NOU 1999: 9

Til laks åt alle kan ingen gjera?— Om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen

Til innholdsfortegnelse

5 Faktorer som begrenser laksebestandene i Norge

«Værre tider; værre syner gjennom fremtidsnatten lyner! Brittens kvalme stenkulsky sænker sort seg over landet, smudser alt det friske grønne kvæler alle spirer skjønne, stryger lavt med giftstoff blandet, stjæler sol og dag fra egnen, drysser ned, som askeregnen over oldtidsdømte by.»

Fra Brand av Henrik Ibsen, 1866

Forekomsten av laks i Nord-Atlanteren varierer i lange og korte sykluser. Endringer i de naturgitte forholdene var den eneste årsaken tidligere, men siden industrialiseringen startet i Europa på slutten av 1700-tallet har menneskelige inngrep og forurensning grepet sterkt inn. Den samlede forekomsten av laks i det nordlige Atlanterhavet varierer derfor nå på et lavere nivå enn før de menneskeskapte påvirkningene gjorde seg gjeldende. Det er heller ikke lengre slik at klimaendringer bare er naturlig betinget. Disse svingningene påvirkes i stadig større grad av menneskelig aktivitet.

Ekspertene trodde at nedgangen i laksebestandene på 70- og 80- tallet var et resultat av overbeskatning og andre menneskeskapte tapsårsaker som sur nedbør, inngrep i vassdrag, og parasitten Gyrodactylus salaris . Forskning har imidlertid dokumentert at naturlige bestandsvariasjoner virker samtidig med de menneskeskapte tapsårsaker. Den kompliserte virkningen av de mange naturlige og menneskeskapte faktorene skaper betydelig usikkerhet når årsaksforholdene for laksens tilbakegang skal vurderes.

I det følgende gjennomgås dagens situasjon for laksen, de naturlige svingningene i laksebestandene, de enkelte menneskeskapte tapsfaktorene og beskatningen. For en mer detaljert drøfting av enkelte av de viktigste påvirkningsfaktorene vises det til vedlegget der bidrag fra fagmiljøene er presentert.

5.1 Fangst- og produksjonsutvikling de siste 20 år

En tilstandsbeskrivelse av de norske laksebestandene burde vært basert på en overvåkning av et representativt utvalg av laksebestandene. Overvåkningen burde ha rettet seg mot smoltproduksjon i forhold til potensialet, innsigets størrelse før fisket eventuelt tar til og størrelsen og sammensetningen av gytebestandene etter fisket. Slike data mangler i hovedsak for de norske laksebestandene.

Vurderingen av utviklingen i laksebestandene er i stor grad basert på fangststatistikken som en indeks for utviklingen, men statistikken gir ikke et dekkende bilde. På grunn av ufullstendig rapportering av fangstene, har fangststatistikken klare mangler. Den er imidlertid ansett å kunne belyse utviklingen i laksebestandene over tid når denne vurderes i lys av for eksempel endringer i rutinene for rapporteringen av fangstene (store omlegninger blant annet i 1978/79 og 1992/93) og endringer i fiskeinnsatsen. Andelen av de faktiske fangstene som rapporteres er blitt høyere, særlig på 1980- og 1990-tallet. Dette skyldes blant annet krav om føring av fangstdagbok i sjølaksefisket (først i drivgarnsfisket, senere for fiske med faststående redskap), bortfall av lakseskatt, bedre organisering av rettighetshaverne og innhenting av fangststatistikk i elvene. Den faktiske tilbakegangen i fangstene er derfor med all sannsynlighet større enn det statistikken viser.

På slutten av 1960-tallet og først på 1970-tallet var fangstene av villaks på en historisk topp. Fra den gang og frem til i dag har det vært en sterk nedgang i innsiget av vill laks til de norske vassdragene. Innsiget av laks på gytevandring til Norge består nå av laks fra færre og mindre bestander enn før. Samtidig utgjør smålaksen en større andel av bestandene enn i 1970-årene. Spesielt er storlaks blitt sjeldnere.

Den offisielle fangststatistikken indikerer at de rapporterte laksefangstene er redusert fra om lag 300 000–500 000 individer i 1970-årene til 200 000–300 000 individer i 1990-årene. Da er det ikke tatt hensyn til forbedringene i statistikken. Rømt oppdrettsfisk har i økende grad kommet inn i fangstene siden begynnelsen av 1980-tallet, spesielt i fisket på kysten og i enkelte elver (jfr. avsnitt 5.2.7). Rømt laks utgjør i gjennomsnitt ca. 20   % av de innrapporterte fangstene i perioden 1989 – 97, eller ca. 30   % av fangstene i sjø og 5   % av fangstene i elv. Når fangststatistikken korrigeres for innslaget av rømt oppdrettslaks, har de samlede fangstene av villaks i sjø- og elvefisket variert mellom 150 000–250 000 individer i årene 1990–97.

Figur 5.1 Fangstutvikling for laks 1970 – 1997 basert på den
 offisielle statistikken. Tallene er kompensert for fangst av rømt
 oppdrettslaks.

Figur 5.1 Fangstutvikling for laks 1970 – 1997 basert på den offisielle statistikken. Tallene er kompensert for fangst av rømt oppdrettslaks.

Kilde: Statistisk sentralbyrå/Direktoratet for naturforvaltning/Norsk institutt for naturforsk­ning.

Endringer i smoltproduksjonen avspeiler produksjonsforholdene i ferskvann, men det foreligger få data fra lokaliteter her til lands. De fleste foreliggende opplysninger er grove beregninger knyttet til virkningen av enkeltfaktorer som sur nedbør, kraftutbygging og lakseparasitten G. salaris . Tapt smoltproduksjon presenteres tematisk i kap. 5.3 om de ulike tapsfaktorene som virker i ferskvann. Selv om tallene er unøyaktige beregninger, er det klart at den totale smoltproduksjonen i landet over lang tid er blitt redusert som følge av forurensning, fysiske inngrep, sykdommer og andre miljøpåvirkninger.

I kapitlene 5.2, 5.3 og 5.4 drøftes ulike årsaker til redusert overlevelse og tapt produksjon. Først belyses naturlige variasjoner, deretter menneskeskapte taps- og trusselfaktorer, og til slutt drøftes fisket spesifikt med vekt på en nærmere drøfting av overbeskatning og feilbeskatning.

5.2 Naturlige variasjoner i miljøet

«På ett og samme sted vandrer laksen i forskjellige retninger, dels med, dels mot hovedstrømmene i havet, dels på tvers av dem. Den krysser vannlag av forskjellig temperatur og saltholdighet og med fart og utholdenhet når den fram til sitt mål. Hva som leder den, hvilken vidunderlig sans og orienteringsevne, vet jeg ikke.»

Knut Dahl og Sven Sømme 1935.

Naturmiljøet på jorda er alltid i endring. Også før problemene med klimagasser kom på dagsorden har det vært store og dramatiske endringer i miljøet. Et eksempel på dette er den såkalte lille istiden på 1700-tallet. De menneskeskapte endringene, enten det skyldes høsting, forurensning eller inngrep, kommer i tillegg til naturens «egne» variasjoner. Effekten av menneskeskapte endringer vil derfor være at de forsterker eller modererer naturlige variasjoner. Selv om vi mennesker ønsker oss stabile og forutsigbare fiskebestander, er regelen i naturen at det hele tiden er variasjoner i arters forekomst.

For forvaltningen av vill laks vil de naturlige variasjonene i forekomstene være problematiske fordi de ikke kan styres. Behovet for særlig omfattende reguleringer og vernetiltak vil oppstå når naturlige svingninger virker i negativ retning på en bestand, sammen med menneskeskapte tapsårsaker.

Naturlig variasjon kan være syklisk og systematisk, eller mer usystematisk. Eksempler på dette er vær- og klimaendringer. Selv om klimaet i en periode gradvis blir varmere, kan enkeltår allikevel være svært kalde og for eksempel gi stor eggdødelighet og svake årsklasser av laksunger.

Nedenfor drøftes faktorer der naturlige variasjoner i miljøet har stor betydning for lakseforekomstene. Disse faktorene kan ofte være vanskelige å skille fra menneskeskapt variasjon. Hvis laksen for eksempel utsettes for økende naturlig predasjon, kan dette være et resultat av redusert fangst av predatoren fra menneskers side, eller et resultat av endringer som skyldes forholdet i andre byttebestander som er påvirket av mennesket.

5.2.1 Vekst og dødelighet i havet

Variasjoner i havmiljøet er viktig for variasjoner i årsklassestyrke hos laks. Den utvandrende smolten drar vår og forsommer nokså direkte med de dominerende kyst- og havstrømmene nordover i Norskehavet, der den spres over store områder. Mot vinteren trekker havlaksen noe sørover, mot områdene nord for Færøyene. Det er viktig å understreke at mens naturlig dødelighet for laks i ferskvann i stor grad er tetthetsavhengig (dvs. dødeligheten avtar når antallet fisk reduseres under et visst nivå), er dødeligheten i saltvann tetthetsuavhengig, dvs. at den er like stor uavhengig av laksetettheten. Årlige variasjoner i lakseproduksjonen vil derfor skyldes variasjoner i antall utvandrende smolt, og variasjoner i bestandsforhold som skyldes miljøforholdene i havet. Den naturlige dødeligheten for laksen under oppholdet i havet er stor, og kan variere kraftig. Som oftest er det mellom 2 og 10   % av laksen som vandret ut fra elva som overlever og kommer tilbake som gytemoden laks.

Hvordan miljøforholdene henger sammen med dødeligheten for laks i havet er vist i canadiske, norske og skotske undersøkelser. Disse viser sammenheng mellom marin dødelighet for laks og havtemperatur. Jo kaldere vann laksen blir utsatt for som postsmolt, dvs. rett etter utvandring fra elva og kysten, jo større er dødeligheten. Kaldt vann kan påvirke postsmoltens evne til å finne mat og vokse, og føre til at mye fisk dør på grunn av predasjon. Dårligere vekst kan også føre til at laksen velger å vende tilbake tidligere enn om forholdene i havet hadde vært bedre. Slik kan fysiske forhold i havet være med på å forklare det økende innslaget av smålaks som er observert. Dette kan også bidra til å forklare at en del av smålaksen de siste årene har vært uvanlig småvokst når den kommer opp i elva.

Det kan se ut som om de nordøstlige bestandene av laks (Finnmark og Russland) ikke har opplevd like stor nedgang som følge av endrede havtemperaturer, og at norske smålaksbestander er blitt mindre redusert enn storlaksbestandene. Det er usikkert i hvilken grad dette kan tilskrives forskjeller i havmiljøet, eller om fravær av andre negative faktorer er hovedårsaken til at nedgangen har vært mindre i nord og for bestander dominert av ensjøvinterlaks.

De største konsekvensene av svingningene i havklima er sannsynligvis observert for canadisk og skotsk laks som er mer enn en vinter i sjøen. Disse laksebestandene benyttet tidligere områdene ved Vest-Grønland som beiteområder. Pga. utvikling av kalde havstrømmer de siste årene er det store områder her som for tiden ikke er aktuelle beiteområder for laks.

Det er stor usikkerhet om hvilken betydning økt dødelighet i havet har i forhold til andre dødelighetsfaktorer, som virker enten i sjøvannsfasen eller i ferskvannsfasen. Et eksempel er Figgjovassdraget i Rogaland der en fra norsk side har hatt den beste dokumentasjon på betydningen av endringer i havmiljøet for laksens overlevelse i havet. Fortsatt er denne elva fylkets kanskje mest produktive elv og en av landets beste laksevassdrag, målt i fangst. Dette viser at laksebestander kan være tallrike tross ugunstige forhold i havet, når smoltproduksjonen er god og andre tapsfaktorer er begrenset. Selv om det altså er usikkerhet om omfanget av den økte dødeligheten som følge av endrede miljøforhold i havet, er det liten tvil om at disse svingningene har bidratt til nedgangen i laksebestandene de siste årene.

Samvirkningen mellom dårligere forhold i havet og andre faktorer som kan svekke postsmoltens overlevelsesevne (eks. sur nedbør, sykdommer eller parasitter) er sannsynligvis viktig for reduksjonene i de norske laksebestandene. Hvis det marine miljøet blir dårligere for laksen, blir situasjonen for bestander eller individer som er svekket av andre grunner, enda vanskeligere. Under slike forhold øker derfor behovet for tiltak på de feltene det er mulig å gjøre noe med.

