NOU 1999: 9

Til laks åt alle kan ingen gjera?— Om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen

Til innholdsfortegnelse

15 Vurdering av og forslag til endringer innen lakseforskningen

Rolf Giskeødegård (Norges Forskningsråd ), Tor Heggberget (NINA), Dag O. Hessen (Universitetet i Oslo), Jens Chr. Holst (HI), Anders Klemetsen (Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø), Steinar Sandøy (DN) Øyvind Mårvik (utvalget) og Bjørnulf Kristiansen (utvalget). Jostein Skurdal (sekretariatet i Villaksutvalget).

15.1 Innledning

15.1.1 Avgrensing

For å få et grunnlag for sine vurderinger og tilrådinger for den videre forskning og overvåkning av laks, ønsket Villaksutvalget en overordnet gjennomgang av FoU om laks fra en egen arbeidsgruppe

Arbeidsgruppen deler FoU om laks i overvåkning, anvendt oppdragsforskning og grunnforsk­ning. Overvåkning er systematisk og regelmessig innsamling av data og informasjon om bestandsparametre og behandling av det innsamlede materialet for å dokumentere bestandstilstand og –utvikling. Anvendt oppdragsforskning skal løse konkrete, anvendte problemstillinger for en oppdragsgiver med anerkjente metoder, mens grunn­forskning søker å øke vår kunnskap og utvikle nye metoder og teori. Overgangen mellom de tre kategoriene er flytende.

Det er en betydelig FoU-innsats rettet mot problemstillinger som angår oppdrettsnæringen. Denne forskningsaktiviteten tar kun i begrenset grad opp spørsmål om villaks. Resultatene kan likevel ha relevans for villaksen ved økt kunnskap om sykdom og parasitter, genetikk, rømmingsproblematikk, og laksens biologi og fysiologi.

15.1.2 Målsetning

Gruppen skal bidra med vurderinger og anbefalinger til en mer helhetlig og effektiv FoU om laks. Dette omfatter vurderinger av mer overordnete forhold som organisering, ressursbruk, effektivitet og overordnet, tematisk prioritering.

15.1.3 Arbeidsform

Arbeidsgruppen har hatt lite tid og ressurser til rådighet i forhold til den omfattende oppgaven. Vurderingene og anbefalingene bygger på arbeidsgruppens samlede ekspertise, samt en svært kortfattet gjennomgang av materiale fra ulike forsk­ningsmiljø og offentlige myndigheter. Det er ikke laget fyllestgjørende oversikter på dette feltet, og siden det er en omfattende virksomhet med mange aktører, er det vanskelig å skaffe et fullstendig grunnlagsmateriale for arbeidsgruppen. Grunnlagsmaterialet består av oversikter fra fagmiljøene som ble sendt inn etter en generell forespørsel fra Villaksutvalgets sekretariat i september 1997, oppfølgende kontakter med enkelte fagmiljø og bidrag fra arbeidsgruppens medlemmer.

15.2 Kort beskrivelse av dagens FoU

15.2.1 Oppdragsgivere og ressursbruk

DN er den sentrale offentlige oppdragsgiver når det gjelder FoU om laks. I 1998 brukte DN 11,5 millioner kroner til overvåkning og anvendt for­skning (12 millioner kroner i 1997). Det er ikke utarbeidet en overordnete FoU-strategi på dette området, men FoU om villaks er omtalt i handlingsplaner for ulike deler av DNs virksomhet. DNs egen FoU på laks blir hovedsakelig finansiert i tilknytning til tiltaksprosjekter (kalking, Gyrodactylus ). Budsjettreduksjonen de siste årene har ført til at det er lite ressurser til forvaltningsrelatert, anvendt forskning. DN har ikke midler til grunnforskning innen sine budsjetter.

Som et eksempel på utviklingen brukte DN i perioden 1989–94 til sammen 9   230   000 kroner til forskningsprosjekter knyttet til Gyrodactylus-prosjektet. Utførende institusjoner var Universitetet i Oslo, NINA, Universitetet i Trondheim, Veterinærinstituttet og Norges Landbrukshøgskole. De siste årene er det brukt mindre enn 0,7 millioner kroner per år til slike prosjekter. Midler til FoU om laks hos NINA er dels bundet i miljøforvaltningens budsjett og i form av forpliktelser. Ressursene til metodeutvikling er begrenset. I 1998 har DN brukt 750 000 kroner til metodeutvikling for overvåking, datautvikling knyttet til lakseregisteret og til utvikling av fisketellere.

