3 Kriminalitetsutviklingen mv

3.1 Generelle utviklingstrekk

3.1.1 Innledning

Den kriminalitetstrussel som man står overfor, vil være et viktig element når politiets etterforskingsmetoder skal vurderes.

Politiets metodebruk må stå i forhold til trusselbildet. Man skal ikke gå lenger i metodebruk enn hva som er nødvendig for å kunne oppklare begåtte forbrytelser.

I dette kapitlet er det søkt å gi en oversikt over kriminalitetsutviklingen på noen viktige områder. Vinningskriminalitet utgjør fortsatt hovedtyngden med over 200 000 anmeldte forbrytelser i året. En annen type kriminalitet av betydelig omfang er narkotikaforbrytelser, som utgjorde ca 8 % av anmeldte forbrytelser i 1995. Voldsforbytelser utgjorde ca 5 % av anmeldte forbrytelser og sedelighetsforbrytelser ca 1 % av anmeldelsene i 1995.

Det må innledningsvis understrekes at den offisielle kriminalstatistikken ikke gir et fullstendig bilde av den faktiske kriminalitet og heller ikke av selve kriminalitetsutviklingen. Det knytter seg visse usikkerhetsfaktorer til det tallmaterialet som benyttes ved disse sammenligningene. Endringer i lovgivning og hvor mye av den faktiske kriminalitet som blir anmeldt, har direkte betydning for hvor mange handlinger som til slutt blir registrert som lovstridige. Også politiets ressurser, effektivitet og prioriteringer har betydning i denne sammenheng. Politiets registreringspraksis har dessuten endret seg betydelig i perioden.

Når man skal studere kriminalitetsutviklingen over en lengre periode, er man i hovedsak henvist til statistikk over ferdig etterforskede forbrytelser. Anmeldelsesstatistikken ble først tatt i bruk i 1990. I utgangspunktet er begge deler uttrykk for det samme, nemlig det totale antallet saker i den aktuelle kategori. Det at saken betegnes som ferdig etterforsket innebærer ikke nødvendigvis at det faktisk har vært foretatt etterforsking i saken. En må imidlertid være oppmerksom på at det ligger en tidsforskyvning her som innebærer at tallene ikke blir helt like. Anmeldte saker baseres på anmeldelsestidspunktet, mens en sak først regnes som ferdig etterforsket når det er truffet påtalemessig avgjørelse i saken.

Organisert kriminalitet er et begrep som først har dukket opp i de senere år. Begrepet blir benyttet i flere sammenhenger, og det blir ofte definert forskjellig fra land til land. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig eller nødvendig å gi en klar definisjon av begrepet, men søker å gi en oversikt over noen elementer som kjennetegner organisert kriminalitet. Det må understrekes at begrepet ikke har noen rettslig betydning i dag. Utvalget er også av den oppfatning at begrepet er lite egnet i en slik sammenheng.

Utvalget vil også i dette kapitlet kort berøre noen utenlandske grupperingers rolle i kriminalitetsbildet. Utvalget vil imidlertid allerede nå konstatere at det alt vesentlige av den kriminalitet som begås i Norge blir begått av norske statsborgere. Ved enkelte kriminalitetstyper finner man imidlertid at en ikke ubetydelig andel av forbrytelsene blir begått av personer med utenlandsk opprinnelse eller av utenlandske statsborgere. Etterforsking i enkelte utenlandske miljøer skaper fra tid til annen særlige problemer for politiet pga språkvansker, kulturelle forskjeller mv.

Utvalget vil videre i dette kapitlet kort redegjøre for de særttrekk ved dagens kriminalitet som mest typisk har ført til metodemessige utfordringer for politiets etterforskning. Det vil dessuten bli gitt en nærmere beskrivelse av noen utvalgte kriminalitetstyper.

3.1.2 Kriminalitetens omfang

Kriminalitet kan forklares som overtredelse av en straffebestemmelse. Den registrerte kriminalitet er den som anmeldes til eller oppdages av politiet.

Fra 1960 til 1990 økte antallet ferdig etterforskede forbrytelser nærmest uavbrutt fra om lag 39 000 til 236 000, eller til det seksdoblede ifølge statistikken fra Statistisk sentralbyrå. I 1995 ble det totalt etterforsket ca 269 000 forbrytelser i Norge.

Ser vi på en av de mest alvorlige forbrytelsene – drap – kan utviklingen vises ved antallet domfellelser for forsettlig og overlagt drap (straffeloven § 233). I perioden 1950 til 1996 var utviklingen som følger:

• 1950: 6

• 1960: 7

• 1970: 9

• 1975: 16

• 1980: 24

• 1985: 34

• 1990: 46

• 1994: 45

• 1995: 33

Ser man på antall etterforskede legemsbeskadigelser var det ca 200 i 1960, ca 350 i 1970, nærmere 600 i 1980, ca 2 300 i 1992 og 2 500 i 1995. For ran er de tilsvarende tall ca 70 pr år i begynnelsen av 1960 tallet, ca 400 pr år på begynnelsen av 1970 tallet, 1 040 i 1992 og 993 i 1995.

Vinningskriminalitet utgjør den langt største delen av kriminalitetsbildet. I 1995 ble det anmeldt 206 084 slike forbrytelser. Dette er en økning på 9,3 % fra året før. Av dette utgjør grove tyverier vel 80 000 eller ca 40 %.

Det ble i 1995 anmeldt ca 23 000 narkotikaforbrytelser. I 1991 var tallet over anmeldelser ca 13 000.

Fra 1970-årene, da narkotikaproblemet begynte å gjøre seg gjeldende og til i dag, har det vært en jevn økning i omfanget av denne forbrytelsestypen. Det er fortsatt Oslo politidistrikt som dominerer den negative statistikken, men det er også gjort beslag av de mest vanlige stofftypene i de fleste andre politidistriktene. For cannabis ble det for øvrig gjort beslag i samtlige av landets 54 politidistrikt i 1996.

Også antall narkotikadødsfall har økt betydelig de senere år. I 1996 ble det meldt om narkotikadødsfall i 29 politidistrikt og i alt 185 personer døde av overdoser. I 1992 ble det registrert 97 slike dødsfall.

3.1.3 Organisering mv

3.1.3.1 Organisert kriminalitet

Organisert kriminalitet forbindes ofte med velorganiserte mafialignende organisasjoner i utlandet. Målet er profitt, og bruk av vold er ofte et middel. Hard og brutal atferd skaper frykt såvel utad som innad. I noen land er det heller ikke uvanlig at bakmenn i kriminelle grupperinger innehar betydningsfulle posisjoner i det politiske liv eller i offentlig tjeneste. Utbredt korrupsjon i mange land, blant annet innenfor politiet, gjør det ofte vanskelig å bekjempe denne type kriminalitet. Fortjenesten fra straffbare handlinger blir i mange tilfeller investert i lovlig forretningsmessig virksomhet og derved hvitvasket. Det er også eksempler på at terroristorganisasjoner involverer seg i grove kriminelle handlinger for å finansiere sin terrorvirksomhet. I de senere år har dette særlig skjedd innenfor narkotikakriminaliteten. Det er f eks påvist sammenhenger mellom ulovlig våpenhandel og narkotikakriminalitet.

I forbindelse med en rapport fra politiet i Stockholm fra 1996 Översikt av grov brottslighet i organiserad form i Stockholms län benyttes uttrykket maffialiknande organisationer. Disse defineres som organisationer som påverkar beslut och ställningstaganden i offentliga organ genom brottslig gärning. Den svenske rapporten konkluderer med at ingenting tyder på at slike organisasioner finnes etablert i Stockholm.

Det foreligger ingen konkrete opplysninger om hvorvidt organisert kriminalitet, med utspring i politiske miljøer eller offentlig tjeneste, er etablert i Norge. Det har forekommet noen få enkeltstående tilfeller av korrupsjon i offentlig virksomhet, men det er ikke avdekket forhold som kan betegnes som organisert kriminalitet.

På den annen side er utvalget kjent med at det er foretatt flere forsøk på å bestikke offentlige tjenestemenn, og utviklingen på dette området bør følges nøye.

Organisert kriminalitet forutsetter nødvendigvis ikke påvirkning av offentlige beslutningsprosesser. Selv om det ikke finnes noen entydig definisjon av begrepet organisert kriminalitet, finnes det en del særtrekk som kjennetegner slik kriminalitet slik vi kjenner den fra utlandet:

• kriminaliteten forøves av flere i forening

• det foreligger en hierarkisk organisering med klare kommandolinjer

• organisasjonen er oppbygd slik at forbindelsen mellom ledelsen og de ytre ledd hvor kriminaliteten begås, skjules

• en del av organisasjonen driver lovlig virksomhet hvor det kriminelle utbyttet kan investeres og hvitvaskes

• organisasjonen kjennetegnes ved hard disiplin, hvor organisasjonen og dens virksomhet beskyttes med voldsutøvelse og trusler innad og utad

• det er tale om alvorlig kriminalitet som gir et betydelig økonomisk utbytte, som f eks narkotika, omfattende vinningskriminalitet, sprit, spill, våpenhandel og menneskesmugling

• utførelsen av kriminaliteten er teknisk avansert, ressurskrevende og ofte internasjonal

Noen av disse kjennetegnene finner vi også igjen i det norske kriminalitetsbildet. I kriminelle grupperinger i Norge finner man organisasjoner med en fast struktur og med en hard indre justis, hvor organisasjonen beskyttes med voldsutøvelse og trusler både innad og utad, samt at kriminaliteten forøves av flere i forening. Videre er det tale om alvorlig kriminalitet som gir betydelig økonomisk utbytte, som f eks innførsel og omsetning av narkotika, flere former for vinningskriminalitet og ulovlig innførsel og omsetning av sprit.

Det knytter seg spesielle problemer til det å etterforske saker som gjelder organisert internasjonal kriminalitet. For de kriminelle er nasjonale grenser ingen hindring. De hindringer som landegrenser utgjør for politiet, kan de kriminelle utnytte strategisk for derved å unngå straffeforfølging

3.1.3.2 Etniske grupper

Den økte kontakt over landegrensene, samt innvandring til Norge, har medført at norsk politi også stilles overfor kriminelle med utenlandsk opprinnelse.

Hvis man som innvandrer definerer utenlandske statsborgere med lovlig opphold i Norge, samt norske statsborgere som er født i utlandet, men har fått norsk statsborgerskap, og personer som er født i Norge av utenlandske foreldre, utgjorde disse pr 1. januar 1996 15,8 % av Oslos befolkning.

Oslo politikammer har utarbeidet en statistikk basert på antall personer som er pågrepet og siktet for en forbrytelse. Denne statistikken tyder ikke på at innvandrere generelt sett begår mer kriminalitet enn nordmenn. Derimot er enkelte innvandrergrupper sterkt involvert i bestemte forbrytelseskategorier.

Konkrete saker har eksempelvis avdekket at eks-jugoslaver er sterkt involvert i grove narkotikaforbrytelser og at virksomheten er godt organisert.

En undersøkelse foretatt ved Kriminalpolitisentralen av samtlige narkotikasaker i 1996 hvor det var foretatt beslag på over 100 gram heroin, ble det totalt siktet 94 personer. Av disse var kun 8 personer av norsk opprinnelse. Av disse 8 igjen var det 4 menn og 4 kvinner, hvorav alle kvinnene er nåværende eller tidligere samboer eller ektefelle med utlendinger. Ser man på opprinnelseslandet til de involverte utlendinger i denne undersøkelsen, viser det seg at hele 30 personer var fra det tidligere Jugoslavia, mens 12 personer var fra Tyrkia.

Internasjonal informasjon viser også at tyrkere og jugoslaver arbeider tett sammen. Narkotikaen produseres i Tyrkia og større partier transporteres via den såkalte Balkan-ruten for videre distribusjon i Europa.

Organiserte ligaer fra det tidligere Jugoslavia antas å være en del av et større nettverk som utgjør et stort problem på europeisk nivå. De danner velorganiserte grupper som er involvert i narkotika-, våpen- og menneskesmugling, samt illegal spillevirksomhet.

Innenfor det pakistanske miljø i Norge finnes det kriminelle gjenger som driver vinningskriminalitet og torpedovirksomhet. Det er også avdekket at disse har krevd beskyttelsespenger av pakistanske forretningsdrivende. Tilsvarende finnes innenfor vietnamesiske miljøer. Som hovedregel har disse grupperinger operert innenfor sine egne etniske grupper og miljøer, men det er også eksempler på at de både samarbeider med hverandre og konkurrerer.

Også innenfor andre utenlandske miljøer finnes det kriminelle grupperinger som bl a driver narkotikakriminalitet og vinningskriminalitet.

Mange etniske miljøer er svært lukkede og derved vanskelige for politiet å skaffe seg informasjon fra og om. Store kulturforskjeller og manglende innsikt og forståelse fra politiets side, samt en betydelig skepsis til politiet i mange etniske miljøer, gjør politiets etterforsking av kriminelle handlinger begått i slike miljøer svært vanskelig. Frykt for represalier og voldsanvendelse gjør at politiet i liten grad får bistand fra vitner eller andre som kan hjelpe politiet i en etterforsking.

3.1.3.3 Gjengkriminalitet

Gjengkriminalitet er ikke noe nytt fenomen, men utviklingen synes å ha gått i retning av hardere disiplin innad i de kriminelle miljøer. Miljøene utvikler en gjengkultur basert på visse fellestrekk, som f eks etnisk opprinnelse eller interesser og ideologi som man eksempelvis kan se i de kriminelle MC-kretser, ekstreme politiske grupperinger eller satanist-kretser.

I forbindelse med etterforsking av kriminell virksomhet i tilknytning til slike miljøer, vil gjengmedlemmer svært ofte nekte å avgi forklaring for politiet. I fall de avgir forklaring gis det ingen opplysninger som er av verdi for etterforskingen. Det lar seg ikke skjule at denne bevisste holdningen til ikke å bidra under en etterforsking skaper betydelige problemer for oppklaringen av alvorlige forbrytelser. Eksempler på saker hvor denne bevisste holdningen er kommet til utrykk, er den såkalte Vietnameser-saken på Oslo S, flere skyteepisoder innenfor MC-miljøet og episoder innenfor det nasjonalistiske miljø.

Vi har også sett flere eksempler på at norske grupperinger, særlig ungdommer, har organisert seg i gjenger hvor mye av aktiviteten er knyttet til kriminelle handlinger.

Et hovedproblem med gjengkulturen er at miljøene blir svært lukkede og derfor vanskelige å trenge inn i. En annen tendens som har vist seg i de senere år er at det oppstår nær kontakt mellom forskjellige kriminelle gjenger. Politiet har opplysninger som indikerer en nær kontakt mellom kriminelle medlemmer av MC-klubber og andre kriminelle grupperinger. Politiet antar at denne kontakten bla kan dreie seg om et samarbeid i forbindelse med salg av narkotika og torpedovirksomhet.

3.1.3.4 Internasjonalisering og mobilitet

I de fleste land i Europa har det i de senere år vært en betydelig økning av kriminaliteten. I tillegg utgjør internasjonal terrorisme en ikke uvesentlig trussel mot flere land i Europa. Endringen i kriminalitetssituasjonen har sammenheng med en rekke faktorer som økt handelssamkvem, bedre kommunikasjoner, teknologisk utvikling og et åpnere internasjonalt samfunn. Særlig har oppløsningen av blokkdannelser, kombinert med nedbygging av grenser, vært en medvirkende faktor til denne utviklingen.

Et typisk trekk i de senere år – såvel internasjonalt som nasjonalt – er at det ikke lenger bare snakkes om internasjonal narkotikakriminalitet som et hovedproblem, men om organisert internasjonal kriminalitet.

Denne nye begrepsbruken illustrerer den utvikling som har skjedd. Narkotikaorganisasjonene engasjerer seg i dag innenfor mange sider av kriminaliteten, som f eks våpenhandel, prostitusjon, ordinær vinningskriminalitet og økonomisk kriminalitet. En spesielt bekymringsfull side av dette er det som kalles hvitvasking. Penger fra kriminell virksomhet investeres i lovlig eller tilsynelatende lovlig virksomhet. På sikt kan dette bidra til undergraving av den lovlige virksomhet i offentlig og privat sektor, noe som vil kunne få alvorlige konsekvenser. Allerede i dag kan det i enkelte land være vanskelig å skille mellom de organiserte kriminelles virksomhet og myndighetsutøvelse. Også i Norge må vi være på vakt mot en slik utvikling. I sin ytterste konsekvens kan dette innebære en trussel mot demokratiet.

I dag styres en vesentlig del av narkotikakriminaliteten i Norge av utenlandske grupper eller nordmenn med utenlandsk opprinnelse. Dette betyr også at den organiserte kriminaliteten i stor grad styres av de samme grupperinger.

Det er åpenbart at disse gruppenes virksomhet må ses i sammenheng med tilsvarende virksomhet over store deler av den vestlige verden.

Norge blir således en liten brikke i det internasjonale kriminalitetsbildet. Det er derfor nødvendig å følge den internasjonale utvikling nøye også når det gjelder de kriminelles metodebruk, idet vi må regne med at de samme metoder også er eller vil bli tatt i bruk her i landet.