5.2.2 Predasjon i ferskvann og nære sjøområder

Laksen lever sammen med en rekke andre arter i alle livsstadier. Den spiser andre dyr, og blir selv spist. De senere årenes negative utvikling i laksebestandene kan være påvirket av endringer i predasjonstrykk eller i endringer i laksens næringsgrunnlag. Det foreligger få direkte studier av betydningen av predasjon på laks og av næringskonkurranse med andre arter. Endringer i laksebestandene av disse årsaker bør kunne observeres i endret bestandsnivå for predatorer eller byttedyr. Imidlertid kan den relative betydningen av predatorer øke når antallet utvandrende smolt går ned. I enkelte vassdrag er det vist høyere relativ dødelighet når smoltårgangen er liten enn når smoltårgangen er stor.

Bestandssituasjonen for aktuelle laksepredatorer i ferskvann, synes i hovedsak å ha vært nokså uendret de siste årene. Unntaket er oter som har hatt bestandsvekst de siste årene. Oteren fanger i hovedsak laksunger, men kan også ta voksen laks, spesielt i oppgangshindrende kulper, i trapper o.l. Det er lite trolig at oteren er en predator av betydning på laks i sjøen. Det er også lite trolig at veksten i oterbestanden er en viktig årsak til bestandsreduksjonen hos laks.

Smolten er svært utsatt for predasjon. Torskefisk og måkefugl tar som regel store mengder av den utvandrende smolten, ofte like etter at den forlater elva. Det er lite som tyder på endret smoltpredasjon i denne fasen de siste 10 årene, men det kan være lokale forskjeller.

Andre aktuelle predatorer i fjord og kystnære områder er kystselene steinkobbe og havert, samt fiskespisende fugl, særlig storskarv. Predasjonen fra storskarv og steinkobbe kan ha økt noe i de senere årene. Steinkobbe og storskarv tar byttefisk omtrent i størrelse som postsmolt, og de lever i og nær smoltens utvandringsveier. Laks utgjør imidlertid bare en liten andel av næringen til skarv og sel. Bestanden av steinkobbe har økt de siste årene, spesielt i Midt- og Nord-Norge. Minimumsestimater for bestanden i Norge er ca. 5 000 dyr, og lokale tellinger tyder på klar bestandsvekst i enkelte områder, for eksempel i Finnmark. Bestanden av havert er mer usikker, antagelig noe mindre enn steinkobbebestanden, med tyngdepunkter i Trøndelag og Finnmark. Bestanden av storskarv har økt betydelig de siste årene og er nå på ca. 27 000 par. Sammenlignet med bestanden av disse artene i andre lakseregioner, for eksempel på De britiske øyene og utenfor østkysten av Canada og USA, blir imidlertid de norske bestandene av kystsel og skarv små. For eksempel anslås bestanden av kystsel på De britiske øyene til å være over 100 000 individer. Predasjonstrykket på laks fra disse artene har skapt stor uro i disse landene. Den norske villaksen greier seg best i Finnmark der veksten i kystselbestandene har vært størst, hvilket ikke tyder på at selen er viktig for bestandsreduksjonen hos norsk laks på generell basis.

Selv om predasjon fra sel og skarv sannsynligvis har mindre betydning for dagens alvorlige bestandssituasjon, skaper selv små forekomster av sel og oter problemer for fiske etter laks med faststående redskap og fører til skader på oppdrettsanlegg. Dette gir økonomisk tap for sjølaksefiske og oppdrettsnæringen og medvirker til rømning av oppdrettslaks.

Utviklingen i predatorbestandene og det meget lave nivået landets laksebestander nå befinner seg på, tilsier at bestandsutviklingen for predatorartene bør følges nøye. Kystsel og skarv bidrar imidlertid også til å redusere bestandene av andre arter som kan spise laks. Derfor er det situasjoner med åpenbar ubalanse i forholdet mellom artene i de enkelte fjordsystemer som må unngås. Det er i slike situasjoner at predasjon på laks kan bli et problem. Bestandsovervåkningen for disse artene er i dag sporadisk og lite dekkende.

5.2.3 Predasjon og konkurranse i havet

Det er lite kunnskap om laksens forhold til andre arter i havet der laksen lever pelagisk i de øvre vannlag i havområder med store dyp. Sannsynligvis er det først og fremst sjøpattedyr som sel og hval samt større fiskearter som håkjerring og makrellstørje (tunfisk) som er mulige predatorer. Størje finnes knapt i de aktuelle farvann lengre, mens de fleste hvalartene har økt sin forekomst noe i det siste. Andre større fiskearter som torskefisk finnes i lite antall ute i laksens oppvekstområder, og gytevandringene av norsk arktisk torsk til Norskekysten foregår ikke samtidig med smoltutvandringen. Torskefiskene er ellers knyttet til grunthavsområder og kontinentalsokkelen. Det er dårlig kunnskap om bestandsutviklingen av grønlandssel og klappmyss, men det er antatt at redusert fangst gir et potensiale for bestandsvekst. Spesielt klappmyssens leveområde overlapper laksens beiteområde i Norskehavet, og ut i fra artens næringsøkologi er det sannsynlig at den kan være en predator på laks. I hovedsak synes klappmyss å søke næring på relativt større dyp enn der laksen beiter. Vekst i disse selbestandene, spesielt i Vestisen, kan representere et potensiale for økt dødelighet på laks.

Arter som sild, makrell, lodde og kolmule beiter i stor grad i de samme områdene som postsmolt. I de første månedene i havet beiter laks på de samme byttedyrene som disse artene. I år med sammenfall av store bestander av disse fiskeartene og dårlige næringsforhold, kan byttedyrkonkurranse fra for eksempel sild tenkes å representere en negativ faktor for laks. Negative korrelasjoner mellom bestandsstørrelse hos norsk vårgytende sild og norsk laks antyder at store sildebestander synes å falle sammen med mindre forekomster av laks i perioden fra 1960-årene og frem til i dag.

5.3 Menneskeskapte tapsfaktorer

5.3.1 Sur nedbør

Sannsynligvis begynte flere av de rike laksebestandene på Sørlandet å svekkes av sur nedbør allerede før år 1900. Etter den industrielle revolusjonen i Europa har det vært en enorm økning i behovet for kraft. Dette behovet er først og fremst blitt dekket ved forbrenning av kull, og luften er tilført økende mengder svovel- og nitrogenholdige forbindelser. Den forurensede luften over De britiske øyer og kontinentet følger med lavtrykkene inn over Skandinavia. Her faller forurensningen ned som sur nedbør. I store deler av Sverige og Norge er berggrunnen kalkfattig, og jordsmonnet har begrenset bufferkapasitet. I slike naturlig sure områder har sur nedbør fått dramatiske konsekvenser for fisk og andre vannlevende organismer. Laksen er en av de organismene som er hardest rammet, og vi kjenner ingen andre fiskearter i Skandinavia som er så følsom for forsuring som laksen. Spesielt utsatt er laksestammene på Sørlandet.

Laksebestandene er utryddet i 18 norske vassdrag på grunn av forsuring. I tillegg er bestandene i 10 vassdrag ansett som truet, og bestandene i 26 vassdrag er sårbare som følge av forsuring. Det er gjort beregninger som viser at forsuring har ført til et tap av smolt som ligger mellom 600 000 og 1 200 000 individer årlig, som gir et tapt innsig av voksen laks på mellom 345 og 1 150   tonn årlig.

Sur nedbør fører til en utarming av jordsmonnets bufferkapasitet, dvs. evne til å nøytralisere surt regn. Et av resultatene er at aluminium løses og vaskes ut i vassdragene, og det er først og fremst dette metallet som gjør at forsuret vann er giftig for fisk. Laksen er spesielt følsom for aluminium som plommesekkyngel rett etter klekking og like før den skal vandre ut i sjøen som smolt. Felles for disse to stadiene i laksens liv, er at de inntreffer på våren. På grunn av snøsmelting og mye nedbør, blir vannkvaliteten i mange vassdrag spesielt dårlig nettopp på denne årstiden.

Forsuringseffektene i norske lakseelver er enten åpenbare og dramatiske ved at bestandene dør ut, eller mer diffuse og av episodisk karakter slik at bestandene svekkes. Det siste er tilfelle i mange vassdrag på Vestlandet, og disse omtales derfor gjerne som moderat sure. Dette kan redusere produksjonen av laks selv om ikke laksen forsvinner helt. I flere av disse vassdragene har hovedelven ikke spesielt dårlig vannkvalitet, mens sidevassdragene kan føre betydelige mengder surt, aluminiumholdig vann ut i elven i forbindelse med nedbør og flom. Spesielt dramatisk blir dette under såkalte sjøsaltepisoder, hvor vind og nedbør bringer salter inn fra sjøen som kan bidra til en kraftig økning av giftig aluminium fra nedbørfeltene. Der surt, aluminiumholdig vann fra sidevassdragene blandes med mindre surt vann i hovedelven kan i tillegg aluminium endre form slik at giftvirkningen øker. Slike områder kalles for blandsoner. Det er imidlertid viktig å være klar over at både sjøsaltepisoder og blandsoner er forbigående fenomener med begrenset utbredelse. En annen faktor som bidrar til økt forsuring og frigjøring av aluminium er skogplantefelt der lauvskogen erstattes med barskog.

Internasjonale avtaler som den såkalte «Svovelprotokollen» , sammen med omfattende strukturendringer i europeisk industri etter «Murens» fall, har bidratt til en betydelig reduksjon av svovelnedfallet over Skandinavia. Målinger viser at dette nedfallet allerede i 1995 var nede på det nivået som myndighetene hadde satt som målsetting for år 2010. Når det gjelder nitrogenholdige forbindelser er det ingen endringer i nedfallet. Tilførselen av syre til norske nedslagsfelt er derfor redusert mye de siste 10 årene. Konsekvensen av dette er at den fryktede negative utviklingen med økning i antall sure vassdrag på Vestlandet er redusert. Det er imidlertid viktig å understreke at forsuring fremdeles vil være et problem i de områdene som har vært hardest rammet, og at det mange steder vil ta lang tid før forholdene blir så bra at laks kan leve der. Dette skyldes også at den såkalte bufferkapasiteten er så redusert etter mange tiår med forurensning at effekten av giftig aluminium opprettholdes selv om pH øker. Derfor vil kalking være en forutsetning for å skape levelige forhold for laks i en rekke vassdrag i lang tid fremover.

Figur 5.2 Forsurede laksevassdrag i Norge, kalkede og ukalkede per 1998.

Figur 5.2 Forsurede laksevassdrag i Norge, kalkede og ukalkede per 1998.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

5.3.2 Lokal forurensing

Laksen stiller store krav til vannkvaliteten og er følsom for forurensninger. Forurensningene til vann inndeles ofte i stoffer som fører til overgjødsling (eutrofiering) og stoffer som er toksiske (giftige).

Overgjødsling oppstår når vannet tilføres mer næringsstoffer enn det greier å omdanne på normalt vis. Det kan føre til økt forbruk av oksygen og begroing eller algevekst. Resultatet kan være akutt dødelighet hos laksen og laksens næringsdyr fordi de er følsomme for lavt oksygeninnhold i vannet, eller tilslamming og endret bunndyrfauna, som enkeltvis og samlet kan bidra til å redusere elvas egnethet og produksjonskapasitet for laks.

Det er primært fire hovedkilder til lokal forurensing i norske vassdrag: industri, gruvedrift, landbruk og kloakkutslipp fra bosetting. Hvor sterk forurensningen blir avhenger ikke bare av forurensningskilden, men også av vassdragets egenrensingsevne.

