NOU 1999: 9

Til laks åt alle kan ingen gjera?— Om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen

Til innholdsfortegnelse

7 Predasjon på atlantisk laks med hovedvekt på sel

Nils Røv (NINA), Lars Folkow (Universitetet i Tromsø, Avdeling for arktisk biologi), Nils Øien (HI) og Nils Arne Hvidsten (NINA)

7.1 Innledning

Forfatterne ble utnevnt av Villaksutvalget for å vurdere selartenes betydning som predatorer på atlantisk laks i sjøen. Notatet omhandler ishavsselene klappmyss og grønlandssel samt kystselene steinkobbe og havert. Også noen andre aktuelle predatorer er kort omtalt. Siden hovedtemaet har vært «Laksen i havet», har vi begrenset arbeidet til å omfatte forholdene i sjøen dvs. fjordsystemer i tilknytning til laksførende vassdrag, kystfarvatn og åpne havområder.

7.2 Kystselene

To arter har fast tilhold langs kysten, steinkobbe og havert . De nordlige landsdelene besøkes mer eller mindre regelmessig av grønlandssel og ringsel – hovedsakelig i vinterhalvåret.

7.2.1 Steinkobben

Denne arten er utbredt i hele landet, men for tiden er bestandene meget svake på Sørlandskysten. Viktige områder i dag er Vestlandet fra Rogaland og nordover, Midt-Norge, Helgelandskysten, Vester­ålen og Troms (Bjørge 1991, Røv 1992, Wiig 1988, Wiig 1989, Henriksen & Haug 1994)

Vi har dårlig kunnskap om den nåværende størrelsen på flere av bestandene. De nyeste tellingene som Havforskningsinstituttet (upubl. notat) har foretatt, tyder på at bestanden i dag er noe større enn det den var i begynnelsen av 1980-åra, da Bjørge (1991) vurderte den norske steinkobbebestanden til å være i overkant av 4000 dyr. Tellinger på 1960-tallet (Øynes 1964, 1966) tyder på at bestanden den gang var omtrent på samme nivå som på 1980-tallet.

I 1980-åra ble det gjennomført et fellingsprogram for å redusere kystselbestandene. Det førte trolig til en betydelig reduksjon i steinkobbebestandene, særlig i Midt-Norge og Helgeland (Wiig 1987), men det ble ikke foretatt systematiske tellinger som viste effekten av avskytingen. I 1988–89 ble så steinkobben i store deler av Sør-Norge rammet av selpest, noe som førte til at enkelte bestander på Skagerrakkysten ble nærmest ble utryddet (Markussen 1992). Også i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal ble bestanden sterkt desimert, mens arten ser ut til å ha klart seg bra i Trøndelag og nordover. Utover i 1990-åra er det registrert bestandsøkning i enkelte områder, (Bjørge et al . 1997, Røv 1992, Hvidsten & Røv 1997). Nyere tellinger som Havforskningsinstituttet har gjort (upubl. notat), viser bl.a. at bestandene i Østfold, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal nå har tatt seg opp igjen etter den kraftige nedgangen i 1980-åra.

Med nåværende forvaltningsordning kan vi regne med at enkelte lokale bestander fortsatt vil øke i antall, særlig der hvor artens leveområder er fredet. I Nord-Trøndelag og Nordland er situasjonen noe usikker. Her er det for tiden sterkt press på kystarealene fra oppdrettsnæringen, og vern av viktigste yngleområdene er ennå ikke gjennomført. Også i de nordligste fylkene er situasjonen usikker, men det er neppe grunn til å forvente noen generell bestandsnedgang. Konklusjon er dermed at bestandsituasjonen er usikker, men at en eventuelt kan forvente en økning, i det minste lokalt.

Voksne steinkobber er sterkt knyttet til faste oppholdssteder både i yngleperioden midtsommers og under hårfellingen. Dyrene bruker noen få, faste hvileplasser gjennom hele året, men studier av radiomerkede individer på Trøndelagskysten (Bjørge et al . 1995) viser at de kan søke næring i en avstand på inntil 20   km fra kjerneområdene. Utenlandske studier (Stewart et al . 1989, Thompson & Miller 1990, Thompson et al . 1991, Thompson et al . 1994) viser det samme mønster. Noen ganger kan de benytte mer perifere hvileplasser i forbindelse med utflukter over flere dager, men de vender alltid tilbake til de faste oppholdsstedene. Ungdyr vandrer trolig normalt ut fra kjerneområdene, og kan således påtreffes i varierende antall også utenom de faste områdene.

Steinkobbens næring er studert i hele dens utbredelsesområde i Nord-Atlanteren (bl.a. Bjørge et al . 1993, Bowen & Harrison 1996, Härkönen & Jørgensen 1991, Olsen & Bjørge 1995, Thompson et al . 1991, Tollit & Thompson 1996). Det er foretatt undersøkelser av mageinnhold av innsamlede dyr og ekskrementanalyser, der ufordøyelige rester er blitt identifisert. Resultatene fra disse undersøkelsene sammen med studier av radiomerkede individer viser at steinkobben lever av fisk og i noen grad blekksprut som fanges nær bunnen eller pelagisk på inntil 200   m dyp. Oftest søker dyrene næring på dybder mellom 10 og 60 m. Den store variasjonen i byttedyr som er funnet, tyder på at steinkobben beskatter de artene som forekommer i størst antall og er lettest å få tak i. De vanligste byttedyrene er torskefisker, sildefisker, tobis, flyndrefisker og blekksprut i størrelsen 5–25   cm. Laksefisk er også blitt påvist som næring hos steinkobbe. Dette vil bli nærmere omtalt nedenfor.

7.2.2 Havert

I Norge har haverten sitt viktigste (og sydligste) kasteområde i Froan i Sør-Trøndelag, men det finnes kasteplasser langs hele kysten nordover (se Haug et al . 1994 og Røv 1992). Dessuten finnes viktige kasteplasser på Kola, bl.a. på Fiskerhalvøya på russisk side av Varangerfjorden. Totalbestanden i de nevnte områdene kan anslås til noe over 5   000 individer, inklusivt ca. 1   800 i Vest-Murmansk.