Politiet registrerer en betydelig reisevirksomhet blant de kriminelle. Innen de kriminelle MC – miljøene har man f eks registrert hyppig kontakt mellom de nordiske klubbene, men også besøk til og fra ledelsen i organisasjonene i USA.

Et typisk trekk ved de kriminelles metoder er nå raske forflytninger av personer, narkotika og penger mellom de forskjellige nasjoner. Dette er en utvikling som setter krav til likhet i lovgivning og et tettere internasjonalt samarbeid, herunder raske og ubyråkratiske kommunikasjonssystemer, samt gode koordineringsrutiner mellom de forskjellige lands politimyndigheter.

For øvrig er det også en økende tendens til større mobilitet hos de kriminelle innenlands, på tvers av politidistrikter.

3.2 De kriminelles metoder

3.2.1 Generelt

Som ellers i samfunnet foregår det også innenfor de kriminelles rekker en kontinuerlig utvikling når det gjelder handlingsmønster, samarbeidsformer og metoder. Dette dreier seg om en prosess som henger nøye sammen med den politiske utviklingen, den teknologiske utviklingen, og ikke minst utviklingen innen de organer eller etater som er satt til å bekjempe kriminalitet. Eksempler på forhold som åpenbart har stor betydning er den politiske utvikling som har skapt et stadig åpnere Europa, utvikling innen datateknologi og kommunikasjonsteknologi. Endringer i lovgivning og strategi i kampen mot kriminaliteten vil også relativt raskt påvirke de kriminelles handlingsmønster.

En betydelig utfordring i de enkelte land vil være å ligge i forkant – noe som er meget vanskelig fordi utvikling av nye metoder og lovgivning nødvendigvis er tidkrevende i et samfunn hvor rettssikkerhet og trygghet for borgerne står i fokus. De kriminelle har ikke slike hensyn å ta.

3.2.2 Trusler og vold

I de senere år ser vi en utvikling i retning av at profesjonelle kriminelle i større utstrekning enn tidligere benytter seg av vold og/eller trusler for å sikre sine interesser, og også for å vanskeliggjøre politiets etterforsking og iretteføring av konkrete saker.

I løpet av høsten 1995 og våren 1996 har det bare i Oslo vært flere skyteepisoder innenfor de kriminelle miljøer. Det har forekommet drap i tilknytning til det vietnamesiske miljøet, drap og alvorlige skyteepisoder innenfor MC-miljøet, samt flere skyteepisoder innenfor det såkalte torpedomiljøet. I tillegg vet man om episoder der det er skutt etter personer innenfor det eks-jugoslaviske miljøet. I en del av disse miljøene er det i dag helt vanlig for involverte å benytte seg av skuddsikre vester for å sikre seg mot angrep fra andre kriminelle.

For en tid tilbake etterforsket Oslo politikammer en sak hvor en pakistansk gjeng hadde forlangt beskyttelsespenger av pakistanske forretningsdrivende. Saken avdekket at minst 10 pakistanske forretningsdrivende hadde blitt presset til å betale for å få lov å drive sin forretningsvirksomhet i fred.

For politiet viste det seg nærmest umulig å få ofrene for denne type kriminalitet til å stå frem og anmelde forholdene pga at de var utsatt for alvorlige trusler. Denne tilbakeholdenhet overfor politiet ser vi også i andre miljøer og sammenhenger, noe som åpenbart fører til at en del alvorlig kriminalitet ikke kommer til politiets kjennskap, eller i hvert fall at det blir umulig å følge opp sakene i forhold til domstolene.

I konkrete saker hender det ofte at personer endrer forklaring under etterforsking, eller at et vitne i retten benekter innholdet av tidligere avgitte forklaringer. Bakgrunnen for dette er ofte at vedkommende person har mottatt alvorlige trusler. I større utstrekning enn tidligere benyttes denne arbeidsmetode fra de kriminelles side. Særlig gjelder dette i alvorlige narkotikasaker.

Den subjektive frykten for represalier kan innebære en enorm belastning selv om det rent faktisk fortsatt er sjelden at vitner utsettes for overgrep. En annen sak er at vi i de senere år har fått flere miljøer hvor det foreligger en reell fare for represalier. F eks har vi i de kriminelle motorsykkelmiljøer og i enkelte ungdomskriminelle gjenger sett en streng selvjustis og brutal voldsutøvelse både innad og utad.

Ikke rent sjelden forekommer også alvorlige trusler mot ansatte i politiet og deres familier. Disse truslene må tas meget alvorlig og foranlediger tiltak fra politiets side til beskyttelse av de aktuelle tjenestemenn og deres familie. Det har også vært tilfeller av alvorlige trusler rettet mot dommere.

Det er ikke sjelden at det blir fremsatt trusler mot vitner både før og etter en hovedforhandling. Det bør også nevnes at innføringen av to-instans-ordningen i norsk straffeprosess medfører at langt flere fornærmede og vitner må møte i retten i en ny runde, noe som medfører at det går lengre tid før saken blir avsluttet.

Politiet benytter seg i stor utstrekning av informanter i det kriminelle miljø. Dette er en arbeidsmetode som er meget viktig og mange ganger helt nødvendig for å avsløre alvorlig kriminalitet. Sikkerheten til informantene blir i større og større utstrekning et problem for politiet med den utvikling vi ser i dag. Fra utlandet er det kjent at flere informanter er likvidert – dette kan i dagens situasjon også lett skje i Norge.

Antall anmeldte trusler i Oslo økte med 18,8 % fra 1994 til 1995. Fra 1995 til 1996 ble det registrert en ytterligere økning på 10,6 %. Det gir en indikasjon på utviklingen, selv om man også vet at det her er store mørketall.

3.2.3 Teknologisk utvikling og kommunikasjon

Et viktig element ved den organiserte internasjonale kriminaliteten, er at den krever sikker og rask kommunikasjon mellom de kriminelle. Dette er en forutsetning for å kunne gjennomføre kriminelle handlinger som f eks ulovlig innførsel og omsetning av narkotika.

Den teknologiske utvikling på dette området har vært stor i de senere år. De kriminelle følger utviklingen på dette området nøye og utnytter de muligheter den nye teknologien gir. Det har åpenbart vært en utvikling der bruken av vanlig telefon har fått en mindre fremtredende rolle som kommunikasjonsmiddel mellom de kriminelle. Dette har sammenheng med at man i dag vet at det er relativt enkelt for politiet å avlytte denne type kommunikasjonsutstyr.

Profesjonelle kriminelle benytter i dag i stor utstrekning GSM- telefoner, personsøkere, telefaks, Internett ol. I Norge i dag er det praktisk talt umulig å avlytte GSM-telefoner, noe de kriminelle er fullstendig klar over. Men selv om dette hadde vært mulig, vil det i fremtiden bli mulig med kryptering av GSM-telefoner – noe som vil innebære et ytterligere problem for politiet i kampen mot internasjonalkriminalitet.

Både ved bruk av telefaks og personsøkere sendes meldinger til tider i koder som er umulig for politiet å tolke.

Med den raske teknologiske utvikling vi i dag ser på kommunikasjonsområdet og de kriminelles evner til raskt å utnytte disse, har politiet og andre myndigheter som er satt til å bekjempe kriminalitet meget store utfordringer i tiden som kommer. Nye kommunikasjonssystemer er under utvikling, og opphevelsen av telemonopolet har medført at det må antas å komme flere og flere leverandører på markedet.

Et særlig problem reiser seg i forbindelse med de muligheter moderne teknologi gir for kriminelle til å kunne kryptere sin kommunikasjon.

3.2.4 Kryptering

De fleste mennesker har et legitimt behov for å skjerme seg i en privat sfære. Dette er også akseptert i de fleste land og reflektert ved ulike lover som beskytter blant annet fjernkommunikasjon i form av brev og telefonsamtaler mot innsyn fra utenforstående. Beskyttelsen er ikke ubetinget, men vil utvilsomt oppleves som betryggende nok for de fleste. Selv om brev kan stjeles og telefonsamtaler avlyttes ved lovlige metoder, vil de færreste føle noe særskilt behov for ytterligere beskyttelsestiltak mot innsyn i de aller fleste tilfelle.

Offentlige og private institusjoner vil ha et langt større behov for å sikre seg mot innsyn fra uvedkommende. Disse behov springer ofte ut av andre interesser enn det som gjelder privatpersoner. For private selskaper vil det gjelde viktige forretningsinteresser, og for det offentlige dreier det seg regelmessig om vitale samfunnsinteresser som forsvar, indre sikkerhet, bekjempelse av kriminalitet, budsjettforhold, personvern etc.

Bildet er i dag i ferd med å endre seg. Folks bruk av telekommunikasjonsmidler har muliggjort behovet for å utveksle følsom informasjon på en hurtig måte. Dette gjelder i særlig grad for næringslivet, men også for private synes dette behovet å stige. Et enkelt eksempel er bruk av banktjenester pr telefon. I disse dager lanserer norske banker betaling over Internett. Bruk av banktjenester på denne måten er betinget av ganske avanserte krypteringssystemer. Det er lite tvilsomt at utviklingen av datakommunikasjon på en dramatisk måte vil øke behovet for kryptert samband. Mye tyder på at Internett og e-post delvis vil overta mye av brevkommunikasjonen. Internet er et svært åpent system og er enkelt å avlytte for andre brukere. Det vil derfor også her oppstå et behov for beskyttelse av kommunikasjonen.

En annen side av samme sak er det at bruken av datamaskiner gjør bruken av kryptert samband svært enkel. Det som før var en tidkrevende og vanskelig prosess, kan nå skje ved bruk av inntasting av kodeord og ved at selve krypteringen og dekrypteringen skjer maskinelt og dermed automatisk.

På slutten av den andre verdenskrig begynte britene å anvende primitive datamaskiner for å bryte de tyske Enigma-meldingene. Datamaskiner som kan foreta blant annet logiske sammenligningsoperasjoner og tallberegninger i en fantastisk hastighet, er særdeles anvendelige til å analysere og sammenligne tekster eller omkaste og erstatte tegn. I de følgende tiår begynte man å anvende datamaskiner til også å foreta krypteringen. Dermed endret man forutsetningene for den moderne kryptografi. Selve krypteringen forgikk nå ved hjelp av algoritmer som kunne uttrykkes i matematiske formler. Det meste av utviklingen skjedde i militære forskningsinstitusjoner, og dette er fortsatt hemmeligstemplet i de fleste land. Frem til midten av 1970-tallet fantes det praktisk talt ingen sivil kompetanse på området, men det var kjent at National Security Agency (NSA) i USA og General Communications Headquarter i Storbritannia (GCHQ) hadde svært høy kompetanse og at man anvendte det mest avanserte datautstyr som var tilgjengelig.

På 1970-tallet vokste det imidlertid frem et stigende behov i næringslivet for sikker kommunikasjon mellom datamaskiner. Sentralt her stod selvsagt bankvesenet som i stadig stigende grad anvendte datamaskiner til pengetransaksjoner. Men etter hvert som andre deler av næringslivet også begynte å bruke tilsvarende kommunikasjonsmetoder, økte behovet stadig. En av de første sivile krypteringssystemer ble utviklet av IBM. Det ble – betegnende nok – døpt Lucifer.

I USA så myndighetene med en viss bekymring på utviklingsmulighetene. Dersom sivile begynte å anvende slike systemer, ville det utvilsomt svekke deres monopol innenfor en sektor som ble ansett for å være av vital forsvarsmessig og politisk betydning. Gjennom National Standard Bureau utviklet man så en krypteringsstandard som skulle anvendes av alle føderale myndigheter for ugradert materiale. Dette ble gitt betegnelsen Data Encryption Standard – DES. Dette ble også gjort kommersielt tilgjengelig og ble ganske utbredt. Det er også solgt utenfor USA, men da i en enklere variant.

DES er et tradisjonelt system på den måten at kryptering og dekryptering skjer ved hjelp av samme – hemmelige – nøkkel.

I 1975 offentliggjorde de to sivile matematikerne Whitfield Diffie og Martin Hellerman et helt nytt prinsipp. Krypteringen skjedde her ved en nøkkel som er offentlig, og dekrypteringen kunne bare skje ved hjelp av en helt annen nøkkel som er hemmelig. Selve metoden er basert på det faktum at enkelte matematiske funksjoner er enkle å utføre i én retning, men svært vanskelige, ja egentlig umulige, å reversere. Algoritmen er meget kompliserte matematiske formler. Hovedprinsippet er imidlertid enkelt nok.

I 1977 ble prinsippet videreutviklet til det såkalte RSA-systemet som ble patentert av Ravest, Shamir og Adleman. Dette og lignende systemer kalles gjerne Public Key eller asymmetriske nøkkelsystem.

Spredningen av krypteringsprogram eller krypteringsbrikker er stadig stigende. I Norge finnes minst ti selskaper som tilbyr dette.

Av vesentlig større betydning er det at krypteringsprogram av svært høy kvalitet er tilgjengelig i piratkopier eller som offentlig tilgjengelig programvare som distribueres på Internett. Kildekode for en lang rekke program er beskrevet i ulike bøker og blader. Kvaliteten på disse er selvsagt variabel, men mange er av svært høy standard.

Kryptert tekst som er basert på krypteringssystem kan brytes på ulike måter. Metoden vil variere etter hvilke inngangsverdier som er kjent.

Den helt avgjørende forutsetning er selvsagt at man har tilgjengelig kryptert tekst. Målet er å fremskaffe klartekst, krypteringsalgoritme og nøkkel. Dersom alle disse faktorer blir kjent foreligger et fullstendig brudd. Det kreves ekspertise innen matematikk (tallteori), språkteori og informatikk, samt tilgang på stor datamaskinkraft. Slik ekspertise er i dag ikke tilgjengelig i norsk politi. Innen privat sektor er nok slik kompetanse mulig å fremskaffe.

Selv om det bare er det såkalte engangs-chiffer som i dag anses for ubrytelig, krever kryptoanalyse svært store ressurser og svært høyt kompetansenivå som i dag bare er tilgjengelig i store etterretningsorganisasjoner. Det synes helt urealistisk å tenke seg at politiet skulle få tilgang til dette.

I USA har myndighetene åpenbart betraktet utviklingen med stor bekymring.

Offentliggjøringen av Diffie-Hellermans metode ble forsøkt stanset, men det ble raskt oppgitt da det åpenbart ikke fantes noe rettslig grunnlag for dette.

Derimot har myndighetene nedlagt eksportforbud på alle krypteringssystemer. Lisens for eksport kan innvilges, men blir i praksis ikke innvilget for systemer som går utover det helt elementære. Hjemmel for dette finnes i den såkalte Arms Export Control Act og kryptosystemer er oppført på The US Munitions List. Systemer som DES og RSA kan derfor ikke lovlig eksporteres til utlandet. Dette gjelder også mange andre krypteringssystemer som er offentlig kjent og nøye beskrevet i bøker og litteratur. Videre bør bemerkes at systemer som ikke kan selges til utlandet, er helt lovlige for salg i USA. Dette har naturligvis ført til at eksportforbudet langt på vei er illusorisk. De fleste av de forbudte systemer er lett tilgjengelig i Europa og resten av verden. Videre er det utviklet mange varianter av DES og RSA utenfor USA. Det foreligger nå også rettsavgjørelser som har underkjent lovgivningen på dette punkt. Ingen av disse er rettskraftige.

Etter hvert har nok myndighetene innsett vanskelighetene med sin politikk, og den er blitt utsatt for heftige angrep fra amerikansk industri som hevder at eksportbegrensningene fører til konkurransevridninger til fordel for andre land. Såvidt man kjenner til foreligger imidlertid ingen konkrete planer om endringer, men man har nå lagt opp til en alternativ strategi.

Problemet man stod overfor var nemlig ikke bare lekkasje til utlandet. Vel så viktig synes det å ha vært at myndighetene vil miste et viktig våpen i kampen mot kriminaliteten ved at telefon- og annen kommunikasjonskontroll ikke lenger vil fungere. Dette aspekt er særlig fremhevet av de føderale politiorganisasjonene (FBI, DEA, US Customs, BTF, etc) under høringer i Kongressen i 1994. Dette har også åpenbart vært sentralt da Clinton-administrasjonen lanserte sitt Clipper-prosjekt i april 1993. Et annet formål var å erstatte DES, som de fleste eksperter mente ikke lenger var betryggende.

Clipper er en krypteringsbrikke som er utviklet av NSA. Den inneholder en krypteringsalgoritme som er hemmeligstemplet. Selve brikken er konstruert slik at algoritmen ødelegges dersom noen åpner eller forsøker å endre den. Den kan installeres på telekommunikasjonsutstyr og kan brukes til å kryptere telefonsamtaler, faks-sendinger og dataoverføringer. Brikken sender ut et felt som inneholder en spesiell krypteringsnøkkel som gir myndighetene tilgang til krypterte sendinger, dersom dette lovlig kan finne sted. Dette feltet i brikken kalles Law Enforcement Access Field – LEAF. Den metode som er anvendt i LEAF er hemmeligstemplet. Nøkkelen til LEAF skal deponeres hos andre føderale myndigheter utenfor politisystemet. Dette systemet kalles Key Escrow – Escrow): deponere.