Forurensningsloven av 1981, forskrifter og pålegg til industri, landbruk og kloakkhåndtering har sammen med strukturendringer ført til en reduksjon i forurensningsproblemene på 80- og 90-tallet. Veksten i laksebestandene i Drammensvassdraget og Otra etter rensetiltak og reetablering av en levedyktig laksebestand i Akerselva i Oslo sentrum, er gode eksempler på dette. Industriforurensning er nå registrert som en trusselfaktor i 16 laksevassdrag. I dette tallet inngår avrenning av giftig sigevann fra gammel gruvedrift til avgrensede deler av laksevassdrag som Orkla og Gaula i Sør-Trøndelag. Problemene med jordbruksforurensning (gjødselutslipp, siloavrenning) er betydelig redusert. Det er imidlertid fortsatt enkelte problemer i områder med intensivt jordbruk og mindre vassdrag med lav renseevne sommerstid når vannføringen er liten og vanntemperaturen er høy. Eksempler på dette finner vi på Jæren og i jordbruksdistriktene i Møre og Romsdal, i Trøndelag og i Vesterålen. I alt 40 lakseelver har registrert jordbruksforurensning som trusselfaktor, de fleste er mindre vassdrag eller sidevassdrag til større elver. Registreringene er ufullstendige og problemet kan derfor omfatte flere vassdrag.

Problemet med lokal forurensning er betydelig redusert de siste årene. Fortsatt gjenstår enkelte lokale problemer, knyttet til landbruk og mer spesielle utslipp fra industrien.

5.3.3 Vassdragsreguleringer

Vassdragsreguleringer til produksjon av elektrisk kraft har vært en av de mest omtalte menneskeskapte, negative faktorene for norske laksebestander. Dette skyldes det store omfanget og det lange tidsrommet som vassdragsutbygging har foregått i. Den mest aktive perioden for utbygging var fra 1950 til 1985, med de største utbyggingene på 60- og 70-tallet. Effektene på laksebestandene har vært varierte og kompliserte, og det har i en del tilfeller vært vanskelig å forutsi dem. Virkningene har variert fra positive til meget negative. Om lag 30   % av alle norske laksevassdrag er i dag påvirket av vassdragsreguleringer, deriblant de fleste større vassdragene med de mest tallrike bestandene. Ingen større utbygginger er gjennomført de siste årene, og få nye større utbyggingsprosjekter er planlagt. De fleste kraftverk er i offentlig eie og rammene for driften er fastsatt i vilkårene for tillatelsen til utbygging (jfr. kap. 6.3).

Norske elver har ofte lav vintervannføring, høy vannføring under vårflommen, middels eller lav sommervannføring, og en flomtopp om høsten. Temperaturforskjellen mellom vinter og sommer er vanligvis stor, og forskjellen på vannføringen i lavvannssituasjoner og flomsituasjoner kan være svært stor. Disse faktorene er sentrale for produksjon og tilpasninger hos laks. Ulike typer vassdragsreguleringer påvirker disse naturlige svingningene i elvene på forskjellige måter, og kan ha effekt på egg, laksunger, smolt, gytelaks og laksens næringsdyr.

Vassdragsreguleringer i Norge kan deles inn i to hovedkategorier; elvekraftverk og magasinkraftverk. I elvekraftverk brukes det vannet som til enhver tid er tilgjengelig. Vannet er i liten grad magasinert. Elvekraftverkene finnes i elver med mye vann og lite fall. Inngrepet kan føre til at inntaksdammen blir et hinder for oppvandrende fisk. Det vil være små vannstandsendringer i inntaksbassenget. Magasinet vil som regel gi dårligere oppvekstvilkår for laks, og favorisere andre fiskearter. Strekningen mellom dammen og utløpet fra kraftstasjonen vil fremstå med sterkt redusert vannføring. På strekningen nedstrøms utløpet vil det være marginale endringer på vannføring og vanntemperatur i forhold til situasjonen før utbygging. Elvekraftverk finnes i store vassdrag som Namsen i Nord-Trøndelag, Numedalslågen i Vestfold, Drammenselva i Buskerud og Glomma i Østfold. I alle disse elvene er det større magasiner høyere oppe i vassdraget.

Vannkraftproduksjon i Norge skjer hovedsakelig i magasinkraftverkene. Variasjonsmulighetene for denne type vassdragsregulering er mange. Det mest karakteristiske ved magasinkraftverk er at magasinert vann i en vannrik periode blir benyttet til kraftproduksjon i mindre vannrike tider på året. Kraftproduksjonen er basert på trykkforskjeller mellom magasin og kraftverk. Magasinene ligger ofte i de høyereliggende delene av vassdrag, men også mange av de store, lavereliggende innsjøene er regulerte. Overføring av vann mellom ulike grener innenfor samme vassdrag og mellom nabovassdrag er vanlig. Utløpet fra kraftverket kan ligge ovenfor eller i den lakseførende delen, og det finnes også kraftverk av denne typen med utløp direkte i saltvann. I et vassdrag med magasinkraftverk vil vannførings- og vanntemperaturforholdene endres på grunn av reguleringen. Endringene varierer med årstid, kraftverkets driftsmønster og hvor i vassdraget man er. På strekninger som er fratatt vann vil flommene naturlig nok bli redusert i omfang og varighet. Vanntemperaturen blir lavere om vinteren og høyere om sommeren. På strekningen nedenfor utløpet av kraftverket vil vannføringen og vanntemperaturen om vinteren være høyere enn før utbyggingen. Om sommeren blir vanntemperaturen ofte redusert som følge av tapping av dypvann fra magasinene og vannføringen kan være variabel. De vanligste effektene av slike reguleringer er derfor reduserte flommer, økt vintervannføring og -temperatur og lavere sommertemperatur. Reguleringer kan også føre til at tilføring av organisk materiale og næringsdyr fra områder ovenfor lakseførende strekning reduseres eller opphører. Eksempler på denne type utbygging finner vi i Suldalslågen i Rogaland, Eidfjordvassdraget i Hordaland, Aurlandselva i Sogn og Fjordane og Eira i Møre og Romsdal.

Kaldere vann på sommeren vil ha en negativ innvirkning på veksten hos laksunger. I elver som naturlig er sommerkalde, kan en reduksjon i vanntemperaturen gi betydelige reduksjoner i veksten hos laksunger. Dersom vannføringen om sommeren blir så lav at produksjonsområder for ungfisk tørrlegges, vil produksjonen av ungfisk bli redusert. Redusert vannføring om sommeren kan imidlertid føre til økt vanntemperatur og derved bedre vekst. Høyere vintervannstand kan gi økt produksjon slik det er påvist for smolten i Orkla, selv om smoltalderen har økt som følge av lavere sommertemperatur. Varmere vintervann vil kunne være uheldig i forhold til laksens tilpasninger til vassdraget fordi det gir raskere eggutvikling. Det kan føre til at rognen klekker på et ugunstig tidspunkt.

Endrede flommer og temperaturforhold kan føre til endret utvandringstidspunkt og økt dødelighet i forbindelse med smoltens utvandring til sjøen om våren og på forsommeren. Redusert sommer- og/eller høstvannføring kan gjøre gyteplassene vanskeligere tilgjengelig for den voksne laksen.

Naturlige vannstandsendringer preges av rask økning i vannstand og langsom reduksjon. Reduksjon i vannføring på grunn av manøvrering eller utfall i installasjoner kan skje raskere. Resultatet blir at laksungene strander og dør.

Vassdragsreguleringer har også ført til kvalitative endringer på laksebestandene. Et eksempel er laksen i Eira i Møre og Romsdal, der gjennomsnittsvekten for laksen er redusert fra 11   kg før til 5   kg etter reguleringen. Redusert størrelse er ofte et resultat av redusert vannføring eller andre endringer i miljøforholdene, men også fisketrapper og utsettinger som er pålagt som kompensasjon, kan bidra til lavere gjennomsnittsvekt.

Generelt er det gitt bestemmelser om minstevannføring, manøvrering o.l. i forbindelse med vassdragsreguleringer. Nye tekniske utbyggingsløsninger, mer skånsomme manøvreringsreglement og økte kompensasjonstiltak er blitt vanligere i utbygginger som er foretatt siden midt på 70-tallet, og dette har redusert skadevirkningene av vassdragsreguleringer i forhold til tidligere. Pålegg om utsetting av fisk har vært og er fortsatt vanlig i forbindelse med reguleringer, men effekten av fiskeutsettingene er ofte svært variable. Dette drøftes nærmere i kap. 6.2 og 6.3.

Vassdragsreguleringer påvirker ifølge Direktoratet for naturforvaltning 185 (29   %) av norske laksevassdrag, deriblant de fleste større elvene fra Troms og sørover. Disse vassdragene er i tillegg ofte påvirket av andre fysiske inngrep. Reguleringer oppgis som trusselfaktor i 106 vassdrag, og som en vesentlig årsak til at laksen er utryddet, eller vurdert som truet eller sårbar, i 43 vassdrag. I mange av disse vassdragene er det også oppgitt andre trusselfaktorer. I Rogaland, Hordaland, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms er om lag 36   % av lakseførende strekning påvirket av regulering. Negative virkninger har vært størst i mindre vassdrag som ble utbygd tidlig. I slike vassdrag har utbyggingen i mange tilfeller gitt stor nedgang i lakseproduksjonen. Å kvantifisere tap i total smoltproduksjon som skyldes vassdragsreguleringer, er beheftet med stor usikkerhet. Det samlede produksjonstapet er skjønnsmessig vurdert til å være 10–20   % av totalproduksjonen eller inntil en million smolt. For å avbøte disse skadene er regulantene pålagt å sette ut i størrelsesorden 400 000 smolt. Effekten av disse er variabel og omdiskutert. I tillegg er det bygd fisketrapper og terskler for å kompensere for tap. Når det tas hensyn til disse tiltakene, anslås nettotapet til ca. 500 000 smolt med stor usikkerhet. Kvalitative effekter som endring i gjennomsnittsstørrelse er ikke medregnet. Det er heller ikke tatt hensyn til at utsatt smolt har klart lavere overlevelse enn naturlig produsert smolt.

Langtidsvirkningene av vassdragsreguleringer er lite kjent, likeledes hvordan effekter av reguleringer kan medføre at andre tapsfaktorer får økt betydning. Av slike samspilleffekter er det blant annet vist at redusert vannføring under smoltutvandringen om våren/forsommeren kan øke predasjonspresset på smolten.

I tiden fremover er det avgjørende å minimalisere negative effekter på laksebestandene av justeringer, utvidelser og endringer i eksisterende reguleringer. Viktig er kvaliteten på kompensasjonstiltakene, og revisjonene av eksisterende reguleringer (jfr. kap 6.3) må føre til bedre totalløsninger der dette trengs.

5.3.4 Andre fysiske inngrep i vassdrag

Andre fysiske inngrep omfatter blant annet kanalisering, forbygging, erosjonssikring, senkning, utfylling til samferdsel eller bebyggelse, massetak/grusgraving, vannuttak, fjerning av kantvegetasjon, grøfting eller oppdyrking og kombinasjoner av disse. De fleste slike inngrep gjør elva mindre egnet som leveområde for laks. Endringene fører ofte til et ensformig elvemiljø med lik vannhastighet, færre skjulesteder og mindre tilførsel av organisk stoff fra kantskog, som alle virker negativt på produksjonen av laks.

Slike inngrep har ofte sin bakgrunn i behovet for å beskytte primærnæringsinteresser og samfunnsmessige infrastrukturtiltak (veger, byggeområder) mot flom eller erosjon. Noen inngrep kan også være motivert ut fra hensyn til utøvelsen av fisket, for eksempel bygging av fisketerskler eller fjerning av kantvegetasjon. Mange inngrep har endret den naturlige dynamikken i vassdrag, der elvens karakter endres i takt med flommer, og der det er aktivt samspill mellom vann, bunnsubstrat og kantsonene. Denne dynamikken er ofte en forutsetning for gode livsvilkår for laks. Tiltak som endrer leveforholdene for laksen kan i noen tilfeller veie opp for tidligere ødeleggelser forårsaket av menneskelige inngrep. Det er vist at for eksempel steinsetting av elvebunnen kan øke ungfiskbestanden av laks og ørret med en tifaktor i områder hvor inngrep har gitt dårlige ungfiskbiotoper.

Ser vi bort fra vassdragsreguleringer, er det registrert fysiske inngrep som trusselfaktor i til sammen 33 laksevassdrag (5   % av alle lakseførende vassdrag). Dette representerer bare en liten del av problemet. Et fellestrekk ved fysiske inngrep er at inngrepene enkeltvis er små, og at det trolig er de sammenlagte effektene som skaper problemer. Relativt mange av disse vassdragene finnes på Østlandet, i Rogaland og i Sør-Trøndelag. Problemet er altså størst i typiske pressområder.

