NOU 1999: 9

Til laks åt alle kan ingen gjera?— Om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen

Til innholdsfortegnelse

5 Strategier og tiltak mot Gyrodactylus salaris i norske elver

Tor Atle Mo (Veterinærinstituttet)

5.1 Gyrodactylus salaris i Norge; kort historikk og dagens situasjon

Gyrodactylus salaris er en eksotisk dyreart som nylig er introdusert til faunaen i norske lakseelver. Parasitten ble trolig innført fra Sverige i første halvdel av 1970-tallet. I løpet av fem-seks år etter 1975, ble G. salaris spredt med utsetting av infisert fisk fra et sentralt smoltanlegg på Sunndalsøra til et 20-talls elver. Senere har parasitten også blitt spredd fra andre fiskeoppdrettsanlegg.

G. salaris har også blitt spredt fra elv til elv innenfor noen fjordsystem med vandrende fisk. En forutsetning for denne spredningsveien er at saltholdigheten er tilstrekkelig lav i den perioden fisken oppholder seg i sjøen. Per i dag er det ikke kjent at parasitten har blitt spredt på andre måter enn ved flytting av fisk eller med vandrende fisk.

Vi vet fremdeles ikke hvordan parasitten kom til Lærdalselva. Det vi med sikkerhet kan si er at den ikke kom dit ved egen hjelp, og det er heller ingen indikasjoner på at den kom med laks via sjøen. Høyst sannsynlig ble parasitten innført til Lærdalselva ved utsetting av infisert fisk ett eller annet sted i vassdraget, sannsynligvis langt nede, eller parasitten kom inn med infisert utstyr. Det er helt sikkert at parasitten er introdusert ved menneskelig aktivitet.

Til nå er G. salaris påvist i 40 elver. Av disse er 25 rotenonbehandlet. Parasitten er utryddet i 13 av disse elvene, mens 10 av dem er i en overvåkingsfase for å dokumentere at parasitten er utryddet. Vi vet at parasitten igjen forekommer i tre vassdrag (Rauma, Steinkjerelva og Skibotnelva) som har vært rotenonbehandlet. Per i dag kjenner vi altså til at parasitten forekommer i 18 elver. Med andre ord er den trolig utryddet fra mer enn halvparten av de elvene der den er påvist. Dessverre må vi forvente at parasitten vil bli spredt tilbake til fem elver med vandrende fisk, fire i Romsdalsfjorden og Figga ved Steinkjerelva, så lenge G. salaris ikke blir forsøkt utryddet på nytt i Rauma og Steinkjerelva.

Samtidig med den første spredningen fra det sentrale smoltanlegget til en rekke elver, ble parasitten spredt til ytterligere 10 smoltanlegg langs vest- og nordkysten. Etter 1986 ble vi klar over at G. salaris også forekom i et stort antall innlandsanlegg med regnbueørret, i alt 27. Totalt er dermed G. salaris påvist i 38 fiskeoppdrettsanlegg.

I ettertid har oppdrettsanleggene blitt kvitt G. salaris ved pålagt nedslakting når det har vært fare for spredning til laksebestanden i vassdraget eller ved styrt avvikling når vassdraget allerede har vært infisert. I desember i 1997 ble G. salaris påvist på nytt i et settefisk-anlegg for regnbueørret i Valdres som også hadde diagnosen 10 år før. Et saneringsprogram hadde ikke vært vellykket, og det ble i vinter besluttet å tørrlegge anlegget.

Det logiske ville være å slakte ned all fisk i anlegget, men det ville gitt et nytt problem som kunne blitt verre enn fortsatt forekomst av G. salaris i Valdres. Settefiskanlegget leverer regnbueørret til flere matfiskoppdrett i Valdres. De driver med konsesjon, og de ville derfor ha behov for å kjøpe settefisk fra andre steder. Hvis fisken hadde blitt kjøpt fra kystanlegg som var det eneste norske alternativet, ville det være fare for å innføre furunkulose, BKD og kanskje også ILA. Dersom oppdretterne hadde fått lov til å innføre regnbueørret fra Sverige, eller de gjorde dette ulovlig, ville vi risikere å innføre den alvorlige virussykdommen VHS som nylig har brutt ut i et av Sveriges største settefiskanlegg for regnbueørret. Dette viruset må vi «for enhver pris» hindre introduksjon av. Derfor har fiskesykdoms-forvaltningen akseptert at to matfiskoppdrettsanlegg i Valdres i år produserer regnbueørret som er smittet , men at alle disse fiskene slaktes til høsten slik at parasitten da forsvinner fra anleggene.

