om. Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelse 1995 og Inntekts- og formuesundersøkelse 1994 tyder på at antallet studenthusholdninger med barn ligger et sted mellom 20 000 og 25 000.

To prosent av studentene med barn var under 20 år, 26 prosent var i alderen 20-25 år, 30 prosent var 26-30 år, 20 prosent 31-35 år og 22 prosent 36 år eller eldre. De fleste (60 prosent) hadde bare ett barn, 29 prosent hadde to barn, ni prosent tre barn, mens knapt to prosent hadde mer enn tre barn.

Hvert år får 2-3 000 kvinner fødselsstipend fra Lånekassen, i studieåret 1994-1995 vel 2 800. Det betyr at omtrent like mange kvinner under utdanning fødte barn i løpet av det samme studieåret (Statens lånekasse for utdanning 1996).

3.1.13 Utjevning i utdanningsnivå mellom kvinner og menn

Utbyggingen av skolesystemet og den økte tilstrømmingen til videregående og høyere utdanning har bidratt til å heve utdanningsnivået både blant kvinner og menn. I 1950 hadde knapt 2 prosent av alle kvinner 16 år og over og vel 4 prosent av mennene utdanning på universitets- og høgskolenivå. I 1994 hadde 17 prosent av kvinnene og 20 prosent av mennene utdanning på samme nivå. Tilsvarende økte andelen kvinner med videregående skole som høyeste fullførte utdanning fra 10 til 41 prosent, mens andelen menn med tilsvarende utdanning økte fra 17 til 47 prosent (Historisk statistikk 1994 og Utdanningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå).

Slike gjennomsnittstall kan si oss noe om endringene i utdanningsnivået for kvinner og menn. Tallene påvirkes imidlertid av endringer og forskjeller i aldersstrukturen. Når det var en høyere andel blant kvinnene (42 prosent) enn blant mennene (33 prosent) som bare hadde grunnskole i 1994, har det blant annet sammenheng med at kvinner lever lenger enn menn. Det er altså en større andel eldre blant kvinnene enn blant mennene, og blant eldre er det færre som har utdanning ut over grunnskolen. For å få et bedre bilde av økningen i utdanningsnivået i befolkningen og utjevningen i utdanningsnivå mellom kvinner og menn, skal vi derfor sammenlikne to årskull når de er på samme alder.

Vi ser at det har vært en betydelig utjevning i utdanningsnivået mellom kvinner og menn. De fleste i 1945-kullet hadde ved 28-årsalderen bare utdanning på laveste nivå, og kvinnene kom klart svakest ut. 70 prosent av kvinnene og 52 prosent av mennene befant seg på dette utdanningsnivået. Mennene hadde oftere utdanning på middels nivå (38 prosent av mennene og 25 prosent av kvinnene) og på det høyeste nivået (11 prosent av mennene og 6 prosent av kvinnene). I 1960-kullet er forskjellene i utdanningsnivå betydelig mindre, men fortsatt er det en større andel kvinner enn menn som har lav utdanning (41 prosent av kvinnene og 35 prosent av mennene). I 1960-kullet er det mest vanlig å ha utdanning på mellomnivået. På dette nivået går forskjellen i favør av mennene (53 prosent av mennene og 45 prosent av kvinnene). På det høyeste nivået, det vil si på universitets- og høgskolenivå av minst tre års normal varighet, kommer kvinner og menn likt ut. Selv om forskjellen mellom kvinners og menns utdanningsnivå ble vesentlig mindre fra 1973, da 1945-kullet var 28 år, til 1988 da 1960-kullet var på samme alder, var det fortsatt mennene som i gjennomsnitt hadde det høyeste utdanningsnivået.

3.1.14 Rekrutteringen i framtiden

Det knytter seg mange usikkerhetsmomenter til prognoser for elev- og studenttallet de nærmeste årene. Spesielt vil anslagene for universitetene og høgskolene være meget usikre.

På kort sikt kan det framtidige elevtallet i grunnskolen anslås med temmelig stor sikkerhet. Det vil øke betydelig i årene som kommer. Fram til år 2005 må vi regne med en økning på nær 30 prosent, til 615 000 elever. Dette skyldes i hovedsak at de store årskullene med barn som allerede er født, begynner på skolen og at grunnskolen utvides til 10-årig når alderen for skolestart senkes til 6 år i 1997 (Nielsen 1995).

Etter år 2000 vil denne veksten forplante seg til aldersgruppen 16-19 år og bidra til økt behov for plasser i videregående skole. Andelen som går over fra grunnskolen til videregående skole vil nok ligge på samme høye nivå også de neste årene, men fordelingen av elever på ulike studieretninger vil i stor grad avhenge av hvordan den nye strukturen i videregående skole blir. Kapasitetsutvidelser som gir flere treårige rettlinjede løp også på praktiske linjer, kan for eksempel redusere det samlede elevtallet ved at færre elever vandrer på kryss og tvers innen og mellom studieretningene. Samtidig kan elevtallet øke som følge av kapasitetsutvidelsen ved at andelen avhoppere reduseres (Jørgensen 1993).

Størrelsen på årskullene som kommer i studiealder avtar sterkt utover på 1990-tallet. Antall studenter vil også avhenge av opptakskapasiteten i sektoren og av den gjennomsnittlige studietiden. Videre vil utviklingen på arbeidsmarkedet for personer med høyere utdanning utover på 1990-tallet få betydning for kommende alderskulls utdanningsvalg (Jørgensen 1993).

I en prognose utarbeidet i Statistisk sentralbyrå i 1993 (Andreassen m.fl. 1993) er antall elever og studenter 16 år og over anslått til 360 000 i 1995. Dette skulle grovt sett tilsvare elevene i videregående skole og studentene ved universiteter og høgskoler. Anslaget ligger noe under det faktiske antallet elever i disse utdanningsinstitusjonene i 1995, men prognosen kan likevel gi oss en viss pekepinn om hvordan antallet elever og studenter vil endres de nærmeste årene. Fram til 2005 vil antallet ligge rundt dagens nivå, men fra da av øker det med ca 30 000 fram til år 2010 og videre med nye 10 000 fram til år 2015. Deretter vil det igjen bli færre elever og studenter 16 år og eldre. Framskrivingene baseres på en forutsetning om konstante overgangssannsyligheter for utdanning, og det understrekes derfor at tallene er usikre.

3.1.15 Befolkningens utdanningsnivå vil fortsette å øke

I den samme prognosen har man forsøkt å forutsi endringene i befolkningens utdanningsnivå, og her kan det se ut til at prognosen har truffet bedre. I følge prognosen ville 19 prosent av befolkningen 16 år og over ha utdanning på universitets- og høgskolenivå i 1994. I følge utdanningsstatistikken var det faktiske tallet 18,7 prosent (Utdanningsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå). Prognosen forutsetter at andelen øker til ca 25 prosent rundt år 2010.

I en nyere prognose (se tabell 3.1.2) er utdanningsnivået i ulike aldersgrupper framskrevet. I løpet av de neste 25 år vil utdanningsnivået øke i alle aldersgrupper, minst blant de i 20-årsalderen, mest blant de over 40 år. Blant kvinner i alderen 50-59 år antas andelen med utdanning på universitets- og høgskolenivå å øke fra 16 prosent i 1995 til 45 prosent i år 2020. Dette året vil trolig halvparten (51 prosent) av kvinnene i 40-årsalderen ha utdanning på dette nivået.

3.2 Yrkesaktivitet og arbeidstid 4

3.2.1 Arbeid gir materiell og sosial velferd

Arbeid danner grunnlaget for den materielle verdiskapingen i samfunnet og er den viktigste inntektskilden for de fleste individer og husholdninger. Folk i arbeidsfør alder bruker en stor del av den tiden de har til rådighet på arbeid, enten mot betaling eller som ulønnet husholdsarbeid.

Gjennom det inntektsgivende arbeidet erverves rettigheter av ulike slag. Det gir rett til kompensasjon for inntektsbortfall, for eksempel ved arbeidsledighet, sykdom eller uførhet. Det gir mødre rett til fødselspenger i forbindelse med graviditet og fødsel, og ved barns sykdom kan de ta fri med full lønn et visst antall dager. Gjennom arbeidet legges dessuten grunnlaget for den enkeltes framtidige pensjonsinntekter.

I tillegg til det rent økonomiske aspektet vil arbeidet for mange også bidra til personlig vekst og et godt sosialt miljø. Men arbeidet kan også oppleves som en byrde. Det kan virke rutinemessig og trettende i det lange løp, og arbeidsmiljøet kan oppleves som stressende og fysisk belastende. For mange vil arbeidet da gjerne oppleves som et middel til å tjene til livets opphold, og som noe som stjeler tid fra fritiden eller fra andre viktige gjøremål, som for eksempel samvær med barn. Etter hvert som kvinners yrkesaktivitet har økt, har mange barnefamilier opplevd en konflikt mellom det inntektsgivende arbeidet utenfor hjemmet og de forpliktelsene de føler at de har overfor sine barn. Det kan ofte være vanskelig å få tiden til å strekke til (Kitterød og Roalsø 1996).

3.2.2 Arbeid og sysselsetting

I den offisielle statistikken er det bare personer som utfører inntektsgivende arbeid som blir klassifisert som sysselsatte, enten som lønnstakere eller som selvstendig næringsdrivende i egen virksomhet. Den offisielle definisjonen av sysselsatt er vid i den forstand at alt inntektsgivende arbeid ned til en times varighet pr. uke inkluderes i begrepet. Men det kan innvendes at definisjonen er snever når det gjelder avgrensningen av hvilke typer virksomhet som skal medregnes (se avsnitt 3.4.1).

Tilknytningen til arbeidsmarkedet for de ulike befolkningsgruppene måles i form av yrkesfrekvenser eller arbeidsstyrkeprosenter, det vil si hvor mange som har et inntektsgivende arbeid, eller som aktivt søker etter det. I tillegg er vi også interessert i å se på hvor lang arbeidstid de sysselsatte har. I den ene enden av skalaen finner vi for eksempel skoleungdom som bare har en avisbudjobb, og i den andre enden de heltidsansatte, ofte med overtid i tillegg.

3.2.3 Det inntektsgivende arbeidet fordeles på flere

Mens tallet på sysselsatte personer økte med mellom 5 og 6 prosent i perioden 1980-1994, var antall utførte timeverk omtrent det samme i 1994 som i 1980 (nasjonalregnskapstall i Arbeidsmarkedsstatistikk 1994 Hefte I, Statistisk sentralbyrå). Det inntektsgivende arbeidet er blitt fordelt på flere ved en sterk økning i tallet på sysselsatte kvinner, for en stor del i form av deltidsarbeid, mens sysselsettingen blant menn har gått noe ned.

3.2.4 Ekspansjon i tjenesteyting, nedgang i vareproduksjon

Fra 1980 til 1995 økte sysselsettingen for kvinner med nesten 180 000, mens sysselsettingen for menn gikk ned med knapt 10 000. I denne perioden under ett gikk sysselsettingen ned med om lag 130 000 personer innenfor vareproduksjon (herav mer enn en tredel i primærnæringene), mens den gikk opp med om lag 300 000 innenfor tjenesteyting (herav vel 40 prosent i helse- og sosialsektoren).

Årene fra 1980 til 1995 var imidlertid ikke preget av en jevn utvikling på arbeidsmarkedet. I hovedtrekk kan de 15 årene deles inn i fire perioder når det gjelder etterspørselen etter arbeidskraft (se tabell 3.2.1).

I perioden 1980-1984 økte tallet på sysselsatte personer med 62 000. Kvinnene stod for hele denne økningen, som først og fremst fant sted i næringen offentlig, sosial og privat tjenesteyting, deriblant undervisning, helse- og sosialtjenester. Veksten i utførte timeverk i denne næringen var nesten like stor som veksten i antallet sysselsatte personer. Stagnasjonen i sysselsettingen for menn må ses i sammenheng med nedgangen i industrisysselsettingen.

Etter lavkonjunkturen i 1983-1984 ble det etter hvert en kraftig vekst i etterspørselen etter arbeidskraft. Fra 1984 til 1987 økte sysselsettingen med om lag 160 000 personer, hvorav 100 000 kvinner. Varehandel, hotell- og restaurantdrift, bankvirksomhet og forret-ningsmessig tjenesteyting stod for mer enn halvparten av veksten i denne treårsperioden. Bygge- og anleggsbransjen opplevde også et oppsving, og veksten i offentlig tjenesteyting fortsatte, om enn ikke i samme grad som de foregående år.

Fra 1987 til 1993 ble situasjonen på arbeidsmarkedet verre fra år til år. Arbeidsløsheten økte både absolutt og relativt, og tallet på sysselsatte gikk ned med 122 000, hvorav 102 000 menn. Deler av de næringene som ekspanderte sterkest på midten av 1980-tallet, det vil si detaljhandel, bank- og finansieringsvirksomhet, stagnerte eller gikk tilbake. Størst nedgang var det likevel i industri, bygge- og anleggsvirksomhet og i primærnæringene. Veksten i helse- og sosialtjenester og i undervisningssektoren fortsatte, også i denne perioden.

Det var i første rekke heltidsjobber som gikk tapt. Det har sammenheng med at nedgangen særlig rammet mannsdominerte næringer som industri, bygge- og anleggsvirksomhet. Fra 1988 til 1993 ble det vel 80 000 færre menn i heltidsjobber. I samme periode var det en liten økning i tallet på heltidssysselsatte kvinner, og en viss reduksjon i kvinners deltidssysselsetting (Arbeidsmarkedsstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

Fra og med 1993 har situasjonen på arbeidsmarkedet blitt bedre. Arbeidsløsheten er blitt redusert fra 6 prosent i 1993 til 5 prosent i 1995. I 4. kvartal 1995 var den under 4 prosent for første gang siden 1988. Antall sysselsatte økte med 30 000 fra 1993 til 1994 og ytterligere 45 000 fra 1994 til 1995 (Ukens statistikk 4/1996, Statistisk sentralbyrå). Veksten kom både i typiske mannsnæringer som industri, transport og bygge- og anleggsvirksomhet og i helse- og sosialsektoren, der kvinnene er i flertall. I løpet av de to årene ble det 40 000 flere sysselsatte menn og 30 000 flere sysselsatte kvinner.

3.2.5 Sterkest vekst i kommunal sektor

Tallet på sysselsatte personer i offentlig forvaltning (undervisning og forskning, helse- og sosialtjenester med videre) økte i følge nasjonalregnskapet med 165 000 (ca. 35 prosent) fra 1980 til 1995. Veksten kom i all hovedsak innenfor den kommunale og fylkeskommunale sektor. Samtidig var det en nedgang på 65 000 i sysselsettingen innenfor den øvrige næringsvirksomheten. Mesteparten av økningen i kvinnesysselsettingen fant sted innenfor offentlig sektor (Kjeldstad 1993; Arbeidsmarkedsstatistikk 1994 Hefte I og Ukens statistikk 27/1995, Statistisk sentralbyrå. Tall fra nasjonalregnskapet).

Tre av fire offentlig ansatte arbeider i kommunal eller fylkeskommunal virksomhet. Den statlige virksomheten, som bl.a. omfatter Forsvaret, domineres av menn, mens kvinnene utgjør hovedtyngden i kommunal virksomhet, hvor helse- og sosialtjenestene er en viktig del (figur 3.2.1). Fra 1980 til 1992 har utviklingen gått i retning av en stadig sterkere kvinnedominans i kommunesektoren, som i 1992 lønnet hver tredje sysselsatte kvinne (36 prosent) mot bare hver niende sysselsatte mann (11 prosent) (Nasjonalregnskapstall, Statistisk sentralbyrå).

3.2.6 Åtte av ti kvinner i alderen 30-49 år var yrkesaktive i 1994

I begynnelsen av 1970-årene var yrkesfrekvensen for kvinner 33 prosentpoeng lavere enn mennenes. I 1980 var forskjellen redusert til 24 prosentpoeng, og fram til 1994 ble den ytterlige redusert, til 11 prosentpoeng. Samtidig har utviklingen gått i retning av at stadig flere kvinner blir yrkesaktive på heltid. I 1994 var 63 prosent av kvinnene i alderen 16-74 år yrkesaktive, og over halvparten av dem (52 prosent) hadde en heltidsjobb. Åtte av ti kvinner i alderen 30-49 år var yrkesaktive, mot omkring ni av ti menn.

Fra 1980 til 1994 steg yrkesfrekvensen for kvinner mest i aldersgruppene 25-34 år (med 15 prosentpoeng). Sysselsettingen økte altså mest blant kvinner i den typiske småbarnsfasen. Disse hadde i utgangspunktet en lavere yrkesfrekvens enn kvinner i alderen 35-54 år, men har nå nådd opp til de noe eldre kvinnenes nivå (se figur 3.2.2). I 1970-årene var det i aldersgruppen 35-39 år at yrkesaktiviteten økte sterkest (Ellingsæter og Iversen 1984).

Blant gifte og samboende mødre med yngste barn under tre år gikk yrkesfrekvensen opp med hele 24 prosentpoeng fra 1980 til 1994, til 71 prosent. Økningen var størst blant kvinner med to eller flere barn, men fremdeles var det ettbarnsmødrene som oftest var utearbeidende. Også blant mødre med yngste barn i alderen tre til seks år har yrkesfrekvensen økt betydelig. Selv om det ennå er slik at mødrenes yrkesaktivitet stiger med alderen på barna, er forskjellene blitt mindre i løpet av perioden 1980-1994 (se tabell 3.2.2).

I denne perioden er også permisjonsrettighetene blitt utvidet. I offentlig sektor gjelder det ikke bare den lønnede omsorgspermisjonen, men også den ulønnede. Det kan ha medført at flere kvinner nå beholder tilknytningen til arbeidsmarkedet mens de er hjemme med småbarn, og at færre sier opp stillingen sin i småbarnsfasen.

3.2.7 Yrkesaktiviteten øker med utdanningsnivået

Personer med høyere utdanning har høyere yrkesfrekvens enn personer med lavere utdanning. Yrkesaktiviteten varierer imidlertid mer med utdanningsnivå blant kvinner enn blant menn. Det synes som om kvinner i yrker med høyere utdanning i mindre grad enn andre kvinner tar lengre avbrudd i yrkeskarrieren i småbarnsfasen. Noe spissformulert kan det sies at de kvinnene som velger å ta høyere utdanning, samtidig velger å satse på en etterfølgende yrkeskarriere.

I løpet av 1980-årene har utdanningsnivået fått økende betydning for yrkesaktiviteten både blant kvinner og menn (Kjeldstad 1991). Blant kvinner har yrkesaktiviteten økt i alle aldersgrupper blant dem med høyere utdanning. Blant kvinner med lavere utdanning har yrkesaktiviteten økt blant de under 50 år, mens den har gått ned for de eldste. Samtidig har relativt mange menn med lavere utdanning gått ut av arbeidsstyrken, selv i de aldersgruppene hvor yrkesaktiviteten er høyest, mens det bare har vært en mindre reduksjon eller stabilitet blant menn med høyere utdanning. Som resultat av disse endringene er forskjellene i menns og kvinners yrkesaktivitet blitt mindre på alle utdanningsnivåene (se figur 3.2.3). Fremdeles er forskjellen størst for kvinner og menn med lav utdanning, 16 prosent i 1994. På universitets- og høgskolenivå var forskjellen mellom kvinners og menns yrkesfrekvens da bare 5 prosentpoeng, det vil si mindre enn halvparten av forskjellen mellom kvinners og menns yrkesfrekvens totalt (Arbeidsmarkedsstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

3.2.8 Yrkesaktivitet i 1945- og 1960-kullet

I avsnitt 3.1.13 tok vi for oss to utvalgte årskull, 1945-kullet og 1960-kullet, og så hvordan forskjellene i menns og kvinners utdanningsnivå var blitt utjevnet mellom 1973, da det eldste kullet var 28 år, og 1988, da 1960-kullet nådde samme alder. Her skal vi se på de samme to årskullenes yrkesaktivitet.

Mens kvinnene i 1960-kullet først og fremst brukte ungdomsårene til utdanning, var en stor del av det eldste kvinnekullet allerede i full jobb da de var i samme alder. På hvert alderstrinn fram til 22-årsalderen var det en større andel yrkesaktive blant kvinnene født i 1945 enn blant kvinnene født i 1960. Deretter falt yrkesandelen i det eldste kullet fram til 28-årsalderen, mens nivået i det yngste kullet først holdt seg stabilt og deretter fortsatte å stige. I gjennomsnitt var nesten tre av fire (74 prosent) av kvinnene født i 1960 og litt under halvparten av kvinnene født i 1945 yrkesaktive det året de fylte 28. Andelen som verken var i jobb eller under utdanning, var ikke særlig forskjellig i de to kvinnekullene i tenårene. Men etter 20-årsalderen økte hjemmearbeidet for alvor i det eldste alderskullet. Ved 28-årsalderen var nesten halvparten av kvinnene i 1945-kullet ute både av utdanning og arbeidsliv. Det året kvinnene født i 1960 fylte 28 år, var fortsatt fire av fem under utdanning eller i jobb (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993).

Om vi måler kvinnenes yrkesaktivitet i hvor mange år de hadde vært yrkesaktive i alt fram til utgangen av 28-årsalderen, er det ingen forskjeller mellom kullene. Hver kvinne hadde da jobbet i til sammen 6,8 år. Fordi 1960-kullet kom senere i gang på arbeidsmarkedet, var det større forskjeller tidligere i livet. Det forspranget i samlet yrkesaktivitet som de eldste kvinnene hadde ved 22-årsalderen (0,9 år pr. kvinne), tok det yngste kullet inn igjen senere i 20-årene, da 1945-kullet i sterkere grad prioriterte hjemmearbeid framfor lønnet arbeid (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993).

Sammenliknet med jevngamle menn hadde kvinnene i begge fødselskull lavere yrkesaktivitet ved alle aldere bortsett fra ved 20- og 21-årsalderen, da en stor del av mennene avtjente verneplikten. Men forskjellen mellom kvinner og menn er blitt betydelig mindre i 1960-kullet, spesielt i 20-årene. I det året de fylte 28, var over 90 prosent av mennene i begge kullene yrkesaktive. På dette tidspunktet var yrkesandelen blant mennene i 1945-kullet nesten dobbelt så høy som andelen blant de jevngamle kvinnene, mens mennene i 1960-kullet hadde en yrkesandel som bare lå litt over 15 prosentpoeng høyere enn andelen blant kvinnene født samme år. På grunn av høyere yrkesaktivitet enn kvinnene ved alle aldere får mennene et stadig større forsprang i samlet yrkesaktivitet. Ved utgangen av det året de fylte 28 år, hadde hver mann i 1945-kullet i gjennomsnitt arbeidet 9,4 år. Ved samme alder hadde hver mann i 1960-kullet jobbet 8,1 år (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993).

Fordi kvinnene i større grad enn mennene arbeider deltid var samlet yrkesaktivitet målt ved gjennomsnittlig antall årsverk noe større enn forskjellen i gjennomsnittlig antall yrkesaktive år. Ved 28-årsalderen hadde kvinnene i 1945-kullet tapt 3,1 årsverk sammenliknet med mennene. Da de fylte 43 år, var forskjellen i samlet yrkesaktivitet blitt 9,6 år i mennenes favør. Kvinnene i 1960-kullet hadde ved 28-årsalderen 2,0 færre yrkesaktive årsverk enn mennene. Hvordan det har gått med dem videre, kan vi bare gjette. Yrkesandelen blant disse kvinnene fortsatte å øke utover i 20-årene. Selv om en del av dette var deltid, tapte de færre årsverk pr. år i forhold til de jevngamle mennene enn kvinnene i det eldste kullet. Dersom de fortsetter å tape like mye i gjennomsnitt pr. år som i aldersperioden 22-28 år (litt under 1/4 årsverk pr. år), vil de ha utført om lag 5,6 årsverk mindre enn mennene ved 43-årsalderen. Det vil i tilfelle være en betydelig reduksjon i tapte kvinne-årsverk i inntektsgivende arbeid sammenliknet med 1945-kullet (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993).

Forskjellene i yrkesaktivitet fører også til forskjeller i yrkesinntekt og framtidig pensjonsinntekt. Sammenliknet med de jevngamle mennene hadde kvinnene i 1945-kullet en pensjonsgivende inntekt det året de fylte 28 som lå på tredjeparten av mennenes nivå, mens kvinnene i 1960-kullet hadde et inntektsnivå på litt over halvparten av mennenes. I det året de fylte 43, hadde det eldste kvinnekullet enn gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt som var om lag halvparten av det de jevnaldrende mennene tjente i gjennomsnitt det året. Da hadde kvinnene i gjennomsnitt opparbeidet 1,4 pensjonspoeng, mens mennene hadde et poengtall på 4,4. Dersom 1945-kullet hadde gått av med pensjon med det poengtallet de hadde oppnådd ved 43-årsalderen, ville mennene i gjennomsnitt ha sikret seg en årlig alderspensjon fra folketrygden på om lag 100 000 kroner, mens kvinnene måtte ha nøyd seg med noe over halvparten (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993; se også avsnitt 4.5.1- 4.5.3).

3.2.9 Ungdom over fra arbeid til utdanning

Andelen sysselsatte i alderen 16-24 år gikk klart tilbake fra 1987 til 1991, etter en kraftig økning tidligere på 1980-tallet. For ungdom under 20 år gjaldt økningen fram til 1987 langt på vei skoleelever som tok seg deltidsarbeid ved siden av skolegangen, mens 20-24-åringene ble yrkesaktive på heltid. De senere års sterke reduksjon i sysselsettingen for ungdom skyldes, i tillegg til økt arbeidsløshet, at heltidsarbeid i stor grad er blitt erstattet av skolegang eller studier på heltid. Mens tallet på ungdom i alderen 16-24 år gikk ned med 17 000 fra 1987 til 1991, økte utdanningstilbudet med 47 000 plasser (Bø m.fl. 1993). I 1994 var likevel fortsatt 37 prosent av 16-19-åringene og 68 prosent av 20-24-åringenen med i arbeidsstyrken (Arbeidskraftundersøkelsene, Statistisk sentralbyrå).

3.2.10 Hvem er utenfor arbeidsstyrken?

En av fire personer (kvinner og menn) i alderen 16-66 år befinner seg utenfor arbeidsstyrken, og er altså verken sysselsatt eller arbeidsløs. Skoleelever og studenter utgjør den største gruppen med om lag 270 000 personer. Dernest er det 210 000 arbeidsuføre og førtidspensjonerte, og rundt 130 000 hjemmearbeidende kvinner (Arbeidskraftundersøkelsen 1994, Statistisk sentralbyrå).

I løpet av 1980-årene ble antall hjemmearbeidende kvinner mer enn halvert. Det gjelder både de som var utenfor arbeidsstyrken og de som hadde en deltidsjobb, men som betrakter seg hovedsakelig som hjemmearbeidende (den sistnevnte gruppen utgjorde 35 000 kvinner i 1994). At stadig færre kvinner med deltidsjobb betrakter seg hovedsakelig som hjemmearbeidende, kan delvis avspeile holdningsendringer.

Det er ikke alle hjemmearbeidende kvinner som er hjemme og passer småbarn. Av de 130 000 kvinnene som i 1994 befant seg utenfor arbeidsstyrken og gav uttrykk for at de var hjemmearbeidende, var over halvparten 40 år eller eldre, mens en av fire befant seg i aldersgruppen 55-66 år. Det var neppe mange av de eldste som hadde den daglige omsorgen for egne små barn.

3.2.11 Endringer i arbeidstid

Fra 1. januar 1987 ble arbeidstiden satt ned fra 40 til 37 1/2 time pr. uke for de arbeidstakerne som ennå ikke hadde en slik avtale. Denne arbeidstidsforkortelsen kom først og fremst mannlige ansatte til gode, ettersom de i langt større grad enn kvinner arbeidet heltid, men i noen grad også fordi de oftere arbeidet i yrker med 40-timers uke.

3.2.12 Ungdom over på kort deltid

For menn i alderen 16-74 år under ett har det ikke skjedd noen endring i fordelingen på deltid og heltid i løpet av 1980-årene og første halvdel av 1990-årene. Ni av ti yrkesaktive menn var, og er fortsatt, sysselsatt på heltid. Men blant unge menn i alderen 16-24 år har andelen yrkesaktive på heltid blitt kraftig redusert, mest for de under 20 år (fra 61 til 36 prosent). Andelen på kort deltid, det vil si under 20 timer pr. uke, har gått tilsvarende opp. Det samme har skjedd blant unge kvinner, og må ses i sammenheng med den økende tendensen til å ta videregående og høyere utdanning. Ellers er mønsteret stabilt for menn, med omkring 95 prosent på heltid i aldersgruppen 25-54 år (se tabell 3.2.4).

3.2.13 Flere kvinner velger heltid

For kvinner har det derimot skjedd store endringer i arbeidstidsmønsteret. En stadig høyere andel av de sysselsatte kvinnene arbeider heltid, mens andelen som arbeider lang deltid går ned. Men i absolutte tall øker også antallet kvinner på lang deltid. Vel halvparten av de sysselsatte kvinnene er nå heltidsarbeidende, mens de øvrige fordeler seg jevnt på henholdsvis kort og lang deltid. Fra 1980 til 1994 har andelen på heltid økt med ca. 5 prosentpoeng. Økningen i heltidsandelen har vært størst blant kvinner i alderen 25-39 år, 12-13 prosentpoeng fra 1980 til 1994. Nettopp i denne gruppen økte også andelen yrkesaktive mest i dette tidsrommet. Høyest heltidsandel er det blant 20-25-åringene (67 prosent) (se tabell 3.2.4). De nye kvinnegenerasjonene velger altså i større grad enn sine eldre medsøstre å være yrkesaktive på heltid.

Heltidsandelen for kvinner varierer imidlertid mye i de ulike næringene. Høyest andel på heltid er det innenfor bankvirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting, samferdsel og offentlig adminstrasjon. I disse næringene arbeider to av tre kvinner heltid. Derimot er det en overvekt av deltidssysselsatte innenfor detaljhandel, jordbruk, helse- og sosialtjenester (55-60 prosent på deltid) (Bø m.fl. 1993).

3.2.14 Fortsatt lang arbeidstid for fedrene

På tross av denne avtalefestede arbeidstidsforkortelsen har det vært en viss økning i tallet på sysselsatte som vanligvis har særlig lange arbeidsuker. Det skyldes ikke bare økt bruk av overtid, men også at stadig flere påtar seg en bijobb i tillegg til hovedjobben. I 1980 oppgav 29 prosent av mennene at de vanligvis arbeider 45 timer eller mer pr. uke (eventuelle biyrker medregnet) (Barstad 1992). I 1995 var denne andelen steget til 33 prosent (Kitterød og Roalsø 1996). En del av denne økningen kan tilskrives ordningene med fleksibel arbeidstid, med mulighet for opparbeiding av tid som senere avspaseres.

Økt yrkesarbeid blant mødre og lange arbeidsdager blant fedre har skapt bekymring for tidspress og travelhet i barnefamiliene (Berg, Lavik og Solvang 1990). På 1980-tallet steg yrkesdeltakelsen blant mødre samtidig som de nye mødrene på arbeidsmarkedet i økende grad valgte heltids- framfor deltidsarbeid (Gulbrandsen og Hoel 1986; Kjeldstad 1991 og 1993). Samtidig fikk stadig flere fedre lange arbeidsdager (Bø m.fl. 1993; Ellingsæter 1991; Barstad 1992). Andelen med en ukentlig arbeidstid på minst 45 timer steg markert og var i 1991 mest utbredt blant fedre med hjemmeboende barn. Men i løpet av de fire neste årene ble andelen med lang arbeidstid redusert blant fedrene, mens den økte blant enslige menn. I 1995 var andelen med lang arbeidstid omtrent den samme (rundt 35 prosent) blant småbarnsfedre og enslige menn, bortsett fra de aller yngste enslige. Men fortsatt var lang arbeidstid mest utbredt blant fedre med skolebarn (40 prosent) (Kitterød og Roalsø 1996).

3.2.15 Stadig flere småbarnsmødre arbeider heltid

Både blant småbarnsfedre og blant foreldre (fedre og mødre) til barn i skolealder har gjennomsnittlig arbeidstid pr. uke gått ned fra 1991 til 1995. Men blant småbarnsmødrene har arbeidstiden fortsatt å øke, også på 1990-tallet. Fra 1991 til 1995 økte gjennomsnittlig arbeidstid pr. uke både for gifte og samboende småbarnsmødre og for enslige forsørgere.

Økningen i småbarnsmødrenes gjennomsnittlige arbeidstid skyldes at stadig flere arbeider heltid, mens økningen for enslige mødre i tillegg skyldes at flere arbeider lange dager (45 timer eller mer pr. uke). Mens det tidligere var slik at andelen heltidsansatte var lavere blant småbarnsmødre enn blant mødre med større barn, var andelen heltidsansatte i 1995 omtrent den samme i de to gruppene (henholdsvis 41 og 42 prosent) (Kitterød og Roalsø 1996).

Småbarnsforeldre som begge er yrkesaktive på heltid (det gjaldt vel en firedel i 1991 i følge Levekårsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå) brukte til sammen 62 timer pr. uke til inntektsgivende arbeid i 1990. Skolebarnsforeldre som begge hadde heltidsjobb brukte 78 timer pr. uke.

Heltidsandelen er større blant kvinner med ett enn blant kvinner med flere barn. I 1994 arbeidet over halvparten (53 prosent) av alle sysselsatte gifte eller samboende kvinner med ett barn under 16 år heltid. Blant de som hadde tre eller flere barn under 16 år, arbeidet hver tredje (35 prosent) heltid (Arbeidsmarkedsstatistikk 1994, Statistisk sentralbyrå). Fedrenes arbeidstid er lite påvirket av barnetall.

3.2.16 Mange fedre og mødre ønsker kortere arbeidstid

I Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser blir alle ansatte spurt om arbeidstidsønsker. 19 prosent av ansatte småbarnsfedre og 22 prosent av ansatte fedre med barn i skolealder kunne i 1995 tenke seg kortere arbeidstid med en tilsvarende reduksjon i lønn. Blant småbarnsmødre og enslige mødre var andelen noe høyere (henholdsvis 29 og 25 prosent), blant skolebarnsmødre noe lavere (15 prosent) (se tabell 3.2.6). Opplysninger om arbeidstidspreferanser er imidlertid vanskelig å tolke. For de fleste er nok spørsmålet om tilfredshet med nåværende arbeidstid og ønsker om alternative ordninger temmelig hypotetisk. Det er derfor uklart om folk faktisk ville foreta arbeidstidsendringer dersom de fikk mulighet til det. Opplysningene gir likevel en pekepinn om i hvilken grad man ønsker mer rom for gjøremål utenfor jobben, og i hvilken grad nåværende arbeidstid oppleves som ideell eller ikke.

Blant fedrene var det noe flere som ønsket kortere arbeidstid i 1995 enn i 1991. Det var likevel først og fremst blant småbarnsmødre og enslige forsørgere at andelen som ønsket kortere arbeidstid var blitt høyere. 22 prosent av småbarnsmødrene ønsket kortere arbeidstid i 1991, 29 prosent i 1995. I 1991 ønsket seks prosent av ansatte enslige mødre kortere arbeidstid, i 1995 25 prosent (se tabell 3.2.6).

Det er først og fremst de med lang arbeidstid som gir uttrykk for at de kunne tenke seg å arbeide mindre. En av tre småbarnsfedre med arbeidstid 45 timer og mer ønsket kortere arbeidstid, en av fem blant de med arbeidstid 35-44 timer (Levekårsundersøkelsen 1991, Statistisk sentralbyrå; se Kitterød og Roalsø 1996). Sett på bakgrunn av at arbeidsmiljøloven faktisk åpner for nedsatt arbeidstid for arbeidstakere med omsorgsansvar, er det rart at såpass mange fedre ønsker kortere arbeidstid uten at de faktisk søker om arbeidstidsreduksjoner. Ettersom ønskene om kortere arbeidstid gjelder uansett om lønnen reduseres, kan det ikke være økonomiske forhold som hindrer dem i å arbeide mindre. Muligens oppleves kravene på jobben som såpass omfattende at arbeidstidsreduksjoner ikke virker realistiske, kanskje er normer om heltidsinnsats på arbeidsplassen så sterke at man rett og slett ikke kommer på muligheten av å arbeide mindre, eller kanskje sees redusert arbeidsinnsats som et hinder for framtidige karriereplaner.

Blant ansatte småbarnsmødre med arbeidstid 35 timer eller mer ønsket over halvparten kortere arbeidstid i 1995. Dette tyder på at mange opplever full jobb som ganske slitsomt. Blant de som arbeidet kort deltid (mindre enn 20 timer pr. uke) var det ingen som ønsket, kortere arbeidstid. Derimot ønsket en av fem lengre arbeidstid (Levekårsundersøkelsene 1995; se Kitterød og Roalsø 1996). Vi vet ikke hva som hindrer disse mødrene i å arbeide mer. Kanskje er ikke arbeidsgiver villig til å utvide arbeidstiden, og kanskje er det manglende barnetilsynsordninger eller andre krav i forbindelse med familielivet som gjør det vanskelig å jobbe mer.

3.2.17 Framtidsutsiktene

Kan vi forvente at kvinnenes yrkesaktivitet og arbeidstid fortsetter å øke? Mye tyder på det. Det er likevel vanskelig å si hvor stor økningen vil bli. Den framtidige yrkesaktiviteten avhenger både av etterspørselen etter og tilbudet av arbeidskraft. Det er større usikkerhet knyttet til etterspørselen enn til tilbudet av arbeid. Arbeidsstyrken er et mål på det samlede arbeidstilbudet. På kort sikt vil arbeidsstyrken blant annet være påvirket av etterspørselen etter arbeidskraft. Når muligheten for å få arbeid øker, vil flere ønske et arbeid. Men på lang sikt er det først og fremst befolkningsutviklingen som påvirker størrelsen på arbeidsstyrken. For kvinnene vil også endringer i utdanningsnivået og i fødselsmønsteret være av betydning.

Befolkningen i alderen 20-66 år vil øke fram mot år 2020 (se kapittel 2). Antall personer som tilbyr sitt arbeid vil, i følge en prognose fra 1993, øke med 10-15 000 personer årlig i løpet av de nærmeste 10 – 15 år (Andreassen m.fl. 1993). Dette er noe i overkant av økningen i antall sysselsatte i perioden 1980-1995 sett under ett, men langt lavere enn veksten i sysselsettingen de aller siste årene (se tabell 3.2.1). I følge den samme prognosen vil kvinnenes yrkesaktivitet øke med 1 – 2 prosentpoeng de nærmeste 10 – 15 årene, mens menns yrkesaktivitet vil gå ned omtrent like mye. Økningen for kvinnene skyldes i stor grad den forventede økningen i deres utdanningsnivå. Nedgangen for menn har sammenheng med uførhet og førtidspensjonering. Men det er stor usikkerhet knyttet til dette anslaget. Hvis kvinners yrkesaktivitet på ett bestemt utdanningsnivå øker ut over nivået i 1993, vil veksten i kvinners yrkesdeltakelse bli større.