Tidligere tellinger utført av Øynes (1964, 1966) og beregninger av Wiig (1986) gir ikke noe grunnlag for å anta at det har skjedd store bestandsendringer. Lokalt, som på Froan i Sør-Trøndelag, er likevel bestanden i dag betydelig større enn på 1950-tallet (jfr. Gisvold 1955). Vurderinger i de seinere åra av Wiig et al . (1990) tyder imidlertid ikke på at det har skjedd særlige endringer på 1980-tallet. Sammenlignbare tellinger av Røv et al . (1990) og B. M. Jenssen (i brev til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag) gir heller ikke noen grunn til å anta noen vesentlig bestandsforandring i perioden 1990–96.

Haverten har et helt annet levevis enn steinkobben. Om høsten eller midtvinters (i Finnmark) samler de voksne havertene seg på faste plasser for å kaste ungene og parre seg. Ungene sprer seg langs kysten fra Sogn og Fjordane og nordover (Henriksen et al . 1996, Wiig & Øien 1988). Dess­uten viser beregninger (Bjørge & Mc Connell 1986) at omkring 650 havertunger hvert år kommer over fra De britiske øyer til Vestlandet, men de vender trolig tilbake som voksne. En del unger fra kasteplassene på Kola vandrer vestover til Finnmark (Henriksen et al . 1996). Etter kastingen sprer de voksne dyrene seg langs hele kysten, hovedsakelig fra Midt-Norge og nordover. Studier av radiomerkede individer viser at haverten kan vandre over store kyststrekninger, og at den også kan foreta næringstokter ut i åpent hav.

Vanligvis søker haverten næring langs havbotnen på relativt grunt vann, ned til 30–50 m. Den foretrekker torskefisker, tobis og sild, men også flyndrer og steinbit er vanlig (Murie & Lavigne 1992, Pierce et al . 1991a og b, Prime & Hammond 1990). Selv om haverten er i stand til å ta betydelig større fisk enn steinkobben, tar den oftest relativt små fisk som sil på 5–25   cm, torsk på 10–50   cm og flyndre på 5–30   cm (Pierce & Hammond 1990, Murie & Lavigne 1992).

7.3 Kystselenes predasjon på laksefisk

I årene mellom 1958 og 1971 foretok Departementet for landbruk og fiskerier i Skottland omfattende undersøkelser av mageinnholdet av innsamlede døde seler, og beregnet at laksefisker (hovedsakelig laks) utgjorde omkring 30   % av selenes diett. Det ble derfor konkludert med at selene gjorde stor skade på laksebestandene i skotske farvatn (referert etter Boyle et al . 1990). Seinere ble disse konklusjonene trukket i tvil, fordi de undersøkte selene i hovedsak var blitt tatt ved redskaper for laksefiske i sjøen. Seinere undersøkelser bl . a. av Prime & Hammond (1985) har kommet fram til helt andre resultater, men de metodiske problemer er betydelige. På grunnlag av studier på britiske øyer er det til nå ikke mulig å trekke sikre konklusjoner om betydningen av laksefisk i selenes «naturlige» diett. Laks er imidlertid blitt påvist som «naturlig» næring hos begge kystselartene i skotske farvatn, men bare i et fåtall tilfeller, de fleste hos havert. I Norge fant Bjørge et al . (1993) rester etter tre laks i magen fra en steinkobbe fra Møre i et materiale på totalt 356 mager fra begge artene fra området Møre – Trøndelag. Laksene var uten hode og hadde en antatt lengde på 40–70   cm. Det sies ingen ting om hvorvidt denne selen var skutt ved fiskeredskaper for laks, men funnet kan tyde på at det har vært tilfelle. Under tråling etter post­smolt vest for Island ble det registrert to tilfeller der kystsel spiste postsmolt (Thorison & Sturlaugson 1995).

7.4 Konklusjon – predasjon av kystsel

Selv om det er påvist at kystsel tar frittgående laks i havet, er det svært få undersøkelser som har dokumentert dette. Dette kan skyldes metodiske vanskeligheter. På grunnlag av generell kunnskap om selenes næringsvaner, er det grunn til å tro at utvandrende smolt er i faresonen når den passerer områder med store kystselbestander. Steinkobbens generelle preferanse for små fisk kan tyde på at voksen laks er et suboptimalt bytte under naturlige forhold. Haverten vil derimot ikke ha problemer med å fange smålaks eller laks i mellomstørrelse. Det finnes imidlertid ingen entydige undersøkelser som dokumenterer omfanget av slik predasjon.

7.5 Ishavssel

Ishavsselene omfatter artene klappmyss ( Cystophora cristata ) og grønlandssel ( Phoca groenlandica ). De er begge tallrike i Nordatlanteren og har tilknytning til drivisområder langs Canadas østkyst, langs Grønlandskysten og i det nordlige Barentshav og Kvitsjøen.

7.5.1 Grønlandssel

I våre farvann har vi to bestander av grønlandssel, en som føder ungene i området ved Jan Mayen (Vestisen) og en som føder ungene i Kvitsjøen (Østisen). Totalbestandenes størrelser har vært beregnet til hhv. 250   000 og 600   000 (Øien 1994 og upubl). Ut fra merke-gjenfangstforsøk ser det ut til at ikke- kjønnsmodne dyr fra Vestisbestanden benytter et stort område under næringsvandringene. Det omfatter Øst- og Vest-Grønland, områdene rundt Island, norskekysten og endog Newfoundland. Ungdyr fra Østisbestanden kan trekke vestover til Grønland, men de fleste gjenfangstene er fra norskekysten. Voksne dyr ser ut til å vandre mer regelmessig mellom kasteområder og næringsområdene langs iskanten i nord. Vestis-dyrene beiter fortrinnsvis i områdene mellom Øst-Grønland og Spitsbergen og Østis-dyrene i Barentshavet. Gjenfangster tyder imidlertid på at det kan være en betydelig overlapping i leveområder rundt Spitsbergen.