Vi vet mer om vannkraftreguleringer enn om andre fysiske inngrep. Det er ingen regler for pålegg om kompensasjonstiltak, og ofte er inngrepene enkeltvis så små at konsekvensene ikke er utredet. Vurdert ut fra det store antallet inngrep er smoltproduksjonstapet av andre fysiske inngrep anslått til å være i samme størrelsesorden som bruttotapet fra vannkraftregulering. Det vil si ca. en million smoltenheter. Tallet er basert på skjønn og er meget usikkert.

Andre fysiske inngrep vurderes altså som en betydelig, men lite omtalt og utforsket tapsfaktor for norske laksebestander. Området krever økt oppmerksomhet for å forhindre en fortsatt negativ utvikling. Restaureringspotensialet gjennom biotopjusteringer antas å være betydelig. Slik restaurering kan være gjenskaping av naturlig elveløp, steinsetting i områder der det har vært tatt ut grus, flytting av forbygging vekk fra selve elveløpet og beplanting med naturlig kantvegetasjon.

5.3.5 Fiskesykdommer generelt

Sykdom opptrer naturlig både hos landdyr og dyr i vann, enten de lever fritt i naturen eller i fangenskap. Smittestoff som i naturen er av underordnet betydning, kan få kunstig gode oppvekstforhold i oppdrettssammenheng og bli et alvorlig problem for både oppdrettsorganismen, miljøet utenfor og for viltlevende bestander. I tillegg kan ulike former for menneskelig aktivitet føre til introduksjon og spredning av nye sykdommer. Et av de viktigste smittebegrensende tiltakene overfor villfisk er derfor å opprettholde en god helsestatus på oppdrettsfisken. Oppdrettsnæringen er en ung næring og erfaring fra annet intensivt husdyrhold tilsa at også denne næringen ville møte problemer i form av smittsomme sykdommer. Nedenfor følger en kort omtale av de mest sentrale smittsomme fiskesykdommer som er aktuelle for både oppdrettede og viltlevende bestander av laks, bortsett fra lakselus og G. salaris , som behandles nærmere i separate avsnitt.

På 80-tallet og tidlig på 90-tallet utgjorde bakteriesykdommer som vibriose, kaldtvannsvibriose og furunkulose et betydelig problem for oppdrettsnæringen. Behandling mot sykdommene forårsaket et høyt forbruk av antibakterielle midler. Furunkulose, som skyldes bakterien Aeromonas salmonicida , har vært mest i fokus i forhold til vill laks. I Norge ble sykdommen først observert i Vestfold i 1964 etter import av smittet regnbueørret fra Danmark. Da ble fiskesykdommen påvist i flere fiskeanlegg, og alle infiserte anlegg ble sanert. Sykdommen ble også observert på laks i Numedalslågen fra 1964 frem til 1977–78. Bakterien ble på nytt påvist på laks i oppdrett i Nord-Trøndelag etter import av smolt fra Skottland i 1985. Til tross for sanering av de smittede anleggene, spredte sykdommen seg gradvis til hele strekningen fra Agder til Troms. Smitte kan bl.a. overføres til vassdrag ved at villfisk kommer i direkte kontakt med syk fisk, rømt oppdrettsfisk eller via passiv spredning med vannmassene. Fisk kan også være bærer av smitten uten at sykdommen bryter ut. Vassdragene som har fått påvist smitten representerer et variert utvalg og inkluderer både store og små, varme og kalde elver. I de fleste vassdrag der sykdommen er påvist, er det som regel funnet et mindre antall død fisk. I dag vurderes furunkulose ikke som en generell trussel for ville bestander av laks, men sykdommen kan gi stort tap av gytefisk i enkelte vassdrag i enkelte år. Det er imidlertid fortsatt usikkert hvilke økologiske og bestandsmessige konsekvenser sykdomsutbrudd og epidemier kan ha, blant annet hvordan smittet smolt påvirkes under utvandring til sjøen. Når bakterien i enkelte vassdrag forårsaker epidemier og massedød på voksen vill laks, ser det ut til å være stor fisketetthet i oppgangshindrende kulper og høy vanntemperatur som utløser dette.

Tiltak som regelmessig brakklegging av lokaliteter, generasjonsadskillelse, flytting til bedre lokaliteter og ikke minst effektive vaksiner har ført til at vibriose, kaldtvannsvibriose og furunkulose nå er under kontroll i oppdrettsnæringen. Forbruket av antibakterielle midler i oppdrettsnæringen har de siste årene vært lavt. Smittepresset overfor ville bestander er mindre enn før. Ved påvisning av furunkulose i vassdrag blir det pålagt en særskilt sykdomskontroll ved eventuell stryking av stamfisk. Dette er nødvendig for å forhindre oppformering av smitten gjennom kultivering.

Forekomsten av bakteriell nyresykdom (BKD) i oppdrettsnæringen er også betydelig redusert i løpet av de siste ti årene. Den forekommer fremdeles i enkelte områder hvor den også påvises i lakseførende vassdrag. BKD er en bakteriesykdom av mer kronisk art som gir redusert tilvekst, men som sjelden forårsaker akutt dødelighet. Behandling med antibakterielle midler har som regel liten eller ingen effekt. Sykdommen bekjempes med kontrollert slakting, brakklegging og smitteforebyggende tiltak. Det finnes ingen effektiv vaksine. Som for furunkulose pålegges det spesiell sykdomskontroll ved stryking av stamfisk for å forhindre oppformering av smitten gjennom kultivering. Det er usikkert hvordan interaksjoner mellom oppdrettet og vill fisk påvirker utviklingen av BKD. Sykdommen anses ikke som en generell trussel for ville bestander av laks, men det er usikkert hvordan enkelte smittede bestander påvirkes over tid.

Av virussykdommer er det særlig infeksiøs lakseanemi (ILA) og infeksiøs pankreasnekrose (IPN) som har forårsaket problemer for oppdrettsnæringen. I årene 1989–92 utgjorde ILA et stor problem for næringen. De iverksatte bekjempelsestiltakene har vært effektive selv om en i de senere år har sett en økning i antall nye tilfeller. Viruset har kort levetid i sjø. Man har ikke kunnet påvise negative effekter av ILA på viltlevende bestander. Spredningsmønsteret for sykdommen gjør at den ikke anses å utgjøre noen direkte trussel for viltlevende bestander av laks. IPN-viruset er vidt utbredt i naturen og kan påvises i så godt som alle norske matfiskanlegg. Sykdommen skiller seg fra mange andre smittsomme sykdommer ved at smitteveier og årsaksforhold rundt sykdomsutbrudd er mer uklare. IPN er den sykdommen som i dag forårsaker størst tap av oppdrettssmolt etter utsetting i merder i sjøen. Viruset kan imidlertid ofte være tilstede i et anlegg uten å forårsake sykdom hos fisken. Det er ikke påvist dødelighet som følge av IPN på ville bestander av laks, men utbrudd av sykdommen er påvist i kultiveringsanlegg. Den relativt høye forekomsten av IPN i oppdrettsanlegg ser ikke ut til å ha gitt negative effekter på viltlevende bestander, men en kan ikke utelukke at uheldig påvirkning forekommer.

Ut fra dagens situasjon vurderes ikke smittepress fra bakterie- og virussykdommer i oppdrettsnæringen som noen vesentlig trussel mot de ville bestandene av laks. Utfordringen i fremtiden blir å opprettholde den god helsestatusen i oppdrettsnæringen, og forhindre introduksjon av nye sykdommer som kan ha alvorlige konsekvenser for laksen. Et generelt problem er at en i dag mangler gode metoder for å finne ut hvordan de enkelte sykdommene påvirker villfiskbestandene.

5.3.6 Lakselus

Lakselus er en parasitt som forekommer naturlig hos laks i saltvann. Den tåler kun korte opphold i vann med saltholdighet under ca. 20 promille. Fra gammelt av har funn av enkelte lakselus på voksen laks som fanges i elvene, vært sett på som et kvalitetstegn. Lus viser at det er nygått fisk som kommer rett fra havet. Etter hvert er det blitt behov for å nyansere dette synet: lakselus kan være et betydelig problem for laksen, først og fremst for utvandrende smolt. Det er berettiget frykt for at det økte smittepresset av lakselus på utvandrende laks på forsommeren har bidratt til en merkbart økt dødelighet, direkte eller sammen med andre faktorer.

Skadevirkningen på laksefisk er særlig knyttet til at lusen eter på laksens hud. Dette kan gi fisken problemer med saltbalansen og føre til død. Sterke sekundære infeksjoner kan også føre til at fisken dør, mens mindre infeksjoner reduserer fiskens vekst. Lus kan føre til nedsatt immunforsvar, at fisken blir mer utsatt for predasjon, endrer oppholdstid i sjøen eller utsettes for økt dødelighet i havet når forholdene ellers er marginale (jfr. kap 5.2).

Lakselus er et betydelig problem også for oppdrettsnæringen. Etter at mange alvorlige sykdomsproblemer er redusert, bl.a. ved hjelp av effektive vaksiner, regnes lakselus sammen med IPN som det største helseproblemet for næringen i dag. Beregninger antyder tap på 300 – 500 millioner kroner årlig i næringen som følge av lakselusinfeksjoner. Tapene skyldes kostnader i forbindelse med avlusning og redusert vekst og kvalitet på den slakteferdige laksen.

Fremveksten av oppdrettsnæringen har medført at lakselus nå har et langt høyere antall verter i kystfarvannene gjennom hele året. Tidligere var kysten av Sør- og Midt-Norge så godt som fri for vertsfisk i hele vinterhalvåret. Vinteren var derfor en flaskehals i rekrutteringen av lakselus for da var potensielle verter i stor utstrekning i vassdragene eller langt til havs. Tilstedeværelse av store mengder oppdrettslaks i kystfarvannene hele året har fjernet denne flaskehalsen. Det gjør at lus formerer og sprer seg hele året.

Avgjørende for smittepresset fra lus på utvandrende smolt er hvor stor produksjonen av lakselus i oppdrettspopulasjonen er rett før smoltutvandringen, og hvordan lus spres med kyststrømmen nordover om våren og forsommeren. Både lusens biologi, klima, strøm langs kysten og tidspunktet for smoltutvandring viser at potensialet for økt smittepress er betydelig. I mange områder langs kysten er det et betydelig antall rømt fisk i vinterhalvåret. Dette øker sannsynligvis smittepresset ytterligere, blant annet fordi den rømte fisken ikke kan behandles slik det gjøres i anleggene.

Lusens infeksjonsnivåer varierer naturlig sterkt mellom områder og år. Det foreligger rapporter om store luseangrep på voksen fisk også før oppdrettsvirksomhet ble etablert. Årsakene til variasjoner antas å bero på saltholdighet, vannutskifting og temperaturforhold. Oppdrettsanlegg som ligger i fjorder med stor ferskvannsavrenning har tradisjonelt hatt lite lakselus. Tørre vintrer med liten vårflom kan kanskje gi større problemer med lakselus enn vannrike år. Høyere sjøtemperaturer om våren og forsommeren de siste årene er også diskutert som årsaker til økt produksjon av lakselus. Lus kan også infisere laks ute i Norskehavet.

Det er så langt ikke gjennomført større forsøk som dokumenterer populasjonsmessige konsekvenser av økte luseangrep på laks. Det er ikke tvil om at lakselusinfeksjoner har en negativ innvirkning på sjø-ørret. Forsøk som vil kunne dokumentere og kvantifisere effekter på laks pågår, men er ikke avsluttet. Foreløpige resultater fra et forsøk i Daleelva i Hordaland viser at laksesmolt som ble foret med et beskyttelsesfôr mot lakselus hadde klart høyere overlevelse enn kontrollsmolt som ikke hadde fått slik behandling. Andre observasjoner underbygger at problemet er størst i områder med omfattende oppdrettsvirksomhet. Det er blant annet vist høyere lusinfeksjon på vill smolt fanget i områder med fiskeoppdrett enn i områder uten fiskeoppdrett. I Sognefjorden som har lite oppdrett var infeksjonsintensiteten på laksesmolten ca. fem lus per smolt i 1998, mens gjennomsnitt i Nordfjord som har høyere oppdrettsintensitet, var 19 lus per smolt. Voksen laks som vandrer inn i områder med mye oppdrettsvirksomhet viser langt høyere infeksjoner av unge stadier av lus enn laks i områder uten oppdrettsvirksomhet. Flere systematiske observasjoner av postsmolt i ulike fjorder og i Norskehavet har vist svært høye og dødelige infeksjonsnivåer på enkelte laks. Forsøksfiske med trål etter smolt i Trondheimsfjorden viser luspåslag som kan medføre død for 25   % av smolten.