Forvaltningen har altså valgt den løsningen som synes å være minst skadelig ut i fra dagens situasjon og kunnskap. Dette er bare ett eksempel på forvaltningens dilemma og de mange vanskelige avgjørelsene som går igjen i hele Gyro-problematikken, og som også gjør seg gjeldende ved valg av strategi i elvene. Her dreier seg som regel å finne fram til den minst dårlige løsningen.

Det er også funnet Gyrodactylus på harr i Lesjaskogsvannet. Denne parasitten er av utseende meget lik G. salaris på regnbueørret, og så langt har vi ikke klart å skille de to artene ved hjelp av genteknologiske metoder. Forskjellen mellom det som ligner G. thymalli på harr, som er arten som er beskrevet fra harr, og G. salaris på regnbueørret er i form og størrelse mindre enn forskjellen mellom G. salaris på henholdsvis laks og regnbueørret; med andre ord det er stor variasjon i form og størrelse innen arten G. salaris som er avhengig av vertsfisken den sitter på. Vi har derfor ikke kunnet utelukke at Gyrodactylus-arten vi finner på harr i Lesjaskogsvannet var en variant av G. salaris . Forsk­ning som har pågått i andre halvdel av 1998 har gitt resultater som gir grunnlag for å konkludere med at det likevel dreier seg om to forskjellige Gyrodactylus-arter.

5.2 Strategier for håndtering av Gyrodactylus salaris hos villaks

5.2.1 Innførte arter

Introduksjoner av eksotiske organismer betraktes i dag blant de største økologiske trusler i alle verdensdeler. Listen over introduksjoner av dyr med katastrofale følger er lang. Det kan være nok å nevne kaniner og karpe i Australia og sebramuslingen i Nord-Amerika. De fleste land har i dag store handelsbegrensninger med levende dyr der formålet er å beskytte landets naturlige fauna og flora, inklusive domestiserte arter. I FNs konvensjon om biologisk mangfold fra 1992 er trusselen fra introduserte organismer framhevet spesielt.

Ved håndtering av introduserte arter finnes det som regel bare to alternativer; enten så aksepter man situasjonen og skadene, eller så bekjemper man den introduserte organismen med kjemikalier. I de mest alvorlige tilfellene brukes det enorme mengder kjemikalier for å begrense skadene. Forekomsten av G. salaris i relativt små, klart avgrensede enheter, som den nederste såkalt anadrome delen av en elv er, gir oss i Norge mulighet til å tenke annerledes når det gjelder strategi og tiltak mot en introdusert dyreart som det i liten grad har vært mulighet til andre steder i verden.

Hos oss er det to hovedstrategier som har vært diskutert; enten aksepter vi at den introduserte arten forblir i norske elver, eller så prøver vi å utrydde den.

5.2.2 Strategi I: Parasitten forblir i våre elver

5.2.2.1 Ingen tiltak – laksen må greie seg selv

Hva vil skje dersom vi ikke gjør noe som helst med dette vert-parasitt systemet, men lar det få utvikle seg på egen hånd?

I følge en modell som viser effekten av økt sykdomsindusert dødelighet på de ulike livsstadier hos laks, har økt dødelighet på parrstadiet størst betydning for den totale bestandsstørrelsen (S. de Clers, Fisheries Research). I følge modellen forårsaker en økt dødelighet på 10   % en reduksjon i bestandens antall på 50   %, mens litt over 17   % økt dødelighet på parrstadiet vil resultere i at bestanden kollapser. I diskusjonen skriver de Clers: «Det er imidlertid verdt å merke seg at det for tiden bare er kjent at G. salaris infeksjoner forårsaker utslettelse av populasjoner. Forutsigelsene i vår modell beskriver godt dette for en infektiv organisme som angriper et bestemt stadium i livssyklus gjentatte ganger år etter år, og bekrefter den potensielle sårbarheten til parrstadiet på populasjonsnivå.»

