2 Hovedpunktene i utvalgets rapport
Utvalget vil i dette kapittelet gi en kortfattet redegjørelse for hovedpunktene i granskningsrapporten. Kapitlet inneholder et konsentrat av utvalgets vurderinger av den saksbehandling som har funnet sted på de ulike trinn i Liland-saken, og i særdeleshet om de sider ved saksbehandlingen som utvalget har kritisert.
Liland-saken omfatter grovt regnet fire stadier: Etterforskningen ( kapittel 3), straffesaken i 1970 med forutgående forberedelse ( kapittel 5), behandlingen av den første gjenopptakelsesbegjæringen på 1970-tallet ( kapittel 6) og behandlingen av den andre gjenopptagelsesbegjæringen med påfølgende frifinnelsesdom på 1990-tallet ( kapittel 8).
Granskningen har brakt for dagen svikt i saksbehandlingen som i hovedsak knytter seg til tre forhold:
(1) Etterforskningen ble anlagt for ensporet hva angår personkrets og for begrenset hva angår tidsrom for ugjerningene.
(2) Den holdning overfor Liland som statsadvokaten ga uttrykk for under deler av straffesaken i 1970, var subjektiv og fordømmende. Den var dermed ikke preget av den objektivitet som følger av straffeprosessloven og uskrevne normer for påtalemyndighetens opptreden.
(3) De rettsmedisinsk sakkyndiges undersøkelser og uttalelser med hensyn til gjerningstidspunkt og dødstidspunkt var til dels utilstrekkelige, og samspillet mellom disse sakkyndige og de juridiske aktører i straffesaken har ikke vært godt nok og bidro ikke til nødvendig opplysning av sakens faktum. På dette tredje punkt har svikten gjort seg gjeldende under behandlingen av alle de tre første stadier i Liland-saken.
Går man nærmere inn på hvert av de tre første stadiene, sviktet det allerede i innledningsfasen til det første stadiet, etterforskningen, ved at det ikke hurtigst mulig kom rettsmedisiner til åstedet for undersøkelse av likene. Den undersøkelse som ble gjort ved en tilkalt allmennpraktiserende lege, ivaretok ikke i tilstrekkelig grad behovet for å få slått fast gjerningstidspunkt/dødstidspunkt på en mest mulig betryggende måte. Dette kunne sannsynligvis ha skjedd ved bl.a. måling av ofrenes kroppstemperatur.
Fra politiets side ble etterforskningen deretter anlagt for begrenset. Dette gjelder for det første det tidsrom som ble undersøkt for å finne frem til gjerningstidspunktet. Svikten på dette punkt hang bl.a. sammen med at man ikke i tide ved hjelp av rettsmedisinsk sakkyndighet maktet å komme frem til rimelig klarhet hva angår dette tidspunktet. Tiltalen og dommen mot Liland i 1970 bygget på at drapene ble begått om ettermiddagen/kvelden den 22. desember 1969. Til tross for dette var det tiden fra kl 18.00 til kl 01.00-02.00 det påfølgende døgn (23./24. desember) som ble angitt da man kort etter at drapene ble oppdaget, gjennom media søkte etter vitner. Dette tidsrom sto derfor sentralt de første 2 1/2 månedene av etterforskningen. Fra midten av mars 1970 begynte man å undersøke om ulike iakttagelser som flere vitner opprinnelig hadde tidfestet til 23. desember, kunne ha skjedd dagen i forveien. Dette hadde man i svært liten grad vært inne på i de opprinnelige avhørene. Det sier seg selv at forsøk på en slik klargjøring ble vesentlig mer usikker når den først skjedde etter at flere måneder var gått.
Dernest ble etterforskningen også lagt for snevert opp med hensyn til de personer som det var grunn til å undersøke nærmere. Således ble etterforskningen på et for tidlig tidspunkt konsentrert kun om Liland. Dette illustreres ved den manglende interesse som allerede etter ett døgns etterforskning ble lagt for dagen for å få undersøkt om en av de som fra først av ble innbrakt til politikammeret, «Stepper'n», hadde vært på eller ved åstedet i det aktuelle tidsrom. Utvalget kritiserer politiet for ikke å ha gjort tilstrekkelig for å sjekke «Stepper'ns» alibi før han ble løslatt, og for heller ikke senere å ha foretatt ytterligere undersøkelser om ham.
Utvalget er også kritisk til enkelte andre sider av etterforskningen av mindre vesentlig karakter. Dette gjelder bl.a. manglende skriftlig rapportering om tekniske funn og utforming av rapporter ved avhør av vitner. Utvalget er i tillegg kritisk overfor forhørsretten når det gjelder den prosessuelle side av behandlingen av politiets begjæring om forlengelse av varetektsfengslingen overfor Liland vinteren og våren 1970. Det ble i den forbindelse ikke sørget for at Liland og hans forsvarer var til stede under rettsmøtene, selv ikke da siktelsen ble endret med hensyn til gjerningstidspunktet.
