9 Fysiske inngrep i lakseførende vassdrag

Hovedvekt på vassdragsregulering til kraftformål

Tor G. Heggberget (NINA), Gunnar Raddum (LFI, Universitetet i Bergen) og Svein Jakob Saltveit (LFI, Universitetet i Oslo)

9.1 Innledning og bakgrunn

Med fysiske inngrep i vassdrag menes inngrep som enten påvirker vassdrag direkte eller indirekte gjennom endringer i nedbørsfeltet, begrenset til inngrep som påvirker vannkvalitet, vannføring og elveleiets morfologi.

Aktuelle typer inngrep som faller innenfor denne rammen er vassdragsreguleringer, grusgraving, forbygging og veg- og brubygging.

Vassdragsregulering til produksjon av elektrisk energi representerer det desidert mest omfattende inngrep i norske vassdrag. Om lag 2/3 av alle norske vassdrag er påvirket av ulike typer fysiske inngrep. Foreliggende utredning legger hovedvekten på vassdragsregulering til kraftformål, fordi det er her det finnes mest informasjon om biologiske effekter. Andre typer inngrep kan til dels være omfattende, men de har ikke blitt omfattet av samme forskningsmessig fokus som vassdragsreguleringer, og det finnes derfor svært begrenset informasjon om virkningene av andre typer inngrep i laksevassdrag. Andre typer inngrep vil bli behandlet mer perifert.

Generelt gjelder at det eksisterer lite konkret kunnskap som gjør det mulig å kvantifisere effektene av de forskjellige typer inngrep, som f.eks. tap i smoltproduksjon. Mange av inngrepene skjedde på tidspunkt da det ikke var vanlig å dokumentere effekter på f.eks. laks. Dessuten mangler det gode metoder for å måle effektene av ulike typer fysiske inngrep på en nøyaktig måte. Et annet forhold er at det ofte eksisterer flere inngrep i samme vassdrag, og som regel har de skjedd til forskjellig tidspunkt. Det kan derfor være vanskelig å sortere effektene av de ulike inngrepene, samtidig som en ikke kjenner samvirket av flere enkeltinngrep. Det er som regel dårlige kunnskaper om bestandssituasjonen før inngrep. Dessuten er det betydelige årlige variasjoner (ofte 100–200   %) i laksebestander. Dette gjør at det er umulig å gi eksakte tall for kvantitative effekter av fysiske inngrep i de fleste vassdrag.

I det store flertallet av vassdrag med fysiske inngrep, er undersøkelsene av en slik karakter at det er vanskelig å trekke konklusjoner om kvantitative effekter på laksebestanden. Noen vassdrag er imidlertid bedre undersøkt enn andre. I tillegg foreligger det generell biologisk kunnskap som kan anvendes til å forstå hvilke prosesser som foregår når et vassdrag endres fysisk på grunn av ulike former for menneskelig aktivitet. Overføring og generalisering av kunnskap er derfor i de fleste tilfeller nødvendig for å evaluere de totale effektene på fiskebestander i vassdrag. Med unntak av i vassdrag med de helt dramatiske effektene, ligger virkningene av de vanligste former for fysiske inngrep oftest innenfor rammene av naturlig og metodisk variasjon. Det er derfor vanskelig å anvende statistiske metoder for å teste betydningen av slike effekter. I tillegg er det både kortsiktige og langsiktige effekter av et inngrep. Korttidseffekter er lettere å måle og kvantifisere enn langtidseffekter, som utvikler seg gradvis over tid, og som dermed er vanskelig å skille fra naturlige variasjoner.

9.2 Økologisk tilnærming og laksens krav til leveområder

9.2.1 Populasjonsdynamikk og habitat

Vi vil her gi noen generelle betraktninger rundt begrepet «tetthetsavhengig dødelighet» for dyr som hevder territorier. I begrepet ligger det at en populasjon som utnytter resursen i et område får en tilbakemelding (feedback) fra området. Resurser er her føde/jaktområder, oppholdsted/territorier. Tilbakemeldingen vil som regel være av negativ karakter og generelt påvirke dødsrater, fødselsrater og migrasjon. Under sistnevnte begreper finnes det ytterligere flere former for negativ feedback. Et begrep er interference som innebærer at fødeinntaket kan få en korttidsnedgang, grunnet slåssing, stjeling, forsvinning av bytte eller at territoriet blir forringet ved at andre trenger seg inn m.m. Et annet begrep er depletion som innebærer at f.eks. matressursene forsvinner grunnet overbeiting. Negative tilbakemeldinger fører videre til lavere reproduksjonsrater samtidig som dødsratene stiger. Generelt er:

Populasjonsstørrelse = gjennomsnitt reproduksjon mot gjennomsnitt dødelighet

Videre kan bæreevnen til et habitat/område defineres slik:

Bæreevne = det nivået der effekten av at et individ kommer til resulterer i at et annet dør eller forlater området.

Gode territorier er vanligvis en begrenset ressurs. Hvis individtallet skal økes, må også antall territorier øke eller oppsplittes. Oppsplitting av gode teritorier fører til at disse får dårligere kvalitet. Dette virker igjen negativt på populasjonen. Når omtrent halvparten av de gode habitatene er borte, vil populasjonen få store problemer. Dersom dårlige habitat ødelegges, får dette små skader inntil ca. 50   % ødeleggelse. Deretter øker den skadelige effekten raskt på populasjonen.

Ved reguleringer påvirker man disse faktorene direkte. Redusert vannføring vil ved et eller annet nivå fjerne habitat og territorier. Sammenpressing av ungfisk på mindre områder fører til mindre territorier, økt interference og depletion, noe som vil gi økt dødelighet. For eksempel vil utsetting av mer fisk forverre en slik situasjon.

Dødeligheten øker med økende individtetthet. På hvilke populasjonsnivåer dette vil skje, vil avhenge av graden av interference , variasjonen i individenes aggressivitet og hvor raskt ressursene tømmes. Forvaltningen av norske laksevassdrag har i liten grad tatt hensyn til disse forholdene. En vet derfor lite om den egentlige bæreevne for laksunger i regulerte vassdrag, og hvordan dette henger sammen med habitatkvaliteten etter en regulering. Det er ingen lineær sammenheng mellom tørrlagte arealer og tap av habitat/territorier, noe som i praksis innebærer at en vannreduksjon på f.eks. 30   %, ikke automatisk innebærer en tilsvarende reduksjon i tetthet av laksunger.

9.2.2 Produksjonsgrunnlaget

For mange fiskearter er opphold i rennende vann en viktig del av livssyklusen. Ungfisk av laks kan være opptil flere år på elv før de vandrer til havet. Mye av beskatningen av laks foregår på rennende vann under gytevandring. For forvaltningen av laks er det derfor viktig med kjennskap til grunnlaget for fiskeproduksjon i rennende vann. Karakteristisk for norske elver og bekker er sterk variasjon i vannføring gjennom året. Vannføringen er lavest om vinteren og på sommeren, mens den er høyest under vår– og høstflom.

Vannbevegelsen er den viktigste regulerende faktor i rennende vann, idet den kontrollerer de fysisk–kjemiske faktorer, bunnsubstratet og til en viss grad temperatur og næring.

Substrattype er en viktig, bestemmende faktor for utbredelse og mengde av bunndyr og fisk. Substrat gir habitat, næring og skjul. Selv om få bunndyr er begrenset til et spesifikt substrat, har de fleste bunndyr bestemte preferanser for ett eller noen få bunntyper.

Vanntemperaturen er avhengig av de klimatiske forholdene, nedbørfelt og av grunnvannstilførselen. Temperaturen er dessuten en av de viktigste omgivelsesfaktorene som påvirker fiskebestandene bl.a. ved valg av gytetidspunkt, vekst og vandringer hos laks.

I tillegg til direkte effekter påvirker og samvirker vannhastighet og vannføring også andre økologiske variable som f.eks. substrat og næringstilbud. Vannhastighet bestemmer for eksempel habitatbetingelsene for bunndyr og fisk i rennende vann. Kompleksiteten i samspillet gjør det vanskelig å fastsette betydningen av de ulike variable.

Mengden bunndyr og fisk innen et vassdrag kontrolleres enten av biologiske faktorer avhengig av tetthet (konkurranse, nedbeiting eller parasittisme) eller av fysisk-kjemiske faktorer uavhengig av faunaens tetthet. Av publisert informasjon synes faktorer uavhengige av tetthet å være av størst betydning for reguleringen av organismer i rennende vann. Produksjonsarealet vil også variere med vannføringen. Vannføringen bestemmer med andre ord i stor grad hvor mye bunndyr og fisk en elv kan produsere.

Kvalitet og kvantitet av det detritus som tilføres elva, er av stor betydning for de organismer som er tilstede, og dermed grunnlaget for produksjon av fisk. Detritus har ikke bare betydning for den delen av elva det tilføres, men ubrukt, dødt organisk materiale transporteres til nye områder nedstrøms og påvirker der organismesamfunnets struktur og funksjon. Det er derfor viktig å ta vare på vegetasjonen (lauvtrær, busker) langs elvebredden. Mange steder fjernes denne på grunn av forskjellig menneskelig aktivitet (dyrking, vegbygging, bosetning, sportsfiske etc.).

Laksefisk er ofte territoriale, og mengden føde som de kan ta, avhenger av territoriets størrelse og næring som passerer. Et godt territorium for laksunger har et eller flere områder med langsomt rennende vann hvor fisk kan vente på drift, mens den bruker lite energi. Et samvirke mellom mengde næring, fysisk habitat og fiskens oppførsel vil bestemme en bekk eller elvs bæreevne.

Laks stiller spesifikke krav til sitt oppvekstområde, habitat.Viktige faktorer er vanndyp, vannhastighet, substrat og skjul. Vannhastighet synes å være den viktigste faktor for valg av habitat og utbredelse av laksunger i elv. Egnede sommerhabitat for laksunger har et dyp som varierer mellom 5 og 90   cm, gjennomnittlig vannhastighet er 10–80   cm/s og substratet er grus til grov stein. Arten og dens ulike livssyklusstadier stiller ulike krav til disse faktorene. Årsunger blir funnet på grunnere områder nær land, mens eldre parr har større spekter i habitatbruk. Habitattilgjengelighet influerer både på habitatbruk og habitatpreferanse. I et vassdrag er tilbudet av habitat svært varierende, og for optimal produksjon av fisk er det viktig til enhver tid å ivareta mest mulig av de oppvekstområder som fisk foretrekker.

Basert på målinger av habitatbruk og habitattilbud i et vassdrag er det utarbeidet kurver som viser det habitat fisk foretrekker. Denne habitatpreferanse er brukt for simulering av mengde optimalt habitat i relasjon til vannføring. Ofte reduseres arealer med optimalt habitat først ved relativt lave vannføringer. Det skyldes at selv om arealer med egnet habitat forsvinner ved reduksjoner i vannføringer, blir nye områder som før ikke ble benyttet, nå tilgjengelige. Dette vil imidlertid variere med livsstadium (yngel, parr, voksen fisk), tidspunkt (dag, natt, årstid), størrelse og type vassdrag og tilstedeværelse av øvrige fiskarter. Det finnes imidlertid ingen relasjoner mellom habitatbruk, habitatpreferanse og tetthet av fisk. Ved lave tettheter av fisk kan en lavere vannføring gi et tilstrekkelig areal av optimalt habitat for fisk, mens det ved høyere tetthet vil være nødvendig med et større areal optimalt habitat.

Gyteplassene for laks ligger i områder med betydelig vannhastighet, som regel i nedkant av kulper der vannet begynner å aksellerere mot nedenforliggende stryk. Laksungene er tilpasset et liv i rennende vann, og klarer seg normalt dårlig i konkurranse med andre fiskearter når vannhastigheten avtar. Det vanlige er at laksungene er territoriale, og lever av organismer som kommer drivende med vannet. Når vannhastigheten blir lavere enn ca. 10   cm/sek., opphører territorialiteten og laksungene kan danne stimer. I slike tilfeller avtar som regel tettheten av og dermed produksjonen av laks i forhold til strykområder.

9.3 Vassdragsregulering

Vassdragsreguleringer har et meget stort omfang i Norge, og foregår både i store og små vassdrag. Det har vært en gradvis økning i antall utbygde vassdrag fra århundreskiftet, mens den mest omfattende aktiviteten på dette området var i perioden 1950–75.

Det er mange måter å regulere vassdrag på, og de ulike måtene vil ha forskjellige effekter på livet i vassdraget. Figur 9.1 viser noen hovedtyper av vassdragsreguleringer til kraftformål.