Clipper og Key Escrow er basert på frivillighet. Brikken kan fremstilles uten lisensavgifter og ved hjelp av lave priser, ønsker man at den skal bli en de facto standard. Så langt har opplegget ikke vært noen suksess. Den har blitt sterkt kritisert av dataindustrien som hevder at den vil være konkurransevridende og uakseptabel i internasjonal sammenheng. Ulike private interesseorganisasjoner hevder at den ikke ivaretar borgernes rettigheter på noen god måte. Et viktig krav her er at den deponerte nøkkel skal forvaltes av domstolene. Særlig viktig er det her at myndighetene ikke har ekstra bakdører til systemet. Mange eksperter hevder også at myndighetenes tiltak innenfor denne sektor uansett vil være en fiasko, fordi spredningen av krypteringsprogram rett og slett ikke kan kontrolleres. Mye tyder på at de har rett. Som et ytterligere argument fremheves at mange land slett ikke har slike restriksjoner som USA og at det er disse landene som vil utvikle den internasjonale teknologien på området.

Utvalget har ikke innhentet særskilt materiale vedrørende de enkelte land, men bygger på en oversikt som er innhentet i forbindelse med Clipper-høringen i den amerikanske kongressen. En lang rekke land, herunder Norge, produserer kryptografisk teknologi i såvel hardware- som software-form. De enkelte land synes å ha svært ulik lovgivning innenfor feltet. Mange land, herunder Sverige, har ingen begrensninger i det hele tatt, mens andre land, f eks Frankrike, har en svært streng lovgivning som forbyr såvel import som eksport uten lisens. Videre kreves visstnok konsesjon for omsetning og produksjon.

I Norge har Forsvarsdepartementet nå, gjennom fremleggelse av forslag til Ot prp om lov om forebyggende sikkerhetstjeneste, gått inn for å lovfeste at bare kryptoutstyr som er godkjent av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (Forsvarssjefen og Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben) tillates brukt for beskyttelse av skjermingsverdig informasjon. Nasjonal sikkerhetsmyndighet skal videre, ifølge lovforslaget, være nasjonal forvalter av kryptomateriell og leverandør av kryptosikkerhetstjenester til virksomheter. Nasjonal sikkerhetstjeneste skal likeledes godkjenne kryptologaritmer som brukes i utstyr som tenkes eksportert.

Utvalget har tatt det ovennevnte forslag til etterretning, og finner grunn til å understreke at kryptert kommunikasjon vil vanskeliggjøre politiets etterforskingsarbeid i tilfeller hvor det foreligger rettslig tillatelse til telefonkontroll. Utvalget har ikke funnet anledning til å gå i dybden av denne problemstillingen, men er i prinsippet av den oppfatning at spørsmålet bør løses i form av lovgivning som enten pålegger leverandøren av kryptosikkerhetstjenester å sørge for at kommunikasjonen på visse vilkår kan dekrypteres i ettertid, eller at en offentlig instans oppbevarer et sett av leverte kryptonøkler som kan utleveres til politiet når det foreligger en kjennelse for telefonkontroll med tele- eller datakommunikasjon som er kryptert. En annen sak er imidlertid at eksistensen av kommersielle kryptotjenester på dagens marked synes å vanskeliggjøre eller endog umuliggjøre gjennomføringen av denne løsningen.

3.2.5 Kontraspaning mv

En meget viktig arbeidsmetode politiet benytter seg av for å avsløre organisert kriminalitet, er spaning. Det kan dreie seg om spaning mot spesielle steder, miljøer eller konkrete biler der man f eks vet at det befinner seg narkotika.

Spaningsarbeid har alltid vært vanskelig fordi det selvfølgelig er helt nødvendig at det objekt som påspanes ikke må få mistanke om at han er under oppsikt. Politiets arbeid på dette området er i dag betydelig vanskeligere enn tidligere og stiller meget store krav til profesjonalitet.

Grunnen til dette er at de profesjonelle kriminelle i dag driver kontraspaning i forhold til politiet. Med kontraspaning forstås en systematisk innsamling av informasjon om politiets arbeidsmetoder for å motarbeide politiets etterforsking. Både i forbindelse med spritsmugling og narkotikasmugling har politiet i en rekke tilfeller oppdaget biler og personer som har fulgt det aktuelle partiet for å kunne avdekke politiets mulige spaningsopplegg.

Man har også opplysninger om at politiets spaningsbiler blir systematisk kartlagt av kriminelle. Det samme gjelder polititjenestemenn som utfører spanings- og observasjonstjeneste. I Norge er det ikke mulig for en politimann å vitne anonymt i retten. I flere rettsmøter har politiet observert kriminelle fra den/de kriminelles miljø som åpenbart har vært i retten for å samle informasjon om politiets tjenestemenn og også om politiets arbeidsmetoder.

Som et eksempel på kontraspaning kan nevnes at det i 1996 under en ransaking i klubblokalene til en motorsykkelklubb, ble foretatt beslag av en ringperm med en samling av bilder av polititjenestemenn med navn, adresser og telefonnummer, sammen med bl a notater fra etterforskingslære ved Politihøgskolen.

Man er også kjent med at personer fra kriminelle miljø tar kontakt med teleoperatører og spør om det har vært rettet forespørsler fra politet vedrørende dem.

Norsk politi har under visse forutsetninger anledning til å benytte elektronisk peileutsyr i forbindelse med spaningsoperasjoner. Også denne arbeidsmetoden har blitt vanskeligere å benytte fordi de kriminelle har kunnskap om den, og politiet risikerer at utstyret blir oppdaget før det er tatt i bruk, eller underveis.

I et åpent samfunn som det norske, omtales i detalj både konkrete saker og politiets arbeidsmetoder i mediene. Dette innebærer selvsagt verdifull informasjon til de kriminelle.

Det hører også med i bildet at det til tider fremkommer opplysninger om at kriminelle har kontakter i politiet som gir opplysninger ut i miljøet. Dette har i liten grad blitt bevist, men kan ikke av den grunn utelukkes.

Det foreligger også opplysninger om at politiet skal ha blitt avlyttet med avansert lytteutstyr. Det er all grunn til anta at dette er tilfelle.

I et tilfelle i 1996 er det påvist at kriminelle har avlyttet en av politiets telefonsamtaler. Det er videre på det rene at flere av politiets radiosett er på avveie.

At det fra kriminelle miljø gis desinformasjon til politiet i forbindelse med saker som er under etterforsking/spaning, har en mange eksempler på.

Alt i alt viser dette en utvikling i retning av mer profesjonell oppfølging av politiet fra de kriminelle organisasjoners side.

3.2.6 Oppsummering

Den senere tids utvikling når det gjelder de kriminelles metodebruk og handlingsmønster kan oppsummeres slik:

• organisert kriminalitet her i landet er i større grad enn tidligere avhengig av den internasjonale utvikling, også når det gjelder de kriminelles metoder.

• de kriminelle utnytter i stor grad den teknologiske utvikling innen kommunikasjon og datateknologi – noe som vanskeliggjør politiets arbeid.

• vold/trusler benyttes i økende grad i den interne disiplin og utad overfor vitner for å hindre eller vanskeliggjøre politiets arbeid.

• politiets og andre myndigheters arbeidsmetoder og strategier i kriminalitetsbekjempelsen overvåkes nøye av de kriminelle.

3.3 Om enkelte kriminalitetstyper

3.3.1 Generelt

Enkelte kriminalitetstyper fremstår som særlig alvorlige og samfunnskadelig samtidig som de er vanskelige å oppklare ved bruk av tradisjonelle etterforskingsmetoder.

De enkelte kriminalitetstyper kan grupperes på ulike måter. Den tradisjonelle og mest benyttede er etter lovbruddets art, som f eks volds- eller vinningskriminalitet. En annen måte er å se på hvorledes lovbruddet begås, som f eks bruk av datateknologi. Ved kriminalitet som bedrives av flere personer i felleskap, vil det også være av interesse å se nærmere på hvordan virksomheten er organisert og hva som er motivasjonen bak de kriminelle handlinger.

For å få frem og få vurdert statistisk materiale er det nødvendig å foreta slike inndelinger. Man må imidlertid ikke glemme at det ofte er nær sammenheng mellom de ulike typer kriminalitet. Personer som gjerne lever av kriminell virksomhet, er ofte involvert i mange typer kriminalitet, avhengig av hva som til enhver tid gir best fortjeneste.

3.3.2 Vold

3.3.2.1 Generelt

Det har skjedd en merkbar økning og brutalisering av volden i de siste 10-15 år. Såkalt uprovosert blind vold har økt og man ser hvert år en rekke tilfeller av denne voldstypen. Dette er vold som rammer tilfeldig og som særlig er med på å skape utrygghetsfølelse hos mennesker flest. Mange voldsforbrytelser utøves med hensynsløs bruk av kniv eller andre våpen eller redskaper.

En annen tendens i dette bildet er en økende bruk av vold og trusler innenfor de kriminelle miljøer, hvor det blir brukt bevisst for å skape frykt eller for å sikre lojalitet til en kriminell gruppering eller organisasjon.

3.3.2.2 Omfanget av voldsutøvelsen

Antall registrerte voldsforbrytelser (forbrytelser mot liv, legeme og helbred) er mer enn firedoblet i perioden fra 1960 til 1990. Fra 1991 til 1996 er økningen 30 %. En sammenligning av registrerte saker vedrørende overtredelser av straffelovens § 228, 229 og 233 i perioden 1985 til 1995 viser flg. utvikling.

I 1995 ble det totalt anmeldt 12 282 forbrytelser mot liv, legeme og helbred i Norge. Statistikken omfatter blant annet:

De øvrige registrerte forholdene gjelder for det meste legemsfornærmelser og legemsbeskadigelser.

I Stortingsmelding nr 104 for 1977-78 (Om kriminalpolitikken) fremgår det på side 39 når det gjelder de ulike lovbruddtypenes andel av den samlede mengde reaksjoner, ser det ikke ut til å ha skjedd noen særlig utvikling. Det er først og fremst tyveriene som dominerer med ca 60 % av totaltallet. Vold er det lite av. Voldsforbytelsenes andel av totaltallet ligger på ca 10 % og har ikke vist tendens til å øke i de senere årene. På side 51 i nevnte melding anføres bla:

« Sammenfatningsvis må det kunne sies at vold nok er mindre utbredt her i landet enn populært antatt. Diskusjonen om voldskriminalitet preges ofte av utgangspunkt i enkeltstående alvorlige tilfeller som vekker offentlig oppmerksomhet. Når voldsbruk i sin alminnelighet forekommer, skjer det stort sett i milde former.»

Slik ble voldskriminaliteten vurdert for 20 år siden. Mye har endret seg i årenes løp og frem til i dag. Kriminalstatistikken viser en klar økning i antall registrerte voldsforbrytelser. Økningen inntrådte særlig fra midten av 1980-tallet. I en forskningsrapport om registrert vold i Oslo fra 1988 viser det seg at det er benyttet redskap i 21 % av voldssakene, mens det ble registrert vold uten redskap i 76 % av tilfellene. Det som derimot er en klar tendens, er økt bruk av kniv eller annet farlig redskap som ledd i voldsutøvelse. Grovheten og omfanget av volden er med andre ord økende. Den senere tids fremvekst av torpedo-miljøer og økt vold i ungdomsmiljøer er et bekymringsfullt utviklingstrekk.

Når det gjelder ransforbrytelsene, er det grunn til å merke seg at antall væpnede bankran steg meget betydelig i perioden fra 1982 til 1995. I 1982 var det bare 6 slike ran i Norge, mens tallet var 27 i 1995. Tilsvarende utvikling gjorde seg gjeldende for postran. Etter 1995 har denne tendensen endret seg markert. Tallene har gått kraftig ned. Vi har registrert 15 bankran i 1996 og 9 postran. Årsaken til dette er en omfattende satsing på sikkerhetstiltak. Motposten er antall ran av forretninger, kiosker ol som har steget betydelig de siste årene.

Antall registrerte voldtekter har også økt mye i perioden fra 1982 til i dag. I 1982 ble det registrert 136 anmeldelser for voldtekt, mens tilsvarende tall i 1996 var 423. Den groveste form for vold, nemlig drap, har ikke vist tilsvarende økning som for andre voldforbrytelser i den samme periode, jf under 3.1.1.

I de fleste drapssakene i Norge kan man konstatere at gjerningsmannen og offeret kjente hverandre på forhånd, og at drapet ofte utløses av en sterk emosjonell konflikt. Selv om oppklaringsprosenten for drap er høy, har vi i dag flere uoppklarte drapssaker. I enkelte saker med såkalt ukjent gjerningsmann har det etterforskingsmessig vist seg vanskelig å fremskaffe de nødvendige bevis.

3.3.2.3 Voldsutøvelse og metodebruk

Voldskriminalitet har langt på vei latt seg etterforske ved hjelp av ordinære metoder. De som har blitt utsatt for vold og trusler anmelder vanligvis dette til politiet, og det er ofte mulig å finne vitner til hendelsen. Et unntak i så måte har vært familievold eller vold i hjemmene, hvor man antar at det er store mørketall.

Voldsutøvelse er imidlertid i de senere år tatt i bruk som et ledd i annen kriminell virksomhet, noe som er forholdsvis nytt her i landet. Det brukes vold og trusler for å holde indre justis innad i kriminelle grupperinger, og det brukes vold og trusler for å tvinge enkeltmennesker og organisasjoner til å samarbeide med de kriminelle. Det foreligger også flere tilfeller hvor slike midler tas i bruk for å tvinge personer til å betale såkalte beskyttelsespenger.

Økt voldsutøvelse har de siste årene vært særlig fremtredende i striden mellom ulike MC-klubber. Man er også kjent med at voldsutøvelse er tatt i bruk i organisasjoner som bla driver narkotikakriminalitet og spritkriminalitet for å sikre at de kriminelle er lojale til organisasjonen. Dette er lukkede miljøer hvor både offer og utøver ofte er kriminelle, og hvor tradisjonelle etterforskingsmetoder ikke alltid er like effektive. Det er særlig i slike miljøer at utradisjonelle metoder kan være nødvendig for å avdekke alvorlig voldskriminalitet. Det vises til det som tidligere er anført om vitner som ikke våger å snakke med politiet, og den interne justis i kriminelle grupper (f eks MC-miljøene), som fører til at politiet sjelden får opplysninger gjennom avhør av vitner og siktede. Effektive metoder kan her være romavlytting, telefonavlytting, infiltrasjon mv.

3.3.3 Narkotika

3.3.3.1 Generelt

Også narkotikakriminaliteten har hatt en betydelig økning, noe som bl a viser seg i mengden av beslag og antallet personer som omkommer av overdoser.

For få år tilbake var narkotikaproblemene først og fremst konsentrert til de største byene.

I løpet av de siste 2-3 årene har det også vært en kraftig økning i beslag av de fleste narkotiske stoffer i Norge. Dette kan illustreres med at beslagene av hasjisj økte fra 480 kg i 1994 til 711 kg i 1996. Amfetaminbeslagene økte fra 16 kg til 30 kg i samme periode. For heroin har beslagsøkningen vært spesielt markert og bekymringsfull. I 1994 ble det beslaglagt 26 kg heroin. Det tilsvarende tall for 1996 var 74 kg.

Antall anmeldelser for de groveste overtredelser av narkotikalovgivningen i Oslo har i den samme tidsperioden økt kraftig. Antall anmeldelser for overtredelse av straffeloven § 162 annet ledd, som gjelder narkotikaforbrytelse med strafferamme inntil 10 års fengsel, har i Oslo økt med 31,8 % fra 1994 til 1995. Denne økningen fortsatte fra 1995 til 1996 med ytterligere 34,8 %. For de mest alvorlige narkotikaforbrytelser som rammes av straffeloven § 162, 3. ledd, har som har en strafferamme på inntil 15 års fengsel og inntil 21 år hvis det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter økte antall anmeldelser fra 1994 til 1995 med 105 %. Det tilsvarende tall fra 1995 til 1996 var 5 %.

Antall dødsfall pga overdoser kan også være en indikasjon på hvor alvorlig denne type kriminalitet er, selv om disse tallene også vil påvirkes av andre forhold enn tilgangen på narkotika. I Norge ble det i 1992 registrert 97 overdosedødsfall. Det tilsvarende tall for 1994 var 124, mens det i 1996 ble registrert i alt 185 slike dødsfall.

Det vil nedenfor bli gitt en oversikt over noen stofftyper med beskrivelse av produsentland, smuglerruter til Norge samt hvilke kriminelle grupper som opererer i og mot Norge og deres nasjonale tilhørighet, og utvalgets vurdering av hvordan situasjonen kan forventes å utvikle seg de nærmeste årene. Faktaopplysningene som ligger til grunn for det som her er skrevet, er både hentet fra Interpols narkotikarapport for 1995 og norsk politistatistikk.