Dødeligheten på parrstadiet i norske G. salaris -infiserte elver er større enn den grensen de Clers mener vil forårsake kollaps i bestanden. Når parasitten angriper med samme styrke år etter år, går det ikke lang tid før laksebestanden er tilnærmet borte. I alle infiserte elver finner man enkelte laks­unger selv 20 år etter at parasitten ble introdusert, men man vet ikke om dette er avkom etter fisk som har overlevd en infeksjon på parrstadiet, om det avkom etter såkalt feilvandret laks eller rømt oppdrettslaks. Uansett observeres det kollapset som forventes etter de Clers modell.

Flere har uttalt at laksen vil utvikle effektive forsvarsmekanismer mot en parasitt som forårsaker så høy dødelighet relativt rakst. Flaskehalsen er trang, og seleksjonspresset er stort, hevdes det. Teoretisk høres dette kanskje riktig ut, men ut i fra modellen og de erfaringer som er gjort, ser det ikke ut til at teoriene er gode nok. Det ser ut til at laksen utryddes før den får sjansen til å utvikle tilstrekkelige forsvarsmekanismer.

Andre har uttalt at det er ulogisk at en parasitt utrydder verten – sitt eget livsgrunnlag. Dette er imidlertid ikke noe spesielt for parasitter. Det er ulogisk for alle organismer at de raserer sitt eget livsgrunnlag. Vi kan generelt si at det er en viss balanse mellom organismer og de ressurser de er avhengige av under naturlige forhold. Ved introduksjoner ser vi ofte at denne balansen mang­ler. Vi ser at introduserte arter som kaniner og sebramusling overutnytter og raserer sitt ressursgrunnlag. Det hevdes at de introduserte organismene mangler sine naturlige fiender. For parasitter er disse fiendene vertens immunrespons og resistens. Når disse responsene ikke er naturlig tilstede, kan en total utryddelse av verten bli resultatet. Krepsepest i norske vassdrag er et eksempel på dette.

5.2.2.2 Tiltak – vi hjelper laksen til å overleve

5.2.2.2.1 Kjemoterapi

Bruk av kjemoterapi for å begrene G. salaris epidemien i elvene slik at flere laksunger overlever fram til smoltifisering, har i liten grad vært diskutert og evaluert. Det kan kanskje være en aktuell strategi i elver der man erkjenner at en utryddelse ikke er mulig, men tiltaket vil trolig være relativt kostbart, og det må trolig gjentas relativt ofte. Dessuten er det sannsynlig at et slikt tiltak vil forårsake betydelig dødelighet hos andre organismer. I så fall er det kanskje ikke er særlig mer akseptabelt enn bruk av rotenon.

5.2.2.2.2 Biologisk bekjempelse

Med biologisk bekjempelse menes bruk av en organisme som predaterer på eller forårsaker sykdom hos målorganismen. Parasitter er generelt beskyttet mot predatorer når de infiserer et vertsdyr, og i G. salaris -sammenheng ligger vår mulighet i tilførsel av en organisme som er spesifikt patogen overfor G. salaris . Det kan tenkes at det finnes virus, bakterier eller protister som infiserer G. salaris , og som vil virke tilstrekkelig bestandsregulerende på parasitten til at laksungene overlever. Det er imidlertid ingen som har forsket på dette, og uansett ville det kanskje være uakseptabelt å introdusere enda en organisme, som vi neppe ville kjenne den totale effekten av på forhånd, til norsk fauna.