Elvemagsin, med varierende grad av magasinkapasitet, enten i hovedvassdraget eller i sidevassdrag (Figur 9.1 – I og II), er ikke så vanlig i anadrome vassdrag i Norge, men forekommer bl.a. i Alta. I store, svenske elver er denne typen regulering meget vanlig. Elvemagasin skaper vandringshinder for opp- og nedvandrende fisk. På strekningen mellom magasinet og kraftverket er det (sterkt) redusert vannføring, mens strekningen nedenfor utløpet av kraftverket får endret vannføring og vanntemperatur. I de tilfeller hvor magasin ligger i den lakseførende del, er hovedeffekten neddemming av gytplasser og oppvekstområder for laks.

Overføring av vann fra et vassdrag (Figur 9.1 – III) gir permanent redusert restvannføring og ofte endring av vannkvalitet, i og med at det som regel er de mest høytliggende deler av nedbørsfeltet som føres vekk. Eksempel på en slik regulering er Elvegårdselva i Skjomen, som ble endret fra en stor breelv med høg, breblakket sommervannføring med lave vanntemperaturer til en elv med lav vannføring, relativ høg vanntemperatur og klart vann om sommeren.

Magasiner og kraftverk innenfor vassdraget (Figur 9.1 – III), eventuelt med overføring av vann fra nabovassdrag, fører til endringer i vannføring og vannkvalitet. Ofte er det stor magasinkapasitet (flerårsmagasin), høgt fall og flere kraftstasjoner i samme vassdrag ved denne type reguleringer, som er meget vanlig i Norge. Eksempler er Kobbelv og Suldal. Effektene på vannføring og vannkvalitet er som regel sammensatte og kompliserte, og avhenger både av manøvrering av de forskjellige magasinene og kraftverk og ulike typer vannkvalitet i de ulike deler av nedbørsfeltet.

Det vanlige i norske vassdrag er at magasinene ligger ovenfor lakseførende del, og at kraftverket har sitt avløp øverst i, eller like ovenfor lakseførende del. Den vanlige måte å utnytte magasin på, er å samle vann i sommerhalvåret og benytte det til kraftproduksjon i vinterhalvåret. I vassdraget nedenfor kraftverket fører dette til reduserte flommer vår, sommer og høst, og øket vannføring i vinterhalvåret. Vannet som magasineres i sommerhalvåret, har som regel høg temperatur som lagres i magasinet. Når magasinet tømmes utover vinteren, har avløpsvannet ofte en overtemperatur på 1–2 °C. Dette fører til at elvestrekningene nedenfor får en tilsvarende økning i vanntemperaturen utover vinteren. De vanligste effekter av vassdragsreguleringer i norske vassdrag er derfor redusert sommervannføring, redusert sommertemperatur, økt vintervannføring og økt vanntemperatur om vinteren.

Et viktig forhold er produksjon knyttet til vassdragets egenproduksjon innen vannstrengen ( autokton ) og produksjonen i nedslagsfeltet som tilføres vannstrengen ( allokton ). Når innsjøer eller elver demmes opp, avskjæres vannstrengen og dermed videre transport av produsert materiale over demningen. Dette kan ha spesielt stor betydning for elvestrekninger nedenfor innsjøer som er demmet opp.

Ved undersøkelser av lakseproduksjon på Island har man f.eks. delt inn vassdrag i tre kategorier; de som stammer fra isbreer og nedslagsfelt med lite vegetasjon, vassdrag med mye vegetasjon, men uten innsjøer, og vassdrag med mye vegetasjon pluss innsjøer i nedslagsfeltet. Som ventet viste disse studiene at produksjonen i kategori 1 var meget lav per elvestrekning og uavhengig av nedslagsfeltets størrelse. I vassdragene med vegetasjon var det en klar sammenheng mellom nedbørfeltets størrelse og avkastning. Vassdrag med innsjøer i nedslagsfeltet inneholdt også en betydelig andel filtrerende bunndyr. I gjennomsnitt hadde slike vassdrag seks ganger høyere produksjon av laks per elvestrekning enn de med dårlig utviklet vegetasjon i nedslagsfeltet.

Ved reguleringer i Norge vil vassdragene gjerne stykkes opp ved at det bygges demninger på diverse steder og vann overføres. Restfeltene til en elv i en dalbunn kan ofte være sterkt redusert. Det er med andre ord skapt et nytt, men mindre vassdrag. Produksjonsmessig vil det nye vassdraget være ulikt det opprinnelige siden dynamikken i det opprinnelige vassdraget har blitt brutt på mange punkter ved regulering. Eksempelvis vil betydningen av innsjøenes produksjon for den filtrerende faunaen nedstrøms bli ødelagt. Dette skjedde f.eks. i Aurland nedenfor Vassbygdvatn etter at Vangen kraftverk ble bygd. Regulerte vassdrag hvor anadrome elvestrekninger har mistet mye av nedslagsfeltet inkludert innsjøer, kan derfor få et nytt og langt lavere produksjonspotensiale i tråd med sammenhengen mellom nedslagsfeltets størrelse og avkastning per elvestrekning. Opprinnelig produksjon av laksunger kan derfor bli urealistisk siden bæreevnen er endret.

9.3.1 Biologiske effekter av vassdragsregulering

9.3.1.1 Indirekte og direkte effekter av næring og temperatur

Tettheten av bunndyr, dvs. næringsdyr for laks, varierer betydelig avhengig av tidspunkt på året, næringsforhold for bunndyr og bunnsubstratets beskaffenhet. I norske elver finnes det vanligvis mellom 5   000 og 30   000 individer bunndyr per m² . I spesielt gunstige områder og til spesielle tidspunkt kan tettheten komme opp i ca. 500   000 per m² . Temperaturen i vannet bestemmer hvor raskt bunndyrene vokser. Næringsforhold, substrat og temperatur er derfor viktig for produksjonen av bunndyr og dermed næringsgrunnlaget for laksunger.

9.3.1.1.1 Substrat/vannføring

Vannføring og substrat henger alltid nøye sammen. Et heterogent bunnsubstrat er positivt fordi det gir mange hulrom av forskjellig størrelse i bunnen. Kornfordelingen i substratet er som nevnt bestemt av vannføring/vannhastighet. På sikt vil derfor en vassdragsregulering påvirke kornfordelingen og substratets beskaffenhet. Bunndyrene kan tilpasse seg endringene i substratet. For laksunger kan dette bety at kvaliteten på næringen endres. Siden årsyngel av laks og eldre laksunger spiser forskjellig bytte, kan endringene i næringen være positiv/negativ for laksungene avhengig av deres livsstadium.

Bunndyrundersøkelser utført i regulerte norske vassdrag viser varierende virkninger avhengig av type regulering. På elvestrekninger med redusert vannføring, eksempelvis Aurlandsvassdraget og Eksingedalsvassdraget, er det observert uendrede eller økt tetthet av bunndyr. Økningen har som regel funnet sted blant bunndyrarter med relativt liten kroppsstørrelse, mens større arter har fått lavere tetthet. Den mest sannsynlige forklaringen på dette er økt sedimentering av finere materiale etter regulering. Slik sedimentering vil føre til mange små hulrom i substratet, mens andelen store hulrom reduseres. Substratkvaliteten favoriserer derfor små former, mens større dyr får færre tilholdsteder. Mindre utspyling av organisk materiale (næring for bunndyr) gir planterestspisere et bedre næringsgrunnlag. I tillegg vil som nevnt temperaturen kunne øke noe. Økning både i temperatur og organisk materiale vil virke positivt på bunndyrproduksjonen. I den forbindelse skal det og nevnes at i elver med redusert vannføring er faren for «skadeflom» med betydelig utspyling av både organisk og uorganisk materiale redusert.

9.3.1.1.2 Økt vintervannføring

Høyere vannføring i vinterhalvåret fører til økt utvasking av organisk materiale og vil forringe forholdene for bunndyr. Det er påvist lavere biomasse i slike elvestrekninger som f.eks. i Surna og Aurland.

9.3.1.2 Raske vannføringsendringer

Stadig veksling mellom vanndekt og tørrlagt elve­areal fører til en utarming av bunndyrfaunaen. Den «regulerte» elvebredden får sterkt redusert bunnfauna. Bunndyrmengdene i elvesenga som alltid har vann, vil også få reduserte bunndyrmengder. Grunnen til dette er at individ fra denne delen forflytter seg ut i «reguleringssonen» av elva under høy vannføring. Ved lavvannføring tørrlegges sonen igjen og dyrene dør (strander). Denne type utarming av bunnfaunaen er beskrevet bl.a. for Nidelva. Tapet i bunndyr- og fiskeproduksjon vil i slike tilfeller være sterkt avhengig av minstevannføring.

9.3.1.2.1 Temperatureffekter

Temperaturendringer etter regulering er av mange sett på som en av de viktigste faktorene for endringer i bunndyrfaunaen. I Norge kan temperaturen i regulerte elver som mottar bunnvann fra magasin, synke flere grader om sommeren. Eksempelvis ble antall døgngrader redusert med ca. 100 nedenfor Vassbygdvatn i Aurland. Dette påvirket flere av bunndyrartenes livssyklus, men det generelle mønsteret i generasjonsvekslingen ble ikke forstyrret i Aurland. I andre vassdrag har økt vintervanntemperatur ført til at dominerende insektgrupper har klekket ca. én måned tidligere enn normalt. Tettheten av dyr gikk derfor kraftig tilbake tidlig i sesongen sammenlignet med en uregulert naboelv. Siden utviklingen av fiskeegg også er temperaturavhengig, er det usikkert om slike faseforskyvninger vil skade næringsgrunnlaget for fisk.

9.3.1.2.2 Driv

Driften av bunndyr er direkte avhengig av vannføringen og dyrenes aktivitet og stadium. Drivet varierer med hensyn på dag/natt og årstid. Videre har enkelte arter lett for å komme i driv, mens andre driver svært sjelden. Det skilles mellom aktiv og passiv drift. Det er dokumentert at økt vannføring fører til økt drift av dyr. I uregulerte elver er det normalt størst drift av dyr om våren og sommeren grunnet høy vannføring og fullvoksne, aktive larver. Høy vannføring kombinert med økt temperatur til unormale tidspunkt kan derfor få negative konsekvenser ved at elvestrekninger får et unormalt tap av larver f.eks. om vinteren. Dette ble antatt å være årsaken til reduksjonen av store larver om vinteren i deler av Aurlandsvassdraget og den lave tettheten av bunndyr i Holmevassåna, Røldal-Suldal, om våren.

9.3.1.2.3 Bunndyr som fiskenæring

Laksunger spiser bunndyr først og fremst når disse driver i de frie vannmassene. Økt vannføring fører til at flere individ kommer i driv og vil bli tilgjengelig som fiskenæring, mens lav vannføring vil gi færre næringspartikler som passerer en elvs tverrsnitt. Reguleringer av elver kan derfor påvirke tilgjengeligheten av næring for fisk.

Det er vanskelig å finne undersøkelser som kan dokumentere at endringer i næringsgrunnlaget etter en regulering har gitt målbare utslag på tettheten av ørret- eller laksunger. Inntrykket er at mengden av næring som regel ikke er den begrensende faktoren. På den andre siden er studiene utført på dette feltet få. Dessuten har det i liten grad vært lagt vekt på næringens kvalitet og hvilke behov fisken har i ulike stadier for å kunne vokse maksimalt. Nok næringsparikler er derfor ikke ensbetydende med en fyldestgjørende diett. Avklarende undersøkelser vedrørende dette spørsmålet er nødvendig for å kunne gi gode svar på dette. Undersøkelser utført i utlandet kan ikke uten videre overføres til norske forhold da ulike fiskestammer er tilpasset forskjellige lokale forhold.

En gradering av reguleringseffektene kan generelt oppsummeres som:

1. Redusert vannføring innen visse grenser gir vanligvis økt temperatur, økt sedimentering og uendrede eller økte tettheter av bunndyr. Sammensetningen av arter kan endres betydelig.

2. Økt vannføring gir ofte redusert temperatur. Bunnfaunaen skades som regel ved endret bunnsubstratet og ved redusert vekst og økt drift/utvasking av larver og dødt organisk materiale.

3. Sterkt fluktuerende vannstand kan gi store skader ved at de negative effektene av tørrlegging og høy vannføring stadig gjentas.