Overvåkningen består av et fangstrapporteringssystem (laksestatistikken) og undersøkelser i elv og sjø. DN brukte 4 millioner kroner til overvåkning av laks i 1998. I tillegg finansierer regulanter og EnFo overvåkningspregede undersøkelser i enkelte vassdrag. En stor del av DNs overvåkningsprosjekter er problemorientert og tar for seg rømt oppdrettslaks, bestandsutvikling i sure/kalkede vassdrag, i vassdrag med Gyrodactylus salaris , regulerte vassdrag, garnskadet laks, forekomst av lakselus, elvebeskatning og bestandssammensetning. To forskningsstasjoner (Imsa i Rogaland og Halselva ved Talvik i Finnmark) og fem andre vassdrag (Drammenselva, Figgjo, Stryneelva, Orkla og Saltdalselva) inngår i «Referansevassdrag for anadrome laksefisk». I Tana er det undersøkelser utført av Fylkesmannen i Finnmark/DN og finske myndigheter. Prosjektet «Bestandssammensetning hos voksen laks i sjø og vassdrag» omfatter ca. 80 vassdrag og 13 sjøstasjoner over hele landet.

Statistisk Sentralbyrå utarbeider årlige fangststatistikker basert på innrapporterte fangster til fylkesmannen. Innsamlingen av fangststatistikk startet i 1876. For fisket i med faststående redskap i sjøen er det pålegg om føring av fangstdagbøker. I vassdragene er det stor variasjon i innrapportering av fangst. Laksestatistikken er et sentralt verktøy i overvåkningen og gir svært lange måleserier. Landene rundt Nord-Atlanteren innrapporterer årlig fangststatistikken til ICES (Det internasjonale havforskningsråd) og NASCO (Den Nord-Atlantiske Laksevernorganisasjonen). Analyser utført av NINA viser at laksestatistikken har store begrensninger når det gjelder å påvise statistisk signifikante endringer i de enkelte bestander, både på grunn av store årlige variasjoner i fangstene og variabel kvalitet på fangstrapportene. I tillegg er det viktige fiskerier som ikke inngår.

DN har utarbeidet en plan for et nasjonalt system for integrert bestandsovervåkning av anadrome laksefisk. Finansieringsbehovet er 7 millioner kroner per år. Formålet er å skaffe det nødvendige faglige grunnlag for den løpende forvaltningen av norsk villaks og sikre lange måleserier til bruk for både forskning og forvaltning. Overvåkingssystemet for anadrome laksefisk bygger både på egne prosjekter der overvåking er det primære formålet, og en samordning av andre enkeltprosjekter og registreringer som undersøker bestandssituasjonen for laks. Det sentrale ved det nye programmet er en samordning av metodikk og rapportering for flere enkeltprosjekter eller programmer som til sammen utgjør overvåkingsprogrammet. Undersøkelsene omfatter bl.a. sju referansevassdrag for anadrome laksefisk, indeksvassdrag for sjøoverlevelse, faste sjøstasjoner og overvåking av rømt oppdrettsfisk. Forvaltningen har behov for å følge med i bestandsutviklingen i mange typer vassdrag, og det er mange hensyn å ta når det skal velges ut overvåkingslokaliteter. Det er tatt hensyn til produksjon, vassdragstype, geografi, inngrep og påvirkning, samt til tidligere undersøkelser.

I overvåkingsprogrammet har DN lagt vekt på å få med et bredt utvalg av alle vanlige vassdragstyper med god geografisk spredning, inkludert de 20 største lakseelvene. På den måten mener DN at overvåkingen omfatter en representativ del av det totale bestandskomplekset. Totalt foreslås det at programmet skal inkludere 100 vassdrag med undersøkelser i forskjellig omfang i de ulike elvene. Det er også lagt opp til overvåking på 13 sjøstasjoner langs kysten. Rapportering og sikring av datatilgjengelighet er en viktig del av overvåkingsprogrammet. DN arbeider med å utvikle en database for rapportering og sikring av datatilgjengelighet. Overvåkingsprogrammet er nå under utbygging og skal etter planen være i full drift i løpet av en tre-års periode.

Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE), Energiforsyningens fellesorganisasjon (EnFO), Forskningsrådet, havbruksnæringa og havbruksmyndighetene er også oppdragsgivere for FoU om laks. NVE gjennomfører FoU om vassdragsreguleringer og biotopjusteringer, og brukte i 1998 ca.   400   000 kr. EnFO finansierer prosjekter knyttet til vassdragsreguleringer og lakseforsterkende tiltak.