Tabell 3.2.7 viser resultatene fra en noe nyere prognose. Vi ser at det er de eldste kvinnene i yrkesaktiv alder som først og fremst kan forventes å øke yrkesaktiviteten i løpet av de neste 25 år. Andelen yrkesaktive kvinner i alderen 55-66 år forventes å øke fra 53 til 63 prosent, og vil i 2020 være omtrent på nivået med menn i samme aldersgruppe. Blant kvinner yngre enn 55 år forventes andelen yrkesaktive å øke med 1-3 prosentpoeng, mens den blant menn forventes å ligge omtrent på samme nivå i 2020 som i 1995. Forskjellen i yrkesaktivitet mellom menn og kvinner er størst i aldersgruppen 30-39 år. Dette gjelder i dag og forventes også å gjelde i 2020.

3.3 Endringer i tidsbruk

3.3.1 Hvorfor beskrive foreldres tidsbruk?

Dagliglivet blant norske foreldre har gjennomgått store endringer de siste ti-årene. Vi har fått nye generasjoner av foreldre med høyere utdanning og andre verdier, holdninger og prioriteringer enn dem som preget foreldre for noen ti-år siden. Mødre deltar stadig mer i forsørgerarbeidet, og farsrollen er omdefinert til også å omfatte omsorgsforpliktelser. Etterhvert som flere mødre har yrkesarbeid, er problemer angående tidspress, tidsbruk og arbeidsdeling i hjemmet definert som politiske tema.

Gjennom offentlige overføringer, permisjonsordninger, utbygging av barnehager og foreldrebetaling i barnehagene påvirker trolig det offentlige omfanget av foreldrenes yrkes- og omsorgsarbeid, og dermed også dagliglivets organisering.

I dette avsnittet beskrives endringene i barnefamilienes dagligliv ved hjelp av ulike kilder, men først og fremst ved hjelp av undersøkelser av foreldres tidsbruk, såkalte tidsnyttingsundersøkelser.

3.3.2 1970-1991: Mer betalt og mindre ubetalt arbeid blant kvinner. Motsatt utvikling blant menn

Både menn og kvinner forandret sitt dagligliv og sin tidsbruk på 1970-tallet. Endringene var størst blant kvinner. De brukte nærmere en halv time mer i gjennomsnitt pr. dag til inntektsgivende arbeid i 1980 enn i 1970. Utviklingen skyldtes først og fremst at flere kvinner gikk ut i yrkeslivet. En økning både i tid brukt til inntektsgivende arbeid og til fritid var mulig på grunn av en kraftig beskjæring av den tiden som ble brukt til husholdsarbeid. Nedgangen i husholdsarbeid var på over en time i gjennomsnitt pr. dag.

Menn brukte klart mindre tid til betalt arbeid i 1980 enn i 1970. Nedgangen var på nærmere 50 minutter i gjennomsnitt pr. dag og hadde sammenheng både med 1970-årenes arbeidstidsreduksjoner og med synkende yrkesprosenter. På den annen side økte menn sitt ubetalte arbeid i denne perioden, men økningen var langt mindre enn nedgangen blant kvinner (Haraldsen og Kitterød 1992).

Også på 1980-tallet trappet kvinnene opp tiden til inntektsgivende arbeid og reduserte tiden brukt til husholdsarbeid tilsvarende mye. Menn reduserte fortsatt det inntektsgivende arbeidet og økte husholdsarbeidet, men heller ikke i dette tiåret økte de husholdsarbeidet like mye som kvinnene reduserte det. I gjennomsnitt (for både kvinner og menn) ble tid brukt til husholdsarbeid dermed redusert, fritida økte, mens tid brukt til inntektsgivende arbeid har vært uendret siden 1970.

Og selv om det har funnet sted en omfordeling av lønnet arbeid fra menn til kvinner og en omfordeling av husholdsarbeid fra kvinner til menn, så er det fortsatt mennene som bruker mest tid på betalt arbeid og kvinnene på husholdsarbeid (Haraldsen og Kitterød 1993).

3.3.3 1980-årene: Småbarnsforeldre brukte mer tid til inntektsgivende arbeid ...

Økt yrkesarbeid blant mødre og lange arbeidsdager blant fedre har skapt bekymring for tidspress og travelhet i barnefamiliene. 1980-tallet var preget av økt yrkesarbeid blant mødre og lange arbeidsdager blant fedre (se avsnitt 3.2). Dette førte til at småbarnsforeldrene sett under ett brukte nesten fem timer mer pr. uke til inntektsgivende arbeid i 1990 enn ti år før. I gjennomsnitt over året brukte småbarnsforeldrene samlet 53 timer pr. uke til inntektsgivende arbeid. For skolebarnsforeldre var økningen noe mindre. Samlet brukte de nesten 66 timer pr. uke.

Småbarnsforeldre som begge er yrkesaktive på heltid (det gjelder vel en firedel i følge Levekårsundersøkelsen 1991) brukte til sammen 62 timer pr. uke til inntektsgivende arbeid i 1990. Skolebarnsforeldre som begge hadde heltidsjobb brukte 78 timer pr. uke.

3.3.4 ... og mer tid til omsorg for barn

Tidspress og travelhet i hverdagen avhenger ikke bare av tidsbindinger i yrkeslivet, men også av forpliktelser hjemme. I småbarnsfamiliene gikk økt tid til inntektsgivende arbeid ikke på bekostning av husholdsarbeidet. Det skjedde imidlertid en omprioritering fra vanlig husarbeid til omsorg for barn. Denne omprioriteringen gjaldt både fedre og mødre. Småbarnsfedre brukte mer tid til husholdsarbeid i 1990 enn i 1980. Denne økte tiden ble nesten i sin helhet brukt til omsorg for barn, mens tiden brukt til husarbeid forble omtrent uendret.

Småbarnsmødrene reduserte sin tid til husholdsarbeid ved å bruke mindre tid til vanlig husarbeid. Også de brukte mer tid på barna i 1990 enn i 1980. Sett på bakgrunn av at flere barn hadde tilsynsordninger utenfor hjemmet i 1990, er dette bemerkelsesverdig.

Tidsnyttingsundersøkelser fra mange land viser at dette er en generell utvikling. Resultatene kan tyde på at barn gis tidsmessig høyere prioritet, i hvert fall i den tiden foreldrene ikke er på arbeid. Det innebærer ikke nødvendigvis at barn tilbringer mere tid sammen med foreldre, men kan tyde på mer oppmerksomhet i den tiden barn og foreldre er sammen. Yrkesaktive småbarnsmødre tilbragte noe mindre tid sammen med barna enn ikke-yrkesaktive mødre i 1990, henholdsvis 8 og 10 timer pr. dag.

Skolebarnsforeldrene reduserte tiden brukt til husholdsarbeid noe i løpet av 1980-tallet, men mindre enn økningen i inntektsgivende arbeid. Det var mødrene som reduserte tiden til husholdsarbeid ved å bruke mindre tid til vanlig husarbeid. Fedrene endret ikke tiden de brukte verken på husarbeid eller barneomsorg (NOU 1993:17).

3.3.5 Redusert tid til husarbeid

Utviklingen mot økt yrkesaktivitet blant mødre, er blitt fulgt av betydelige reduksjoner av tiden brukt til husarbeid. Ved inngangen til 1990-årene brukte mødre i gjennomsnitt vel 14 timer mindre pr. uke til vanlig husarbeid enn mødre ved inngangen til 1970-årene (Kitterød og Opdahl 1992). Endringene var mest markert på 1970-tallet, men, som vi har sett, også på 1980-tallet var nedgangen betydelig. Reduksjonen i mødrenes husarbeid ble ikke møtt av noen særlig økning blant fedrene.

Den sterke reduksjonen i tiden barnefamiliene bruker til husarbeid, kan delvis skyldes at det produseres mindre hjemme, at husarbeidet er rasjonalisert gjennom økt bruk av tekniske hjelpemidler og mer kjøp av ferdigmat, men det kan også skyldes endrede oppfatninger om hva som er akseptabel standard i hjemmet (Haraldsen og Kitterød 1992). Det kan også være at stadig flere betaler andre for hjelp til husarbeidet på samme måte som mange betaler for barnetilsyn.

Vi vet lite om utviklingen og omfanget av bruken av betalte tjenester i hjemmet. En av 20 kvinner har i dag privat regjøringshjelp. Blant mødre er slik hjelp vanligst blant dem med god økonomi og høy utdanning. En av fem gifte mødre i husholdninger med bruttoinntekt på minst 500 000 kroner har rengjøringshjelp. Andelen er omtrent like høy blant gifte mødre med høyeste utdanning. Om lag en firedel av alle voksne kunne tenke seg å betale for rengjøring i hjemmet. Det er først og fremst økonomiske grunner som gjør at de ikke skaffer seg slik hjelp. En del vegrer seg nok også for å betale for rengjøring i hjemmet fordi de synes det er flaut eller upassende (Statistisk sentralbyrås omnibusundersøkelser; Kitterød 1996).

3.3.6 Mindre tidspress for barnefamiliene på 1990-tallet?

Tendensen til økt tidspress blant barnefamiliene på 1980-tallet ser ikke ut til å ha fortsatt inn på 1990-tallet. Derimot ser vi tegn til mer lik tidsbruk blant mødre og fedre både når det gjelder yrkesarbeid og husarbeid.

På 1980-tallet fikk flere fedre lang arbeidstid. Denne utviklingen har nå snudd. I følge levekårsundersøkelsene hadde færre fedre lange arbeidsuker i 1995 enn i 1991. Både småbarnsfedre og skolebarnsfedre arbeidet i gjennomsnitt én time mindre pr. uke i 1995 enn i 1991. Småbarnsforeldrene fikk likevel ikke redusert sin samlede arbeidstid. Småbarnsmødres gjennomsnittlige arbeidstid økte, først og fremst på grunn av at stadig flere arbeider heltid. I gjennomsnitt var småbarnsforeldrenes samlede arbeidstid omtrent den samme i 1995 som i 1991. Mødre til skolebarn reduserte sin gjennomsnittlige arbeidstid. Foreldrene til barn i skolealderen reduserte i gjennomsnitt sin samlede ukentlige arbeidstid med nesten to og en halv time fra 1991 til 1995. Samtidig økte enslige mødre sin arbeidstid med nesten fire timer pr. uke i gjennomsnitt. Dette skyldtes dels overgang til heltid, dels at flere arbeidet lange dager i 1995 enn i 1991 (se avsnitt 3.2.14 og 3.2.15).

På 1970- og 1980-tallet ble foreldrenes tid til husarbeid redusert, noe som bidro til at dagliglivet ble mindre hektisk enn mødrenes økte yrkesdeltakelse skulle tilsi. Fra 1980 til 1990 reduserte mødrene tiden brukt til husarbeid, uten at fedrene økte sin tid. Også fra 1991 til 1995 reduserte mødrene tiden brukt til husarbeid. I denne perioden ble nedgangen i mødrenes husarbeid møtt av en viss økning blant fedrene. I følge levekårsundersøkelsene brukte 22 prosent av småbarnsmødrene minst 30 timer pr. uke til husarbeid i 1991. I 1995 var andelen redusert med ni prosentpoeng. Mens halvparten av småbarnsfedrene i 1991 utførte husarbeid mindre enn fem timer pr. uke, gjaldt dette 41 prosent i 1995 (Kitterød og Roalsø 1996). Men fortsatt bruker mødrene langt mer tid i gjennomsnitt til husarbeid og omsorg for barn enn fedrene, mens fedrene bruker mer tid til inntektsgivende arbeid enn mødrene.

3.3.7 Mindre familiesamvær, men jevnere fordeling mellom fedre og mødre?

Hittil har vi beskrevet endringene i fedres og mødres tidsbruk ved hjelp av de aktivitetene som i dagbøkene fra tidsnyttingsunderøkelsene registreres som viktigste gjøremål. I tillegg har vi støttet oss på opplysninger fra levekårsundersøkelsene. Fra nå av skal vi gå over til å se på opplysningene i dagbøkene om hvem de som gir opplysningene, er sammen med. Vi går altså over fra et aktivitetsperspektiv til et samværsperspektiv (se boks 3.4).

Både småbarnsfedre og -mødre bruker mye tid sammen med husholdningsmedlemmer både på hverdager og i helgene (se figur 3.3.2). Fedrenes yrkestilknytning fører imidlertid til at det er stor forskjell på hverdag og helg for deres vedkommende. Fedre tilbringer nesten fire timer mer sammen med familiemedlemmer på en gjennomsnittlig lørdag eller søndag enn på en gjennomsnittlig hverdag.

Samværstiden med husholdningsmedlemmer er noe redusert i løpet av 1980-tallet. Stort sett er dette en generell endring som gjelder for alle bosatte i flerpersonhusholdninger, men utviklingens styrke varierer mellom menn og kvinner og mellom ulike familiefaser. Dagens småbarnsmødre tilbragte omtrent tre kvarter mindre sammen med husholdningsmedlemmer enn småbarnsmødre i 1980. Samværstiden er redusert så vel i helger som på hverdager. Småbarnsfedres samværstid med husholdningsmedlemmer er derimot nesten uendret. Det var derfor mindre forskjell mellom fedres og mødres husholdningssamvær i 1990 enn i 1980 (Kitterød 1993).

3.3.8 Mindre samvær mellom ektefellene

I de fleste familiefaser har også samværet med ektefellen blitt noe mer begrenset i løpet av 1980-tallet. Også denne endringen gjelder uansett om man har barn eller ikke. Småbarnsforeldre tilbragte vel fem og en halv time i gjennomsnitt pr. dag sammen med ektefellen i 1990, og dette er mindre enn hva som var tilfellet ti år tidligere (se figur 3.3.3). Lørdager og søndager har mindre karakter av å være rene familiedager enn tidligere, selv om det selvsagt fortsatt er store forskjeller mellom hverdager og helger på dette området. Småbarnsforeldre tilbringer nesten dobbelt så mye tid med husholdningen samlet på en gjennomsnittlig lørdag eller søndag som på en gjennomsnittlig hverdag (Kitterød 1993).

3.3.9 Fedre er sammen med barna fem timer pr. dag – mødre åtte timer

Dagens småbarnsfedre tilbringer i gjennomsnitt om lag fem timer daglig sammen med barn under skolealder (se figur 3.3.4). Tatt i be-traktning at fedre flest har full jobb, kan dette oppfattes som relativt mye. Yrkeslivet legger i gjennomsnitt beslag på vel fem og en halv time pr. dag. De våkne timene utenom jobben konsentreres altså i stor grad om barna. Ikke overraskende er samværstiden langt mer omfattende i helgene enn på hverdager. Forskjellen utgjør omtrent to og en halv time. Fedres samværstid med barna er omtrent uendret de siste tiårene.

I gjennomsnitt bruker småbarnsmødre bare en tredel så mye tid i yrkeslivet som fedre og ser følgelig atskillig mer til barna. De er sammen med barn under skolealder vel åtte timer pr. dag. Dette utgjør omtrent halvparten av døgnets våkne timer. Forskjellen mellom hverdag og helg er dessuten ganske liten.

Langt flere barn har regelmessig tilsyn utenfor hjemmet i dag enn i 1980 (se figur 9.5.1). I 1980 hadde 34 prosent av 0-6-åringene en eller annen form for organisert tilsyn utenfor hjemmet. I 1990 var andelen nærmere 60 prosent (Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser). Disse endringene samt økningen i småbarnsmødres yrkesaktivitet gjør det rimelig å forvente en nedgang i mødres samværstid med barna. Dagens småbarnsmødre tilbringer i gjennomsnitt om lag 20 minutter mindre pr. dag, eller to og en halv time mindre pr. uke, sammen med barn under skolealder enn småbarnsmødre i 1980. Utviklingen gjelder for alle ukedager. Sett på bakgrunn av mødres økte yrkesaktivitet og den betydelige økningen i bruken av tilsynsordninger utenfor hjemmet, er disse endringene forholdsvis små (Kitterød 1993) og forteller hvor stor vekt mødrene legger på at egen yrkesaktivitet ikke skal gå ut over barna. Det at omsorgen for barna i dag organiseres på en annen måte enn da de fleste mødre var hjemmeværende eller arbeidet deltid, betyr ikke nødvendigvis at mødrene fraskriver seg ansvaret. De beholder i de fleste tilfelle ansvaret for at den totale omsorgskjeden er god nok (se vedlegg 10 til innstillingen; Haavind 1987).

3.3.10 Fedre har mer alenetid med barna enn før

Samvær med barn uten ektefellen til stede krever større oppmerksomhet og engasjement enn samvær med ektefellen til stede. Omtrent 60 prosent av mødres samvær med barna foregår uten at far er til stede. Selv om det har vært en viss nedgang i mødres samlede samværstid med barna, ser det ut til å ha vært en viss økning i alenetiden, først og fremst i helgene (se figur 3.3.4).

I gjennomsnitt foregår omtrent en tredel av fedres samvær med barna, eller vel én og en halv time pr. dag, uten at mor er til stede. Selv om mødres økte yrkesengasjement ikke er møtt av en tilsvarende økning i fedres samlede samværstid med barna, ser det altså ut til at fedre avlaster mødre ved å ta mer eneansvar i barneomsorgen. Fedre hadde i følge tidsnyttingsundersøkelsene om lag 20 minutter mer alenetid sammen med barn i 1990 enn i 1980, og siden denne utviklingen både gjelder hverdager og helger, kan økningen tyde på en endring i fedres omsorgsrolle i retning større ansvar (Kitterød 1993).

3.4 Familiepolitikk, arbeid og omsorg

3.4.1 Om inntektsgivende arbeid og ubetalt husholdsarbeid

I avsnitt 3.3 er det bare personer som utfører inntektsgivende arbeid som blir regnet som sysselsatte, enten som lønnstakere eller som selvstendig næringsdrivende i egen virksomhet. Men man kan også bruke begrepet arbeid om all nyttig virksomhet som utføres i samfunnet. Da ville også følgende aktiviteter falle inn under arbeidsbegrepet:

• Ulønnet arbeid i egen eller andres husholdning, i form av husarbeid, vedlikeholdsarbeid og omsorg for egne barn og for pleietrengende personer.

• Ulønnet innsats i frivillige organisasjoner, for eksempel innen barne- og ungdomsarbeid.

Et slikt vidt arbeidsbegrep vil kunne være et bedre verktøy for å beskrive verdien av den samlede aktiviteten i samfunnet, enn et snevrere arbeidsbegrep.

Mange fritidsaktiviteter kan også være nyttige. Det er ikke alltid like lett å skille mellom ulønnet arbeid og fritidsaktiviteter. Vanligvis vil oppgaver som kan settes bort, regnes som arbeid, enten man gjør dem selv eller ikke, mens gjøremål som ingen kan gjøre for en annen (gå en tur, se på TV), regnes som fritid.

I avsnitt 3.3 har vi skilt mellom inntektsgivende arbeid på den ene siden og ubetalt husholdsarbeid, det vil si husarbeid, omsorgsarbeid og vedlikeholdsarbeid for egen eller andres husholdning, på den andre siden (se boks 3.4 om begrepene som nyttes i tidsnyttingsundersøkelsene). Husholdsarbeidet utgjør en anselig del av verdiskapingen i samfunnet. I 1990 ble det utført nesten like mange årsverk ubetalt husholdsarbeid som inntektsgivende arbeid. Kvinnene sto for om lag to tredeler av dette arbeidet (Aslaksen og Koren 1995, Brathaug 1990; Dahle 1993). I takt med kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet siden slutten av 1960-tallet har imidlertid omfanget av husholdsarbeidet blitt redusert og delvis omgjort til lønnsarbeid gjennom utbygging av offentlige (og private) omsorgs- og velferdstjenester. Samtidig har man kunnet redusere tiden brukt til tradisjonelt husarbeid (matlaging, klesvask, rengjøring med videre) blant annet som en følge av den teknologiske utviklingen på dette området (ferdigmat, komfyr og mikrobølgeovn, oppvaskmaskin, vaskemaskin, støvsuger med videre). Men det har også kommet nye oppgaver til, for eksempel vedlikehold av alle husholdningshjelpemidlene. Tilsyn med og omsorg for barna i hjemmet lar seg dessuten vanskelig rasjonalisere.

I løpet av 1980-tallet reduserte småbarnsmødrene i gjennomsnitt tiden brukt til husarbeid med 50 minutter til vel to og en halv time pr. dag, skolebarnsmødre med 40 minutter til knapt tre timer pr. dag. Fedrene brukte ca. 45 minutter pr.dag til husarbeid både i 1980 og i 1990 (se tabell 3.3.1). Fra 1991 til 1995 fant det sted en ytterligere reduksjon i småbarnsmødrenes tid brukt til husarbeid, men i denne perioden ble den i noen grad oppveid av at småbarnsfedrene brukte noe mer tid til husarbeid i 1995 enn i 1991 (se avsnitt 3.3.6).

Menn bruker mer tid enn kvinner til inntektsgivende arbeid, kvinner bruker mer tid enn menn til ubetalt husholdsarbeid. I gjennomsnitt er summen av det betalte og det ubetalte arbeidet omtrent den samme for kvinner som for menn. Småbarnsfedre brukte i 1990 om lag ni timer pr. dag til betalt og ubetalt arbeid, småbarnsmødre åtte og en halv time. Blant foreldre til skolebarn var det mødrene som arbeidet mest. I gjennomsnitt arbeidet skolebarnsmødrene åtte og en halv time, skolebarnsfedrene åtte timer pr. dag (se tabell 3.3.1).

Selv om husholdsarbeidet (husarbeid, barnepass, reparasjoner m.v.) er ubetalt, bidrar det til å øke husholdningens materielle levekår. Når man vasker gulv eller lager mat, sparer man de utgiftene som man ellers ville ha hatt ved å kjøpe disse tjenestene. Det samme gjelder når man er hjemme og passer egne barn i stedet for å betale for dagmamma eller for barnehageplass. Verdien av denne hjemmeproduksjonen kan beregnes. I kapittel 5 er det vist hvordan bildet av fordelingen av inntekt og velferd mellom barnefamilier blir en annen når man tar hensyn til verdien av det ubetalte husholdsarbeidet, enn når man bare ser på fordelingen av de rene pengeinntektene.

Måten ektefellene fordeler det inntektsgivende arbeidet og det ulønnede arbeidet i hjemmet mellom seg på, kan få konsekvenser for hvordan inntekten anvendes og fordeles mellom de ulike husholdningsmedlemmene. Den som tilfører husholdningen mest pengeinntekt, får trolig også størst innflytelse på slike beslutninger (se avsnitt 5.4).

3.4.2 Foreldrenes avveining mellom inntektsgivende arbeid og ubetalt husholdsarbeid

Når man analyserer hvordan endringer i ulike offentlige tiltak kan tenkes å påvirke arbeidstilbudet og dermed yrkesaktiviteten, tar man gjerne utgangspunkt i en modell, det vil si i et forenklet bilde av virkeligheten (se figur 5.1.1). I tradisjonelle arbeidstilbudsmodeller skiller man mellom arbeid i markedet og fritid. Fritid blir oppfattet som en vare på linje med andre forbruksvarer. Prisen på denne varen er den lønnen man går glipp av ved ikke å arbeide i markedet.

Fritiden eller den tiden man ikke nytter til inntektsgivende arbeid, kan imidlertid benyttes til verdiskapning i hjemmene, det vil si til husarbeid, reparasjoner eller pass av barn. For barnefamilier med trangt tidsbudsjett kan man derfor for enkelthets skyld formulere modellen som et valg mellom inntektsgivende arbeid på den ene siden og husholdsarbeid, først og fremst omsorg for barn på den andre (se vedlegg 12).

Kvinner og menn har et felles ansvar for å løse oppgavene i familien. Selv om kvinnene i de fleste tilfelle fortsatt har hovedansvaret for hjem og barn, har den økte yrkesaktiviteten blant kvinner med barn ført til at mannen har fått et noe større ansvar i hjemmet. Småbarnsfedre brukte i gjennomsnitt 20 minutter mer tid til husholdsarbeid (husarbeid, barnepass, reparasjoner m.v.) i 1990 enn i 1980 (se tabell 3.3.1). Fordelingen av oppgavene i hjemmet mellom foreldrene vil i større eller mindre grad være resultatet av forhandlinger mellom ektefellene eller samboerne. Den enes beslutninger om yrkesaktivitet og arbeidstid vil få konsekvenser for hvordan den andre parten fordeler sin tid mellom inntektsgivende arbeid og ubetalt husholdsarbeid. Offentlige tiltak og rammebetingelser som påvirker den enes arbeid og inntekt, får dermed også betydning for den andres (se vedlegg 10, 12 og 18).

3.4.3 Empiriske analyser av mikrodata

Det er svært mange forhold som påvirker den enkeltes beslutning om yrkesaktivitet og arbeidstid. Kvinner vil velge annerledes enn menn, unge annerledes enn eldre, personer med høy utdanning annerledes enn personer med lav utdanning. Lønnsnivå, skatt og overføringer betyr trolig også mye for arbeidstilbudet. For småbarnsfamilier vil tilgangen på offentlig barnetilsyn kunne være av stor betydning. Og sist, men ikke minst: det må finnes arbeidsplasser for de som ønsker å arbeide.

Ved hjelp av mikrodata (det vil si opplysninger om enkeltpersoners arbeid og inntekt) har man analysert hvordan enkelte slike forhold påvirker ulike gruppers arbeidstilbud. I slike mikroanalyser av arbeidstilbud og offentlig politikk har man både vært opptatt av hvordan skatter, overføringer og subsidierte tjenester kan virke på beslutningen om å arbeide eller ikke arbeide, og på fastsettelsen av ønsket arbeidstid.

Resultater fra denne type arbeidstilbudsstudier presenteres ofte i form av elastisiteter, som viser hvor følsomt arbeidstilbudet er i forhold til små endringer i for eksempel lønn eller arbeidsfri inntekt. Lønnsøkninger (eller reduksjoner i skatt) og økninger i arbeidsfrie inntekter (som barnetrygd) påvirker individet forskjellig. En reduksjon i skatt har to effekter på individets arbeidstilbud. For det første vil individet kunne arbeide mindre til samme inntekt etter skatt, når skatten reduseres. Dette kalles inntektseffekten: Inntektsøkningen medfører at individet kan kjøpe mer fritid, det vil si vedkommende kan redusere sitt arbeidstilbud og likevel opprettholde inntektsnivået. Den rene inntektseffekten måles ved inntektselastisiteten. Den viser hvor mange prosent en vil redusere sitt arbeidstilbud med, når den arbeidsfrie inntekten, som for eksempel barnetrygd, øker med en prosent. Og når arbeidstilbudet reduseres, kan vi tenke oss at tid brukt til omsorg for barn, annet husholdsarbeid og egen fritid øker tilsvarende.

Den andre effekten, substitusjonseffekten, refererer til at lønnsøkningen også medfører at prisen på fritid øker. En lønnsøkning gjør det mer attraktivt å arbeide og mer kostbart å nyte fritiden eller å passe barna selv. En har dermed to effekter som drar i hver sin retning når det gjelder effekten på arbeidstilbudet av en lønnsøkning, en skattereduksjon, eller for småbarnsmødre, også en reduksjon i prisen på barnetilsyn. Totaleffekten av en lønnsøkning defineres gjennom Cournot-elastisiteten. Den viser hvor mange prosent en vil øke arbeidstilbudet med dersom marginallønnen (netto timelønn; se boks 3.5) øker med én prosent, enten som følge av økning i lønn, reduksjon i skatt eller, for småbarnsmødre, også reduksjon i prisen på barnehage.

Tabell 3.4.1 gir oversikt over Cournot-elastisiteter for forholdet mellom lønn og arbeid og inntektselastisiteter for forholdet arbeidsfri inntekt og arbeid for kvinner og menn. Elastistitetene er beregnet på grunnlag av arbeidstilbudsstudier i andre land. tabellen viser at resultatene spriker, men indikerer en positiv Cournot-elastisitet for kvinner og nær null, men muligens negativ for menn. Inntektselastisitetene i de studiene det er henvist til i tabellen er negative for både kvinner og menn.

Resultatene spriker noe, men tyder på at kvinner jevnt over vil øke sitt arbeidstilbud når marginallønnen øker, for eksempel ved en reduksjon i marginalskatten eller en reduksjon i satsene for foreldrebetaling i barnehage. De vil imidlertid redusere sitt arbeidstilbud dersom deres arbeidsfrie inntekt øker, for eksempel ved en økning i barnetrygden eller i ektefellens inntekt. Menn, ser i likhet med kvinner, ut til å ville redusere arbeidstilbudet når den arbeidsfrie inntekten, for eksempel konas inntekt, øker. Derimot ser det ikke ut til at de vil øke arbeidstilbudet når marginallønnen øker, for eksempel gjennom en reduksjon i marginalskatten.

Arbeidstilbudseffekten av en endring i barnetrygden eller i marginalskatten er ikke den samme for de med høy og de med lav inntekt. I tabell 3.4.2 er listet opp resultatene i form av Cournot-elastisiteter fra en mikroøkonometrisk studie som Aaberge m.fl. (1995) har gjort på grunnlag av norske data fra 1979. De egne lønnselastisitetene i tabellen viser hvordan henholdsvis menn og kvinner reagerer på en økning i egen marginallønn (timelønn etter skatt) (se boks 3.5). Vi ser at de 80 prosent av mennene som verken tilhører de 10 prosent fattigste eller 10 prosent rikeste husholdningene, vil øke sitt arbeidstilbud med 0,16 prosent som en følge av en økning i egen marginallønn på én prosent. De 10 prosent fattigste vil øke arbeidstilbudet med over to prosent når egen marginallønn øker med én prosent.

I avsnitt 3.4.2 var vi inne på at det er naturlig å se ektefellers tilpasning på arbeidsmarkedet i sammenheng. Krysselastisitetene i tabell 3.4.2 viser hvordan henholdsvis kvinner og menn reagerer på en liten økning i ektefellens marginallønn. Vi ser at de 80 prosent av mennene som verken er blant de rikeste eller de fattigste, vil redusere sitt arbeidstilbud noe (0,17 prosent) når det er ektefellen som mottar lønnsøkningen.

Tabellen viser også at kvinners arbeidstilbud påvirkes sterkere av endringer i egen marginallønn enn mennene påvirkes av endringer i sin. En økning i marginallønnen på én prosent blant de 10 prosent av kvinnene som tilhører de fattigste husholdningene, vil resultere i en tre prosents økning i arbeidstilbudet. En tilsvarende endring i lønnen til de 80 prosent som verken er fattige eller rike, vil føre til en økning i arbeidstilbudet på én og en halv prosent. En slik endring i marginallønn kan være resultat av såvel lønnsøkning, skattereduksjon, eller for kvinnenes vedkommende, også en reduksjon i prisen på barnetilsyn (se boks 3.5). Når det gjelder virkningene av endringer i ektefellens marginallønn, er forskjellen mellom menn og kvinner mindre. Blant de 80 prosent av kvinnene som verken er rike eller fattige, vil en økning i mannens marginallønn på én prosent, bidra til at de reduserer sitt arbeidstilbud med 0,57 prosent.

Elastisiteter basert på analyse av et datamateriale fra 1979, gir naturligvis ikke det beste bilde av hvordan endringer i ulike familiepolitiske tiltak påvirker arbeidstilbudet i dag. Elastisitetene er først og fremst benyttet for å illustrere effekten av endringene. De vil også bli brukt til å illustrere hvordan inntektsfordelingseffektene av endringer i tiltakene påvirkes av at også virkninger på arbeidstilbudet inkorporeres i fordelingsanalysen (se kapittel 5). I de beregninger som er gjort for utvalget, er det forutsatt at rene inntektseffekter ikke vil ha noen innvirkning på hvor mye individene ønsker å arbeide. For en begrunnelse for dette, se vedlegg 1.

3.4.4 Hvorfor har yrkesaktiviteten blant kvinner økt?

Vi har sett at den økte yrkesdeltakelsen blant kvinner generelt, og økningen blant gifte kvinner med små barn spesielt, har skjedd samtidig med at utdanningsnivået blant kvinner har økt (se avsnitt 3.1 og 3.2) og antall fødte barn pr. kvinne er redusert (se avsnitt 2.1). Vi må anta at kvinnenes valg av utdanning, barnetall og yrkesdeltaking skjer simultant (samtidig). Dermed kan vi ikke si at det økte utdanningsnivået og/eller reduksjonen i barnetallet er årsak til den økte yrkesaktiviteten. I den samme perioden har det også skjedd andre viktige endringer på arbeidsmarkedet. Det har skjedd en vridning i næringsstrukturen i retning av privat og offentlig tjenesteyting på bekostning av primærnæringene og industrien. Og det er nettopp i privat og offentlig tjenesteyting at kvinneandelen er høy. Dette har vært en sterkt medvirkende årsak til økt yrkesaktivitet blant kvinner (se Lindquist, Sannes og Stølen 1990; Zakariassen 1994 og vedlegg 7).

Studier av kvinners økte yrkesdeltaking gjennom de siste 20-30 år tyder på en klar sammenheng mellom utvikling i realtimelønn og disponibel realtimelønn og økt kvinnelig yrkesdeltaking over tid (se figur 3.4.1 og figur 3.4.2). Mikroøkonometriske analyser av norske og utenlandske data fra 1979 og fram til 1993 (se tabell 3.4.1 og tabell 3.4.2) gir alle som resultat at kvinners arbeidstilbud er betydelig mer følsomt for endringer i reallønn og disponibel reallønn enn menns arbeidstilbud. De relativt høye elastisitetene for kvinners arbeidstilbud samsvarer derfor godt med en utvikling der jevnt stigende reallønnsnivå har gått sammen med økt kvinnelig yrkesdeltaking.

1. Reallønn og disponibel reallønn pr. time (se boks 3.5)

Figur 3.4.1 viser at reallønnen for kvinner var om lag 2,5 ganger høyere i 1993 enn i 1962. Veksten i reallønnen var spesielt sterk i perioden 1971-1976, mens skatteøkninger bidro til å dempe veksten i den disponible reallønnen i begynnelsen av 1970-tallet. Veksten i reallønnen stoppet imidlertid opp i årene 1979-1981 på grunn av lønns- og prisstoppen og ettervirkningene av denne. Ytterligere skatteøkninger bidro til at disponibel reallønn gikk ned i perioden 1978-1980, mens skattelettelser trakk i motsatt retning i 1981. Videre utover på 1980- og 1990-tallet har det stort sett vært en moderat reallønnsvekst. Unntaket var tiden etter inntektsreguleringsloven i 1988, da reallønnen gikk ned (se figur 4.3.2). Reduksjonen i skattesatsene i forbindelse med skattereformen i 1992 bidro til en klar vekst i disponibel reallønn det året.

Dersom vi sammenlikner utviklingen i disponibel reallønn i figur 3.4.1 med utviklingen i kvinners yrkesdeltakelse i figur 3.4.2, kan det se ut som om disponibel reallønn ikke har noen klar betydning for gifte kvinners yrkesdeltakelse, mens den kan ha en viss betydning for yrkesdeltakelsen til de kvinnene som ikke er gift. På 1960-tallet var det en klar vekst i kvinners reallønn uten at det ga seg utslag i yrkesdeltakelsen. Fra 1977 til 1980 var det et fall i disponibel reallønn uten at det hadde nevneverdig utsalg på veksten i yrkesdeltakelsen. Fra 1987 til 1993 var yrkesdeltakelsen for gifte kvinner noenlunde konstant, mens den gikk svakt ned for ikke gifte kvinner til tross for at disponibel reallønn vokste. Utviklingen på arbeidsmarkedet med høyere arbeidsledighet enn i perioden før, er en vesentlig årsak til dette.

Selv om det i slike makroanalyser ikke ser ut til at endringene i reallønn har noen klar effekt på gifte kvinners yrkesdeltakelse, kan det ikke utelukkes at lønningene har noe effekt. Ved å sammenholde resultatene fra mikroanalysen i tabell 3.4.2 med resultatet fra makroanalysen i figur 3.4.1, er det rimelig å konkludere med at endringer i inntektsforholdene som kvinner står overfor, kan ha en vesentlig effekt på arbeidstilbudet for lavinntektsgruppene. Det kan også være av noe effekt, men av klart mindre betydning, for kvinner i husholdninger med midlere og høyere inntekt (se vedlegg 7).

3.4.5 Betydningen av ulike offentlige tiltak

I den samme perioden som yrkesaktiviteten til gifte kvinner med små barn har økt, har det også funnet sted betydelige endringer i beskatningen, overføringsordningene og tjenestetilbudet for barnefamiliene. De viktigste endringene er dokumentert i kapitlene 7, 8 og 9.

For det første har barnetrygden økt sterkt. Dette har utvilsomt hatt stor betydning for barnefamilienes økonomi spesielt i 1980- og 1990-årene (se avsnitt 7.1). Mer tvilsomt er det om den har hatt noen betydning for yrkesaktiviteten til foreldrene. Av tabell 3.4.1 framgår det at inntektselastistisiteten er negativ. En økning i barnetrygden skulle dermed føre til lavere yrkesdeltaking for kvinner. Men dette vil i så fall være en svært liten effekt sammenliknet med den den effekten den sterke reallønnsveksten kan forventes å ha hatt. Hvis man tenker seg at økningen i barnetrygden har bidratt til at skattetrykket og marginalskatten dermed har vært og er høyere enn det ellers ville ha vært, kan man betrakte økningen i barnetrygden som en omfordeling til kvinnen fra mannen, siden det gjerne er han som har høyest yrkesinntekt og dermed høyest skatt. Dette kan ha bidratt til at mannen, for å kompensere for dette, dermed har brukt mer tid på inntektsgivende arbeid enn han ellers ville ha gjort. Dermed har han kunnet bruke mindre tid til barneomsorg. For kvinnen kan økningen i barnetrygden som følge av dette ha bidratt til å redusere hennes arbeidstilbud (se vedlegg 12). De empiriske analysene som er gjort av arbeidsfrie inntekters virkning på arbeidstilbudet, gir imidlertid varierende anslag på effekten av endringer i arbeidsfrie inntekter, jfr. tabell 3.4.1. Dette aspektet er også nærmere diskutert i vedlegg 1 og 4.