4. Tørrlegginger i lengre perioder fører til utradering av en stor andel av bunnfaunaen.

9.3.1.3 Endring av tilpasninger

Hovedgrunnlaget for produksjon og tilpasninger i rennende vann er vannføring og vannkvalitet, herunder vanntemperatur. De ulike laksestammene er tilpasset disse faktorene gjennom ca. 10   000 års utvalg i norske vassdrag, og de individene som overlever de lokale forhold i en elv, er de som fører neste generasjon videre. Dette gjør at de lokale tilpasninger vedlikeholdes og viderutvikles kontinuerlig. Mange undersøkelser har vist at viktige forhold som f.eks. klekketidspunkt, utvandringstidspunkt for smolt, oppvandringstidspunkt for voksen laks, alder og størrelse ved kjønnsmodning og gytetidspunkt er nært knyttet til lokale fysiske forhold som vannføring og vanntemperatur. Tilpasningene gir seg bl.a. utslag i at noen vassdrag har storlaksstammer, mens andre har smålaksstammer.

Med endret vannføring og vanntemperatur vil grunnlaget for lang tids tilpasning for laksen til vassdraget endres. Et eksempel på en slik endring av forholdene kan være Elvegårdselva i Skjomen. Dette var en elv med høg sommervannføring med kaldt vann før reguleringen på midten av 1970-tallet. Reguleringen førte til lav vannføring og relativ høg vanntemperatur på strekningen fordi vannet fra de høgtliggende breområdene ble ført vekk fra vassdraget. Den laksen (og sjøørreten) som opprinnelig fantes i Elvegårdselva, var storvokst. Etter regulering klarer den store fisken ikke å komme seg opp til gyteområdene før høstmørket og høstflommene setter inn, og situasjonen er nå at det går svært lite fisk opp i vassdraget i fiskesesongen. Bare noen få fisk klarer å gyte hvert år, men det er nok til at den storvokste stammen inntil videre opprettholdes, mer enn 20 år etter utbyggingen. Elvas potensiale for produksjon av laks og fiske etter laks ville kunne bli langt bedre utnyttet hvis en f.eks. hadde «hjulpet» naturen ved å sette ut en smålaksstamme som økologisk er bedre tilpasset de fysiske forhold i vassdraget etter reguleringen.

Det er en sterk tilpasning av gytetidspunkt for laks i forhold til vanntemperatur om vinteren. Gytetidspunkt for laks i norske vassdrag varierer fra midten av oktober i vinterkalde vassdrag til januar i vintervarme vassdrag. Årsaken til dette er at tiden fra befruktning til klekking av egg av laksefisk er temperaturavhengig. Ved å tilpasse gytetidspunktet slik at rogna klekkes og yngelen kan starte næringsopptak på riktig tidspunkt om våren/forsommeren, sikres optimal overlevelse. Dersom yngelen «bommer» på det optimale tidspunktet, vil den kunne bli utsatt for næringsmangel eller få en dårlig start som kan gi seg utslag i øt dødelighet. De vanligste effektene av vassdragsregulering i laksevassdrag er økt vintervanntemperatur. Det finnes ikke undersøkelser som dokumenterer de kvantitave effekter av dette på en god måte.

Et annet eksempel på tilpasninger er utvandring av smolt på våren/forsommeren. Undersøkelser viser at smolten vandrer ut når sjøtemperaturene utenfor vassdraget kommer opp i ca. 8 °C. Tidspunktet for dette varierer fra begynnelsen av mai på Sørvestlandet og til begynnelsen av juli utenfor Finnmark. Laksesmolten «vet ikke» hvilken sjøtemperatur det er utenfor vassdraget når den skal gå ut. Tidspunktet for utvandring kommer derfor i noen elver før vårflommen, i noen elver under vårflommen, mens utvandringen i en del vassdrag kommer etter vårflommen. I alle tilfeller faller smoltutvandringen sammen med tidspunktet for når sjøtemperaturen i områdene utenfor de aktuelle vassdrag når ca. 8 °C om våren/forsommeren. Det at de forskjellige laksestammer reagerer forskjellig på ulike stimuli for utvandring, indikerer at det i hver enkelt laksebestand er utviklet responser som starter utvandringen til riktig tidspunkt i det enkelte vassdrag. Dersom vannføring og vanntemperatur endres pga. vassdragsregulering, vil dette kunne påvirke tidspunktet for utvandring slik at smolten kommer til sjøen for tidlig eller for sent. Dersom smolten kommer ut i sjøen for tidlig, vil det osmotiske stresset øke pga. lav temperatur, og det kan være for tidlig til at planktonoppblomstringen er kommet skikkelig i gang. Kommer den for sent ut, vil planktonproduksjonen være redusert med det resultat at fisken får problemer med å få nok mat i tidlig postsmoltfase. Nyere undersøkelser har vist at første delen av postsmoltfasen, spesielt første vinteren i havet, er av stor betydning for overlevelsen. En god start på vekstsesongen i sjøen er derfor viktig for overlevelsen av fisken i sjøen.

Svært mange av de større, regulerte vassdragene i Norge er utbygd på en slik måte at den lakseførende del får økt vanntemperatur om vinteren. Kortsiktige og langsiktige effekter på produksjon og dødelighet av laks er lite dokumenterte. Det finnes i dag modeller som beskriver utvikling av rogn og vekst av laksunger ved ulike vanntemperaturer, men disse er lite anvendt til å kvantifisere effekter av kraftutbygging i store vassdrag.

9.3.1.4 Akutte effekter, tørrlegging og raske vannstandsendringer

De fleste undersøkelser i regulerte vassdrag begrenser seg til å studere kortidseffekter av reguleringen, og akuttefekter er lettere å påvise enn langtidseffekter. Tørrlegging forekommer gjerne i områdene mellom magasin og avløp fra kraftstasjon. Dette fører til at disse områdene faller ut både som produksjonsområder og vandringsområder. Midlertidig tørrlegging av områder forekommer ofte i områdene nedenfor avløp fra kraftverk. Ved raske endringer i vannstanden, f.eks. ved døgnregulering, vil fisk og næringsdyr strande. Selv om endringene skjer over tid, vil hyppig forekommende endringer i vannføring føre til at fiskens territorier blir brutt opp. Den enkelte fisk må da stadig etablere seg på nye områder. Dette er energikrevende, samtidig som faren for predasjon øker når fisken etablerer seg på nytt.

Det er gjort få undersøkelser i Norge på virkninger av brå endringer i vannføring. Det foreligger imidlertid noen resultater som viser at dette kan ha dramatiske effekter på fiskebestanden. Dette gjelder f.eks. Suldalslågen, Nidelva (Trondheim) og Altaelva. I Nidelva ble det registrert svært høye tettheter (25/100 m² ) av ungfisk som strandet ved driftsstans i kraftverket. Årsyngel (0+) var mest utsatt, og de hurtige vannstandsendringene påvirket ørret i større grad enn laks. I Altaelva ble det gjennomført et forsøk med stranding av laksunger i april 1992. En reduksjon i vannføringen fra 33 til 20 m³ /sek over en periode på 1,5 time førte til at minst 1–1,5 fisk/m² strandet. Før dette forsøket hadde det også vært flere brå endringer i vannføringen.

Luftovermetning over et visst nivå har dødelige effekter på fisk. Det forekommer når luft blir blandet med vann som er under trykk før turbinene. Når trykket øker, løses luften i vannet. Ved trykkfall etter at vannet forlater turbinene, oppstår det med overmetning av løst luft i vannet. Det er nitrogen som er hovedbestanddelen i luft, og alle organismer som puster i vann som er luftovermettet, vil få gassblæresjuke fordi de ikke klarer å bli kvitt nitrogenet i vannet. Dødelighet av laks som følge av luftovermetning fra kraftverk er påvist i Nidelva ved Arendal, flere steder på Vestlandet og i Driva i Møre og Romsdal. Problem med luftovermetning kan vanligvis begrenses ved tiltak i inntakssystemet til kraftverk som forhindrer at luft suges inn.

Vannkvaliteten kan påvirkes gjennom regulering av ulike deler av nedbørsfelt til kraftverk eller overføring av vann med dårlig vannkvalitet fra andre vassdrag. I Norge er problem knyttet til surt vann det største problemet. Eksempelvis kan surt vann fra sidevassdrag gjøre stor skade dersom det bare er en liten restvannføring i hovedvassdraget. Dette er tilfellet i Suldalslågen. Ved kalking kan det også dannes giftige blandsoner der surt og kalket vann møtes.

De mest omfattende akutte skadevirkninger av vassdragsreguleringer er reduksjon av vannføring i lakseførende del av vassdrag. Reduksjon av produksjonsarealer og ødeleggelse av vandringsveier representerer her den viktigste årsak til skader på fiskebestanden. Brå endringer i vannføring nedenfor kraftverk dreper fisk og reduserer bunnfaunaen. Omfanget av dette problemet er lite kartlagt.

9.3.1.5 Langtidsvirkninger

Langtidsvirkninger av vassdragsreguleringer er vanskelig å dokumentere, både fordi endringene skjer over tid, og fordi endringer som skyldes det aktuelle inngrep maskeres av andre forhold som påvirker bestandsutvikling. Det er bare lange tidsserier i et utvalg regulerte og uregulerte vassdrag som kan gi dokumentasjon på betydning av langtidsvirkninger av vassdragsregulering på bestandsutvikling i regulerte vassdrag. Her kreves det at dataene har tilstrekkelig oppløselighet til å skille mellom ulike årsaker til bestandsvariasjon.

Det foreligger betydelig nasjonal og internasjonal, vitenskapelig dokumentasjon om at fysiske og hydrologiske forhold som vassdragets størrelse, vannføring, vannføringsrytme, substrat og vanntemperatur har betydning for tilpasning, og dermed overlevelse og produksjon av laks. Eksempelvis er vassdragets størrelse (lengde og vannføring), dybdeforhold og substrat av stor betydning for størrelse og vandringstidspunkt for laksen. Videre er vanntemperatur av betydning for vandring, gyting og vekst. Når fysiske og hydrologiske forhold som vannføring og vanntemperatur endres gjennom f.eks. en vassdragsutbygging, vil den aktuelle fiskebestanden måtte forholde seg til nye omgivelser i elva. Generelt gjelder at stabile fysiske omgivelser gir muligheter til en god tilpasning, og dermed høg overlevelse for de individer som lever der. Ustabile omgivelser gjør at flere individer innen populasjonen «bommer» på viktige forhold som vandringstidspunkt eller gytetidspunkt, noe som vil føre til redusert grad av overleving i populasjonen.

Subletale effekter, det vil si forhold som ikke fører til umiddelbar dødelighet, er påvist i ulike sammenhenger. Forhold som påvirker en laks­unge i ferskvannstadiet, trenger ikke å føre til dødelighet mens den lever i elva, men kan gi seg utslag når fisken kommer ut i sjøen. Overgangen fra ferskvann til saltvann er i seg sjøl en betydelig påkjenning. Hvis fiskens tilstand i tillegg er redusert på grunn av faktorer i ferskvannsfasen, vil dødeligheten i sjøvannsfasen øke.

I Altaelva er det påvist at fiskens fettreserver er meget små, og på grensen av det som er mulig å overleve på om våren i området nedenfor utløpet av kraftverket. Dette har sannsynligvis sammenheng med forhøyet vanntemperatur om vinteren uten at fisken klarer å kompensere økt fysiologisk aktivitet gjennom økt næringsinntak. Foruten at dette fører til økt dødelighet av ungfisk i elva, er det også sannsynlig at smolt i en slik tilstand som klarer å vandre ut, vil ha reduserte muligheter til å overleve overgangen til sjøvann. Tilsvarende er det indikasjoner på at presmolt som utsettes for moderat forsurning i ferskvannsfasen, får ekstra dødelighet når smolten vandrer ut i sjøen.

9.3.1.6 Virkninger utenfor vassdraget

De hydrologiske forholdene i vassdragene påvirker også forholdene i sjøområdene utenfor. Norske fjorder er om våren og forsommeren sterkt påvirket av ferskvannstilførsel fra tilgrensende vassdrag. Saltholdighet, strømforhold, tykkelse på brakkvannsslaget og temperatur er de faktorer som er mest påvirket. Dersom en betydelig del av ferskvannstilsiget magasineres, vil det påvirke disse faktorene. Smolten som kommer ut i sjøen på denne tiden av året, vil derfor møte andre forhold enn det som var opprinnelig. Dersom det er høgere saltholdighet, vil dette kunne skape osmotiske problemer for laksesmolten. Videre er det vist at smolten følger strømmene under utvandringen i fjordsystem. Dersom strømmene blir redusert som følge av redusert ferskvannstilførsel, betyr dette redusert utvandringshastighet for smolten. Dette vil igjen bety økt predasjon og muligheter for økt påslag av lakselus. Problemer knyttet til effektene av reguleringer utenfor vassdragene, har hittil vært lite påaktet.