Til tross for at det ikke foreligger fullgod dokumentasjon, er den foreliggende kunnskap så bekymringsfull at lakselus må vurderes som en betydelig tapsfaktor for smolt under utvandring mot havet, dvs. tidlig i sjøvannsfasen.

5.3.7 Lakseparasitten Gyrodactylus salaris

Gyrodactylus salaris er en nylig innført parasitt som truer en rekke sentrale norske laksebestander med utryddelse. Den ble påvist for første gang i Norge på laksunger i et settefiskanlegg i 1975. Parasitten ble introdusert til landet med smittebærende settefisk importert fra Sverige. Parasitten spredte seg videre til nye områder ved overføring av fisk fra det infiserte settefiskanlegget til andre anlegg, og ved utsettinger av fisk fra de infiserte anleggene i elver. Parasitten er en liten haptormark som lever utenpå laksungens hud og finner. Parasitten er naturlig utbredt i Baltikum, der det er kjent at minst en elv har laks som er mer motstandsdyktig mot parasitten.

Parasitten har rammet flere av landets viktigste og mest produktive laksebestander, blant annet Vefsna i Nordland, Steinkjervassdragene i Nord-Trøndelag, Driva og Rauma i Møre og Romsdal, Lærdalselva i Sogn og Fjordane og Drammenselva i Buskerud.

G. salaris angriper laksunger i elvene, og den tåler ikke rent sjøvann. Angrepene av parasitten på norsk laks karakteriseres av en svært rask formering, ofte med tusenvis av parasitter på hver fisk, kombinert med soppangrep. Infeksjonen medfører svært høy dødelighet på laksungene, og tettheten av laksunger i de infiserte vassdragene reduseres raskt. Etter få år er den naturlige produksjonen av laks tilnærmet lik null og bestandene er truet av utryddelse. I noen vassdrag er fisket opprettholdt gjennom utsetting av laksesmolt eller utsetting av lakseyngel ovenfor de strekninger av vassdraget der parasitten forekommer, for eksempel i Drammenselva og Vefsna. I andre elver er det blitt et utstrakt fiske etter sjøørret, som gjerne vokser i antall når laksen forsvinner.

Figur 5.3 Modell som beskriver fangstutvikling og ungfisktetthet i en
 laksebestand ved smitte av parasitten.

Figur 5.3 Modell som beskriver fangstutvikling og ungfisktetthet i en laksebestand ved smitte av parasitten.

Kilde: Norsk institutt for naturforskning.

De viktigste spredningsmåtene er kjent. Det har vært utsetting av fisk fra sentrale settefiskanlegg som leverte fisk både til oppdrettsformål og kultiveringsformål, flytting av smittet fisk mellom anlegg og spredning med smittet fisk til ville bestander i brakkvann og ferskvann. Det eneste vassdraget hvor smitteveien ikke er kjent eller sannsynliggjort er Lærdalsvassdraget.

Siden 1975 er parasitten registrert i 40 vassdrag og 37 fiskeanlegg i Norge. Forekomsten av parasitten er i dag redusert etter en rekke saneringer av settefiskanlegg og rotenonbehandling av flere smittede vassdrag. I alt 25 av 40 vassdrag er rotenonbehandlet. Av disse er 13 erklært fri for parasitten, 8 vassdrag er under overvåkning for å fastslå om behandlingen har vært vellykket, mens behandlingen har vært mislykket eller parasitten har kommet på nytt til Rauma, Steinkjervassdraget, Figga (ved Steinkjer) og Skibotnelva. Det er altså i alt 19 vassdrag der parasitten sikkert forekommer og 8 der status er usikker. Resultatene viser at det er mulig å bekjempe parasitten, men at det er vanskelig å behandle de største vassdragene og brakkvannssystemene med rotenon. Gjenfunn av parasitten i Rauma og Steinkjervassdragene underbygger at størrelsen og kompleksiteten på de lokaliteter som behandles vanskeliggjør vellykket behandling.

Parasitten har utryddet i alt seks laksebestander, og 34 bestander er regnet som truet. G. salaris har ført til et beregnet produksjonstap på 250–500   tonn årlig, og det tilsvarer 15–20   % av den naturlige smoltproduksjonen i norske elver. Fordi de fleste rotenonbehandlingene så langt har omfattet små vassdrag, er lite av produksjonstapet foreløpig gjenvunnet.

Parasitten har vært påvist i 37 fiskeanlegg (settefiskanlegg og anlegg for produksjon av slaktefisk i ferskvann). Av disse var 10 for laks og 27 for regnbueørret. Opprinnelig trodde en at parasitten var sanert i samtlige anlegg. Vinteren 1997 ble parasitten gjenfunnet på ett settefiskanlegg i Valdres som leverer regnbueørret til to matfiskanlegg i Valdres. Av hensyn til en komplisert sykdomssituasjon og mangel på settefisk med god helsestatus, ble sanering utsatt til 1998. Saneringen ble gjennomført sommeren 1998. En undersøkelse indikerer en uklar parasittstatus i innlandsområdene sørøst og midt i landet. Det er svært uheldig.

For å hindre videre spredning av parasitten er utfordringen i første rekke de gjenværende infiserte elvene. Flytting av fisk, spesielt regnbueørret har også vært en viktig smittebærer/årsak. Regnbueørret er en vanlig art i hobbyoppdrett med dårlig helserutiner i innlandet, ofte i øvre deler av vassdrag som har laks lengre ned. Det er også betydelig bekymring knyttet til forekomst av G. salaris i villfiskbestander og oppdrett i Sverige, Finland og Russland, i mange tilfeller nokså nær vannskillet til norske lakseførende elver. Tana med sine spesielle verdier er særlig utsatt fordi det er kort vei til infiserte områder på finsk side.

Parasitten representerer en betydelig trussel mot norsk villaks, både i forhold til produksjon av laks nasjonalt og bevaring av artens mangfold. Utfordringen er å redusere den eksisterende forekomsten av parasitten i norske lakseførende vassdrag og fjerne spredningsrisikoen fra innlandsoppdrett av regnbueørret og å redusere smitterisikoen fra infiserte områder i våre naboland.

Figur 5.4 
 Beliggenhet og status for elver
 infisert med Gyrodactylus salaris.

Figur 5.4 Beliggenhet og status for elver infisert med Gyrodactylus salaris.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

5.3.8 Innføring og spredning av fremmede arter

Introduksjonen og spredningen av parasitten G. salaris viser hvor uventet og dramatisk konsekvensene kan bli av flytting av levende dyr fra ett sted der de er tilpasset omgivelsene til et sted der de ikke er tilpasset. I de senere århundrene kan en vise til katastrofale konsekvenser for lokalt dyreliv når mennesker bringer nye dyrearter til et område. Kjente eksempler er kaninene i Australia, som har ført til en rekke uheldige og kostbare konsekvenser for menneskelige verdier og det unike, lokale dyrelivet. Andre dramatiske konsekvenser er for eksempel spredning av sebramuslingen til De Store Sjøene på grensen mellom USA og Canada. I norsk fauna er utsetting av krepsdyret Mysis relicta i enkelte reguleringsmagasin et nærliggende eksempel som viser hvor uheldig introduksjoner kan være for fiskeproduksjon. Spredning av sykdomsorganismer og insekter har ofte skapt store negative konsekvenser for jordbruk eller økosystemer. Konvensjonen om biologisk mangfold betrakter derfor såkalt homogenisering av økosystemene, dvs. at lokale forskjeller i dyrelivet mellom regioner utjevnes ved at arter flyttes, som en av de aller største truslene mot biologisk mangfold.

Det er ikke bare G. salaris som truer laksen. Spredningen av fiskearten hvitfinnet steinulke i Nord-Norge er også muligens negativ. Denne ulkearten finnes ikke naturlig i norske vassdrag annet enn i Østfold, men er utbredt i Sverige og Finland i vassdrag som drenerer østover. I 1979 ble hvitfinnet steinulke første gang påvist i den finske sideelva Utsjoki til Tanavassdraget, trolig introdusert av sportsfiskere som agnfisk. Forskning har påvist at hvitfinnet steinulke og en annen ulkeart, steinsmett, som forekommer naturlig i noen norske laksevassdrag, i noen grad er næringskonkurrenter til laksunger. Blant annet er det antatt at forekomst av steinsmett kan være en av årsakene til den relativt lave produksjonen av laks i vassdragene Reisaelva og Signaldalselva i Nord-Troms. Derfor er en bekymret for hvilke konsekvenser en forventet videre spredning av hvitfinnet steinulke i Tanavassdraget kan få for produksjonen av laksesmolt. Et lignende eksempel er funnet av fiskearten sandkryper i Numedalslågen, og utsetting og rømning av regnbueørret og enkelte arter stillehavslaks. Effekten av disse artene på laks er foreløpig ukjent.

Spredning av regnbueørret kan også medføre problemener for laks. Regnbueørret er en vårgytende nord-amerikansk lakseart som er spredt gjennom oppdrettsvirksomhet, og det er registrert selvreproduserende bestander noen få steder i ferskvann i Norge. I første rekke frykter en at regnbueørreten skal spre sykdom, men predasjon og næringskonkurranse kan bli av økende betydning om den etableres i lakseførende elver.

De dramatiske erfaringene med å innføre fremmede arter bør mane til stor innsats for å forhindre nye introduksjoner. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hvilke potensielle introduksjoner som er mest aktuelle og vil være mest negative for laks. Den største og mest nærliggende trusselen er videre spredning av G. salaris .

5.3.9 Genetiske og økologiske effekter av rømt oppdrettslaks

«Vi nødes mere og mere til at oppfatte de forskjellige elvers laks som forskjellige biologiske typer, hvis liv arter sig meget forskjellig.»

Dr. Knut Dahl, 1913.

Forekomstene av vill laks er svært små sammenlignet med produksjonen av oppdrettslaks. I Norge er produksjonen av oppdrettslaks nå mer enn 300 ganger større enn fangsten av vill laks. Selv om den prosentvise andelen av laksen som rømmer fra oppdrettsanleggene er beskjeden, fører omfanget av laks i oppdrett til at antallet rømt oppdrettslaks sammenlignet med forekomsten av vill laks blir betydelig. Rømt oppdrettslaks blander seg med den ville laksen både i havet, langs kysten og i elvene.

Blanding av vill, stedegen laks og rømt laks fra oppdrettsanlegg er betraktet som et stort problem for en fiskeart som laks. Det samme gjelder i prinsippet utsetting av laks fra en annen elv i vassdrag med en egen laksebestand. Dette er en praksis som bortsett fra i vassdrag der opprinnelig stamme er utdødd, ikke forekommer lengre (dette omtales nærmere i kap. 6.2.2). Disse problemene er genetiske og økologiske, og kommer i tillegg til effektene fra spredning av sykdom og parasitter fra oppdretts- og kultiveringsanlegg til viltlevende bestander.

Krysning mellom lokal bestand og fremmed bestand

Norske laksestammer viser genetiske og miljøbetingede variasjoner fra bestand til bestand. Det gjelder for eksempel tid for smoltutvandring, gytetidspunkt, alder ved kjønnsmodning og vekst. Disse forskjellene mellom bestandene er dels arvelige, og det antas at dette avspeiler bestandenes tilpasning til det lokale livsmiljøet i elv og fjord, og bidrar til best mulig overlevelse i de ulike livsstadiene. Det finnes imidlertid sparsomt med data som viser dette klart for atlantisk laks. Genetiske forskjeller mellom bestander videreføres gjennom at hver enkelt bestand utgjør en egen reproduksjonsenhet. Laksens presise orienteringsevne gjør at fisken søker tilbake til det vassdraget og ofte til den delen av vassdraget hvor den vokste opp. Seleksjon på varierende egenskaper muliggjør etablering og kontinuerlig utvikling av lokale tilpasninger. Naturlig feilvandring hos laks varierer bestander imellom. Den er liten mellom store bestander i store vassdrag og større mellom små bestander i mindre elver, og den er hyppigere mellom nabobestander enn mellom vassdrag som ligger langt fra hverandre. En moderat, naturlig feilvandring sikrer spesielt de små bestandene mot uheldige konsekvenser av tilfeldige genetiske påvirkninger og innavl, og er nødvendig for at laks kan kolonisere og tilpasse seg nye elver. Stor feilvandring motvirker den lokale tilpasningen og kan gi redusert lakseproduksjon i forhold til vassdragets potensiale.