5.2.2.2.3 Utsetting av kompensasjonsfisk

I mange elver er det vanlig å sette ut laksunger for å kompensere for dødeligheten forårsaket av G. salaris . Dette gjøres for å redde laksestammen, og for å opprettholde et laksefiske. Vurdert ut i fra smitterisiko, er dette et uklokt tiltak. Et av hovedpoengene med rotenonbehandling og utryddelse er å redusere smittepresset; med andre ord å hindre videre spredning av parasitten. Utsetting av laksunger i infiserte elver bidrar til det motsatte. De utsatte laksungene bidrar til å opprettholde epidemien i elva. Det blir et større antall infiserte smolt som vandrer ut, og det blir et større smittepress mot voksen fisk som kommer opp i elva.

Det er ikke kjent at sportsfiskere har spredt G. salaris , men vi kan ikke av den grunn utelukke at dette kan skje. Spredningsveien for G. salaris til Lærdalselva er fremdels ukjent. Vi kan ikke se bort at det kan ha skjedd med sportsfiskere som kom fra f. eks. Drammenselva som i transporttid ikke ligger langt fra Lærdal. På dette grunnlag er det grunn til å være meget kritisk til kompensasjonsutsettinger, og særlig når formålet er å fremme sportsfiske snarere enn å bevare en laksestamme som er truet med utryddelse.

For å redusere risikoen for spredning mest mulig, vil det derfor være best om laksebestanden i infiserte elver er så liten som mulig. Dette vil trolig også gi større mulighet for utvikling av resistent laks, særlig gjennom et avlsprogram, dersom det er ønskelig.

5.2.2.2.4 Avl

Selv om man går inn for å redusere antall smittede elver i Norge mest mulig, må man trolig erkjenne at det i enkelte vassdrag vil være svært vanskelig, kanskje umulig, å utrydde parasitten. I slike tilfeller er det naturlig å tenke seg utvikling av resistens hos laks, og kanskje er det ønskelig å oppnå dette så raskt som mulig gjennom et avlsprogram.

I forbindelse med et slikt avlsprogram er det mange spørsmål som i dag ikke kan besvares. Det vil kreve mye forskning bare å utvikle en modell for hvordan man skal gjennomføre et avlsprogram i et åpent økosystem. Ett av problemene vil være den stadige innblandingen av laks som ikke inngår i avlsprogrammet, og som bidrar til produksjon av laksunger og opprettholdelse av G. salaris -epidemien i elva.

Det første spørsmålet vil imidlertid være om det er ønskelig og tilrådelig å utvikle resistent laks. Resistent betyr at verten lærer seg å leve med en infeksjon. Dersom man greier å utvikle og øke resistensen i en laksebestand, vil antall overlevende laksunger som er bærere av G. salaris, stadig øke. Dette vil være bra for den elven det gjelder, men det vil samtidig øke risikoen for videre spredning til flere elver.

Utvikling av resistent laks har også en annen side som man bør tenke over. Gitt at man greier å utvikle en resistent laksestamme, og så oppdages spredning av parasitten til en annen elv. Skal man da starte et nytt avlsprogram, og er det økonomisk grunnlag for dette? Risikerer man at man blir «tvunget» til å overføre resistent laks til den nylig infiserte elva? Starter man med slike overføringer, synes dette uforenlig med bestandsrettet forvaltning.

5.2.3 Strategi II: Parasitten utryddes

Basert på en helhetlig vurdering, er jeg primært tilhenger av en strategi der målet er en utryddelse av G. salaris . Det er flere ulike tiltak som kan inngå i en slik strategi.

5.2.3.1 Bare parasitten utryddes

Med dagens kunnskap er det bare kjemiske metoder som teoretisk gjør det mulig å utrydde G. salaris uten å drepe laks og andre fisk. I dag kjenner vi ingen kjemiske stoffer som har tilstrekkelig terapeutisk margin som gjør dette mulig, men så har man da heller ikke i særlig grad brydd seg om å finne slike stoffer. At de finnes er overveiende sannsynlig.

5.2.3.2 Vert med parasitt utryddes

5.2.3.2.1 Vandringshindre

Etter min mening er bygging av vandringshindre det tiltak som primært bør brukes for å utrydde G. salaris fra norske elver. Ved å hindre at gytemoden laks kommer opp i elva, vil laksebestanden etter hvert forsvinne og parasitten med den. Heldigvis er det slik at parasitten lever i svært kort tid på ørret som i de fleste G. salaris -infiserte elver er den eneste laksefisken, i tillegg til laks. Den biologiske forklaringen til ørretens uimottagelighet overfor G. salaris er ikke kjent.