9.3.2 Tiltak for å redusere negative effekter

Det er opp gjennom årene utført en rekke tiltak for å redusere negative effekter på laks som følge av vassdragsregulering i norske vassdrag. Tradisjonelt har utsetting av fisk vært hovedtiltaket, men etter hvert har det blitt mer og mer vanlig å sette inn tiltak for å bidra til at naturlig reproduksjon sikres. Dette gjøres gjennom fysiske tiltak i det aktuelle vassdraget (fisketrapper, terskler, steinsetting etc.) og gjennom manøvrering av kraftverk (minstevannføring, lokkeflommer etc.).

9.3.2.1 Fiskeutsettinger

Utsetting av fisk utgjør majoriteten av alt kultiveringsarbeid i regulerte vassdrag, og vil være et viktig tiltak i regulerte vassdrag også i årene framover. Effektene av utsetting, med unntak av smolt, er lite dokumentert i anadrome vassdrag, men de er også vanskelig å måle. Nye merketeknikker gjør imidlertid dette mulig i større grad enn tidligere. Virkningen av ulike tiltak på anadrome bestander skjer over lang tid. Anadrom fisk oppholder seg på elv og i hav i flere år, og flere generasjoner må følges for å dekke variasjoner både i fiskebestandene og i omgivelsene. I perioden mellom utsetting og gjenfangst forekommer ikke bare naturlige variasjoner i miljø (både elv og sjø) og bestand, men også endringer i beskatningsformer og fiskeregler både på elv og i sjø. Dette vil påvirke årsklassene og fiskebestandene ulikt og gjøre det vanskelig å evaluere effekten av utsetting.

Presmolt av laks er den kategori fisk som settes ut i størst antall i norske elver, men svært lite kunnskap foreligger om effekten av slik utsetting. Mer kunnskap foreligger om smolt når det gjelder overlevelse i havet og betydning av oppdrettsbetingelser og utsettingsstrategier. Gjenfangstene av voksen laks fra smoltutsettinger i norske vassdrag varierer mellomom 0 og 15   %. Resultatet er avhengig flere forhold, men kvalitet, stamme, størrelse og alder på smolten, utsettingsted, utsettingstidspunkt og behandling av smolten før og under utsettingen er av stor betydning for gjenfangstene.

Utsetting er ment som et middel for å kompensere for manglende eller ødelagt naturlig reproduksjon av laksestammer. Også i forbindelse med reetablering av laks der den er dødd ut, er utsetting av fisk nødvendig. Dersom lokal stamme skal opprettholdes der det er mangel på gytefisk i forhold til tilgjengelige naturlige reproduksjonsområder, medfører uttak av stamfisk bare merarbeid og meromkostninger, uten at den ønskede effekt nødvendigvis oppnås, nemlig å øke produksjonen av fisk. Da stamfisk normalt må tas fra stedegen stamme, oppnås imidlertid bare en økning i fiskeproduksjon hvis presmolt laks settes på strekninger som ikke naturlig fører anadrom fisk, eller på strekninger som har redusert naturlig reproduksjon. Det er viktig at faktorer som påvirker bæreevnen, blir vurdert før utsetting iverksettes.

I Suldalslågen er det ikke overskudd av gytefisk, og fisken settes heller ikke i deler av vassdraget som ikke har naturlige bestander av anadrom fisk. Utsettingene synes imidlertid å produsere like mye smolt som naturlig smolt, men mindre enn 10   % av den voksne fisken kommer tilbake til elva. Større dødelighet i havet av utsatt fisk skyldes at smolten vandrer senere enn villsmolt, og at smolt fra utsatt fisk er mindre og har en dårligere kondisjon. Utsetting av presmolt på de naturlig lakseførende deler av vassdraget går på bekostning, og skjer i konkurranse med den naturlige produksjon som bidrar med det meste av den voksne fisken til Suldalslågen.

På sikt kan også utstrakt utsetting på bekostning av naturlig reproduksjon og seleksjon få konsekvenser for de naturlige genressursene, og dermed tilpasningene i bestanden. Utsatt fisk vil ikke være utsatt for den samme naturlige seleksjon som villfisk.

9.3.2.2 Fysiske tiltak

Det mest vanlige tiltaket for å opprettholde vannspeil og vanndekt areal i regulerte vassdrag er etablering av terskler. Tiltaket var meget vanlig i regulerte vassdrag på 1970- og 80-tallet, og i en rekke lakseførende vassdrag ble det bygd terskler av forskjellige typer i denne perioden. Virkningen er stort sett positiv, men i en del tilfeller har reduksjon av vannhastigheten i terskelbasseng ført til at artsbalansen har blitt forskjøvet i disfavør av laks. I flere tilfeller har det skjedd en nærmest ukontrollert bygging av terskler for å skape fiskeplasser, bl.a. i Lærdalselva. Effektene på laksebestanden av dette «tiltaket» er ukjente, men en kan ikke se bort fra at for eksempel gyteområdene for laks og oppvekstforholdene for ungfisk er påvirket negativt av dette.

Steinsetting av bunn og kanter har også blitt utført i en del regulerte vassdrag. Generelt gjelder at stabilisering av elveleiet virker positivt på produksjon av fisk og næringsdyr. Nyere undersøkelser indikerer at grov elveforbygning langs breddene favoriserer ungfisk av ørret i forhold til laks. Dersom steinsetting av av elveleiet bevisst utføres for å øke antallet optimale revir (habitater) for laksunger, vil dette være et meget effektivt tiltak. Steinsetting av forsøksområder i Gaula (Sør-Trøndelag) viste at tettheten av ungfisk av laks og ørret ble tidoblet den første tiden etter tiltaket. Dette kan tjene som eksempel på betydningen av gode habitat, og hva som skjer når mengden av disse øker.

9.3.2.3 Manøvrering av kraftverk

Eldre kraftverk har som regel få restriksjoner på driften av hensyn til produksjon av laks. I slike tilfeller forekommer ofte hyppige og store vannføringsendringer. I nyere utbygginger (f.eks. Alta og Orkla) er det i økende grad tatt hensyn til laksen når manøvreringsreglement er blitt fastsatt. Generelt gjelder at kunnskapsgrunnlaget for hvordan en best mulig skal ta hensyn til laksen er økende. Det er imidlertid vanskelig å anvende denne kunnskapen i allerede eksisterende reguleringer fordi det eksisterer manøvreringsreglement som gjelder for lang tid framover.

Minstevannføringer og bestemmelser om stabilitet i vannføring har avgjørende konsekvenser for virkning på laks i regulerte vassdrag. Dette gjelder både områder av lakseførende strekning som ligger nedenfor avløp fra kraftverk og områder hvor vannet er ført vekk fra denne delen av vassdraget.

Undersøkelser i Orkla har vist at ved å øke minstevannføringen om vinteren i størrelsesorden fem ganger, så har produksjonen av smolt økt med opptil 80   %. I det samme vassdraget er det utviklet en modell som beskriver sammenhengen mellom minstevannføring og smoltproduksjon.

Når det gjelder tiltak i regulerte vassdrag, ligger det en stor, framtidig utfordring i å tilpasse tiltak i eksisterende kraftverk til dagens kunnskapsnivå. På denne måten kan sannsynligvis en del unødvendige tiltak fjernes, samtidig som mer virk­ningsfulle tiltak i forhold til fiskeproduksjon kan prioriteres.

9.4 Omfang og framtidig utvikling av vassdragsreguleringer i laksevassdrag

Det foreligger ingen komplett oversikt over vassdragsreguleringer i laksevassdrag i Norge. En sammenstilling gjort av DN på grunnlag av data fra NVE (1993), Lakseregistret i DN (1997) og fylkesmennenes kategorisering (1997), viser at av 640 hovedvassdrag med laks, er 185 påvirket av vassdragsregulering. I 106 av disse vassdragene ble reguleringen vurdert som trussel mot laksebestandene. I følge lakseregistret representerer vassdragsregulering en hyppighet på 16   % som trusselfaktorer i norske vassdrag, mens tilsvarende tall for andre fysiske inngrep er 5   %. I forbindelse med utarbeiding av foreliggende utredning ble det i desember 1997 gjennomført en spørreundersøkelse hos fylkesmennenes miljøvernavdelinger. Svarene viste god overensstemmelse med de tallene som er angitt ovenfor, når det gjelder antall regulerte vassdrag. Når det gjelder hvor store strekninger som er påvirket av vassdragsregulering, indikerer svarene fra fylkesmennene at om lag 36   % av all lakseførende strekning er påvirket av vassdragsregulering. Denne beregningen er basert på opplysninger fra fylkene Rogaland, Hordaland, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms, som representerer en majoritet av utbygde vassdrag i Norge. En vurdering av effektene på laksebestandene som følge av vassdragsregulering i de samme fylkene, viser at fiskeforvalterne anslår at det er klart negative virkninger i 63   % av vassdragene, uendret eller usikre effekter i 34   % av vassdragene og positiv effekt som følge av utbygging i 3   % av tilfellene.

I Norge er de fleste større vassdrag ut fra vernestatus og økonomisk potensiale regulert til produksjon av elektrisk energi. De økte energiprisene den senere tid har aktualisert noen utbygginger som tidligere ikke var lønnsomme. I tillegg er det aktuelt å utvide/fornye en del eksisterende utbygginger. I årene framover skal en del eldre konsesjoner fornyes, og det vil da være mulig å inkludere betingelser i drift av kraftverk og tiltak i forhold til laksen som det tidligere ikke har vært hjemmel for. Det er også signaler om at utnyttelse av eksisterende kraftverk ønskes bedret, bl.a. i forbindelse med effektkjøring. Økende utnyttelsesgrad av eksisterende kraftverk kan føre til mer omfattende effekter på fiskebestandene i de aktuelle vassdragene.

De framtidige utfordringer når det gjelder fovaltning av regulerte laksevassdrag i Norge, vil derfor primært være knyttet til fornyelse av konsesjoner, økt grad av effektkjøring og tilleggsreguleringer i tilknytning til utvidelse av kraftverk.

9.5 Forvaltning av regulerte vassdrag

Det sentrale forvaltningsorgan som har ansvaret for saksbehandling i forbindelse med inngrep i norske vassdrag, er Norges Vassdrags- og Energiverk (NVE). Direktoratet for naturforvaltning (DN) er tillagt et spesielt ansvar når det gjelder miljøkonsekvenser. Det kan i enkelte saker virke som om det er uklar ansvarsfordeling mellom de to institusjonene, og det kan være fundamentalt forskjellig vurdering av miljøkonsekvenser av vassdragsregulering i de to direktoratene. En forvaltning av regulerte vassdrag som i større grad er fundert på et mer samlet grunnlag, ville gjøre det lettere å vite hvilke tiltak og betingelser som er realistiske for å bedre situasjonen for laksen i slike vassdrag. Et eksempel på forskjellig syn på konsekvenser for laksen som følge av vassdragsregulering, kan være Altaelva. I forbindelse med vurdering av nytt manøvreringsreglement etter den første femårsperioden med regulering, hevdet DN at situasjonen for laksen ennå ikke var stabilisert, og at en ny prøveperiode med et midlertidig reglement og fortsatte undersøkelser i vassdraget var nødvendig. NVE imøtegikk i brev av 12.10.95 flere av DNs argumenter for fortsatt midlertidig reglement, og hevdet bl.a. at «NVE ser i stor grad de fortsatte undersøkelser i denne forbindelse som motivert ut fra forskningsinteresser». I ettertid har det vist seg at situasjonen i Altaelva på ingen måte var stabilisert på dette tidspunktet, og de undersøkelser som, på tross av NVEs vurdering ble besluttet videreført, har dokumentert en reduksjon på 80–90   % i ungfiskbestanden av laks i området nedenfor avløpet fra kraftstasjonen.

Når det gjelder undersøkelser av biologiske effekter i regulerte vassdrag, er det generelt vanskelig å få aksept for at det, i alle fall i enkelte vassdrag, hvor det er nødvendig med langtidsundersøkelser for å kunne analysere langtidseffekter av reguleringen. Det vanlige er at undersøkelser i laksevassdrag avsluttes kort tid etter at reguleringen er satt i verk. Dette gjør det i beste fall bare mulig å beskrive kortidsseffekter. I tråd med plan- og bygningsloven er det utbygger som har ansvaret for å gjennomføre og bekoste de konsekvensundersøkelser som anses nødvendige (sektoransvar).