3.3.3.2 Cannabis

Cannabis er fortsatt den vanligste narkotikatypen i Europa. I løpet av 1995 ble det beslaglagt rekordstore mengder: 420 tonn hasj og 401 tonn marihuana. Norge opplevde en markert økning i hasjbeslag i 1995.

Mesteparten av den beslaglagte hasjen kommer fra Marokko, deretter følger Colombia (38 t), Nigeria (24 t) og Pakistan (16 t). Det er videre verdt å merke seg den økende cannabisproduksjon i Sørøst-Asia, bl a Kambodsja.

De viktigste mottakerlandene for hasjpartiene er Spania og Nederland, og det meste av den hasjisj som kommer til Norge smugles via disse landene. På bakgrunn av beslagsdata og opplysninger fremkommet under etterforsking av saker, viser det seg at det i cannabishandelen fortsatt er vesteuropeiske, kriminelle grupper som kontrollerer transport- og distribusjonsnettverkene i Europa. Hovedtyngden av smuglingen foregår med containere eller i lasterom på mindre fartøyer.

Profesjonelle organisasjoner i Nederland står bak smugling av partier på opptil flere hundre kg inn i landet, som oftest med kurér som skaffes i Nederland. Nytt i Norge er vietnamesere som smugler hasj. Disse står selv for innkjøp av hasj i Nederland, samt innsmugling til og omsetning i Norge. Etterforskingen i disse sakene har vist seg meget vanskelig, ikke bare på grunn av språkproblemer, men også fordi disse miljøene er svært lukkede og har interne regler om ikke å forklare seg til politiet i det hele tatt. Hjemmedyrking av cannabis brer stadig om seg. Ved en spesiell dyrkingsmåte er det mulig å få knopper med meget høyt THC-innhold, som faktisk også gir en hallusinogerende effekt. Denne dyrkingen har bredt seg fra Nederland via Tyskland til Danmark. Slik dyrking av cannabis foregår trolig også i Norge, selv om dette neppe har stor målestokk. I denne anledning kan det nevnes at oppskrift på dyrking finnes på Internett

Det kan synes som om cannabismisbruket har nådd en popularitetstopp i alle europeiske land. I og med at dette stoffet i flere land er blitt klassifisert som et lett narkotisk stoff, har det også fått lavere prioritet i politiets narkotikabekjempelse i mange land.

3.3.3.3 Heroin

Europa opplevde en markert økning i beslag av heroin fra 1994 til 1995 (totalt 9 tonn). Norge var et av de landene som hadde prosentvis høyest beslagsøkning; nesten 100 % (49 kg/26 kg). Ifølge Interpols etterretningsopplysninger stammer mellom 80 og 90 prosent av den beslaglagte heroinen/morfinen fra produsentområdene i Afghanistan og Pakistan. Derfra transporteres narkotikaen via Iran/Tyrkia til Europa (den tradisjonelle Balkan-ruten). Den resterende mengde heroin kommer fra Sørøst-Asia (Burma, Thailand og Laos).

I forbindelse med etterforskingen av de største heroinsakene i Norge de siste 3 årene, er det avdekket at smuglerrutene fra Tyrkia går gjennom Ungarn, Slovakia og Tsjekkia via Tyskland og inn i Norge. Transporten inn i landet skjer ofte med personbiler.

Stadig mer av heroinsmuglingen foregår langs landeveien. Innsmugling via flyplasser synes å være avtakende i de fleste land i Europa. Dette gjelder imidlertid ikke i Danmark. Pakistanske narkotikakurerer er like aktive som før når det gjelder bruk av Kastrup Lufthavn som enten transittflyplass for innsmugling av heroin til Norge, Sverige og Storbritania, eller direkte inn i Danmark. Tilsvarende problemer kan oppstå på den nye storflyplassen på Gardermoen.

Av endringer i produksjonssteder og smuglerveier som kan få betydning for Norge, må nevnes de nye sentralasiatiske statene. Etter demokratiseringsprosessen i den tidligere Sovjetunionen er det startet opiumsproduksjon i Tadsjikistan, Kirgistan, Usbekistan, Kasakhstan og Turkmenistan. Disse landene har stor tilgang på viktige kjemikalier i forbindelse med annen industriell virksomhet. De har et rimelig godt utbygd transportnett, men dårlig utbygd kontrollsystem. Korrupsjon innen det offentlige er en del av kulturen og gjør det lettere å produsere og transportere narkotikaen fra øst mot vest. Det finnes ikke i dag sikre opplysninger om hvor stor opiumsproduksjonen er i området, annet enn at den er bekymringsfullt økende.

Områdene vi her snakker om kalles Nye korridoren eller Den nye nordlige ruten, og vil etter all sannsynlighet få konsekvenser for heroinsmuglingen inn i Vest-Europa i tiden fremover.

De siste 3 årene har eks-jugoslaver dominert herointrafikken i Norge. Politiet regner med at ca 80 % av all innsmuglingen av heroin til landet gjøres av disse kriminelle grupperingene. Gjennom nordisk politisamarbeid er det avdekket at de samme kriminelle grupperinger opererer i flere nordiske byer, og at de dessuten samarbeider tett i forbindelse med smugling og omsetting av heroin innen Norden.

Gjennom etterforsking av konkrete saker og kildeopplysninger kjenner politiet til at strategien har vært å ta inn store partier heroin til landet, for så å skjule dette i depoter i utkanten av storbyene, eller i lukkede klubblokaler for disse etniske grupperingene. Etter å ha dumpet store mengder heroin på markedet for å utkonkurrere andre kriminelle grupper, holder de nå stabile priser ved å kontrollere stofftilgangen på gatenivå gjennom forsiktig tapping av depotene.

Disse kriminelle grupperingene er fleksible i forhold til smuglingsmetoder. På grunn av den store risikoen for å bli tatt ved enkelte grensestasjoner i Sør-Norge, benyttes nå andre smuglerveier og nye smuglermetoder: Fra depoter i Malmö- og Göteborg-distriktet smugles mindre partier (1-3 kg) inn i Norge med bil via øde grenseoverganger. Kontraspaning og varsling ved hjelp av mobiltelefoner blir alltid benyttet i forbindelse med disse smuglerturene.

Av andre aktører som fremdeles driver heroinsmugling kan også nevnes pakistanere, nigerianere og iranere.

Nye europeiske trender tyder på at bruk av heroin i de nærmeste årene vil bli et økende problem. Økt eksperimentering blant stadig flere grupper gir et jevnt tilsig av nye heroinister, som medfører økt etterspørsel etter heroin. Nye produsentland og flere smuglerveier inn i Europa vil trolig føre til økt tilgjengelighet og lavere priser.

3.3.3.4 Kokain

Til Norge har kokain kommet fra Sør-Amerika med fly og med kurér som har svelget stoffet. Denne smuglermetoden er oftest benyttet også andre steder i Europa. Såkalte stunts hvor så mange som 5-10 kurerer samtidig ankommer en flyplass er det siste innen denne type smuglervirksomhet. Smuglerligaene spekulerer i at tollvesenet ikke klarer å avsløre mer enn 1-2 av disse kurerene.

I Norden er det i første rekke Danmark som de senere år har hatt et påviselig kokainproblem. I 1995, sammenlignet med 1994, økte kokainbeslagene fra 30 kg til 110 kg. Sverige hadde i 1996 en klar øking av kokainbeslag sammenlignet med tidligere år. Kokainbeslagene har økt dramatisk de siste årene i de fleste europeiske land, men ikke i Norge. Man har i mange år ventet på at kokainbølgen skulle komme til Norge, men så har ennå ikke skjedd. Pga høy pris og kort rusvirkning er det sannsynligvis kun et mindre brukermarked for kokain her i landet. Dette markedet antas dessuten å finnes i miljøer hvor politiet har vanskelig for å avdekke omsetning og bruk. Det er i dag vanskelig å si noe sikkert om fremtidig utbredelse av kokain i Norge, men erfaringene fra Danmark og Sverige tyder på en økt utbredelse i årene som kommer.

3.3.3.5 Amfetamin

På samme måte som med heroin var det i Norge en dramatisk økning av amfetaminbeslag i 1995 sammenlignet med foregående år.

Det meste av amfetaminen som er beslaglagt i Norge kommer fra Nederland. Bortsett fra at eks-jugoslaver forsøkte å overta amfetaminmarkedet i 1995 (uten å lykkes), er det nordmenn som er hovedaktører på dette markedet. Ofte smugles både hasj og amfetamin gjennom de samme kanaler inn i Norge.

I liten grad har amfetaminen kommet fra andre produksjonsland, som f eks Polen.

Etter sterkt press fra andre land har nederlandske myndigheter i større grad enn tidligere arbeidet med å avdekke amfetaminlaboratorier. Arbeidet har vært vanskelig fordi mange av laboratoriene er mobile. I 1995 ble det avdekket 16 slike laboratorier. Dette kan være noe av årsaken til at amfetaminbeslagene i Norge har gått ned fra 1995 til 1996 (53 kg/30 kg).

All erfaring tilsier at en slik stagnasjon er høyst midlertidig. Dessuten forteller opplysninger fra finsk politi at amfetaminsmugling via Estland, med ferge fra Tallin til Helsingfors, er et sterkt økende problem. Manglende kontrollinnsats mot illegal produksjon av amfetamin har gjort at organiserte grupper har fått fotfeste innen slik produksjon og smugling fra de baltiske stater.

I Norge er det gjennom mange år opparbeidet et relativt stort marked for amfetamin. Nye produsentland og smuglerveier fra Øst-Europa vil i årene som kommer kunne forsterke presset mot Norge når det gjelder slik smugling, og derved tilgjengelighet av amfetamin.

3.3.3.6 Ecstasy

På samme måte som amfetamin, er det meste av den ecstasyen som kommer til Norge produsert i Nederland. Dette er i første rekke et ungdomsnarkotikum som tas i forbindelse med såkalte raveparties, og henger dermed nøye sammen med musikk. Ikke siden hippietiden har man fått et narkotisk stoff som i den grad er knyttet til en musikkultur, og som så raskt har fått utbredelse over hele landet.

Det ligger et stort fortjenestepotensiale i smugling og omsetting av ecstasy. I de større sakene som er avdekket, er det de samme personene som kjøper ecstasy i Nederland som også smugler det inn i landet, og senere omsetter det her. Innkjøpspris er ca kr. 15-20 pr tablett, mens den selges ut for kr 300-400 i brukermiljøene. Nordmenn, iranere og vietnamesere er så langt de som er pågrepet i forbindelse med smugling av større partier ecstasy.

Høyt fortjenestepotensiale, et velvillig og ungdommelig marked, samt erfaringer fra utlandet, tilsier at vi ennå ikke har nådd toppen når det gjelder utbredelse av ecstasy.

3.3.3.7 Lsd

Misbruk av LSD har igjen fått et oppsving her i landet. Dette henger i første rekke sammen med oppblomstringen av ecstasy-misbruket og den nye, eksperimentelle kultur som blir stadig mer fremtredende i visse miljøer.

Totalt gikk derimot mengden av innrapporterte LSD-beslag ned i Europa i perioden 1992-1994. I Norge gikk beslagene noe opp. Det er fortsatt USA som er den største produsenten av dette stoffet, mens råmaterialer for produksjon er funnet i Storbritannia.

Selv om vi ser en økende tendens til LSD-misbruk, tyder ikke situasjonen totalt sett på at situasjonen vil forverre seg i særlig grad i årene som kommer. Stoffet synes å være for spesielt interesserte.

3.3.3.8 Narkotikakriminalitet og metodebruk

I motsetning til hva tilfellet er på de fleste andre kriminalitetsområder, anmeldes praktisk talt aldri narkotikaforbrytelser. Dette har bl a sammenheng med at ofrene (narkotikamisbrukerne) har felles interesse med importører og selgere i å få stoffet frem. I tillegg foregår narkotikakriminaliteten ofte i skjulte og profesjonelle miljøer.

Narkotikakriminaliteten var derfor det første området, bortsett fra forbrytelser mot rikets sikkerhet, hvor norsk politi stod overfor alvorlig kriminalitet som ikke lot seg avdekke ved hjelp av de tradisjonelle etterforskingsmetoder. Det var i erkjennelsen av dette at man innførte midlertid lov om telefonkontroll i narkotikasaker i 1976, og det var også primært på samme bakgrunn at spesielle etterforskingsmetoder som provokasjon, bruk av peileutstyr mm ble tillatt.

Endringer i kriminalitetsutviklingen har medført at de samme hensyn som tidligere begrunnet spesielle etterforskingsmetoder innenfor narkotikakriminaliteten, nå også gjør seg gjeldende i forhold til andre typer kriminalitet.

Situasjonen innenfor narkotikakriminaliteten er i dag preget av internasjonalisering, høyere profesjonalitet hos de kriminelle når det gjelder å motvirke politiets etterforsking, god kunnskap om gjeldende etterforskingsmetoder og bedrede kommunikasjonsmidler.

Denne utviklingen aktualiserer behovet for å anvende utradisjonelle etterforskingsmetoder. På samme måten vil det være av betydning å ha adgang til tilnærmet samme metoder som nyttes i andre land norsk politi samarbeider mye med – ikke minst de øvrige nordiske land. Vesentlige forskjeller i norsk disfavør vanskeliggjør i betydelig grad politiets arbeid, samt at dette kan åpne for økt narkotikakriminalitet, da det kan være grunn til å anta at de kriminelle vil søke til land der faren for å bli oppdaget er minst.

Narkotikakriminalitet er fortsatt hovedproblemet i det norske kriminalitetsbildet og en rekke andre kriminalitetstyper har sitt utspring herfra. Man kan her nevne voldskriminalitet, vinningskriminalitet og hvitvasking av penger. Ved at dette er en kriminalitetstype hvor det er særlig vanskelig å oppklare lovbrudd gjennom vanlige etterforskingsmetoder, vil utradisjonelle etterforskingsmetoder i større grad kunne gjøre politiet i stand til på en bedre måte å avdekke og bekjempe slik alvorlig kriminalitet.

3.3.4 Ulovlig innførsel og omsetning av sprit

3.3.4.1 Generelt

Omfanget av illegal import, tilvirkning og omsetning av sprit i Norge antas å være betydelig.

I de senere år har politiet avdekket til dels store velorganiserte grupper norske kriminelle som illegalt har importert sprit til Norge. Hovedtyngden av disse organisasjonene har hatt tilknytning til det sentrale Østlandsområdet. Kriminelle som tidligere har vært dømt for narkotikasmugling, har også deltatt i spritsmuglingen.

3.3.4.2 Regionale forskjeller i spritkriminaliteten

Det viser seg at det er regionale forskjeller i spritkriminaliteten i Norge.

På Sørlandet meldes det om smugling av sprit ved hjelp av båter, både store lastebåter og mindre, hurtiggående fartøyer. Problemet er stort, og ingen har full oversikt over omfanget. Tollvesenet avdekker de fleste tilfellene.

Illegal sprit på Østlandet synes å komme fra legalt oppkjøpt sprit fra fabrikker i Sør-Europa. Spriten blir transportert med vogntog gjennom EU-området til Sverige, så tett inntil Norges yttergrense som mulig. Tollpapirene blir forfalsket og returnert til opprinnelseslandet som om spriten er levert til den opprinnelige destinasjon. Spriten omlastes i mindre enheter og transporteres over landegrensen.

På Vestlandet synes omsetning av sprit fra båter som anløper havner, å være et problem. Det er ingen indikasjoner på at denne virksomheten er organisert. Man har avdekket enkelttilfeller av smugling av større mengder sprit med båter fra utlandet. På Vestlandet omsettes også sprit som er transportert landeveien fra Østlandet.

I Midt-Norge melder politidistriktene om at hovedproblemet er tilvirkning og omsetning av enten tradisjonell hjemmebrent eller renset, denaturert, teknisk sprit. Det er avdekket organisasjoner med forgreninger til det sentrale Østlandsområdet.

Politidistriktene i Nord-Norge melder om omsetning av smuglersprit fra båter som anløper havnene, i hovedsak russiske fiskerfartøyer og cruiseskip. Det er ingen indikasjoner på at dette er en velorganisert virksomhet. Videre meldes det at hjemmebrenning og omsetning er et problem.

3.3.4.3 Beslaglagt sprit

Brennevin er uttrykk for det som til daglig omtales som originalsprit i flasker. Sprit er uttrykk for det som omtales som druesprit (96 %) som innsmugles i 5-, 10- eller 200-liters emballasje.

3.3.4.4 Utviklingstrekk innen spritkriminalitet

På grunnlag av etterretningsinformasjon synes de følgende trendene å være aktuell:

Russiske aktører søker innpass i markedet på Østlandet ved at de tilbyr å levere sprit og samtidig bære den økonomiske risikoen ved eventuelle beslag. Dersom lasten ikke når sitt mål, kreves ingen betaling. De har ingen fysisk befatning med spriten selv, men opptrer kun som konsulenter. De norske spritsmuglerne som til nå har dominert markedet, har fått tilbud om å være distributører av den illegale russiske spriten i Norge med den lave risikoen dette innebærer i forhold til smugling.