Vestisbestanden av grønlandssel er sannsynligvis økende. Beregninger av ungeproduksjonen i perioden 1977–1991 har vist en betydelig årlig variasjon, men at det har vært en viss økning i denne perioden. Siden begynnelsen av 1980-årene har fangstene ligget langt under kvotene, noe som kan antas å føre til en økning i bestanden.

Status for Østisbestanden har vært usikker på grunn av noe motstridende informasjon fra russiske og norske undersøkelser. Det bildet vi nå sitter med er at bestanden økte kraftig gjennom 70-årene og i begynnelsen av 80-årene med en rate på ca. 5   % per år. Veksten flatet så av, og bestanden stabiliserte seg på slutten av 80-tallet, trolig som følge av næringsmangel. Selinvasjonene på norskekysten 1986–88 kan ha vært et tegn på dette. Ut over dette har vi registrert en betydelig økning i alder ved kjønnsmodning for hunner, og at gjennomsnittsalderen i fangstene har økt. Den har vært nesten dobbel så høy som i fangstene fra Vestisen. Det kan nevnes at de nyeste beregninger fra russiske tellinger i Kvitsjøen tyder på at denne bestanden nå er over 1 million dyr. I Østisen har de fastsatte kvotene stort sett blitt tatt.

7.5.2 Klapmyss

Vi har også en kastebestand av klappmyss i Vest­isen. Foreløpige beregninger fra et telletokt i 1997 tyder på en ungeproduksjon på minst 25   000, noe som svarer til en totalbestand på 100–150   000 dyr. Mens grønlandsselen er et flokkdyr som i første rekke er knyttet til iskanter og kontinentalsokler, er klappmyssen et solitært dyr som lever i åpent hav og sjelden er å se i kystnære farvann. Studier av satellittmerkede dyr viser at utbredelsen gjennom året er sentrert om Norskehavet. Tilsvarende studier av av Newfoundland-bestanden viser at en stor del av dyrene derifra vandrer mot Danmarksstredet og oppholder seg i tilstøtende områdene, bl.a. ved Island. De to bestandene har dermed felles næringsområder i det sørlige Norskehavet – Island – Danmarksstredet.

Inntil tellingen i 1997 hadde vi ingen informasjon om bestandsstørrelse hos klappmyss i Vest­isen. Det har vært drevet en betydelig fangst på bestanden, særlig mot ungene ( bluebacks ) som har vært spesielt høyt verdsatt. Estimatet nevnt over er foreløpig, og temmelig sikkert et betydelig underestimat. Det er ennå ikke blitt foretatt noen modellberegninger, men siden fangsten har vært svært begrenset i mer enn en tiårsperiode, har bestanden trolig vært økende. De norske myndigheter legger opp til en likevektsbeskatning av ishavsselene, noe som innebærer at bestandene ikke skal vokse utover sitt nåværende nivå. Fangst av ikke-diende unger har nå blitt tillatt igjen, noe som har ført til en fornyet interesse for fangst av bluebacks. Siden dette bidrar med de største verdiene i selfangsten, kan vi forvente at en større del av likevekstskvoten vil bli fanget og dermed føre til en lavere vekst i bestanden.

7.6 Ishavsselenes matbehov og fødevalg

Ishavsselene matbehov er blitt anslått på grunnlag av energi-beregninger. En voksen «gjennomsnittssel» trenger ca. 4,5 – 6   kg per dag (Nordøy et al. , 1995a; Folkow & Blix, 1995). Det betyr bestandene til disse artene spiser omkring 2 millioner tonn fisk og krepsdyr per år, og kan dermed antas å ha betydelige effekter på de ressurser de beiter på. Undersøkelser av fødevalget til grønlandssel i Barentshavet har vist at pelagiske krepsdyr, lodde, sild og polartorsk er viktige byttedyrarter (Nilssen, 1995). Tilsvarende undersøkelser fra Vesterisbestanden er ikke foretatt. Det få studier klappmyssens næring, særlig for Vestisenbestanden. Dette kommer av at arten finnes spredt over store havområder utenom yngle-hårfellingsperiodene (Folkow et al. 1996a) og er da svært vanskelig tilgjengelig for næringsstudier. Under kasting og hårfelling er dyrene lettere å få tak i, men på denne tiden spiser de svært lite. Blant de arter som dominerer i de få undersøkelser som er gjort, finner en dypvannsarter som blåkveite og uer, men også blekksprut og til en viss grad lodde, sild og polartorsk (f.eks. Nansen 1890, Ross 1993, Kapel 1995). Laks er rapportert tatt av klappmyss (Wollebæk 1907; Hjalti Jákupsstovu, pers. medd.), og kan sannsynligvis også tas av grønlandssel, men laks dominerer som ventet ikke dietten til noen av disse selartene.

7.7 Laksens utbredelse

En forutsetning for at predasjon på laks skal finne sted, er at laks og sel finnes samtidig i samme område. Ved overflatetråling i mai – august har en fanget laksesmolt innen et vidt areal i Norskehavet som grovt er begrenses av rette linjer trukket mellom Lofoten, Shetland, Jan Mayen, Bjørnøya og Lofoten, samt i havområdene rundt Færøyane og Shetland. Den generelle utbredelsen hos voksen laks i Atlanteren er vist i Mills (1989). Nord for Lofoten fins det norsk og russisk laks på oppvekst (Jensen et al. 1998). De rapporterte fangstene er gjort i overflaten, ned til ca. 30   m dyp (Holm et al. 1998).

7.8 Studier av ishavsselenes utbredelse og dykkatferd

Utbredelsen og dykkatferden til både grønlandssel og klappmyss er i de siste åtte år undersøkt ved at sel er fanget og påsatt radiosendere der signalene fanges opp av satellitter. Siden senderne limes fast på dyrenes pels, blir forbindelsen med dyrene brutt etter hårfelling ca. ett år etter instrumentering. Metoden innebærer at en i de fleste tilfeller har fått informasjon både om posisjon, dykkdybde og dykkvarighet.