Det er videre utvalgets oppfatning at det neste stadiet i Liland-saken, straffesaken i 1970,ikke ble forberedt på en tilstrekkelig måte fra påtalemyndighetens side. Dette illustreres bl.a. ved at Riksadvokaten, som i en så alvorlig sak skulle avgjøre spørsmålet om tiltale, returnerte saksdokumentene til statsadvokaten allerede samme dag som han mottok dem. Saksbehandlingstiden hos Riksadvokaten karakteriseres av utvalget som uforståelig kort. Det ble videre begått en klar feil ved at det ikke allerede under saksforberedelsen i straffesaken ble oppnevnt rettsmedisinsk sakkyndige som ble pålagt å avgi skriftlige erklæringer om de slutninger med hensyn til skade- og dødstidspunktet for de to ofrene som kunne gjøres ut fra undersøkelse av likene. Utvalget er også kritisk til den måten som den ene av de to rettsmedisinsk sakkyndige, daværende dosent J. Chr. Giertsen, av påtalemyndigheten ble engasjert på like forut for hovedforhandlingen i juni 1970.
Dette fikk betydning under hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland, hvor man måtte nøye seg med muntlige redegjørelser fra de to rettsmedisinsk sakkyndige. Disse inneholdt resonnementer som på forhånd - i alle fall delvis - var ukjente for forsvareren og rettens juridiske dommere, og antagelig også til en viss grad for aktor. Det foreligger ikke referater fra den muntlige redegjørelse som de to rettsmedisinsk sakkyndige ga under hovedforhandlingen. I ettertid kan det se ut til at det har vært en divergens mellom de to sakkyndige på et sentralt punkt som ikke ble oppfattet av de øvrige aktører.
Dette punktet gjaldt tidspunktet for ugjerningene. Liland var tiltalt for å ha begått drapene den 22. desember 1969 om ettermiddagen eller kvelden. En rekke vitner hadde imidlertid forklart at de utpå dagen den 23. desember hadde iakttatt ett eller begge ofrene i live, eller at det hadde vært aktivitet på åstedet som var uforenelig med at det da lå to døde eller sterkt lemlestede personer der. Dersom det ikke var hevet over fornuftig tvil at disse forklaringene var uriktige, måtte Liland nødvendigvis frifinnes.
Under obduksjonen av ett av ofrene - Johansen - var det funnet blodlevrer som ble beskrevet som «lett heftet» til den hårde hjernehinnen. Dosent Giertsen ga i retten uttrykk for at dette innebar at Johansen måtte ha levet i minst12 timer etter at han ble skadet. For å få plass til dette tidsintervallet i resonnementet, innebar dette at ugjerningene ikke kunne ha skjedd senere enn utpå ettermiddagen den 23. desember. Dermed måtte man se helt bort fra vitneforklaringer om at ofrene var i live eller om aktivitet på et senere tidspunkt enn dette.
Både den fellende dommen i 1970 og uttalelser i prosedyren samt i lagmannens rettsbelæring som det foreligger lydbåndreferat fra, tyder på at retten må ha oppfattet de sakkyndiges forklaring dithen at også professor Lundevall var enig i dette. I Lundevalls skriftlige erklæring i anledning den første gjenopptakelsesbegjæringen i 1972 ga han imidlertid uttrykk for et annet syn: Når hanutelukket at ofrene kunne ha blitt skadet senere enn tidlig på dagen den 23. desember 1969, skjedde det under forutsetning av at også Johansen var beruset i omtrent samme grad som Larsen da ugjerningene ble begått. I så fall måtte Johansen nødvendigvis ha levet så lenge med skadene at han rakk å forbrenne alkoholen. (Blodprøver tatt av likene viste at Larsen hadde hatt en promille på 2,3 mens Johansen hadde vært edru i dødsøyeblikket). Den omstendighet som Giertsen la vekt på - de «lett festede» blodlevrene - kunne etter Lundevalls oppfatning ikke fortelle mer enn at Johansen måtte ha levet «noen timer» etter at blødningen inntraff.
Det er ingen grunn til å anta at Lundevall skiftet oppfatning fra 1970 til 1972. Dermed tyder alt på at divergensen mellom de to rettsmedisinsk sakkyndige under hovedforhandlingen i straffesaken 1970 verken ble oppfattet av retten, aktor eller forsvareren. Dette ville neppe ha skjedd om det på forhånd hadde vært innhentet skriftlige erklæringer fra de rettsmedisinsk sakkyndige.