I likhet med praksis i andre deler av samfunnet settes også miljøundersøkelser ut på anbud. I praksis betyr dette som regel at den som tilbyr å gjøre undersøkelsen rimeligst og hurtigst, vil få oppdraget. Det er liten grad av kvalitetssikring av det faglige arbeid som gjøres. Dette har ført til at flere nye aktører, bl.a. enkeltpersoner og tilfeldige sammenslutninger, har kommet inn på dette markedet i løpet av de senere år. Denne utviklingen har i alle fall ikke ført til at omfang og kvalitet på slike undersøkelser har blitt bedre de siste årene. Det bør i denne forbindelse vurderes om det i framtida bør stilles krav til faglig kompetanse, infrastruktur og sertifisering av utførende organer på linje med det som er vanlig i andre bransjer. En bedre standarisering av innhold i ulike typer undersøkelser anses nødvendig. Det er også nødvendig at miljøforvaltningen blir flinkere til å stille krav om innhold og oppfølging overfor de ulike sektorene som påvirker vassdragene.

Det forekommer også at større utbyggere etablerer egne selskaper som står ansvarlig for undersøkelser i tilknytning til konsekvenser og tiltak i regulerte vassdrag, eksempelvis Statkraft Engineering as, som eies av Statkraft SF. I denne forbindelse bør det foretas en grenseoppgang i forhold til habilitet. Innenfor miljøforvaltningen er det også i enkelte tilfeller uklare skillelinjer mellom utførende og besluttende ledd, bl.a. fordi det ved fylkesmennenes miljøvernavdelinger også foretas undersøkelser i regulerte vassdrag. Det er også uklare skillelinjer mellom hva som defineres som generell forskning knyttet til regulerte vassdrag og konsekvensundersøkelser som pålegges av forvaltningsmyndighetene.

Det er også nødvendig å være mer bevisst på hvilket grunnlag regulerte vassdrag skal forvaltes. Det er ofte ulike ønsker fra ulike interssegrupper; noen vil ha mest mulig fisk, andre vil ha størst mulig fisk, mens andre mener at vassdraget uansett inngrep skal forvaltes på en slik måte at opprinnelig fiskebestander opprettholdes. Ut fra det som er sagt ovenfor, er det de fysiske og hydrologiske forhold i vassdraget som avgjør mengde og kvalitet (f.eks. størrelse) på laksen i et vassdrag. Når de fysiske forhold blir tilstrekkelig endret, er det nødvendig å forvalte vassdraget ut fra de «nye» betingelsene. Hvor store endringer som skal til for at vassdrag skal forvaltes som et «nytt» vassdrag, må vurderes i hvert enkelt tilfelle, basert på de aktuelle bestandsendringer.

9.6 Konklusjoner og anbefalinger

9.6.1 Omfang og betydning av fysiske inngrep i norske vassdrag

Omfanget av fysiske inngrep i norske vassdrag er betydelig. Vassdragsregulering påvirker mer enn 1/3 av alle norske lakseførende vassdrag på forskjellig måte, og vurderes av fylkesmennenes miljøvernavdelinger som en trusselsfaktor for laksebestandene i 16   % av laksevassdragene. De fysiske og hydrologiske virkningene består for det meste av endret vannføring og temperatur. Disse faktorene i vassdragene er sentrale for produksjon og tilpasninger av laks. Når de fysiske forhold endres, endres også betingelsene for produksjon av laks i ferskvann og overlevelse av laks i sjøen. Det finnes ikke grunnlag for å kvantifisere betydningen av vassdragsreguleringer på laks i norske vassdrag, men de fleste utbygginger innebærer negativ påvirkning av laksebestandene. Dette på grunn av tap og endring av produksjonsarealer ved redusert/endret vannføring, endrede oppvandringsforhold for voksen laks, endrede forhold for gyting og klekking av rogn, endrede vekstbetingelser for laksunger og endrede forhold for utvandring og kvalitet av laksesmolt. Langtidsvirkninger på laksebestandene som følge av vassdragsreguleringer er lite undersøkt, men kan ha stor betydning for produksjon av laks. Tilsvarende eksisterer det lite kunnskap om hvordan kvaliteten på smolten påvirkes av vassdragsregulering og hva dette betyr for overlevelse i sjøen.

9.6.2 Forvaltning av og tiltak i regulerte vassdag

Forvaltningsansvaret for regulerte anadrome vassdrag er i dag uoversiktlig, med til dels uklar ansvarsfordeling når det gjelder miljøproblematikk i tilknytning til regulerte vassdrag. Det er nødvendig at denne forvaltningen skjer på basis av tilstrekkelig kompetanse til å foreta en god forvaltning av bestandene på bakgrunn av økologiske og hydrologisk relaterte forhold. Det bør også sikres en mer enhetlig forvaltning av vassdragene og en bedre og mer kvalifisert oppfølging av effekter av inngrep og tiltak. Det anbefales å etablere kvalitetssikring av institusjoner som utfører pålagte undersøkelser i tilknytning til regulerte vassdrag. Disse institusjonene må være faglig kompetente, objektive og faglig/organisatorisk uavhengige av forvaltning og/eller utbygger.

Det er iverksatt en rekke tiltak i de fleste regulerte laksevassdrag for å redusere negative effekter. Det er varierende og til dels betydelig usikkerhet om effektene av tiltakene. Mange av tiltakene er gamle og ikke i tråd med ny kunnskap. De fleste undersøkelser som i dag gjennomføres i regulerte vassdrag er kortsiktige, og gjør det vanskelig å vurdere de totale konskekvensene for laksen. Det er vanlig at tradisjonelle tiltak, som utsetting av fisk, bygging av fisketrapper og terskler, blir foreslått iverksatt samtidig med reguleringsinngrepet. Dette gjør det ikke bare umulig å belyse virkning av inngrep, men også effekt av tiltak. Tiltak i regulerte vassdrag bør generelt ikke iverksettes før et behov for tiltak kan dokumenteres. Ofte vil dette kreve langsiktige undersøkelser, da flere generasjoner av fisk må følges.

For å fjerne uhensiktsmessige, kostbare og skadelige tiltak, anbefales det en gjennomgang og revurdering av tiltak og effekter som er i tråd med ny kunnskap om vassdragsreguleringer i lakseførende vassdrag. Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot gamle konsesjoner som skal fornyes i de kommende årene. For å bedre kunnskapen om vassdragsreguleringers virkninger generelt, og spesielt om hvilke tiltak som kan begrense negative langtidseffekter i laksebestander, anbefales å etablere et antall referansevassdrag hvor det eksisterer tilstrekkelig lange tidsserier. For å kunne skille effektene fra ulike faktorer i ferskvann og sjø som påvirker lakseproduksjonen, er det også nødvendig med langtidsserier, hvor både regulerte og uregulerte vassdrag inngår.

9.6.3 Forskning og utvikling i regulere vassdrag

I dag har man en god kunnskap om effektene av vannføringsendringer på substrat og temperatur. Videre finnes det undersøkelser som viser hvilke habitat de ulike livsstadier hos laks foretrekker. Det finnes imidlertid lite dokumentasjon på bæreevnen i vassdrag og forhold knyttet til hvilke faktorer som regulerer størrelsen av populasjonser i forbindelse med fysiske inngrep, spesielt vassdragsregulering. I mange tilfeller mangler det dokumentasjon og forsåelse for hvorfor tiltak bør iverksettes. Dette gjelder fiskeutsettinger, terskelbygging og andre biotopbedrende tiltak. En økt økologisk forståelse vil også bidra til å forhindre at tiltak i forhold til laks skjer på bekostning av andre vannlevende organismer. Utfordringene i fremtiden vil være å finne terskelverdier i forhold til vannføring – substrat/habitatendringer. Habitatet bestemmer hvilke bunndyrsamfunn som vil utvikle seg og dermed næringsgrunnlaget for laks. Habitatendringer eller tap av habitat vil videre ha en overordnet betydning for hvilken populasjonsstørrelse av laksunger som kan vokse opp. Det er i denne sammenheng viktig å forstå betydningen av smoltens kvalitet i forhold til sjøoverlevelse. Energibetraktninger som mål på smoltens tilstand kan bli et viktig hjelpemiddel dersom dette settes i system. Videre trengs bedre forståelse for hvilke grenseverdier en har for vannføring i ulike typer vassdrag før bæreevnen endres dramatisk. Viktige elementer i dette vil være å skaffe kunnskap om det er linjære eller eksponensielle sammenhenger mellom vannføringsendringer og antall optimale territorier for laksunger, og hvordan lokale forhold som topografi og klima spiller inn på dette. Virkningene for overlevelse av smolt utenfor vassdraget, for eksempel ved at saltholdighet og strømmingsforhold i fjordsystem påvirkes gjennom vassdragsreguleringer, bør også gi større oppmerksomhet i framtida. Effektene av tradisjonelle tiltak i tilknytning til vassdragsregulering, spesielt utsetting av fisk, bør belyses bedre.

9.6.4 Framtidige utfordringer og prioriteringer for å bedre lakseproduksjonen i regulerte vassdrag

Dersom situasjonen i regulerte vassdrag skal bedres, kan følgende forhold trekkes fram:

Det må foreligge tilstrekkelig kunnskap om økologiske virkninger av vassdragsregulering og forståelse av prosesser for å kunne foreslå riktige og effektive tiltak. Denne kunnskapen må formidles og anvendes bedre enn hva som i dag er tilfelle ved forvaltning av regulerte vassdrag.

Dagens kunnskap og metoder som anvendes gjør det vanligvis ikke mulig å kvantifisere effekt av vassdragsregulering på laks på en god måte. Langtidsvirkningene er usikre, og de undersøkelser som gjennomføres, skjer ikke som et resultat av helhetlig vurdering av behov for ny kunnskap, Mange av de undersøkelser som gjøres, er ofte et resultat av mer eller mindre tilfeldige initiativ fra de forskjellige aktører som finnes innenfor dette området.

Dersom laksebestandene i regulerte vassdrag skal sikres, må samfunnet være villig til å akseptere kostnader og energitap ved at drift og manøvrering av kraftverk i tilstrekkelig grad tilpasses økologiske hensyn.

I dag er det varierende grad av forståelse og aksept i de ulike forvaltningsnivå for hvilke hensyn som skal vektlegges og hvor store kostnader som skal aksepteres i forhold til økologiske hensyn.

Det må også aksepteres at fysiske inngrep endrer miljøbetingelsene og dermed bestandsforhold og bestandsstruktur hos f.eks. laks. Dette krever at slike vassdrag forvaltes i tråd med de nye fysiske og biologiske betingelsene som er skapt, og ikke etter de opprinnelige forhold i vassdraget.

Forvaltningen av regulerte vassdrag kan bedres ved at det foretas en helhetlig vurdering i forhold til de ulike sektorinteresser knyttet til bruk av regulerte vassdrag. Ansvarsfordelingen mellom ulike ledd i den offentlige forvaltningen, samt ansvars- og rollefordeling mellom offentlige forvaltningsorgan og sektorinteressene, bør også avklares bedre.

9.7 Eksempler på undersøkelser i regulerte laksevassdrag i Norge

9.7.1 Altaelva i Finnmark

I Altaelva ble det satt i gang undersøkelser for å analysere effektene på laks av reguleringen i 1981. Vassdraget ble regulert i 1987, og årlige undersøkelser har vært gjennomført i hele perioden etter utbygging. Undersøkelsene har omfattet bunndyr, begroing, tetthet og sammensetning av ungfisk, gyting, eggutvikling og vekst av ungfisk, smoltutvandring, vandring og livshistorie hos laks, samt fangst av laks.

Ved hjelp av ulike modeller er det beregnet tidspunkt for klekking av lakserogn og når yngelen kommer opp av grusen og kan begynne eksternt fødeopptak. Reguleringen har ført til kortere inkubasjonsperiode, men lengre tid fra klekking til yngelen kommer opp av grusen. Vannføring og vanntemperatur på det tidspunktet yngelen kom opp av grusen, er relativt likt før og etter regulering, og skjer ved enn vanntemperatur gunstig for fødeopptak.