Forskningsrådet finansierer flere programmer (Bruk og forvaltning av utmark, Biologisk mangfold, Bioteknologi, Produksjon av laksefisk, Marine ressurser og miljø, Fiskehelse, Kyst- og Bygdeutvikling) der enkelte prosjekter med relevans for villaks, spredt over et vidt spekter av tema og problemstillinger, inngår. Programmene bidrar til kunnskap om miljøtilstanden i havet, stamfisk, reproduksjon, smoltifisering, laksens fysiologi og immunologi, parasitter, genetikk, samfunnsmessig og kulturell verdi. Teknisk forskning, for eksempel knyttet til merdteknologi, har ikke vært prioritert, og dette er et tema som har stor relevans rømming og villaks. I 1998 brukte Forskningsrådet 4.5 millioner kroner til villaksrelaterte prosjekter, og dette er beskjedent i forhold til for eksempel den samlede innsatsen til oppdrettsrelatert lakseforskning. Forskningsrådet bevilger også strategiske midler til instituttsektoren, og en del av basisbevilgningen til NINA, inkludert de strategiske instituttprogrammene, går til lakseforskning. Midler fra Fiskefondet over MDs budsjett blir overført via DN til NINA. Regulantene og havbruksnæringen finansierer mange FoU-prosjekter om laks, men disse er knyttet til problemstillinger i næringene.

Arbeidsgruppen har ikke fått noen samlet oversikt over ressursbruk til overvåkning, anvendt forsk­ning og grunnforskning om laks. Disse dataene er vanskelig tilgjengelig, og det er ingen som har en enhetlig oversikt. Ressursinnsatsen anslås til 30–50 millioner kroner årlig ut fra de opplysninger arbeidsgruppen har når kostnadene ved arbeidsinnsatsen og utgifter ved forsøksstasjoner, høgskoler og universitet, blir regnet med.

15.2.2 Pågående FoU

NINA med hovedsete i Trondheim og avdelinger i Oslo og Tromsø, er den største og viktigste aktøren. Havforskningsinstituttet i Bergen arbeider noe med laksens marine fase. Andre FoU-miljøer som arbeider med laks, er blant annet NIVA, LFI, SINTEF, Akvaforsk, VESO, Veterinærinstituttet, universiteter og høgskoler, NLH og enkelte regionale forskningsinstitutt.

15.2.2.1 NINA

NINA ble utskilt fra forvaltningen som en forskningsstiftelse i 1986. FoU om laks representerer et av NINAs viktigste arbeidsområder, hvor målsetningen er å drive forvaltningsrettet forskning innenfor ulike aspekter som berører produksjon, livshistorie, populasjonsbiologi, genetikk, parasitter og sjukdom, atferd, vandring, beskatning og overlevelse hos laks. Totalt arbeides det i NINA med ca. 90 prosjekter på laks, hvorav de fleste (ca. 80) foregår ved NINAs avdelinger i Trondheim. Om lag 20–25   % av NINAs samlede årlige omsetning på 100 millioner går til lakserelatert forskning. Det er om lag 15 forskere (til sammen 3–5 forskerårsverk), de fleste på doktorgradsnivå, knyttet til denne forskningen, samt flere teknikere. NINA har forskningsstasjonen Ims i Rogaland med seks ansatte, og leier og driver Talvik i Finnmark med en ansatt. Disse stasjonene er svært ressurskrevende, og driftsutgiftene er om lag 4 millioner kroner årlig.

En institutt-evaluering som ble foretatt i 1994 av Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning, konkluderte med at NINA hadde en høy faglig kvalitet på sin forskning. Lakseforskningen ble av en internasjonale evalueringsgruppe vurdert til å ligge på et høyt internasjonalt nivå. Evalueringen påpekte også at det var en liten kjerne av dyktige forskere, skjev aldersstruktur, og at mange av oppdragene er av liten faglig forskningsmessig interesse. NINA samarbeider med høgskoler, universitet, Østlandsforskning, Havforskningsinstituttet og NIVA. Andelen av FoU som går til mer forskningspregete oppgaver, har avtatt de senere år, og overvåkningsaktiviteten har relativt sett økt. Overvåkningen kan, forutsatt lange tidsserier, gi grunnlag for mer grunnleggende analyser.