Utformingen av skattesystemet har konsekvenser både for menns og kvinners arbeidstilbud. Hovedskillet går mellom et individbasert og et familiebasert skattesystem. I et individbasert skattesystem behandles individer likt, uavhengig av hva slags sosialt fellesskap de lever i. Dette aspektet ved skattesystemet stiller menn og kvinner likt i valget mellom yrkesaktivitet og hjemmearbeid. I et familiebasert skattesystem vil skatten til den ene ektefellen være mer eller mindre avhengig av hva den andre ektefellen tjener. I vårt skattesystem har vi beholdt et element av familiebeskatning i og med skatteklasse 2. Sammen med utformingen av reglene for trygdeavgiften bidrar skatteklasse 2 til høy marginalskatt for familien når en tidligere hjemmeværende ektefelle begynner å jobbe kort deltid. Dette kan virke som en barriere mot yrkesdeltakelse for hjemmeværende kvinner.

I land med mer utpregede familiebaserte skattesystemer enn det vi har i vårt land (for eksempel Tyskland og Nederland), er gjerne yrkesdeltakelsen blant kvinner lavere enn hos oss. I land med mer rendyrkede individbaserte skattesystemer enn hos oss (for eksempel Danmark og Sverige) er yrkesdeltakelsen blant kvinner høyere enn i vårt land.

Generelt tyder tabell 3.4.2 på at endringer i skattesystemet som reduserer marginalskatten og dermed øker marginallønnen, bidrar til at arbeidstilbudet og dermed yrkesdeltakingen øker. Og omvendt: Når marginalskatten øker, reduseres arbeidstilbudet og yrkesdeltakelsen. Dette gjelder særlig de 10 prosent fattigste husholdningene, men i noen grad også de med midlere inntekter. Det gjelder kvinner mer enn menn.

Prisnivået på barnetilsyn og endringer i dette, for eksempel ved at foreldrebetalingen i barnehagene øker eller ved at barnehagetilbudet reduseres og foreldrene må gå over til dyrere private tilbud, antas å virke på samme måte. Siden det er kvinnene som tradisjonelt har hatt omsorgen for og tilsynet med barna i hjemmet, har prisen på barnetilsyn samme effekt som en ekstra skatt på kvinnens hånd. I de fleste tilfelle vil det være hun som reduserer sin yrkesaktivitet og blir hjemme og passer barna når prisen på leid barnetilsyn blir så høy at foreldrene velger å passe barna selv. Vanligvis vil det være hun som har lavest lønn i utgangspunktet, og familien taper derfor minst ved at det er hun og ikke mannen som er hjemme og passer barna. Men samtidig vil kvinnens forhandlingsposisjon i husholdningen svekkes ved at hun ikke tjener egne penger. På lengre sikt kan hun også risikere å sakke akterut på arbeidsmarkedet og dermed få reduserte inntektsmuligheter, også når barna ikke lenger trenger tilsyn.

I løpet av de siste 15-20 årene er det bygd ut et omfattende tilbud av offentlig eller offentlig subsidiert barnetilsyn. Barnehagedekningen har økt sterkt (se avsnitt 11.2). Det er nærliggende å tenke seg at utbyggingen av det offentlig subsidierte barnetilsynet har vært en viktig medvirkende årsak til den økte yrkesaktiviteten til kvinner med små barn. Dette er nærliggende å tro, fordi reduksjonen i småbarnsmødrenes tid brukt til barneomsorg ikke er blitt fulgt av en tilsvarende økning fra fedrenes side (se vedlegg 13; jfr. avsnitt 3.3).

Men mye tyder likevel på at utbyggingen av barnehagetilbudet ikke har vært av avgjørende betydning for økningen i småbarnsmødres yrkesdeltakelse, i hvert fall ikke i vårt land. For det første gikk mødrene i stor grad ut i arbeidslivet allerede før det offentlige tilbudet av barnetilsyn var etablert (Leira 1989). Tilbudet av barnehageplasser har vært mindre enn etterspørselen fra tidlig 1970-tall og fram til i dag (Gulbrandsen og Tønnesen 1988; Ellingsæter og Rønsen 1995; jfr. kapittel 9).

I den grad det er mulig å etablere en årsakssammenheng mellom tilgjengelighet av offentlig barnetilsyn og mødrenes yrkesaktivitet, tyder empiriske analyser av mikrodata på at tilgangen til offentlig barnetilsyn bare i begrenset grad bidrar til å forklare hvor raskt mødre går tilbake til arbeidet etter fødselen (Rønsen 1995). Prisen på barnetilsyn har imidlertid betydning for mødrenes arbeidstilbud.

Et annet familiepolitisk virkemiddel som må antas å ha konsekvenser for foreldrenes tilpasning mellom tid brukt til inntektsgivende arbeid og tid brukt til omsorg for barn er permisjonsjonsordninger i forbindelse med fødsel og barns sykdom. Mødrenes rett til betalt permisjon ved fødsel økte fra 12 uker i 1956, til 18 uker i 1977. Dette var situasjonen fram til 1987, men fra da av har det funnet sted en rekke utvidelser i denne ordningen. I dag kan man ta fri i 42 uker med full lønnskompensasjon eller i 52 uker med 80 prosent kompensasjon. I de siste årene har også fedrene fått rett til permisjon i forbindelse med fødsel. Fire av ukene med betalt permisjon er forbeholdt faren (se for øvrig kapittel 8 for nærmere beskrivelse av ordningene).

Det er grunn til å tro at slike ordninger med offentlig subsidiering av permisjoner i forbindelse med fødsel bidrar til å øke foreldrenes yrkesaktivitet. Dette kan virke paradoksalt, siden man her betaler småbarnsforeldre for ikke å arbeide utenfor hjemmet. Ordningene påvirker naturlig nok først og fremst kvinners yrkesaktivitet. For å få rett til fødselspermisjon må mora ha arbeidet minst seks måneder før fødselen. Dette kan bidra til økt yrkesaktivitet for kvinnene i månedene like før fødselen. Viktigst er det likevel at permisjonsordningene opprettholder kvinners tilknytning til arbeidsmarkedet gjennom småbarnsperioden. Sterkt subsidierte permisjonsordninger bidrar til at de fleste som har mulighet, tar ut permisjonsrettighetene. Og når så og si alle velger permisjon, vil det å ta ut fødselspermisjon ikke hindre kvinners lønns- og karriereutvikling i samme grad som i en situasjon der permisjonen er ubetalt og bare få har råd til å ta den (se vedlegg 12). Rønsen (1995) fant at det å ha fødselspermisjon nesten fordobler sannsynligheten for at kvinnen skal vende tilbake til en fulltids stilling etter fødselen.

4 Endringer i barnefamilienes økonomi 5

4.1 Faktorer som har påvirket barnefamilienes økonomi

Familiepolitikk er blant annet fordelingspolitikk. Barnefamiliene mottar overføringer som for eksempel barnetrygd, fødselspenger og overgangsstønad for enslige forsørgere, de nyter godt av offentlig subsiderte barnehageplasser, gratis (og obligatorisk) skolegang, permisjonsordninger av ulike slag og enkelte særregler i skattesystemet (forsørgerfradrag i skatt, foreldrefradrag i skattbar inntekt) (se kapittel 7- 11). Disse tiltakene påvirker direkte eller indirekte fordelingen av inntekt og materielle levekår mellom barnefamiliene og andre grupper i befolkningen og mellom barnefamiliene innbyrdes. De kan også påvirke ansvarsfordelingen internt i barnefamiliene, hvem som har hovedansvaret for barneomsorgen og hvem som har hovedansvaret for forsørgelsen.

De endringene som har funnet sted i utformingen og omfanget av disse familiepolitiske tiltakene gjennom de siste 10-15 årene, har påvirket barnefamilienes økonomiske situasjon. Samtidig har endringer i andre fordelingspolitiske tiltak påvirket andre gruppers inntekter og materielle levekår. Men slike fordelingspolitiske tiltak bestemmer ikke alene den økonomiske situasjonen, verken for barnefamiliene eller for andre grupper. Andre faktorer har samlet sett hatt større betydning:

For det første har endringene i familie- og husholdningsstrukturen påvirket barnefamilienes økonomiske situasjon. Barnekullene er blitt mindre. Hver kohort (årskull) foreldrepar har fått stadig færre barn å forsørge. Men samtidig har det blitt flere enslige forsørgere, og disse har jevnt over en noe vanskeligere økonomisk situasjon enn ektepar/samboere med barn.

For det andre har blant annet kvinners økte utdanningsnivå bidratt til at stadig flere kvinner, og spesielt småbarnsmødre, er yrkesaktive og til at stadig flere arbeider heltid. Dette har trolig fått konsekvenser for utviklingen av husholdningenes, og kanskje særlig for barnefamilienes, inntekter og utgifter til barnetilsyn.

For det tredje har den generelle økonomiske utviklingen på 1980- og 1990-tallet påvirket husholdningenes økonomiske situasjon, og konsekvensene har vært annerledes for de i etableringsfasen enn for de veletablerte og for de eldre. Utviklingen på arbeidsmarkedet med økning og siden nedgang i arbeidsledigheten, endringene i lønns- og prisutviklingen og utviklingen på kreditt- og boligmarkedet er trolig blant de viktigste faktorene som har påvirket barnefamilienes og andre husholdningers inntekter og økonomiske situasjon.

Når man skal drøfte familiepolitikkens virkning på fordelingen av inntekt og materielle levekår mellom barnefamiliene innbyrdes og mellom barnefamilier og andre grupper, kan det være nyttig å ta utgangspunkt i den utviklingen som har funnet sted de siste 10-15 årene, før man går over til en noe grundigere beskrivelse og drøfting av dagens situasjon. I dette kapitlet skal vi beskrive utviklingen med bred penn. I kapittel 5 skal vi se grundigere på situasjonen i dag.

4.2 Økonomiske ressurser og materielle levekår

4.2.1 Økonomiske ressurser er mer enn det som står i selvangivelsen

En husholdnings økonomiske ressurser, det vil si det den kan disponere til forbruk i dag eller i framtiden, består av dens inntekter og formue. Inntekten er den strøm av verdier (økonomiske ressurser, knappe goder) som husholdningen mottar i løpet av en periode, for eksempel i løpet av ett år. Formuen er husholdningens beholdning av verdier på ett bestemt tidspunkt, for eksempel bolig, innbo, bil og bankinnskudd fratrukket eventuell gjeld.

En husholdnings økonomiske ressurser består likevel ikke bare av den målbare inntekt og formue som registreres i inntekts- og formuesstatistikken. Ulønnet husarbeid og utveksling av uformelle tjenester gjennom det sosiale nettverket vil også representere økonomiske tilskudd til husholdningen. Tilgangen på kreditt har i perioder også hatt vesentlig betydning for husholdningenes økonomi. Inntekts- og formuesstatistikken omfatter heller ikke de framtidige inntektsmuligheter som den enkelte har, i form av såkalt menneskelig kapital. Ulikhet i individuelle ressurser, som for eksempel utdanning, vil påvirke framtidige forbruksmuligheter. Det samme gjelder for framtidige pensjonsrettigheter. Husholdningene drar dessuten nytte av mange statlige og kommunale tjenester som enten er gratis, eller som blir levert til subsidierte priser. Dette gjelder bl.a. undervisning, barnehager og helsetjenester og visse kultur- og transporttilbud (se avsnitt 5.1 og figur 5.1.1).

Det bildet vi får av husholdningenes økonomiske ressurser fra statistikken over inntekt og formue har også en del andre mangler. Statistikken baserer seg i hovedsak på skattelikningen. Det betyr at inntekter som blir unndratt beskatning, ikke er med. I tillegg gir ikke statistikken gode nok opplysninger om de mange velferdsgoder som mange får gjennom sitt arbeidsforhold, selv om flere av disse frynsegodene nå har blitt skattepliktige og dermed registreres i statistikken. Et annet problem med opplysningene fra skattelikningen er skattemyndighetenes verdifastsettelse av realkapital og særlig da boligformuen. I de fleste tilfelle ligger denne langt under det som er boligens faktiske markedsverdi.

Inntektsstatistikken gir opplysninger om årlig inntekt. En kort periode med lav inntekt har mindre betydning for en husholdnings forbruksmuligheter eller materielle levekår enn permanent lav inntekt. Inntektsforskjellene ville bli noe redusert dersom vi kunne se på inntektsfordelingen over hele livsløpet. Personer under utdanning har for eksempel ofte lav inntekt. Men utdanning kan betraktes som en investering i høyere inntekt senere i livet. Ser en hele livsløpet under ett, vil mange av de som tar utdanning ha en rimelig god inntekt sammenliknet med grupper uten utdanning, selv om de første kan ha relativt lav inntekt når de er under utdanning.

De fleste låner penger i perioder av livet med lav eller ingen inntekt og betaler tilbake når inntekten er høyere. Studenter lever på lån i studietiden. De fleste som i ung alder etablerer seg med egen bolig, tar opp boliglån. På denne måten blir fordelingen av forbruket over livet jevnere enn fordelingen av inntekt over livet (se avsnitt 5.3).

4.2.2 Om måling av økonomiske ressurser

Det er ingen enighet mellom forskerne om hvordan økonomiske ressurser eller materielle levekår best kan måles, verken om hva som skal regnes som inntekt eller hvordan man skal gå fram når man sammenlikner personer i husholdninger av ulik størrelse og sammensetting.

Når vi beskriver utviklingen av økonomisk ressurser eller materielle levekår i dette kapitlet, nytter vi tre ulike inntektsbegrep: inntekt, inntekt etter skatt og disponibel inntekt. Alle disse inntektsbegrepene bygger på opplysninger fra skattelikningen og fra ulike registre over skattefri inntekter (sosialhjelp, bostøtte, barnetrygd, stipend m.v.). Det er ikke gjort noe forsøk på å legge til verdien av ubetalt arbeid, subsidierte offentlige tjenester eller å beregne en riktigere avkastning av egen bolig enn den som er fastsatt i skattelikningen. Dette kan kritiseres (se avsnitt 5.2).

Først summeres all lønnsinntekt, næringsinntekt, kapitalinntekt og overføringer som husholdningen mottar (se avsnitt 5.2, boks 5.1 for en nærmere beskrivelse av de enkelte inntektsbegrepene). Summen av dette kaller vi inntekt. Deretter trekkes skatten fra. Dermed får vi inntekt etter skatt. Til slutt trekker vi fra gjeldsrentene. Dette siste inntektsbegrepet kaller vi disponibel inntekt.

Når vi i dette kapitlet sammenlikner ulike gruppers forbruksmuligheter eller materielle levekår, nytter vi i hovedsak et mål, som har vært mye brukt i framstillinger av inntektsutviklingen for og inntektsfordelingen mellom ulike grupper: inntekt etter skatt pr. forbruksenhet for husholdninger. Dette har vi gjort for å kunne benytte oss av anlyser av inntektsutviklingen som allerede foreligger, for eksempel i Sosialt utsyn 1993 (Statistisk sentralbyrå 1993) og NOU 1993:17 Levekår i Norge. Men dermed har vi i tillegg til inntektsberep, også valgt forbruksvekter eller ekvivalensskala og analyseenhet. Ingen av disse valgene ukontroversielle.

Her skal vi bare kort redegjøre for hva disse valgene innebærer. I kapittel 5 skal vi diskutere problemene med måling av økonomisk ressurser noe grundigere, og i den videre beskrivelsen av barnefamilienes økonomi idag ( kapittel 5) og i beskrivelsen av fordelingsvirkningene av ulike tiltak i senere kapitler vil vi gå over til en annen og etter utvalgets oppfatning bedre måte å måle økonomiske ressurser på.

Når man skal sammenlikne inntektene eller de økonomiske ressursene til personer som lever i husholdninger av ulik størrelse og sammensetting, dividerer man vanligvis husholdningens inntekt med summen av de ulike husholdningsmedlemmenes forbruksenheter. Man regner med at det er visse stordriftsfordeler forbundet med at flere personer bor i samme husholdning. Dessuten regner man gjerne med at barn trenger mindre enn voksne.

De forbruksenhetene som benyttes i dette kapitlet (OECD-skalaen), gir første voksne husholdningsmedlem vekt lik 1. Andre voksne medlemmer får en vekt som er 70 prosent av første voksne i husholdningen, og barn under 17 år får en vekt som er halvparten av forbruksvekten til den første voksne. En husholdning med to voksne må ha en inntekt som er 1,7 ganger større enn en enslig for å ha tilnærmet samme materielle levekår, mens en husholdning med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,7 ganger større enn den enslige. En rekke andre såkalte ekvivalensskalaer er imidlertid også i bruk. Valget av ekvivalensskala får gjerne konsekvenser for hva slags bilde vi får av fordelingen av inntekt og materielle levekår i befolkningen. Dette diskuteres nærmere i avsnitt 5.4.

Det er heller ikke uten betydning om vi velger person eller, slik vi gjør i dette kapitlet, husholdning som analyseenhet. Når vi velger å studere inntektsfordelingen mellom husholdninger, vil en husholdning med seks personer bare telles med én gang, det vil si på lik linje med en énpersonhusholdning. Studerer vi derimot inntektsfordelingen mellom personer, teller hver person like mye i fordelingen enten vedkommende bor i en énperson- eller i en sekspersonhusholdning. Hvis en skal sammenlikne to grupper som er svært ulike mht husholdningssammensetting, for eksempel husholdninger med barn og husholdninger uten barn, vil resultatet av sammenlikningen derfor avhenge av om man velger person eller husholdning som analyseenhet.

Både når man velger å nytte husholdning som analyseenhet, slik det gjøres i dette kapitlet, og når man nytter person som analyseenhet og inntekt pr. forbruksenhet som et mål for det enkelte husholdningsmedlems øknomiske ressurser, slik det gjøres i senere kapitler, dekker man over at det kan være fordelingskonflikter internt i husholdningen. Mors tilgang til og råderett over husholdningens økonomiske ressurser avhenger kanskje av hvor stor del av husholdningsinntekten hun har bidratt til gjennom inntektsgivende arbeid. Også dette problemet blir diskutert nærmere i avsnitt 5.4 (se vedlegg 12 og 18 til innstillingen).

4.3 Inntektsutviklingen på 1980-tallet 6

1980-tallet ble for mange norske husholdninger et tiår preget av økonomiske svingninger, der en periode preget av vekst i disponibel inntekt ble avløst av en periode med nedgang og stagnasjon. Det var også et tiår kjennetegnet av store svingninger både i eiendomsverdier og i finansielle verdier. Det skjedde betydelige omfordelinger av formue mellom personer og selskaper i 1980-årene. En periode med lav vekst i sysselsetting og privat forbruk på begynnelsen av tiåret, ble avløst av en periode med store låneopptak, økt forbruk og vekst i tallet på sysselsatte . De siste årene på 1980-tallet var preget av økonomisk tilstramning, lavere forbruk og sterk økning i antall arbeidsledige.

4.3.1 Utlånseksplosjon ...

Disponibel realinntekt pr. innbygger økte med 11 prosent fra 1980 til 1986 i følge nasjonalregnskapets tall for husholdningssektoren. Til tross for sterk prisstigning hadde altså hver person i gjennomsnitt 11 prosent mer til disposisjon i 1986 enn i 1980 etter at skatt og gjeldsrenter var betalt (se figur 4.2.1 og boks 5.1 i kapittel 5 om definisjon av ulike inntektsbegrep). Det største bidraget til denne veksten var en sterk økning i husholdningenes arbeidsinntekter midt på 1980-tallet. Når ikke inntektsveksten ble enda sterkere skyldes dette at husholdningenes renteutgifter også økte sterkt i perioden.

Det kan være rimelig å bruke uttrykket utlånseksplosjon for å beskrive endringene i husholdningenes økonomi midt på 1980-tallet. I 1980 utgjorde husholdningenes renteutgifter i alt vel 11 milliarder kroner. I 1988 var dette beløpet steget til 62 milliarder kroner. Målt i faste kroner var dette en økning på 265 prosent. Økningen skyldtes ikke bare økt gjeld, men også økte rentesatser. Beregninger i Norges Bank tyder på at økte rentesatser bare sto for en mindre del av de økte renteutgiftene rundt midten av 1980-tallet (NOU 1993: 17). Andre beregninger (Andersen m. fl. 1995) tyder på at økte rentesatser og økt gjeld sto for om lag halvparten hver av økningen i realverdien av husholdningenes reteutgifter. Den sterke utlånsveksten kom etter at myndighetene gjennomførte en liberalisering av kredittvesenet som gjorde det lettere for husholdningene å få lån. I tillegg fungerte skattesystemet på en slik måte at det for mange husholdninger var lønnsomt å skaffe seg lån, og tilsvarende ulønnsomt å spare. Kombinasjonen av høye marginale skattesatser og lav realrente gjorde at det lønte seg å ha lån (realrenten etter skatt var negativ) (Statistisk sentralbyrå 1990).

4.3.2 ... stigende boligpriser ...

Lave faktiske kostnader ved å ha lån førte til at mange husholdninger som tok opp lån for å kjøpe bolig, fikk svært lave faktiske bokostnader. Dette gjorde det svært lønnsomt å investere i egen bolig. Etter at kredittmarkedet ble liberalisert økte omsetningen av boliger sterkt, og boligprisene steg kraftig. Bare mellom 1984 og 1987 steg boligprisene med nærmere 25 prosent i faste kroner (se figur 4.3.3).

Verdien av husholdningenes boligmasse økte, dels på grunn av prisstigningen, men også fordi boligstandarden økte. Gjennomsnittlig boligareal økte i gjennomsnitt fra 101 til 108 kvadratmeter i perioden 1981-1988. Andelen boliger uten bad sank fra 12 til 4 prosent (Boforholdsundersøkelsene 1981 og 1988, Statistisk sentralbyrå).

Inngangsbilletten til boligmarkedet ble dyrere, og tung å bære for den som ikke hadde egenkapital. De som kunne investere i fast eiendom, fikk god avkastning av pengene sine. For de som hadde penger i banken eller i verdipapirer, lønte det seg i mange tilfelle å la pengene stå og heller ta opp lån når de skulle kjøpe ny bil eller foreta andre investeringer. Andre fant ut at det lønte seg å låne penger og sette i banken eller kjøpe verdipapirer for. Ordningene med skattefri banksparing (SMS) og aksjesparing med skattefradrag (AMS) kan ha blitt utnyttet på denne måten. I følge Statistisk sentralbyrås Inntekts- og formuesundersøkelser økte husholdningenes finanskapital (bankinnskudd mv) i gjennomsnitt nesten like mye som gjelden.

4.3.3 ... og forbruksvekst

Når folk tok opp så store lån midt på 1980-tallet, skyldtes dette også at husholdningene hadde store forventninger om framtidige inntekter. Husholdningenes lønnsinntekter steg kraftig i årene 1984-1987, både som følge av økning i reallønn pr. årsverk, men først og fremst som følge av at antallet utførte timeverk økte. Antallet sysselsatte økte fra 1984 til 1987 med 158.000 personer, eller med åtte prosent. Det var først og fremst kvinnene som gikk ut i arbeidslivet i denne perioden. Mens det ble 51.000 flere sysselsatte menn i perioden, økte antallet sysselsatte kvinner med mer enn det doble. Men siden økningen i kvinners sysselsetting for en stor del kom i form av deltid (Kjeldstad 1992), steg antall utførte timeverk noe mindre enn antall sysselsatte.

Det stramme arbeidsmarkedet sammen med veksten i disponibel inntekt og de store låneopptakene førte videre til en sterk økning i forbruket i husholdningene. I faste priser økte forbruket i husholdningene pr. innbygger med over 22 prosent fra 1980 til 1986. Siden veksten i forbruket i husholdningene var større enn inntektsveksten i samme periode, tyder dette på at en del av forbruksveksten var lånefinansiert (NOU 1988:24).

Den sterke veksten i forbruket skapte ubalanse i handelen med utlandet, særlig etter et kraftig fall i oljeprisene i 1986. Fra og med 1986 ble det fra myndighetene satt i verk flere økonomiske innstramningstiltak som fikk direkte konsekvenser for husholdningenes økonomi på slutten av 1980-tallet.

4.3.4 Innstramning og inntektsstagnasjon

En stor del av veksten i husholdningenes disponible inntekt midt på 1980-tallet skyldes den sterke veksten i lønnsinntekter for årene 1983 til 1987. I de neste årene ble de samlede lønnsinntektene for husholdningene redusert, målt i faste kroner. Dette skyldes dels stagnasjon i reallønn pr. årsverk, blant annet som følge av inntektsreguleringsloven i 1988, men mest at det ble færre personer med inntektsgivende arbeid. I 1990 var det nesten 86 000 færre sysselsatte enn i 1987, og andelen arbeidsledige i prosent av arbeidsstyrken økte i samme periode fra 2,1 prosent, til 5,2 prosent (se figur 4.3.2).

Følgen var at husholdningenes disponible realinntekt ikke lenger økte, slik den hadde gjort tidligere på 1980-tallet. Fra 1986 til 1987 ble disponibel inntekt pr. person i faste kroner redusert med 2,3 prosent i følge nasjonalregnskapet, og veksten de to neste årene var liten. I faste kroner var disponibel inntekt pr. person omtrent den samme i 1990, som i 1986 (se figur 4.3.3).

Forbruket i husholdningene pr. innbygger, som hadde økt hvert år siden 1980 i faste kroner, gikk for første gang ned i 1987, og ble ytterligere redusert de neste årene; dette til tross for økt inntekt. I personbeskatningen ble skatten på bruttoinntekt økt, mens skatt på nettoinntekt – det vil si etter alle fradrag – ble redusert. Dette betydde at skattefordelen ved å ha lån ble redusert. I tillegg ble visse inntekts- og skattefradrag, som for eksempel reisefradrag, SMS og AMS, gjort mindre gunstige. Konsekvensen for husholdningene ble at skatt i prosent av inntekt økte fra 21,8 prosent i 1985 til 23,5 prosent i 1987 (NOU 1992:4). Men fortsatt var skatt i prosent av inntekt lavere enn på begynnelsen av 1980-tallet. Da ble i gjennomsnitt 25 prosent av inntekten betalt i skatt. Fordelen ved å ha lån ble ytterligere redusert ved at prisstigningen ble lavere mot slutten av ti-året, og ved at bankenes utlånsrente økte. Realrenten etter skatt, som hadde vært negativ for mange husholdninger, ble nå positiv.

Høy realrente og usikkerhet på arbeidsmarkedet var trolig viktige medvirkende årsaker til at boligprisene falt kraftig mot slutten av 1980-tallet. De som kjøpte bolig da prisene var på topp, tapte deler av sin egenkapital. De som hadde store lån på boligen, og som ble nødt til å selge, satt igjen med gjeld uten tilsvarende sikkerhet i fast eiendom. Derimot fikk de som kjøpte sin første bolig etter at boligprisene hadde falt, en noe lettere etableringsperiode enn de som etablerte seg på boligmarkedet da boligprisene var høye. De som hadde mulighet til det, betalte ned på gjelden (Epland 1990). I gjennomsnitt ble både husholdningenes gjeld og finanskapital noe redusert fra 1988 til 1990, gjelden noe mer enn finanskapitalen (se figur 4.3.1).

4.4 1990-1994: Ny vekst i inntekt og forbruk

Arbeidsløsheten fortsatte å øke fram til 1993. Da var seks prosent av arbeidsstyrken arbeidsledige. Fra 1993 til 1995 sank arbeidsledigheten til fem prosent, det vil si til nivået på slutten av 1980-tallet (se kapittel 3). Til tross for at antall sysselsatte og antall utførte årsverk lå omtrent på samme nivå i 1994 som i 1990, økte samlet lønnsinntekt med seks prosent i samme periode. Dette skyldes den sterke veksten i reallønningene. Fra 1990 til 1994 økte lønn pr. årsverk like mye som i tiåret fra 1980 til 1990, det vil si i overkant av fem prosent (se figur 4.3.2).

Tidlig på 1990-tallet var realrenten fortsatt høy, men fra 1992 til 1995 ble realrentenivået halvert. Denne rentenedgangen stimulerte privat konsum og boliginvesteringer, men realrenten var fortsatt positiv og husholdningenes sparing har ligget høyt gjennom første halvdel av 1990-tallet (Statistisk sentralbyrå 1996b). Så lenge realrenten holdt seg høy, falt boligprisene, men fra årsskiftet 1992-1993 begynte de igjen å stige. I 1995 var prisene for selveierboliger 20-25 prosent høyere enn i 1992 (Statistisk sentralbyrås prisindeks for bruktboliger; se også figur 4.3.3).

Gjennomsnittlig finanskapital pr. husholdning falt fra 1990 til 1992, men økte igjen i 1994 til nivået i 1990. Dette hadde trolig sammenheng med endringene i verdien på aksjer. Gjennomsnittlig gjeld pr. husholdning fortsatte å falle, til tross for reduksjonen i nivået på realrenten (se figur 4.3.1).

På 1990-tallet økte husholdningenes inntekter og forbruk på nytt. Realdisponibel inntekt pr. innbygger økte i følge nasjonalregnskapet mer i de fem årene fra 1989 til 1994 (13 prosent) enn den gjorde i de seks årene fra 1980 til 1986 (11 prosent), mens forbruket i husholdningene bare økte med 10 prosent, det vil si langt mindre enn det økte i perioden 1980-1986. Og mens husholdningene i siste halvdel av 1980-tallet forbrukte langt mer enn de tjente, var det bedre samsvar mellom næring og tæring i første halvdel av 1990-tallet. Først i 1994 hadde det private konsumet igjen nådd opp på samme nivå som i toppåret 1986 (se figur 4.3.3).

Til tross for den sterke reallønnsveksten på tidlig 1990-tall, var veksten i husholdningenes lønnsinntekt og næringsinntekt mindre enn nedgangen i kapitalinntekt. Når realdisponibel inntekt pr. innbygger likevel økte såvidt mye, skyldes det dels at overføringene økte, men først og fremst at gjeldsrentene ble sterkt redusert. Kapitalutgift pr. innbygger ble nesten halvert fra nesten 20 000 1995-kroner i 1990 til vel 10 000 kroner i 1995 (Nasjonalregnskapstall, Statistisk sentralbyrå).

I løpet av 1995 avtok veksten i husholdningenes forbruk. Samtidig flatet boligprisene noe ut. Dette hadde sammenheng med at nedgangen i lånerenten så og si stoppet opp i andre halvår 1994. Husholdningenes sparerate var den samme i 1995 som ett år tidligere. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt og veksten i deres forbruk var altså omtrent like stor. Det var først og fremst veksten i lønnsinntektene og i noe mindre grad økningen i overføringene og nedgangen i netto kapitalutgift som bidro til veksten i realdisponibel inntekt (Statistisk sentralbyrå 1996b).

4.5 Kvinners inntektsutvikling 7

4.5.1 Kvinners inntekt har økt mer enn menns ...

Økningen i kvinners yrkesaktivitet (se avsnitt 3.4) har bidratt til at stadig flere kvinner har fått egne inntekter. I følge tall fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelser hadde bare 55 prosent av alle voksne kvinner (17 år og over) egen inntekt 8 i 1970. Andelen økte til 90 prosent i 1980 og i 1990 hadde nesten alle voksne kvinner egne inntekter. Denne sterke økningen skyldes imidlertid både økt yrkesdeltaking og at flere er blitt pensjonister. Andelen menn som har blitt pensjonister har også økt i samme perioden, men langt svakere enn for kvinner. Menns yrkesdeltaking har gått noe ned (Bojer 1995).

Dette har ført til at kvinners inntekt i gjennomsnitt har økt mer enn menns inntekt. I kapittel 3 så vi hvordan kvinners utdanning og yrkesaktivitet endret seg fra de som var født i 1945 til de som ble født 15 år senere. Forskjellene i yrkesaktivitet førte også til forskjeller i yrkesinntekt. Sammenliknet med de jevngamle mennene hadde kvinnene i 1945-kullet en inntekt fra arbeid (pensjonsgivende inntekt) det året de fylte 28 som lå på tredjeparten av mennenes nivå, mens kvinnene i 1960-kullet hadde et inntektsnivå på litt over halvparten av mennenes (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993).

4.5.2 ... men fortsatt tjener de mindre enn mennene

En del av inntektsforskjellen mellom kvinner og menn skyldes at det er flere kvinner enn menn som på et gitt tidspunkt er yrkespassive eller arbeider deltid. Men en del av forklaringen er også at kvinner i gjennomsnitt har lavere lønnsnivå (lønn pr. årsverk eller timelønn) enn menn. Og selv om forskjellen i lønnsnivå har blitt noe mindre de siste 10-15 årene, var beregnet timelønn for kvinner i følge Levekårsundersøkelsen 1995 fortsatt bare ca. 80 prosent av beregnet timelønn for menn.

Vi kan illustrere den utviklingen som har funnet sted, ved å sammenlikne 1945-kullet og 1960-kullet. Det året de fylte 28, mottok kvinnene i 1945-kullet i gjennomsnitt litt over 125 000 kroner for et arbeidet årsverk, mens mennene fikk 165 000 kroner. Et årsverk utført av en mann ble altså verdsatt til nesten 40 000 kroner mer enn et årsverk utført av en like gammel kvinne. Da 1960-kullet var 28 år, var inntekten pr. årsverk steget til i overkant av 170 000 kroner blant kvinnene og knappe 205 000 kroner blant mennene. Et kvinneårsverk ble altså fortsatt verdsatt lavere enn et manns-årsverk i 1960-kullet, selv om forskjellen var blitt noe mindre enn i det eldste kullet.

Utviklingen senere i livet kjenner vi bare til for 1945-kullet. Da de var 43 år, hadde kvinnenes inntekt økt til 175 000 kroner og mennenes til litt over 235 000 kroner pr. årsverk. Kronedifferansen var altså enda større enn ved 28-årsalderen, og relativt sett hadde heller ikke kvinnene forbedret sin posisjon, snarere tvert imot. Målt i prosent av mennenes inntekt, lå kvinnenes årsverksinntekt da tre prosentpoeng lavere enn ved 28-årsalderen (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993).

I utgangspunktet, ved inngangen til den yrkesaktive perioden i livet, skyldes inntektsforskjellene mellom kvinner og menn i samme årskull forskjeller i utdanning. Men etter hvert som årene går og kvinnene bruker mer tid enn mennene til husarbeid og omsorg for barn, mens mennene bruker mer tid enn kvinnene til yrkesarbeid, bidrar også forskjellene i yrkeserfaring til inntektsforskjellene mellom kvinner og menn. Resultatet blir, slik vi fikk demonstrert for 1945-kullet, at forskjellene mellom menns og kvinners inntekt pr. årsverk øker, jo eldre de blir. I 1945-kullet var det store utdanningsforskjeller mellom kvinner og menn ved 28-årsalderen. Mennene hadde også et forsprang på kvinnene i yrkeserfaring, og dette forspranget ble større fram mot 43-årsalderen. I 1960-kullet var forskjellene i utdanning mellom kvinner og menn mindre enn i 1945-kullet, men fortsatt var det viktige forskjeller. Det var fortsatt en større andel blant kvinnene enn blant mennene som hadde lav utdanning. Dessuten var det fortsatt store forskjeller i valg av utdanningsretning. Kvinnene i 1960-kullet valgte fortsatt utdanning som fører inn i tradisjonelle kvinneyrker, som ofte er dårligere betalt enn tradisjonelle mannsyrker. Også i 1960-kullet var det forskjeller mellom menns og kvinners yrkeserfaring ved fylte 28 år (2 årsverk), men ikke like stor som i 1945-kullet (3,1 årsverk) (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993), og det er grunn til å regne med at forskjellen er blitt større etter hvert som de har blitt eldre.

4.5.3 Inntektsforskjellene får konsekvenser for framtidig alderspensjon

I det året de fylte 43, hadde kvinnene i 1945-kullet en gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt som var om lag halvparten av det de jevnaldrende mennene tjente i gjennomsnitt det året. Da hadde kvinnene i gjennomsnitt opparbeidet 1,4 pensjonspoeng, mens mennene hadde et poengtall på 4,4. Hvis både menn og kvinner tjener opp pensjonspoeng tilsvarende gjennomsnittet av siste tre år, vil kvinnenes gjennomsnittlige alderspensjon kunne anslås til rundt 70 000 kroner, mennenes til 110 000 kroner. 9 Forskjellen må trolig betraktes som et maksimumsanslag, men uansett vil det bli betydelige forskjeller mellom mennenes og kvinnenes alderspensjon når 1945-kullet når pensjonsalderen (Ellingsæter, Noack og Rønsen 1993). Når kvinner født etter 1960 går av med pensjon, vil tilleggspensjonssystemet være fullt utbygd. I disse årskullene vil utjevningen av forskjellene mellom kvinners og menns yrkesaktivitet og arbeidsinntekt bidra til at forskjellene mellom kvinners og menns alderspensjon blir mindre enn for 1945-kullet (Fredriksen og Koren 1993).

4.5.4 Kvinnens inntekt betyr stadig mer for familiens samlede inntekt

Kvinners økte inntekter har fått konsekvenser for inntektsfordelingen internt i husholdningene og i forsørgelsesmønsteret. I begynnelsen av 1970-årene var én-inntektsfamilien i flertall blant norske ektepar, mens den var redusert til en knapp firedel på begynnelsen av 1980-tallet (Skrede 1989). Også i løpet av 1980-tallet falt andelen én-inntektsfamilier. Av alle ektepar der minst en av ektefellene har arbeidsinntekt og kvinnen er under 60 år, var ektemannen alene om å ha arbeidsinntekt i 24 prosent av ekteparene i 1980, mot 15 prosent i 1989. Men også blant ektepar der begge ektefellene hadde arbeidsinntekt, økte kvinnens andel av samlet arbeidsinntekt, fra 30 til 34 prosent i samme perioden. Alt i alt økte kvinners andel av ekteparets samlede arbeidsinntekt fra 24 til 31 prosent, dels, som vi har vært inne på, på grunn av at flere gifte kvinner hadde arbeidsinntekt i 1989 enn i 1980, men også fordi kvinnens inntektsandel økte i ektepar der begge hadde arbeidsinntekt (Lyngstad og Strand 1992). I følge Statistisk sentralbyrås Skattestatistikk 1994 var kvinnen hovedinntektstaker i hvert femte av de ektepar hvor både mannen og kvinnen har yrkesinntekt. Da hadde andelen éninntektsfamilier (se ovenfor) blitt redusert med ytterligere tre prosentpoeng, til 12 prosent.

Kvinnenes andel av ekteparets samlede inntekt har økt i alle aldersgrupper (se tabell 4.5.1).

Det er særlig blant gifte og samboende kvinner i småbarnsfasen at yrkesaktivitet og arbeidstid har økt (se avsnitt 3.2). I dag har derfor også flertallet av barnefamiliene mer enn én inntekt. Det har skjedd en avlastning av farens forsørgeransvar, ved at mødrene har kommet inn som medforsørgere.