Det er også utviklet en modell som beskriver laksungenes vekst i Sautso i forhold til vanntemperatur. Denne modellen beskriver laksungenes vekst svært godt på forsommeren, både før og etter kraftutbyggingen. Etter kraftutbyggingen har veksten avtatt på forsommeren på grunn av lavere vanntemperatur, men økt tilsvarende senere i vekstsesongen. I gjennomsnitt har reguleringen bare ført til små endringer i årlig vekst. Etter utbyggingen har årlig tilvekst vært bedre i år når forsommeren har vært kjølig, og dårligere i år når forsommeren har vært varm.

To typer modeller ble benyttet for å studere tidstrender i tettheten av laksunger (?1+) i ulike deler av Altaelva; flerfaktor regresjonsanalyse og lineære regresjonsanalyser. Den nederste delen av elva, som ikke er påvirket av reguleringen, har det skjedd en fordobling av ungfisktetthet. Øverst i elva, like nedenfor utløpet av kraftverket, har det skjedd en reduksjon på 80 til 90   % i tettheten av laksunger. Den negative utviklingen i tetthet av laksunger antas å skyldes forhold relatert til drift eller bygging av Alta kraftverk.

Relativ tetthet av bunndyr har variert mye både innen samme sesong og mellom år, men undersøkelsene viser ingen klare endringer med hensyn på faunaens sammensetning på gruppenivå før og etter reguleringen. Det ble totalt ikke funnet flere arter før enn etter regulering.

I perioden mars 1996 til april 1997 ble energiinnholdet hos laksunger i Altaelva undersøkt. Laks­ungene ble samlet inn fra to stasjoner; i den øverste delen av elva som er mest berørt av reguleringen, og ett område som ligger i den nedre, upåvirkete delen av elva. Resultatene så langt viser at det er klare forskjeller i energiinnhold i laksungene fra de to stedene i elva. Laksungene øverst i elva hadde et meget lavt fettinnhold i denne perioden, mens fettstatus var mer normal i de nedre deler av elva. Ellers i året var det små forskjeller i laksungenes kondisjon fra de to delene av elva. Laksungenes dårlige kondisjon øverst i elva kan skyldes to forhold. Sammenlignet med før regulering har vanntemperaturen øverst i elva økt 0,3 – 0,4 °C om vinteren, mens den i en periode om våren (fra mai) er 1 – 2 °C lavere. Den endrede vanntemperaturen kan ha ført til endret energiomsetning og/eller energiopptak. Videre kan redusert tilgjengelig av næring pga. sterk algebevoksning om vinteren ha ført til redusert næringsopptak. Laksungenes ernæring i Altaelva består av næringsdyr som er vanlig føde for laksunger, og synes ikke å ha endret seg betydelig i perioden etter regulering. Tilgjengeligheten av næring for laksunger kan imidlertid ha blitt redusert pga. sterk algebegroing i den øvre del av elva etter regulering.

Gjennomsnittlig alder og lengde ved smoltifisering viser forskjellig tendens før og etter regulering, men det er relativt stor variasjon mellom de ulike år og forskjellene er ikke statistisk signifikante. Smolten vandrer ut i juni og juli på avtagende flom ved en vanntemperatur på ca. 10 °C. I de fleste år skjer hovedutvandringen i løpet av noen få dager. Smoltifiseringsforsøk viser at lysforholdene og vanntemperaturen virker inn på smoltifiseringsprosessen. Lyset styrer smoltifiseringen, mens temperaturen styrer hastigheten på prosessene hvor kaldere vann forsinker utvandringen. Reguleringen av Altaelva har blant annet ført til at øverste del av elva går åpen om vinteren, og at vanntemperaturen i de øvre deler av Altaelva har blitt kaldere om våren før smoltutvandringen. Forsøkene tyder på at endringene i vanntemperatur har ført til en forsinket smoltutvandring fra de øvre deler av lakseførende strekning sammenlignet med upåvirkete områder. En slik asynkron smoltifisering kan ha medført økt dødelighet under smoltens utvandring og i havet.

Det totale antall laks som årlig har blitt fisket i Altaelva, har variert sterkt siden 1974. De senere årenes fangster har vært blant de beste i perioden, noe som kan ses i sammenheng med drivgarnforbudet på slutten av 80-tallet, som var meget intensivt på kysten av Vest-Finnmark. I den samme perioden har det vært en signifikant økning i andelen ensjøvinter laks (smålaks) som fanges, og siden 1988 har mer enn 50   % av fangstene vært smålaks. Sammenlignet med resten av Altaelva har de relative fangstene av både ensjøvinter laks og flersjøvinter laks (storlaks) øverst i elva gått tilbake i de senere åra, mens de relative fangstene har økt i midtre og nedre del av Altaelva. De absolutte fangstene av smålaks har vært uforandret øverst i elva, mens de har økt i resten av elva. I den samme perioden har imidlertid de absolutte fangstene av storlaks gått tilbake øverst i elva, mens de absolutte fangstene har vært uforandret i de andre delene av Altaelva.

Altalaksen har en lang livssyklus, 5–7 år. Det er derfor først i de siste årene i undersøkelsesperioden man vil kunne registrere endringer som kan tilskrives utbyggingen. De reduserte fangstene av voksen laks nedenfor avløpet av kraftverket skyldes mest sannsynlig den sterkt reduserte tettheten av ungfisk i tillegg til en mulig økt dødelighet av smolt. Disse undersøkelsene viser at ved bare å betrakte den totale fangststatistikken for Altaelva, kan en på ingen måte slutte at reguleringen har ført til en negativ bestandsutvikling. Dersom en deler fangsten opp i forskjellige deler av elva, ser en imidlertid helt klart at det har skjedd en endring i bestandssammensetning, og at det har vært en sterk tilbakegang i den delen av lakseførende strekning som ligger like nedenfor avløpet fra kraftverket. Tellinger av gytelaks de senere årene viser at virkningene av reguleringen i den øvre del av Altaelva, har ført til en rekrutteringssvikt av laks.

Altaelva er et godt eksempel på at virkninger av kraftutbygging i laksevassdrag først lar seg påvise etter flere års undersøkelser, og under forutsetning av at det foreligger god dokumentasjon av forholdene i en periode før utbygging. Laksen har en generasjonstid på 5–7 år, og langtidsvirkninger vil ikke kunne påvises før det er gått tilstrekkelig tid. I storlaksvassdrag kan dette dreie seg om mer enn 10 år. Altaelva er også et eksempel på at analyse av fangststatistikk før og etter regulering ikke fanger opp selv betydelige endringer i laksebestanden som skyldes reguleringen.

9.7.2 Surna i Møre og Romsdal

Regulert: 1968, Trollheimen kraftverk

Inngrep og endring

Kraftverk med inntaksmagasin i Follsjø og avløp til elv, ca. 20   km oppstrøms utløpet i fjorden. Tapping av bunnvann gir kaldere elvevann nedstrøms kraftstasjonen fra mai til august/september og høyere vintertemperatur. Hurtige endringer i vannføring avhengig av driften i kraftverket.

Undersøkelser 1984–1988

• Elektrofiske og bestandsberegning ovenfor og nedenfor kraftverk

• Bunndyr

• Begroing

Resultater

• Total bunndyrtetthet var lavere like nedstrøms kraftstasjonen, og med unntak av fjærmyggfaunaen, ble ingen forskjell i artssammensetning hos bunndyr funnet.

• Dårligere fiskevekst og ett år høyere smoltalder nedstrøms kraftstasjonen hos laks og ørret er en direkte effekt av lavere temperatur om sommeren.

• Store variasjoner i fisketetthet, spesielt for års­yngel og på store, langgrunne områder nedstrøms kraftverket, skyldes hurtige endringer (senkninger) i vannføring som følge av driftstans.

• Økt begroing nedstrøms kraftverket av kaldtvannskjære alger.

9.7.3 Lærdalselva i Sogn og Fjordane

Regulert: 1974, Borgund kraftverk

Inngrep og endring

Redusert vannføring på årsbasis ovenfor kraftverket, utjevnet nedenfor. Små endringer i vanntemperatur. Lærdalselva karakteriseres som en sommerkald elv.

Undersøkelser 1979–1990

Elektrofiske og bestandsberegning ovenfor og nedenfor kraftverk

• Bunndyr

• Skjellanalyser

• Telling av gytefisk

Resultater

• Veksten til laks- og ørretunger er relativt dårlig.

• Ingen endring i vekst, smoltstørrelse og smolt­alder. Smoltalder varierer i perioden 1969 til 1982 mellom 3,1 år (i 1979) og 3,9 år (i 1970).

• Sammenlignet med andre norske elver, hadde Lærdalselva høye tettheter av laks- og ørretunger.

• Det har vært en halvering av gytebestanden etter reguleringen fra ett gjennomsnitt på 694 til 332 hunnlaks større enn 3   kg. Beregnet gjennomsnitt av antall rognkorn per m² er nå 4,72, som er høyt sammenlignet med andre elver og hva som kreves for å sikre full naturlig rekruttering.

9.7.4 Suldalslågen i Rogaland

Regulert: 1966–67 (Røldal-Suldal) og 1980 (Ulla-Førre)

Inngrep og endring

Fra 1. mai til august varierer vannføringen nå mellom minst 75 og 100 m³ /s. Minstevannføring fra dammen i tidsrommet 15. desember til 30. april er 12 m³ /s.

Suldalslågen er sommerkald. Etter Ulla-Førre- utbyggingen er temperaturen redusert. På årsbasis er reduksjonene størst nederst i vassdraget, der døgngradantallet er redusert med 14   % i forhold til døgngradantallet under Røldal/Suldalreguleringen. Nedgangen har vært størst om vinteren og i juni-juli. I sommersesongen er reduksjonen 115 døgngrader i forhold til Røldal-Suldal.

Undersøkelser 1963–1997

• Elektrofiske og bestandsberegning (fra 1976)

• Bunndyr (fra 1963)

• Ernæring (fra 1963)

• Skjellanalyser (fra 1975)

• Telling av gytefisk (fra 1995)

Resultater

• Dominerende fiskearter er laks og ørret. Veksten hos ungfisk av laks i Suldalslågen må karakteriseres som dårlig. For årsunger (0+) av laks og ørret er det funnet en meget sterk signifikant lineær korrelasjon mellom tilvekst første vekstsesong og vanntemperatur. Beregnet bestandstetthet av fiskeunger er relativt lav. I perioden 1986 til 1990 (med unntak av 1989) var imidlertid tettheten av årsunger av laks høyere enn det som tidligere er beregnet, og fra 1990 til 1993 fant det sted en jevn økning i fisketett­het.

• Fra 1994 ble det påvist en dramatisk reduksjon i beregnet tetthet av årsunger (0+) av laks, og tetthetene av eldre laksunger er nå også på et lavmål, som følge av den svært svake rekrutteringen. Årsaken tilskrives liten naturlig reproduksjon, som følge av mangel på gytefisk. Fangsten av voksen laks når et lavmål i 1993 med ca. 1   000   kg og er lav alle påfølgende år. Telling av gytefisk indikerer også svak rekruttering og at ca. halvparten av den voksne gytemodne bestand fanges. Uttak av stamfisk fra en begrenset gytebestand svekker ytterligere den naturlige reproduksjonen. For 0+ og eldre ørret påvises ingen tilsvarende reduksjon i tetthet.

• Mengden årsunger synes å spille liten rolle for mengden eldre fisk påfølgende år, (så sant tetthetene ikke når de nivåer som beregnes i 1994–1997, som gir redusert tetthet av eldre fisk). Bestanden av eldre fisk er stabil og på et nivå som før utbyggingen. Dette indikerer begrensede muligheter for fisk til å overleve enten første vinter eller påfølgende vår/sommer, trolig forårsaket av lav vanntemperatur i mai/juni. Fisken har en dårlig kondisjon mot slutten av vinteren/våren.

• Til tross for stabile tettheter av eldre laksunger undersøkt (1977 til 1997), noe som indikerer en relativt stabil smoltproduksjon, har fangstene av voksen fisk variert svært mye i Suldalslågen. Dette indikerer ulik overlevelse i havet av smolten, og det er med på å understøtte at nedgangen i gytefisk er forårsaket av forhold utenfor elva. Imidlertid er tettheten av eldre fisk nå så lav at det trolig fører til lavere smoltproduksjon i elva, noe som på sikt ytterligere kan føre til nedgang i fangst og gytefisk, med mindre overlevelsen i havet ikke øker.

• Reguleringene, både Ulla-Førre og Røldal-Suldal, har i tillegg ført til en rekke andre virkninger på Suldalslågen (og Suldalsvatn), som partikkelforurensning, økt begroing og overføringer av surere vann fra Blåsjø.