7.8.1 Grønlandssel fra Vestisen.

Ni voksne dyr er blitt merket ved Jan Mayen. I juni 1992 ble tre dyr merket med sendere som bare ga posisjonsopplysninger. En hadde kontakt med dyra i 9–12 mnd., men posisjonsdata ble bare sporadisk mottatt fordi selene i hovedsak oppholdt seg i åpent hav. Grønlandsselen svømmer på en slik måte at en radiosender på dyrenes rygg sjelden eller aldri eksponeres over vannflaten. Data fra disse dyrene stammer derfor i hovedsak fra perioder da dyrene lå oppe på isen. En vet derfor ikke hvor dyrene var, og hva de foretok i de lange perioder da kontakt med senderne ikke kunne oppnåes (Folkow & Blix 1992).

I 1993 ble ny merking foretatt i mars/april, og senderne var aktive frem til slutten av mai, da de trolig falt under hårfellingen. Disse selene oppholdt seg for det meste langs iskanten som denne våren befant seg vest av Jan Mayen. De lå jevnlig på isen, og kontakt kunne derfor ofte oppnås med satellittene (Folkow 1994). Sammenfatningsvis kan vi si at vi ennå ikke har tilstrekkelig informasjon om denne selbestandens utbredelse og dykkatferd. Vi vet derfor ikke i hvilken grad selen oppholder seg i de samme områdene som laksen, og hvorvidt den kan være en mulig predator på laksen i havet.

7.8.2 Grønlandssel fra Østisen

Det er blitt radiomerket 18 voksne individer fra Østisbestanden, med kombinerte sendere som ga opplysninger om både posisjon og dykkatferd. Senderne var så små at de kunne festes direkte på dyrenes hode. Dette viste seg å gi betraktelig mere informasjon om dyrenes opphold i åpent hav enn tidligere studier av Vestisbestanden

Merkingene ble foretatt i Kvitsjøen i 1995 (8 dyr) og 1996 (10 dyr). I 1995 var senderne aktive i perioden februar – mai. Noen av dyrene oppholdt seg hele denne tiden inne i Kvitsjøen, mens de andre foretok vandringer langs Kolakysten så langt vest som til Varangerfjorden (Nordøy et al. 1995b). I 1996 ble merkingen foretatt umiddelbart etter hårfelling, og senderne var aktive i inntil åtte måneder. Samtlige av disse dyrene forlot Kvitsjøen kort tid etter merkingen og vandret nordover mot iskanten syd av Svalbard. De svømte deretter langs iskanten og til dels sydover i åpent hav, men oppholdt seg hele tiden inne i Barentshavet (Folkow et al ., 1996b). En foreløpig konklusjon er derfor at det er lite som tyder på at dyr fra denne bestanden overlapper i utbredelse med de områder hvor laksesmolt er blitt påvist ved overflatetråling .

7.8.3 Klappmyss fra Vestisen

Så langt er 31 dyr fra Vestisbestanden blitt merket med satellittsendere. Ved de tidligste merkingene (1989 og 1991) viste det seg at senderne hadde kort levetid, trolig fordi de ikke tålte stort trykk (Folkow & Blix 1992). Følgende beskrivelse er derfor basert på undersøkelsene fra 1992 og 1993, som har vært vellykkede.

I 1992 ble15 dyr merket tidlig i august, umiddelbart etter hårfelling. 12 av disse hadde sendere som gav opplysninger både om posisjon og dykkatferd, og disse senderne hadde en gjennomsnittlig levetid på ca. ni måneder. Året etter ble fire voksne dyr merket i slutten av mars med tilsvarende kombinasjonssendere som var aktive fram til hårfellingen ca. tre måneder seinere. Ved begge tilfellene spredte dyrene seg etter kort tid fra merkeområdene nær Jan Mayen og foretok til dels lange og langvarige vandringer til forskjellige havområder. Det ble identifisert 12 kjerneområder der storparten av posisjonsdataene stammer fra (Folkow et al .1996).

Resultatene viser at klappmyssens utbredelse til dels overlapper laksens – særlig nord/øst og syd/vest for Færøyane, i Norskehavet og ved eggakanten syd for Bjørnøya, hvor dyrene til sammen tilbrakte 854 seldøgn, omtrent 30   % av totalt. De enkelte områdene omtales nedenfor.

Området nord/øst for Færøyene:

Merkede klappmyss oppholdt seg i dette området i august-januar. Mer enn 80   % av alle dykk gikk ned til dybder på mellom 100 og 600 m, mens dykk under 52 m (som er mest aktuelle for interaksjoner med laks) kun utgjorde 2-5   % av antall dykk. Dette utelukker selvsagt ikke at klappmyssen kan ta laks i overflaten, på vei ned til eller opp fra dykk til større dyp. Resultatene viser imidlertid at klappmyssen sannsynligvis ikke spesialiserer seg på beiting på laks. Dette er heller ikke å forvente siden den forekommer spredt i havet og trolig er vanskeligere å fange enn andre arter. Det er likevel gjort flere fangster av ung klappmyss på lakseliner ved Færøyane (Hjalti Jákupsstovu, pers. medd. ), noe som tyder på at klappmyssen kan ta laks når anledningen byr seg.

Området syd/vest for Færøyane

Klappmyss oppholdt seg i dette området i august og november-mai. Igjen er dykkatferden karakterisert av dykk til 100–600 m (>80   % av dykkene), og av at andelen dykk til dybder <52 m var beskjeden (0 til 7   %). Heller ikke her synes grunnlaget for omfattende interaksjon mellom klappmyss og laks å være tilstede.

Norskehavet

Dette området synes å være mest interessante i forhold til norske laksebestander. Klappmyss oppholdt seg her i august, september, desember, januar og mars–juli. Igjen dominerte dykk til dybder mellom 100 og 600 m (60-90   % av dykkene), men interessant nok var andelen grunne dykk (<52 m) større her enn i områdene ved Færøyene spesielt i sommermånedene juli-august, da andelen utgjorde 30–40 % av alle registrerte dykk. Dette betyr at klappmyssen oppholdt seg i de samme vannmasser som laksesmolten i overlappende tidsperioder og derfor er en mulig predator av laks.