Innsmugling av sprit skjer i mindre partier enn tidligere. Lasten blir transportert så nær den norske grensen som mulig, før den splittes opp og tas over til Norge i mindre enheter. Eksempelvis blir 20 000-liters laster delt opp i ti separate laster som transporteres i varebiler. Risikoen blir spredd, og man kan enklere unndra seg tollkontroll.

I 1994 ble det avdekket en organisasjon på Østlandet som smuglet sprit inn til Norge. Organisajonen hadde forbindelser med utenlandske firmaer som var opprettet for å tilrettelegge for illegal handel med sprit. Politiet antar at denne organisasjonen innførte mer enn 2 millioner liter sprit til Norge. Dette representerer en avgiftsunndragelse på om lag 1,2 milliarder kroner.

I 1996 beslagla Tollvesenet ca 72 000 liter sprit (alkoholinnhold over 60 %) som ble forsøkt innsmuglet. Et slikt kvantum tilsvarer ca 43 mill kr i avgifter.

Spritsmugling avdekkes i det alt vesentlige av Tollvesenet. Generelt vanskeliggjøres etterforsking av spritsaker av en utbredt sosial aksept for kjøp av smuglersprit. I tillegg er som tidligere nevnt smuglingen godt organisert og med bakmenn som har betydelige inntekter av den kriminelle virksomheten. Tradisjonelle etterforskingsmetoder er derfor ofte utilstrekkelige, særlig om man skal ha håp om å avsløre de som organiserer denne type kriminalitet og som tjener store summer på sin virksomhet.

Det må kunne legges til grunn at antall liter beslaglagt sprit bare er en liten del av det som virkelig føres inn til Norge.

3.3.4.5 Spritkriminalitet og metodebruk

Ulovlig innførsel og omsetning av sprit gir betydelig profitt for de kriminelle som er involvert i denne virksomheten. For den organiserte kriminalitet, hvor profittmotiver normalt er styrende, vil derfor ulovlig innførsel og omsetning av sprit være en av flere aktuelle kriminalitetstyper som normalt gir stort utbytte. Man registrerer derfor ofte at det er de samme grupperinger som er involvert i narkotikakriminalitet som også driver spritkriminalitet. Det er derfor langt på vei de samme hensyn som gjør seg gjeldende her som ved narkotikakriminalitet når det gjelder behovet for å ta i bruk utradisjonelle etterforskningsmetoder. Særlig vil bruk av peileutstyr for å følge en spritlast fra feks utlandet til bestemmelsesstedet i Norge være hensiktsmessig og ressursbesparende. Pga den store økonomiske gevinst spritkriminalitet kan gi, vil det også være av betydelig interesse å få innsyn i bankkontoer til de involverte, eller på annen måte å kunne følge med på strømmen av penger tjent på ulovlig virksomhet.

3.3.5 Økonomisk kriminalitet

3.3.5.1 Generelt

Økonomisk kriminalitet er – generelt beskrevet – den kriminalitet som er knyttet til næringslivet og annen organisert virksomhet i privat og offentlig sektor. Den særkjennes av at de lovstridige handlinger finner sted innenfor en økonomisk virksomhet som i seg selv er – eller gir seg ut for å være – lovlig.

I Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet fra februar 1995 sies om begrepet:

Selv med en stram avgrensning omfatter økonomisk kriminalitet svært mye. Regjeringens arbeid retter oppmerksomheten bl a mot regnskaps- og bokføringsovertredelser, konkurskriminalitet, skatte-, avgifts- og tollunndragelser, ulovlige finanstransaksjoner over landegrensene, ulovlig kartellvirksomhet (f eks prissamarbeid), datakriminalitet, brudd på arbeidsmiljøbestemmelser, børs- og bankkriminalitet og miljøkriminalitet. En overgripende kriminalitetsform er handlinger som tar sikte på å skjule det ulovlige utbyttet fra enhver form for profittbasert kriminalitet. Hvitvasking av utbytte kan foregå ved at finansinstitusjoner eller annen næringsvirksomhet benyttes i hvitvaskingsoperasjoner.

Et uttrykk for hva som regnes som økonomisk kriminalitet og miljøkriminaliet gir også angivelsen av ØKOKRIMs arbeidsområde i påtaleinstruksen § 35-4:

« Enheten skal behandle særlig alvorlige overtredelser av straffelovens kapittel 24, 26 og 27, skatte- og avgiftslovgivningen, valutalovgivningen, prisloven, verdipapir-handelloven, forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og andre lovovertredelser som naturlig faller inn under økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet.»

Ofte kjennetegnes økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet ved at den i mindre grad retter seg mot enkeltindivider i samfunnet. I stedet rammes økonomiske eller ideelle interesser av kollektiv natur eller store organisasjoner som finansinstitusjoner eller industriselskaper. Dette kan gjøre oppdagelsen av forbrytelsene vanskeligere og fører ofte til at de ordinære individuelle motiver for å anmelde kriminalitet ikke er til stede. Endelig er sakene regelmessig kompliserte, og mangler gjerne de ytre kjennetegn som klart viser at det er tale om brudd på lover og regler.

Økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet utgjør en stor og økende trussel mot velferdssamfunnet og rettsstaten. Økonomisk kriminalitet er også en betydelig trussel mot det seriøse næringsliv, idet det skapes konkurransevridning.

3.3.5.2 Omfanget av økonomisk kriminalitet

Statistisk sentralbyrås kriminalstatistikk viser denne utviklingen i tallet på anmeldt økonomisk kriminalitet:

De største kategorier av økonomiske forbrytelser er skatte- og avgiftsovertredelser (2 045 saker i 1995), forbrytelser i gjeldsforhold (2 026 saker i 1995) og grove bedragerier og utroskap (1 754 saker i 1995). Det er verd å merke seg at den anmeldte konkurskriminalitet øker til tross for at tallet på konkurser går ned. Mange av de anmeldte konkurssaker inneholder for øvrig også skatte- og avgiftsovertredelser.

Det er et sentralt kriminalpolitisk mål at kriminelle ikke skal få beholde vinningen fra profittorientert kriminalitet. I tillegg til økonomisk kriminalitet og annen vinningskriminalitet er narkotikaomsetning, spritomsetning, innsmugling av flyktninger og ulovlig spillevirksomhet praktiske eksempler på slike kriminalitetsformer.

For å klarlegge omfanget av vinningen, for å finne ut hvor vinningen har tatt veien og for å oppspore og sikre eiendeler som kan inndras, er det nødvendig med finansiell etterforsking.

Innenfor økonomisk kriminalitet er særlig to utviklingstrekk tydelige. Det ene er økt internasjonalisering. Kriminaliteten foregår oftere enn før i flere land, og pengetransaksjoner gjennom mange land er vanlig. Som eksempel nevnes at bedragere driver sin virksomhet fra land A, ofrene befinner seg i land B og C, og utbyttet kanaliseres til land D og E. Internasjonaliseringen medfører også at nye kriminalitetsformer og nye fremgangsmåter raskere kommer til Norge.

Det andre hovedtrekket er utviklingen i informasjonsteknologi.

Nye tekniske løsninger muliggjør både nye former for kriminalitet og nye måter å begå tradisjonelle forbrytelser på. Teknologien utnyttes dessuten til kommunikasjon mellom kriminelle. De siste par årene har kriminelles bruk av Internett økt markert. Som eksempler nevnes markedsføring av ulike investeringsprosjekter og distribusjon av ulovlig materiale. Ved etterforskingen av slike former for kriminalitet er det påkrevd å kunne følge med på Internett og i kommunikasjonen mellom kriminelle.

3.3.5.3 Økonomisk kriminalitet og metodebruk

Den vanlige økonomiske kriminalitet kan i de fleste tilfeller oppklares ved tradisjonelle etterforskingsmetoder. I en del tilfeller vil det imidlertid være behov for etterforskingsmetoder som det i dag ikke er hjemmel for. I hovedsak gjelder dette tilgang til kontoopplysninger og trafikkdata uten samtidig å måtte underrette mistenkte.

Behovet for kontoopplysninger uten samtidig underretning til mistenkte oppstår særlig i hvitvaskingssaker og under etterforsking med henblikk på inndragning. En forutsetning for at profittmotivert kriminalitet skal lønne seg for gjerningspersonen, er at utbyttet kan brukes. Det finnes mange eksempler på at utbytte fra slik virksomhet kanaliseres inn i næringsvirksomhet og derved blir hvitvasket, blant annet har enkelte restauranter vært i søkelyset. Det er også kjent at slikt utbytte investeres i fast eiendom. Som eksempel nevnes at en advokat på Sørlandet nylig ble domfelt for uaktsom hvitvasking av utbytte fra narkotikaomsetning. Han hadde mottatt store kontantbeløp, satt disse inn på sin klientkonto og derfra – etter oppdrag fra klienten – overført pengene til et hotellprosjekt. Fra andre sakstyper – blant annet spritsaker og saker som gjelder omfattende skatteunndragelser – vet man at stråmenn og frontselskaper i inn- og utland brukes i stor utstrekning ved hvitvasking. Det verserer også saker hvor norske borgere har deltatt i hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger begått i utlandet, ved å stille sine bankkonti til disposisjon som oppbevaringssted eller kanal for pengene.

For å oppklare en hvitvaskingssak er det nødvendig å kunne følge pengestrømmen. Til dels dreier det seg om kompliserte transaksjoner hvor flere personer og selskaper er involvert og hvor beløp splittes opp og samles. Slik etterforsking er ofte vanskelig og kompliseres ytterligere når mistenkte straks må underrettes når politiet i henhold til rettens kjennelse får utlevert bankopplysninger. I særlig grad gjelder dette hvis hvitvaskingsvirksomheten fortsatt pågår når etterforsking iverksettes.

Også andre former for økonomisk kriminalitet er vanskelig å oppklare. I korrupsjonssaker feks er det som regel nødvendig å påvise selve bestikkelsen. Således var informasjon fra en utenlandsk hvitvaskingsenhet om en mistenkelig banktransaksjon sentral da en korrupsjonssak i oljebransjen ble avdekket i fjor. Etterforskingen i slike saker kompliseres betydelig når mistenkte må underrettes når politiet ber om kontoopplysninger.

En annen forbrytelseskategori som må nevnes er bedragerier. En fremgangsmåte er at mange personer forledes til å foreta innbetalinger til en oppgitt bankkonto, angivelig for å kjøpe et produkt eller som ledd i en investering. Beløpet den enkelte skal innbetale behøver ikke å være så stort, men totalt kan det dreie seg om betydelige summer. Å avdekke omfanget av en slik forbrytelse og klarlegge hvem som står bak, lar seg som regel ikke gjøre uten å kunne følge med på den aktuelle bankkonto i en periode for å se hvem som innbetaler og hvorledes de innbetalte beløp overføres videre. Dette er ikke mulig i dag, fordi det forutsetter at mistenkte ikke underrettes om at politiet følger med.

Som nevnt ovenfor, er det et sentralt kriminalpolitisk mål at kriminelle ikke skal få beholde vinningen ved straffbare handlinger. Dette medfører at det ikke er tilstrekkelig å beregne vinningen og oppnå dom for inndragning av denne. Politiet må også foreta etterforsking for å oppspore selve utbyttet og beslaglegge dette, eller for å finne eiendeler som kan tjene til dekning for inndragningskravet og sikre disse gjennom heftelse. I slik finansiell etterforsking er kontoopplysninger sentrale. Når mistenkte – som nå – straks må underrettes om at politiet har fått slike opplysninger, sier det seg selv at faren er overhengende for at verdiene forsvinner før politiet får tak i dem.

Politiets behov for trafikkdata i økonomiske straffesaker foreligger særlig der gjerningspersonen forøver forbrytelsen ved å manipulere dataanlegg. Om dette vises til avsnittet om datakriminalitet nedenfor. Der omtales også den forventede kriminalitetsutviklingen som følge av at betalingstransaksjoner over Internett vil bli stadig mer utbredt.

3.3.6 Datakriminalitet

3.3.6.1 Omfang og utviklingstrekk

Datakriminalitet anmeldes i svært liten grad. Den registrerte kriminaliteten er behandlet i Økokrims skriftserie nr. 9 – Datakriminalitet side 61 flg.

Det er mange grunner til at datakriminalitet ikke anmeldes. Hovedgrunnen er nok at den ikke oppdages. Oppdagelse krever ofte høy kompetanse. Kun i tilfeller der f eks en hacker sletter eller ødelegger data, vil fornærmede få en klar indikasjon på at noe galt er fatt. Det kan i slike situasjoner være lett å tenke på tekniske feil og mindre aktuelt å tenke på kriminalitet. Videre vil nok de fleste i næringslivet kvie seg for å gå til politiet. Ved anmeldelse eksponeres bedriftens datasikkerhet, som gjennomgående er dårlig, og det oppfattes nok ikke som god reklame. Det må nok også antas at mange bedrifter unnlater å anmelde forhold til politiet, fordi tiltroen til at politiet kan oppklare saken ikke er stor.

Den datakriminalitet man til nå har sett i Norge, utgjør neppe et stort samfunnsmessig problem. Anmeldelsene er få og selv om det utvilsomt er mørketall, gir likevel dette et signal om problemets størrelse. Det synes også å være en tendens at næringslivet i større grad enn tidligere er mer bevisst hva gjelder datasikkerhet. Mange av de sikkerhetstiltak som kan være aktuelle, vurderes ut fra økonomiske og rene nyttebetraktninger. Det er rett nok så at vanlig økonomisk kriminalitet i langt større grad enn tidligere forutsetter anvendelse av datamaskiner. Men i prinsippet vil dette ikke endre politiets etterforskingsmetoder utover det at man må tilegne seg teknisk kompetanse til å sikre bevis, oppdage manipulerte regnskap etc som er lagret i datasystemer.

Derimot ser utvalget et betydelig kriminalitetspotensiale i forbindelse med utvikling av Internett.

Internett begynte i USA på begynnelsen av 1970-tallet som et rent militært datanettverk. Etter hvert ble mange militære forskningsinstitusjoner knyttet til nettverket. Systemet fikk etter hvert et mer sivilt preg, de rent militære strukturer ble skilt ut. Stadig flere sivile forskningsinstitusjoner ble knyttet til. Systemet vokste stadig ved at ulike lokale datanettverk ble bundet sammen, samtidig som flere og flere land ble trukket inn. (Norge allerede i 1972.) Frem til begynnelsen av 1990-tallet var Internett forbeholdt universitets- og forskningsmiljøer, samt mange større bedrifter. Situasjonen endret seg imidlertid dramatisk ved at forskere ved C.E.R.N. (atomforskningsinstitutt i Genève) utviklet et brukergrensesnitt som forenklet anvendelsen av systemet – det såkalte World Wide Web. Kort tid etter begynte flere private selskaper å tilby tilknytning til Internett for privatpersoner. Forbindelsen skjer over ordinære telelinjer med oppringt samband ved hjelp av modem. Prisen er ikke avskrekkende og presses stadig. I dag tilbys tjenesten i Norge for en fast pris på ca kr 100,- pr måned. I tillegg kommer tellerskritt. De største leverandører i Norge har tilknytningspunkter (noder) i alle større norske byer. Dette innebærer at man nå kan kommunisere med de fleste land i verden for avgiften til leverandøren, samt tellerskritt til teleselskapet. En av de viktigste tjenester på Internet er muligheten til å sende e-post. Dette er svært enkelt, og man kan også foreta masseforsendelser eller sende meldinger til de såkalte news-groups som gir en stor spredning.

Det er to ting som særpreger Internett: Ingen eier strukturen. Det består egentlig av mange ulike datanett som knyttes sammen. Dette innebærer blant annet at det ikke styres eller ledes av noen privat eller statlig institusjon. Det annet er at systemet vokser med en nærmest fantastisk hastighet. Man antar at pr i dag er ca 80 mill mennesker tilknyttet nettet, og vekstraten synes å ligge på ca 30 mill pr år. Tallene er usikre.

Det nye i dagens situasjon er at man nå vil åpne Internett for omsetning av varer og tjenester. Forutsetningen for dette har vært at slike transaksjoner kan overføres på en betryggende måte. Disse forutsetningene hevdes nå å foreligge, slik at man må forvente en betydelig vekst på dette felt. Utvalget legger til grunn at dette utvilsomt vil innebære muligheter for kriminell aktivitet som vil være vanskelig å håndtere for politiet. Det er vanskelig å ha sikre oppfatninger om den fremtidige utvikling. Utvalget vil likevel peke på de betydelige pengestrømmer som nå vil sirkulere over Internett. At dette vil utgjøre et fristende marked for kriminelle, synes lite tvilsomt. Det bør videre bemerkes at det også i dag foregår kriminalitet over Internett av typen distribusjon av pornografisk materiale etc. En vil understreke at i saker av denne art vil det ofte være en forutsetning at politiet har mulighet til å følge den løpende datatrafikk på de enkelte maskiner.

3.3.6.2 Datakriminalitet og metodebruk

Etterforsking av datakriminalitet reiser særlige metodespørsmål. Disse spørsmålene aktualiseres av utviklingen på Internett.

Som det går frem av 3.3.6.1 ovenfor, brukes Internett på flere måter i kriminell virksomhet. Det samme gjelder for øvrig BBS-er (elektroniske oppslagstavler). I det følgende omtales bare Internett.