• Suldalslågen må karakteriseres som næringsfattig. Tettheten av bunndyr i den uregulerte elva var lav. Bunnfaunaen er dominert av fjærmygglarver, døgnfluer, steinfluer, vårfluer og fåbørstemark. De første årene etter reguleringen sank antall bunndyr på samtlige lokaliteter. Etter 1983–84 har det gjennomsnittlige antall bunndyr igjen økt, bortsett fra øverst i elva. Dominerende døgnflueart er Baetis rhodani . Denne er ømfintlig for surt vann. Sammen med steinfluene inngår døgnfluene i en indeks som indikerer moderate til ingen forsuringsskader for Suldalslågen sett under ett.

• Suldalslågen har frodige begroingssamfunn. Det er sannsynlig at begroingen har økt i omfang etter reguleringene av Suldalslågen. Konstant og stabil vannføring i Suldalslågen etter Røldal-Suldal reguleringen kan trolig være medvirkende årsak til den sterke begroingen av mose. Den relative økningen i teppemose kan bli et problem i Suldalslågen. Dette er den substratkategori som har størst negativ effekt både på fisk, både mht. tetthet og habitatbruk, og på bunndyr.

9.7.5 Elvegårdselva i Skjomen i Nordland

Elvegårdselva i Skjomen (Skjoma) ble regulert i 1977 ved at de høytliggende deler av nedbørsfeltet ble overført til kraftstasjonen i Sør-Skjomen. Det er periodisk utført fiskeribiologiske undersøkelser i Skjoma i perioden 1976–97.

Før regulering var Skjoma en typisk breelv, med høg sommervannføring og kalde vannmasser. Etter reguleringen karakteriseres Skjoma som en elv med lav sommervannføring med relativt høg vanntemperatur om sommeren. Det er ikke bestemmelser om minstevannføring, slik at vannføring om vinteren etter regulering er svært lav.

Vannføringen om sommeren er gjennomgående lav, med unntak av perioder med overløp eller stans/redusert drift av kraftverket. Dette gjør at endringene i vannføring i dag er ekstremt store. Vassdragets lakseførende strekning er 13   km. Elva var før regulering karakterisert av storvokst laks og sjøørret.

I de første årene etter regulering ble det satt ut yngel og smolt av laks med foreldre fra Elvegårdselva, men dette tiltaket opphørte på midten av 80-tallet, da det viste seg at det var dårlige oppvandringsforhold for laks i Skjoma, og at det var tilstrekkelig naturlig reproduksjon til å rekruttere de begrensete strekninger av elva som egnet seg for oppvekstområder for laksefisk. Det er også bygd flere terskler i den lakseførende del av Skjoma.

Undersøkelsene har vist at det har skjedd betydelige endringer i vekst, tetthet og sammensetning av laksunger etter regulering. Veksthastigheten av laks- og ørretunger økte kraftig, samtidig som tettheten også økte i de første årene etter utbygging. I terskelbassengene ble laksen utkonkurrert av ørreten, slik at lakseproduksjonen nå primært foregår på strykstrekningene mellom tersklene. Det er nå tegn på sviktende rekruttering av laks i Skjoma. Fortsatt er laksen i Skjoma stor, og den har store problemer med å vandre opp i elva på lav sommervannføring. Oppvandringen skjer kun i perioder med overløp eller sent på høsten når det blir lange, mørke høstkvelder. Laksen er utsatt for ulovlig beskatning i sjøen, mens den venter på å komme opp i elva.

De viktigste erfaringene fra Skjoma er at det tar lang tid før tilpasninger til nye fysiske forhold i vassdraget skjer. Selv etter mer enn 20 års regulering er det ikke noe som tyder på at det er utviklet en mer «passende» smålaksstamme i vassdraget. Videre skjedde en markert økning i tetthet og vekst hos fiskeungene etter regulering, noe som skyldes økt vanntemperatur om sommeren. Bygging av terskler i laksevassdrag kan lett føre til at lakseungene taper i konkurranse med ørretunger. I et vassdrag med så liten vintervannføring som Skjoma, kan imidlertid terskler ha betydning som overvintringsområder for laksunger og oppholdssteder for voksen laks før gyting. Sportsfisket i Skjoma kunne vært mye bedre utnyttet om en hadde innført en smålaksstamme etter reguleringen.

9.7.6 Orkla i Sør Trøndelag

Bestand- og rekrutteringsundersøkelsene i Orkla startet i 1979 betinget av reguleringskonsesjonen som ble gitt i 1978. Fram til 1993 var undersøkelsene knyttet til atferd og produksjonssudier av smolt. Fra og med 1993 ble prosjektet utvidet til bestand-rekrutteringsundersøkelse, og prosjektet omfatter etter dette undersøkelser også av voksen laks.

Smolten vandrer ut i mai, median tid er 19. mai ( n=14 år ). Smolten vandrer ut om natta, hovedsakelig i perioden to timer før og etter midnatt. Den vandrer i det øverste vannlaget i hovedstrømmen. Total varighet av utvandringen er ca. én måned.

Smoltens vandring er korrelert til bestemte omgivelsesvariabler, og det er utviklet en modell som beskriver dette. Den viktigste enkeltfaktoren synes å være endring i vannføring. Stor og økende vannføring sammen med vanntemperatur, endring i vanntemperatur og månefase er viktige variabler. Utvandringen av smolt er korrelert til ny- og fullmåne, og vi tolker det som viktig for å nå sjøen på tidspunkt med sterk tidevannstrøm. Analysen av smoltutvandringen tyder på at smolten som står øverst i vassdraget, drar med seg smolten som står lenger ned. Smolten vandrer ut ved vanntemperaturer på 3–6 °C, og ved høg vannføring (vårflom). Reguleringen av Orkla har ført til at veksthastigheten på laksungene har avtatt, og smoltalderen har økt i størrelsesorden 0,5 år. Reguleringen har ført til mindre vårflommer, som i enkelte år kan bety lav vannføring under smoltutgangen. Analyser av smoltutvandringen viser at en bør unngå å ta mer enn 20   % av vannføringen fra hovedelva i denne perioden for å unngå at smoltutvandringen påvirkes.

Smoltproduksjonen er målt siden 1983. I gjennomsnitt har smoltproduksjonen vært 80   % høyere i perioden etter regulering enn i 1983, som var siste året før regulering. Smoltproduksjonen økte som følge av stabilisert vannføring gjennom året. Vintervannføringen var sterkt begrensende for produksjonen før regulering. Reguleringen førte til en økning av minste vintervannføring på omkring fem ganger, når en sammenholder de minste naturlige vintervannføringene og regulert minstevannføring. Det er utviklet en matematisk modell som beskriver sammenhengen mellom smoltproduksjon og den minste vintervannføringen. I modellen er vintervannføringen brukt som en sannsynlighet for overlevelse, hvor stor vannføring gir stor sannsynlighet for overlevelse. Den minste vintervannføringen de tre siste årene før smoltutvandring har betydning for smoltproduksjonen. Signifikant sammenheng mellom smoltproduksjon og vannføring viser at elva var oppfylt eller nær oppfylt av smolt. En ny modell som tar inn isens betydning for smoltproduksjonen, er under utvikling.

Mengden voksen fisk (vesentlig laks) som vandrer opp i Orkla blir målt ved hjelp av ledningsevnemåler. Tellingene startet i 1994, og antall oppvandrende fisk foreligger for 1994, 1996 og 1997. Tellingene i 1997 viser en nedgang på ca. 1   000 oppvandrende laks i forhold til 1996. Antall gytere (ca. 1   500 hunner – 16 millioner rogn (?)) i 1997 er trolig i nedre grense for optimal produksjon av smolt. Den elektroniske telleren i Orkla er den eneste i sitt slag i et stort laksevassdrag i Norge.

Skjellanalyser av voksen laks viser at 1993-årgangen av smolt var en dominant årsklasse som ensjø-, tosjø-, tresjø- og som firesjøvinterfisk (firesjøvinter i 1997).

Resultatene fra Orkla viser at smoltproduksjonen i laksevassdrag øker med økende vintervannføring, og dersom denne kan holdes stabilt høg gjennom hele vinteren, kan vassdragets produksjon av laks økes dersom en regulerer på en slik måte at en reduserer betydningen av de naturlige faktorer som begrenser produksjonen. Videre viser resultatene fra Orkla at det er mulig å telle antall oppvandrende laks også i store norske vassdrag ved bruk av elektroniske hjelpemidler.

9.7.7 Eksingedalsvassdraget i Hordaland

Eksingedalsvassdraget har sitt utspring på grensen mellom Sogn og Fjordane og Hordaland. Vassdraget har et nedbørfelt på 401,3   km² . Det renner vestover og munner ut i Eidsforden, en liten fjordarm innerst i Osterfjorden/Sørfjorden. Nedbørfeltene i de høyere delene ble ferdig utbygget i 1973/74 og overført til Evanger kraftverk med avløp til Vossovassdraget. Restfeltet til Ekso, 205   km² , ble utbygget som et elvekraftverk, Myster kraftverk, i 1987. Myster kraftverk har avløp midt i den lakseførende strekningen.

Det ble foretatt biologiske undersøkelser i Eksingedalsvassdraget før utbygging. Etter utbygging ble vassdraget valgt som et hovedområde for studier av tersklers virkninger, det såkalte Terskelprosjektet som startet i 1975. Aktiviteten var stor på 70- og 80-tallet, men med mindre aktivitet etter 1990. Aktiviteten var først og fremst knyttet til områdene ovenfor den lakseførende strekningen. Totalt er det skrevet ca. 70 rapporter fra dette vassdragsavsnittet på biologiske forhold. I tillegg er det publisert 24 vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrift. De fleste omhandler omsettingen av organisk materiale fram til bunndyr og fisk. I tillegg er det en rekke separate studier på bunndyr og fisk. Vannføring knyttet til substrat og sedimentering av finere partikler har vært belyst. Videre har en beskrevet hva som skjer biologisk etter en storflom, og hvordan en slik begivenhet endrer systemet totalt. Produksjonen av fisk og hvordan den påvirkes av nærings- og populasjons struktur, har vært sentral. Det har også vært fokusert på vandringer i forbindelse med næringssøk og gyting, tetthetsavhengige og -uavhengige faktorer samt generelle populasjonsregulerende forhold.

I den lakseførende strekningen ble det utført forundersøkelser i forbindelse med Myster kraftverk. Fra 1990 har det også pågått fiskeundersøkelser i denne delen, men med størst intensitet de siste årene. Undersøkelsene har vært knyttet til gyteområder, klekking og overlevelse av rogn samt dødsrater hos 0+ og eldre yngel. Det viste seg og at smoltalder hos laks var redusert fra normalt 3 og 4+ i uregulerte elver i regionen til 2+ på strekninger med redusert vannføring. Grunnen er økt sommertemperatur på strekninger med redusert vannføring. De siste årene er undersøkelsene knyttet til effektene av kalking/forsuring. Dette gjelder yngeltetthet og fiskens evne til å finne hjem, «homing», etter kalking.

Elvereguleringen av Ekso viser at stranding av yngel er et stort problem da det jevnlig observeres død yngel. Videre har en funnet at fisken kan benytte terskeldammenes innløpsområder til gyting hvor egg og yngel skånes for tørrlegging. Det er vist at utlegging av rogn i elvebunnen kan være et tiltak for å øke bestanden der det er manglende rekruttering. De viktigste faktorene for vellykket klekking er stabilt substrat, egnet substrat hvor fravær av fine partikler og organisk materiale er viktig. Det er og viktig at rognen legges dypt nok for å redusere faren for infeksjoner og påvirkninger som kan komme fra toppen av sedimentene grunnet biologisk aktivitet. Substratet må ha god vanngjennomstrømming.

9.7.8 Teigdalselva/Vossovassdrage i Hordaland

Teigdalselva ble regulert i forbindelse med utbyggingen av Evanger kraftverk, dvs. samtidig med Eksingedalsvassdraget. Avløpet fra kraftverket renner ut i Evangervatn og påvirker vannføringsregimet nederst i Vossovassdraget. Elvestrekningen her kalles Bolstadelva. Teigdalselva har fått en kraftig reduksjon i vannføringen uten pålegg om minstevannføring. Elva kan variere fra nesten tørr, 100–200 l/s til flommer opp mot det en hadde før reguleringen. Vannføringsendringene skjer raskere etter reguleringen. Vossovassdraget ovenfor Evanger er ikke påvirket av kraftverksutbygging, men det har vært andre fysiske inngrep som veibygging og vannstandssenking av innsjøer av hensyn til jordbruk.