Eggakanten syd for Bjørnøya

Satellittmerket klappmyss ble lokalisert i dette området i august-november. Dykk til 100–300 m dominerte i samtlige måneder, men et betydelig antall dykk (10–25   %) ble foretatt til dybder på under 52 m. Også her overlapper følgelig klappmyss og laks i tid og rom, og predasjon på smolt av klappmyss er derfor mulig.

7.9 Konklusjoner

De pelagiske ishavsselene grønlandssel og klappmyss foretar i løpet av året lange og langvarige vandringer i åpent hav, med en aksjonsradius som gjør overlapp med laksens oppvekstområder i både tid og rom mulig. For grønlandssel fra Vestisbestanden har vi imidlertid ikke tilstrekkelige kunnskaper for å vite om disse er potensielle predatorer av smolt. Når det gjelder Østisbestanden tyder eksisterende data om selenes utbredelse på at en kan utelukke noen betydelig predasjon av laks.

Klappmyss fra Vestisbestanden har en utbredelse i tid og rom som overlapper med laksesmolt. Artens dykkatferd tyder imidlertid på at den primært beiter på andre arter i dypere vannmasser, men en kan ikke utelukke at den tar laks i overflaten, enten på vei opp eller ned i vannmassene, eller i forbindelse med grunnere dykk. Slike dykk forekom relativt hyppig i havområder avgrenset av strekningene Lofoten – Færøyane – Jan Mayen – Bjørnøya – Lofoten. At klappmyssen tar laks er kjent fra bifangster av klappmyss på lakseliner ved Færøyene. Selv om laks sannsynligvis ikke utgjør et viktig innslag i klappmyssens diett, kan slik antatt sporadisk og opportunistisk predasjon av laks ha viktige følger for laksebestanden. Vi mang­ler imidlertid kunnskap som gjør det mulig å vurdere omfanget av slik predasjon.

7.10 Andre aktuelle predatorer på kysten

7.10.1 Storskarv

To arter skarv hekker i Norge. Det er påvist at storskarv tar laksefisk i norske farvatn (Barrett et al . 1990), men omfanget er ikke godt undersøkt. Skarvene er meget effektive predatorer, og både byttedyrvalg, forekomst og utbredelse hos disse artene tilsier at utvandrende smolt er aktuelle byttedyr (Barrett et al . 1990, Røv & Strann 1987). Storskarven er trolig mest aktuell. Bestanden har vært i sterkt vekst i Norge siden 1980-tallet og er nå på ca. 27 000 par (Røv 1997). Arten hekker fra Trøndelag og nordover.

7.10.2 Oter

Det er dokument at oter fanger viltlevende laksefisk i sjøen, men de undersøkelser som er foretatt tyder på at omfanget er lite (Heggberget 1998). Dette kan ha sammenheng med at smolt befinner seg innenfor oterens beiteområde bare en kort tid om våren, og dessuten at oteren stort sett søker næring langs land. Oter fanger overveiende små fisk (Heggberget & Moseid 1994). Derfor er voksen laks som går fritt i sjøen lite aktuell som byttedyr. T. M. Heggberget (i manus) har beregnet at oterbestanden har hatt bestandsøkning på 10   % per år på kysten av Midt- og Nord-Norge etter fredningen i 1982.

7.10.3 Nise og spekkhogger

Nise opptrer i de samme kystområder som laks og spiser fisk av samme størrelse som smolt (se for eksempel Santos et al . 1994). Det er derfor sannsynlig at utvandrende smolt i noen grad kan inngå i nisens diett, men dette er lite kjent. At spekkhogger kan jakte på innvandrende laks har vært viet oppmerksomhet bl.a. av Nichol & Shackleton 1996. De fant en positiv sammenheng mellom forekomst av spekkhogger og ulike laksearter i Nord-Amerika. I Norge er det kjent blant kystbefolkningen at spekkhogger kan «grinde» (dvs. ringe inn) laksestimer. Laksefisker A. Jørrestol ( pers. medd.) har positivt observert at arten har tatt laks i slike tilfeller ved utløpet av Trondheimsfjorden. Det finnes lite informasjon om bestandsutviklingen hos disse hvalartene på Norskekysten.

7.11 Skader på laksefiske og oppdrettsanlegg

Det er en rimelig godt dokumentert at kystselene kan skape problemer for utøvelse av fiske etter laks både i elv og sjø (Fossum 1986, Henriksen & Moen 1996, Korsen 1983, Rikstad & Ørjebru 1982). Henriksen & Moen (1996) oppsummerer konfliktområdet sel og laksefiske med utgangspunkt i forholdene i Tana. Skadene består oftest i at selen tar fisk i faststående bruk og ødelegger redskap. Observasjoner ved en merkestasjon for laks ved utløpet av Trondheimsfjorden i 1997 (Hvidsten & Røv 1997) viser at havert gjorde betydelig skade både på fisk og faststående bruk. Avliving av ett dyr førte til at skadene ble redusert. I noen områder utenfor Trondheimsfjorden hevdes det at omfanget av selskadene har vært så stort at lønnsomt fiske ikke har vært mulig (laksefisker A. Jørrestol, pers. medd.).

Skader på oppdrettsanlegg forårsaket av kystsel og oter kan i noen tilfeller være svært problematiske, men er ikke godt vitenskapelig dokumentert (men se Altmann 1991, Arnemo 1992, Heggberget 1998, Lund & Johansen 1989). Morris (1996) gir en oversikt over skadeproblemet ved britiske oppdrettsanlegg. Det er hevdet der at inntil 10   % av verdiskapningen kan gå tapt som følge av de skader kystselene påfører næringen. Både sel og oter dreper og skader fisk i anleggene og kan forårsake omfattende rømming av fisk ved å skade anleggene (Anon. 1997, Morris 1996). I Norge er det behov for en klarere dokumentasjon av skadeomfanget, og hvordan dette har utviklet seg. I særlig grad er det viktig å skaffe et bedre grunnlag for å kunne vurdere den betydning selskadene har for rømming av oppdrettslaks.