15.2.2.2 Havforskningsinstituttet

Havforskningsinstituttet underlagt Fiskeridepartementet har økt sin innsats knyttet til laks noe de siste årene. Hovedinnsatsen er imidlertid knyttet til fiskerimyndighetenes forvaltningsområde. Sentrale emner har vært genetikk, effekter av rømming, laksens vandringer i kyst og hav og lakselus. Laks er nå også inkludert i noen av toktene som Havforskningsintituttet gjennomfører langs kysten og i havet. Dette skjer dels som egenaktiviteter, dels gjennom finansiering fra DN, Forskningsrådet og FD, og gjennomføres i økende grad i samarbeid med NINA og Universitetet i Bergen. Samarbeidet har bidratt til å øke kunnskapen om laksen i havet, selv om kunnskapen fortsatt må karakteriseres som fragmentarisk.

HI har sentral kompetanse og utstyr for å forske på laksen i marint miljø. HI ble evaluert i 1994, og evalueringkomiteen hadde en rekke anbefalinger til forbedringer. Det er kun for de siste årene det foreligger data fra en begrenset overvåkning av laks på kysten, og for laksen i havet det er fra 1991 gjennomført trålinger som kan bidra til å utvikle overvåkning av den marine fase i laksens livssyk­lus. I 1998 var samlet bevilgning til fellesprosjektet om havovervåkning av laks i regi av NINA og HI 400   000 kroner fra DN. HIs andel er 200   000 kroner. HI anslår egeninnsatsen til villaksforskning til mer enn 1   500   000 kroner årlig fra 1995. Det har vært en omfattende innsats for å hente inn midler fra Forskningsrådet, EU og DN, men omfanget av ekstern finansiering er så lav at det verken er faglig eller ressursmessig forsvarlig, og HI vil vurderer sitt videre engasjement.

15.2.2.3 Andre FoU-miljøer

Andre aktuelle FoU–miljøer er NIVA, LFI, SINTEF, Akvaforsk, VESO, Veterinærinstituttet, NLH og Østlandsforskning.

LFI og SINTEF har en omfattende virksomhet som i hovedsak er oppdrag knyttet til vassdragsreguleringer og fiskeoppdrett. Akvaforsk arbeider med fiskeoppdrett, i hovedsak avl og ernæring, og VESO med utvikling av medisiner/vaksiner for opprettslaks.

NIVA arbeider med vannkjemi og forurensing/forsuring, og har mange samarbeidsprosjekter med NINA som omfatter villaks.

Veterinærinstituttet arbeider med sykdommer hos vill laks, spesielt G. salaris , drift av genbank og klekkeridrift. NLH har arbeidet med habitatbruk og atferd, og laks og økonomi.

Østlandsforskning har arbeidet med mer tverrfaglige problemstillinger på tema som ulovlig fiske, bifangster, sjøfiske og elvebeskatning.

Ved universitetene er FoU-aktiviteten om laks redusert de siste 10–15 årene. Universitetet i Oslo har nå liten forskningsaktivitet om laks i forhold til tidligere. Dette har dels sammenheng med at forsk­ningen har blitt mer problemorientert og mindre artsfokusert, og laks benyttes når det er nyttig i forhold til problemstillingene.

Universitet i Bergen har noe forskning omkring lakselus og andre parasitter på laksen i havet, ferskvannsøkologi med vekt på plankton og bunndyr, forsuring og vassdragsreguleringer, samt habitatjusteringer.

NTNU har også kun en begrenset forskningsinnsats om laks.

Universitetet i Tromsø er det universitet som per i dag har størst aktivitet på FoU om laks, og dette er knyttet til konkurranseforhold i ferskvann, næringsøkologi og habitatbruk i Reisaelva, Altaelva og Tana, samt lakselus. Innsatsen er viktig for de nordlige laksestammene i Norge, Finland og Russland. Mange prosjekter gjennomføres i samarbeid med NINA. Kompetansen og utstyret hos Universitetet i Tromsø når det gjelder marine forhold, har i liten grad blitt trukket inn i forskningen om laks i Nord-Norge.

15.2.3 Internasjonal FoU

Det foregår en betydelig lakseforskning internasjonalt i de fleste land med laks og lakseinteresser. Den mest omfattende virksomheten foregår i Canada, England, Skottland, Irland, USA og Sverige. Det er en omfattende forskningsinnsats på stillehavslaks, særlig i USA og Canada, som bør ha stor relevans for forskning på atlantisk laks. Norske forskere har etablert samarbeid om FoU om laks med en rekke forskere i andre land, og det er formalisert institusjonelt samarbeid med en rekke forskningsmiljø. ICES er en viktig aktør i den internasjonale lakseforskningen, og det er en egen arbeidsgruppe som arbeider med laks og gir råd om forvaltning av villaks og fastsetting av kvoter til NASCO.