For det første brukes nettet til kommunikasjon mellom kriminelle. Det finnes f eks egne blader for hackere på Internett, og det ligger pekere fra norske datakriminelles WWW-sider til disse sidene. Det er på det rene at datakriminelle utveksler fremgangsmåter via Internett. Videre er det kjent at pedofile kommuniserer med hverandre på Internett.

For det andre brukes Internett til spredning av ulovlig materiale.

F eks distribueres kortnumre og passord/PIN-koder til kredittkort og telefonkort. Informasjonen brukes til bedragerier mot kredittkortselskaper og telefonselskaper. Et annet kjent eksempel er at barnepornografi overføres gjennom Internett.

For det tredje åpner Internett for nye måter å begå straffbare handlinger på. Særlig gjelder dette bedragerier. Som eksempel nevnes at personer på grunnlag av opplysninger på Internett forledes til å foreta investeringer. Et annet eksempel er handlinger rettet mot de betalingstransaksjoner som i stadig større utstrekning vil finne sted på nettet.

For å kunne bekjempe slik kriminalitet må politiet ha tilgang til høy teknisk kompetanse innenfor datateknikk, kommunikasjon og kryptografi.

Videre er det påkrevd at politiet har tilgang til trafikkdata. I mange tilfeller etterlater datakriminaliteten ikke spor. Som ett eksempel nevnes at det i 1996 ble registrert tre saker der norske Internett-selskaper hadde fått slettet store postmengder (e-post) og egne data, deriblant logger som kunne ha vist hva som hadde skjedd. Den eneste mulighet for oppklaring i de tilfeller det ikke etterlates spor, er at politiet kan følge med på datatrafikken. Praktisk vil dette være der politiet har skjellig grunn til mistanke mot en person og forventer at han vil begå nye handlinger. Trafikkdata er også påkrevd for at politiet skal kunne klarlegge distribusjon av barnepornografi på Internett. I tilfeller hvor en person mistenkes for overgrep mot barn, kan det ha betydning å bringe på det rene hvem han har kommunisert med over Internett, når kommunikasjonen har skjedd og – om mulig – hva han har sendt og mottatt.

Endelig vil utviklingen øke kravene til internasjonalt politisamarbeid og til samarbeid om lovgivning. Den kriminalitet som er omtalt ovenfor, foregår i svært stor grad på tvers av landegrenser.

3.3.7 Vinningskriminalitet

3.3.7.1 Generelt

I perioden 1990 til 1994 var den registrerte vinningskriminalitet forholdsvis stabil. Fra 1994 til 1995 var det en økning på 18 301 saker.

Ifølge Statistisk sentralbyrå ble det i 1995 anmeldt 169 000 tyverier hvorav 75 649 var simple tyverier, 84 605 grove tyverier, 22 519 bilbrukstyverier, 771 ran og 176 grove ran. Tyverier utgjorde i 1995 64 % av alle anmeldte forbrytelser.

3.3.7.2 Omtale av enkelte typer vinningskriminalitet

Innen vinningskriminaltet er grove tyverier dominerende. Statistikken viser at det forekommer flest grove tyverier. Hovedtyngden ligger på innbrudd og tyveri fra bolig, bil, hytte/landsted, bedrifter, kontor, skoler, forretninger og lager.

De største byene er mest belastet med innbrudd og tyverier fra bolig, mens trenden i mindre byer og tettsteder er varierende. Grove tyverier fra forretninger, lager, kontor, skoler, barnehager mv ser også ut til å være et betydelig problem.

Biltyverier har ofte en sammenheng med den øvrige kriminaliteten. De kriminelle er mobile, og stjålne biler blir ofte benyttet i forbindelse med innbrudd/tyverier. Ca 1 200-1 300 biler pr år kommer ikke til rette.

Det er grunn til å anta at det i mange tilfeller dreier seg om forsikringssvindel. Et økende problem er at biler som stjeles omsettes i utlandet.

Antikviteter stjeles oftest fra hytter, mens lett omsettelige bruksgjenstander, sølvtøy og smykker er gjenstander som oftest stjeles fra boliger. Fra forretninger stjeles ofte store partier tobakksvarer, klær, datautstyr og andre lett omsettelige varer. Fra skoler og kontorer er det i hovedsak datautstyr som stjeles. Fra kjøretøyer stjeles ofte CD-spillere og stereoanlegg.

Stjålne antikviteter blir omsatt til antikvitets- og brukthandlere i nærliggende distrikter, men i hovedsak blir tyvegodset omsatt i storbyene. Oslo og omegn synes å stå svært sentralt når det gjelder omsetning av tyvegods for store deler av Sør-Norge.

Stjålet datautstyr omsettes bla via annonser i avisene, eller tyveriene foretas som rene bestillingstyverier. En trend ser også ut til å være at tyvene ofte vender tilbake kort tid etter det første tyveriet og stjeler det nyinnkjøpte datautstyret. Det foreligger også opplysninger om eldre datautstyr som blir oppgradert med nye deler.

I 1995 ble det stjålet 26 577 sykler i Norge og utbetalt erstatning for 18 100 sykler, noe som medførte en utbetaling på ca 70 mill kr.

Det foreligger liten informasjon om hvem som står bak denne virksomheten eller hvor syklene blir av, men etterretningsinformasjon tyder på at virksomheten kan være organisert.

Bedragerier med bankkort, sjekker, post- og bankgiroer samt kredittkort synes å være økende.

3.3.7.3 Hvem begår vinningstyverier

Stoffmisbrukere står bak en ikke ubetydelig del av den totale vinningskriminaliteten her i landet. De stjeler lett omsettelige varer som selges lokalt eller i nabodistriktene. Tyvegods fra det sentrale Østlandsområdet vil i mange tilfeller bli omsatt i Oslo. Pengene fra salget går som regel til innkjøp til narkotika.

En trend i de senere årene har vært at kriminelle fra Oslo – ofte i mer eller mindre organiserte gjenger (eks Tveitagjengen) – reiser ut i distriktene på såkalte innbruddsraid og umiddelbart vender tilbake til byen med tyvegodset. Det stjeles ofte store varepartier under disse raidene. Tyvegodset blir som regel omsatt med en gang tyvene vender tilbake. Man kan med stor grad av sikkerhet konkludere med at mottakerapparatet – helersiden – er svært godt organisert.

En liten andel kriminelle kommer fra utlandet og begår vinningskriminalitet i Norge – for så raskt å reise tilbake. Tyvegodset forsvinner angivelig ut av landet.

3.3.7.4 Betydningen av sikringstiltak mot vinningskriminelle

Banker og postkontor har foretatt omfattende sikringstiltak i sine lokaler. Man ser en klar tendens til nedgang i antall ran mot disse institusjonene. De kriminelle søker til andre steder hvor det tradisjonelt oppbevares mye penger. Forretninger, pengebud, personer på gata og hjemme har etter hvert blitt ransutsatte grupper. Mange postkontorer blir lagt ned for tiden, og i fremtiden bør man derfor rette oppmerksomheten mot sikkerheten til landpostbudene og pengetransportene.

3.3.7.5 Vinningskriminalitet og metodebruk

Vinningskriminalitet er det som publikum mest vanlig blir rammet av. Ofte er denne typen kriminalitet en følge av annen ulovlig virksomhet som feks omsetning av narkotika. I utgangspunktet reiser ikke vinningskriminaliteten spesielle behov for nye etterforskingsmetoder, men sammenhengen med narkotikakriminalitet og det faktum at det særlig på helerisiden synes å foreligge en større grad av organisering, gjør at det oftere er vanskelig å nå frem med tradisjonelle metoder. Metoder som kan være særlig effektive ved bekjempelse av vinningskriminalitet er bruk av peileutstyr og infiltrasjon. Det kan også være svært effektivt å skaffe seg oversikt over vinningskriminelles bankkontoer for f eks å avdekke hvitvasking av penger.

I forbindelse med tyveri av kunst, smykker og andre gullsmedvarer, har man i flere saker sett at gjenstandene havner i utlandet og at det er tale om organisert kriminalitet. Her vil det i enkelte tilfeller være behov for å kunne ta i bruk utradisjonelle etterforskingsmetoder for å oppklare slike saker. I slike saker vil det være av betydning at man kan få adgang til å føre bevis ved norske domstoler som er sikret gjennom etterforskingsmetoder i utlandet.

3.3.8 Sedelighetskriminalitet

3.3.8.1 Generelt

I 1995 var antall registrerte sedelighetsforbrytelser 2 354. Innbefattet er voldtekt – 369 saker, utuktig omgang med barn under 14 år – 393 saker og incest (seksuell omgang mellom personer som er for nær beslektet til å kunne gifte seg) – 111 saker.

3.3.8.2 Seksuelle overgrepssaker mot barn og barnepornografi

Det er etterforsking av overgrepssaker mot barn og produksjon og omsetning av barnepornografi som reiser spesielle metodespørsmål. Situasjonen synes å være den samme i Norge som i utlandet med de samme problemer og utfordringer.

Best mulig kontroll med hvem som arbeider i skole og fritidsverv er viktig for å holde potensielle overgripere borte fra barn. Erfaringen her og i utlandet er at pedofile ofte søker seg til yrker og verv der barn er lett tilgjengelige. Som et eksempel kan nevnes funn under ransaking hos en person i Oslo i november 1996. Siktede hadde tapetsert kjøkkenet med grove barnepornografiske bilder der små barn også var lenket fast og misbrukt. Det ble samtidig funnet elleve søknader om arbeid i forskjellige barnehager og SFO (Skolefritidsordning for 1.-3. klasse) i Oslo-området.

Et annet eksempel er at en person som er straffet for besittelse av barnepornografisk materiale ønsket å adoptere et barn.

Det er videre en kjensgjerning at det er stor fare for gjentakelse ved denne type forbrytelser. I flere saker har den siktede forgrepet seg på nye barn mens han var underlagt sikring og hadde tilsynsfører.

Enkelte nordmenn reiser åpenbart til utlandet i den hensikt å få tak i barn som de kan misbruke seksuelt. På Filippinene kan en f eks spørre i resepsjonen på enkelte hotell om de kan skaffe en jente eller gutt i passende alder. I forbindelse med funn av korrespondanse under ransaking i Norge, har politiet funnet at det utveksles opplysninger om hvor enkelt det er, og i noen tilfeller hvem som kan kontaktes for å få tak i den aldersgruppen som foretrekkes.

I Norge er det hittil domfelt tre nordmenn for overgrep mot barn i utlandet. I praksis viser det seg at det er vanskelig å samarbeide med myndighetene i landene der overgrepene skjer. Viljen til samarbeid er til stede, men kulturelle forskjeller og levemåten generelt gjør det vanskelig å forstå hverandres prioriteringer. I byer med 10-20 millioner innbyggere, hvor en stor prosentandel er barn og ungdom som bor på gatene, er det vanskelig å følge opp enkeltsaker etter forespørsler fra politiet i Norge. Norsk politis muligheter til å oppklare disse sakene vil da avhenge av å kunne benytte utradisjonelle metoder, som f eks infiltrasjon i de aktuelle miljøer.

Politiet er via spaning og kilder kjent med at det foregår en omfattende kommunikasjon mellom pedofile via data på Internett. Slik omsettes også barnepornografisk materiale.

Det er i utgangspunktet vanskelig å skaffe barnepornografi. Man må ha kunnskap om prosedyrer som kontaktannonser, kodeord, Internett og elektroniske oppslagstavler. Har man først kommet inn i systemet og skaffet seg én eller flere kontakter, kan slikt materiale skaffes i løpet av sekunder. Disse personene har igjen kontakt med andre, slik at bildet fremtrer som et stort edderkoppnett over hele Norge.

Det ser ut til at distribusjon med vinningsmotiv er sjelden og opptrer i så fall på importørleddet. Materialet kjøpes fra privatpersoner eller firmaer i Europa, fortrinnsvis Nederland og Tyskland, som ofte fremstår som transittland i denne forbindelsen. Videofilmer og fotografier kopieres etter innførsel til Norge og distribueres videre gjennom alminnelige postforsendelser. Politiets muligheter til å oppklare denne form for kriminalitet er derfor i stor grad avhengig av å ha muligheter for å kunne følge med på og kontrollere datakommunikasjon.

3.3.8.3 Sedelighetskriminalitet og metodebruk

Det er særlig overgrepssaker mot barn og produksjon og omsetning av barnepornografi som aktualiserer bruk av utradisjonelle etterforskingsmetoder innen sedelighetskriminalitet. Utvikling av datakommunikasjon og f eks etablering av Internett, har gjort muligheten for å utveksle ulovlig pornografisk materiale vesentlig lettere enn hva som var tilfellet tidligere.

Det er ikke lett for utenforstående å få tilgang til pedofile miljøer. Det vil f eks normalt bli stilt krav til at man bidrar med barnepornografisk materiale for at man skal bli akseptert i miljøet.

For å avdekke denne type kriminalitet er det av betydning at politiet har etterforskingsmetoder som gjør at det kan få tilgang til det materialet som utveksles gjennom datanett. Bruk av infiltrasjon i disse miljøene vil kunne være en hensiktsmessig etterforskingsmetode.

3.3.9 Menneskesmugling

Den organiserte form for illegal innvandring er en forholdsvis ny kriminalitet i Norge. Den har utviklet seg som en følge av de senere årenes økning i antall asylsøkere og oppholdssøkere som har kommet til Norge og andre land i den vestlige verden. Det er snakk om et godt organisert system av bakmenn, agenter og mottaksapparat som står bak innsmugling av mennesker. Disse blir ofte utstyrt med falske identiteter, og de søker om asyl eller oppholdstillatelse på uriktig grunnlag. Det har vist seg at mange mennesker fra den tredje verden er villige til å betale til dels betydelige beløp for å bli smuglet inn i vestlige land, og via forfalskede reisedokumenter og andre uriktige opplysninger bli satt i stand til å få opphold.

På mange måter kan denne kriminalitetsformen sammenlignes med narkotika- og spritsmugling. Det er høyst profesjonelle aktører som står bak, apparatet er internasjonalt og velorganisert og det er store penger involvert.

I 1996 har norsk politi avdekket flere saker hvor utlendinger er forsøkt smuglet inn til landet ved hjelp av organiserte grupper. Det dreier seg bla om mennesker fra Sri Lanka som kommer via Øst- Europa og Finland eller Sverige til Norge skjult om bord i busser og andre kjøretøyer. Det finnes også eksempler på peruanske statsborgere som via flere forskjellige smuglerruter brukte Norge som innfallsport til Europa på jakt etter oppholds- og arbeidstillatelse. Videre har man registrert at personer blir smuglet fra nordafrikanske land til Europa som blindpassasjerer om bord i skip.

Problemene med å etterforske denne kriminalitetsformen er sammenlignbart med de man møter i forbindelse med narkotikalovbrudd. De kriminelle har organisert seg meget godt, har tett kontakt med hverandre over landegrensene, og benytter de mest avanserte kommunikasjonsmetoder. Forekomsten av trusler og bruk av vold for å bringe de involverte til taushet overfor politiet er minst like utpreget som i narkotika- og spritmiljøer. Politiet er derfor i atskillig utrekning avhengig av etterforskingsopplysninger fra andre kilder enn tradisjonelle avhør av siktede og vitner.

3.3.10 Kriminalitet i MC-miljøer

3.3.10.1 Generelt

Antallet motorsykkelklubber i Norge, Danmark, Sverige og Finland ble i 1995 av dansk politi anslått til ca 185. De fleste av disse er legitime foreninger for personer som har interesse for motorsykler. Enkelte av foreningene har imidlertid en sterk tilknytning til kriminalitet. Påfallende mange medlemmer av disse klubbene er tilknyttet narkotikaomsetning. Miljøene er utpreget voldelige og særlig i de siste par år er flere drap, drapsforsøk og annen alvorlig voldskriminalitet satt i sammenheng med oppgjør mellom ulike motorsykkel-miljøer.

Motorsykkelkriminalitet er et upresist begrep idet det for det første er tale om handlinger som er ulovlige selv om de ikke skulle ha noen sammenheng med motorsykkelmiljøer, og dernest er det ofte vanskelig å kunne påvise at en slik sammenheng faktisk finnes. Det kan eksempelvis bevises at enkeltmedlemmer av en motorsykkelklubb driver narkotikakriminalitet uten at man med sikkerhet kan si at dette har sammenheng med vedkommendes tilknytning til klubben. På den annen side er det slik at selv om det i de enkelte tilfeller ikke kan utelukkes at et medlem bedriver sin kriminalitet uavhengig av sitt medlemskap i klubben, gjør totalinntrykket det temmelig åpenbart at denne kriminaliteten i stor grad er direkte initiert av klubbene. Særlig tydelig virker dette for den voldskriminalitet som i den senere tid er utøvd mot eller mellom personer i motorsykkelmiljøer, hvor såvel sammenhengen mellom de ulike angrep og motangrep som klubbenes uttalelser til media underbygger dette.