Dette har bidratt til at kvinnens andel av husholdningens samlede inntekt har økt sterkere blant ektepar med barn enn blant ektepar uten barn. Totalt sett økte kvinnenes andel av total inntekt for ektepar uten barn i barnetrygdalder med 11 prosentpoeng fra 1977 til 1991, mens økningen var sterkere enn dette for alle gruppene av barnefamilier hvor vi har sammenlignbare tall for hele perioden. Sterkest var økningen for ektepar med 2 barn, konas andel av totalinntekten økte med 16 prosentpoeng i samme perioden (se tabell 4.5.2).

4.6 Inntektsutviklingen for ulike husholdninger 10

4.6.1 En-inntektsfamilien sakker akterut

Økningen i kvinners yrkesaktivitet har ført til at ektepar, der bare mannen har arbeidsinntekt, har sakket akterut. I 1980 hadde disse én-inntektsfamiliene en inntekt på 79 prosent av gjennomsnittlig arbeidsinntekt for alle ektepar. I 1989 var dette forholdet gått ned til 71 prosent. Blant par med barn var de tilsvarende prosenter i 1980 og 1989 henholdsvis 81 og 74 prosent (Lyngstad og Strand 1992).

4.6.2 God inntektsutvikling for barnefamiliene ...

Økningen i kvinners urkesaktivitet har også bidratt til at par med og uten barn har hatt en bedre inntektsutvikling enn husholdningene under ett (se tabell 4.6.1). Mens inntekten etter skatt regnet pr. forbruksenhet for alle husholdninger økte med fire prosent i perioden 1986-1994, var økningen for småbarnsfamiliene 10 prosent og for skolebarnsfamiliene 9 prosent. Størst økning hadde likevel eldre og middelaldrende par uten barn, henholdsvis 17 og 16 prosent. Dersom en sammenligner disponibel inntekt pr. forbruksenhet, det vil si trekker gjeldsrenter fra inntekt etter skatt (se figur 4.2.1), er det småbarnsfamiliene som har hatt den sterkeste veksten, 23 prosent sammenliknet med 11 prosent for alle husholdninger. På de neste plassene kom skolebarnsfamiliene og middelaldrende og eldre par uten barn.

Men selv om barnefamiliene har hatt en gunstig inntektsutvikling i denne perioden (1986-1994), er ikke deres inntektsnivå spesielt høyt sammenliknet med andre grupper, i hvert fall ikke så lenge vi måler inntektsnivået på den måten vi gjør her. Småbarnsfamiliene ligger noe under og skolebarnsfamiliene noe over gjennomsnittet for alle husholdninger, enten vi ser på inntekt etter skatt pr. forbruksenhet eller disponibel inntekt pr. forbruksenhet (se tabell 4.6.2). Dette bildet vil imidlertid kunne forandres noe dersom vi velger en annen ekvivalensskala og nytter person som analyseenhet i stedet for husholdning (se avsnitt 4.2.2 og kapittel 5). Dersom vi ser bort fra husholdningsstørrelsen og sammenligner gjennomsnittlig husholdningsinntekt, har barnefamiliene (eksklusive enslige forsørgere) høyere inntekt enn alle andre grupper (se tabell 4.6.2).

En viktig grunn til at småbarnsfamiliene kommer særlig gunstig ut når en ser på utviklingen i disponibel inntekt, er at de relativt sett har hatt en sterkere reduksjon i gjeldsrentene. Bare i 1994 fikk par med småbarn en økning i gjennomsnittlig disponibel inntekt på vel 24 000 kroner, først og fremst på grunn av reduserte renteutgifter (Statistisk sentralbyrå 1996a). Men fortsatt har småbarnsfamiliene høyere gjennomsnittlige gjeldsrenter (43 700 kroner i 1994) enn andre grupper, selv om det etter hvert er relativt få av dem som har svært stor rentebelastning sammenliknet med inntekten. Mens 29 prosent av småbarnsfamiliene hadde gjeldsrenter som utgjorde mer enn 30 prosent av inntekt etter skatt i 1990, var denne andelen sunket til 4 prosent i 1994 (se tabell 4.6.3).

4.6.3 ... men større inntektsforskjeller

Blant småbarnsfamiliene har den firedelen av husholdningene som har lavest inntekt relativt sett (1. kvartil), sakket noe akterut. Denne gruppen hadde i hele perioden 1986-1994 en inntekt på snaut 60 prosent av gjennomsnittet for alle husholdninger, mens den mest velstående firedelen (4. kvartil) av småbarns-familiene har økt sin inntekt fra 39 prosent til 46 prosent over gjennomsnittet for alle husholdninger. Dette tilsvarte en økning i overkant av 15 000 1994-kroner. Da var gjennomsnittlig inntekt etter skatt pr. forbruksenhet i 4. kvartil over 180 000 kroner. Også firedelen med lavest inntekt fikk økt realinntekt i perioden 1986-1994. Inntekt etter skatt pr. forbruksenhet økte med ca. 1 500 kroner til nesten 70 000 kroner i 1994. Det var i første del av perioden at inntektsforskjellene ble større. I perioden 1986 til 1990 økte ulikheten i inntektsfordelingen, målt ved Gini-koeffisienten, blant småbarnsfamiliene. Fra 1990 til 1994 var det en liten reduksjon.

Blant skolebarnsfamiliene var utviklingen i retning av større ulikhet i inntektsfordelingen klarere enn blant småbarnsfamiliene. Gjennomsnittlig inntekt etter skatt pr. forbruksenhet ble redusert fra 69 prosent av gjennomsnittet for alle husholdninger i 1986 til 66 prosent av gjennomsnittet i 1994. Gini-koeffisienten økte i samme perioden fra 0,18 til 0,22. Mens gjennomsnttlig inntekt etter skatt pr. forbruksenhet økte med 31 000 1994-kroner blant firedelen med høyest inntekt, ble gjennomsnittsinntekten redusert med 600 1994-kroner blant firedelen med lavest inntekt.

4.6.4 Redusert andel lavinntektshusholdninger blant enslige forsørgere

Andelen husholdninger som hadde lavere inntekt etter skatt pr. forbruksenhet enn minstepensjonen til enslig folketrygdpensjonist var omtrent den samme i 1986, 1990 og 1994, henholdsvis 5, 5 og 6 prosent. Andelen som hadde lavere disponibel inntekt pr. forbruksenhet enn minstepensjonen, økte imidlertid fra 9 prosent i 1986 til 12 prosent i 1990, for deretter å bli redusert til 11 prosent i 1994. Småbarnsfamilienes lavinntektsandel har ligget på omtrent samme nivå som alle husholdninger dersom vi ser på inntekt etter skatt pr. forbruksenhet (5-6 prosent). Men dersom vi ser på disponibel inntekt pr. forbruksenhet, har andelen lavinntektshusholdninger blant småbarnsfamiliene blitt redusert fra 21 prosent i 1990 til 11 prosent i 1994. Blant enslige forsørgere har andelen lavinntektshusholdninger blitt sterkt redusert uansett hvilket av de to inntektsbegrepene vi legger til grunn. I 1986 hadde 22 prosent av de enslige forsørgerne inntekt etter skatt pr. forbruksenhet lavere enn minstepensjonen, i 1994 12 prosent. I samme perioden sank andelen enslige forsørgere med disponibel inntekt pr. forbruksenhet lavere enn minstepensjonen fra 34 til 20 prosent. Men fortsatt var andelen lavinntektshusholdninger høyere blant enslige forsørgere enn blant de fleste andre grupper.

4.6.5 Sosialhjelpsutgiftene nesten åttedoblet fra 1980 til 1994

I løpet av 1980-tallet økte antallet personer med økonomisk sosialhjelp kraftig. Antall stønadstilfelle økte fra ca 60 000 i 1980 til ca 165 000 i 1990, det vil si nesten en tredobling. Utgiftene til sosialhjelp økte enda raskere. I 1980 ble det utbetalt nær 222 millioner kroner i økonomisk sosialhjelp, i 1990 vel 3,3 milliarder. Justerer vi for prisstigningen i perioden, ble det utbetalt sju ganger mer i sosialhjelp i 1990 enn i 1980. Den enkelte sosialhjelps-mottaker fikk altså utbetalt langt mer i støtte mot slutten av 1980-tallet enn på begynnelsen av tiåret. Dette skyldes blant annet at gjennomsnittlig stønadsperiode var blitt lengre. Særlig raskt økte antall sosialhjelpstilfelle og sosialhjelpsutgiftene i perioden fra 1986 til 1989 (Sosialstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

I perioden rundt tiårsskiftet (1989-1992) flatet utgiftsveksten ut, men har skutt fart igjen fram mot midten av 1990-tallet. Utflatingen hadde både sammenheng med at veksten i antall stønadstilfelle ble redusert og at gjennomsnittlig stønadsperiode ble kortere, mens den etterfølgende veksten først og fremst skyldtes at stønadsperioden igjen økte til nivået i 1990 (Sosialstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

Knapt sju prosent av husholdningene mottok økonomisk sosialhjelp i 1994. Men det er store forskjeller mellom ulike grupper av husholdninger. De som er overrepresentert i lavinntektsgruppen, er også de som oftest mottar sosialhjelp. I 1994 var andelen som mottok sosialhjelp størst blant enslige forsørgere (20 prosent) og unge enslige (16 prosent) (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994, Statistisk sentralbyrå).

Det er først og fremst blant de yngre at det er blitt flere sosialhjelpsmottakere. I 1990 mottok for eksempel ca 32 000 eller 9,5 prosent av alle personer i alderen 20-24 år økonomisk sosialhjelp. Ti år tidligere ble det bare registrert vel 11 000 eller 3,7 prosent sosialhjelpstilfelle i denne aldersgruppen (Sosialstatistikk 1990, Statistisk sentralbyrå). Den økende andelen unge som mottar sosialhjelp, må trolig sees på bakgrunn av utviklingen på arbeidsmarkedet i perioden (Kalve og Osmunddalen 1992). I 1994 mottok ca 35 000 eller nesten 11 prosent av alle 20-24-åringer sosialhjelp. Dette var likevel 1 000 færre enn året før (Sosialstatistikk, Statistisk sentralbyrå).

4.6.6 Flere opplevde økonomiske problemer på slutten av 1980-tallet

Åtte prosent av den voksne befolkningen oppgav at de ofte eller av og til hadde vansker med å klare løpende utgifter i 1986. Ni prosent hadde etter hva de selv sa, ikke mulighet for å klare en uforutsett regning på 2 000 kroner. I 1990 hadde henholdsvis 12 og 14 prosent av befolkningen slike problemer, i 1994 11 og 15 prosent.

Spesielt mange med økonomiske problemer er det blant enslige forsørgere. I 1995 hadde nesten halvparten (43 prosent) av de enslige forsørgerne med barn under 16 år ofte eller av og til vansker med å klare løpende utgifter. Blant middelaldrende og eldre par uten barn var det svært få som oppgav at de hadde slike problemer (fem og én prosent i 1994) (Leve­kårsundersøkelsen 1995, Statistisk sentralbyrå).

Blant småbarns- og skolebarnsfamiliene forekommer økonomiske problemer i 10 – 25 prosent av familiene i den fjerdedelen som har de laveste inntektene, og noe hyppigere blant småbarnsfamiliene enn blant skolebarnsfamiliene. I denne gruppen av småbarns- og skolebarnsfamiliene var det for eksempel henholdsvis 14 og 10 prosent som hadde mottatt sosialhjelp siste året.

Blant skolebarnsfamiliene er økonomiske problemer stort sett konsentrert til de med lavest inntekt. Blant småbarnsfamiliene derimot avtar hyppigheten av økonomiske problemer ikke så sterkt med økende inntekt. Også i 2. og 3. kvartil er det ikke ubetydelige andeler som oppgir økonomiske problemer og mottar sosialhjelp (se tabell 4.6.6).

4.7 Forbruksutviklingen 11

4.7.1 Først forbruksvekst, deretter innstramming?

I 1980 hadde hver husholdning i følge Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelser i gjennomsnitt et forbruk på 157 200 1994-kroner. En foreløpig topp ble nådd i 1987 med 201 900 kroner. Deretter sank det til 190 300 kroner i 1990, for så å stige til en ny topp på 203 500 kroner i 1992. Deretter falt forbruket noe igjen og var i 1994 på 200 000 kroner.

Men i samme perioden (1980-1994) er husholdningene blitt mindre. Vi må derfor beregne forbruksutgift pr. forbruksenhet på samme måte som vi tidligere har beregnet inntekt pr. forbruksenhet. Målt på denne måten økte husholdningenes forbruk med 39 prosent fra 78 300 1994-kroner pr. forbruksenhet i 1980 til 108 700 kroner pr. forbruksenhet i 1994. Når vi på denne måten tar hensyn til husholdningsstørrelsen, kom den foreløpige toppen først i 1988. Da var gjennomsnittligg forbruksutgift pr. forbruksenhet 105 800 1994-kroner. De to neste årene sank forbruksutgift pr. forbruksenhet med i underkant av fem prosent til 100 900 1994-kroner, men økte deretter til 108 700 kroner i 1994, det vil si nesten tre prosent over toppåret i 1988.

I lys av den oppmerksomhet det har vært omkring økonomiske problemer for privatpersoner og husholdninger på slutten av 1980-årene, må reduksjonen fra 1988 til 1990 (knapt fem prosent) sies å ha vært overraskende beskjeden.

4.7.2 Utgiftene til bolig og bil økte mest

Det var ikke alle typer forbruk som økte. Gjennomsnittlig forbruk av matvarer pr. forbruksenhet har vært tilnærmet konstant gjennom 1980-tallet. Både i 1980 og i 1994 brukte husholdningene 15 500 1994-kroner pr. forbruksenhet til mat. Det er bare matvarer som er kjøpt inn til hjemmet, som registreres som mat i forbruksundersøkelsene. Det som blir kjøpt på restaurant, kafé, i kantine eller kiosk registreres som andre varer og tjenester. Ettersom andelen enslige har økt, og enslige trolig spiser mer ute enn husholdninger med flere medlemmer, kan det nok være at husholdningenes matforbruk pr. forbruksenhet (inklusive mat kjøpt på restaurant o.l.) har økt noe. Sammenliknet med det øvrige forbruket har forbruket av mat likevel vært relativt konstant.

Men selv om verdien av matvareforbruket har vært konstant eller kanskje også har økt litt i løpet av 1980-tallet, har andelen av forbruket som går til matvarer, avtatt jevnt og trutt. På begynnelsen av 1980-tallet lå den på omkring 20 prosent. I 1991 var matvareandelen for første gang under 15 prosent og har siden ligget på ca 14 prosent (se figur 4.7.1).

I følge Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelser gjaldt forbruksveksten rundt midten av 1980-tallet først og fremst varige forbruksgoder (Opdahl 1993), og den gjaldt utgifter til bolig og transport (se figur 4.7.1). Mye tyder på at vi i denne perioden opplevde en lånefinansiert boom på boligmarkedet og i bilkjøpet.

Fra 1980 til 1986 økte husholdningenes utgifter til reiser og transport fra 14 700 til 25 000 1994-kroner pr. forbruksenhet eller fra 19 til 24 prosent av total forbruksutgift. Størst var økningen fra 1985 til 1986 (nesten 5 000 1994-kroner pr. forbruksenhet i gjennomsnitt). Siden ble utgiftene til dette formålet mindre år for år inntil de igjen økte fra 19 000 1994-kroner pr. forbruksenhet i 1990 til 22 800 i 1994. Da utgjorde utgiftene til reiser og transport igjen 21 prosent av total forbruksutgift.

Boutgiftene ble i løpet av 1980-årene den største posten på gjennomsnittshusholdningens budsjett. Fram til og med 1983 brukte vi mer både til mat og til reiser og transport. I 1984 passerte boutgiftene utgiftene til mat, og i 1988 utgiftene til reiser og transport. Fra da av har boutgiftene vært den største utgiftsposten. Boutgiftsandelen økte fra 18 prosent i 1980 til rundt 26 prosent i 1990-1992 og falt deretter til ca 25 prosent i 1993 og 1994.

Nå er det ikke noe nytt i at vi bruker en stadig større andel av våre samlede ressurser til bolig og transport. Slik sett var utviklingen på 1980-tallet bare en fortsettelse av en tidligere trend. Utgiftene til bolig, lys og brensel utgjorde rundt 12-14 prosent av total forbruksutgift på 1960-tallet og først på 1970-tallet. I løpet av de neste 20 årene økte andelen jevnt til 26 prosent i 1991. Andelen som gikk til reiser og transport økte kraftig fra 1958 til 1986, fra 7 til 24 prosent. Fra da av sank andelen betydelig og utgjorde i 1991 19 prosent. Deretter økte den igjen til 21 prosent.

Denne økningen i boutgifter og utgifter til transport har dels sammenheng med at vi ønsker å bruke mer til bolig, bil og feriereiser når velstanden øker. Dels er det nok også et uttrykk for at det er blitt nødvendig å bruke mer penger til slike formål: Endringene i husholdningsmønsteret har ført til at stadig flere bor alene. Når husholdningene blir mindre, må de bruke en større andel av sine inntekter på å bo. Samtidig har kvinnenes økte yrkesaktivitet bidratt til at flere voksne må transpor-teres til arbeid og flere barn til barnehage eller dagmamma. Rundt midten av 1980-tallet opplevde man også at boligprisene økte mer enn prisene på andre varer og tjenester. Deretter falt de igjen. Alt i alt steg boligprisene mindre enn andre priser i løpet av perioden 1980-1995 (se figur 4.3.3).

4.7.3 Vekst i barnefamilienes forbruk

Både småbarnsfamiliene og skolebarnsfamiliene hadde en forbruksvekst som lå noe under gjennomsnittet for alle husholdninger fra 1980/82 til 1992/94. Fra 1980/82 til 1986/88 økte småbarnsfamilienes forbruk pr. forbruksenhet med en tredel målt i faste priser, eller noe i overkant av gjennomsnittet for alle husholdninger. I siste del av perioden var veksten vesentlig lavere og noe i underkant av gjennomsnittet for alle. Skolebarnsfamilienes forbruk pr. forbruksenhet økte noe mindre enn gjennomsnittet for alle husholdninger fra 1980/82 til 1986/88, og ble deretter noe redusert. Enslige forsørgere hadde en forbruksutvikling mye lik den par med små barn opplevde.

Andre grupper som opplevde en forbruksvekst over gjennomsnittet, var pensjonistene og middelaldrende enslige og par uten barn. Unge enslige og unge par hadde en forbruksutvikling under gjennomsnittet (se tabell 4.7.1).

4.7.4 Firedobling av renteutgiftene i faste priser fra 1980 til 1992

Husholdningenes boutgifter omfatter renter på boliglån, husleie, avgifter, forsikringer, vedlikeholdsutgifter og utgifter til lys og brensel. Avdrag på boliglån regnes vanligvis ikke som forbruk og inngår derfor ikke i boutgiftene (de blir likevel vist i figur 4.7.2). Enten vi beregner boutgiftene eksklusive eller inklusive avdrag på boliglån, fant det sted en fordobling av husholdningenes boutgifter pr. forbruksenhet fra 1980 til 1992. Deretter sank de noe.

Det var for størstedelen økningen i renter på boliglån som lå bak økningen i boutgiftene fra 1980 til 1992, og det var reduksjonen i renteutgiftene til boliglån som var årsaken til at de totale boutgiftene falt fra 1992 til 1994.Realverdien av husholdningenes utgift pr. forbruksenhet til bolig, lys og brensel økte med 12 500 1994-kroner fra 1980 til 1992. Av dette utgjorde økningen i renter på boliglån nesten nesten 10 000 kroner og økningen i husleie vel 2 700 kroner. Renter på boliglån pr.forbruksenhet regnet i faste priser ble mer enn firedoblet i denne perioden, mens utgiftene til husleie økte med 56 prosent og øvrige boutgifter med 31 prosent. Mens utgiftene til husleie og andre boutgifter fortsatte å øke, falt utgiftene til boligrenter med 30 prosent de to neste årene. Økningen i boliglånsrenter på 1980-tallet ble påvirket av at en økende andel av husholdningene eide sin bolig, men først og fremst var økningen en følge av økningen i størrelsen på boliglån, og en følge av økte rentesatser i perioden (Andersen m.fl. 1995). Størrelsen på boliglånene hadde i sin tur sammenheng med økte boligpriser (se figur 4.3.3) og økning i boligstandarden (se avsnitt 4.9). Boutgiftene som andel av total forbruksutgift har økt noe mindre dramatisk (se avsnitt 4.7.2 og figur 4.7.2).

4.7.5 Størst del av forbruket går til bolig blant enslige...

Enslige bruker størst andel av det totale forbruket til bolig. Enslige under 65 år brukte i perioden 1992/94 nesten en tredel av forbruket på bolig.

Alle grupper har hatt en jevn økning i boutgiftsandelen gjennom hele 1980-tallet. Økningen fra 1986/88 til 1989/91 skyldtes vel så mye at veksten i total forbruksutgift stagnerte, som økningen i selve boutgiftene (Opdahl 1993). Fra 1989/91 til 1992/94 gikk boutgiftenes andel av total forbruksutgift ned i de fleste grupper. Størst var nedgangen blant unge par uten barn (fra 28 til 24 prosent) og par med små barn (fra 29 til 26 prosent).

4.7.6 ... men småbarnsfamiliene betaler mest for å bo

Småbarnsfamiliene er den gruppen som har de høyeste boutgiftene pr. husholdning. I perioden 1992/94 var boutgiftene deres i gjennomsnitt 74 000 1994-kroner pr. år. Målt i faste priser var det også småbarnsfamiliene som hadde den største økningen i boutgiftene både når vi ser på 1980-tallet for seg og når vi ser hele perioden 1980/82-1992/94 under ett. Den største relative økningen var det likevel enslige i alderen 45-64 år som hadde. Deres boutgifter ble mer enn fordoblet fra 1980/82 til 1992/94.

Regnet pr. forbruksenhet var det likevel de enslige som betalte mest for å bo. I perioden 1992/94 hadde unge enslige i gjennomsnitt en boutgift pr. forbruksenhet på 42 900 1994-kroner, småbarnsfamiliene på 27 000 kroner. Målt på denne måten var det middelaldrende enslige som hadde den største absolutte og relative økningen i boutgiftene. Fra 1980/82 til 1992/94 økte boutgifter pr. forbruksenhet med vel 22 000 kroner for denne gruppen. Det var mer enn en fordobling.

4.7.7 Mindre tyngende renteutgifter i mange grupper

I alle grupper som vi har tall for, økte boligrentenes andel av boutgiftene på 1980-tallet, mest for de yngre og middelaldrende, minst for de eldre. I gjennomsnitt var husholdningenes utgifter til boligrenter tre og en halv ganger høyere i 1989/91 enn i 1980/82. Blant unge enslige ble de femdoblet og blant enslige 45-64 år seksdoblet i samme periode. Blant unge enslige økte renteutgiftenes andel av boutgiftene fra 15 til 37 prosent, blant de middelaldrende fra 7 til 25 prosent. Men deretter falt boligrentenes andel av boutgiftene i alle grupper unntatt blant enslige middelaldrende og eldre og blant eldre par uten barn. Størst nedgang i boligrentenes andel av total boutgift i perioden 1989/91-1992/94 hadde unge enslige og unge par uten barn. Dette hadde sammenheng med at det i disse gruppene ble flere leietakere og færre som eide sin egen bolig (se tabell 4.7.3).

4.7.8 Tilstramming og økonomiske problemer?

En stor del av endringen i forbruksutgiftene på 1980-tallet henger sammen med to forhold: i) variasjonene i utgifter til kjøp av bil og ii) den stadige økningen i boutgiftene. Boutgiftene økte, ikke bare på grunn av høye boligpriser og høyere rentesatser, men også som følge av en standardheving av boligmassen.

Hvis vi holder boutgiftene og utgiftene til kjøp av bil utenfor, og ser på hvordan resten av forbruksutgiftene utviklet seg, så var det en økning i faste priser på 24 prosent, mot 39 prosent for samtlige forbruksutgifter fra 1980/82 til 1992/94.

De gruppene som hadde størst økning i det samlede forbruket, kommer også best ut i tabell 4.7.4. Pensjonistgruppene og middelaldrende par uten barn hadde størst vekst. Enslige pensjonister hadde en økning i forbruk pr. forbruksenhet utenom bolig og bilkjøp på 34 prosent, mens pensjonistpar økte dette forbruket med hele 36 prosent. For begge grupper har det dreid seg om en relativt jevn vekst. Veksten i barnefamilienes forbruk utenom bolig og bilkjøp var noe mindre, men likevel større enn for unge enslige og unge par uten barn. På slutten av 1980-tallet opplevde mange grupper en reell nedgang i forbruket fratrukket utgifter til bolig og til kjøp av bil. Ser vi de siste årene på 1980-tallet og de første årene på 1990-tallet under ett, opplevde de fleste grupper en økning i denne delen av forbruket. Verken eldre eller middelaldrende uten barn fikk redusert sitt forbruk (eksklusive boutgifter og bilkjøp) fra 1986/88-1992/94. Barnefamiliene lå omtrent på samme nivå i 1992/94 som i 1986/88. For brede grupper av befolkningen er det derfor ikke dekning for å si at det har vært noen innstramming av det private forbruket på slutten av 1980-tallet og tidlig 1990-tall. Tvert om er det slik at forbruksvekst er det dominerende trekket ved denne perioden for mange grupper.

Bare enslige unge og unge par uten barn hadde i 1992/94 et forbruk utenom boutgifter og kjøp av bil som lå omtrent på samme nivå som i 1980/82. Fram til 1986/88 økte forbruket (eksklusive boutgifter og bilkjøp) i disse to gruppene, deretter falt det til nivået på tidlig 1980-tall.

4.8 Husholdningenes formue

Formue har betydning for folks forbruksmuligheter og materielle levekår på flere måter. Investeringer i form av realkapital, det vil si i bolig, fritidseiendommer, båt, bil, TV-apparat osv. vil ha en bruksverdi for husholdningen. Husholdninger som ennå ikke har skaffet seg slike goder vil vanligvis ha et behov for investeringer og dermed større behov for inntekter. Dette gjelder først og fremst husholdninger som er i en etableringsfase.

Investeringer i form av finanskapital, det vil si bankinnskudd, verdipapirer o.l. vil gi husholdningene økt økonomisk frihet, og muligheter til å tære på oppsparte midler om dette er ønskelig eller nødvendig.

Formuen kan økes gjennom sparing, verdistigning eller gjennom arv og gaver fra andre, og kan tilsvarende bli redusert ved prisfall for eksempel på fast eiendom eller på verdipapirer.

4.8.1 Bolig er den største formueskomponenten

Ca. 80 prosent av husholdningene eide sin egen bolig i 1990 ifølge folke- og boligtellingen. Egen bolig er også husholdningenes viktigste investering. I 1990 utgjorde markedsverdien av boligen 58 prosent av deres beregnede bruttoformue. Tilsvarende utgjorde verdien av annen realkapital (fritidseiendommer, biler, båter, driftskapital for selvstendig næringsdrivende) 22 prosent av beregnet bruttoformue. Finanskapitalen utgjorde 20 prosent. Her var bankinnskudd den største enkeltposten (14 prosent av bruttoformuen).

I løpet av 1980-årene ble en stadig større andel av husholdningene eiere av egen bolig. I 1981 var 23 prosent av husholdningene rene leietakere, i 1988 18 prosent. Samtidig økte boligstørrelsen og boligstandarden. Andelen som bodde trangt sank fra 13 prosent i 1981 til 9 prosent i 1988. Andelen som bodde romslig økte fra 19 til 25 prosent (Boforholdsundersøkelsene 1981 og 1988, Statistisk sentralbyrå).

I følge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelser ble det også noe flere som disponerte bil i løpet av 1980-årene. I 1980 bodde 77 prosent av alle voksne i husholdning med bil. I 1991 var denne andelen økt til 81 prosent. Derimot økte ikke andelen som bodde i husholdning med fritidshus (én av fire voksne).

4.8.2 Gjeldsøkningen har stoppet opp

Samtidig som stadig flere husholdninger fikk stadig større realformue i form av bolig, bil og hytte, økte også husholdningenes finanskapital. Økningen var størst i rundt midten av 1980-tallet. Toppen ble nådd i 1988 (se figur 4.3.1). I gjennomsnitt hadde da hver husholdning en brutto finanskapital på nesten 200 000 kroner, og siden har den ligget omtrent på dette nivået.

Men også husholdningenes gjeld økte rundt midten av 1980-tallet. Toppåret var også her 1988. Da var gjennomsnittlig gjeld pr. husholdning 325 000 1994-kroner. I motsetning til brutto finanskapitelen har gjennomsnittsgjelden falt en del siden dette toppåret og var i 1994 på vel 280 000 kroner.

4.8.3 Litt flere tynget av stor gjeldsbyrde etter 1986

De fleste husholdningene har en gjeld som er tilpasset inntekten. Selv etter den sterke gjeldsøkningen midt på 1980-tallet, hadde 85-90 prosent av husholdningene en gjeld som ikke var større enn to ganger husholdningens inntekt. Fra 1986 til 1990 økte andelen husholdninger som hadde en gjeld større enn to ganger inntekten, fra 11 til 14 prosent. Deretter falt andelen igjen, til 11 prosent i 1994. Da hadde 5 prosent en gjeld som var større enn tre ganger inntekten. Andelen husholdninger uten gjeld økte fra 26 prosent i 1986 til 30 prosent i 1994.

Andelen med høyest gjeld i forhold til inntekt (gjeld minst tre ganger større enn husholdets inntekt før skatt) var i 1990 noe større blant de 25 prosent av husholdningene med høyest inntekt pr. forbruksenhet enn blant de 25 prosent med lavest inntekt. Forskjellen var ikke stor. 8 prosent av høyinntektshusholdningene og 6 prosent av lavinntektshusholdningene hadde så høy gjeld i forhold til inntekten. Fire år senere hadde 5 prosent av de med høyest inntekt og 9 prosent av de med lavest inntekt så stor gjeldsbyrde (Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelser).

4.8.4 Barnefamilier har størst gjeld

Størrelsen og sammensetningen av formue og gjeld avhenger i stor grad av hvilken livsfase husholdningen befinner seg i. For unge husholdninger (under 30 år) er investeringer i egen bolig den helt dominerende formuesposten. I 1990 utgjorde boligen 65 prosent av beregnet bruttoformue i denne gruppen. Denne andelen blir redusert med stigende alder, og er lavest for pensjonister, der boligen utgjorde vel halvparten av bruttoformuen (55 prosent). Annen realkapital som fritidseiendommer, biler, båter og driftskapital for selvstendig næringsdrivende utgjorde en større del av beregnet bruttoformue i husholdninger der hovedinntektstakeren var i 50-årene. Blant de eldste husholdningene utgjorde finanskapitalen en større del av bruttoformuen enn blant andre husholdninger.

Yngre husholdninger har større gjeld enn eldre husholdninger, både målt i kroner og sett i forhold til husholdningens inntekt. Størst gjeld har par med små barn. I 1994 hadde småbarnsfamiliene i gjennomsnitt 570 000 kroner i gjeld. Lavest gjeld hadde enslige pensjonister og pensjonistektepar med henholdsvis 33 000 og 78 000 kroner (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994, Statistisk sentralbyrå).

4.8.5 50- og 60-åringene har størst nettoformue

Det er husholdninger der hovedinntektstakeren er i aldersgruppen 50-59 år og 60-66 år som har størst nettoformue. I 1990 hadde de en gjennomsnittlig beregnet nettoformue på henholdsvis 740 000 og 898 000 kroner. Lavest formue hadde unge husholdninger (under 30 år) med i gjennomsnitt 91 000 kroner (Epland 1993).

4.8.6 Formuen er mer ulikt fordelt enn inntekten

Opplysninger fra skattelikningen tyder på at formuen er svært ulikt fordelt mellom husholdningene, og at fordelingen er blitt skjevere i løpet av 1980-tall og tidlig 1990-tall. I 1982 disponerte de 10 prosent av husholdningene som hadde størst likningsformue ca 50 prosent av denne formuen, i 1994 hadde andelen økt til 60 prosent (Inntekts- og formuesundersøkelsene, Statistisk Sentralbyrå).

Formuen er jevnere fordelt når vi erstatter likningsverdiene for realkapitalen med opplysninger om antatt markedsverdi. De ti prosent av husholdningene med høyest likningsformue disponerte i 1990 53 prosent av all likningsformue, mens tidelen med høyest beregnet formue bare disponerte 38 prosent av formuen. Det er særlig verdien av egen bolig som gjør formuesfordelingen jevnere når vi erstatter likningsformue med beregnet formue. Mange husholdninger med liten likningsformue på grunn av lav verdifastsettelse av boligen, får økt formue når markedsverdien av boligen legges til grunn.

Selv etter disse korreksjonene er formuen skjevere fordelt enn for eksempel disponibel inntekt. Mens den halvparten av husholdningene som i 1990 hadde lavest disponibel inntekt pr. husholdning disponerte 28 prosent av all inntekt, eide den halvparten av husholdningene som hadde lavest beregnet formue bare 8 prosent av all formue.

4.8.7 Betydelig akkumulering av økonomiske ressurser over livsløpet

Selv om likningsformuen er et dårlig mål for verdien av husholdningenes samlede formue, er det likevel av interesse å følge utviklingen av gjennomsnittlig likningsformue for ektepar i ulike aldersfaser over tid. På grunn av at verdien av selveiet bolig og annen realkapital er så lavt verdsatt i skattelikningen (se boks 4.1 om beregning av verdi av realkapital), vil utviklingen av liknings-formuen først og fremst gi oss et bilde av utviklingen i netto finanskapital (bankinnskudd, verdipapirer m.v. fratrukket gjeld) for husholdninger der likningsverdien av bruttoformuen overstiger gjelden. Husholdninger som har større gjeld enn formue, vil få skattbar formue satt lik null ved likningen.

Tabell 4.8.2 illustrerer at det skjer en betydelig akkumulering av økonomiske ressurser over livsløpet. Det er først og fremst de eldre ekteparene som har skattbar formue. Det går også fram at oppsparingen av økonomiske ressurser over livsløpet har økt betydelig i løpet av perioden 1977-1991. De gjennomsnittlige forskjellene mellom ektepar i ulike aldersfaser er også blitt større. I 1982 hadde ektepar i aldersgruppene 60-66 år og 67-69 år en gjennomsnittlig likningsformue tilsvarende i underkant av 215 000 1992-kroner. Forskjellen i likningsformue mellom ektepar i disse aldersfasene og ektepar i aldersfasen 30-39 år tilsvarte 160 000 1992-kroner. Ni år senere hadde ekteparene i aldersgruppene 60-66 år og 67-69 år en gjennomsnittlig likningsformue som var omtrent dobbelt så stor. Forskjellen i gjennomsnittlig likningsformue mellom ekteparene i disse aldersgruppene og ektepar i aldersgruppen 30-39 år var da økt til vel 350 000 1992-kroner.

I 1982 hadde ektepar med hovedinntektstaker i aldersgruppen 40-49 år en gjennomsnittlig likningsformue på vel 100 000 1992-kroner. Ni år senere i 1991 var den samme fødselskohorten i aldersgruppen 49-58 år. Hvis vi antar at denne aldersgruppen hadde omtrent like høy gjennomsnittlig likningsformue som aldersgruppen 50-59 år i 1991, hadde likningsformuen da økt med omtrent 200 000 1992-kroner til vel 300 000 kroner. Samlet sett var dette en nesten like sterk økning som formuesøkningen for de ti år eldre ekteparene som var i aldersgruppen 50-59 år i 1982. Økningen i denne gruppens likningsformue fra 1982 til 1991 kan på samme måte anslås til nesten 250 000 1992-kroner (Skrede 1995b).

4.8.8 Ingen økning i likningsformuen for ektepar med flere enn ett barn

Blant ekteparene er det først og fremst de uten barn som har hatt en økning i likningsformuen på 1980-tallet. Det er også denne gruppen som har høyest likningsformue. Det er relativt små forskjeller i gjennomsnittlig likningsformue mellom ektepar med ett og ektepar med flere barn, men de med ett barn har tross alt hatt en beskjeden økning i likningsformuen.

Alt i alt gir utviklingen i fordelingen av likningsformuen inntrykk av at det ikke har funnet sted noen forbedring i barnefamilienes formuessituasjon i løpet av 1980-tallet. Men her må vi ikke glemme at likningsformuen undervurderer verdien av egen bolig og annen realkapital. Verdien av egen bolig betyr langt mer for de som er i den fasen av livet at de har omsorg for barn, enn for de som er noe eldre (se figur 4.8.2). Det er grunn til å regne med at den faktiske verdien av barnefamilienes realkapital har økt i løpet av 1980-tallet. Dermed er det ikke sikkert at barnefamiliene har hatt en dårligere formuesutvikling enn andre grupper.

Men den svake utviklingen i barnefamilienes likningsformue på 1980-tallet sammenholdt med deres relativt gunstige inntektsutvikling understreker et poeng som vi har berørt tidligere. Barnefamiliene har, i likhet med mange andre grupper, i stor grad tatt ut denne inntektsøkningen i et øket forbruksnivå, hvor økt gjeld og renteutgifter etter alt å dømme har utgjort den viktigste utgiftskomponenten. I inntektsstatistikken (se tabell 4.6.1) viser dette seg ved at veksten i disponibel inntekt (etter at gjeldsrentene er trukket fra) på 1980-tallet var langt lavere enn veksten i inntekt etter skatt (før fratrekk for gjeldsrenter).

4.9 Boforhold og materiell standard 12

4.9.1 Bolig en av de viktigste sider ved de materielle levekårene

Bolig er kanskje det høyest prioriterte i Norge av de større materielle godene. Mer enn en firedel av vårt forbruk går til bolig. I tillegg kommer det vi bruker på utstyr i boligen og til innredning av denne. Bare utgiftene til reiser og transport, herunder kjøp og drift av bil, kan konkurrere med bolig på utgiftsbudsjettet. Vi bruker nær dobbelt så mye på boligen som til mat.

I enda mindre grad enn før er boligene bare et praktisk sted å bo, hjemmet er på mange måter blitt et symbol for viktige verdier i det norske samfunn (Gullestad 1989). I takt med den sterke utviklingen i bostandard er dårlig bygningsmessig og sanitær standard og til dels også trangboddhet blitt mindre viktige drivkrefter på boligmarkedet. Andre kvaliteter ved boligen, herunder bomiljø og beliggenhet, er blitt viktigere.

Kravet til boligen varierer, det finnes ingen klare normer for hva som er en dårlig bolig – og spesielt ikke for hva som er en god bolig. Kravene til en god bolig har økt over tid og kan også være forskjellige i ulike landsdeler, i byene og på landsbygda. Boligbehovet endrer seg også over livsløpet: En barnefamilie har behov for mer plass enn en enslig, mens eldre og funksjonshemmede vil ha spesielle krav til en funksjonell bolig.