Foruten at laks og G. salaris forsvinner, vil bygging av vandringshindre kun gi merkbare negative konsekvenser for sjøørret. Dette kan motvirkes ved utsett av sjøørretunger under og etter at tiltaket er gjennomført.

Det hevdes at bruk av vandringshindrer, med virketid på mange år, som tiltak for å utrydde G. salaris har større negativ effekt på den genetiske variasjon hos laks enn bruk av rotenon dersom rotenon brukes like etter en introduksjon av parasitten. De langsiktige konsekvensene av redusert genetisk variasjon er ikke kjent, men med dagens kunnskap synes en slik reduksjon mer akseptabel enn et massedrap blant et stort antall arter ved bruk av rotenon.

Bygging av vandringshindre er forholdsvis kostbart. I forslag til handlingsplan mot G. salaris fra 1995 ble det beregnet at et vandringshinder i Driva ville koste i overkant av 9 millioner kr, samt at det vil påløpe årlige driftskostnader. I dag er prisen sannsynligvis høyere. Et slikt tiltak kan dermed synes å være dyrere enn en rotenonbehandling, men jeg tror at fremtidige rotenonbehandlinger, som jeg senere vil komme til, vil bli vesentlig dyrere for at tiltaket skal bli tilstrekkelig forsvarlig gjennomført.

I praksis er det ikke mulig å bygge vandringshindre i utløpet av en elv av hensynet til flo og fjære, men også fordi landskapet som regel er flatt og derfor krever et bredt og forholdsvis stort hinder. Hinderet må kanskje bygges flere kilometer fra elvemunningen. Således blir det nødvendig med en kjemisk utryddelse på nedsiden av hinderet når all laks på oversiden er borte. Den kjemisk behandlede strekning blir likevel relativt liten sammenlignet med en total behandling av hele den anadrome delen av vassdraget.

I mange G. salaris -infiserte elver er det bygget laksetrapper. Alle trapper bør stenges for å redusere utbredelsen til parasitten i den enkelte elv mest mulig. Dette vil bidra til å redusere smittpresset mot andre elver.

Kanskje har Gyro-saken lært oss at den utstrakte bruken av laksetrapper i norske elver ikke alltid er et så godt tiltak som man kan få inntrykk av. Dersom laksen i Lærdalselva bare hadde forekommet i den naturlige anadrome elvestrekningen, ville behovet for et dramatisk sykdomsbegrensende tiltak, i dette tilfellet en rotenonbehandling, blitt betydelig redusert. Jeg prøver ikke å si at alle laksetrapper bør stenges, men gevinsten ved dem bør i større grad settes opp mot de negative sidene. Før å øke laksens oppvekstområder kan det være like hensiktsmessig å sette ut rogn eller yngel på oversiden av et naturlig vandringshinder som å bygge en laksetrapp gjennom eller forbi det.

5.2.3.2.2 Kjemisk utryddelse

Det er mange stoffer som kan brukes til å utrydde laks og G. salaris i norske elver, men det er ingen andre stoffer som er i nærheten av å være like mye undersøkt med hensyn på miljøeffekter som rotenon (dog uten at effektene av roteneon er godt nok undersøkt). I forbindelse med bruk av rotenon for å utrydde G. salaris blir det ofte henvist til at dette er uforenlig med FNs konvensjon om biologisk mangfold, men hva sier konvensjonen om den situa­sjonen lakseelvene er kommet opp i?

5.2.3.2.3 FNs konvensjon om biologisk mangfold

I FNs konvensjon om biologisk mangfold fra 1992 står det følgende i paragraf 8 som omfatter in situ bevaring :

Hver kontraherende part skal så langt det er mulig og hensiktsmessig :

d) fremme vern av økosystemene, naturlige habitat og opprettholdelse av levedyktige bestander av arter i deres naturlige omgivelser;

h) hindre innføring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, habitat eller arter .