Det kan nevnes at det er utviklet akustiske skremmemetoder for sel og oter (Anon. 1996). Utprøving av slike foregår også i vårt land. Det gjenstår å se hvorvidt dette vil bidra til å løse problemet på lang sikt.

7.12 Sluttbemerkninger

Innen gruppen sjøpattedyr/vilt tyder foreliggende kunnskap på at steinkobbe og storskarv er særlig aktuelle predatorer på utvandrende smolt i kystfarvann. I noen områder opptrer steinkobben i kolonier på opptil flere hundre dyr i vandringsveiene for smolt, og en kjenner til at lokale bestander har øket i antall i den perioden vi har hatt en nedgang i laksestammen. En må likevel ta i betraktning at steinkobben generelt er fåtallig i Norge. Storskarvbestanden har hatt en sterkt økning siden 1980-åra. Trolig har vi i dag skarvbestander på kysten som er betydelig større enn tidligere i dette århundret. Vi har ingen konkrete data som viser betydningen av de over nevnte artenes predasjon på smolt. Oteren er knyttet til fjæresonen og er derfor neppe av særlig betydning som predator på smolt i sjøen. I vassdragene derimot kan oterens predasjon på yngel tenkes å ha betydning, men dette har ikke vi vurdert. Også denne arten har hatt en sterkt bestandsøkning i de siste 10–20 åra.

I kystområdene er det grunn til å rette oppmerksomheten på havert og spekkhogger som mulige predatorer på innvandrende laks, men ingen av disse artene har hatt en slik bestandsøkning at de kan antas å ha hatt en vesentlig betydning for den generelle bestandsnedgangen hos laks i våre farvatn.

På grunnlag av vår viten om ishavsselenes utbredelse og biologi samt laksens oppholdssteder i havet, er det rimelig å anta at særlig klappmyss kan være en mulig predator på laks i oppvekstområdene i Atlanterhavet. Arten har i deler av året et pelagisk levevis og finnes i de samme områder som laksen. Studier av interaksjoner mellom laks og ishavsselene klappmyss og grønlandssel i sitt naturlige miljø er imidlertid svært vanskelige og kostnadskrevende. Mulighetene for innsamling av eksemplarer av artene i områder hvor laksesmolt oppholder seg, er svært begrensede.

Referanser

Anonymus 1996. Airmar keeps seals from salmon farms. – Fish Farm. Int. 23.

Anonymus 1997. NMFS draft out: Seals vs. penned salmon. – Fish Farm. News 5: 20–21.

Altmann, K. 1991. Skadedyr i matfiskanlegg i Finnmark. – Finnmarkforskning Rapport 4: 1–28.

Arnemo, J. M. 1992. Predatorskader på oppdrettsfisk. – Norsk Veterinærtidsskrift 104: 455–459.

Barrett, R., Røv, N., Loen, J. & Montevecchi, W.A. 1990. Diets of shags Phalacrocorax aristotelis and cormorants P. carbo in Norway and possible implications for gadoid stock recruitment. – Mar. Ecol. Prog. Ser. 66: 205–218.

Bjørge, A. & McConnell, B. 1986. Gjenfangster i Norge av havert merket i Storbritannia. – Fisken Hav. 1982(2): 1–8.

Bjørge, A. 1991. Status of the Harbour Seal, Phoca vitulina L., in Norway. – Biological Conservation 58: 229–238.

Bjørge, A., Olsen, M. & Prime, J. 1993. Food and Foraging of the Harbour Seal, Phoca vitulina L., in Norwegian waters. In: Bjørge, A. The Harbour Seal, Phoca vitulina., in Norway and the role of Science in Management. – Dr. scient thesis, Univ. of Bergen.

Bjørge, A., Thompson, D., Hammond, P., Fedak, M., Bryant, E., Aarefjord, H., Roen, R. & Olsen, M. 1995. Habitat use and diving behaviour of harbour seals in a coastal archipelago in Norway. – Pp. 211–223 in: Blix, A. S., Walløe, L. & Ulltang, Ø. (eds.). Whales, seals, fish and man. Elsevier, Amsterdam.

Bjørge, A., Haug, T. & Øien, N. 1997. Forvaltning av sel på Norskekysten. – upubl. Rapport SPS 9701, HI/SMR. 3. januar 1997.

Boyle, P.R., Pierce, G. J. & Diak, J. S. W. 1990. Sources of evidence for salmon in the diets of seals. – Fish. Res. 10: 137–150.

Bowen, W. D. & Harrison, G. D. 1996. Comparison of harbour seal diets in two inshore habitats of Atlantic Canada. – Can. J. Zool. 74: 125–135.

Cottrell, P. E., Trites, A. W. & Miller, E. H. 1996. Assessing the use of hard parts in faeces to identify harbour seal prey: results of captive-feeding trials. – Can. J. Zool. 74: 875-880.

Folkow, L. 1994. Satellitt-overvåkning av selens vandringer og atferd. Ottar 201 : 34–37.

Folkow, L.P. og A.S. Blix. 1992. Satellite tracking of harp and hooded seals. Wildlife Telemetry. Remote monitoring and tracking of animals, I.G. Priede, S.M. Swift (red.), Ellis Horwood, Chichester, pp. 214–218.

Folkow, L.P. og A.S. Blix. 1995. Distribution and diving behaviour of hooded seals. 1995. Whales, seals, fish and man, A.S. Blix, L. Walløe, Ø. Ulltang (red.), Elsevier Science B.V., Amsterdam, pp. 193–202.

Folkow, L.P., P.-E. Mårtensson og A.S. Blix. 1996a. Annual distribution of hooded seals ( Cystophora cristata ) in the Greenland and Norwegian Seas. Polar Biol. 16 : 179–189.