Noen vil legge større vekt enn andre på å kunne bo i en stor og god bolig, og vil bruke store deler av sine ressurser på dette. Andre vil bruke mer penger på for eksempel reiser eller klær og nøyer seg med en mindre bolig eller en bolig med lavere standard.

Norge er det land i Norden der flest eier sin bolig (Vogel 1990). I hele etterkrigstiden har et klart flertall bodd i eid bolig. I 1960 eide 64 prosent av husholdningene sin bolig, av dette 11 prosent som andelseiere. I de neste 20 årene var det først og fremst andelen andelseiere som økte, til 19 prosent av husholdningene i 1980. Etter 1980 er det andelen selveiere som har økt. I 1990 eide 78 prosent av husholdningene boligen sin, enten som selveiere eller andelseiere. Levekårsundersøkelsen 1995 viser at 80 prosent av alle voksne personer bor i en bolig som husholdningen eier (Andersen 1996).

4.9.2 Flere eier boligen sin, men økende sosiale skiller i boligeie

Eierandelen har imidlertid ikke økt i alle befolkningsgrupper. Blant middelaldrende og eldre og blant småbarnsfamilier har eierandelen økt de siste 15 årene. Med unntak av eldre enslige, er eierandelen blant middelaldrende og eldre på eller godt over gjennomsnittet som er 80 prosent.

Blant yngre, både par uten barn og enslige, var eierandelen vesentlig lavere. Den har heller ikke steget gjennom hele perioden. For de fleste av disse grupper økte andelen eiere fram til 1987. Deretter synes den å ha avtatt. Blant yngre enslige var eierandelen i 1995 om lag som i 1980. For yngre par gikk eierandelen litt opp på begynnelsen av 1980-tallet, men har ikke steget etter 1983. Ser en bort fra unge enslige, eier likevel over halvparten av de yngre boligen sin.

En ser visse tegn til at husholdningens inntekt har fått større betydning for eierforhold til boligen i form av selveie. I perioden 1983-1991 økte andelen selveiere blant småbarns husholdninger fra 64 til 74 prosent. Likevel økte andelen selveiere omtrent ikke i den firedelen av disse husholdningene som hadde lavest inntekt (NOU 1993:17). En finner også at andelen selveiere i lavinntektshusholdninger (inntekt etter skatt pr. forbruksenhet under 50 prosent av gjennomsnittet for alle husholdninger) ble kraftig redusert, fra 44 prosent i 1987 til 28 prosent i 1991 (Andersen m.fl. 1995).

4.9.3 Fortsatt utjevning i minimums boligstandard

Boligenes standard og størrelse var tidligere et betydelig helse- og trivselsmessig problem. Slik er det ikke lenger. I 1980 var trange boliger og boliger med dårlig standard ennå et betydelig problem. Om lag 30 prosent av alle voksne bodde da i boliger som enten var umoderne (dvs. boligen manglet bad eller WC eller var kald eller fuktig) eller trange. Dette tallet er nå redusert til 13 prosent (Andersen 1996).

I 1995 bodde bare 6 prosent av alle voksne i en umoderne bolig. Bare 1,4 prosent manglet bad eller WC, 2,0 prosent bodde i bolig der alle beboelsesrom var kalde og 3,6 prosent i bolig der minst ett beboelsesrom var fuktig. I 1980 bodde 19 prosent i umoderne boliger. Det meste av reduksjonen i andel personer i umoderne boliger skjedde på begynnelsen av 1980-tallet (Andersen 1996).

Ser en de siste 15 årene under ett har det foregått en utjevning både geografisk (mellom tett- og spredtbygde strøk), sosioøkonomisk (mellom arbeidere og funksjonærer) og mellom generasjoner (familiefaser). Forskjellene i andelene som bor umoderne er så godt som eliminert mellom by og land og mellom sosioøkonomiske grupper. Det samme gjelder forskjellene i trangboddhet mellom sosioøkonomiske grupper, mens forskjellene i trangboddhet mellom by og land holder seg. De største forskjellene i boligstandard og romslighet finner en nå mellom de ulike familiefasene (Andersen 1996).

Selv om det på mange områder har foregått en utjevning i boligstandard er det ingen tvil om at sosiale skiller i befolkningen fortsatt avspeiles klart i boligstandarden.

I 1980 var det betydelige forskjeller i boligstandard mellom personer i ulike familiefaser. De eldre og de yngre hadde den dårligste boligstandarden, mens det var færrest som bodde i umoderne boliger blant barnefamiliene. I de siste 15 årene har det skjedd en kraftig forbedring, særlig for gruppene med dårligst standard i utgangspunkt. Det ser også ut til at forbedringen i alle grupper har skjedd gjennom stort sett hele perioden.

Det har altså skjedd en utjevning mellom familiefasegruppene i andelen med dårlig standard. Det er nå de yngre som har den dårligste standarden. Dette er viktig, fordi en må anta at dårlig standard blant yngre i høyere grad enn blant eldre er et midlertidig fenomen, knyttet til en mer ustabil boligsituasjon i etableringsfasen (se tabell 4.9.2).

4.9.4 Trangboddheten har ikke gått ned etter 1987

Standardhevingen i befolkningens boligsituasjon de siste 15 årene har også skjedd mht. romslighet. Boligene er blitt større, gjennomsnittlig boligareal pr. husholdning økte fra vel 100 m² i 1981 til vel 110 m² i 1991. Det er også blitt flere rom pr. husholdning. Mens andelen husholdninger i 1- og 2-roms leiligheter endret seg forholdsvis lite fra 1980 til 1995, andelen var rundt 20 prosent, økte andelen husholdninger med 5 rom eller mer fra 31 til 40 prosent i samme periode. Samtidig har husholdningene blitt mindre, og andelen enpersonhusholdninger har økt. Det kan kanskje også ha hatt en viss betydning at mobiliteten på boligmarkedet har vært høy de siste ti årene. Om lag halvparten av alle voksne har flyttet inn i nåværende bolig i løpet av de siste ti årene. Det kan ha ført til en bedre tilpasning mellom husholdninger og boliger (Andersen 1996).

Disse endringene har i sum ført til at andelen trangbodde er blitt halvert i perioden, en kraftig reduksjon, om enn noe mindre enn reduksjonen i andel med dårlig boligstandard. Reduksjonen skjedde i løpet av første halvdel av 1980-tallet. Etter 1987 har det ikke skjedd noen reduksjon i trangboddheten (se tabell 4.9.3).

4.9.5 Trange boliger fortsatt et problem for småbarnsfamilier

Trangboddhet har i hele perioden først og fremst vært et problem for barnefamilier, særlig småbarnsfamilier, og yngre enslige. Trangboddhet er derfor antakelig for de fleste et livsfasefenomen som er knyttet til etableringsfasen.

Personenes subjektive vurdering av trangboddhet kan for enkelte grupper tyde på at bosituasjonens karakter av midlertidighet virker inn på vurderingen. Det er først og fremst blant yngre en finner store uoverensstemmelser mellom det objektive målet på trangboddhet og den subjektive oppfatningen av plass. Her må en være oppmerksom på at det objektive målet på trangboddhet bare tar hensyn til antall rom i boligen i forhold til antall personer. I den subjektive vurderingen av plass vil uten tvil også boligarealet spille inn.

Om lag halvparten av de som bor trangt (4 prosent) føler ikke at de har for lite plass. De aller fleste av disse er enslige under 45 år og småbarnsfamilier. Særlig blant unge enslige var det mange trangbodde (22 prosent av alle) som ikke følte de hadde for lite plass. Nesten alle enslige under 45 år som bor trangt uten å føle det, har bare ett rom, mens de tilsvarende blant småbarnsfamiliene har boliger med forholdsvis få rom (2-4).

På den annen side var det 11 prosent som ikke var trangbodde slik vi definerer det, men som likevel følte at de hadde for lite plass. Det var først og fremst blant yngre par, enslige forsørgere og småbarnsfamilier at en stor andel følte at de hadde for lite plass selv om de ikke var trangbodde. Det gjaldt i disse gruppene for om lag 20 prosent. Flertallet av disse var husholdninger i 3-5-roms boliger med like mange rom som personer. Blant småbarnsfamiliene kom dette i tillegg til den betydelige andel, 16 prosent, som var trangbodde (Andersen 1996).

4.9.6 Mot økende ulikhet i boligsituasjon?

Boligsituasjonen avspeiler fortsatt sosiale skiller i befolkningen. Dette skyldes naturligvis at det er en klar sammenheng mellom standard, størrelse og pris, som igjen fører til en sammenheng mellom husholdningens inntekt og boligstandard og romslighet. Disse sammenhengene er muligens forsterket etter dereguleringen av boligmarkedet på begynnelsen av 1980-tallet.

Selv om både dårlig boligstandard og trangboddhet er kraftig redusert når en ser de siste 15 årene under ett, ser en tendenser til økende ulikhet på 1990-tallet. Fra 1991 til 1995 viser levekårsundersøkelsene økende forskjeller i boligeie for ufaglærte arbeidere og lavere funksjonærer i forhold til andre grupper, og økende forskjeller mellom by og land (Andersen 1996).

En ser også visse tendenser til økende sosiale skiller i boligstandard. I 1991 var det 45 prosent av småbarnshusholdninger med lav inntekt som bodde trangt, dobbelt så stor andel som gjennomsnittet for gruppen. Den tilsvarende andelen var i 1983 41 prosent. I samme periode gikk andelen trangbodde småbarnshusholdninger litt ned (fra 24 til 21 prosent) (NOU 1993:17).

Utviklingen i boligstandard er til nå belyst ut fra noen minimumsstandarder for en god bolig. Her har det funnet sted en utjevning i boligstandard mellom viktige befolkningsgrupper. Det er vanskeligere å si noe om utviklingen i ulikheten i boligstandard mer generelt. Vi vet at det spesielt på midten av 1980-tallet ble bygget mange luksusboliger. Boligstørrelse er en viktig side ved boligstandarden. Boligarealet pr. person har blitt nesten fordoblet i løpet av de siste 20 årene, fra 30 m² i 1973 til 55 m² i 1991 (Andersen 1996).

Andelen som bor svært romslig, det vil si bor alene på minst 3 rom eller har minst 2 rom pr. person i husholdningen, har økt fra 26 prosent i 1980 til 40 prosent i 1995, altså en økning som i prosentpoeng er større enn reduksjonen i trangboddhet. Andelen som bor svært romslig har heller ikke, som trangboddheten, stagnert etter 1987, men har tvert imot forsatt å vokse i samme tempo som i årene 1980-1987. Blant barnefamiliene er det likevel fortsatt relativt få som bor svært romslig, 18 prosent av ektefeller/samboere med skolebarn og bare 8 prosent av de med barn under skolepliktig alder (Levekårsundersøkelsene, Statistisk sentralbyrå).

Et annet mål for boligstandard utover minimumsstandard er antallet baderom (ev. kombinert med WC). I 1995 bodde 29 prosent av voksne i bolig med minst to baderom. Dette var en økning fra 24 prosent i 1991. Her ligger barnefamiliene godt an. 33 prosent av småbarnsforeldrene og 45 prosent av skolebarnsforeldrene bodde i bolig med minst to baderom i 1995 (Andersen 1996).

4.9.7 En av fire eier både bolig, bil og fritidshus

Husholdningenes materielle standard forbindes ikke bare med bolig, men også med andre større investeringsobjekter som bil, fritidshus, båt o.l. og med utstyr som husholdningen rår over, ofte utstyr knyttet til boligen.

Den materielle standarden følger i betydelig grad livsfasene. Blant de yngre er det forholdsvis få som er kommet langt i oppbyggingen av den materielle standarden, og 10-20 prosent har ennå ikke begynt oppbyggingen. Oppbyggingen er tilsynelatende kommet lengst blant middelaldrende par uten barn, her eier bortimot halvparten både bolig, bil og fritidshus, så godt som alle har minst en av delene.

Blant eldre eier en mindre andel både bolig, bil og fritidshus. Dette skyldes dels at den eldre generasjonen aldri har eid bolig, bil og fritidshus i samme omfang som de middelaldrende (en vesentlig større del av de middelaldrende eide bolig, bil og fritidshus i 1995 enn i 1980) men også at de har begynt å avvikle de store materielle investeringene, enten fordi de ikke har økonomi til å opprettholde standarden eller fordi behovene ikke lenger er så store. De som var i alderen 67-79 år i 1995 eide sjeldnere bolig, bil og fritidshus enn de gjorde 15 år tidligere.

Det synes imidlertid også å være en effekt av om en person er enslig eller lever i par, i tillegg til en effekt av livsfase. Den materielle standarden er vesentlig lavere blant middelaldrende eller eldre enslige enn blant par i samme alder.

4.9.8 Materiell standard mest inntektsavhengig blant eldre

Forskjellene mellom lav- og høyinntektsgrupper i andel som eier både bolig, bil og fritidshus er minst blant de yngre, størst blant de eldste. Blant småbarnsfamiliene er det en forholdsvis beskjeden forskjell mellom inntektsgruppene mht. andelen som både eier bolig, bil og fritidshus. Det kan både skyldes at behovet (f.eks. for bil) er svært viktig, at arv/forskudd på arv (fritidshus) spiller en rolle og at inntekt i denne fasen kan variere sterkt fra år til år. Blant skolebarnsfamilier og blant middelaldrende par uten barn er det noe større forskjeller i materiell standard mellom inntektsgruppene. Størst er imidlertid forskjellene blant eldre par uten barn. Dette kan skyldes at økonomien blant de eldre spiller en større rolle for om det er mulig å opprettholde høy standard. Det kan også spille inn at de mest velhavende blant de eldste er de yngste i denne gruppen, og at avviklingsprosessen derfor ikke er kommet så langt.

4.9.9 Velutstyrte barnefamilier

Bolig, bil og fritidshus er store investeringer med betydelige driftsutgifter. De anses for viktige i bestemmelsen av en husholdnings materielle standard. Men også mindre investeringer spiller en rolle. De mindre investeringene har likevel mindre konsekvenser for husholdningens materielle levekår og vil i stor grad avspeile forskjeller i behov og livsstil. Det har sammenheng med at prisen for de fleste av de typer utstyr som blir analysert her, er såpass lav at de fleste som føler et stort behov vil ha mulighet for å skaffe det.

Levekårsundersøkelsen 1995, Statistisk sentralbyrå registrerte en del utstyr som etter hvert blir sett på som ganske grunnleggende: vaskemaskin, fryser og telefon, og en del mer moderne utstyr som fortsatt i mindre grad enn de nevnte anses å være nødvendighetsartikler (videospiller, mikrobølgeovn og oppvaskmaskin). Over 90 prosent av husholdningene har vaskemaskin, fryser eller telefon, omtrent 60 prosent eier de øvrige gjenstandene.

Det var så godt som ingen som ikke hadde noe av dette utstyret, og 30 prosent hadde alle seks typer utstyr. En sterk variasjon med livsfase i beholdningen av slikt utstyr viser klart hvor viktig behov er. Barnefamiliene har mest utstyr, bortimot halvparten av barnefamiliene har alle de seks typer, mens det i nesten alle grupper av enslige bare er om lag hver tiende som har alle typer utstyr. I alle familiefasegruppene, med unntak av de yngste enslige, er det svært få som ikke har noen av delene (Andersen 1996).

5 Barnefamilienes økonomiske situasjon. Fordeling av økonomiske ressurser

5.1 Økonomiske ressurser og materielle levekår

Ett av hovedformålene med denne utredningen er å vurdere om endringer i overføringsordningene og tjenestetilbudet kan bidra til å jevne ut forskjeller mellom ulike barnefamilier, og mellom familier med og uten barn (se kapittel 1). Utvalget har valgt å tolke mandatet dithen at det først og fremst er fordelingen av husholdningenes økonomiske ressurser man ønsker at utvalget skal vurdere.

Det er i stor grad husholdningens inntekt og formue, det vil si deres økonomiske ressurser som bestemmer hvilke materielle levekår det enkelte husholdningsmedlem har eller kan oppnå. I figur 5.1.1 er det gitt en oversikt over hvordan en tenker seg at individenes materielle levekår henger sammen med deres ressurser i vid forstand.

Husholdningenes økonomiske ressurser har betydning for de materielle levekårene ved at inntektene gir mulighet til å kjøpe varer og tjenester i dag eller til å spare, og dermed øke forbruksmulighetene i framtiden. I tillegg til å være en kilde til løpende inntekter, har formuen også betydning ved at den kan bestå av bolig, innbo eller liknende som kan gi avkastning gjennom de tjenestene denne kapitalen yter, og som ikke alltid er regnet med i inntekten. Formuen kan også øke husholdningenes forbruksmuligheter på kort sikt ved at den gir lånemuligheter eller kan omgjøres til kontanter ved salg.

I tillegg til inntekten og formuen som husholdningene har til disposisjon, vil de materielle levekårene påvirkes av husholdningenes størrelse og sammensetning, og av prisene på de varer og tjenester som husholdningene kjøper.

Husholdningenes økonomiske ressurser består ikke bare av inntekt og formue slik den registreres i den tilgjengelige statistikken. Levekårskomponenter som ikke er gjenstand for markedsmessige transaksjoner, eksempelvis arbeid som utføres i hjemmet og ubetalte tjenester som mottas fra familie og venner, vil også representere et økonomisk tilskudd til husholdningene (se avsnitt 5.2.5). Husholdningene drar dessuten nytte av offentlige tjenester som ytes gratis eller til subsidierte priser, for eksempel undervisning, helsetjenester, omsorgstjenester og ulike transporttjenester (se avsnitt 5.2.4). I beskrivelsen av barnefamilienes økonomiske situasjon senere i dette kapitlet (se avsnitt 5.8) og i analysen av fordelingsvirkningene av ulike familiepolitiske tiltak i senere kapitler vil det bli vist hvordan ubetalt arbeid i hjemmet og subsidieelementet (statens driftstilskudd) til barnehagene påvirker inntektsfordelingen blant barnefamiliene.

I tillegg vil den enkeltes kompetanse, kunnskap og helsetilstand påvirke de framtidige inntektsmuligheter. Det samme vil pensjonsrettigheter som den enkelte har opptjent ved eget arbeid eller inngått privat avtale.

5.2 Inntektsbegrepet

5.2.1 Inntektsstatistikkens inntektsbegrep

I prinsippet er det enighet om hvordan inntekt og formue skal defineres. Inntekten er den strøm av verdier (økonomiske ressurser, knappe goder) som husholdningen mottar i løpet av en periode, for eksempel i løpet av ett år. Formuen er husholdningens beholdning av verdier på ett bestemt tidspunkt (se vedlegg 9 til innstillingen).

Verdien av formuen har betydning for husholdningens tilgang på økonomiske ressurser på to måter. For det første har formuen en avkastning, for eksempel renteinntekten på innskudd i banken. Denne avkastningen er en inntektspost for husholdningen. Den inngår direkte i husholdningens inntektsregnskap. Gjeld har negativ avkastning, og renter betalt på gjeld skal trekkes fra ved beregning av inntekt.

For det andre kan forbruk finansieres direkte ved å tære på formuen. For å beregne forbruksverdien av formuen, burde den i prinsippet fordeles over personens gjenstående levetid. En omregning av formue til forbruksmulighet på denne måten, er å beregne hvor stor livrente den kan kjøpe. Gjeld reduserer framtidig tilgang til økonomiske ressurser, og de framtidige utgiftene kan regnes om til en annuitet, det vil si et årlig avdrag eller en årlig utgift som i prinsippet bør trekkes fra inntekten (se vedlegg 9 til innstillingen).

I praksis er inntekten så vanskelig å måle at den prinsippielle enigheten ikke alltid er til så mye hjelp. En av flere årsaker til problemene er at det er selvangivelsen (samt en del offentlige utbetalingsregistre) som er kilden for inntektsstatistikken. Problemet er ikke at folk holder tilbake opplysninger for likningsmyndighetene, selv om det selvsagt også forekommer. Problemet ligger i at selve reglene for riktig likning kan være laget ut fra helt andre hensyn enn det å få fram et korrekt mål på inntekten.

I inntektsstatistikk og inntektsanalyser opererer man gjerne med tre ulike inntektsbegrep: inntekt, inntekt etter skatt og disponibel inntekt.

Figur 5.2.1 viser hvilken sammenheng det er mellom disse tre inntektsbegrepene: Først summeres all lønnsinntekt, næringsinntekt, brutto kapitalinntekt og overføringer som husholdningen mottar (se boks 5.1 for en nærmere beskrivelse av de enkelte inntektsbegrepene). Summen av dette kaller vi inntekt. Deretter trekkes skatten fra. Dermed får vi inntekt etter skatt. Til slutt trekker vi fra gjeldsrentene. Det siste inntektsbegrepet kaller vi disponibel inntekt.

5.2.2 Gjeldsrenter og inntekt av egen bolig

I Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelser benytter man vanligvis begrepet disponibel inntekt. Det innebærer at renteinntektene er beregnet netto, det vil si at eventuelle gjeldsrenter er trukket fra. I prinsippet er dette riktig. Gjeldsrentene reduserer muligheten til løpende forbruk, og bør derfor trekkes fra for å komme fram til årets inntekt (se vedlegg 9 og 11 til innstillingen). En vanlig norsk husholdning vil ha gjeld av to slag. En del av gjelden er tatt opp for å kjøpe bolig, bil og andre varige forbruksgoder. Vanligvis er det boliggjelden som er størst. Den fordelen eller inntekten man har av å bo i egen bolig, reflekteres imidlertid bare i begrenset grad i inntektsstatistikken fordi likningsverdien av boligen er satt tildels vesentlig lavere enn den reelle markedsverdien.

I mange analyser av inntektsfordelingen og inntektsutviklingen har man, på grunn av problemene med en for lav verdi på fordelen ved å bo i egen bolig, benyttet inntektsbegrepet inntekt etter skatt i stedet for eller i tillegg til disponibel inntekt (Statistisk sentralbyrå 1993; NOU 1993: 17). Når man bruker inntekt etter skatt trekkes ikke gjeldsrentene fra (se figur 5.2.1).

Men norske husholdninger har også en annen tyngende gjeldspost. Det er studiegjelden, og den er særlig tyngende for de som er i etableringsfasen i livet. Mange barnefamilier befinner seg nettopp i denne livsfasen. Denne gjeldsposten har ingen motpost i realformue. Den avkastningen studiegjelden eventuelt gir, ligger i arbeidslønnen. Denne registreres normalt fullt ut i inntektsstatistikken.

I denne utredningen vil begge disse inntektsbegrepene (disponibel inntekt og inntekt etter skatt) bli brukt, med visse modifikasjoner (se avsnitt 5.2.6).

5.2.3 Fradrag i skattbar inntekt

Når likningsmyndighetene beregner hvor mye skatt den enkelte skal betale, er det vanlig at utgifter til inntekts ervervelse over en viss størrelse, for eksempel utgifter til reise til og fra arbeid, trekkes fra inntekten før skatten beregnes. I de skatteberegningene som presenteres senere i denne utredningen, inngår selvsagt slike fradrag. Det har imidlertid ikke vært vanlig å trekke slike fradrag til inntekts ervervelse fra inntekten verken i inntektsstatistikken eller i inntektsfordelingsanalyser. Et fradrag for reiseutgifter ville kunne bety noe når man sammenlikner inntekter for pendlere og for personer med kort avstand til jobben. Når man sammenlikner familier med og uten barn eller barnefamilier innbyrdes, vil et slikt fradrag neppe bety særlig mye.

Et fradrag av betydning for barnefamiliene, er foreldrefradraget. Når foreldrenes yrkesaktivitet gjør det nødvendig å betale for barnepass, er det anledning til å trekke deler av de legitimerte utgifter, for eksempel utgifter til barnehage, fra inntekten før beskatning (se kapittel 7). Dermed reduseres skatten. Dersom man også hadde trukket fra utgifter til barnepass ved inntektssammenlikninger, ville det ha betydd en del for inntektsfordelingen blant barnefamiliene og for fordelingen mellom barnefamilier og andre grupper.

Det er imidlertid bare legitimerte utgifter som gir rett til maksimalt fradrag. De som ikke får barnehageplass og er avhengig av annet barnetilsyn vil kunne ha færre legitimerte utgifter å trekke fra. Det kan dermed hevdes at man ved å trekke fra foreldrefradraget før man sammenlikner inntektene, overvurderer inntektene til de som ikke får barnehageplass, sammenliknet med de som har barn i barnehage (se vedlegg 1 til innstillingen).

Etter hvert som barnehagedekningen har økt og skattereglene for privat barnetilsyn er blitt endret med sikte på å gjøre det enklere å få arbeidsforhold for dagmammaer og praktikanter registrert hos skattemyndighetene (se avsnitt 7.2), kan det ha blitt lettere for foreldre å dokumentere utgifter til barnepass og dermed få fradrag for virkelige utgifter. På denne bakgrunn kan det hevdes at foreldrefradraget i dag gjenspeiler de faktiske tilsynsutgiftene og derfor bør trekkes fra inntekten før det foretas inntektssammenlikninger.

Det kan også hevdes at barnefamilienes utgifter til barnehage ikke bare representerer utgifter til barnetilsyn, men at man i tillegg betaler for et pedagogisk tilbud og for kvalitet i barneomsorgen. Dette skulle da tilsi at at bare en del av utgiften til barnetilsyn, burde trekkes fra ved inntektssammenlikninger (se vedlegg 1 til innstillingen). For mange vil det vel også være slik at utgiftene til en barnehageplass er høyere enn foreldrefradraget. Dermed vil ikke hele utgiften knyttet til det å ha plass i barnehage, trekkes fra inntekten når man trekker fra foreldrefradraget før inntektssammenlikninger foretas.

I beskrivelsen av fordelingen av inntekt blant barnefamiliene og mellom familiene med og uten barn i dette kapitlet, og i den etterfølgende vurderingen av hvordan ulike offentlige tiltak påvirker denne inntektsfordelingen, vil verken utgifter til barnepass eller andre utgifter til inntekts ervervelse bli trukket fra inntekten før inntektene sammenliknes. Det er bare ett unntak: I inntektsstatistikken trekkes ikke betalt underholdsbidrag fra på bidragsbetalers hånd, selv om det også er registrert som inntekt på bidragsmottakers hånd. Dermed blir det telt to ganger. I de inntektssammenlikninger som gjøres her, vil derfor underholdsbidraget trekkes fra på bidragsbetalers hånd.

5.2.4 Subsidierte offentlige tjenester

Gratis eller subsidierte offentlige tjenester bidrar til å øke den enkeltes forbruksmuligheter (se avsnitt 5.1 og figur 5.1.1). Det kan derfor argumenteres for at verdien av den gratis tjenesten og verdien av subsidieelementet i den subsidierte tjenesten bør legges til inntekten før man foretar inntektssammenlikninger. For barnefamiliene er det nærliggende å tenke på barnehager, seks-åringstilbud i skolen, skolefritidsordninger og det ordinære skoletilbudet. Dette er gratis eller subsidierte offentlige ytelser som andre grupper ikke mottar, selv om de kan ha mottatt dem i andre livsfaser (vi har alle vært barn, og de aller fleste av oss har enten vært eller vil bli foreldre). Siden alle barn har rett og plikt til å gå på skole, kan vi se bort fra verdien av skolegangen når vi sammenlikner barnefamiliene innbyrdes. Tilbudet av barnehageplasser, skolefritidsordninger og seks-åringstilbudet i skolen er imidlertid begrenset (se kapittel 9). Det er ikke alle barn som får nytte av disse tjenestene. Så lenge det er situasjonen, kan det derfor hevdes at man i en inntektssammenlikning barnefamiliene i mellom bør legge til verdien av subsidieelementet for eventuell barnehageplass, seks-åringtilbud i skolen og plass i skolefritidsordning før man sammen-likner inntektene (se vedlegg 1 til innstillingen). Etter hvert som barnehagene og øvrige tilsynsordninger bygges ut og blir et reelt tilbud til alle barn, blir betydningen av å se bort fra dette subsidieelementet gradvis redusert, når man sammenlikner barnefamilienes inntekter.

Siden man sjelden har opplysninger om inntekter og bruk av offentlige tjenester for de samme familiene, får man vanligvis ikke tatt hensyn til den inntektskomponenten som barnehagesubsidiene representerer. Det gjøres ikke i Statistisk sentralbyrås inntektsundersøkelser, og vil som en hovedregel heller ikke bli gjort her. Ved hjelp av opplysninger fra Levekårsundersøkelsen 1995 er det imidlertid mulig å lage et inntektsbegrep som også inkluderer subsidieelementet (statens driftstilskudd) til barnehagene. Senere i kapittelet vil dette inntektsbegrepet bli brukt for å vise hvordan barnehagesubsidiene påvirker inntektsfordelingen blant barnefamiliene.

5.2.5 Ulønnet arbeid i husholdningene

Verdien av ubetalt husholdsarbeid (barnepass, husarbeid, reparasjoner m.v.) (se avsnitt 5.1 og figur 5.1.1) er ikke medregnet i det inntektsbegrepet som benyttes i Statistisk sentralbyrås inntektsstatistikk. Dermed kan man hevde at for eksempel par med barn, der den ene voksne er hjemme med barna, får registrert for lav inntekt sammenliknet med de par hvor begge er yrkesaktive og de derfor må betale for barnetilsyn.

Det er imidlertid mulig å korrigere statistikkens inntektsbegrep, også på dette området. Ved å legge denne inntektskomponenten til pengeinntekten, vil man dermed kunne få et inntrykk av hvordan verdien av arbeidet i hjemmet påvirker fordelingen av inntekt blant barnefamiliene og mellom familiene med og uten barn. Dette inntektsbegrepet kalles vanligvis utvidet inntekt (inntektsbegrep nr. 3 i boks 5.2).

Tidsnyttingsundersøkelsene er den beste datakilden om det ulønnede arbeidet i husholdningene (se boks 3.4). I praksis måles verdien av det ulønnede husholdsarbeidet gjennom verdsetting av arbeidsinnsatsen. En innfallsvinkel til dette er å tallfeste det ulønnede arbeidet etter hva det hadde kostet å kjøpe tilsvarende tjenester til erstatning for eget husholdsarbeid. Det kan gjøres ved å bruke en lønnssats for betalt husholdsarbeid utført i hjemmet, for eksempel husmorvikarlønn.

Utvidet inntekt defineres vanligvis som summen av husholdningens disponible inntekt (her: kontantinntekt etter skatt) og beregnet verdi av ulønnet husholdsarbeid (se boks 5.2). Utvidet inntekt gir et bilde av husholdningens totale forbruksmuligheter, ikke bare hva som kan kjøpes for pengeinntekten, men også hva som produseres i husholdningen (se vedlegg 6 og 9 til innstillingen). I dette og i senere kapitler skal vi vise hvilke konsekvenser det får for fordelingen mellom barnefamiliene og andre familier og mellom barnefamiliene innbyrdes når man benytter utvidet inntekt i fordelingsanalysene i stedet for pengeinntekten alene.

5.2.6 Inntektsbegrepene som nyttes i utredningen

I dette kapitelet vil vi beskrive inntektsfordelingen blant barnefamiliene og fordelingen mellom familiene med og uten barn ved hjelp av flere ulike inntektsbegrep (se boks 5.2). Ved vurderingen av hvordan ulike offentlige tiltak påvirker denne fordelingen og ved vurderingen av fordelings-virkningene av ulike endringer i tiltakene vil først og fremst begrepet kontantinntekt etter skatt bli benyttet. De øvrige inntektsbegrepene blir bare benyttet der hvor de spesielle inntektskomponentene som disse inntektsbegrepene tar hensyn til, er av særlig betydning for inntektssammenlikningen.

5.3 Livsinntekt

Livsinntekten er summen av inntekter over hele livet. Ulikheten i livsinntekt er mindre enn ulikheten i årsinntekt (Bojer 1992, Zimmer 1990). Et samfunn hvor alle hadde den samme livsinntekt ville likevel vise betydelig ulikhet i årsinntekt, fordi inntekten normalt varierer over livsløpet. Den enkelte kan til en viss grad velge fordelingen av inntekt over livsløpet. En lang utdanning vil for eksempel bety å utsette inntjening av inntekt, mot å tjene mer når utdanningen er over. Sparing ett år gir inntekt senere i form av renter eller annen kapitalavkastning. Livsinntekten setter grenser for hvor stort forbruk den enkelte kan tillate seg over livsløpet som helhet, og likevel dø gjeldfri. Men forbruket hvert enkelt år kan være større eller mindre enn inntekten det samme året. Forbruket kan fordeles over livet ved at vi låner i perioder hvor årsinntekten er lavere enn ønsket forbruk.

Figur 5.3.1 viser gjennomsnittlig samlet inntekt for seks ulike fødselskohorter eller fødselskull av menn og kvinner i perioden 1982-1990. 13 Figuren gir mulighet til å se på inntektsutviklingen i et tilnærmet livsfaseperspektiv. Vi ser at inntekten er lavest tidlig i livet og sent i livet . Dette gjelder både for menn og kvinner. Vi ser også at menns inntektsnivå er høyere enn kvinners inntektsnivå i alle livsfaser, og at inntekten varierer mer over livsløpet for menn enn for kvinner. For en mann vil det typiske forløp over livsløpet være ingen eller svært lav inntekt mens han er i utdanning, stigende og senere høy inntekt mens han er yrkesaktiv, et inntektsfall ved pensjonsalderen og senere relativt lav inntekt resten av livet.

Inntektsnedgangen ved pensjonsalderen er mindre markert for kvinner enn for menn. Det har trolig sammenheng med at det i de eldste kvinnekohortene er et relativt stort innslag av kvinner som har vært husmødre på heltid etter at de har giftet seg. Disse kvinnene hadde liten eller ingen inntekt fra lønnet arbeid før pensjonsalderen. Ved overgang til status som pensjonist førte pensjonsut-betalingene til at de i gjennomsnitt fikk høyere inntekter. Senere generasjoner av kvinner vil trolig få en inntektsutvikling over livsløpet mer i likhet med den menn har (se også avsnitt 4.5 og vedlegg 9 og 11 til innstillingen).

Mange av de inntektsforskjellene vi observerer i samfunnet på ett tidspunkt, skyldes at ulike grupper befinner seg i ulike livsfaser. Det betyr likevel ikke at disse inntektsforskjellene er uten interesse i fordelingsanalyser eller i fordelingspolitikken. Mange vil ønske, og har i mange tilfelle også, et jevnere forbruk over livet enn inntektskurvene i figur 5.3.1 viser. Blant de yngste er det mange som er under utdanning og lever på lån. Studenter har av den grunn et høyere forbruk enn inntekten gir rom for. Etter, men for mange også under, studiene kommer gjerne en periode med relativt store utgifter i forbindelse med boligetablering. De fleste tar opp lån for å finansiere investeringene i bolig og annen realformue. I gjennomsnitt er gjelden høyest for personer i 30- og 40-års alderen (se figur 4.8.2). Mens barna bor hjemme og forsørges av foreldrene, må studielån og boliglån betales ned. Når inntektsnivået er som høyest, er gjelden betalt og ungene blitt voksne.

Dersom man sammenlikner husholdningens kontantinntekt med de kontante utbetalingene som kreves for å finansiere løpende forbruk og betjene ulike former for lån, er det i de tidlige fasene i voksenlivet kontantstrømmen er lavest og faren for å oppleve betalingsproblemer av ulike slag er størst (se avsnitt 4.6.6). Det kan derfor argumenteres for at årsinntekten bør suppleres med opplysninger om formue og gjeld, for å kunne være et brukbart mål på tilgang til økonomiske goder eller muligheter for forbruk. Gitt det typiske forløpet av inntekt, gjeld og formue gjennom livsløpet, vil det kunne hevdes at årsinntekten overvurderer ressursene til husholdninger tidlig i livsløpet og undervurderer ressursene til husholdninger sent i livsløpet (se vedlegg 9, 11 og 12 til innstillingen).

5.4 Husholdningenes rolle i fordelingsprosessen

5.4.1 Person eller husholdning som enhet i fordelingsanalysene?

Når man studerer fordelingen av økonomiske ressurser eller materielle levekår, er det gjerne fordelingen mellom personer man er opptatt av, ikke fordelingen mellom husholdninger. Man nytter person, ikke husholdning, som analyseenhet. Og det er det vi skal gjøre i fordelingsanalysene i dette og i etterfølgende kapitler.

I kapittel 4 beskrev vi inntektsutviklingen for ulike grupper av husholdninger og inntektsfordelingen mellom de samme gruppene. Der brukte vi altså husholdning som analyseenhet. Hver husholdning ble tillagt like stor vekt i analysene uansett om det dreide seg om en énpersonhusholdning eller om en flerpersonhusholdning. Dersom vi hadde gjentatt analysene og brukt person som analyseenhet, ville resultatene ha blitt noe, men ikke særlig, annerledes (Epland 1992). Når vi likevel har valgt å benytte husholdning som analyseenhet i kapittel 4, skyldes det at vi i stor grad har bygd på allerede gjennomførte analyser av inntektsutviklingen og inntektsfordelingen (Epland 1993).

5.4.2 Omfordeling innen husholdninger

I en husholdning skjer det i de fleste tilfeller en intern omfordeling. Det gjelder i særlig grad barnefamiliene, hvor én eller oftest to voksne forsørger ett eller flere barn. Husholdningens samlede inntekt fordeles på de ulike husholdningsmedlemmene. For enkelhets skyld regner man gjerne med at inntekten blir slik fordelt at alle husholdningsmedlemmer oppnår det samme forbruk eller de samme materielle levekår. Slik er det neppe alltid i virkeligheten, men denne forenklingen gjør det lettere å beregne et mål for hvert enkelt husholdningsmedlems forbruksnivå eller materielle levekår.

Både når man betrakter husholdningen som enhet, slik vi gjorde i kapittel 4, og når man forutsetter at husholdningens samlede tilgang til inntekt (økonomiske ressurser) fordeles etter en gitt nøkkel (forbruksenheter) mellom husholdningsmedlemmene, slik vi skal gjøre i inntektsanalysene i dette og i senere kapitler, dekker man over at det er viktige forskjeller i kvinners og menns økonomiske situasjon. Arbeidsdelingen i husholdningen er gjerne slik at far bruker mer tid enn mor på inntektsgivende arbeid, mens mor bruker mer tid enn far på pass av barn og annet husholdsarbeid (se avsnitt 3.3). Konsekvensen av en slik arbeidsdeling er at det er mannen som i de fleste tilfelle framstår som hovedforsørger. Det er han som bidrar mest til husholdningens pengeinntekt.