For det første har laksen samme rett til vern som alle andre arter, og for det andre er det ingen tvil om at konvensjonen om biologisk mangfold oppfordrer til å utrydde skadelige, introduserte arter dersom det er hensiktsmessig og mulig. Forekomsten av G. salaris i klart definerte avsnitt dvs. den anadrome delen av et vassdrag kombinert med at parasitten ikke har egg, mellomverter eller spesialiserte frittlevende stadier, gjør at en utryddelse i den enkelte elv kan la seg gjennomføre.

5.2.3.2.4 Rotenon

Bruken av rotenon er naturligvis omstridt slik det bør være når vi med viten og vilje heller gift i naturen. Men av én eller flere grunner har bruk av rotenon i våre elver blitt langt mer omstridt enn omfattende bruk av kjemiske gifter i andre deler av naturen som har tilnærmet samme hensikt. Det brukes betydelige mengder kjemikalier for å bekjempe skadedyr i norsk landbruk uten at det får de helt store avisoverskriftene eller møter den helt store motstanden blant miljøvernere og i biologiske fagmiljøer.

I debatten rundt bruk av rotenon er det mange som i utgangspunktet uttrykker bekymring for det biologiske mangfold som har blitt et moteord når man diskuterer naturforvaltning. Det biologiske mangfold i våre elver er det ingen som er i nærheten av å kjenne til. Kunnskap om det biologiske mangfold i våre vassdrag er i første rekke knyttet til ulike fiskearter, og da laksefisk i særdeleshet. Dernest vet vi en del om fiskenes byttedyr, og da hovedsakelig insekter. I våre elver finnes et stort antall virus, bakterier, protister og flercellede dyr som ingen har undersøkt eksistensen til enda, men som vi med sikkerhet kan si er der.

I diskusjoner knyttet til rotenonbehandlinger og biologisk mangfold dominerer en bekymring for fiskebestandene og reduserte sportsfiskemuligheter, og dernest uttrykkes en viss bekymring for insekter – altså de to dyregruppene som er mest studert, og som vi relativt godt kjenner eksistensen til. På dette grunnlag kan man lure på hva som er den egentlige forklaringen til motstanden mot rotenon? Jeg har mistanke til at årsaken hovedsakelig er at effekten er akutt og synlig, og at vi dreper store mengder fisk. Hadde behandlingen vært langvarig og lite synlig slik det er for de fleste andre gifter vi heller i naturen, hadde motstanden trolig vært mindre, kanskje like liten som motstanden mot bruk av tonnevis med plantevernmidler som hvert år brukes innen norsk landbruk. Dette på tross av at langvarig bruk av giftstoffer kan være mer skadelig for det biologiske- og genetiske mangfold enn akutte utslipp.

Et annet argument imot rotenonbehandling har vært at det strategisk sett ikke er mulig å utrydde et parasitt fra et økosystem, og at tiltaket derfor er dømt til å mislykkes. Jeg mener at dette strategisk sett er mulig i og med at parasitten lever i et lite, avgrenset og veldefinert økosystem – den nederste, anadrome delen av et vassdrag.

Enkelte mener at rotenonbehandlinger vil bli mislykte fordi andre bekjempelsesprogram mot parasittsykdommer som schistosomiasis, malaria og sovesyke, har vært det. Etter min mening er det feil å sammenligne med disse fordi det dreier seg om parasitter med flere verter i livssyklus og som er mye vanskeligere å bekjempe. Dernest finnes disse parasittene i store, åpne økosystemer der en utryddelse er umulig. Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er G. salaris , men derimot laks som er målorganismen ved en rotenonbehandling. Målet er å drepe all laks og andre laksefisk. G. salaris dør etter kort tid dersom den ikke har slike fisk å leve på. Gjennomførte rotenonbehandlinger, blant annet i USA, har vist er det er mulig å utrydde fisk fra store og kompliserte vassdrag. Det skal derfor være mulig å utrydde all fisk i den nederste delen i ethvert norsk vassdrag. Det er snakk om å bruke tilstrekkelige ressurser.