15.3 Vurderinger og anbefalinger

15.3.1 Omfang av FoU om laks

Det hevdes ofte at det er «forsket nok på laks i Norge». Vurderingen er forståelig ut fra en overfladisk vurdering av ressursinnsatsen på ulike arter og temaer i forvaltningen og forskningen. Lakseforvaltningen er imidlertid avhengig av aktiv forsknings­innsats. Fortsatt skjer det store endringer både i påvirkningsfaktorer og laksens levemiljø. Vandringsmønsteret, den kompliserte livssyklusen og internasjonaliseringen av forvaltningen stiller særlige krav til kunnskap. Norge har et særlig ansvar for villaksen av flere årsaker bl.a. utviklingen i lakseoppdrett. Norge har også en stor andel av villakseressursene. Laksen er for mange et symbol på miljøtilstanden i norske vassdrag. For oppdrettsnæringen representerer villaksen genbanken for fremtiden. Laks er en viktig ressurs for næring og rekreasjon. Lakseforvaltningen står nå overfor problemer som f. eks. den sterke veksten i oppdrettsnæringen, sykdomsproblematikk, bi­fangster ved fiske i internasjonalt farvann, flerartsproblematikk, klimaendringer, variasjoner i havmiljø, nye beskatningsformer og reguleringer og store endringer i det fysiske miljø i ferskvann. Økt kunnskap er en nødvendig forutsetning for å løse mange av de utfordringer lakseforvaltningen står overfor både på kort og lang sikt.

15.3.1.1 Anbefaling

Det er behov for både mer og bedre FoU om laks både ut fra Norges spesielle ansvar for villaksen, som bidrag til internasjonal lakseforvaltning og ut fra at økt kunnskap er en nødvendig forutsetning for å løse de mange problemene laksen er utsatt for. Dagens samlede ressursbruk til lakse­forskning er ikke tilstrekkelig. Norge har en viktig posisjon i internasjonal lakseforvaltning, og prioriteringene i Norge har stor innflytelse på andre land. Laksen har i løpet av det siste tiåret blitt utsatt for økende press som følge av den sterke veksten i oppdrettsnæringen og redusert marin overlevelse. Den kritiske situasjonen for villaksen og usikkerheten knyttet til årsaksforhold og tiltak viser at det er behov for å øke ressursene til FoU om laks. FoU om laks må både ha et kortsiktig perspektiv i forhold til de problem villaksen står overfor, og et langsiktig perspektiv der kunnskapen og kompetansen om laks økes.

15.3.2 Overvåkning

Behovet for overvåkningsdata og langtidsserier er stort i forvaltningen av laks både nasjonalt og internasjonalt. DN har en sentral koordineringsrolle i overvåkingen av villaks og har de siste årene arbeidet med å utvikle overvåkingssystemet for anadrome laksefisk. Overvåkningen av villaks har hatt flere åpenbare mangler. Det har ikke vært en overordnet styring og samordning av aktiviteter og metoder som er nødvendig for å sikre gode og langsiktige data. Systemet for kvalitetssikring har vært mangelfullt. Resultater fra overvåkningen har ikke vært rapportert samlet og årlig, og det er vanskelig å skaffe seg full oversikt over aktiviteten, ressursbruken og resultatene. Midlene til overvåkning er begrenset, og dette forutsetter klare prioriteringer. DN legger nå opp til et system som bygger både på egne overvåkingsprosjekter og en samordning av enkeltprosjekter og registreringer. DN foreslår at programmet må omfatte minst 100 vassdrag, inkludert de 20 største lakseelvene, med undersøkelser i forskjellig omfang i de ulike elvene. Utgiftene er anslått til ca. 7 millioner kroner per år. Midlene til overvåking disponeres i dag av DN, fylkesmannen, regulanter og NINA. Fylkesmannen og lokale interessenter skal etter DNs forslag fortsatt være viktige aktører i den framtidige overvåkingen av villaks. Det er knyttet flere vanskelige avveininger til dette spørsmålet når det gjelder effektivitet, kvalitetssikring, kostnader og lokal involvering. Lakseovervåkningen er ikke samordnet med annen overvåkning (marin, vassdrag), og det er ikke lagt opp til overvåking på oppvekstområdene i havet. Laksestatistikken er forbedret noe de seinere år, men er fortsatt mangelfullt.