I tillegg til dette har utvalget kritiske bemerkninger til innholdet i statsadvokatens skriftlige redegjørelse til lagmannen og til hans gjennomgåelse under hovedforhandlingen av Lilands tidligere straffbare forhold. I begge tilfeller ble det etter utvalgets oppfatning gitt opplysninger i strid med lovens forutsetning som på en unødvendig og fordømmende måte stemplet Liland som voldsmann.
Under det tredje stadiet i Liland-saken, behandlingen av den første gjenopptakelsesbegjæringen,ble det heller ikke oppfattet at professorene Lundevall og Giertsen hadde et noe forskjellig syn. Tilsynelatende ser det ut til at de var enige da Lundevall avslutningsvis i brev av 18. august 1972 sammenfattet de to sakkyndiges syn «i den slutning at Larsen og Johansen ble skadet enten om kvelden 22/12, om natten, eller - senest - tidlig på dagen 23/12.» Men det fremgikk som nevnt av Lundevalls forutgående skriftlige redegjørelse av 20. april 1972 at han i så fall forutsatte at Johansen var betydelig alkoholpåvirket da han ble skadet. Denne forutsetning ble ikke gjentatti Lundevalls sammenfattende brev av 18. august s.å. Dette kan være noe av årsaken til at forbeholdet ikke ser ut til å være blitt oppfattet av statsadvokaten og forsvareren, og heller ikke av retten. Dermed er Eidsivating lagmannsretts beslutning av 7. mai 1975 om ikke å tillate gjenopptakelse i så fall basert på en uriktig oppfatning om at beggede rettsmedisinsk sakkyndige uten forbeholdutelukket at ugjerningene kunne ha skjedd senere enn tidlig på dagen den 23. desember 1969. Den påfølgende behandling for Høyesteretts kjæremålsutvalg førte ikke til noen avklaring på dette punkt, og kjæremålsutvalgets kjennelse av 5. mars 1976 ser ut til å være bygget på den samme misforståelsen. Etter granskningsutvalgets oppfatning burde divergensen i de to rettsmedisinsk sakkyndiges syn ha blitt oppfattet ved behandlingen av denne gjenopptakelsesbegjæringen, og dette burde ha ledet til at det ble stilt oppklarende spørsmål til professor Lundevall og eventuelt innhentet ytterligere uttalelser fra annet medisinsk sakkyndig hold.
For fullstendighets skyld tilføyes at det under den andre gjenopptakelsessaken på 1990-tallet forelå nye rettsmedisinske uttalelser. Disse gikk samstemmig ut på at man ut fra de beskrevne funn av blodlevrer «lett festet» til Johansens hårde hjernehinne, ikke med noen sikkerhet kunne konkludere med en overlevelsestid på minst 12 timer, og at andre funn under obduksjonen av Johansen direkte talte imot at han kunne ha levet så lenge i skadet tilstand. Disse uttalelser var avgjørende da Eidsivating lagmannsrett i kjennelse av 29. april 1994 fant at vilkårene for gjenopptakelse av straffesaken mot Liland var oppfylt ( kapittel 8).
Det er fra ekteparet Ekroths side rettet sterke beskyldninger mot politi/påtalemyndighet for bevisst å ha konsentrert seg om Liland som gjerningsmann, til tross for at man visste eller måtte vite at «Stepper'n» var den skyldige. Dette skulle i så fall ha resultert i at en rekke personer, som må ha inkludert daværende ledelse og tjenestemenn ved Fredrikstad politikammer, etterforskningsledelse og tjenestemenn ved Kripos, statsadvokat og to oppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige fra henholdsvis Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen, alle mot bedre vitende samarbeidet for å få Liland straffedømt for to drap som man visste at han ikke hadde begått. Disse beskyldningene er senere videreført og forsterket av Tore Sandberg, som offentlig har gitt uttrykk for at myndighetene har hatt et eller annet motiv for å beskytte «Stepper'n» mot å bli siktet/tiltalt for øksedrapene. Sandberg har i den forbindelse politianmeldt sju navngitte personer, hvorav seks med tilknytning til politiet/påtalemyndigheten ( kapittel 9). Utvalget konkluderer på dette punkt med at det ikke er grunnlag for en slik teori, og at det ikke kan kritiseres at Riksadvokaten etter kort tid henla anmeldelsene som åpenbart grunnløse.
Utvalget konstaterer avslutningsvis i kapittel 10 at det etter 1970 i Norge er blitt vedtatt og gjennomført en ny straffeprosesslov som har ført til en rekke endringer i saksbehandlingsreglene for straffesaker. Innføringen av to-instansordningen står her særlig sentralt. Dette innebærer at det i dag med bakgrunn i erfaringene fra Liland-saken bare kan være aktuelt å diskutere saksbehandlingsreglene på enkelte helt begrensede områder.