De fleste gjennomførte rotenonbehandlinger i norske elver har vært vellykket, bare noen få har vært mislykket. Således er det bevist at en slik utryddelse er mulig. Der man har mislyktes er det ikke nødvendigvis fordi utryddelsesstrategien ikke er gjennomførbar, men fordi tiltaket ikke har vært godt nok gjennomført.

5.2.4 Strategi III: Kombinert bruk av strategi I og II

Et argument mot rotenonbehandling er at parasitten ikke kan utryddes fra hele landet, og at tiltaket derfor er fånyttes. Dette argumentet holder ikke mål. Selvfølgelig kan G. salaris forvaltes på bestandsnivå i likhet med laks og andre dyr. Relativt sett bør det faktisk være enklere å forvalte G. salaris på bestandsnivå i og med at den, som tidligere nevnt, kun lever i ferskvann, og kun lever på en anadrom fiskeart som bare lever i en liten, avgrenset del av våre vassdrag. Jeg mener at det er fullt forsvarlig å gjennomføre en utryddelsestrategi i de fleste norske elver, selv om dette kanskje ikke lar seg gjennomføre enkelte steder. På slike steder må man ta i bruk andre tilgjengelige smittebegrensende tiltak.

5.3 Forbedringer ved gjennomføring av rotenonbehandlinger

Det er liten tvil om at gjennomføringen av den enkelte rotenonbehandling kan forbedres på de fleste punkter. Generelt synes planleggingen å være bra selv om den sikkert kan bli bedre, særlig innen kartlegging av vassdraget. Men jeg tror at det først og fremst er gjennomføringen av selve behandlingen som kan bli bedre. Det synes å være forbedringspotensiale innen utstyr, formulering av rotenon og skolering av personell.

Direktoratet for naturforvaltning har oppnevnt en egen metodikkgruppe på fire personer som skal foreslå forbedringer på områder som det stilles spørsmålstegn ved. Denne gruppen vil først og fremst se på metoder og tiltak innenfor områder i vassdraget som de definerer som spesielt vanskelige. Dette kan være brakkvannsområder, store kulper samt stein og grusområder med oppkommer. I oppkomme-områder er problemet at rotenonen ikke får tid til å blande seg skikkelig helt ned til bunnen før den føres bort med vannstrømmen. Det arbeides med en ny formulering som gjør at rotenonen frigjøres fra en kilde på bunnen. Det er snakk om å bruke et miljøvennlig oljeoppsamlingsprodukt som er utviklet for å trekke olje fra overflaten og ned til bunnen. For øvrig forbedres hele rotenonblandingen for å gjøre den mer miljøvennlig. For eksempel er hormonhermerne, som skapte avisoverskrifter for kort tid siden, allerede fjernet.

Mye av det utstyret som brukes ved rotenonbehandlinger er primitivt, gammeldags og tungvint å bruke. Den viktigste årsaken til at det likevel brukes, er at det er billig. Utstyr som er lettere å bære og fordeler rotenonen bedre, vil øke sikkerheten ved tiltaket. Likeledes gjelder dette behandling av store, dype kulper i elvene. Til nå har man brukt perforerte kanner delvis fylt med stein og med tau til en person på hver side av en kulp som så drar disse kannen frem og tilbake i kulpen mens rotenonen frigjøres. Dette høres primitivt ut. Det finnes små pumper som gjør denne jobben mer effektivt og mindre arbeidskrevende. Det bør altså gjøres en betydelig investering på utstyrsiden.