Dette får konsekvenser for hvilken inntektssikring hver av ektefellene har i dag (sykepenger, arbeidsløshetstrygd m.v.) og i framtiden (uførepensjon, alderspensjon m.v.). Slike rettigheter er i hovedsak knyttet til den enkeltes yrkesaktivitet og yrkesinntekt. Ved en eventuell skilsmisse er det den som har opptjent rettighetene som beholder dem. Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at den som tilfører husholdningen mest pengeinntekt, også får størst innflytelse over hvordan denne inntekten skal anvendes og fordeles i husholdningen. Og siden dette i de fleste tilfelle er mannen, bidrar det til å styrke mannens forhandlingsposisjon i en potensiell fordelingskonflikt mellom ektefellene (se vedlegg 12 til innstillingen).

Tilgang til økonomiske ressurser gjennom den omfordeling som finner sted i husholdningen er derfor ikke nødvendigvis det samme som råderett over de samme økonomiske ressursene. Dette gjelder for den av foreldrene som har liten egen inntekt, og det gjelder i enda større grad for barna i husholdningen. Et lite barn som blir forsørget av foreldrene sine, har tilgang til økonomiske ressurser (det spiser seg mett), men barnet har ikke råderett over dem: barnet bestemmer ikke hvordan familiens inntekt skal disponeres (se vedlegg 9 til innstillingen).

5.4.3 Stordriftsfordeler ved å bo sammen

Én grunn, men ikke alltid den viktigste grunnen, til at enkeltpersoner slår seg sammen og lever i husholdninger, er at det som oftest er billigere og mest praktisk å dele på en del goder. Det blir for eksempel gjerne billigere å dele bolig i stedet for å leve i hver sin bolig. Vi vil gjerne ha kjøkken, bad og WC i boligen, men synes vanligvis at det er greit å dele dette med de andre husholdningsmedlemmene. Sagt på en annen måte: Det er visse stordriftsfordeler forbundet med å bo og leve sammen i en husholdning, uavhengig av motivet for å slå seg sammen.

To voksne personer som bor sammen, trenger altså ikke dobbelt så høy husholdningsinntekt som en enslig for å oppnå samme forbruksnivå eller samme materielle levekår. Dessuten regner man vanligvis med at det trengs mindre inntekt for å gi ett barn et bestemt forbruksnivå enn å gi en voksen det samme forbruksnivået. Dette innebærer at den enkeltes materielle levekår ikke bare avhenger av egen inntekt eller husholdningens inntekt, men også av husholdningens størrelse og sammensetting.

Når vi skal sammenlikne husholdninger eller personer i husholdninger av ulik størrelse og sammensetting, må vi ta hensyn til dette. Det gjøres vanligvis ved å korrigere husholdningsinntekten ved hjelp av såkalte forbruksenheter som varierer med husholdningens størrelse og sammensetting. Et sett av slike forbruksenheter kalles gjerne en ekvivalensskala.

5.4.4 Ulike ekvivalensskalaer gir ulike resultater

La oss tenke oss at to personer som tjener 100 000 kroner hver, flytter sammen. Hvor mye trenger de da til sammen for å kunne oppnå like høyt forbruksnivå som de hadde da de bodde hver for seg? Hvis svaret for eksempel er 170 000 kroner, er 170 000 kroner for et par ekvivalent med 100 000 kroner for en enslig. Intuitivt vil de fleste mene at to ikke trenger dobbelt så mye som én, slik at forholdstallet er mindre enn to. Årsaken er mulighetene for rasjonalisering og fellesforbruk. Hvor mye mindre er det vanskelig å fastslå. Det vil avhenge av hvor stor andel fellesgodene utgjør av forbruket deres.

Den ekvivalensskalaen eller de forbruksenhetene vi har brukt i kapittel 4 (OECD-skalaen), er den skalaen som i hvert fall hittil har vært den oftest benyttede i inntektsanalyser, både i Norge og i andre land der inntektsnivå og forbrukssammensetting kan antas å være relativt lik det som er tilfelle hos oss. I denne skalaen gis første voksne person i husholdningen forbruksvekt lik én. Andre voksne medlemmer får en vekt som er 70 prosent av første voksne i husholdningen, og barn får en vekt som er halvparten av forbruksvekten til den første voksne. En husholdning med to voksne må etter OECD-skalaen ha en inntekt som er 1,7 ganger høyere enn en enslig for å ha tilnærmet samme forbruksnivå eller materielle levekår (jfr eksemplet foran), mens en husholdning med to voksne og to barn må ha en inntekt som er 2,7 ganger større enn den enslige.

En rekke andre ekvivalensskalaer er imidlertid også i bruk, og valget av ekvivalensskala får gjerne konsekvenser for hva slags bilde vi får av fordelingen av inntekt og materielle levekår mellom ulike grupper. Disse skalaene kan grupperes i følgende hovedgrupper:

1. Skalaer som tar utgangspunkt i de faktiske forbruksutgiftene.

2. Subjektive skalaer

3. Skalaer basert på budsjettstandarder

4. Skalaer implisitt i offentlige overføringsordninger

5. Pragmatiske skalaer

OECD-skalaen hører til i den siste gruppen. De fleste pragmatiske skalaene og de fleste skalaene som ligger implisitt i offentlige overføringsordninger (for eksempel minstepensjon fra folketrygda) er enkle skalaer, som bare tar hensyn til et fåtall egenskaper ved de husholdningene som sammenliknes. Vanligvis sammenliknes bare antall voksne og antall barn. Skalaer basert på budsjettstandarder tar gjerne også hensyn til barnas alder. Det gjør for eksempel skalaen som nyttes i det standardbudsjett for husholdninger som er utviklet ved Statens institutt for forbruksforskning (se vedlegg 15 til innstillingen). Disse tre typene av ekvivalensskalaer har dessuten det til felles at de ikke bygger på vurderingene eller atferden til de det gjelder, men eksperters eller politikeres vurderinger av hvor mye stordriftsfordelene betyr og hvor store behov barn har sammenliknet med voksne.

De subjektive skalaene tar utgangspunkt i folks egne vurderinger. Et utvalg av personer blir for eksempel spurt om hvor stor netto inntekt en husholdning som den de bor i, trenger som et absolutt minimum for å få endene til å møtes (Van Praag og Flik 1992). På grunnlag av svarene på slike spørsmål, kan man beregne hvilket inntektsnivå som kreves for at husholdninger med forskjellig sammensetning skal kunne ha samme forbruksnivå eller materielle levekår. I slike skalaer tar man ikke bare hensyn til antall barn og voksne, men også husholdningens inntektsnivå, antall yrkesaktive i husholdningen, geografisk område og liknende. Et gjennomgående trekk ved de subjektive ekvivalensskalaene er at de legger større vekt på stordriftsfordeler enn OECD-skalaen gjør og at forholdet mellom for eksempel énpersonhusholdninger og topersonhusholdninger avhenger av hvilket inntektsnivå de befinner seg på. I følge disse skalaene vil en husholdning som består av to voksne trenge mindre enn 1,7 ganger den inntekt en enkeltperson trenger for å oppnå samme forbruksnivå eller materielle levekår. De vil ifølge en del slike skalaer bare trenge rundt 1,3 – 1,4 ganger inntekten til den enslige (se vedlegg 1 til innstillingen).

Men også disse subjektive skalaene bygger på forutsetninger som det kan stilles spørsmålstegn ved. Ektefellene eller samboerne i en og samme husholdning kan ha svært ulik oversikt over husholdningens økonomi og ulike holdninger til hva som er strengt nødvendig forbruk. Dermed vil man kunne få svært ulike svar alt etter hvilket husholdningsmedlem som blir spurt. Dessuten kan ulike befolkningsgrupper ha svært ulike erfaringer og forventninger til livet, og dette kan prege svarene på spørsmålene om hvor mye de trenger for å klare seg. Grupper med høy inntekt har vanligvis også et tilsvarende høyt forbruk. Det kan igjen føre til at de også synes de trenger en relativt høy inntekt for å få endene til å møtes (se foran). Grupper med lav inntekt har vent seg til et lavere forbruk og vil kanskje ikke synes de trenger så mye for å greie seg. Det er kanskje ikke så mye de ulike gruppenes ulike behov som måles på denne måten, men deres forventninger eller krav til livet?

Skalaer basert på økonometriske beregninger av faktisk observert forbruk, bygger også på en del forutsetninger som det kan reises tvil om. En vanlig forutsetning som gjøres i slike beregninger, er at husholdninger som bruker en like stor andel av total forbruksutgift til matvarer, har samme materielle levekår (se Bojer 1989). Økonometriske beregninger på grunnlag av norske data om faktiske forbruksutgifter der det er forutsatt at husholdninger som bruker en like stor andel av total forbruksutgift til visse nødvendighetsvarer14 har samme materielle levekår, gir en ekvivalensskala som ligger svært nær OECD-skalaen hvis man legger denne forutsetningen til grunn (se vedlegg 5 til innstillingen).

I de fleste ekvivalensskalaer som benyttes, forutsettes det at stordriftsfordelene er uavhengig av inntektsnivået. Det innebærer at en ekstra voksen (eller et ekstra barn) i husholdningen koster mer jo høyere husholdningens inntekt er. Det kan reises innvendinger mot denne forutsetningen. Som et alternativ kunne man tenke seg at merkostnadene ved en ekstra person øker proporsjonalt med husholdningens inntekt opp til et visst minimumsnivå (basert for eksempel på minstepensjon for enslige), men at de deretter flater noe mer ut. Økonomer er uenige om man bør legge det ene eller det andre prinsippet til grunn (Blackorby og Donaldson 1993; Coniffe 1992; se også vedlegg 1 og 5 til innstillingen).

Til syvende og sist dreier det seg om et verdivalg. Ideelt sett burde dette avklares gjennom empiriske studier basert på informasjon om befolkningens eller de politiske partienes verdisyn. Pr. idag har vi imidlertid lite informasjon som kan brukes til dette formålet. Vi må derfor nøye oss med å peke på muligheten for at ekvivalensskalaen kan avhenge av inntektsnivået og at bruk av en slik skala kan lede til andre konklusjoner enn de vi finner basert på inntektskonstante skalaer (se for eksempel Melby og Aaberge 1996).

5.4.5 Kostnader ved barn

Ved valg av ekvivalensksala må man også ta stilling til hvor mye et ekstra barn koster foreldrene og i hvilken grad disse kostnadene varierer med barnets alder. Foreldrenes kostnader ved å ha barn består av to hovedkomponenter. For det første har foreldrene direkte kostnader på grunn av barnets forbruk av vanlige varer og tjenester (mat, klær, leker, bolig). De eldre barna vil trolig ha omtrent det samme forbruksmønsteret som voksne. Husholdningens direkte kostnader ved et ekstra barn på for eksempel 16 år, vil trolig være relativt lik kostnadene ved en ekstra voksen. De direkte kostnadene ved et ekstra barn på, la oss si to år, vil derimot være langt mindre enn kostnadene ved en ekstra voksen. Men foreldrene har også indirekte kostnader ved å ha barn. De må bruke av sin tid for å gi barnet omsorg, tilsyn, læring og pleie. Den tiden barna trenger, avhenger av alderen, og synker med alderen. Foreldrenes tid kan bare erstattes av et annet menneskes tid. Kostnaden ved den tid foreldrene selv bruker på barnet, gir seg uttrykk i tapt arbeidsfortjeneste. Foreldre kan også kjøpe tid til barnet, for eksempel ved å betale for en barnehageplass. I det følgende skal vi bruke betegnelsen kostnader til barnetilsyn enten det dreier seg om indirekte kostnader i form av tapt arbeidsfortjeneste eller utgifter i rede penger.

De direkte kostnadene ved å ha barn kan i prinsippet beregnes på samme måte som stordriftsfordelene ved å bo i samme husholdning. De fleste beregninger eller anslag som er gjort, tyder på at et ekstra barn i husholdningen koster mindre enn en ekstra voksen (se vedlegg 1 til innstillingen) og på at de direkte kostnadene øker med barnets alder (se vedlegg 5 og 15 til innstillingen).

I figur 5.4.1 vises de direkte kostnadene ved et ekstra barn i ulike aldersgrupper relativt til kostnadene for en voksen som bor alene. To ulike beregningsmåter er benyttet. I det ene tilfellet har en beregnet kostnadene på grunnlag av norske data om faktiske forbruksutgifter. Det er forutsatt at husholdninger som bruker en like stor andel av total forbruksutgift til visse nødvendighetsvarer, har samme materielle levekår (se vedlegg 5 til innstillingen). I det andre tilfellet har en bygd på det standardbudsjett for husholdninger som Statens institutt for forbruksforskning har utviklet (se vedlegg 15 til innstillingen). I begge tilfelle er kostnader for barnetilsyn holdt utenfor, i beregningene som bygger på standardbudsjettet, også boutgifter, utgifter til videregående skolegang, utgifter til helsetjenester og enkelte andre utgifter 15 . Resultatet av begge beregningsmåtene tyder på at de direkte kostnadene ved å ha barn øker med barnets alder. Men vi ser også at kostnader for barn relativt til aleneboende voksnes kostnader og det relative forholdet mellom kostnader for barn i ulike aldersgrupper er svært avhengig av hvilken beregningsmåte man velger.

Barnefamilienes kostnader til barnetilsyn er holdt utenfor ved beregningen av de direkte kostnadene ved å ha barn i figur 5.4.1. Dette gjelder enten det er snakk om indirekte utgifter på grunn av tapt arbeidsinntekt eller direkte utgifter til barnepass. De fleste vil mene at man også må ta hensyn til direkte og indirekte kostnader ved barnetilsyn når man sammenlikner husholdningenes økonomiske ressurser. I prinsippet kan dette gjøres enten ved å modifisere definisjonen av inntekt eller ved å modifisere ekvivalensskalaen som benyttes. I praksis kan dette gjøres på tre ulike måter (Bojer 1989):

• Reelle utgifter til barnepass kan trekkes fra før man sammenlikner inntektene.

• Beregnet verdi av barneomsorg i hjemmet kan legges til inntekten i husholdninger med hjemmeværende husmor.

• Ved beregning av forbruksenheter og valg av ekvivalensskala kan man trekke inn variable både for antall inntektstakere og for antall hjemmeværende voksne i husholdningen.

Den første framgangsmåten ville bidra til et noe lavere, og mer korrekt, inntektsnivå til husholdninger med små barn sammenliknet med husholdninger uten små barn. Det er imidlertid ikke alltid like lett å sette verdi på eller beregne de reelle utgiftene til barnepass (se avsnitt 5.2.3).

I stedet for å trekke fra direkte utgifter til barnepass for de barnefamiliene som hadde slike utgifter, kunne man legge verdien av barneomsorg i hjemmet til inntekten i husholdninger med hjemmeværende husmor. På denne måten ville man få et høyere, og mer korrekt, inntektsnivå for disse barnefamiliene sammenliknet med barnefamilier som baserer seg på betalt barnepass. Verdiskapingen i hjemmet består imidlertid av mer enn omsorg for barn. Alle former for ubetalt husholdsarbeid bidrar i prinsippet til å øke husholdningens inntektsnivå. I avsnitt 5.2.5, jfr. vedlegg 6 til innstillingen, er det vist hvordan verdien av ulønnet arbeid i husholdningene kan beregnes. I avsnitt 5.8.4 er det vist hvilke konsekvenser dette kan få for inntektsfordelingen mellom barnefamilier med én og to yrkesaktive. Det har imidlertid ikke vært mulig å nytte et slikt utvidet inntektsbegrep gjennomgående i denne utredningen.

Enkelte subjektivt definerte ekvivalensskalaer (se avsnitt 5.4.4) er utformet slik at det tas hensyn til antall yrkesaktive og antall hjemmearbeidende i husholdningen, slik det foreslås i det tredje punktet. I enkelte av disse ekvivalensskalaene er det også tatt hensyn til om den yrkesaktive arbeider deltid eller heltid (Van Praag og Flik 1992). I denne utredningen har det imidlertid ikke vært mulig å bruke en slik skala.

Av figur 5.4.1 går det fram at de direkte kostnadene ved å ha barn (eksklusive utgifter til barnepass) øker med barnets alder. Samtidig har vi argumentert for at de direkte og indirekte kostnadene til barnepass er høyest for de minste barna og synker med barnets alder. Hvis vi forutsetter at den forbruksvekten som gis til barn i en ekvivalensskala, skal reflektere alle kostnader ved å ha barn (inklusive direkte og indirekte utgifter til barnetilsyn), er det grunn til å tro at de lave direkte kostnadene (eksklusive kostnader for barnetilsyn) ved å ha små barn blir motvirket av de høyere indirekte og direkte kostnadene for barnetilsyn. I de første leveårene, når de direkte og/eller indirekte kostnadene til barnepass er høyest, er andre barnekostnader lavest, og etter hvert som kostnadene til barnepass blir mindre, øker andre kostnader ved å ha barn.

I de ekvivalensskalaene som benyttes i det følgende (se avsnitt 5.4.6), forutsettes det at alle barn fra 0 til og med 13 år teller likt, eller sagt med andre ord, at kostnadene ved å forsørge et ekstra barn under ett år er de samme som kostnadene ved å forsørge en ekstra 13-åring. 14-åringer og barn eldre enn 14 år forutsettes å koste like mye som voksne personer. For barn i denne aldersgruppen er trolig foreldrenes kostnader ved barnetilsyn relativt små, mens andre direkte kostnader ved å ha barn etter hvert nærmer seg kostnadene ved en voksen person.

5.4.6 Valg av ekvivalensskala

Den ekvivalensskala som er valgt ved beskrivelsen og analysen av inntektsfordelingen i denne utredningen (hovedalternativet), forutsetter at stordriftsfordelene ved at flere personer bor i samme husholdning er mindre enn OECD-skalaen forutsetter. Dette er blant annet i samsvar med praksisen ved Luxembourg Income Studies (Atkinson m. fl. 1995).

Men siden det er liten faglig enighet om hvilken ekvivalensksala som bør benyttes, og siden valg av skala kan få konsekvenser for resultatene, vil vi i de tilfeller valg av skala er av betydning, også benytte to andre ekvivalensskalaer. I den ene skalaen forutsettes det at stordriftsfordelene ved å dele husholdning er omtrent som for OECD-skalaen. I den andre forutsettes det at stordriftsfordelen er en god del mindre og nokså nært det som ulike subjektive skalaer forutsetter.

Valget av ekvivalensskala får konsekvenser for det bildet som gis av fordelingen. Figur 5.4.2 viser hvordan ulikheten i fordelingen av kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet for alle husholdninger varierer alt etter hvilken verdi vi velger for theta (Θ), det vil si alt etter hvilke forutsetninger vi gjør om stordriftsfordelene ved å bo i samme husholdning. Ulikheten måles ved Gini-koeffisienten (se avsnitt 5.5). Jo høyere Gini-koeffisienten er, jo større er ulikheten i fordelingen. Vi ser at ulikheten blir størst når theta er lav, det vil si når stordriftsfordelene er store. Ulikheten synker med synkende stordriftsfordeler (økende theta), fram til theta er lik 0,6 – 0,7. Forutsetter vi enda mindre stordriftsfordeler (enda høyere theta), blir ulikheten større igjen.

5.5 Ulikhet og ulikhetsmål

5.5.1 Desiltabeller

I fordelingsanalyser benyttes ofte desiltabeller for å vise hvordan én inntektsfordeling skiller seg fra en annen. I en desiltabell rangeres og grupperes individene etter hvor stor inntekt de har. De 10 prosent med lavest inntekt, tilhører 1. desil, de neste 10 prosent 2. desil og så videre, til vi kommer til 10. desil som består av de 10 prosent med høyest inntekt.

Av de to første kolonnene i tabell 5.5.1 ser vi at gjenommomsnittsinntekten for 1. desil ligger noe i underkant av 65 000 kroner, mens 10. desil har nesten 350 000 kroner i gjennomsnittsinntekt. Tredje kolonne i tabell 5.5.1 viser gjennomsnittlig barnetrygd i hvert inntektsdesil. Vi ser at at det overføres relativt lite barnetrygd til desilen med lavest inntekt, der det befinner seg en del studenter og minstepensjonister. Tabellen viser også at de midlere desilene i gjennomsnitt mottar mer barnetrygd enn de med aller høyest inntekt.

5.5.2 Gini-koeffisienten og Lorenz-kurven

Desiltabeller inneholder mye detaljert informasjon om fordelingen, men de er plasskrevende. I noen sammenhenger trengs mer komprimert og mindre detaljert informasjon. Det er derfor også utviklet en rekke summariske mål på ulikhet, mål som for eksempel kan benyttes for å belyse fordelingseffekter av endringer i regelverket for beskatning og tildeling av ytelser.

Et vanlig brukt ulikhetsmål er Gini-koeffisienten. Dette ulikhetsmålet er basert på den grafiske beskrivelsen av ulikhet i Lorenz-kurven. Lorenz-kurven viser grafisk hvor stor andel av inntekten som tilfaller de med de laveste 10, 20, 30, ... , 100 prosent av inntektene.

Figur 5.5.1 viser Lorenz-kurven for fordelingen av kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet i Norge i 1996 (den prikkede linjen). Det er avmerket på figuren hvor stor andel av inntekten som tilfaller de fattigste 20 prosent av befolkningen, det vil si 1. og 2. desil i den tilsvarende desil-tabellen.

Når inntektene er helt likt fordelt, faller Lorenz-kurven sammen med likhetskurven eller diagonalen. Ulike fordelinger rangeres ved avstanden til likhetskurven. En Lorenz-kurve som ligger under en annen Lorenz-kurve uten å krysse den, representerer en fordeling med større ulikhet enn den øverste Lorenz-kurven representerer. Når to Lorenz-kurver krysser hverandre, kan det ikke avgjøres hvilken fordeling som er mest lik.

Det er derfor blitt utviklet ulikhetsmål for å gi komplette rangeringer eller ordninger av fordelinger. Det mest brukte ulikhetsmålet er Gini koeffisienten, som er et summarisk mål på ulikhetsinformasjonen i Lorenz-kurven og den tilsvarende desiltabellen. Gini-koeffisienten til en fordeling tilsvarer 2 ganger arealet mellom likhetskurven og Lorenz-kurven. Således varierer den mellom 0 og 1. Den er lik 1 dersom en person har all inntekt i den gruppen vi undersøker, og lik 0 dersom inntekten er likt fordelt mellom alle individer i gruppen. Men Gini-koeffisienten representerer bare en av flere mulige metoder for å kvantifisere forskjellene i ulikhet mellom fordelinger. Det viser seg at Gini-koeffisienten vektlegger sterkest overføringer i den delen av fordelingen hvor det befinner seg flest enheter.

5.5.3 Hvordan måle ulike inntektskomponenters bidrag til ulikheten

Gini-koeffisienten er dekomponerbar (Rao 1969, Kakwani 1977, Aaberge 1986). Det betyr at en kan benytte Ginikoeffisienten til å studere samspillet mellom ulike typer inntekter og total inntekt og beregne den enkelte inntektskomponents bidrag til den beregnede ulikheten. Kontantinntekt etter skatt er en sum av flere komponenter, som arbeidsinntekt, kapitalinntekt, barnetrygd, andre overføringer etc., og ved hjelp av Gini-koeffisientens dekomponeringsegenskaper kan en vurdere sammenhengen mellom de enkelte inntektskomponentene og totalinntekten:

hvor μ_i /μ er forholdet mellom gjennomsnittet av inntektskomponent i og gjennomsnittet av totalinntekten. Interaksjonskoeffisienten, γ_i , gir uttrykk for graden av samvariasjon mellom en inntektskomponent (for eksempel barnetrygd) og totalinntekten. Interaksjonskoeffisienten blir bestemt av arealet under interaksjonskurven, på samme måte som Gini-koeffisienten blir bestemt av forløpet til Lorenz-kurven. Interaksjonskurven viser grafisk hvor stor del av en inntektskomponent (for eksempel en overføring) som tilfaller de med de laveste 10, 20, 30, ... , 100 prosent av inntektene. I figur 5.5.2 vises forløpet til interaksjonkurven for barnetrygd. Av figuren ser en at de 70 prosent av befolkningen som har lavest kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet mottar 80 prosent av hele overføringen (l(u)=0,8). Så lenge interaksjonkurven ligger over likhetskurven, så vil de med lavest inntekt motta mest av overføringen i absolutte kroner.

En interaksjonskurve kan også illustrere det samme poenget som vi tidligere har vist ved hjelp av en desiltabell. I tabell 5.5.1 så vi at det overføres relativt lite barnetrygd til de 10 prosent av personene med lavest kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet (1. desil). Dette gjenspeiles i figur 5.5.2 ved at interaksjonskurven ligger under likhetskurven for den laveste delen av fordelingen. Figuren avspeiler videre at de midlere desilene i gjennomsnitt mottar mer barnetrygd enn de med aller høyest inntekt.

Interaksjonskurven ligger under likhetskurven for de med de 20 prosent laveste inntektene, men arealet som ligger over likhetskurven, er større enn det som ligger under likhetskurven. I sum vil derfor barnetrygden tilgodese de med lavest disponibel inntekt. Det gjenspeiles i fortegnet til interaksjonkoeffisienten som summerer opp informasjonen fra figur 5.5.2 i ett enkelt tall. I dette tilfellet er interaksjonkoeffisienten for barnetrygd (γ_barnetrygd ) lik -0,09. Et negativt fortegn betyr at det er de med lavest inntekt som mottar mest barnetrygd i absolutte kroner. Dersom alle mottar like mye barnetrygd, vil interaksjonkoeffisienten være lik 0. Dersom barnetrygden tilgodeser de med høye inntekter i sterkest grad, vil interaksjonkoeffisienten være positiv.

5.5.4 Interaksjonskoeffisienten påvirkes av valg av ekvivalensskala

I figur 5.5.2 vises fordelingen av barnetrygd ved en antakelse om stordriftsfordelene i husholdningene tilsvarende Θ=0,5 (se boks 5.3). Det viser seg at fordelingen av barnetrygd er svært sensitiv med hensyn til forutsetninger om graden av stordriftsfordeler i husholdningene. Dette er vist i figur 5.5.3, hvor interaksjonskoeffisienten til barnetrygd er vist ved varierende Θ.

Når stordriftsfordelene forutsettes å være relativt store (Θ mindre enn 0,3), er interaksjonskoeffisienten positiv. Da er det de med høyest kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet som i gjennomsnitt mottar mest av overføringen. Barnetrygden bidrar da til større ulikhet i inntektsfordelingen. Men når stordriftsfordelene forutsettes å være mindre (Θ mellom 1 og 0,4), er interaksjonskoeffisienten negativ. I det tilfellet er det altså de med lavest kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet som i gjennomsnitt mottar mest av overføringen. Når stordriftsfordelene forutsettes å være relativt små, bidrar altså barnetrygden til større likhet i inntektsfordelingen. Ved Θ mellom 0,3 og 0,4 skifter interaksjonskoeffisienten fra positive til negative verdier. Da bidrar barnetrygden verken til å endre inntektsfordelingen i retning av større likhet eller i retning av større ulikhet.

I de etterfølgende kapitlene og i vedlegg 1 – 4 til innstillingen benyttes både Gini-koeffisienten og Gini-koeffisientens dekomponeringsegenskaper til å beskrivelse inntektsfordelingen og ulike skatte- og overføringsordningers fordelingsmessige betydning.

5.6 Mikrosimuleringsmodellen LOTTE

Beskrivelsen av inntektsfordelingen i dette kapitelet og beregningen av fordelingsvirkningene av overføringer og skatter i senere kapitler er foretatt i Statistisk sentralbyrå ved hjelp av mikrosimuleringsmodellen LOTTE. Dette er en skattemodell som simulerer det norske skatte- og overføringssystemet med utgangspunkt i et representativt statistisk materiale (Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelser). Modellens regelmodul inneholder dagens regler for beregning av skatt og overføringer. Ved å anvende disse reglene på det representative utvalget av befolkningen, kan man beregne overføringer og skatt ved dagens regelverk. Men modellen gir også muligheter til å foreta endringer i regelverket (skattesatser, regler for tilståing og utmåling av ulike overføringer m.v.) og beregne overføringer og skatt ved alternative endringer i regelverket. Videre gir modellen muligheter for å analysere inntektsfordelingen før og etter slike endringer (virkninger på inntektsfordelingen), og til å beregne hvor mye det offentliges inntekter blir økt eller redusert som følge av endringene (virkninger på provenyet) (se vedlegg 1 til innstillingen).

LOTTE bygger på opplysninger fra inntekts- og formuesundersøkelsene, og disse bygger igjen i stor grad på opplysninger fra selvangivelsen og skattelikningen. De svakheter som hefter ved inntekts- og formuesundersøkelsene, hefter dermed også ved LOTTE. Det betyr for eksempel at inntekt av egen bolig er for lavt verdsatt (se avsnitt 5.2.2), at verdien av gratis eller subsidierte offentlige tjenester (barnehager o.l.) eller av det ubetalte arbeidet i hjemmet (barnepass o.l.) ikke er tatt med i inntektsbegrepet (se avsnitt 5.2.4 og 5.2.5). I den grad man i fordelingsanalysene har tatt hensyn til og korrigert for disse manglene ved inntektsstatistikken, har man ikke kunnet benytte LOTTE, men har måttet analysere egne inntektsdatasett koblet mot andre utvalgsundersøkelser. Beregningen av verdien av ulønnet arbeid i hjemmet (se avsnitt 5.8.6) bygger ved siden av inntektsdata fra Likningsregisteret på opplysninger fra Tidsnyttingsundersøkelsen 1990-1991. Korreksjonen av skattelikningens boligverdi (se avsnitt 5.8.1) og beregningen av verdien av barnehagesubsidiene (se avsnitt 5.8.7) bygger på Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994 koblet mot Levekårsundersøkelsen 1995.

LOTTE er en statisk modell uten atferdsrelasjoner. Den kan bare si noe om de direkte fordelingsvirkningene av ulike endringer i skatter eller overføringer, det vil si de virkningene en får i fordelingsresultatet under forutsetning av at de personene det omfordeles mellom, ikke endrer sin atferd. Men i praksis vil mange endre atferd og tilpasse seg endringene i skatteregler og regler for tilståelse og utmåling av overføringer. Når marginalskatten øker, vil kanskje en del redusere sitt arbeidstilbud og heller ta ut mer fritid. Når foreldrebetalingen i barnehagene øker, vil en del kanskje redusere sitt eget arbeidstilbud, ta barna ut av barnehagen og passe dem selv. Og ved at folk tilpasser seg de nye reglene og satsene og endrer atferd, vil regelendringene også få indirekte fordelingsvirkninger som modifiserer de direkte virkningene. Men selv om LOTTE ikke kan ta hensyn til eventuelle atferdsendringer og indirekte fordelingsvirkninger i beregningene, kan den nyttes til for eksempel å beregne endringer i marginalskatt som følge av regelendringene. Ved å sammenholde marginalskatteendringene med det man ellers vet om virkninger på arbeidstilbudet (se avsnitt 3.4), er det mulig å danne seg et bilde av størrelsen og retningen på eventuelle atferds-endringer og indirekte fordelingsvirkninger (se vedlegg 1 til innstillingen).

Den versjonen av LOTTE som er benyttet her, baseres på data fra Inntekts- og formuesundersøkelsen 1993 og inneholder opplysninger om vel 18 000 personer. Materialet er framskrevet til 1996 ved at alle inntekts- og fradragsposter er multiplisert med en vekstfaktor basert på anslag på utviklingen i lønn pr. normalårsverk i perioden. De beregnede skatte- og overføringsbeløpene blåses opp til totaltall ved et sett oppblåsingsfaktorer. Oppblåsingsfaktorene er beregnet på grunnlag av trekksannsynlighetene. Men de er justert på en slik måte at modellens totaltall for ulike inntektsgrunnlag og modellbefolkningens demografiske sammensetning i størst mulig grad er bragt i overensstemmelse med faktiske størrelser (se vedlegg 1 til innstillingen).

I utgangspunktet er LOTTE en skattemodell. De kjennetegn som er knyttet til de personene som inngår i utvalget, er kjennetegn som har relevans for skatteberegninger. Det innebærer blant annet at enslige forsørgere i modellen er ikke gifte personer som har barn boende hos seg og som liknes i skatteklasse 2 (se vedlegg 2 til innstillingen). Det dreier seg altså om enslige forsørgere i skattemessig forstand. En del av de enslige forsørgerne i LOTTE kan dermed være samboere (se definisjon av enslig forsørger i avsnitt 2.2).

5.7 Måling av økonomiske ressurser. En oppsummering

Gjennom første del av dette kapitelet har vi diskutert de valg man må gjøre når man skal sammenlikne den økonomiske situasjonen for ulike grupper av barnefamilier og sammenlikne den økonomiske situasjonen for familier med og uten barn. De samme valgene må man gjøre når man skal studere hvordan eventuelle endringer i overføringer, skatt eller subsidierte tjenester for de samme gruppene påvirker deres økonomiske situasjon. Det gjelder enten vi ser på den direkte virkningen på fordelingen av økonomiske ressurser, eller vi ønsker å studere hvordan slike endringer kan tenkes å påvirke kvinners og menns arbeidstilbud, yrkesaktivitet og arbeidstid og derigjennom også indirekte deres økonomiske situasjon. Her skal vi rekapitulere hvilke forutsetninger som er lagt til grunn i de beregninger som er gjort for utvalget og summere opp de viktigste innvendingene som kan reises mot disse forutsetningene. Det er viktig å huske at disse valgene får konsekvenser for det bildet som gis av barnefamilienes økonomiske situasjon i resten av dette kapitlet, og at de også får konsekvenser for de beregnede virkningene av utvalgets forslag som presenteres i senere kapitler.

I de beregningene som er gjort for utvalget, har man nyttet husholdningens kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet som mål på de enkelte husholdningsmedlemmers økonomiske ressurser. Dette inntektsbegrepet kan kritiseres blant annet p.g.a at det ikke tar hensyn til husholdningenes gjeld eller verdien av deres boliger, p.g.a at det ikke tar hensyn til at mange mottar subsidierte offentlige tjenester eller p.g.a at det ikke tar hensyn til verdien av det ubetalte arbeidet som utføres i hjemmet. For å bøte på dette har utvalget bedt om at man i de sammenhenger hvor den ene eller den andre svakheten ved det benyttede inntektsbegrepet antas å påvirke resultatetene, også benytter ulike alternative inntektsbegrep. I de sammenhenger hvor gjeld og verdien av egen bolig antas å ha betydning for resultatene, benyttes i tillegg beregnet disponibel inntekt. Da er verdien av beregnet avkastning av egen bolig og gjeldsrenter trukket fra kontantinntekt etter skatt. I de sammenhenger hvor verdien av barnehagesubsidiene antas å ha betydning for resultatene, legges den beregnede verdien av barnehagesubsidiene til kontantinntekt etter skatt. Og i de sammenhenger hvor verdien av det ulønnede arbeidet i hjemmet antas å ha betydning for utfallet, er denne beregnet og lagt til kontantinntekt etter skatt.

De fleste vil være enige om at det er billigere å leve når man bor sammen med flere og kan dele på utgiftene. I de fleste tilfeller vil det også foregå en omfordeling innen husholdningen. De husholdningsmedlemmene som har høyest inntekt deler med dem som ikke tjener like mye eller som ikke har egen inntekt. Dette er særlig tydelig i barnefamilier hvor far og mor hver på sin måte bidrar til å forsørge barna. Det det ikke alltid er like stor enighet om, er hvor mye billigere det er å bo sammen og dele utgiftene og hvor langt omfordelingen innen husholdningen går.

De stordriftsfordelene folk oppnår ved å bo i samme husholdning, tar man hensyn til i fordelingsanalyser ved å beregne inntekten pr. forbruksenhet. I flerpersonhusholdninger gis første person samme vekt som en person som bor alene. De øvrige personene i husholdningen gis lavere vekt. Når de økonomiske ressursene som husholdningsmedlemmene samlet disponerer divideres med summen av husholdningsmedlemmenes vekter, får man et uttrykk for den enkelte husholdningsmedlems økonomiske ressurser. De vektene som nyttes, er definert ved en ekvivalensskala, og det kan alltid stilles spørsmål ved om den ekvivalensskalaen som nyttes, legger for stor eller for liten vekt på stordriftsfordelene ved å bo i samme husholdning. I inntektsstatistikk og i analyser av inntektsfordelingen har det hittil vært vanlig å benytte den såkalte OECD-skalaen. Denne kritiseres nå av mange for å legge for liten vekt på stordriftsfordelene ved å bo sammen. I beregningene som er gjort for utvalget, har man derfor valgt en skala som legger noe mer vekt på stordriftsfordelene enn OECD-skalaen gjør. Men der hvor valget av skala kan antas å få konsekvenser for resultatene, har man valgt å presentere flere alternative beregninger med ulik vekt på stordriftsfordelene.

I analyser av inntektsfordelingen er det vanlig å forutsette at omfordelingen innen husholdningen skjer på en slik måte alle husholdningsmedlemmene oppnår samme økonomiske standard, det vil si at den eller de husholdningsmedlemmene som tar beslutningene om anvendelsen og fordelingen av husholdningens samlede økonomiske ressurser, sørger for at alle husholdningsmedlemmer i en viss forstand får like mye. Denne forutsetningen gjør det praktisk mulig å gjennomføre slike fordelingsanalyser, men den trenger ikke være riktig. Utvalget har derfor også i enkelte tilfeller, der dette anses spesielt relevant, bedt om beregninger som viser den personlige inntektsfordelingen mellom menn og kvinner og alle kvinner i mellom på den ene siden og alle menn på den andre.

Et problem som går igjen i de fleste analyser av fordeling av inntekt og økonomiske ressurser er hva det koster å ha barn, i tid (barnepass) og penger (utgifter til barnepass og andre utgifter) og hvordan man skal få tatt hensyn til disse kostnadene . Dette spørsmålet er særlig viktig når man skal sammenlikne barnefamilier med andre grupper. I de beregningene som er gjort for utvalget, har man, gjennom valget av ekvivalensksala, forutsatt at et barn 14 år eller eldre koster like mye som en voksen, mens de under 14 koster mindre enn en voksen, men like mye enten de er ett eller 13 år. Den tid som kreves til omsorg og tilsyn av barn, er stor når barna er små og synker etter hvert som de blir eldre. Andre kostnader, til mat, klær, fritidsaktiviteter m.v. er minst når barna er små og øker etter hvert som de blir eldre. Det er vanskelig å si hva de samlede kostnadene (i tid og penger) er for barn i ulike aldre. Det kan hevdes at den ekvivalensskala som er nyttet i beregningene, undervurderer kostnadene ved de minste barna. Dette må man ta hensyn til når man sammenlikner familier med små barn med andre grupper.

5.8 Barnefamilienes økonomiske situasjon

5.8.1 Husholdninger med og uten barn

Hovedinntrykket fra de beregningene som er gjort for utvalget, er at barnefamilienes økonomiske situasjon i gjennomsnitt ikke avviker vesentlig fra den økonomiske situasjonen til husholdninger uten barn.