15.3.2.1 Anbefaling

DN bør fortsette arbeidet med å utvikle overvåkingssystemet. Dette bør skje i samarbeid med forskningsmiljøene, annen miljøovervåkning og sektormyndighetene. DN og NINA bør ha ansvar for koordinering og kvalitetssikring av lakseovervåkningen, samt databaser og analyse. Resultatene bør rapporteres årlig. Overvåkning må skje utfra et langsiktig, overordnet overvåkningsprogam som dekker alle livsfaser og –miljø, og som gir grunnlag for trendanalyser og enhetlig rapportering. Kompetanse for analyse og statistisk bearbeiding for å avdekke trender og effekter av ulike bestandspåvirkninger må styrkes. Overvåkningen må også dekke det norske behovet overfor ICES/NASCO.

Overvåkningen av laks må være kostnadseffektiv, og må forbedres når det gjelder representativitet, innsamlings- og analysemetoder, kvalitetssikring og langsiktighet. Viktige miljø (vassdrag, kyst og hav) og faser i laksens livsløp (ungfisk, smolt, postsmolt og gytefisk) må dekkes. Overvåkningen må inkludere et begrenset, men representativt og geografisk balansert utvalg av norske laksevassdrag, inkludert de viktigste laksevassdragene. Det bør også vurderes å etablere et internasjonalt nett av overvåkningsvassdrag innen hele laksens utbredelsesområde samt oppvekstområdene i havet. HIs utstyr og fartøyflåte må inngå i overvåkning i kyst og hav.

Laksestatistikken bør gjennomgås kritisk og forbedres både når det gjelder rapportering av stangfiske i ferskvann og sjø, og ved å inkludere data om innsats.

Lakseovervåkningen bør bidra til en mer adaptiv forvaltning bygget på prognoser og bred deltagelse. Dette systemet er utviklet for atlantisk laks i Vest-Atlanteren, stillehavslaks og er også brukt aktivt i den marine fiskeforvaltningen i Norge i mange år. I forbindelse med utviklingen av et slikt system vil det også være behov for en relativt omfattende forskning.

15.4 Anvendt forskning og grunnforskning

Lakseforskningen mangler en overordnet strategi og samordning, og framstår som fragmentarisk og uklar med mange aktører. Den anvendte forskningen foregår i hovedsak knyttet til kortsiktige tiltaksprosjekter og vassdragsreguleringer. Mange prosjekter er lokalitetsorientert og i liten grad rettet mot de problemstillingene som forvaltningen primært har behov for svar på. Det er også spørsmål om den anvendte forskningen på dette feltet er nok løsningsorientert slik den er for eksempel innen landbruk-, medisin- og veterinærforskning. Behovet for metodeutvikling og forbedring av analyseverktøyene er åpenbare, og det er også et stort behov for mer generell kunnskap. Mer grunnforskning er påkrevet som grunnlag for en generell kompetanseøkning og i forhold til mange sentrale temaer og problemområder i forvaltningen. Eksempler på slike tema er laksen i forhold til havmiljø, populasjonsgenetikk, fiskeoppdrett, langsiktige effekter av vassdragsreguleringer, effekter av fiskeutsettinger og bestandsregulerende faktorer. Oppdrettsforskning inkluderer i for liten grad miljøeffekter generelt, og effekter på villaks spesielt. Grunnforsk­ning og flere aktive fagmiljø fungerer også som et nødvendig korrektiv til oppdrags­forskningen. I tillegg er det mange og vektige generelle og mer langsiktige argumenter for grunnforskning. Forvaltningen står overfor problemstillinger som krever raske svar og avklaringer, og disse lar seg ikke løse innenfor NFRs programstruktur og programutviklings-system. En forsvarlig, kunnskapsbasert forvaltning av norsk villaks krever at forvaltningen har ressurser og prioriterer forvaltningsrelaterte prosjekter. Forvaltningen er ikke tydelig nok når de utformer sine forskningsbehov, og behovene når ikke fram i forskningsmiljøene. Forskningsrådet har sammen med Forsknings- og undervisningsdepartementet og sektormyndighetene ansvaret for den langsiktige grunnforskningen og kunnskapsoppbyggingen i Norge. Forskningsrådet administrerer mange programmer der laks inngår og grunnbevilgningen til bl.a. NINA. Forskningsrådet har ikke strategier for enkeltarter og mangler derfor en samlet synliggjøring og prioritering av innsatsen på laks.