Felles for alle elver som har fått G. salaris tilbake etter en rotenonbehandling, er at det har tatt lang tid, tre-fire år, fra behandling til parasitten igjen har blitt påvist. Det synes relativt lite sannsynlig at parasitten har overlevd på fisk i brakkvannsområdet i disse årene, ei heller i elvas hovedløp fordi tettheten av laksunger her har blitt meget stor i løpet av en-to år, og vi vet at parasitten sprer seg meget raskt under slike betingelser. Det er interessant å merke seg at tiden fra behandling til ny påvisning generelt er forenlig med normal smoltalder for laks i alle disse elvene. I Skibotnelva kan vi imidlertid ikke se bort fra at det er røye som har vært bærer i perioden. I forbindelse med den første behandlingen av Skibotnelva i 1986 ble det påvist et stort antall G. salaris på røyeunger i elva, og i laboratorieforsøk har sjørøyeunger vist god bærerevne for parasitten. Vi vet ikke hvor lenge røye kan være bærer G. salaris i naturen, men vi kan ikke utelukke at det kan dreie seg om tre-fire år.

Ekspertgruppen som belyste nypåvisningen av G. salaris i Rauma, sannsynliggjorde følgende forklaringsmodell: Laksen kan ha gytt på en sidebekk der de nyklekte laksungene ble infisert. Bekken eller en liten avsnørt kulp med årets laksunger, som kanskje lå inne i et skogkratt, ble oversett under rotenonbehandlingen. Smittepresset i bekken/kulpen var lavt, og noen få laksunger (som kanskje hadde en antiparasittisk respons) overlevde. Disse laksungene kvittet seg ikke med parasitten, men var bærere av noen få parasitter. Konkurransen om mat for laksungene var liten, og de forble på samme sted inntil de nådde smoltalder (etter tre år) og vandret ut. I hovedløpet hadde det i mellomtiden blitt stor tetthet av laksunger, og her spredde parasitten seg raskt. Dersom denne forklaringsmodellen er riktig, ligger det som antydet, et stort forbedringspotensiale både i planlegging og gjennomføring av rotenonbehandlinger, særlig på personell-siden. Etter en lang dag med manngardsjobbing er det lett å bli likegyldig utpå ettermiddagen, og møter man da på et tett og ufremkommelig kratt, er det ikke vanskelig å beslutte seg for å gå rundt. Der inne kan det ha vært en kulp med laksunger. Én forbedring kan være at alle områder gås over av to ulike manngardslag med et relativt kort tidsrom. Dersom behandlingen skal gå over flere dager, i de store vassdragene er det snakk om opptil en uke, er det viktig at feltpersonellet får tilstrekkelig hvile, ellers må vi regne med at graden av likegyldighet vil øke utover uken. Det er også viktig å ha håndplukket personell med riktig innstilling og motivasjon til å gjennomføre en rotenonbehandling. I Rauma deltok personer som var svært skeptiske til bruk av rotenon, og det har også vært deltagere som er med fordi det hele er litt spennende, samt at reise og opphold er dekket, men som ikke har en spesiell motivasjon for at tiltaket skal lykkes. Dette er svake punkt på personell­siden som kan være nok til at hele tiltaket mislykkes. I tillegg vil det trolig øke sannsynligheten for å lykkes dersom det gjennomføres to påfølgende behandlinger med få dagers mellomrom.

Alt dette koster penger. Det vil være uforsvarlig å gjennomføre de relativt omfattende rotenonbehandlinger som eventuelt står for tur, dersom ikke det økonomiske grunnlaget er på plass. Mangel på penger har vært et problem ved gjennomføringen av flere rotenonbehandlinger.

5.4 Konklusjon

  • G. salaris er en innført dyreart som truer laksebestander med utryddelse.

  • Uten tiltak i G. salaris -elver vil laksebestander trolig forsvinne.

  • Utsetting av laks i G. salaris -elver frarådes fordi smittepresset mot andre elver øker.

  • Avl på resistens hos laks frarådes fordi smittepresset mot andre elver øker.

  • I henhold til FNs konvensjon om biologisk mangfold bør introduserte arter som G. salaris utryddes så langt det er mulig og hensiktsmessig.

  • Utryddelse av G. salaris bør primært skje ved bruk av vandringshinder mot voksen laks.

  • Alternativt bør utryddelse av G. salaris skje ved bruk av rotenon eller annen gift som dreper G. salaris , men ikke fisk.

  • Gjennomføringen av rotenonbehandlinger kan bli betydelig bedre forutsatt at det gis økonomisk mulighet.

Til dokumentets forside