De to midterste søylene i figur 5.8.1 viser gjennomsnittlig kontantinntekt pr. forbruksenhet for husholdninger med barn og husholdninger uten barn når man legger til grunn den forutsetningen om stordriftsfordeler som ligger i beregningenes hovedalternativ. Vi ser at forskjellen mellom de to gruppene er ubetydelig. Men vi ser også at de relative inntektsforskjellene mellom de to gruppene avhenger av hvilke forutsetninger vi gjør om graden av stordriftsfordeler ved å bo flere i samme husholdning. Legger vi til grunn at stordriftsfordelene er større enn i hovedalternativet (Θ=0,2), er det barnefamiliene som framstår med det høyeste inntektsnivået. Hvis vi derimot forutsetter at stordriftsfordelene er mindre enn i hovedalternativet og mer i samsvar med de forutsetningene som ligger i den tradisjonelle OECD-skalaen (Θ=0,8), er det husholdninger uten barn som kommer ut med høyest inntektsnivå. Hovedinntrykket er at barnefamilienes økonomiske situasjon i gjennomsnitt ikke avviker vesentlig fra den økonomiske situasjonen til husholdninger uten barn. Men vi må bare erkjenne at den betydelige usikkerheten som hersker om valg av ekvivalensskala (se avsnitt 5.4.4) gjør at det er stor usikkerhet omkring vurderinger av inntektens betydning for forbruksnivået eller de materielle levekår for henholdsvis husholdninger med barn og husholdninger uten barn.

Det kan også reises innvendinger om det inntektsbegrepet som er benyttet ovenfor, kontantinntekt etter skatt, gir et riktig bilde av situasjonen for barnefamiliene sammenliknet med resten av befolkningen (se avsnitt 5.2 og 5.7). Det kan imidlertid se ut til at resultatene er mindre følsomme for valg av inntektsberep enn for hvilke forutsetninger vi gjør om stordriftsfordeler i flerpersonhusholdninger.

Sammenliknet med husholdninger i senere livsfaser, har barnefamiliene stor gjeld og store renteutgifter (se avsnitt 4.6 og 4.8). Ved å bruke et inntektsbegrep der man ikke legger til avkastningen av egen bolig og ikke trekker fra gjeldsrentene, vil man dermed undervurdere inntektsnivået til barnefamiliene sammenliknet med de som bor i egen bolig med nedbetalt lån, det vil først og fremst si eldre og middelaldrende. Fordelingsanalyser av (2) beregnet disponibel inntekt, der verdien av en beregnet avkastning av egen bolig legges til og gjeldsrenter trekkes fra kontantinntekt etter skatt, viser riktignok at for husholdninger uten barn er gjennomsnittsinntekten ved dette inntektsbegrepet noe høyere. For husholdninger med barn er gjennomsnittsinntekten noe lavere, men endringen er ikke særlig stor. I gjennomsnitt har de to gruppene omtrent samme avkastning av å bo i egen bolig (15 000 – 16 000 kroner målt pr. forbruksenhet), men barnefamiliene har høyere renteutgifter enn husholdninger uten barn, henholdsvis 21 000 og 13 000 kroner pr. forbruksenhet. Siden barnefamiliene i utgangspunktet hadde noe høyere kontantinntekt pr. forbruksenhet enn husholdninger uten barn, blir den relative inntektsforskjellen mellom de to gruppene enda mindre når vi tar hensyn til gjeldsrenter og verdien av å bo i egen bolig. Husholdninger med barn har en gjennomsnittlig beregnet disponibel inntekt pr. forbruksenhet på 170 700 kroner, husholdninger med barn på 169 500 kroner (se vedlegg 3).

Utvidet inntekt, der beregnet verdi av ulønnet husholdsarbeid er lagt til kontantinntekt etter skatt, har generelt en betydelig jevnere fordeling enn kontantinntekt etter skatt (se avsnitt 5.8.6 og vedlegg 6). De beregningene som er referert i vedlegg 6, gir imidlertid ikke noe klart svar på i hvilken grad verdien av det ubetalte arbeidet bidrar til å utjevne forskjellene i økonomiske ressurser eller materielle levekår mellom barnefamilier og husholdninger uten barn. Det er grunn til å regne med at unge, yrkesaktive par med barn har lang arbeidsdag både ute og hjemme, både har høy kontantinntekt og høy utvidet inntekt, mens for eksempel uførepensjonister og de eldste alderspensjonistene med lav kontantinntekt heller ikke har krefter til å jobbe mye hjemme. De vil dermed også ha lav utvidet inntekt. Verdien av det ubetalte arbeidet i hjemmet bidrar ikke til å utjevne forskjellene i økonomiske ressurser mellom disse to gruppene. For friske eldre og middelaldrende uten barn og med lav yrkesaktivitet og god tid til andre gjøremål, kan derimot verdien av det ulønnede arbeidet i hjemmet være større enn hos mange barnefamilier. I gjennomsnitt er det likevel barnefamiliene som har høyest utvidet inntekt.

Når man sammenlikner verdien av ubetalt arbeid i hjemmet og utvidet inntekt for barnefamilier på den ene siden og husholdninger uten barn på den andre, må man ikke glemme at det ubetalte arbeidet i barnefamiliene i stor grad er knyttet til at foreldrene på en eller annen måte må sørge for tilsyn og omsorg for barna. De står overfor et valg om de vil passe barna selv eller ta lønnet arbeid og kjøpe barnetilsyn. Det dreier seg altså om en kostnad ved det å ha barn. Alle barnefamiliene har denne kostnaden enten de passer barna selv eller betaler andre for å passe dem. I den grad denne kostnaden ikke er reflektert i den ekvivalensskala som er valgt, vil det heller ikke være riktig at verdien av det arbeidet man gjør ved å passe barna selv legges til inntekten.

Når man derimot sammenlikner fordelingen av økonomiske ressurser blant barnefamiliene, er det god grunn til å regne med verdien av det ubetalte arbeidet i hjemmet. Dette bidrar til en jevnere fordeling av økonomiske ressurser eller forbruksmuligheter blant barnefamiliene enn fordelingen av kontantinntekten gir. Selv om også par med to kontantinntekter har et betydelig omfang av hjemmeproduksjon og dermed høy utvidet inntekt, vil mange familier med lavere kontantinntekter delvis kompensere dette med større grad av hjemmeproduksjon. Alternativt kunne man ha trukket fra de direkte utgiftene til barnepass som toinntektsfamiliene har. De to metodene gir grovt sett de samme relative inntektsforskjeller mellom barnefamilier som velger å betale for barnepass og de som velger å passe barna selv.

I vurderingen av familiens totale forbruksmuligheter er det imidlertid viktig å ta hensyn til at beregnet verdi av ulønnet husholdsarbeid ikke kan konverteres til annen type inntekt, slik at høyt nivå på hjemmeproduksjon bare delvis erstatter mangel på kontantinntekt. Dette understreker ytterligere at det ikke er lett å trekke noen entydig konklusjon om hvordan verdien av det ubetalte arbeidet i hjemmet påvirker fordelingen av økonomiske ressurser eller materielle levekår mellom barnefamiliene på den ene siden og husholdninger uten barn på den andre.

Inntektsbegrep (4) i boks 5.2 omfatter i tillegg til kontantinntekt etter skatt også beregnet verdi av barnehagesubsidiene, mens inntektsbegrep (5) omfatter verdien av engangsstønad ved fødsel. Disse inntektsbegrepene er ikke særlig relevante ved sammenlikning mellom barnefamilier på den ene siden og husholdninger uten barn på den andre. De vil først og fremst bli benyttet til å belyse den interne inntektsfordelingen blant ulike grupper av barnefamilier.

5.8.2 Store forskjeller i inntektsfordelingen mellom barnefamiliene

Det er tildels betydelige inntektsforskjeller, både blant barnefamiliene og blant husholdninger uten barn. Av tabell 5.8.1 ser vi at de 10 prosent av barnefamiliene som hadde lavest kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet (1. desil) i gjennomsnitt bare hadde en firedel (25 prosent) av inntekten til de 10 prosent med høyest inntekt (10. desil). Inntektsforskjellene var enda større blant husholdninger uten barn. De 10 prosent fattigste i denne gruppen hadde lavere inntekt enn de 10 prosent fattigste barnefamiliene, og de 10 prosent rikeste husholdningene uten barn hadde høyere inntekt enn de 10 prosent rikeste barnefamiliene.

Dette avhenger imidlertid i noen grad av de forutsetninger vi gjør om storddriftsfordelene ved å dele husholdning. I tabell 5.8.2 vises fordelingene av kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet for husholdninger med og uten barn når man henholdsvis forutsetter større stordriftsfordeler (Θ=0,2) og mindre stordriftsfordeler (Θ=0,8) enn i hovedalternativet. For barnefamiliene er ikke forskjellen så stor. I begge tilfeller utgjør gjennomsnittsinntekten for laveste desil omtrent en firedel av gjennomsnittsinntekten i 10. desil. Målt ved Gini-koeffisienten (G) er den totale ulikheten barnefamiliene i mellom noe høyere når man forutsetter at stordriftsfordelene er mindre enn i hovedalternativet (G=0,214). Dersom vi forutsetter at stordriftsfordelene er noe mindre enn i hovedalternativet, påvirker ikke det fordelingen, slik den måles ved Gini-koeffisienten (se vedlegg 4, tabell 1.3). Alt i alt er det grunn til å konkludere med at inntektsfordelingen blant barnefamiliene i liten grad påvirkes av valg av ekvivalensskala.

Heller ikke påvirkes inntektsfordelingen blant barnefamiliene ved at vi trekker fra gjeldsrentene og legger til den beregnede verdien av å bo i egen bolig. Ved å gå over fra kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet til beregnet disponibel skatt pr. forbruksenhet reduseres inntektsnivået med i underkant av fem prosent i alle desiler (se vedlegg 3, avsnitt 6).

Derimot vil, som vi allerede har vært inne på, inntektsfordelingen blant barnefamiliene bli en god del jevnere når vi legger til verdien av det ulønnede arbeidet i hjemmet. Selv om også par med to kontantinntekter har et betydelig omfang av hjemmeproduksjon og dermed høy utvidet inntekt, vil mange familier med lavere kontantinntekter delvis kompensere dette med større grad av hjemmeproduksjon. Alternativt kunne man ha trukket fra de direkte utgiftene til barnepass som toinntektsfamiliene har (se vedlegg 6).

Siden barnefamilier med høy inntekt benytter seg av det subsidierte barnehagetilbudet i større grad enn barnefamilier med lavere inntekt, vil man, ved å legge verdien av barnehagesubsidiene til kontantinntekt etter skatt øke inntektsforskjellene mellom barnefamiliene. Blant de som har barn i barnehage, er det de med høyest inntekt som mottar mest i form av barnehagesubsidier, ikke fordi de i gjennomsnitt har flere barn i barnehage enn de med lavere inntekt, men fordi deres barn er lenger tid i barnehagen enn barna til de med lavere inntekt (se vedlegg 3, avsnitt 8).

Når barnehagesubsidiene sees i sammenheng med verdien av det ulønnede arbeidet i hjemmet, eller de kostnader i tid og penger som barnas omsorgs- og tilsynsbehov påfører foreldrene blir ikke bildet fullt så klart. Se nærmere om dette i avsnitt 5.8.7.

5.8.3 Enslige forsørgere og par med barn

Par med barn har høyere kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet enn enslige forsørgere 16 . Dette gjelder uansett om vi forutsetter små eller store stordriftsfordeler. Enten vi velger Θ = 0,2, 0,5 eller 0,8, så er gjennomsnittlig kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet høyere for par med barn enn for enslige forsørgere. Tabell 5.8.3 viser at selv om det relative forholdet mellom enslige forsørgere og par med barn ikke er upåvirket av antakelser om stordriftsfordeler, er hovedtrekkene i tabellen de samme enten en benytter Θ=0,2 eller Θ=0,8. Når vi i fortsettelsen skal vi vurdere sammenhengen mellom inntekt og ulike kjennetegn ved husholdningene, gjøres dette med utgangspunkt i Θ=0,5.

Som diskutert i avsnitt har det forholdsvis liten betydning å ta utgangspunkt i beregnet disponibel inntekt snarere enn kontantinntekt etter skatt ved sammenlikning av husholdninger med og uten barn. Dette gjelder også ved sammenlikning av par med barn og enslige forsørgere.

Både blant par med barn og blant enslige forsørgere bidrar verdien av det ubetalte arbeidet i hjemmet til å utjevne forskjellene i økonomiske ressurser innad i gruppen. Vanskeligere er det å si hvordan dette vil påvirke fordelingen mellom gruppene. Trolig vil det være vanskeligere for enslige forsørgere som jobber eller studerer, å ha en like stor hjemmeproduksjon som de som er to om å dele på den daglige omsorgen for barna. Dette peker i retning av at verdien av det ulønnede omsorgsarbeidet vil forsterke inntektsforskjellen mellom par med barn og enslige forsørgere. På den andre siden er det færre enslige forsørgere enn mødre som lever i parforhold som er yrkesaktive. Det trekker i den andre retningen.

Derimot er barnehagedekningen langt bedre blant barn av enslige forsørgere enn blant barn som bor sammen med to foreldre (se avsnitt 9.6). Det er derfor grunn til å regne med at barnehagesubsidiene virker utjevnende mellom enslige forsørgere og par med barn.

5.8.4 Inntekt og tilknytning til yrkeslivet

Nivået på inntektene som observeres er naturligvis særlig bestemt av tilknytningen til arbeidslivet. I Tabell 5.8.4 viser vi hvordan inntektene er fordelt blant barnefamilier med henholdsvis ingen eller én yrkestilknyttede og to eller flere yrkestilknyttede. Vi benytter begrepet yrkestilnyttet i stedet for begrepet yrkesaktiv, blant annet for å kunne inkludere personer som er arbeidsledige deler av året. Definisjonen av yrkestilknyttet er den samme som nyttes i Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelser. En person er yrkestilknyttet dersom yrkesinntekten, det vil si summen av næringsinntekt og lønnsinntekt, overstiger minstepensjonen i folketrygden. I gruppen ikke-yrkestilknyttede vil en blant annet finne pensjonister, studenter og vernepliktige. Pr. 1/1 1996 er minstepensjonen for enslige 63 376 kroner.

Tabell 5.8.4 viser at husholdninger med to eller flere yrkestilknyttede har klart høyere kontantin-ntekt etter skatt enn husholdninger med ingen eller bare én yrkestilknyttet.

Selv om man bytter ut yrkestilknyttet med yrkesaktiv i følge Arbeidskraftundersøkelsenes definisjon, påvirkes ikke det bilde som blir gitt av inntektsfordelingen mellom husholdninger med få og mange yrkesaktive/yrkestilknyttede (se vedlegg 3 til innstillingen).

Men her må vi ikke glemme at det i husholdninger der mor er hjemme og passer barna produseres verdier som i prinsippet burde legges til husholdningens kontantinntekt. I vedlegg 6 drøftes sammenhengen mellom kontantinntekt og beregnet verdi av husholdsarbeidet for familier der (1) begge er heltids yrkesaktive, (2) far heltids og mor deltids yrkesaktiv og (3) far heltids yrkesaktiv og mor hjemmeværende. Kontantinntekt etter skatt for familiene er høyere jo høyere konas yrkesaktivitet er, mens det å legge til verdien av ulønnet husholdsarbeid medfører at utvidet inntekt blir nesten lik uansett sammensetting av foreldrenes yrkesaktivitet. Beregningene viser at par der bare én er yrkesaktiv kompenserer lavere kontantinntekt med hjemmeproduserte tjenester som barnepass.

Verdien av subsidierte barnehageplasser virker trolig i motsatt retning. Når mor er heltids yrkesaktiv og bidrar til at husholdningens kontantinntekt er høy, er det også mest sannsynlig at barnet er i barnehage og at husholdningen nyter godt av barnehagesubsidiene.

5.8.5 Barns alder og antall barn

I tabell 5.8.5 vises det hvordan inntektene er fordelt når vi grupperer husholdningene etter yngste barns alder. Vi ser at det er husholdningene med de eldste barna som har de høyeste inntektene.

At barnepass utgjør en stor andel av verdiskapingen i husholdningen, kommer tydelig fram ved å sammenlikne nivået på utvidet inntekt for familietypene par med små barn (0-6 år) og par med store barn (7-17 år) (se figur 5.8.3 og 5.8.4). I familier der mor er hjemmeværende, er forskjellen i verdien av husholdsarbeidet 50 000 kroner når en sammenlikner par med små barn og par med store barn. Mesteparten av denne forskjellen kan trolig tilskrives forskjellen i barneomsorg.

Småbarnsfamiliene med to heltidsinntekter er vinnerne når det gjelder utvidet inntekt. Men det høye nivået på utvidet inntekt for foreldre med to fulle jobber og små barn hjemme illustrerer også dilemmaet ved å bruke utvidet inntekt som mål på velferd eller levestandard. Lange arbeidsdager både hjemme og ute og dermed høy utvidet inntekt har sin motpost i knapp fritid og et mer omfatttende tidspuslespill for å få hverdagen til å gå i hop.

Verdien av barnehagesubsidiene vil også bidra til å utjevne forskjellene mellom husholdninger med små og husholdninger med større barn. Derimot vil de bidra til at fordelingen av økonomiske ressurser innen gruppen av småbarnsfamilier blir mer ulik.

For ytterligere å illustrere forskjellene i inntektene mellom husholdninger med barn i ulike aldre, viser tabell 5.8.6 fordelingen av inntekt blant husholdninger med ett eller flere barn i alderen 0-2 år og husholdninger med ett eller flere barn i alderen 16-17 år. Vi ser at inntektsfordelingen for husholdninger med barn i alderen 0-2 år er svært lik fordelingen av inntekt for husholdninger med yngste barn 0-6 år i tabell 5.8.5. Likeledes er inntektene til husholdninger med barn 16-17 år fordelt på samme måte som inntektene til husholdningene med yngste barn i alderen 7-17 år, selv om inntektene gjennomgående er noe høyere i førstnevnte gruppe. Særlig gjelder dette desil 10. Tabell 5.8.6 viser også at spredningen i inntektene er større blant husholdninger med barn 16-17 år sammenliknet med inntektsspredningen blant husholdninger med barn 0-2 år.

På samme måten som verdien av ulønnet arbeid i hjemmet og subsidierte barnehageplasser får konsekvenser for fordelingen av økonomiske ressurser mellom husholdninger med barn 0-6 år og 7-19 år, og innen de to samme gruppene, får disse tilleggene til kontantinntekten konsekvenser for fordelingen mellom og innen de to gruppene i tabell 5.8.6. Omfanget av, og dermed også verdien av, det ubetalte arbeidet i barnefamiliene henger i stor grad sammen med tid brukt på barna, og barna krever mer tid til tilsyn og omsorg jo mindre de er. De yngste barna i tabell 5.8.6 er yngre enn de yngste barna i tabell 5.8.5, og de eldste barna i tabell 5.8.6 er eldre enn de eldste barna i tabell 5.8.5. Den utjevnende effekten av verdien av det ulønnede arbeidet vil dermed trolig være enda større enn mellom husholdningene med førskolebarn og skolebarn i tabell 5.8.5.

Verdien av barnehagesubsidiene betyr trolig mindre for fordelingen mellom gruppen av barnefamilier med barn 0-2 år og de med barn i 16- og 17-årsalderen, enn den gjør for fordelingen mellom skolebarnsfamiliene og førskolefamiliene i tabell 5.8.5. Barnehagedekningen er lavere for barn under tre år enn for barn tre år og over. Spesielt lav er den for barn under ett år. Bare to til tre prosent av disse barna har plass i barnehage. Men siden andelen som har heldagsplasser er høyere blant de yngste barnehagebarna enn blant de i alderen tre til seks år (se avsnitt 9.2), kan virkningen av barnehagesubsidiene på den interne fordelingen bli større i denne gruppen enn i gruppen av alle barnefamilier med førskolebarn.

Når minst ett av de hjemmeboende barna i husholdningen er fylt 16 år, vil foreldrene i mange tilfelle være ferdig med den besværlige etableringsfasen med lave inntekter og høy gjeld relativt til inntekten. Av vedlegg 3, avsnitt 6 går det fram at gjeldsrentene i gjennomsnitt er noe høyere blant barnefamilier med barn 0-2 år enn blant barnefamilier med barn i 16- og 17-årsalderen, 21 600 og 18 400 kroner i gjennomsnitt. Ved å trekke fra gjeldsrentene og legge til verdien av å eie egen bolig, blir inntektsforskjellen mellom de to gruppene noe, men ikke svært mye, større. Gjennomsnittlig beregnet disponibel inntekt (fratrukket gjeldsrenter og tillagt beregnet avkastning av egen bolig) pr. forbruksenhet er 8 000 kroner lavere enn gjennomsnittlig kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet for barnefamiliene til de yngste barna, henholdsvis 158 800 kroner og 166 700 kroner. For barnefamilier med hjemmeboende 16- og 17-åringer spiller det ingen rolle om vi ser på kontantinntekt etter skatt eller beregnet disponibel inntekt. I begge tilfeller ligger gjennomsnittet rundt 193 000-194 000 kroner (se vedlegg 3, avsnitt 6).

I husholdninger med ungdommer i slutten av tenårene, vil tenåringene i mange tilfelle bidra til husholdningens samlede inntekt.

Figur 5.8.2 viser inntektsfordelingen blant alle personer i alderen 16 – 19 år, også de som er flyttet fra foreldrehjemmet for å gå på skole eller arbeide. Vi ser at det er en betydelig andel som ikke tjener egne penger, spesielt blant 16- og 17-åringene, henholdsvis 44 og 33 prosent. I de samme to aldersgruppene er det relativt få som har yrkesinntekt av noen betydning. Bare fire prosent av 16-åringene og åtte prosent av 17-åringene hadde yrkesinntekt på 25 000 kroner eller mer. Blant 18-åringene hadde hver fjerde (25 prosent) og blant 19-åringene hver andre (48 prosent) så høy yrkesinntekt.

Selv blant de eldste tenåringene var det relativt få som hadde yrkesinntekter opp mot det nivå man kan forvente at heltids yrkesaktive har. Bare ni prosent av 19-åringene og to prosent av 18-åringene hadde tjente så mye som 100 000 kroner på eget arbeid (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994, Statistisk sentralbyrå).

Vi skal også vise hvordan kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet varierer med antall barn i husholdningen. Tabell 5.8.7 viser at inntekten pr. forbruksenhet i gjennomsnitt er noe lavere jo flere barn det er i husholdningen, selv om særlig situasjonen for husholdninger med ett barn og husholdninger med to barn er relativt lik.

Når man gruppererer husholdningene etter antall barn i husholdningen, vil valg av ekvivalensskala få betydning for inntektsfordelingen mellom gruppene. Dersom vi velger å legge stor vekt på stordriftsfordelene ved å bo i samme husholdning (Θ = 0,2), vil inntektsforskjellene mellom de tre gruppene bli mindre. Husholdninger med ett barn og husholdninger med to barn vil i gjennomsnitt ende opp med praktisk talt samme inntektsnivå. Husholdninger med tre eller flere barn vil fortsatt ha det laveste inntektsnivået. Dersom vi velger å legge liten vekt på stordriftsfordelene (Θ = 0,8), vil inntektsforskjellene mellom de tre gruppene bli større enn i tabell 5.8.7 (se vedlegg 3).

5.8.6 Betydningen av ulønnet arbeid i hjemmet

Økonomisk sett representerer foreldres omsorgsarbeid en verdiskaping som foregår ulønnet i husholdningene. Denne verdiskapingen, sammen med annen ulønnet vare- og tjenesteproduksjon som innkjøp, matlaging, rengjøring m.v. gir et bidrag til husholdningens forbruksmuligheter ut over det skom kan kjøpes for kontantinntekter. Vurderingen av forbruksmuligheter og velferd avhenger derfor av hvordan foreldrene fordeler sin totale tid mellom inntktsgivende og ulønnet arbeid.

Tidsnyttingsundersøkelsene er den beste datakilden om det ulønnede arbeidet i husholdningene (se boks 3.4). I praksis måles verdien av det ulønnede husholdsarbeidet gjennom verdsetting av arbeidsinnsatsen. En innfallsvinkel til dette er å tallfeste det ulønnede arbeidet etter hva det hadde kostet å kjøpe tilsvarende tjenester til erstatning for eget husholdsarbeid. Dette kan gjøres ved å bruke en lønnssats for betalt husholdsarbeid utført i hjemmet, for eksempel husmorvikarlønn.

Utvidet inntekt defineres vanligvis som summen av husholdningens disponible inntekt (her: kontantinntekt etter skatt) og beregnet verdi av ulønnet husholdsarbeid (se boks 5.2). Utvidet inntekt gir et bilde av husholdningens totale forbruksmuligheter, ikke bare hva som kan kjøpes for pengeinntekten, men også hva som produseres i husholdningen (se vedlegg 6 og 9 til innstillingen). I dette og i senere kapitler skal vi vise hvilke konsekvenser det får for fordelingen mellom barnefamilier og andre familier og mellom barnefamiliene innbyrdes når man benytter utvidet inntekt i fordelingsanalysene i stedet for pengeinntekten alene.

Figur 5.8.3 og figur 5.8.4 viser utvidet inntekt og disponibel inntekt for husholdninger med små barn og store barn, avhengig av foreldrenes yrkesaktivitet. Mens det er klare forskjeller i kontantinntekt etter skatt mellom de ulike husholdningstypene, avhengig av foreldrenes yrkesaktivitet, er utvidet inntekt svært jevnt fordelt. Nivået på utvidet inntekt er imidlertid noe høyere for husholdninger med små barn, siden denne gruppen bruker atskillig mer tid på omsorgsarbeid.

For alle husholdningstyper er utvidet inntekt jevnere fordelt enn inntekt etter skatt. For familier med små barn er ulikheten (målt ved Gini-koeffisienten) i utvidet inntekt 43 prosent lavere enn ulikheten i inntekt etter skatt. For familier med store barn er denne reduksjonen i ulikhet 37 prosent. Reduksjonen i ulikhet ved å bruke utvidet inntekt i stedet for inntekt etter skatt er langt større enn reduksjonen i ulikhet gjennom skattesystemet. For barnefamilier er ulikheten i inntekt etter skatt 15 prosent lavere enn ulikheten i samlet inntekt før skatt. Husholdsarbeidet har dermed en betydelig utjevnende effekt på inntektsfordelingen (se vedlegg 6 til innstillingen).

I vedlegg 6 drøftes sammenhengen mellom kontantinntekt og beregnet verdi av husholdsarbeidet for familier der (1) begge er heltids yrkesaktive, (2) far heltids og mor deltids yrkesaktiv og (3) far heltids yrkesaktiv og mor hjemmeværende. Kontantinntekt etter skatt for par med barn er høyere jo større moras yrkesaktivitet er, mens det å legge til verdien av ulønnet husholdsarbeid medfører at utvidet inntekt blir nesten lik uansett sammensetting av foreldrenes yrkesaktivitet. Beregningene viser klart at par der bare én er yrkesaktiv kompenserer lavere kontantinntekt med hjemmeproduserte tjenester som barnepass.

At barnepass utgjør en stor andel av verdiskapingen i husholdningen, kommer tydelig fram ved å sammenlikne nivået på utvidet inntekt for familietypene par med små barn (0-6 år) og par med store barn (7-17 år) (se figur 5.8.3 og 5.8.4). I familier der mor er hjemmeværende, er forskjellen i verdien av husholdsarbeidet 50 000 kroner når en sammenlikner par med små barn og par med store barn. Mesteparten av denne forskjellen kan trolig tilskrives forskjellen i barneomsorg.

Småbarnsfamiliene med to heltidsinntekter er vinnerne når det gjelder utvidet inntekt. Men det høye nivået på utvidet inntekt for foreldre med to fulle jobber og små barn hjemme illustrerer også dilemmaet ved å bruke utvidet inntekt som mål på velferd eller levestandard. Lange arbeidsdager både hjemme og ute og dermed høy utvidet inntekt har sin motpost i knapp fritid og et mer omfatttende tidspuslespill for å få hverdagen til å gå i hop.

En mer detaljert drøfting er gitt i vedlegg 6.

5.8.7 Mottakere av barnehagesubsidier

De som driver barnehager, mottar driftsstøtte fra staten. Mange barnehager mottar også driftsstøtte fra kommunen. Dette gjelder først og fremst de kommunale barnehagene, men også en del private barnehager mottar kommunal støtte (se kapittel 9). Både den statlige og den kommunale driftsstøtten skulle i prinsippet komme foreldrene til gode ved at foreldrebetalingen dermed kan settes lavere enn den ville ha vært om de måtte betale full pris. Siden det er fri prisfastsettelse og ulik praksis når det gjelder foreldrebetaling, er det vanskelig å si i hvilken grad barnehagesubsidiene fullt ut når fram til foreldrene og barna. Det foregår i mange tilfeller også en kryss-subsidiering internt i barnehagene. Dermed blir det vanskelig å finne ut hvilke av barna som nyter godt av subsidiene og hvilke som ikke gjør det.

I vedlegg 3, avsnitt 8 er det likevel gjort et forsøk på å beregne verdien av de barnehagesubsidiene som de ulike husholdningene med barn i barnehage mottar, og undersøke hvordan disse barnehagesubsidene påvirker inntektsfordelingen mellom barnefamiliene. Det har ikke vært mulig å få en god nok oversikt over de kommunale subsidiene. Man har derfor begrenset seg til å se på fordelingsvirkningene av den statlige driftsstøtten.

Inntekts- og formuesundersøkelsene inneholder ikke opplysninger om hvem som mottar et subsidiert barnehagetilbud. Imidlertid er personene som deltar i Levekårsundersøkelsen 1995, spurt om hvilke typer barnetilsyn de benytter. Levekårsundersøkelsen 1995 har felles utvalg med Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994. Barnehagesubsidienes fordelingsprofil er derfor analysert ved hjelp av opplysninger fra Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994 med påkoblede opplysninger om bruken av barnepass fra Levekårsundersøkelsen 1995. Dette til forskjell fra de andre inntektsfordelingsanalysene som er gjort for utvalget. Der har man benyttet mikrosimuleringsmodellen LOTTE på et framført materiale for 1996 (se avsnitt 5.6). For en nærmere redegjørelse for metoden som er brukt, se vedlegg 3, avsnitt 8.

Tabell 5.8.8 viser at forskjellen i kontantinntetekt etter skatt pr. forbruksenhet mellom barnefamilier med førskolebarn og barnehageplass og de uten barnehageplass i utgangspunktet var ca. 10 000 kroner. Når vi legger den beregnede verdien av barnehagesubsidiene til inntekten til de med plass i barnehage, blir inntektsforskjellen ytterligere 10 000 kroner større. Isolert sett tyder dette på at barnehagesubsidiene bidrar til å øke forskjellen i økonomiske ressurser mellom de som har barn i barnehage og de som ikke har det. Siden dette øker de økonomiske ressursene til hele gruppen av familier med førskolebarn og disse har lavere kontantinntekt enn familier med barn i skolealder, bidrar barnehagesubsidiene også til å redusere noe av den relativt store forskjellen i kontantinntekt etter skatt mellom disse to gruppene (se tabell 5.8.5).

Siden barnefamilier med høy inntekt benytter seg av det subsidierte barnehagetilbudet i større grad enn barnefamilier med lavere inntekt, vil man, ved å legge verdien av barnehagesubsidiene til kontantinntekt etter skatt øke inntektsforskjellene mellom barnefamiliene. Blant de som har barn i barnehage, er det de med høyest inntekt som mottar mest i form av barnehagesubsidier, ikke fordi de i gjennomsnitt har flere barn i barnehage enn de med lavere inntekt, men fordi deres barn er lenger tid i barnehagen enn barna til de med lavere inntekt (se vedlegg 3, avsnitt 8).

Mye tyder på at det er husholdninger der begge er yrkesaktive på heltid, som har barna lenge i barnehagen og dermed mottar barnehagesubsidier av størst verdi. Lang åpningstid i barnehagen gir mora muligheter for heltidsarbeid og dermed bidrar hun til at husholdningen får høyere inntekt. Men for at denne sammenlikningen skulle ha gitt et riktig bilde av de ulike barnefamilienes økonomiske ressurser og dermed av fordelingen av økonomiske ressurser dem i mellom, burde vi i prinsippet ha gjort ett av to: Enten burde vi ha trukket foreldrebetalingen fra inntekten til de som har barn i barnehage eller vi burde ha lagt verdien av det ulønnede arbeidet til kontantinntekten for alle barnefamiliene. I det siste tilfeller ville tillegget ha blitt større for de husholdninger der mora er hjemme og passer barna enn for de husholdninger der mora er heltids yrkesaktiv. Enten vi legger til verdien av det ulønnede arbeidet i hjemmet eller trekker fra foreldrebetalingen for de som har barn i barnehage, vil dette bidra til en jevnere fordeling av økonomiske ressurser i utgangspunktet, det vil si: før man legger til verdien av barnehagesubsidiene. Dermed er det mer usikkert om barnehagesubsidiene faktisk forsterker allerede eksisterende inntektsforskjeller mellom barnefamiliene, slik resultatene som presenteres i vedlegg 3, tyder på, eller om de kanskje heller bidrar til større likhet eller kanskje ikke påvirker inntektsfordelingen i særlig grad.

De kvinnene som er yrkesaktive, men som ikke får plass til barnet i barnehage og derfor må nøye seg med annet betalt barnetilsyn (dagmamma, praktikant o.l.) har gjerne lavere utdanning, og arbeid som vanligvis er dårligere betalt enn de som har barn i barnehage (se kapittel 9). Disse kan ha like store utgifter til barnetilsyn som de med barn i barnehage, de har like liten tid til hjemme-produksjon, uten at de nyter godt av det subsidierte pedagogiske tilbudet som barnehagene representerer. Barnehagesubsidiene bidrar derfor etter alt å dømme til at forskjellen i økonomiske ressurser mellom husholdninger med yrkesaktive mødre og barn i barnehage og husholdninger med yrkesaktive mødre og andre betalte tilsynsordninger blir større.

Etter hvert som barnehagedekningen blir bedre, og stadig flere får subsidiert barnehageplass, vil barnehagenes eventuelle ulikhetsskapende effekt på fordelingen av økonomiske ressurser barnefamiliene i mellom bli stadig mindre.

5.8.8 Fødselspengemottakere

En del permisjons- og overføringsordninger av betydning for barnefamiliene er knyttet til barnets fødsel og første leveår. Det dreier seg blant annet om fødselspenger og om engangsstønad ved fødsel (se kapittel 8). Vi skal derfor også se på fordelingen av kontantinntekt etter skatt pr. forbruksenhet blant husholdninger der det befinner seg en eller flere null-åringer, det vil si i de husholdninger der det er blitt født et barn i løpet av inntektsåret. I tabell 5.8.9 vises fordelingen av inntekt i denne gruppen som helhet. Legg merke til at det her benyttes et annet inntektsbegrep enn i de foregående tabellene.

De som har hatt en viss yrkesaktivitet forut for fødselen, har rett på fødselspenger (se kapittel 8) . De som ikke mottar fødselspenger, får i stedet engangsstønad ved fødsel. Engangsstønadmottakerne skiller seg fra fødselspengemottakerne ved at de har flere barn og bor i større husholdninger. Det er en høyere andel enslige forsørgere, trygdemottakere, innvandrere og studenter blant dem, og det er en lavere andel med høyere utdanning.

Når gruppen som mottar engangsstønad ved fødsel, er såvidt ulik gruppen som mottar fødselspenger, får dette også konsekvenser for de to gruppenes inntekt og økonomiske situasjon. I tabell 5.8.11 viser vi gjennomsnittsinntekten til husholdninger som har mottatt engangsstønad, sammenliknet med gjennomsnittsinntekten til husholdninger som har mottatt fødselspenger som yrkesaktive. Det må understrekes at tallene er usikre. Tabellen tyder likevel på at inntektene er størst i husholdninger som har mottatt fødselspenger som yrkesaktive.

Tabell 5.8.12 viser blant annet at én av fire husholdninger som mottok engangsstønad ved fødsel, hadde en inntekt etter skatt pr. forbruksenhet under 60 000 kroner, tre av fire hadde en inntekt under 90 000 kroner. Halvparten av fødselspengemottakerne tilhørte husholdninger med en inntekt etter skatt pr. forbruksenhet over 120 000 kroner, mens bare 9 prosent av engangsstønadmottakerne var i denne situasjonen. 27 prosent av engangstønadmottakerne mottok sosialhjelp, 4 prosent av fødselspengemottakerne. Begge grupper fikk mesteparten av husholdningsinntekten i form av yrkesinntekt, men innslaget av overføringer var høyere blant de som mottok engangsstønad (30 prosent) enn blant de som mottok fødselspenger (7 prosent). Husholdningene som mottok engangsstønad hadde i gjennomsnitt høyere kapitalinntekt (23 700 kroner) enn de som mottok fødselspenger (12 200 kroner). En vesentlig del av denne forskjellen skyldtes to husholdninger med kapitalinntekter på henholdsvis 700 000 og 800 000 kroner. Holder vi disse to husholdningene utenfor, blir gjennomsnittlig kapitalinntekt for resten omtrent på linje med gjennomsnittet for husholdningene til fødselspengemottakerne (se note 1 til tabell 5.8.12).

5.8.9 Fordeling mellom kvinner og menn

Både når man betrakter husholdningen som enhet, slik vi gjorde i kapittel 4, og når man forutsetter at husholdningens samlede tilgang til inntekt (økonomiske ressurser) fordeles etter en gitt nøkkel mellom husholdningsmedlemmene, slik vi gjør i inntektsanalysene i dette og i senere kapitler, dekker vi over at det er viktige forskjeller i kvinners og menns økonomiske situasjon. Arbeidsdelingen i husholdningen er gjerne slik at far bruker mer tid enn mor på inntektsgivende arbeid, mens mor bruker mer tid enn far på pass av barn og annet husholdsarbeid (se avsnitt 3.3). Konsekvensen av en slik arbeidsdeling er at det er mannen som i de fleste tilfelle framstår som hovedforsørger. Det er han som bidrar mest til husholdningens pengeinntekt.

Dette får konsekvenser for hvilken inntektssikring hver av ektefellene har i dag (sykepenger, arbeidsløshetstrygd m.v.) og i framtiden (uførepensjon, alderspensjon m.v.). Slike rettigheter er i hovedsak knyttet til den enkeltes yrkesaktivitet og yrkesinntekt. Ved en eventuell skilsmisse er det den som har opptjent rettighetene som beholder dem. Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at den som tilfører husholdningen mest pengeinntekt, også får størst innflytelse over hvordan denne inntekten skal anvendes og fordeles i husholdningen. Og siden dette i de fleste tilfeller er mannen, bidrar det til å styrke mannens forhandlingsposisjon i en potensiell fordelingskonflikt mellom ektefellene (se vedlegg 12 til innstillingen).