I Norden fikk Danmark først problemer med motorsykkel-kriminalitet. I begynnelsen av 1970-årene ble det dannet et titalls motorsykkelklubber hvor medlemmene bedrev volds- og vinningskriminalitet. Det ble raskt en innbyrdes konflikt mellom disse klubbene. I kamp om makt og territorium oppsto det flere drapssaker, samt andre eksempler på alvorlig voldskriminalitet. På slutten av 1980-tallet kom den første danske avdeling av den verdensomfattende organisasjonen Hells Angels.

I 1993 etablerte en annen verdensomspennende motorsykkel-organisasjon, Bandidos, seg i Danmark. Hells Angels hadde på dette tidspunktet også etablert seg i Sverige, Finland og Norge. I de siste par år ekspanderte Bandidos kraftig i Skandinavia. Det ble tidlig uttrykt bekymring for at denne utviklingen kunne utløse en bandekrig mellom de to verdensomspennende motorsykkelorganisasjonene.

At gruppene forberedte seg på voldelige oppgjør kunne ses på at medlemmene var involvert i våpentyverier fra såvel militære lagre som private, og ofte utstyrte seg selv med skuddsikre vester. Det ble også etter hvert vanlig at politiet ved pågripelser av slike personer fant dem i besittelse av ladde skytevåpen.

3.3.10.2 Oversikt over voldshandlinger i MC-miljøer i Norden

Følgende oversikt over alvorlig voldsutøvelse i MC-miljøene gir en god illustrasjon av problemet:

3.3.10.3 Mer om trusselen fra MC-miljøene

Selv om den pågående konflikt mellom Hells Angels og Bandidos i første rekke rammer medlemmer og sympatisører av de respektive organisasjoner, samt deres pårørende, rammer motorsykkel- kriminaliteten også andre. Det er berettiget frykt for at utenforstående skal komme til skade. Med den bruk av skytevåpen og sprengmidler som finner sted i byer og andre beferdede steder, er det bare tilfeldigheter som avgjør om også fullstendig utenforstående individer blir drept eller kommer til skade.

De kriminelle motorsykkelorganisasjonene utgjør også en mer direkte trussel mot utenforstående. Organisasjonene forsøker feks ved trusler og vold å påvirke andre motorsykkelklubber ved f eks å kreve at de skal godkjenne ryggmerker etc. I Danmark og også i Norge har motorsykkelklubber engasjert seg i ulovlig inkassovirksomhet, såkalt torpedovirksomhet. Det er videre et godt belegg i domfellelser og andre indikasjoner for å hevde at det er overveiende sannsynlig at disse motorsykkelorganisasjonene er meget sentrale i narkotikaomsetningen i Norden, og at det som nå pågår i realiteten også er en kamp om dette markedet.

Under en hver omstendighet er den grove voldskriminaliteten langt utenfor det som kan tolereres i et moderne rettssamfunn.

Den pågående rivalisering mellom Hells Angels og Bandidos viser at det er nær sammenheng mellom klubbene i Danmark, Sverige, Finland og Norge. Politiet mener også nå å kunne konstatere en langt større reiseaktivitet blant de to motorsykkelgruppenes medlemmer enn tidligere. Dette gjelder mellom de skandinaviske land, men også ved at det observeres tilstedeværelse av medlemmer fra tilsvarende organisasjoner i andre land.

3.3.10.4 Kriminalitet i MC-miljøer – Metodebruk

De kriminelle MC-miljøer kjennetegnes ved utstrakt bruk av vold, særlig i forhold til rivaliserende gjenger. Bruk av militære våpen, endog panservernraketter, har man flere eksempler på fra den senere tid i Norden. Fra enkelte hold betegnes nå situasjonen som Den store nordiske rockerkrig.

De straffbare forhold som begås skal hevnes og man er åpenbart i en situasjon hvor betegnelsen voldsspiral er dekkende.

Politiets bekjempelse av disse miljøene er svært vanskelig. Organisasjonene har en sterk hierarkisk oppbygging og hard indre justis. Det er forhold som kjennetegner organisert kriminalitet og som vanskeliggjør politiets etterforsking. Det er f eks særdeles vanskelig å få opplysninger gjennom politiavhør, fordi de involverte, selv om de skulle være fornærmede, ikke vil medvirke. Gruppenes brutale fremferd gjør det også meget vanskelig å få utenforstående nøytrale vitner til å stå frem og medvirke til oppklaring. De vil ofte frykte represalier. Dette kanskje også uten at trusler er fremsatt eller kommer svært indirekte til uttrykk.

Politiet kan ikke forventes å kunne lykkes i sin kamp mot denne kriminaliteten uten gjennom internasjonalt samarbeid. Et slikt samarbeid vil i stor grad kunne bli skadelidende hvis det er store forskjeller i de etterforskingsmetoder som stilles til politiets disposisjon i de respektive land.

Med tradisjonelle midler er politiet til en viss grad henvist til å spille observatørens rolle når det gjelder etterforsking av voldskriminalitet innen disse miljøer, eventuelt iverksette kostnadskrevende vakthold etc ved spesielle begivenheter.

Vår straffeprosess er basert på at vitner og fornærmede deltar på rettsstatens prinsipper og ikke håndhever hevn og gatejustis.

I tillegg er det belegg for å hevde at representanter for disse miljøer begår annen kriminalitet, ulovlig oppbevaring av våpen, heleri av våpen, heleri av motorsykler og narkotikakriminalitet. Såkalt torpedovirksomhet, pengeinnkreving og krav om beskyttelsespenger har også vært nevnt.

Dagens utradisjonelle metoder gir liten effekt ved etterforsking av disse ekstremt lukkede miljøer. Kilder skremmes til taushet, og infiltrasjon av kort varighet gir ikke innpass og må i tillegg betraktes som meget risikofylt.

Ønskes det bedre politiinnsats mot de kriminelle MC-miljøene, må nye metoder vurderes og romavlytting fremstår som særlig aktuelt.

3.3.11 Satanistmiljøet

3.3.11.1 Generelt

Hvor mange personer som kan sies å tilhøre et satanistmiljø her i landet er noe usikkert. Det er imidlertid på det rene at vi her snakker om et ikke ubetydelig antall, og at slike miljøer finnes på en rekke steder i Norge.

Satanister settes ofte i forbindelse med skadeverk på kristne symboler, kirker ol. Siden 1992 og frem til 1997 er 42 kirker påtent i Norge. Ca halvparten av disse sakene er fortsatt ikke oppklart. Antall tilfeller av gravskjending er uvisst grunnet manglende innrapportering, men det er grunn til å tro at dette tallet er langt høyere enn antall kirkebranner. I samme tidsrom har det vært to drap utført av satanister, hvorav ett mot en person som ikke var knyttet til miljøet. Det er også registrert flere selvdrap innen miljøet.

I 1994 ble en rekke personer som tilhører satanistmiljøet domfelt for bl a kirkebranner.

3.3.11.2 Gruppering av satanistmiljøet

Personer som kan knyttes til Black Metal og/eller satanistmiljøet kan deles inn i ulike kategorier:

Vi har satanister som dyrker ideologien i stillhet og som er mest opptatt av troen på det onde, og som offisielt tar avstand fra kriminell virksomhet.

Den andre gruppen består av personer som står frem og tilkjennegir sin tilknytning til satanismen. I tillegg må de ha utviklet en ideologi som underbygger at de tror på og dyrker det onde. Flere av de som er domfelt for kirkebranner vil falle inn under denne kategori.

Den siste kategorien består av unge personer som ønsker å bli anerkjent i Black Metal og/eller satanistmiljøet. Black Metal-musikken er inngangsbilletten. Kombinasjon av å spille i et Black Metal-band og eksempelvis utøve skadeverk mot kristne symboler, bygninger el, medfører raskt avansement i miljøet. Personer i denne kategori skjuler ofte sin tilknytning til satanistmiljøet i musikkinteressen, men ønsker samtidig å få anerkjennelse i miljøet.

Black Metal-musikken har ført til at det knyttes et nettverk – ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Antallet Black Metal-band har økt betydelig de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt.

Det er personer tilknyttet denne gruppen som er villige til å gå lengst i sin virksomhet for å oppnå anerkjennelse. De har sine forbilder i personer som allerede har begått grove skadeverk mot kirkebygninger el.

3.3.11.3 Utviklingstrekk og metodebruk

Stadig flere unge mennesker synes å være tiltrukket av Black Metal- og/eller satanistmiljøet.

Den kriminalitet som bedrives av personer i satanistmiljøet er først og fremst skadeverk. Det dreier seg imidlertid om svært alvorlig skadeverk. Ødeleggelse av kirker og gravmonumenter har naturlig nok skadevirkninger langt utover det rent økonomiske.

Det foreligger også opplysninger om voldshandlinger forøvet av personer i satanistmiljøene.

Satanistmiljøet er et svært lukket miljø og derav vanskelig for politiet å få innsyn i. Den indre justis synes svært streng. Miljøet synes å være langt mer organisert enn først antatt.

3.3.12 Voldelig høyreekstrem virksomhet

3.3.12.1 Generelt

Politisk ekstremisme er i liten grad årsak til voldshandlinger eller andre straffbare forhold i dagens Norge. Høyreekstrem virksomhet danner i så måte et unntak, og voldelige utslag av rasistisk og nazistisk inspirerte ideologier har vi sett eksempler på siden 1970-tallet. I andre land, særlig Tyskland, har omfanget og graden av ulovlig virksomhet vært langt mer alvorlig. Det vil slik sett være viktig for norsk politi å følge med på internasjonale utviklingstendenser, og i hvilken grad disse internasjonale utviklingstendenser er med på å påvirke norske høyreekstremister i voldelig retning.

3.3.12.2 Trusselbildet

I Norge så vi inntil i fjor at rekrutteringen til de høyreekstreme miljøene økte jevnt og trutt. Det er særlig unge helt ned på ungdomsskolenivå som blir trukket inn i miljøet. De fleste av de nyankomne havner i skinhead-gruppene, som alle har bånd til hovedgruppen Boot Boys.

Det nynazistiske miljøet kan i hovedsak deles i fire grupperinger: Nasjonalsosialistiske grupper, skinhead-grupper, innvandrerfiendtlige grupper og øvrige grupper. De nasjonalsosialistiske grupper bygger sin tro og virksomhet på Hitlers nasjonalsosialistiske tanker, og fornekter Hitlers masseutryddelser og ugjerninger. Grupper knyttet til denne ideologien har i liten grad markert seg de seneste årene. Også grupperinger som er dannet på et innvandrerfiendtlig grunnlag, dvs hvor selve eksistensen og formålet med gruppen er bygget på slik virksomhet, synes å ha redusert sin virksomhet.

Bildet er imidlertid ikke like beroligende i beskrivelsen av skinhead-grupperinger og beslektede miljøer, selv om det forekommer store geografiske variasjoner. Hovedtyngden av skinheadmiljøet finnes på Østlandet og Sørvestlandet. Grunnlaget for en økende lokal utbredelse er i stor grad lederskikkelsenes personlige egenskaper og kontakter. Det viser seg derfor at grupper innen dette miljøet i visse tilfeller kan rekruttere ungdommer i drift helt ned på ungdomsskolenivå. Etter en voldelig konfrontasjon med antirasister og personer fra Blitzmiljøet , pågrep politiet 80 høyreekstreme i deres leide lokaler. Leieforholdet ble da brakt til opphør. Flere forhold i den senere tid viser at miljøet igjen er i ferd med å samle seg, med gamle frontfigurer i ledende posisjoner.

Konfrontasjoner og formentlige aksjoner mot frittstående grupper på venstresiden er på ingen måte av nyere dato.Tradisjonelt oppfatter slike grupperinger og det høyreekstreme miljøet hverandre som hovedfiender. Sammenstøtene finner som oftest sted ved motdemonstrasjoner og markeringer til høyreekstreme konserter og samlinger. I 1996 oppsto en slik konfrontasjon da et tyvetalls nasjonalister var samlet til fest 17. mai i en privat leilighet i Oslo. Idet steinkastende demonstranter samlet seg på gaten, ble det avfyrt skudd med pistol mot dem, og en utenforstående person kom til skade. Noe tilbake i tid har det også vært to bombeattentater mot Blitzhuset i Oslo. Det seneste attentatet fant sted natt til 9. november 1995, som er årsdagen for den såkalte Krystallnatten. Også året før, natt til den 22. august 1994, ble det kastet eksplosiver mot Blitzhuset. Det må påpekes at ingen konkrete personer er mistenkt eller siktet for bombeattentatene, selv om det høyreekstreme miljøet har vært i søkelyset.

I den senere tid har man sett med økende bekymringer på den tiltakende interessen for våpen innen deler av skinhead-miljøet. Terskelen for å benytte våpen har også vist seg å være lav. Våpen er imidlertid intet nytt fenomen, jf eksempelvis Hadelandsdrapene. Imidlertid synes det som om våpen og voldsanvendelse står mer sentralt i deler av miljøet enn tidligere.

Et særdeles bekymringsfullt utviklingstrekk er ildspåsettelser av innvandrerboliger. Etter flere år hvor slik voldsanvendelse har vært fraværende, synes det som man kan registrere to tilfeller av det i den senere tid. Første tilfellet fant sted i Stokke natt til den 30. juli 1996, hvor et hus bosatt av en irakisk familie på åtte, ble forsøkt antent med bensin kl 0400 om natten. Mannen i huset var fremdeles våken og klarte selv å slukke brannen. Fem ungdommer med tilknytning til det høyreekstreme miljøet i Tønsberg ble senere pågrepet for ugjerningen. Natt til søndag den 12. januar 1997 begynte det igjen å brenne i et hus tilhørende en irakisk familie, denne gang i Bergen. Familien oppdaget selv brannen og klarte å komme seg ut av huset. Politiets foreløpige konklusjon var at brannen var påsatt. Kort tid etter ble en 16 år gammel nasjonalist varetektsfengslet for fire uker, siktet for ugjerningen.

3.3.12.3 Utviklingstrekk

Den generelle utviklingen innen det høyreekstreme miljøet virker urovekkende, særlig med tanke på den tilsynelatende økende rekrutteringen av unge påvirkelige mennesker som lett lar seg fange i voldsinspirerte miljøer. De seneste brannstiftelsene med antatte gjerningsmenn i alderen 15 til 17 år styrker denne oppfatningen. Den stadig økende interessen for våpen og våpentrening, kombinert med en hedensk nyreligiøsitet hvor det bestående samfunn ses på som en fiende, kan også skape grobunn for voldshandlinger og andre kriminelle handlinger med en religiøs legitimitet. I tillegg har man stadig pågående konfrontasjoner med grupper på venstresiden, som fører til sammenstøt og voldsanvendelse. Følgelig kan det høyreekstreme miljøet utgjøre en trussel både mot samfunnsinteresser, personer av utenlandsk opprinnelse, autonome/antirasistiske grupperinger, og personer i samfunnsdebatten som aktivt tar til motmæle mot de høyreekstreme oppfatninger.

De stadige sammenstøtene mellom antirasister, spesielt fra Blitz-miljøet og høyreekstreme grupper, har satt søkelyset på høyreekstrem virksomhet i Norge. Denne fokuseringen har ført til at stadig flere lokalmiljø rundt om i Norge er blitt oppmerksom på tilstrømmingen til høyreekstreme grupper i sitt nærmiljø, og har iverksatt offensiver for å stanse denne tilstrømmingen. Disse offensivene har nesten uten unntak hatt en positiv effekt og har ført til samarbeid mellom politi, barnevern, skoler, foreldregrupper mm der man tilbyr alternative fritidsaktiviteter til unge som har havnet i de høyreekstreme miljøene. Dette arbeidet har vært vellykket både i deler av Oslo, Brumunddal, og Hokksund. Som øvrige forebyggende tiltak er det nødvendig å ha en generelt god oversikt over de potensielt voldelige miljøer, og virke forebyggende med politimessig inngripen.

3.3.13 Terrorhandlinger

3.3.13.1 Terrorhandlinger i noen grupperinger

Begrepet terrorisme har ingen presis og entydig definisjon, men kan i alminnelighet karakteriseres som voldshandlinger som er politisk motivert. I utkast til ny lov om forebyggende sikkerhetstjeneste er begrepet terrorhandlinger tatt inn i lovteksten, og er foreslått definert som følger: ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet for øvrig, for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. (Forslag til lov om forebyggende sikkerhetstjeneste § 3 nr 6) Det siterte forslaget er av Forsvarsdepartementet sendt til høring med frist til 24.2.1997 for uttalelse. Begrepene terrorisme eller terrorhandlinger er ikke benyttet i forbindelse med utformingen av strafferettslige bestemmelser. Begrunnelsen for dette er nettopp at en definisjon av slike begreper vanskelig kan bli presise nok til bruk i en formell juridisk sammenheng. Spørsmålet er for øvrig nærmere omtalt i NOU 1993: 3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen.

De typiske terrorhandlinger som bla drap, legemsbeskadigelse, kidnappinger, flykapringer, grovt skadeverk, ulovlig anskaffelse av våpen og sprengstoff mv, er dekket gjennom generelle bestemmelser i norsk straffelov. Disse dekker også de folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom ratifikasjon av internasjonale konvensjoner til bekjempelse av terrorisme.