Folkow, L.P., E.S. Nordøy, V. Potelov, V. Prichtchemikhine og A.S. Blix. 1996b. Satellite-linked monitoring of harp seals ( Phoca groenlandica ) in the White and Barents Seas. Abstract, 5th European International Conference on Wildlife Telemetry, Strasbourg, France, 25–30 August, abstract no. SX-3.

Fossum, K. 1986. Steinkobbe Phoca vitulina vitulina (L.) og skade på laks Salmo salar L. og redskap ved kilenot- og krokgarnfiske i Namsenfjordområdet. – Hovedoppgave NLH, Institutt for naturforvaltning, 47 pp.

Gisvold, A. T. 1955. Telling av havert i Froan. – Fauna, Oslo 2: 72–74.

Harvey, J. T. 1989. Assessment of errors associated with harbour seal ( Phoca vitulina ) faecal sampling. – J. Zool., Lond. 219: 101–111.

Haug, E., Henriksen, G., Kondakov, A., Mishin, V., Nilssen, K. T. & Røv, N. 1994. The status of Grey Seals Halichoerus grypus in North Norway and on the Murman coast, Russia. – Biol. Conserv. 70: 59–67.

Heggberget, T. M. 1998. Hvorfor angriper oter? – Havbruk 14: 14–16.

Heggberget, T. M. & Moseid, K.-E. 1994. Prey selection in coastal Eurasian otters Lutra lutra . – Ecography 17: 331–338.

Henriksen, G. & Moen, K. 1996. Interactions between seals and salmon fisheries in Tana River and Tanafjord, Finnmark, North Norway, and possible consequences for the harbour seal Phoca vitulina . In: Henriksen, G. Status of Grey Seal Halichoerus grypus and Harbour Seal Phoca vitulina in the Barents Sea Region. – Dr. scient thesis, NTNU, Trondheim.

Henriksen, G., Haug, T., Kondakov, A., Nilssen, K. T. & Øritsland, T. 1996. Tagging and recoveries of grey seals Halichoerus grypus in North Norway and on the Murman coast, Russia. – ICES, C.M. 1996/N: 6, pp.14.

Henriksen, G. & Haug, A. 1994. The status of the harbour seal Phoca vitulina in Finnmark. – Fauna Norv. Ser. A, 15: 19–24.

Holm, M., L.P. Hansen og J.C. Holst. 1998. Laks i havet – kunnskapsstatus – forskningsbehov og flaskehalser. Rapport fra Havforskningsinstituttet/Norsk Institutt for Natur og Kulturforskning, 27 p.

Härkönen, T. & Heide-Jørgensen, M.-P. 1991. The harbour seal Phoca vitulina as a predator in the Skagerrak. – Ophelia 34: 191–207.

Hvidsten, N. A. & Røv, N. 1997. Prosjekt «Bestandsovervåkning av laks i Trondheimsfjorden» – Upubl. notat, Oppdragsrapport 1997.

Jensen, J.A., Zubchenko, A., Heggberget, T.G., Hvidsten, N.A., Johnsen, B.O., Kuzmin, O., Loenko, A.A., Martynov, Y.M., Lund, R., Næsje.T., Sharov, A.F. & Økland, F. 1998. Cessation of the Norwegian drift net fishery for Atlantic salmon: Changes observed in Norwegian and Russian populations. – ICES, Journal of Marine Science, in press.

Kapel, F.O. 1995. Feeding ecology of harp and hooded seals in the Davis Strait-Baffin Bay region. Whales, seals, fish and man, A.S. Blix, L. Walløe, Ø. Ulltang (red.), Elsevier Science B.V., Amsterdam, pp. 287–304.

Korsen, I. 1983. Selskaderegistreringer – en undersøkelse av skader på laks og kilenøter forårsaket av sel. – Rapport fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, miljøvernavdelingen, 16 s.

Lund, E. & Johansen, J. 1989. Viltskader i matfiskanlegg i Finnmark. – Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen, Rapport 31.

McConnell, B.J., Chambers, C., Nicholas, K. S. & Fedak, M. A. 1992. Satellite tracking of grey seals ( Halichoerus grypus ). – J. Zool., London 226: 271–282.

Markussen, N.H. 1992. Apparent decline in the Harbour Seal Phoca vitulina population near Hvaler, Norway, following an epizootic. – Ecography 15: 111–113.

Mills, D. 1989. Ecology and management of Atlantic Salmon. – Chapman and Hall, London. 249 pp.

Morris, D. S. 1996. Seal predation on salmon farms in Maine, an overview of the problem and potential solutions. – Mar. Technol. Soc. J. 30 39–43.

Murie, D. J. & Lavigne, D. M. 1992. Growth and feeding habits of grey seals ( Halichoerus grypus ) in the northwestern Gulf of St. Lawrence, Canada. – Can. J. Zool. 70: 1604–1613.

Nansen, F. 1890. Paa ski over Grønland. Kristiania (Oslo): Aschehoug & Co.

Nichol, L. M. & Shackleton, D. M. 1996. Seasonal movements and foraging behaviour of northern resident killer whales ( Orcinus orca ) in relation to the inshore distribution of salmon ( Oncorhynchus spp.) in British Columbia. – Can. J. Zool. 74: 983–991.

Nilssen, K.T. 1995. Seasonal distribution, condition and feeding habits of Barents Sea harp seals ( Phoca groenlandica ). Whales, seals, fish and man , A.S. Blix, L. Walløe, Ø. Ulltang (red.), Elsevier Science B.V., Amsterdam, pp. 241–254.

Nordøy, E.S., P.-E. Mårtensson, A.R. Lager, L.P. Folkow og A.S. Blix. 1995a. Food consumption of the Notheast Atlantic stock of harp seals. Whales, seals, fish and man, A.S. Blix, L. Walløe, Ø. Ulltang (red.), Elsevier Science B.V., Amsterdam, pp. 255–260.

Nordøy, E.S., L.P. Folkow, V. Potelov, V. Prichtchemikhine og A.S. Blix. 1995b. Distribution and dive behaviour of White Sea harp seals, between breeding and moulting. Abstract, 11th Biennial Conference on the Biology of Marine Mammals, Orlando, USA, 14–18 December, p. 83.