Fra midt på 1980-tallet har et stort antall rømt oppdrettslaks blandet seg med bestandene av vill laks i havet, langs kysten, i fjordene og i elvene. Undersøkelser i perioden 1989 – 1996 viste at fangster langs kysten inneholdt fra 34 til 54   % oppdrettslaks. I fjordene har innslaget i fiskesesongen vært fra 10 til 21   % og i elvene mellom 4 og 7   % i fiskesesongen. Oppdrettslaksen går imidlertid som regel senere opp i elvene enn villaksen. I gytebestandene om høsten har derfor innslaget av rømt oppdrettslaks i hovedsak variert mellom 21 og 38   %. Variasjonene mellom vassdrag kan imidlertid være betydelig større, og i enkelte vassdrag er det fortsatt nær 0, mens andre vassdrag kan ha helt opp i 70 – 90   % rømt laks.

Rømningsstatistikken, som utarbeides av fiskerimyndighetene, baserer seg på oppgaver fra oppdretterne. Statistikken er mangelfull fordi rømning åpenbart er mer omfattende enn det som fremgår av statistikken. En hovedårsak antas å være den stigmatisering av oppdretter og næring som opplysninger om rømning har medført. Statistikken tyder imidlertid på at rømning var særlig omfattende under stormvintrene først på 90 tallet (1992: 1 600 000 laks registrert rømt i offentlig statistikk), for så å ha avtatt noe mot midten av 90-tallet. Senere har tallene økt igjen (1995: 282 000, 1996: 423 000, 1997: 642 000). Forsikringstallene viser at det ikke har vært særlig økning i antall skader de siste årene, men at antall fisk som har rømt per skade har økt langt mer. Fra 1996 til 1997 økte for eksempel utbetalingene fra forsikringsselskapene pga. rømning med mer enn det dobbelte. Det antas at dette knytter seg til økt bruk av såkalte stormerder. En slik merd kan inneholde mange titalls tonn laks, eller like mye eller mer enn årsfangsten i våre nest beste laksevassdrag, og hvis en slik merd blir skadet, blir rømningstallene naturlig nok meget betydelige.

For å iverksette tiltak mot rømning må man vite hvorfor det forsvinner fisk fra anleggene. Norsk lakseoppdrett drives slik at det er et betydelig svinn gjennom produksjonsprosessens ulike ledd. Svinnet faller i tre hovedgrupper: sykdom, rømning og uforklart svinn. Av det totale svinnet utgjør posten rømning mellom 2 og 5   %, mens uforklart svinn ligger mellom 40 og 60   %. Det er alminnelig antatt at det inngår en del rømt fisk i posten uforklart svinn. I statistikken er det først og fremst større rømningshendelser som kommer inn under posten rømning. Undersøkelser viser at rømning pga. skade eller havari i dårlig vær er den viktigste enkeltårsaken til større rømninger. Propellskader, hull i not laget av sel eller oter og hull/revner som oppstår under driftsmessige operasjoner, er andre viktige årsaker.

Det er viktig å være oppmerksom på den relativt kraftige veksten i oppdrettsproduksjonen, fra ca. 160 000   tonn i 1991 til over 330 000   tonn i 1997. Dette gjør at tallet på rømt fisk kan være svært høyt og økende selv om den prosentvise andelen laks som rømmer er relativt lav og reduseres ytterligere.

Konsekvensene av rømt oppdrettsfisk for de ville laksebestandene avhenger av en rekke forhold. Nedenfor nevnes de viktigste.

Oppdrettslaksens bakgrunn

De populasjoner av laks som benyttes i oppdrettsstammer i dag, stammer i hovedsak fra fire avlslinjer som firmaet Akvaforsk etablerte på 1970-tallet. Disse linjene er overtatt og videreført av andre selskaper. Avlspopulasjonene tok utgangspunkt i vill laks fra ca. 40 elver, og de opprinnelige fire årspopulasjonene har vært gjenstand for systematiske avlsprogrammer i seks til sju laksegenerasjoner. Avlsmålene er utvidet fra opprinnelig tilvekst (1975), til å inkludere alder ved kjønnsmodning (1981), furunkuloseresistens (1993), resistens mot infeksiøs lakseanemi (ILA) og filetfarge i 1994, og til slutt fettinnhold og fettfordeling i 1995. Avlsprogrammene har medført at populasjonene som opprinnelig var nokså likt fordelt på de 40 opprinnelige elvestammene, har endret sammensetning. En av årgangene er dominert av arvestoff fra Namsenstammen, den andre årgangen representerer en blandingspopulasjon fra flere elver, den tredje årgangen domineres av laks med arvestoff fra Gaula- og Nidelvstammene, mens den fjerde årgangen stammer fra en blandingspopulasjon som domineres av arvestoff fra Vosso og Årøyelva. Både gjennom avl og tilfeldigheter er altså arvematerialet fra de opprinnelige 40 elvebestandene blitt redusert. Det foreligger ikke fullstendige genetiske profiler verken på oppdrettslinjene eller ville bestander og dette vanskeliggjør forvaltningsarbeidet. Det er imidlertid utført enkelte analyser som har vist at de viktigste oppdrettslinjene har tapt genetisk variasjon (fremstår med færre genvarianter) sammenlignet med utgangspunktet.

Oppdrettslaksen har altså felles genetisk utgangspunkt med vill laks, men bevisst seleksjon har ført til at oppdrettslaks består av et lite antall (5 – 6) forskjellige linjer. Disse er forskjellige fra de ville bestandene, og har tapt genetisk variasjon, slik en skulle forvente.

Påvirkning av de ville bestandene

Oppdrettslaks kan rømme gjennom hele livssyklusen fra settefiskanlegg i ferskvann til matfiskanlegg i saltvann. Fisk som rømmer fra settefiskanlegg før den har smoltifisert overlever sjelden lenge i naturen. Overvåkningen av innslag av rømt oppdrettsfisk i de ville bestandene tyder på at om lag 1/3 av den rømte fisken som fanges er rømt som smolt, 1/3 i løpet av første sesong i oppdrett og 1/3 som voksen fisk. Selv om dødeligheten er ulik for rømt fisk avhengig av alder og tid på året for rømning, viser dette at rømt fisk fra alle faser i matfiskproduksjonen bidrar til forekomsten av rømt laks i naturen.

Når oppdrettslaks er rømt, er det flere forhold som avgjør om den får gyte, som regel i konkurranse med vill laks. Disse forholdene, og andelen rømt fisk i gytebestandene er sentrale for å avgjøre størrelsen på genstrømmen fra rømt til vill laks.

Rømt laks kan ofte skilles fra vill laks på flere ytre kjennetegn, først og fremst annerledes kroppsform, finner, vekstsoner i skjellene og sammenvoksninger i bukhinnen etter vaksinering. Jo lengre den rømte fisken har oppholdt seg i naturen, desto vanskeligere er det å skille den fra de ville bestandene. Oppdrettslaks som rømmer fra settefiskanlegg på parrstadiet, kan ikke skilles fra vill fisk på utseendet, og det er heller ikke mulig å skille avkom av rømt laks fra avkom av vill laks i naturen ved hjelp av utseendet på annen måte enn ved pigmentundersøkelser av fiskekjøttet i spesielle tilfeller.

Følgende faktorer er sentrale i vurderingen av virkningene av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander:

Tidspunkt og på hvilket stadium rømning skjer: Sannsynligheten for at rømt laks overlever og finner veien opp i en elv for å gyte, avhenger av når på året og i hvilket stadium den rømmer. Jo tidligere i livsfasen laksen rømmer, desto større er sannsynligheten for at den dør før kjønnsmodning og gyting. Laks som rømmer på vinteren har generelt større dødelighet enn like stor fisk som rømmer i sommerhalvåret. Fisk som rømmer til havs om vinteren sprer seg også på flere vassdrag under tilbakevandring enn fisk som rømmer ellers i året. Fisk som rømmer fra sjøanlegg finnes igjen i flere elver enn fisk som rømmer fra anlegg i ferskvann. Fisk som rømmer som umoden kommer oftest tilbake til området den rømte fra. Dette er i mindre grad tilfelle for fisk som rømmer som kjønnsmodne.

Beliggenhet av oppdrettsanlegg i forhold til vassdragene: I dag forekommer det rømt laks både i havet, langs hele kysten og i elvene. Det er imidlertid betydelige forskjeller i antall og andel rømt fisk fra elv til elv og fra region til region. Det er generelt registrert mindre rømt laks helt nordøst og lengst sørøst i landet. Forekomstene av rømt laks er særlig store i områder med stor oppdrettsvirksomhet. Også andre vassdrag enn de helt sør og nord i landet kan ha beskjedent innslag av rømt fisk. Dette gjelder elver som ligger langt unna oppdrettsområdene, eller mindre elver som munner ut nær større elver. Da vil de store elvene ofte tiltrekke seg den rømte laksen. Eksempler på elver som har lite rømt oppdrettslaks fordi de ligger i god avstand til oppdrettsregionene er elver i Trondheimsfjorden og i indre deler av Sognefjorden. En elv som ligger i «skyggen» av større vassdrag og dermed unngår stor oppgang av rømt fisk er Årgårdsvassdraget i Namdalen, rett sør for Namsen, som på sin side har stort innslag av rømt fisk.

Gytesuksess hos rømt laks: Det er dokumentert at rømt laks er i stand til å gyte i naturen og etterlate seg avkom. Gytesuksessen er imidlertid dårligere enn hos vill fisk. Dette gjelder særlig hanner og fisk som rømmer seint i livssyklusen. Gytesuksessen er høyere for stor enn liten laks, for fisk som rømmer tidlig i livet (de som overlever) og for laks som har vært få generasjoner i oppdrett. Høy tetthet av vill laks på gyteplassene begrenser gytesuksessen til den rømte fisken, gitt samme antall rømt laks.

Genstrømmen fra oppdrettslaks til de ville bestandene beregnes for de fleste bestander å ligge i intervallet 0 til over 30   %. En lang rekke viktige laksebestander er i dag utsatt for en genstrøm som er langt høyere enn den beregnede naturlige genstrømmen mellom naturlige bestander som ligger mellom 2 og 7   %. Den genetiske effekten av rømninger vil være særlig alvorlig på grunn av kontinuerlig og ensrettet påvirkning fra oppdrettet laks på vill laks. Denne påvirkningen har vært økende fordi oppdrettsnæringen vokser og de ville bestandene samtidig er nede på et lavmål. Eksempler på viktige laksevassdrag hvor det er dokumentert store innslag av rømt oppdrettslaks er Saltdalselva i Nordland, Namsen i Nord-Trøndelag, og Vosso og Etneelva i Hordaland. Derimot er Tana, Lærdalselva og Numedalslågen eksempler på elver som inntil i dag har hatt lite innslag av rømt laks.

Økologiske konsekvenser

I tillegg til tap av genetisk og biologisk mangfold kan rømt laks ha følgende negative økologiske effekter:

  • Tap av lokale, arvelige tilpasninger som kan gi økt dødelighet og redusert produktivitet.

  • Oppgraving av villfiskens gytegroper når oppdrettslaks gyter senere enn vill laks.

  • Krysning med ørret.

  • Konkurranse mellom avkom av vill fisk og rømt fisk.

I tillegg kommer som nevnt problemer knyttet til spredning av sykdommer. Tap av tilpasning og økt dødelighet pga. innslag av rømt oppdrettsfisk er en faktor som foreløpig antas å ha hatt beskjeden innvirkning på produksjonen av villaks. Effektene er vanskelige å kvantifisere, og vil virke gradvis og over lang tid om ikke rømning reduseres.