Generelt sett må det kunne sies at terrortrusselen i Norge er relativt lav, og landet har i stor grad vært forskånet for terrorhandlinger. Dog har vi de senere år erfart eksempler på flykapringer som direkte har berørt Norge, og trusselen om terrorisme har fra tid til annen blitt aktualisert gjennom hendelser i konfliktområder utenfor Norge, jf eksempelvis Gulf-krigen vinteren 1991. Det er klart at det også i Norge finnes objekter som må anses som attraktive mål for terrorisme, samtidig som landets høynede profil i forbindelse med fredsskapende arbeid i verden de senere år, kan medføre en økt risiko for anslag mot norske interesser.

Parallelt med dette er det en kjensgjerning at tilstrømmingen til Norge av flyktninger og asylsøkere fra ulike konfliktområder har økt kraftig de siste 10-12 årene, deriblant fra land og områder i verden som erfaringsmessig har produsert terrorister. Det er en oppgave for norsk politi å forhindre at utlendinger i eksil på noen måte bringer med seg hjemlandets konflikter til Norge, ved å benytte norsk territorium til utførelse, planlegging eller annen støtte til terrorrelatert virksomhet.

Det internasjonale samfunn fordømmer terrorisme i alle former uansett hvilke motiver som ligger bak, hvilket har naturlig sammenheng med at slike handlinger truer uskyldige menneskers liv og helse på en helt uakseptabel måte. Det ligger derfor en sterk oppfordring til alle land om å ha effektive tiltak mot terrorhandlinger, både ved økt grensekontroll, styrking av nasjonal antiterrorlovgivning og koordinering av rettsforfølgning over landegrensene.

På bakgrunn av empiri og utviklingstendenser internasjonalt vil det nedenfor bli gitt en omtale av de faktorer som er blant de viktigste kildene til terrorhandlinger i dag, og som det er viktig at også Norge har en beredskap i forhold til.

Helt siden den islamske revolusjon i 1979, har iranske myndigheter brukt terror som virkemiddel for å øve innflytelse både politisk og ideologisk. Regimet har det siste tiåret vært den fremste eksponent for såkalt statsterrorisme. I tillegg har regimets støtte til ekstreme islamske organisasjoner og grupperinger preget det internasjonale terrorbildet i denne perioden. Trusselbildet i forbindelse med iranskstøttet terrorisme kan dermed inndeles i tre målgrupper: iranske dissidenter, motstandere av islam, samt stater som Israel, USA og Saudi-Arabia.

Fatwaen mot Salman Rushdie i forbindelse med hans bok Sataniske vers er blitt det fremste symbolet på det iranske regimets kamp mot det de betegner som motstandere av islam. Fatwaen, som er en religiøs forordning, innebærer en dødsdom over Rushdie samt de som er involvert i publikasjon og salg av boken. Selv om det er gjort en rekke framstøt for å få fatwaen opphevet, gjelder den fortsatt og kan i praksis etterkommes av alle muslimer. Iranske myndigheter hevder at fatwaen mot Rushdie ikke kan oppheves, ettersom man oppfatter Khomeinis fatwaer som guddommelig ufeilbarlige.

I Norge har det som kjent vært et drapsforsøk på forlagssjef William Nygaard, utgiver av boken Sataniske vers på norsk.

Jødiske og israelske interesser er også en høyt prioritert målgruppe for det iranske regimet og det har proklamert staten Israel som sin fremste fiende.

De fleste islamistiske terrororganisasjoner kan betegnes som nasjonalistiske islamistiske grupper. Det vil si at de involverer seg i territorielle konflikter og bruker islam som sitt kamprop. Vanligvis har disse gruppene en definert struktur, og de er ofte støttet av et bestemt regime. Selv om deres kamp til tider berører den internasjonale arena, er deres primære målsetting begrenset til deres eget hjemland. Eksempler på slike grupper er libanesiske Hizballah, palestinske Hamas og PIJ, algeriske GIA og egyptiske Jamat al-Islamiya.

En annen type islamistiske terrororganisasjoner kan betegnes som transnasjonale grupper. Disse er blitt etablert som en følge av den verdensomspennende islamistiske vekkelsen det siste tiåret, samt krigen i Afghanistan. Gruppene bærer preg av å ha en uformell struktur, der bekjentskap og felles krigserfaring betyr mer enn noe annet.

De palestinske islamistiske gruppene Hamas og PIJ iverksatte en serie med terroraksjoner etter undertegnelsen av Oslo-avtalen 13. september 1993. I desmber 1994 så man de første aksjonene hvor palestinske islamister benyttet selvmordsbomber under sine aksjoner inne i Israel. De til sammen 17 selvmordsaksjonene som Hamas og PIJ står bak siden 1994 til mars 1996 har drept ca 140 mennesker og skadet 600. De palestinske terrororganisasjonene har imidlertid kun rettet sine aksjoner mot israelske interesser i konfliktområdet.

I Norge har man flere religiøse samfunn som sympatiserer med militant islamisme, men det synes vanskelig å knytte enkeltpersoner opp mot konkrete islamistiske grupperinger.

Foruten de foran nevnte utslag av terrorisme, er det mange andre forhold og konflikter, både i Europa og andre deler av verden, som har skapt grobunn for terrorhandlinger. I Europa kan nevnes kurderkonflikten i Tyrkia, konflikten i det tidligere Jugoslavia, i Nord-Irland og minoritetskonfliktene i Spania (baskerne) og på Korsika. Fra tid til annen har man også sett utslag av enkelte av disse konfliktene i Norge, i form av ulovlig ambassadeinntrengning og mistanke om våpentyveri. Noen trussel mot norske interesser spesielt, kan det imidlertid ikke sies å være. Det vil like fullt påhvile norsk politi et ansvar for å motvirke trusler mot utenlandske interesser i Norge, samt å forhindre at Norge blir et sted hvorfra terrorhandlinger annetsteds kan planlegges og finansieres ved at celler av terrororganisasjoner tillates å drive en ulovlig virksomhet uforstyrret.

3.3.13.2 Terrorhandlinger og metodebruk

Det er betegnende for personer og grupper som står bak terrorhandlinger at de er organisert på en måte som gjør det ytterst vanskelig å bekjempe dem gjennom alminnelig politietterforsking. Organisasjonene har gjerne store ressurser til disposisjon, både hva angår personell og materiell. De arbeider i det skjulte med stor oppfinnsomhet og finesse, gjerne utstyrt med avanserte tekniske hjelpemidler. Videre er de ofte besjelet av en særlig overbevisning som gjør dem målrettede og hensynsløse. Særlig i forhold til terrorhandlinger under planlegging, vil det være viktig å kunne gripe inn raskt for i beste fall å avverge fullbyrdede forbrytelser der menneskeliv står i fare for å gå tapt, dernest å kunne oppklare begåtte terrorhandlinger på en effektiv måte.

Personer i miljøer av interesse for politiet, benytter seg i varierende grad av den hurtige utviklingen på det teknologiske markedet. En fellesnevner er imidlertid behovet for å kommunisere. For en rekke enkeltpersoner og grupper er det helt avgjørende å stå i kontakt med likesinnede i inn- og utland, samt moderorganisasjoner i sine respektive hjemland. En slik kontakt har vært vedlikeholdt ved en rekke tradisjonelle metoder, som reisevirksomhet, kurerer, post, telefon og telefaks. Nye kommunikasjonsmetoder har imidlertid endret dette bildet dramatisk de seneste år, både hva angår hemmelig kommunikasjon og spredning av egen propaganda. Dette bidrar til å tegne et helt annet bilde, hvor man med enkle midler kan formidle informasjon til et stort antall mennesker som man ellers ikke ville ha nådd.

Det er selvsagt Internett og bruken av elektronisk post som har revolusjonert formidlingen av informasjon. Her kan man med små økonomiske ressurser kommunisere med resten av verden i løpet av sekunder. Anledningen til å formidle egen informasjon ved å legge denne ut på egne hjemmesider eller aktivt bruke oppslagstavler, blir benyttet i stadig flere miljøer og av stadig flere personer.

Med nye kommunikasjonsmetoder som avlyttingsfrie mobiltelefoner og elektronisk kommunikasjon, har betydningen av telefonavlytting av ordinære linjebaserte telefoner avtatt. I likhet med det øvrige kriminelle miljøet, er kunnskapen om politiets begrensede muligheter til avlytting av slik kommunikasjon godt utbredt. Fra utlandet, hvor avlytting av GSM-telefoner er blitt gjennomført, er det kjent at den overveiende delen av kommunikasjonen (opptil 80 % av den samlede kommunikasjonen innenfor konkrete etterforskinger) faktisk foregår på GSM-telefoner.

En slik utvikling som er beskrevet ovenfor nødvendiggjør en bredere satsing på kontaktskapende virksomhet. Kildeopplysninger fra personer som er sentralt plassert for å fange opp relevant informasjon, blir helt avgjørende for å ha en oversikt over hva som skjer rundt om i ulike miljøer. Slik type informasjon er det ofte svært vanskelig å få tilgang til, ettersom den kun er kjent for en liten gruppe personer som har bygd opp gjensidig tillit over lang tid og under spesielle omstendigheter.

En annen viktig kilde til informasjon om de personer og grupper som etterforskes av politiet i terrorsammenheng, er mistenktes bankkonti. Kontoinnsyn vil kunne gi et viktig bidrag til oversikt over pengeoverføringer både til sentrale personer i Norge og fra utlandet, men kanskje særlig motsatt vei, nemlig pengeoverføringer til våpenkjøp eller til hovedpersoner i utenlandske organisasjoner som kan mistenkes for å planlegge terrorhandlinger. Skal slikt kontoinnsyn ha noen reell betydning, er det imidlertid en forutsetning at det kan skje uten underretning til kontoinnehaver.

Betaling eller andre ytelser til kilder er også en viktig faktor i forhold til kunnskap om de straffbare forhold politiet er satt til å etterforske. Miljøene er lukkede, og formidling av informasjon er ikke uten risiko for potensielle kilder og informanter. Motivasjonen til å bistå politiet kan nok variere, men det er på det rene at det å få godtgjørelse i form av penger ofte vil være en avgjørende faktor.

3.3.14 Forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet mv

3.3.14.1 Generelt

Straffelovens kapitler 8 og 9 står i en særstilling idet de angår forbrytelser som rammer vitale sikkerhetsinteresser i samfunnet. Det dreier seg om landsforræderi, forbrytelser mot landet i eller forut for krig, spionasje, åpenbaring av forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, forsøk på å endre statsforfatningen ved hjelp av ulovlige midler, voldelige anslag mot landets øverste myndigheter, osv.

Den til enhver tid eksisterende trussel mot vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, vil være av en viss betydning for den kapasitet og kompetanse norsk politi trenger til å etterforske de forbrytelser det her er snakk om, i den grad de ikke lar seg forebygge og avverge. På grunn av forbrytelsenes alvor, – i forhold til sikkerhetsinteresser generelt, i forhold til individers demokratiske rettigheter, og i siste instans for norsk suverenitet, – er det imidlertid av betydning at det uavhengig av trusselbildet alltid finnes en straffeprosessuell beredskap i forhold til slike alvorlige forbrytelser.

Gjennom tiden siden Den annen verdenskrig har straffebestemmelsene i kapitlene 8 og 9 fått anvendelse på ulike måter. Dels har de vært anvendt i straffesaker, der nordmenn og andre er dømt for forbrytelser mot straffeloven § 90, 91, 94 (spionasjesaker, gjerne sammen med overtredelse av lov om forsvarshemmeligheter) og § 91 a (flyktningespionasje). Dels har de utgjort det rettslige grunnlag for etterforsking hvor man har hatt mistanke om overtredelse av bestemmelser i de nevnte kapitler, og dels har bestemmelsene også hatt indirekte betydning ved at utenlandsk ambassadepersonell med diplomatisk immunitet i en rekke tilfeller er blitt erklært uønsket i Norge som følge av at de har begått eller forsøkt å begå handlinger som beskrevet i kapitlene 8 og 9, eller ved at de har tilskyndet nordmenn til å begå slike handlinger. Det har dessuten vært maktpåliggende for såvel politiet som andre sikkerhetsmyndigheter å forsøke å forebygge og motvirke forbrytelser mot vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.

3.3.14.2 Dagens trusselbilde

Etter sammenbruddet av Warszawa-pakten og opphøret av den kalde krigs tid, er det i dag ingen militær trussel mot Norge lenger. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke lenger er noen risiko i forhold til nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er en kjensgjerning at det fortsatt drives aktiv og offensiv virksomhet fra fremmede etterretningstjenester rettet mot norske interesser. Samtidig er det slik at selv om hemmelighold av informasjon ikke alltid er like kritisk som før i forhold til fremmede makter, så har omfanget av beskyttelsesverdig informasjon, og ikke minst flyten av slik informasjon i samfunnet, bare økt.

Etter dette er både politiske, økonomiske, teknologiske og militære opplysninger, samt personopplysninger, fortsatt i høy grad mål for fremmed etterretningsvirksomhet. Dette medfører at politiet fortsatt må ha kompetanse og kapasitet til å etterforske forbrytelser på dette området.

I tillegg til tradisjonell spionasje og ulovlig etterretningsvirksomhet, har tilstrømmingen av flyktninger og asylsøkere til Norge de siste årene gitt grobunn for at fenomenet flyktningespionasje har vært stadig økende. Utlendingers opphold i Norge på humanitært grunnlag har reist et viktig dobbeltsidig sikkerhetsproblem. På den ene siden skal utlendinger gis den beskyttelse de behøver og de samme demokratiske rettigheter som norske borgere. Dette innebærer at til tross for en annen stats subjektive behov for oppsyn med dissidenter i eksil, så må norske myndigheter slå ned på enhver form for overgrep som har karakter av flyktningespionasje, og som rammes av straffeloven § 91 a. Dette gjelder enten overgrepene består i å legge press på individer i ulike sammenhenger, eller det er likvidasjoner, slik man har sett eksempler på i andre land. På den annen side er det en grense for hvor langt utlendinger kan tillates å gå i å utføre handlinger rettet mot hjemlandet. Ren meningsytring eller politisk agitasjon er selvsagt tillatt i henhold til anerkjente prinsipper om ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter, mens direkte ulovlige handlinger, eksempelvis voldelige anslag mot representanter for hjemlandet eller ambassadeinntrengninger må forhindres. Det er derfor blitt av økende betydning for norsk politi å ha et våkent øye til de sikkerhetsmessige konsekvenser utlendingers opphold i Norge kan få, både for dem selv og for forholdet mellom Norge og hjemlandet. Det blir med andre ord av sikkerhetsmessig betydning å effektivt kunne etterforske ulovligheter på dette feltet, begått både av utlendinger og av medhjelpere til hjemlandets myndigheter.

3.3.14.3 Behovet for særskilte etterforskingsmetoder i forhold til forbrytelser mot statens sikkerhet og selvstendighet mv

For det første, og som antydet innledningsvis, tilsier forbrytelsenes alvor i seg selv at den etterforskingsmessige beredskap i forhold til forbrytelser mot vitale nasjonale sikkerhetsinteresser settes rimelig høyt, dog slik at den konkrete metodebruk må tilpasses den konkrete trussel.

I enda større grad enn hva tilfellet er for terrorhandlinger, er det av den største betydning å ta i betraktning hvilken kapasitet, kompetanse og organisasjon som står bak tilfeller av anslag mot nasjonale sikkerhetsinteresser. Det kan være enkeltstående individer som ut fra idealistiske motiver begår ulovligheter, men svært ofte vil trusselen springe ut av en organisert virksomhet. Dersom det er en fremmed stat som står bak, sier det seg selv at det finnes store ressurser til disposisjon, i form av personell og avanserte hjelpemidler.

Tidsaspektet er et annet viktig særtrekk ved forbrytelser som rammes av kapitlene 8 og 9 i straffeloven. Den ulovlige etterretningsvirksomheten kan pågå over svært lang tid, gjerne over år, med kontaktvirksomhet, agentverving etc. Den ulovlige virksomheten kan også tilsynelatende opphøre og bli lagt på is, for så å bli reaktivisert på et gitt tidspunkt. Dersom den eller de mistenkte blir klar over at det drives etterforsking, vil muligheten til oppklaring som regel være spolert, og dermed i noen grad også muligheten til å avverge et senere alvorlig straffbart forhold. Videre vil virksomheten ha tendens til å bli mer konspirativ jo mer alvorlig den er, der aktørene er svært sikkerhetsbevisste. Igjen er kommunikasjon mellom mistenkte aktører en svært viktig kilde til informasjon som kan gi oppklaring av straffbare forhold, men som er vanskelig tilgjengelig uten tekniske hjelpemidler. Nyere tids teknologiske utvikling har skapt uante muligheter for bl a kommunikasjon mellom etterretningsagent og agentfører.

Endelig er det også slik at denne typen forbrytelser, i likhet med narkotikaforbrytelser, kan mangle offer og åsted i tradisjonell forstand, hvilket skaper metodemessige utfordringer for en målrettet etterforsking.