I Teigdalselva ble det satt igang undersøkelser knyttet til fiskeutsettinger og behovet for dette i 1991. Disse undersøkelsene har pågått fram til 1998. Settefiskens vekst og overlevelse har vært fulgt gjennom omfattende merkeforsøk. Gytebestanden har vært registrert årlig samt oppfisket kvantum. Stamfisk er undersøkt med hensyn på opprinnelse, settefisk eller villfisk. Yngelregistreringer har vært utført på et omfattende stasjonsnett i perioden med utsettinger og i en periode uten utsettinger. Det har og blitt bygget fire lave tersk­ler i elva for å skape et vist vannvolum ved lavvanføring, spesielt om vinteren.

Resultatene viser at settefisken ble påført meget stor dødelighet, spesielt i vintersesongen. Overlevelsen til neste vår var < 1   %. Overlevelsen var forskjellig i ulike omgivelser. Settefisken klarte seg best i områder med kulper/høler, mens den nærmest ble borte fra strykstrekninger. Ett år etter utsetting dominerte derfor villfiskyngel i elva. Veksten hos settefisk var også dårligere enn hos villfisken.

I årene med stopp i utsettingen har tettheten av yngel holdt seg like godt som under perioden med utsetting. Det har også vist seg at tettheten av lakse­unger utgjør nå ca. 30   % i enkelte områder hvor det er bygget terskler. I perioden med yngelutsetting før terskelbygging, var forekomsten av lakseunger sporadisk. Lærdommen fra undersøkelsene så langt er at bæreevnen må vurderes nøye før en starter utsetting av settefisk. Moderat biotopjustering har hatt en positiv effekt. Det er viktig at en ved anleggelse av terskler tar en hensyn til gyteområder slik at disse i minst mulig grad skulle bli liggende i områder med «stillestående vann». Steinutlegginger i områder med lite skjul har ført til at fisk har tatt i bruk områder som før var fisketomme. Øking av forekomst med egnet habitat/substrat kan ha stor positiv virkning.

9.7.9 Bolstad/Vosso i Hordaland

Erfaringene fra Teigdalselva har ført til at en nå også undersøker overlevelse, næringsopptak og vekst hos settefisk av laks i Bolstad og Vosso (oppstrøms Evanger). Disse undersøkelsene har pågått de siste to–tre årene. Yngeltellinger har derimot vært utført siden 1991. Videre har gyting og eggoverlevelse vært undersøk i forbindelse med veibygging (silting) og vannstandssenking av Vangsvatn. Resultatene viser at rogn overlever i en viss periode i fuktig grus dersom den ligger frostfritt. Laksens gytestrategi er undersøkt. Den fordeler f. eks. eggene på flere egglommer som ligger spredt utover på gyteområdet. Eggene ble plassert ca. 30   cm ned i grusen.

Ekso, Teigdalen, Bolstad og Vosso representerer vassdragsavsnitt hvor de fleste former for vassdragsregulering er involvert. Aktiviteten i vassdragene er dels knyttet til problemstillinger vedrørende biotopjustering og utsetting av settefisk for å bedre produksjonen av smolt. Det har vist seg at tiltakene bør evalueres nøye. Vassdragene er følsomme for surt vann, og det er satt igang kalking av Ekso ved hjelp av doserer ovenfor anadrom strekning, mens Teigdalselva blir kalket med skjellsand ovenfor anadrom strekning.

9.7.10 Utla/Årdalsvassdraget i Sogn og Fjordane

Utla ble regulert ferdig i 1940-årene. Det er planlagt modernisering av Tyin kraftverk og ytterligere reguleringer. Det er meningen å benytte effektkjøring mest mulig.

Det har vært utført yngeltellinger og gytefisktellinger på 1990-tallet i Utla. Laksestammen er liten, mens det er en god bestand av sjøaure. Siden reguleringen er gammel, kan en forvente at endringer på substrat og andre tilpassninger, som sannsynligvis har stabilisert seg. Vassdraget er næringsfattig med en forholdsvis stor del av nedslagsfeltet i høyfjellet. Forsuring er trolig ikke noe problem. Oppstrøms bebyggelsen ved innløpet til Årdalsvatn er vassdraget i praksis bare påvirket av kraftreguleringen. Dersom Tyin kraftverk blir modernisert, vil avløpsvannet bli tatt bort fra de nederste delene av Utla og ført direkte ut i Årdalsvatn. Undersøkelser knyttet til et slikt nytt inngrep kan gi mye ny informasjon om betydningen av endringer i substrat, og gyteplasser, og om dette endrer vekst og overlevelse av ungfisk m.m. Det vil her være mulig å utrede om det tapes gode habitat, og om det er tiltak som kan redusere den skadelige virkningen av dette. Det er ikke selvsagt at utsetting av fisk eller andre tiltak vil hjelpe så lenge man ikke har undersøkt de begrensende faktorene.

Referanser

Nedenfor er det tatt med en del referanser som dokumenterer effekter av ulike typer vassdragsreguleringer på laksebestander. Videre er det tatt med et utvalg av referanser som beskriver enkelte av de undersøkelser som er gjennomført i tilknytning til regulerte vassdrag i Norge.

Bremseth, G., N. A. Hvidsten, T. G. Heggberget og B.O. Johnsen. 1993. Forbedring av oppvekstområder for laksefisk i Gaula. NINA Forskningsrapport 41: 1 – 18.

Brittain, J.E. and Saltveit, S.J. 1987. The effect of change in temperature regime on the benthos of a Norwegian regulated river. Verh. Internat. Verein. Limnol., 23 1278.

Brittain, J.E. and Saltveit, S.J. 1989. A review of the effects of river regulation on mayflies ( Ephemeroptera ).

Regulated Rivers: Research & Management, vol. 3, 191–204.

Brooks, R.J., Nielsen, P.S. og Saltveit, S.J. 1989. Effect of stream regulation on population parametres of Atlantic salmon ( Salmo salar L.) in the River Lærdalselva, Western Norway. Regulated Rivers, 4, 347–354.

Fjellheim, A., Håvardstun, J., Raddum, G.G. and Schnell, Ø.A. 1993. Effects of increased discharge on benthic invertebrates in a regulated river. Regulated Rivers: Research & Management, (in press).

Forseth, T., T. F. Næsje, A. J. Jensen and L. Saksgård. 1998. Atlantic salmon, Salmo salar , in the regulated River Alta: Causes for increased juvenile mortality. Submitted manuscript. Regulated Rivers.

Garnås, E. 1985. Effekt av redusert vannføring på bunndyr og fisk fra 1982–1984 i Søre Osa, Hedmark. Rap. DVF-Reguleringsundersøkelsene, 9–1985, 84 pp.

Heggberget, T. G. 1982. Laks og ørret i Skjoma etter regulering og terskelbygging. Terskelprosjektet, NVE – Vassdragsdirektoratet, 1 – 58.

Heggberget, T. G. 1988. Timing of spawning in Norwegian Atlantic salmon ( Salmo salar ). Can J. Fish. Aquat. Sci. 41: 389 – 391.

Heggberget, T. G., N. A. Hvidsten, A. J. Jensen, B. O. Johnsen og L. Saksgård. 1993. Fisk i lakseførende vassdrag. Side 262 – 279, I: P. E. Faugli, A. H. Erlandsen og O. Eikenæs, Inngrep i vassdrag; konsekvenser og tiltak – en kunnskapsoppsummering. VR, NVE.

Heggberget, T. G., Næsje T. F. and L. Saksgård. 1998. Life history and adaptations in Atlantic salmon Salmo salar , in the River Alta, North Norway. Submitted manuscript. Regulated Rivers.

Heggberget, T.G. 1984. Populations of presmolt Atlantic salmon and brown trout before and after hydroelectric development and building of weirs in the river Skjoma, North Norway. In: Regulated Rivers (A. Lillehammer and S. J. Saltveit, eds.) Universitetsforlaget.

Heggenes, J. 1990. Habitat utilization and preferances in juvenile Atlantic salmon ( Salmo salar ) in streams. Regulated Rivers, 5: 341–354.

Heggenes, J. 1996. Habitat selection by brown trout ( Salmo trutta ) and young Atlantic salmon ( Salmo salar ) in streams: Static and dynamic hydoaulic modelling. Regulated Rivers, 12: 155–169.

Heggenes, J., Saltveit, S.J. og Lingaas, O. 1996. Predicting fish habitat use to changes in water flow: Modelling critical minimum flows for Atlantic salmon, Salmo salar , and brown trout, S. trutta . Regulated Rivers, 12:331–344.

Hvidsten, N. A. 19985. Mortality of presmolt Atlantic salmon, Salmo salar L., and brown trout, Salmo trutta L., caused by fluctating water levels in the regulated river Nidelva, Central Norway. J. Fish. Biol. 27: 711 – 718.

Hvidsten, N.A. og Koksvik, J.I. 1983. Virkninger av døgnregulering på næringsfauna og fisk i Nidelva. Fiskesymposiet 1983, Vassdragsregulantenes forening, Asker.

Lillehammer, A. and Saltveit, S.J. 1984. The effect of the regulation on the aquaric macroinvertebrate fauna in the River Suldalslågen, Western Norway. In Lillehammer, A. and Saltveit, S.J. (Eds), Regulated rivers, Universitetsforlaget, Oslo, 201–210.

Mossestad, H. 1972. Års- og døgnvariasjoner i driftfaunaen og dens relasjon til vannføring i Eksingedalselva. I H. Kauri (red), Aurlandselven. Et symposium angående rennende vanns økologi, Bergen, 54–61.

Næsje, T. F., A. J. Jensen, J. I. Koksvik, L. Saksgård, T. Forseth, T. G. Heggberget og N. A. Hvidsten. 1998. Fiskeribiologiske undersøkelser i Altaelva 1981–1997. Manuskript.

Næsje, T. F., J.-H. Haukland, A. Lamberg og L. M. Sættem. 1998. Gytegroper og gytelaks i Altaelva i 1996.

Bestandsstørrelse, rekruttering og beskatning. NINA Oppdragsmelding 513.

Næsje, T. F., T. Forseth, L. Saksgård and T. G. Heggberget. 1998. Atlantic salmon, Salmo salar , in the regulated River Alta: Changes in juvenile and adult abundance. Submitted manuscript, Regulated Rivers.

Raddum, G. G., Fjellheim, A., Barlaup, B. og Åtland, Å. 1991. Undersøkelser av bunndyr i Aurlandsvassdraget: En sammenligning av forholdene før og etter utbygging. Lab. Ferskv. økol. Innlandsfiske, Bergen, 70, 69 pp.

Raddum, G.G. 1985. Effects of winter warm reservoir release on benthic stream invertebrates. Hydrobiologia 122, 105 -111.

Raddum, G.G. and Fjellheim, A. 1993. Life cycle and production of Baetis rhodani in a regulated river in western Norway: Comparison of pre- and post-regulation conditions. Regulated Rivers: Research & Management, vol. 8, 49–61.

Saltveit, S.J. 1990. Effect of decreased temperature on growth and smoltification of juvenile Atlantic salmon ( Salmo salar ) and brown trout ( Salmo trutta ) in a Norwegian regulated river. Regulated Rivers, 5 : 295–303.

Saltveit, S.J. 1993. Abundance of juvenile Atlantic salmon and brown trout in relation to stocking and natural reproduction in the River Lærdalselva, Western Norway. North Am. Fish. Mgmt., 13: 277–283.

Saltveit, S.J. 1996. Skjønn Ulla-Førre. Fiskeribiologisk uttalelse. Begroing og ungfisk. Rapp. Lab. Ferskv. Økol. Innlands­fiske, Oslo, 162 , 48 s.

Saltveit, S.J. 1997a. The effects of stocking Atlantic salmon, Salmo salar , in Norwegian rivers. s. 22–33. I:

I.G. Cowx (ed.). Stocking and introduction of fish. Fishing News Books.

Saltveit, S.J., Bremnes,T. og Brittain, J.E. 1994. Effect of changed temperature regime on the benthos of a Norwegian regulated river. Regulated Rivers, 9: 93–102.

Sættem, L.M. 1995. Gytebestander av laks og sjøaure. En sammenstilling av registreringer fra til vassdrag i Sogn og Fjordane fra 1960–94. Utredning for DN 1995–7, 107 s.