15.4.1 Anbefaling

Forskningsinnsatsen om laks bør primært samles i form av et eget forskningsprogram om villaks i regi av Norges forskningsråd. Behovet for lakseforsk­ning er ikke et tidsavgrenset behov, men det er nå et akutt behov for en ekstra, felles innsats i forhold til dagens situasjon. Programperioden bør i første omgang være 10 år i forhold til mange av de langsiktige problemstillingene.

En programutviklingskomite må lage grunnlaget for et bredt forskningsprogram om laks og identifisere de viktigste kunnskapsmessige flaskehalsene. Programmet må fremme både anvendt forskning på de mest akutte problemområdene og grunnforskning som legger til rette for en mer langsiktig kunnskaps- og kompetanseoppbygging, samtidig som det bidrar til en naturlig oppgavefordeling og fruktbart samarbeid mellom universitets- og instituttsektoren. Universitetene bør også stimuleres til å bruke villaks som modellorganisme i grunnforskningsrelaterte problemstillinger. Populasjonsgenetikk med studier av effekten av små bestander samt blanding av populasjoner (villaks og oppdrettslaks) er et godt eksempel på slik for­skning. Strategiske instituttprogrammer bør inngå som en del av programmet.

Programmet må ha en geografisk balanse med økt engasjement i nord, der store deler av de gjenværende norske, ville laksebestandene er lokalisert. Programmet evalueres etter fem år, med sikte på en ny femårs programperiode som både tar opp nye felt og viderefører forskning som krever langsiktig innsats. Forskningssamarbeid med andre land, for eksempel gjennom EUs forskningsprogram og ICES/NASCO, må inngå. Tre hovedområder må være med; det er en rekke uløste problemer i ferskvannsfasen i laksens livskretsløp, innsatsen må økes i sjøfasen, og forskning om virkninger av og løsninger på oppdrett må revitaliseres. Langtids-effekter på laksen som følge av ulike typer påvirkning, bør være sentrale i programmet (miljøendringer, beskatning og kompensasjonstiltak).

Forskningsrådet arbeider imidlertid nå utfra en strategi med å samle innsatsen i større programmer. Et subsidiært alternativ til et eget program om villaks er derfor at innsatsen inngår i flere programmer slik som nå. Innsatsen rettet mot villaksen må imidlertid økes, samordnes og synliggjøres, og med de samme elementer og prioriteringer som nevnt over.

15.5 Organisering, kompetanse og finansiering

DN har det sentrale forvaltningsansvaret for villaksforvaltningen og er en sentral oppdragsgiver for FoU om villaks. Det er imidlertid flere sektorer og aktører som har et ansvar for villaksforskningen. DN har ikke noe overordnet ansvar for villaksforskningen, og planer og aktiviteter når det gjelder FoU, konsentreres om egen virksomhet.

Norske fagmiljøer er naturlig nok små, og alle kjenner alle. På feltet er det et fåtall personer på oppdragsgiver- og oppdragstagersiden. Dette gir grunnlag for god kontakt mellom saksbehandlere og forskere, men svekker mer formell og institusjonell kontakt mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Det er både styrker og svakheter med denne arbeidsmåten. Styrken er at prosjektene kan gjennomføres på en effektiv og ubyråkratisk måte. Svakheten er faren for manglende helhet og overordnet prioritering, og at kompetansen ved andre forskningsmiljøer ikke trekkes inn. Dette kan føre til dobbeltarbeid, og at prosjekter på samme tema/problemfelt blir for like. Kvalitetssikringen kan også bli mangelfull.

Ved utskillelsen av lakseforskningen fra miljøforvaltningen til en forskningsstiftelse i 1986 ble NINA tiltenkt viktige oppgaver og roller, og det ble inngått en avtale med gjensidige forpliktelser. Andre forskningsinstitutter som for eksempel HI, er ikke skilt ut fra forvaltningen. De tette formelle og uformelle båndene mellom forvaltningen og deres institutter kan være en hindring for optimal utnyttelse av utstyr og kompetanse. Det kan også føre til at forskningen ikke blir oppfattet som objektiv.