Olsen, M. & Bjørge, A. 1995. Seasonal and regional variations in the diet of harbour seal in Norwegian waters. – Pp. 271–285 in: Blix, A. S., Walløe, L. & Ulltang, Ø. (eds.). Whales, seals, fish and man. Elsevier, Amsterdam.

Pierce, G. J., Boyle, P.R. & Diack, J. S. W. 1991a. Digestive tract contents of seals in Scottish waters: comparison of samples from salmon nets and eleswhere. – J. Zool., Lond. 225: 670–676.

Pierce, G. J., Miller, A., Thompson, P. M. & Hislop, J. R. G. 1991b. Prey remains in grey seal ( Halichoerus grypus ) faeces from the Moray Firth, north-east Scotland. – J. Zool., Lond. 224: 337–341.

Prime, J. H. & Hammond, P. S. 1985. The diet of grey seals in the North Sea assessed from faecal analysis. – Pp. 84–99 in: Sea Mammal Research Unit Report on the impact of grey seals on North sea resources. Sea Mammal Research Unit, Natural Environment Research council, Cambridge.

Prime, J. H. & Hammond, P. S. 1990. The diet of grey seals from the South-Western North Sea assessed from analyses of hard parts found in faeces. – J. App. Ecol. 27: 435–447.

Rikstad, A. & Ørjebu, A. 1982. En spørreundersøkelse blant sjølaksefiskerne i Finnmark i 1981. – DVF-rapport 1982, nr. 2. 29 s.

Ross, S.-A. 1993. Food and feeding of the hooded seal (Cystophora cristata) in Newfoundland. M.Sc. Thesis, Memorial University of Newfoundland, St. John"s, Newfoundland.

Røv, N., Lorentsen, S.H. & Ekker, M. 1990. Havertundersøkelser i Froan, Sør-Trøndelag, høsten 1989. – NINA Oppdragsmelding 38: 1–10.

Røv, N. 1992. Utbredelse og forekomst av kystsel i Trøndelag og Nordland sør for Vestfjorden. – NINA Oppdragsmelding 159: 1–15.

Røv, N. & Strann, K.-B. 1987. The present status, breeding distribution, and colony size of the Cormorant Phalacrocorax carbo carbo in Norway. – Fauna norv. Ser. C. Cinclus 10: 39–44.

Røv, N. 1997. Population trends and regulation of breeding numbers in the Great Cormorant in Norway. – Suppl. Ric. Biol. Selvaggina XXVI: 5–9.

Santos, M. M., Pierce, G. J., Ross, H. M., Reid, R. J. & Wilson, B. 1994. Diets of small cetaceans from the Scottish coast. – ICES Council meeting papers, ICES, copenhagen, 1994, 16 pp.

Stewart, B. S., Leatherwood, S. & Yochem, P. K. 1989. Harbour seal tracking and telemetry by satellite. – Marine Mammal Science 5: 361–375. .

Thompson, P. M. & Miller, D. 1990. Summer foraging activity and movements of radio-tagged common seals ( Phoca vitulina ) in the Moray Firth, Scotland. – J. Appl. Ecol. 27: 492–501.

Thompson, P. M., Pierce, G.J., Hislop, J.R.G., Miller, D. & Diack, J.S.W. 1991. Winter foraging by common seals ( Phoca vitulina ) in relation to food availability in the inner Moray Firth, N.E. Scotland. – J. Anim. Ecol. 60: 283–294.

Thompson, D., Hammond, P. S., Nicholas, K. S., & Fedak, M. A. 1991. Movements, diving and foraging behaviour of grey seals ( Halichoerus grypus ). – J. Zool. Lond. 224: 223–232.

Thompson, P.M., Miller, D., Cooper, R. & Hammond, P.S. 1994. Changes in the distribution and activity of female harbour seals during the breeding season: implications for their lactation strategy and mating patterns. – J. Anim. Eclo. 63: 24–30.

Thorisson, K. & Sturlaugsson, J. 1995. Postsmolts of ranched Atlantic salmon ( Salmo salar L.) in Iceland: 4. Competitors and predators. – ICES Council Meeting Papers., ICES, Copenhagen, 9 pp.

Tollit, D. J. & Thompson, P. M. 1996. Seasonal and between-year variation in the diet of harbour seals in the Moray Firth, Scotland. – Can. J. Zool. 74: 1110–1121.

Wiig, Ø. 1986. The Grey Seal Halichoerus grypus in Norway. – Biol. Conserv. 38: 339–501.

Wiig, Ø. 1987. A review of coastal seal culls in Norway 1980–1986. – Proc. Coastal Seal Symp., Oslo 28–29 April.s. 227–234.

Wiig, Ø. 1988. The Grey Seal Halichoerus grypus (Fabricius) and the Common Seal Phocavitulina L. In Troms, northern Norway. – Fauna norv. Ser. A. 9: 43–46.

Wiig, Ø. & Øien, N. 1988. Recoveries of common seals Phoca vitulina L. tagged along the Norwegian coast. – Fauna Norv. Ser. A 9: 51–52.

Wiig, Ø., Ekker, M., Ekker.T. & Røv, N. 1990. Trend in the pup production of grey seals Halichoerus grypus at Froan, Norway, from 1974 to 1987. – Holarct. Ecol. 13: 173–175.

Wollebæk, A. 1907. Über die Biologie der Seehunde und die Seehundjagd in europäischen Eismeer hauptsächlich nach norwegischen Quellen. Rapp. Cons. Explor. Mer. 8 : 5-82.

Øien, N. 1994. Er det nok grønlandssel til at den kan høstes? Forvaltning og fangstutsikter. Ottar 201 : 25–33.

Øynes, P. 1964. Sel på norskekysten fra Finnmark til Møre. – Fiskets Gang 50: 694–707.

Øynes, P. 1966. Sel i sør-Norge. Fiskets Gang (1966): 834–839.

Til dokumentets forside