Det er derfor også av interesse å beskrive den personlige inntektsfordelingen mellom kvinner og menn og innen hver av de to gruppene. Hvordan ser den ut i dag og hvordan påvirkes den av ulike endringer i overføringer, skatteregler og offentlige tjenester til barnefamiliene?

Tabell 5.8.13 viser at kvinner har lavere inntekt etter skatt enn menn. Dersom vi sammenlikner alle voksne kvinner og alle voksne menn, viser det seg at kvinners gjennomsnittlige kontantinntekt etter skatt tilsvarer omtrent to tredeler av gjennomsnittet for menn. Dersom vi begrenser oss til å sammenlikne kvinner og menn i husholdninger med barn, er forskjellen mellom kvinners og menns kontantinntekt etter skatt noe mindre relativt sett. I gjennomsnitt ligger kvinners inntekt etter skatt på omtrent 60 prosent av menns kontantinntekt etter skatt. I absolutt forstand er forskjellen større, 85 000 kroner, sammenliknet med en differanse på vel 50 000 kroner mellom alle voksne kvinner og alle voksne menn.

5.9 Nærmere om enslige forsørgere

Vi har sett at enslige forsørgere er blant gruppene med lavest inntekt og dårligst materielle levekår (se kapittel 4 og avsnitt 5.8.3). En rekke familiepolitiske tiltak er derfor siktet inn nettopp mot denne gruppen. Det dreier seg om ulike stønader fra folketrygden til livsopphold og dekning av utgifter, utvidet barnetrygd, underholdsbidrag og bidragsforskudd, særskilte skatteregler m.v. (se avsnitt 11.1). Men enslige forsørgere er en svært sammensatt gruppe. Forskjellene i inntekt og materielle levekår innen gruppen av enslige forsørgere kan være store. I det følgende skal vi derfor se nærmere på enkelte grupper av enslige forsørgere.

De ordinære utvalgsundersøkelsene som Statistisk sentralbyrå gjennomfører (inntekts- og formuesundersøkelsene, levekårsundersøkelsene og forbruksundersøkelsene), har for små utvalg til at det er mulig å splitte opp gruppen enslige forsørgere i undergrupper og gi sikre tall for disse undergruppene. Registeropplysninger er også usikre for denne gruppen, i hvert fall hvis man ønsker opplysninger om enslige forsørgere i snever forstand, det vil si: de som verken er gift eller samboende og som har ansvaret for egne barn (se avsnitt 2.2.13 flg. og boks 2.5). Opplysninger om den enkeltes husholdning (i motsetning til familie; se boks 2.5 og 2.6) finner man ikke i de reigistre som nyttes til statistiske formål i dag.

I 1991 ble det imidlertid gjennomført en kombinert levekårs-, inntekts- og formuesundersøkelse blant enslige forsørgere som mottar utvidet barnetrygd. Gjennom intervjuet ble den enkeltes husholdningstilknytning registrert, slik at det har vært mulig å skille ut de som er samboere. Dahl, Flittig og Lajord (1994) og Flittig og Lajord (1993) har benyttet dette materialet til å beskrive inntektsforhold og materielle levekår blant ulike grupper av enslige forsørgere med barn under 16 år som ikke er samboere. De delte de enslige forsørgerne i tre grupper:

• de som mottar (uavkortet eller avkortet) overgangsstønad fra folketrygden og eventuelt stønad til barnetilsyn i tillegg,

• de som ikke mottar overgangsstønad, men stønad til barnetilsyn, og

• de som verken mottar overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn.

Overgangsstønaden gis til enslige forsørgere som helt eller delvis ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av omsorg for egne barn. Stønaden blir avkortet mot egen arbeidsinntekt. Stønad til barnetilsyn gis til dem som på grunn av arbeid eller utdanning må overlate det daglige tilsyn av barnet til andre. Retten til begge stønadene faller vanligvis bort når det yngste barnet er gått ut av 3. klasse i grunnskolen, det vil si når barnet er rundt ti år (se kapittel 11).

I 1994 mottok 46 255 personer overgangsstønad. 20 580 mottok stønad til barnetilsyn i tillegg til overgangsstønaden. 13 637 mottok bare stønad til barnetilsyn (Rikstrygdeverket 1995). Ikke alle disse var enslige forsørgere i den forstand Dahl, Flittig og Lajord definerer enslig forsørger. Det kan være en del samboere blant stønadsmottakerne, og disse regnes ikke med i undersøkelsen som Dahl, Flittig og Lajord har gjennomført (se ulike definisjoner av enslig forsørger i avsnitt 2.2 og kriteriene for tilståelse av ulike stønader til enslige forsørgere i avsnitt 11.1).

I undersøkelsen mottok 43 prosent av alle enslige forsørgere med barn under 16 år overgangsstønad, eventuelt med stønad til barnetilsyn i tillegg. Det dreier seg om personer uten særlig yrkesaktivitet, men en god del var nok under utdanning. Den andre gruppen utgjorde ca. 15 prosent av alle enslige forsørgere med barn under 16 år og var i de fleste tilfeller yrkesaktive, i enkelte tilfelle kanskje også i kombinasjon med utdanning, selv om enslige forsørgere sjelden kombinerer yrkesaktivitet og utdanning (se avsnitt 5.9.5). Den siste gruppen utgjorde ca. 42 prosent av alle enslige forsørgere med barn under 16 år. Felles for dem er at barna var eldre enn ti år. Men ellers er det trolig en langt mer sammensatt gruppe enn de to første. I denne gruppen vil vi både finne enslige forsørgere i arbeid og enslige forsørgere under utdanning. Her skal vi nøye oss med å presentere tall som viser situasjonen til de to første gruppene.

5.9.1 Hver femte overgangsstønadmottaker er 35 år eller eldre

Hver fjerde (24 prosent) person med overgangsstønad var under 25 år i 1994. Flertallet av disse var ugifte mødre. Hver femte (20 prosent) mottaker av overgangsstønad var 35 år eller eldre. Flertallet i denne aldersgruppen var skilt eller separert (Rikstrygdeverket 1995). Blant de som bare mottok stønad til barnetilsyn, var nesten halvparten (49 prosent) 35 år eller eldre.

Det var en lavere andel menn blant de som mottok overgangsstønad (to prosent), enn blant de de som ikke mottok overgangsstønad, men stønad til barnetilsyn (11 prosent).

5.9.2 Få mottakere av overgangsstønad har høyere utdanning

Blant enslige forsørgere i undersøkelsen til Dahl, Flittig og Lajord som mottok overgangsstønad, var det bare seks prosent som hadde utdanning på universitets- eller høyskolenivå. Bare to av fem var sysselsatte og av disse igjen var det bare to av fem som arbeidet heltid. Gjennomsnittlig timelønn var lav, bare 69 kroner i timen eller vel 70 prosent av gjennomsnittet for alle ansatte i følge den ordinære levekårsundersøkelsen i 1991.

42 prosent av de enslige forsørgerne med stønad til barnetilsyn hadde utdanning på høyskole- eller universitetsnivå. Hele 97 prosent av dem var sysselsatt i 1991 og blant de sysselsatte var det 88 prosent som arbeidet heltid. Gjennomsnittlig beregnet timelønn var 92 kroner i timen. Til sammenlikning hadde bare hver fjerde ektefelle/samboer med barn (kvinner og menn) utdanning på universitets- eller høyskolenivå. Selv om de enslige forsørgerne med stønad til barnetilsyn jevnt over hadde høyere utdanning enn de som levde i parforhold med barn, hadde de ikke høyere lønnsnivå enn disse (se tabell 5.9.2).

5.9.3 Enslige forsørgere med overgangsstønad har lav inntekt

Enslige forsørgere med overgangsstønad får mesteparten av sin inntekt i form av overføringer. I 1990 mottok de nesten 100 000 kroner eller nesten fire femdeler av sin samlede inntekt i overføringer. Men også enslige forsørgere med bare stønad til barnetilsyn fikk en firedel av inntekten eller nesten 60 000 kroner som overføringer. Målt pr. forbruksenhet var gjennomsnittlig husholdningsinntekt etter skatt for den første gruppen vel 70 000 kroner, for den andre ca. 115 000 kroner, eller omtrent det samme som for par med barn i skolealderen (116 700 kroner). Par med små barn hadde samme år en gjennomsnittlig inntekt etter skatt pr. forbruksenhet på vel 100 000 kroner (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1990, Statistisk sentralbyrå). 55 prosent av de enslige forsørgerne som mottok overgangsstønad, mottok også sosialhjelp. Blant de som mottok stønad til barnetilsyn, men ikke overgangsstønad, var det 12 prosent som fikk sosialhjelp. Blant gifte/samboende par med barn var det sju prosent av de med småbarn, og fire prosent blant de med skolebarn som mottok sosialhjelp (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1990, Statistisk sentralbyrå).

5.9.4 De fleste enslige forsørgerne har arbeid i løpet av enslig forsørger-perioden

Blant de som var enslige forsørgere, i den forstand at de mottok utvidet barnetrygd for enslige forsørgere i 1990, hadde halvparten vært eneforsørgere i tre og et halvt år eller mindre, mens en av fire hadde vært det i ett og et halvt år eller mindre. Samtidig hadde drøyt en av ti vært eneforsørger i mer enn ti år (Kjeldstad og Roalsø, 1995). Det er altså stor spredning i varigheten av eneforsørgerperioden og det er, som vi så i avsnitt , stor forskjell på hvor mye overføringene betyr for deres inntekt og materielle levekår og hvor mye inntekt av eget arbeid betyr.

De enslige forsørgerne som ble intervjuet i forbindelse med Levekårsundersøkelsen for enslige forsørgere i 1991, ble bedt om å gjøre rede for sine gjøremål måned for måned gjennom hele enslig forsørgerperioden. Kjeldstad og Roalsø (1995) har nyttet denne delen av materialet til å undersøke hvordan de enslige forsørgerne forsørger seg ved hjelp av arbeid og trygd gjennom eneforsørger-perioden. De har begrenset seg til å se på enslige forsørgere (inklusive samboere med særkullsbarn) i den delen av eneforsørgerperioden hvor yngste barn var under ti år (jfr. tildelingskriteriene i avsnitt 11.1).

En tredel av eneforsørgerne hadde aldri vært avhengig av folketrygdens overgangsstønad i denne perioden (kategori a, b og c i tabell 5.9.4). Tre av ti hadde vært i arbeid og aldri mottatt overgangsstønad (kategori b og c). Av disse hadde flertallet vært i arbeid i hele perioden (kategori c).

Av de som hadde vært i arbeid hele perioden (kategori c, f og i) hadde noe under halvparten samtidig mottatt overgangsstønad, og de fleste av dem hadde kombinert arbeid og trygd hele perioden (kategori i). Disse er nok for en stor del kvinner som har valgt å arbeide deltid mens barna er små. De utgjorde drøye firedelen av de stabilt utearbeidende. Av alle enslige forsørgere med yngste barn 10 år eller yngre utgjorde de knapt én av ti.

Drøye firedelen hadde aldri hatt inntektsgivende arbeid i fasen som eneforsørger med barn under 11 år (kategori a, d og g). Et mindretall av disse hadde heller ikke mottatt overgangsstønad. Disse ble antakelig forsørget ved andre trygdeytelser; noen også av eventuell samboer. Dette er vel grunnen til at langt fra alle som hadde vært uten inntektsgivende arbeid gjennom hele perioden som ene-forsørger med barn under 11 år, samtidig mottok overgangsstønad hele denne perioden (kategori g).

Stabilt selvforsørgede (kategori c) utgjorde flere (16 prosent) enn stabilt trygdeavhengige (kategori g) (10 prosent). For de fleste eneforsørgerne (seks av ti) vekslet betydningen av ulike inntektskilder i løpet av årene barna er små, mens fire av ti hadde et stabilt forsørgelsesmønster i hele eneforsørgerfasen.

Kjeldstads og Roalsøs analyse tyder på at det ikke finnes én eller et fåtall typiske forsørgelseskarrierer i eneforsørgerfasen. Det ser tvert i mot ut til å være mange og ulike karrieremønster, og at en stor del av de enslige forsørgerne endrer tilpasning en eller flere ganger i løpet av denne livsfasen.

5.9.5 Mange enslige forsørgere tar utdanning

Det lave utdanningsnivået blant enslige forsørgere med overgangsstønad (se tabell 5.9.2) har trolig sammenheng med den høye andelen unge i denne gruppen (se tabell 5.9.1). Hele 24 prosent av de som i 1991 var enslige forsørgere med overgangsstønad, var imidlertid i gang med en utdannelse ut over grunnskolen. Tilsvarende var bare sju prosent av de som bare mottok stønad til barnetilsyn og fire prosent av foreldre i parforhold med små barn i gang med en utdannelse (Flittig og Lajord 1993). For mange enslige forsørgere fungerer altså overgangsstønaden som en støtte til utdanning.

Det er imidlertid langt flere enslige forsørgere som tar en eller annen form for utdanning i løpet av eneforsørgerperioden. Kjeldstad (1996) fant at fire av ti (39 prosent) av de som var enslige forsørgerne (inklusive samboere med særkullsbarn) i 1991, hadde tatt en eller annen form for utdanning i løpet av den perioden de var enslige forsørgere med barn under 11 år. Av alle enslige forsørgere med høyere utdanning i 1990, hadde 37 prosent oppnådd dette utdanningsnivået i løpet av eneforsørgerperioden.

Det er først og fremst de enslige mødrene som tar utdanning. 42 prosent av mødrene og 12 prosent av fedrene som var enslige forsørgere (inklusive samboere med særkullsbarn) i 1991, tok utdanning i løpet av den delen av eneforsørgerperioden hvor de hadde barn under 11 år. Dette har blant annet sammenheng med at enslige mødre gjennomgående er yngre enn enslige fedre. Det er naturlig nok de som er yngst når de blir enslige forsørgere, som først og fremst tar utdanning i løpet av denne livsfasen. Blant de i utvalget som ble enslige forsørgere relativt tidlig i livet (før fylte 25 år), tok over halvparten en eller annen form for utdanning i løpet av eneforsørgerfasen. Drøye en av fem av de som ble enslige forsørgere noe senere i livet (etter fylte 35 år), tok noen form for utdanning i enslig forsørgerperioden (Kjeldstad 1996).

Det store flertallet av de som var under utdanning da de ble enslige forsørgere, fortsatte med skolegang i eneforsørgerfasen. Blant de som var yrkesaktive på deltid eller heltid og blant de som var hjemmeværende før de ble enslige forsørgere, tok om lag en tredel en eller annen form for utdanning som enslig forsørger. Det var relativt få enslige forsørgere som kombinerte yrke og utdanning. Men for mange førte utdanningen til yrkesdeltaking i relativt kvalifiserte yrker, ofte på heltid, etter at utdanningen var avsluttet (Kjeldstad 1996).

5.9.6 Eneforsørgere, barneomsorg og tidspress

I utgangspunktet er det den enslige forsørgeren (vanligvis mora) som har ansvaret for barnets forsørgelse og omsorg. De fleste barn av enslige mødre har imidlertid også en biologisk far med bidragsplikt og samværsrett. I noen tilfelle deler foreldrene omsorgen for barnet likt ved at barnet bor vekselvis hos faren og mora. Samværsrett og delt omsorg til tross, de fleste enslige forsørgere har hovedansvaret eller eneansvaret for omsorgen for barnet og skal gjøre den jobben som foreldre i parforhold kan dele seg i mellom. For de som kombinerer eneforsørgerrollen med arbeid eller utdanning bidrar nok dette i mange tilfeller til å skape et hardere tidspress enn andre foreldre opplever.

Levekårsundersøkelsene tyder på at yrkesaktive enslige mødre har lengre gjennomsnittlig arbeidstid pr. uke enn både småbarnsmødre og skolebarnsmødre som er samboere eller gifte. Videre kan det se ut til at gjennomsnittlig ukentlig arbeidstid økte mer for enslige mødre enn for andre mødre fra 1991 til 1995 (se tabell 3.2.5). I samme periode økte trolig andelen av de ansatte enslige mødrene som ønsket kortere arbeidstid, fra 6 til 25 prosent i følge levekårsundersøkelsene. Ønsker om lengre arbeidstid ble noe mindre vanlig. Andelen enslige mødre som var sysselsatt, økte også, fra 55 til 64 prosent i følge levekårsundersøkelsene. Blant gifte/samboende småbarnsmødre var andelen sysselsatte 74 prosent både i 1991 og 1995 (Kitterød og Roalsø 1996).

Gifte og samboende småbarnsmødres økte arbeidstid må sees i sammenheng med at deres ektemenn og samboere har redusert sin. I gjennomsnitt hadde gifte/samboende småbarnsmødre og -fedre omtrent samme samlede ukentlige arbeidstid i 1995 som i 1991 (ca 73 timer). I samme periode økte enslige mødre sin ukentlige arbeidstid i gjennomsnitt med nesten fire timer (se tabell 3.2.5). I tillegg økte, som vi har sett, andelen sysselsatte blant enslige mødre, mens den for gifte/samboende småbarnsmødre lå på samme nivå i 1995 som i 1991.

Enslige mødre som er yrkesaktive, har altså mindre tid til disposisjon for sine barn enn gifte/samboende småbarnsmødre har. Dessuten har de vanligvis ikke samme mulighet til å få avlastning av barnets far som andre mødre har. Mens yrkesaktive enslige mødres arbeidstid har økt, har samboere og ektefeller med små barn omfordelt det betalte arbeidet mellom seg, uten at ektefellenes eller samboernes samlede arbeidstid har økt.

Det er en noe høyere andel blant enslige mødre enn blant gifte/samboende småbarnsmødre som ikke er sysselsatt, henholdsvis 36 og 26 prosent. Mange av de enslige mødrene som ikke er i arbeid, er imidlertid under utdanning (se avsnitt 5.9.5). Dermed er det heller ingen dekning for å hevde at det er en større andel blant enslige mødre enn blant gifte/samboende småbarnsmødre som er i en slik livssituasjon at de kan være hjemme med barna. Til tross for at man ikke kan gi tall for hvor mye tid enslige forsørgere (herunder enslige mødre) bruker til ubetalt arbeid i hjemmet, slik man kan for alle småbarnsmødre (se avsnitt 3.3), er det all grunn til å regne med at enslige forsørgere i enda større grad enn småbarnsfamilier flest opplever at tida ikke strekker til. Og, det kan se ut til at mens gifte/samboende mødre med små barn har opplevd en viss lettelse i tidspresset i løpet av første halvdel av 1990-tallet, har enslige mødre opplevd en forverring.

5.10 Andre barnefamilier med spesielle problemer og egne støtteordninger

5.10.1 Husholdninger med funksjonshemmede barn

Husholdninger med funksjonshemmede barn er en annen undergruppe av barnefamilier med spesielle problemer og egne støtteordninger. Det å ha omsorg for et funksjonshemmet barn kan kreve at i hvert fall en av foreldrene reduserer sin yrkesaktivitet og dermed sin yrkesinntekt sammenliknet med andre foreldre. Samtidig kan sykdommen eller funksjonshemmingen påføre husholdningen ekstrautgifter som andre barnefamilier ikke har. Funksjonshemmede barn som enten har lærevansker eller som av andre grunner ikke kan benytte de ordinære pedagogiske tilbud for barn i skole eller barnehage, har behov for særskilte opplegg. En rekke særskilte tjenester og ytelser fra det offentlige er derfor rettet inn mot denne gruppen (se avsnitt 11.3).

Denne gruppen av barnefamilier er om mulig enda vanskeligere å kartlegge gjennom Statistisk sentralbyrås ordinære utvalgsundersøkelser (levekår-, forbruks, inntekts- og formuesundersøkelsene) enn enslige forsørgere. Det er relativt sett en liten gruppe og den er vanskelig å avgrense. Dermed blir det vanskelig å beskrive denne gruppens inntektsforhold og materielle levekår ved hjelp av den vanlige statistikken. Det må spesialanalyser til.

En slik spesialanalyse ble gjennomført ved INAS i perioden 1989-1991. Resultatene er presentert i Lorentzen og Kjeldstad (1990) og Lorentzen (1992). Ca. 1 800 familier med et funksjonshemmet barn ble sammenliknet med ca. 5 000 familier, der ingen av barna var funksjonshemmet. Barn som mottok forhøyet hjelpestønad ble klassifisert som barn med tung funksjonshemming. Et tungt funksjonshemmet barn kan for eksempel lide av cerebral parese eller Downs syndrom. Barn som mottok grunnstønad og/eller ordinær hjelpestønad, ble klassifisert som barn med lett funksjonshemming. Et lett funksjonshemmet barn kan for eksempel være tunghørt eller ha diabetes. Barna var født i perioden 1972-1988.

Bare anslagsvis 17 500 eller tre prosent av alle familier med barn under 16 år hadde et barn med funksjonshemming, etter denne definisjonen, på undersøkelsestidspunktet (1988). Det må understrekes at denne måten å definere funksjonshemming på, kan føre til at en del funksjonshemmede barn ikke blir regnet med. Det vil alltid være en del foreldre som ikke kjenner til de rettigheter de har eller som kvier seg for å søke. En del foreldre venter med å søke til barnet blir større, selv om sykdommen/skaden har vært synlig helt fra fødselen av. På den annen side kan man heller ikke se bort fra at en del barn som vanligvis ikke vil bli oppfattet som funksjonshemmet, her blir regnet som funksjonshemmet fordi de har ekstrautgifter i forbindelse med en kronisk lidelse som likevel ikke er så alvorlig at den hemmer barnet i dets livsførsel.

Undersøkelsen viste at yrkesaktiviteten var høyere blant mødre uten funksjonshemmede barn (70 prosent) enn blant mødre med lett funksjonshemmede barn (65 prosent), lavest blant de som hadde et barn med tung funksjonshemming (59 prosent).

Forskjellen i yrkesaktivitet er større jo eldre barna er. Blant mødre til barn under tre år i 1988, var 59 prosent av dem med funksjonshemmede barn yrkesaktive, 61 prosent blant dem med barn uten funksjonshemming, det vil si en differanse på to prosentprosent. I gruppen 3-6 år var differansen fem prosentpoeng og i gruppen 7-10 år var den sju prosentpoeng. Det er først når yngste barn har passert ti år at forskjellen i yrkesaktivitet mellom mødre med og uten funksjonshemmede barn blir merkbar. I denne gruppen var prosentdifferensen 14 prosent. Selv om det også er slik blant mødre med funksjonshemmede barn, at yrkesaktiviteten øker med yngste barns alder, tyder tallene i tabell 5.10.1 på at det er først når barnet har passert ti år at omsorgen for barnet begrenser moras yrkesaktivitet.

En regresjonsanalyse, der det blir tatt hensyn til grad av funksjonshemming, ved siden av yngste barns alder, antall barn og mors alder, tyder også på at graden av funksjonshemming har betydning for om mødrene er yrkesaktive eller ikke (Lorentzen 1992). Ved å sammenlikne endringene i yrkesaktivitet til mødre i ulike fødselskull eller kohorter over tid fant Lorentzen dessuten at yrkesaktiviteten har økt blant mødre med funksjonshemmede barn, slik den har gjort for andre mødre (se avsnitt 3.2). Men den har økt mindre for de som har barn med tung funksjonshemming enn blant de som har barn med lett funksjonshemming.

Selv om det er relativt små forskjeller i yrkesaktivitet mellom mødre med og uten funksjonshemmede barn, kan det likevel være store forskjeller i hvor mye tid hver av gruppene bruker til inntektsgivende arbeid. Det kan være at mødre til funksjonshemmede barn oftere arbeider deltid enn mødre til barn som ikke er funksjonshemmet. Lorentzen har ikke opplysninger om arbeidstid. Derimot har hun opplysninger om hvor stor yrkesinntekt hver av gruppene har.

Tabell 5.10.2 viser at mødre til funksjonshemmede barn har lavere yrkesinntekt enn mødre med barn som ikke er yrkesaktive, men når vi holder de ikke-yrkesaktive utenfor og sammenlikner yrkesinntekten til de som er yrkessaktive, ser vi at det så og si ikke er noen forskjell i gjennomsnittlig yrkesinntekt for mødre med funksjonshemmede barn og mødre med barn som ikke er funksjonshemmete. Dette kan tyde på at yrkesaktive mødre med funksjonshemmede barn ikke arbeider lengre dager enn yrkesaktive mødre med barn som ikke er funksjonshemmet. Hvis det da ikke er slik at yrkesaktive mødre med funksjonshemmede barn har et høyere inntektsnivå (høyere lønn pr. tidsenhet) enn yrkesaktive mødre med barn som ikke er funksjonshemmet.

Forskjellen i gjennomsnittlig yrkesinntekt mellom mødre med funksjonshemmede barn og mødre med barn uten funksjonshemming økte med barnets alder. I følge Lorentzen (1992) var forskjellen i gjennomsnittlig yrkesinntekt (pensjonsgivende inntekt) mellom de to gruppene 5 000 kroner for de med yngste barn 0-2 år, 3 000 for de med barn 3-6 år, 7 000 for de med barn 7-10 år og 16 000 kroner for de med barn 11-16 år.

Fedre med funksjonshemmede barn er like ofte yrkesaktive som fedre til barn som ikke er funksjonshemmet, men de har lavere inntekt. I 1988 hadde fedre med funksjonshemmede barn i gjennomsnitt en pensjonsgivende inntekt på 196 000 kroner, fedre med barn som ikke er funksjonshemmet hadde en inntekt på 205 000 kroner. Det var først og fremst blant fedre med skolebarn at det var en inntektsforskjell mellom fedre med og uten funksjonshemmede barn (ca 20 000 kroner). Blant fedre med barn i aldersgruppen 3-6 år hadde fedre med sterkt funksjonshemmede barn lavere inntekt enn fedre med svakt funksjonshemmede barn og fedre med barn uten funksjonshemminger (10-15 000 kroner) (Lorentzen 1992).

Inntektsforskjellen mellom fedre med og uten funksjonshemmede barn kan tyde på at fedre som har et funksjonshemmet barn ikke jobber overtid eller tar på seg mer krevende arbeidsoppgaver etter hvert som barna vokser til, slik andre fedre ofte gjør.

Alle unger i førskolealder må ha noe nært kontinuerlig tilsyn, noen må ha deres ve og vel i tankene hele tiden. Den tiden man selv ikke er til stede og tar seg av dem, må man engasjere noen andre til å gjøre det. Men funksjonshemmede førskolebarn trenger mer omsorg enn andre førskolebarn, i hvert fall når det er snakk om tungt funksjonshemmede barn. Det stilles store krav til trening av barna. Man kan ikke som andre foreldre regne med at det går av seg selv.

Når barna blir eldre, vil barn som ikke er funksjonshemmet, kreve stadig mindre av foreldrenes tid og omsorg. De funksjonshemmede barna vil trenge hjelp på områder hvor andre barn er blitt selvhjulpne. Så lenge barna er små, vil foreldrene få en viss avlastning gjennom de ordinære tjenestetilbudene til småbarnsforeldre (først og fremst barnehagen), men når de blir større, vil foreldrene i større grad være avhengige av særlige service- og avlastningstiltak. I tillegg må de selv bruke så mye tid og krefter på omsorgen for barnet at det gir seg utslag i at både mødrene og fedrene til funksjonshemmede barn arbeider mindre enn andre foreldre.

Tabell 5.10.3 viser at familier med funksjonshemmede barn har lavere yrkesinntekt (pensjonsgivende inntekt) enn familier med barn som ikke er funksjonshemmede, både før og etter skatt. I 1988 var inntektsforskjellen vel 20 000 kroner før skatt, ca. 7 000 kroner etter skatt. Forskjellene i pensjonsgivende inntekt før skatt mellom de som har et funksjonshemmet barn og andre barnefamilier, blir kraftig redusert etter skatt. Den reduserte inntektsforskjellen er en effekt av de generelle skattereglene i kombinasjon med særfradraget som familier med funksjonshemmede barn får. 17

Funksjonshemmede barn får hjelpestønad fra folketrygden. Dersom vi legger hjelpestønaden til familiens inntekt, hadde familier med funksjonshemmede barn og familier med barn som ikke er funksjonshemmet, omtrent samme inntektsnivå i 1988.

Dette betyr likevel ikke at den økonomiske situasjonen for familier med funksjonshemmede barn er den samme som for andre barnefamilier. Hjelpestønaden er ment å skulle bidra til å dekke utgifter til lønnet hjelp i huset eller til å kompensere familiemedlemmer som yter omfattende hjelp (se avsnitt 11.3). Dersom man ser nivået på hjelpestønaden i sammenheng med det merarbeidet det funksjonshemmede barnet krever av foreldrene eller i sammenheng med hva det koster å leie lønnet hjelp, er hjelpestønaden svært lav (se Lorentzen 1992; St.meld. nr 35 1994-95: Velferdsmeldingen). Familier som velger lønnet hjelp for å dekke barnets omsorgs- og pleiebehov, vil dermed måtte bruke så mye av inntekten sin til å betale for dette, at de må skjære ned på mye annet som andre barnefamilier med samme inntekt, kan unne seg. Og familier som velger å redusere egen yrkesaktivitet og ta hånd om barnet selv, vil få så dårlig betalt for omsorgsarbeidet, at de vil ende opp med lavere disponibel inntekt enn familier med barn som ikke er funksjonshemmet.

5.10.2 Studenthusholdninger med barn

Statens lånekasse for utdanning gir særskilt støtte til foreldre under utdanning. De kan få et særskilt forsørgertillegg til det samlede støttebeløpet (lån og stipend) fra Lånekassen. Dette forsørgertillegget avkortes mot egen og ektefelles inntekt. Kvinner som får barn under utdanning kan få et fødselsstipend. I tillegg yter staten et særskilt tilskudd til studentbarnehager (se avsnitt 11.2).

I studieåret 1994-1995 var det ca. 22 000 – 23 000 personer under utdanning som hadde barn. Nesten 6 000 av disse var enslige forsørgere. Vi vet ikke hvor mange av de øvrige 16 000 -17 000 som var gift eller samboer med en annen student og hvor mange som var gift eller samboer med en yrkesaktiv person. Vi vet dermed ikke sikkert hvor mange studenthusholdninger med barn det dreier seg om. Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelse 1995 og Inntekts- og formuesundersøkelse 1994 tyder på at antallet studenthusholdninger med barn ligger et sted mellom 20 000 og 25 000.

To prosent av studentene med barn var under 20 år, 26 prosent var i alderen 20-25 år, 30 prosent var 26-30 år, 20 prosent 31-35 år og 22 prosent 36 år eller eldre. De fleste (60 prosent) hadde bare ett barn, 29 prosent hadde to barn, ni prosent tre barn, mens knapt to prosent hadde mer enn tre barn.

Hvert år får 2-3 000 kvinner fødselsstipend fra Lånekassen, i studieåret 1994-1995 vel 2 800. Det betyr at omtrent like mange kvinner under utdanning fødte barn i løpet av det samme studieåret (Statens lånekasse for utdanning 1996).

Ved hjelp av opplysninger fra Statistisk sentralbyrås Inntekts- og formuesundersøkelse 1994 kan gjennomsnittlig inntekt etter skatt pr. forbruksenhet for studenthusholdninger (se boks 5.4) anslås til ca. 89 000 kroner, eller 71 prosent av gjennomsnittet for alle husholdninger. Hvis vi i tillegg regner studielånet som inntekt, blir studenthusholdningenes inntekt pr. forbruksenhet 12 000 – 13 000 kroner høyere, det vil si i overkant av 100 000 kroner.

28 prosent av alle studenthusholdninger med barn var enslige forsørgere. Hvis vi holder utenfor personer som i tillegg til studielånet hadde yrkesinntekt av et slikt omfang at de i inntektsstatistikken ville ha blitt regnet som yrkesaktive (se boks 5.4), var 35 prosent enslige forsørgere (Inntekts- og formuesundersøkelsen 1994, Statistisk sentralbyrå).

Figur 5.10.2 viser inntektsnivået for ulike grupper av studenthusholdninger med barn. Som blant barnefamilier generelt, var det enslige forsørgere som hadde lavest inntektsnivå, par med skolebarn høyest. Inntektsforskjellene mellom studenthusholdninger med barn og alle husholdninger var minst for enslige forsørgere. Inntektstall for undergrupper av studenthusholdninger med barn er imidlertid svært usikre.

5.10.3 Barnefamilier med innvandrerbakgrunn

Den siste gruppen av barnefamilier med spesielle problemer som skal nevnes her, er barnefamilier med innvandrerbakgrunn. Det dreier seg i denne sammenhengen om personer som har sine kulturelle røtter i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Tyrkia eller tidligere Jugoslavia. Noen er kommet til landet som flyktninger, andre har kommet som innvandrere for å bosette seg her for godt, mens andre igjen er barn av førstegenerasjons innvandrere som kanskje har giftet seg med en person innenfor sin egen kulturkrets. De fleste er fortsatt utenlandske statsborgere, men mange har etterhvert også fått norsk statsborgerskap.

Ulike typer av særskilte offentlige tiltak er rettet inn mot denne gruppen av barnefamilier. De som er kommet som flyktninger, nyter godt av et integreringstilskudd, som kommunene får fra staten og for nyankomne flyktningebarn gis det i tillegg et tilskudd til barnehager. Det gis også tilskudd til tospråklig assistanse til barn fra språklige og kulturelle minoriteter i barnehager og støtte til norsk-undervisning og morsmålsundervisning til fremmedspråklige elever i grunnskolen (se avsnitt 11.4).

Vi har ikke eksakte opplysninger om hvor mange innvandrerhusholdninger med med barn og med kulturelle røtter i den tredje verden 18 , Tyrkia eller tidligere Jugoslavia som bor i landet. La oss derfor først forsøke å anslå hvor mange personer det dreier seg om. Nesten 125 000 personer bosatt i Norge var 1. januar 1995 innvandrere fra disse landene. De var innvandrere i den forstand at de hadde to utenlandskfødte foreldre. Fire av fem var førstegenerasjons innvandrere. De var selv kommet til landet som innvandrere. Hver femte var andregenerasjons innvandrer. Foreldrene var kommet til landet som innvandrere, men selv var de født her. Hele 49 000 av disse innvandrerne bodde i Oslo. Av de 125 000 var 20 prosent under ti år og ytterligere 16 prosent i alderen 10-19 år. I løpet av 1994 ble det født ca. 2 700 barn av innvandrerforeldre (Ukens statistikk nr 1 1995 og upubliserte tabeller fra innvandrerstatistikkprosjektet, Statistisk sentralbyrå).

Ved årsskiftet 1994-1995 bodde det i alt 41 400 familier fra Asia, Afrika, Latin-Amerika eller Tyrkia i Norge. Nesten 15 000 eller 36 prosent av disse var barnefamilier (11 700 par med barn og 3 100 enslige forsørgere) (Statistisk sentralbyrås Familiestatistikk, upubliserte tabeller)

Vi kjenner ikke arbeids- og inntektsforholdene til innvandrerfamilier med barn, men det er grunn til å tro at deres situasjon ikke skiller seg vesentlig fra øvrige innvandrerfamiliers situasjon, og denne kan man beskrive ved hjelp av opplysninger fra ulike registre i Statistisk sentralbyrå.

De laveste arbeidstakerprosentene hadde innvandrere fra Bosnia-Hercegovina (4 prosent), Somalia (9 prosent), Irak (12 prosent) og Iran (23 prosent). Dette er innvandrergrupper hvor de fleste er kommet som flyktninger. Det er imidlertid ikke slik at alle innvandrere fra den tredje verden har lav yrkesdeltagelse. Innvandrere fra blant annet Sri Lanka, India og Filippinene er i omtrent like stor grad yrkesaktive som de norskfødte. Det er særlig blant innvandrerkvinnene at yrkesdeltagelsen er lav. Forskjellen i yrkesdeltagelse mellom kvinner og menn er større blant innvandrere enn blant nordmenn (Arbeidstakerregisteret, Statistisk sentralbyrå; Sivertsen 1995). Blant de som har vært her lengst, er andelen i ordinært arbeid naturlig nok høyere enn blant nyankomne. I desember 1993 hadde 32 prosent av alle menn i alderen 16-74 år som kom til Norge som flyktninger i 1988 ordinært arbeid. Blant de som kom i 1992 var det bare sju prosent som hadde arbeid. Blant kvinner var de tilsvarende tallene 21 og tre prosent (Blom 1996).

Innvandrerfamilier fra den tredje verden og Tyrkia har lavere inntekter enn norske 19 familier. I 1993 hadde norske familier i gjennomsnitt en disponibel inntekt på 183 800 kroner. Innvandrerfamilier der hovedpersonen var førstegenerasjonsinnvandrer fra den tredje verden eller Tyrkia, hadde samme år en gjennomsnittlig disponibel inntekt på 119 300 kroner. Ca. to tredeler av innvandrerfamilienes samlede inntekt kom fra arbeid, ca. én tredel fra overføringer. Blant norske familier kom mindre enn en firedel (22 prosent) fra overføringer. Likevel mottok norske familier i gjennomsnitt mer i overføringer enn innvandrerfamiliene mottok, 54 600 kroner mot 48 100 kroner (Inntektsregisteret 1993, Statistisk sentralbyrå; Kirkeberg 1995).

Det er imidlertid store forskjeller i inntektsnivå og inntektssammensetting mellom innvandrere fra ulike land. Mens innvandrere fra India har et inntektsnivå og en inntektssammensetting som likner mye på nordmenns inntektsnivå og inntektssammensetting, får for eksempel innvandrere fra Somalia mesteparten av familiens inntekt i form av sosialhjelp. I gjennomsnitt mottok somaliske familier 45 300 kroner i sosialhjelp i 1993. Disponibel inntekt var i gjennomsnitt 77 300 kroner. I gjennomsnitt mottok innvandrerfamilier fra den tredje verden og Tyrkia 18 900 kroner eller 13 prosent av familiens samlede inntekt i form av sosialhjelp. Det tilsvarende tallet for norske familier var 1 300 kroner eller 0,5 prosent av samlet inntekt (Inntektsregisteret 1993, Statistisk sentralbyrå; Kirkeberg 1995). Det er særlig nyankomne flyktninger som mottar sosialhjelp. Om lag halvparten av flyktningene som kom til landet i 1987-1988 mottok sosialhjelp i 1993 (Osmunddalen og Kalve 1995).

Statistisk sentralbyrå gjennomfører våren 1996 en levekårsundersøkelse for innvandrere. Når data fra denne undersøkelsen er klare til å analyseres, vil man ha et bedre grunnlag for å beskrive levekårene til barnefamilier med innvandrerbakgrunn.