FoU om laks involverer om lag 50 personer, vesentlig biologer, ved ulike fagmiljøer, og generelt er kompetansen god. Mange forskere arbeider med tradisjonelle problemstillinger og etablerte metoder. Det er sterk konkurranse om forskningsmidler og oppdrag både mellom institusjoner og ulike faggrupper. Velkjente karaktertrekk ved for­skningsmiljøer generelt gjelder selvsagt også lakseforskning. Forskere er ofte individualister som prioriterer egen forskning, og dette kan føre til både mangelfullt samarbeid og manglende formidling til brukerne. Kompliserte problemområder som krever felles innsats og tverrfaglig tilnærming, kan dermed bli ignorert. Trange budsjettrammer fører til at fylkesmannen bidrar til overvåkning og forskning. Mange aktører og uklare ansvarsforhold går ut over kvalitetssikringen. I lakseforskningen er det nødvendig med kompetanse fra ulike fagområder og dermed fra flere fagmiljø. I marin forskning er utstyr og spesialkompetanse nødvendig, og denne kompetansen har i beskjeden grad blitt benyttet.

Ressursinnsatsen til FoU om laks er samlet sett betydelig, selv om den har avtatt de senere år. Midlene er imidlertid spredd og lite koordinert mellom og innen miljøforvaltningen, Forsknings-rådet og andre oppdragsgivere. Det er ingen samlet synliggjøring av midlene til villaks. FoU om laks består for en vestentlig del av overvåkning og anvendt forskning tilknyttet DNs tiltaksprosjekter, samt den delvis pålagte aktiviteten knyttet til vassdragsreguleringer. Det er lite ressurser til FoU om laks i marint miljø og i de nordlige vassdrag, særlig vurdert i forhold til disse bestandenes nasjonale og internasjonale betydning og verdi. Sektorene som har betydning for villaksen slik som fiskeri, havbruk, landbruk, vassdrag og energi, bidrar ikke til å finansiere overvåkning og forskning innenfor egne ansvarsområder. DN finansierer nå overvåkning og forskning innen havbruk, landbruk og samferdsel. Det brukes lite ressurser til grunnfor­skning og langsiktig kompetanseoppbygging, og trenden har vært en reduksjon gjennom hele siste tiåret. Verken på universitetene eller i de sentrale instituttene foregår det metodisk eller teoretisk grunnforskning av vesentlig omfang. Det er lite tverrfaglig orientert forskning til tross for at mange av de identifiserte problemområdene er i skjæringspunktet mellom ulike fagdisipliner.

Anbefaling:

Det er behov for en sterkere styring, og forvaltningen og Forskningsrådet må utarbeide og gjennomføre en samlet FoU– strategi for villaks hvor ressursbruk, tematiske og faglige prioriteringer synliggjøres. DN må ta initiativ til å samordne arbeidet gjennom å etablere et FoU-råd med representanter fra sektormyndighetene med stor innflytelse på laks (Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Olje- og Energidepartementet og Samferdselsdepartementet), næringene (særlig fiskeoppdrett, energiforsyning og laksefiske inkl. rettighetshavere og turisme) og forskningsmiljøene.

Overvåkning og mer forskningspregede aktiviteter må skilles, og det må etableres et klart skille mellom forskning og forvaltning. Overvåkning, grunnforskning og marin forskning må prioriteres. Sterkere styring må skje med minst mulig administrative kostnader og uten at det store, personlige engasjement som enkeltforskere i dag legger i sitt arbeid, svekkes. De strategiske instituttprogrammene bør stimulere til samarbeid mellom institutter som NINA og HI.

Det er viktig å opprettholde og styrke et mangfold av fagmiljøer og kompetanse innen lakseforsk­ningen gjennom langsiktig kompetanseoppbygging. Innsatsen ved universitetene bør stimuleres og det må satses på kompetanse fra flere fagområder. Marin kompetansen utstyr og fartøyflåte ved Havforskningsinstituttet og universitetene må utnyttes. Økt nasjonalt og internasjonalt samarbeid mellom de ulike fagmiljøene vil bidra til en mer effektiv, nyskapende og kvalitetsmessig god lakseforskning.

Ressursinnsatsen til FoU om laks må styrkes. I tillegg er det viktig å omfordele og effektivisere ressursene med en bedre målstyring. Miljømyndighetene er fortsatt den viktigste finansieringskilden. I tillegg må sektormyndighetene med stor innflytelse på laks (Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Olje- og Energidepartementet og Samferdselsdepartementet), næringene (særlig fiskeoppdrett, energiforsyning og laksefiske inkludert rettighetshavere og turisme) bidra mer systematisk og forpliktende til FoU om laks i forhold til de problemer de skaper. Dette omfatter både overvåkning og forskning. Konsesjonsavgiftsfondet og jordbruksavtalemidler er aktuelle finansieringskilder sammen med den foreslåtte FoU-avgiften innen oppdrettssektoren. Forskningsmidler innen EU er også viktige bidragsytere.

Til dokumentets forside