Rømt oppdrettslaks skaper også merarbeid, praktiske problemer og økte kostnader i forvaltningen av de ville bestandene. En rekke tiltak er iverksatt og har vært finansiert av miljømyndighetene for å kunne skille vill laks fra rømt laks, for eksempel i forbindelse med å reetablere bestander etter forsuring og G. salaris . Det har også vanskeliggjort uttak av stamfisk, som må kontrolleres på en helt annen måte enn tidligere.

Dagens rømningssituasjon utgjør en stor og alvorlig utfordring for bevaring av de ville laksebestandene i Norge fremover. Fortsatt rømning på dagens nivå vil utgjøre en trussel mot artens genetiske mangfold og bestandssammensetning. Med det vil vernet av arten svekkes på lang sikt.

5.3.10 Menneskeskapte klimaendringer

Økningen av klimagassene (vesentlig karbondioksid) i atmosfæren ventes å påvirke klimaet i laksens leveområder. Det er best kunnskap om de sannsynlige konsekvensene i elvemiljøet, og langt mindre kunnskap om eventuelle endringer i havstrømmene og havmiljøet for øvrig (se også kap. 5.2).

På land kan vi vente en økt middeltemperatur, spesielt vinterstid og mest i innlandet, og en viss økning i nedbøren. Det vil antagelig gi økt vintervannføring og redusert sommervannføring i elvene. Følgelig vil vårflommen bli dempet og vanntemperaturen øke, unntatt for elver som fortsatt vil være isdekte om vinteren.

Konsekvensene kan bli følgende for laks: Tidspunktet for klekking kan bli mer ugunstig for overlevelse i den tidlige yngelfasen. På den annen side kan ungfiskens vekst øke, og da vil yngelen smoltifisere tidligere. Dette kan øke produksjonen av smolt. Endringer i temperaturen kan forskyve tidspunktet for smoltens utvandring med økt smoltdødelighet som resultat. Redusert vårflom og mindre sommervannføring kan medføre en seleksjon mot smålaks. Disse vurderingene er imidlertid svært usikre. Det er vanskelig å forutsi i hvilken grad og eventuelt hvor lang tid laksebestandene trenger på å tilpasse seg slike endringer. I sum er det altså svært vanskelig å forutsi om klimaendringene vil være positive eller negative for laksen og hvordan de vil virke.

5.4 Beskatning av laks

«Naar nu laxen, som om sommeren alltid løper nær ved strandbredden, er kommen inden for Voddet, begynner den i høiden siddende fisker at raabe til den anden som staaer på land, og saaledes giver ham signal til at trekke voddet ind, hvilket han og etterkommer med al muelig hurtighed.»- Hans Strøm om sitjenotfisket på Sunnmøre fra 1762.

Hans Strøm om sitjenotfisket på Sunnmøre fra 1762.

Fiske har i lang tid vært den viktigste dødelighetsfaktoren for laks på gytevandring. Laksen har vært høstet i årtusener, og historien viser at det er mulig å høste laks på en måte som bestandene tåler.

Her gis først en kort oversikt over dagens fiske etter laks, før problemer knyttet til overbeskatning og feilbeskatning drøftes. Historiske og eldre betraktninger om fiskeriene er beskrevet i kapittel 4 og den generelle bestandsutviklingen i kapittel 5.1.

5.4.1 Dagens fiske

Sjøfisket

Lovlig fiske i saltvann etter laks på vandring til norske vassdrag består nå i hovedsak av følgende fiskerier:

  • Havfiske: Basert på kvoter vedtatt av NASCO i havområdene ved Færøyene. Som følge av oppkjøp av fangstkvoten er det ikke drevet yrkesfiske her siden 1991. Tas fisket ved Færøyene opp igjen fra vinteren 1998/99, vil dette føre til økt beskatning hvis ikke andre innskrenkninger kommer i stedet.

  • Fiske i norske kystfarvann: Med landforankrede, faststående redskap (kilenot, sitjenot og krokgarn) regulert med fisketidsbestemmelser, fredningssoner og redskapsdefinisjoner.

  • Fiske i norske kystfarvann: Med stang, håndsnøre, dorg eller oter, regulert med fisketidsbestemmelser, fredningssoner og redskapsdefinisjoner.

Før de omfattende begrensningene av sjølaksefisket i 1989 utgjorde fangstene av sjøfisket villaks en langt større andel av de totale fangstene (1980–88: 72   %-83   %) enn i årene etter (1989–97: 39–57   %). I de respektive periodene varierte de estimerte fangstene av villaks i sjøfisket i størrelsesorden 196 000–385 000 individer og 72 000–142 000 individer. I de siste tre årene har antallet villaks fanget i sjøfisket vært lavere enn noen gang før.

I saltvann har det i lang tid også foregått et lovlig fritidsfiske med krokredskap ved bruk av stang og dorg. Fisket fra båt med slik redskap har trolig vært drevet i et betydelig omfang, men har ikke vært registrert i den offentlige laksestatistikken, selv om lovverket har pålagt alle som fanger laks å rapportere inn fangstene. I en landsomfattende spørreundersøkelse er det vist at disse fritidsfiskerne er om lag like mange som de som fisker laks i ferskvann. Andre undersøkelser antyder at fisket fra båt har gått tilbake de siste årene, mens fisket fra land, sannsynligvis mest etter sjøørret, har økt. Uansett utgjør dette fisket trolig et betydelig beskatningstrykk. Utregninger indikerer at laksefangstene fra dette fisket kan ha vært i intervallet 65-85   % av fangstene som tas i elvene. Fra og med 1997 er fiske med laksedorg og oter (slik redskapene er definert i forskriften) forbudt på strekningen Rogaland – Troms.

Bifangster og ulovlig fiske har også vært et problem i lakseforvaltningen, og det er få opplysninger om problemets omfang. En rekke redskapstyper som ikke er tillatt for fiske etter laks, er tillatt i fisket etter saltvannsfisk. De mest aktuelle problemområdene for bifangst og ulovlig fangst av voksen laks er fiske med settegarn og drivgarn. Lakse- og innlandsfiskloven har utkastelsesplikt for laks som er fanget ulovlig. Videre er det i saltvannsfisket straffbart å fange laksefisk når den som fisker, burde ha skjønt at det var en nærliggende mulighet for slik fangst ut i fra redskapets art, fiskeeffekt og mengdeforhold mellom laksefisk og saltvannsfisk på fiskeplassen, jfr. lakse- og innlandsfisklovens § 49 annet ledd – uaktsomhetsdefinisjonen.

Fra 1989 ble det innført et generelt nedsenkingspåbud for fritidsfiske med settegarn i sjøen i perioden 1. mai til 30. september, og det er sannsynlig at dette har redusert de ulovlige fangstene i de indre farvannene. Når det gjelder problemet med bifangst av laks i drivgarnsfisket etter makrell på strekningen fra Vestlandet til og med Trøndelag, var dette et problem spesielt i årene etter drivgarnsforbudet i 1989. Dette fisket fikk et oppsving fordi de som tidligere fisket etter laks søkte etter et alternativt driftsgrunnlag. Det forelå mistanke om at det ble fisket bevisst etter laks. Det antas at problemet er redusert de senere årene (jfr. figur 5.5). Uklarhet om bifangstproblemet har medført at makrellfisket med drivgarn er avviklet i Trøndelag.

En systematisering av erfaringene fra oppsynsvirksomheten, og en undersøkelse blant flere hundre oppsynspersoner i Norge, viser at beslagene er redusert ut over 90-tallet, og det er enighet om at ulovlig fiske er redusert de siste 10 årene. Det er imidlertid store variasjoner, og problemet med ulovlig fiske synes å være størst i Finnmark og på Skagerrak-kysten. Spesielle oppsynsprosjekter på Vestlandet og i Trøndelag har langt på vei fjernet problemet med ulovlig drivgarnsfiske, og redusert problemet med bifangster av laks i makrellfisket. Det er fiske med settegarn som nå utgjør den dominerende utfordringen for oppsynet. Dette fisket drives trolig dels bevisst ulovlig, og dels som følge av mangelfull kunnskap om regelverket. For å vurdere betydningen av ulovlig fiske og bifangster, er det påkrevet med kunnskap om omfang, hvem som fisker, når og hvor mye som fanges. Slik viten foreligger i liten grad, blant annet fordi systematisk rapportering av oppsynsvirksomheten ikke følges opp i tilstrekkelig grad

Figur 5.5 Beslag foretatt av lakseoppsynet 1989 – 1997.

Figur 5.5 Beslag foretatt av lakseoppsynet 1989 – 1997.

Kilde: (Direktoratet for naturforvaltning).

Fiske etter sild, kolmule og makrell foregår med pelagisk trål og snurpenot i Norskehavet i mange tilfeller i viktige leveområder for postsmolt. Det knytter seg usikkerhet og bekymring til et russisk fiske etter makrell med overflatetrål i disse områdene. Eventuell bifangst av laks har ikke økonomisk verdi fordi laksen som fanges er liten og relativt sett utgjør en liten andel av totalfangsten. Det er svært usikkert hvilken betydning denne bifangsten kan ha. Viktig for omfanget vil blant annet være om tråling foregår i overflaten eller noe dypere. Redskapsutforming, maskevidder og størrelsen på de områder i havet dette fisket foregår, er viktige faktorer (jfr. figur 5.6).

Figur 5.6 Hovedområdet for pelagisk trålfiske etter
 makrell i internasjonalt farvann (rød skravur). Svarte
 linjer: 200 nautiske mil økonomisk sone. Svarte punkt:
 Fangster av postsmolt laks tatt av Havforskningsinstituttets fartøyer
 i perioden 1991–1998...

Figur 5.6 Hovedområdet for pelagisk trålfiske etter makrell i internasjonalt farvann (rød skravur). Svarte linjer: 200 nautiske mil økonomisk sone. Svarte punkt: Fangster av postsmolt laks tatt av Havforskningsinstituttets fartøyer i perioden 1991–1998. Dybdekoter: 200, 1000 og 2000 meter.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Elvefisket

Elvefisket i Norge har de siste årene også vært gjenstand for strenge reguleringer, jfr. kap. 4.1. Blant annet ble det ikke åpnet for fiske etter villaks i 54 elver i 1998. Målt i innbetalte fiskeravgifter har det vært en klar nedgang i antallet fiskere i elvene. I 1989 løste 143 000 fiskere fiskeravgiften for å fiske laks, mens tallet i 1997 var 75   000. Det er vel kjent at mange fisker uten å løse fiskeravgiften, slik at tallet på fiskere i elvene er høyere enn statistikken for fiskeravgiften viser, både tidligere og nå.

Etter de omfattende begrensningene i sjølaksefisket fra og med 1989 (forbud mot drivgarnfiske og begrensninger i krokgarnfisket) har de estimerte fangstene av villaks i elvefisket på 90-tallet vært noe høyere (1989–95: 105 000- 130 000 individer) eller på samme nivå (1996–97: 77 000–79 000 individer) som i 1980-årene (1980–88: 62 000–97 000 individer). Fra og med 1993 ble det gjort betydelige forbedringer i fangstrapporteringen i elvene. Andelen av rettighetshaverne i viktige elver som rapporterte, økte. Samtidig omfatter statistikken flere elver enn før. Derfor er det rimelig å anta at misforholdet mellom de registrerte og de faktiske fangstene i elvefisket var større før dette tidsskillet.

Oppsummering

Fangstene i sjøen er vesentlig redusert i årene etter de omfattende reguleringene av sjølaksefisket i 1989. I følge fangststatistikken er antall laks fanget i elv i hovedsak uforandret, selv om innsatsen er redusert. Utviklingen etter 1995 har imidlertid vært negativ, og de faktiske fangstene i elvene disse årene var sannsynligvis de laveste noen gang. Gjennomsnittsvekten har gått ned. Ulovlig fiske er redusert, men usikkerheten omkring bifangster i internasjonale farvann er økende. ICES antar at de såkalte urapporterte fangstene av laks nå tilsvarer om lag 40   % av fangstene i statistikken. ICES opererte tidligere med en urapportert andel på 50   % i Norge. Tas fisket ved Færøyene opp igjen fra vinteren 1998/99, vil dette føre til økt beskatning hvis ikke andre innskrenkninger kommer i stedet.

5.4.2 Overbeskatning

«Men uansett hvor en laks fanges, en død laks kan ikke gyte.»

Magnus Berg, 1986

Bestander overbeskattes når det fanges så mye laks at vassdragenes produksjonspotensiale ikke utnyttes fordi det produseres færre laksunger enn det elva har plass til. Grensen her er imidlertid uklar. I et slikt perspektiv tas det for eksempel ikke hensyn til at det av genetiske årsaker kan være behov for større gytebestander for å sikre en naturlig seleksjon.

Det har vært en betydelig utfordring å tilrettelegge laksefisket slik at overbeskatning og feilbeskatning unngås.

På grunn av manglende kunnskap har det vært vanskelig å utarbeide gode kriterier for når det kan åpnes for fiske og fastsette fiskeregler som hindrer over- eller feilbeskatning. Det har vært begrenset kunnskap om blant annet gytebestandsmål, overvåkning av gytebestandenes størrelse og sammensetning, eggtetthet, smoltproduksjon per elveareal, beregning av tilgjengelig elvearealer mv. Vurderinger av disse spørsmålene baserer seg derfor tradisjonelt på generell kunnskap om laksens biologi, fangstutbyttet i tid og rom, erfaring og tradisjoner.

Bestandsveksten og sammenhengen mellom størrelsen på gytebestanden og antall avkom som produseres (rekrutteringskurven) går mot en øvre grense (asymptote) for hvor mange smolt en elv eller elvestrekning kan produsere, og en grense for hvor mange gytefisk som trengs for å produsere disse. Oppgang av gytemoden laks ut over disse har tradisjonelt vært regnet som overskuddsfisk som kan høstes. En typisk sammenheng er vist i figur 5.7.

Dette betyr at en kan høste av et overskudd, inntil gytebestanden nærmer seg grensen for at produksjonen av smolt reduseres. I tillegg må det tas hensyn til at det kan være behov for en ekstrareserve av gytefisk for å sikre naturlige seleksjon og det genetiske mangfoldet i bestandene. Dette er særlig viktig i dag hvor mange ville bestander har stort innslag av rømt oppdrettslaks å konkurrere med.

Bestandsutviklingen i en rekke norske laksevassdrag de senere år har vært preget av at produksjonen av smolt er blitt svekket, gjennom forurensning, inngrep og sykdommer. Den smolten som går ut, har møtt nye trusler og dårligere livsvilkår i havet, og langt færre har overlevd frem til gytemodning enn tidligere. Fisket er redusert, men fortsatt tas betydelige mengder laks i fiskeriene. Spørsmålet er hvor på rekrutteringskurven norske bestander befinner seg i dag. Er de reguleringer som har begrenset fisket tilstrekkelige eller beskattes bestander slik at færre smolt enn mulig produseres? Som følge av mangelfull overvåkning av laksebestandene er dette sentrale spørsmålet vanskelig å besvare, og vi mangler data for gytebestands-rekrutteringskurver for norske forhold.

Figur 5.7 Sammenhengen mellom produksjon av smolt og gytebestandsstørrelse
 nærmer seg en øvre grense ( asymptote), fordi
 laksungene hevder territorium, og hver elv har en begrenset plass til
 ungfisk.

Figur 5.7 Sammenhengen mellom produksjon av smolt og gytebestandsstørrelse nærmer seg en øvre grense ( asymptote), fordi laksungene hevder territorium, og hver elv har en begrenset plass til ungfisk.

Antallet laks som blir fisket, andelen av innsiget som blir høstet og fordelingen av denne på ulike størrelsesgrupper og i de ulike fiskeriene, har endret seg opp gjennom årene. Det foreligger enkelte beregninger og vurderinger av beskatningsrater på laks i Norge, dvs. hvor stor andel av innsiget av voksen laks til den enkelte elv som fanges i ulike fiskerier. Merkeforsøk utført i noen elver i Norge på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, indikerte at så mye som 80–95   % av laksen som kom inn til kysten for å gyte i disse elvene, ble fanget i fiskeriene, og at bare 5 – 20   % fikk gyte. Det er også slik at gjennom hele 1980-tallet gikk laksebestandene tilbake praktisk talt uten at beskatningsratene ble særlig redusert. Når så fangstene siden 1989 er blitt redusert, var mange bestander allerede beskattet for sterkt. Samtidig har de ugunstige vekst- og overlevelsesforholdene i havet utviklet seg negativt.

For elvefisket foreligger det beskatningsrater fra enkelte norske og utenlandske vassdrag. Undersøkelsene er gjort med ulike metoder og i elver med ulike fiskeregler. Generelt synes beskatning i elv å variere kraftig. Oftest ligger den mellom 20 og 60   %, med 5   % som lavest og opp mot 80   % som høyest. Beskatningen kan variere betydelig fra år til år. I store, vassrike elver og i vassdrag med innsjøer, synes beskatningen å være lavere. Beskatning i norske vassdrag ligger høyere enn i irske og skotske vassdrag, og på omtrent samme nivå som islandske. De høyeste beskatningsratene er registrert i Alta og en del klare vestlandselver, som i hovedsak fiskes av få fiskere med flueutstyr. Der er beskatningen i elvefisket blitt beregnet til å ligge mellom ca. 50 og 80   %. Ved å summere statistikkført fangst i elv, statistikkført fangst med faststående redskap i sjø og uregistrert fangst (stang og dorgefiske i sjø, ulovlig fiske, bifangster og urapportert fangst i elv og sjø), kan det totale innsiget og samlet beskatningsrate beregnes. Dagens beskatning i Norge vil med en slik betraktningsmåte trolig ligge mellom 50 og 80   %.

Hvorvidt gytefiskbestandene har utviklet seg positivt eller negativt de siste 10 årene avhenger av om beskatningsreduksjonen har holdt samme takt som reduksjonen i forekomsten av laks på gytevandring før fisket tar til. Dessverre er kunnskapen om dette mangelfull. Det beste vurderingsgrunnlaget kommer fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES) som hvert år gjør vurderinger av bestandssituasjonen i Atlanterhavet, basert på modeller bygget på tilbakeberegning av innsigets størrelse før fisket tok til, og utsiktene til overlevelse i havet det kommende år. ICES gjorde følgende vurdering for det nordlige Europa (hvor norsk laks utgjør en vesentlig andel) foran fiskesesongen 1998 (sitat – vår oversettelse):

Smålaks:

«ICES vurderer at bestandskomplekset av smålaks i Nord-Europa er innenfor sikre biologiske grenser (selv om enkeltbestanders status kan variere). ICES vurderer fortsatt beskatning på dagens nivå som akseptabelt, selv om det er risiko forbundet med selv en marginal økning i beskatningsratene».

Flersjøvinterlaks:

«ICES vurderer dette bestandskomplekset å være innenfor eller nær sikre biologiske grenser. Fordi forekomsten av flersjøvinterlaks før fisket tar til nå er svært nær det antall gytefisk som behøves for å sikre optimal produksjon av smolt, anbefaler ICES at det utvises stor varsomhet i forvaltningen av disse bestandene, spesielt i fiske på blandede bestander. All innsats må rettes inn mot å redusere beskatningsratene, i alle fall inntil forekomsten av laks før fisket tar til, bygger seg opp til et nivå som har større margin til behovet for gytefisk.»

Det hersker altså en uheldig usikkerhet om status for gytebestandene i Nord-Europa. Innsiget av flersjøvinterlaks vurderes av ICES som nær grensen for det som behøves til rekruttering. Til tross for at fiskeriene er begrenset betydelig, særlig ved de reguleringer av fisket som ble innført i 1989 og i 1997, er det ikke indikasjoner på at gytebestandene har økt på generell basis.

Det må imidlertid understrekes at det er betydelige lokale og regionale forskjeller i utviklingen av bestandene av gytefisk. I noen områder er situasjonen udramatisk. Nedgangen de siste årene er minst på Østlandet og i Finnmark. Andre vassdrag og regioner har også utvilsomt sterke gytebestander, slik som Jæren i Rogaland og Namdalen i Trøndelag. Andre områder har derimot hatt en entydig og langvarig nedgang i fangst. Sterkest har nedgangen vært på Vestlandet; i Ryfylke, Hordaland, Sogn og Fjordane og deler av Møre og Romsdal. Også i andre viktige områder, som i Trondheimsfjorden har det vært en nedgang i fangst, og sannsynligvis er det mindre gytebestander enn tidligere. Den generelle nedgangen har ført til at antallet storlaks er blitt svært lavt. Dette gjenspeiles også i ICES’ vurderinger. Bestander i sørøst, som Drammenselva og Numedalslågen, beskattes i liten grad i sjøfisket, mens beskatningen av bestander i Trøndelag og Finnmark, sannsynligvis er høyere på grunn av fisketradisjonene (i Trøndelag fiskes det mye med kilenot) eller regionale forskjeller i reguleringene av fisket (krokgarnfisket ble ikke stoppet i Finnmark i 1997). På den annen side er truslene mot bestandene i Finnmark langt færre enn lengre sør i landet, jfr. kap. 5.3.

I noen av områdene med sterkt svekkede bestander er sjø- og elvefisket kraftig begrenset, og beskatningen er sannsynligvis lavere enn antydet ovenfor. Sognefjorden og deler av Hordaland er eksempler på områder med store innskrenkninger i sjøfisket. Et spesielt problem både for gytebestandene og fisket er at det i mange områder finnes en blanding av svekkede og livskraftige bestander. Et sjøfiske kan i slike tilfeller ved tilfeldigheter utsette svekkede bestander for stor beskatning. Flere bestandstellinger har vist at mange gytebestander består av relativt få fisk, noe som gir grunn til betydelig uro. Mange mindre vassdrag har kun et tosifret antall gytefisk. I slike bestander regnes bufferevnen mot genetisk blanding med rømt oppdrettsfisk å være svært lav.

5.4.3 Feilbeskatning

De redskaps- og fisketidsbestemmelser som er anvendt i laksefisket har gitt skjev høsting av fisk, for eksempel ved sterkere høsting av stor fisk som vandrer tidlig i sesongen. Selektiv beskatning der spesielle grupper av laks høstes i større grad enn andre kan endre bestandens egenskaper. Selektiv beskatning kan også bestå i at det fanges mer hunnlaks enn hannlaks.

Feilbeskatning kan også defineres til å omfatte fiskemetoder som fører til tap av ressurser som ellers kunne vært høstet. Til dette regner en i første rekke fiske på laks som er i vekst, dvs. fiske av laks på oppvekstplassene i havet. Det er tidligere beregnet at 1   kg laks fisket ved Færøyene om vinteren tilsvarer 1,6   kg laks i norske farvann om sommeren. Fiske som fører til at mye fisk skades og lettere får sykdommer og dør, er et annet eksempel. Slike fiskerier er i første rekke rykkfiske og lystring i elvene (som er forbudt), men også krokgarnfiske kan gi en del skadet fisk. Feilbeskatning eller selektivt fiske kan påvirkes gjennom utforming av fiskereguleringer og oppsyn.

Av økonomiske årsaker har spesielt den store laksen vært ettertraktet, og mange bundne redskaper har vært utformet for å fange stor laks. Både i elv og sjø har det vært lagt vekt på stor innsats tidlig i sesongen, fordi stor laks søker til elvene tidligere enn mindre laks de fleste steder. I dagens fiskerier, spesielt etter at fisket med drivgarn er forbudt og krokgarnfisket er blitt sterkt begrenset, er selektivitetsproblemene mindre enn tidligere. Likevel er det fortsatt trolig en større beskatning av stor, tidligvandrende fisk enn av sentvandrende bestander og bestander som vesentlig består av laks under tre kg. Relativt tidlig start på fisket har sannsynligvis ført til at tidlig vandrende laks i lang tid er blitt beskattet hardere enn laks som kommer på elva mot slutten av fiskesesongen eller etter at sesongen er over. Særlig krokgarnet fisker selektivt på størrelse med de maskeviddebestemmelser som gjelder i dag, særlig fanges laks på 3–5   kg. Kilenot fanger lite laks under 1,5   kg, men nokså jevnt på laks fra 2   kg og oppover.

Feilbeskatningen er redusert med de siste årenes reguleringer og stans i mange fiskerier. I storlaksvassdrag med fiske i juni måned er det sannsynligvis fortsatt en sterkere beskatning av større laks som vandrer tidlig, enn av mindre laks som går senere opp.

Til dokumentets forside