NOU 1999: 9

Til laks åt alle kan ingen gjera?— Om årsaker til nedgangen i de norske villaksbestandene og forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen

Til innholdsfortegnelse

4 Laksen og mennesket

«Det er laxens förekomst i Tanaelf, som lockat menniskan att slå sig ned vid dess sandiga och sterila stränder. Det är af den, som der bosatte fåtaliga befolkningen hufvudsakligast har sin utkomst.»

Jacob Fellmann, 1820

De første bosetterne i landet lærte raskt at laksen var en smakfull fisk. Laksen var også lett å fange fordi den til faste tider hvert år samlet seg i elveos og kulper – ofte i stort antall. Men laksen er mer enn mat. Den er også et vakkert dyr med en fascinerende biologi. Den foretar vandringer på tusenvis av kilometer mellom elv og hav. Den viser stor størrelsesvariasjon og den har utrolige evner til å overvinne strie stryk og fosser. Den gyter på grunt vann og kampene på gyteplassen hører til de mest interessante blant virveldyrene våre. Laksen har opptatt nordmenn til alle tider og arten har vært et naturlig objekt for folketro og andre kulturuttrykk. Dette bærer helleristninger og beskrivelser i gammel norrøn og samisk mytologi tydelige bud om. I eventyr, malerkunst og litteratur spiller laksen også en rolle. I de siste 150 årene har sportsfiske etter laks økt laksens kulturelle og økonomiske betydning. Etter hvert har også sportsfisket fått økende innvirkning på forvaltningen av arten.

I dette kapittelet beskrives fiskeriene og bruken av laksen, og hvordan dette har endret seg over tid. Laksens verdi for menneskene, både de lett synlige kommersielle verdiene, og de symbolske og kulturelle verdiene i fortid og nåtid er et argument for å bevare og utvikle ressursen i seg selv. Kunnskap om historien kan også gi nyttig lærdom i arbeidet med vern og fornuftig bruk av ressursen fremover.

4.1 Bruken av laksen

«Ingen der har hat anledning til gjennem personlig iagttagelse at gjøre sig nærmere bekjendt med alle de forskjellige redskaper der i vort land anvendes til fangst av laks og sjøørret, vil lettelig undgaa at falde i forbauselse over den overordentlige store forskjellighet i konstruktionsformer som disse indretninger frembyr.... saa gripes man uvilkaarlig av beundring over den rike opfindsomhet, som den menneskelige aand ogsaa paa dette felt aabenbarer.»

Fiskeriinspektør E.A.T. Landmarks beretning for 1883 til Stortinget.

4.1.1 Elvenært fiske: Bruken frem til ca. 1880

I Norge har det vært fisket laks helt siden fisken etablerte seg i elvene etter siste istid. Forekomst av laks var viktig når de første bostedene ble valgt. I lang tid fisket en laks først og fremst i elvene og elveosene, men vi kjenner også eksempler på at fisket foregikk på kysten med garn. I Varangerfjorden for eksempel fanget en laks på beitevandring til andre årstider enn om sommeren. I elvene ble det brukt krok og lyster, sammen med kjærr og andre fiskefeller. Senere kom not, garn og stengsel i en rekke ulike utforminger til, i elveosene tok en i bruk kastenot og allerede i middelalderen enkle settegarn. Gode fiskeplasser var svært verdifulle, og fra 1200-tallet var disse viktige kirkeeiendommer i Sør- og Midt-Norge. Laksefisket var hovedsakelig et ledd i folks naturalhushold frem til midt på 1800-tallet, men noe laks ble også solgt lokalt. Den korte og intense fiskesesongen, mangel på salt til konservering og fiske frem til gyting gjorde at laksen ofte ble en plage for tjenestefolk. Historier om avtaler som sikret at husmenn og tjenestefolk ikke skulle bli servert laks mer enn tre ganger i uken er velkjente fra hele landet. Laksefiske for eksport og salg var imidlertid vanlig fra tidligere tider der forholdene lå godt til rette for dette. Fra Tana i Finnmark er det dokumentert en omfattende handel og eksport av tørket, saltet eller raket laks allerede på 1500- og 1600-tallet.

På slutten av 1700-tallet ble såkalt sitjenot eller laksevarp utviklet. Nordhordland og Sogn var kjerneområdene for dette fisket, og redskapstypen spredte seg også til andre områder av landet. Dette var opptakten til en utvikling av metoder og redskaper som var effektive lenger vekk fra elveosene. Samtidig ble laksen gradvis mer knyttet til pengehusholdningen og solgt som røkt eller saltet til byene. Etter hvert ble den også eksportert.

Fra 1830-tallet skjedde det et markert skifte i beskatningen av laks etter hvert som sportsfisket i elvene utviklet seg. Velstående engelskmenn la grunnlaget for et fiske som etter hvert ga betydelige inntekter og arbeidsplasser. Inntektene var ikke betaling for fangsten, men utleie av fiskerett. Arbeidsplassene var knyttet til hjelp og service for fiskerne, altså tidlig turistnæring. Dette representerte helt nye prinsipper og en annerledes tankegang for utnyttelse av laksen. Den første lakseloven kom i 1848, og en offentlig fiskeetat ble etablert i 1855. Med dette var både det juridiske og byråkratiske apparat etablert.

Sportsfisket fikk gradvis større økonomisk betydning enn det gamle næringsfisket i elvene, men først i 1978 ble annet fiske enn sportsfiske formelt forbudt i elvene, selv om det fortsatt ble gjort enkelte unntak.

Sportsfisket i elvene fikk raskt tilslutning fra norske fiskere. Allerede i 1872 ble Norges Jæger- og Fiskerforbund stiftet. Folk fra lavere sosiale lag utviklet et forhold til sportsfiske, primært gjennom arbeid som båtmenn eller kleppere for de tilreisende fiskerne. Historiene om hvordan nordmenn og samer etterlignet britenes sportsfiskeredskap og startet eget fiske i elvene – i forståelse eller strid med fiskerettshaver – er også tallrike. Det gikk heller ikke lenge før en begynte å produsere sportsfiskeredskap i Norge. Mustad fabrikker på Gjøvik startet for eksempel å produsere fluer for laksefiske så tidlig som omkring 1890.

4.1.2 Klekking og oppdrett av settefisk: 1860 – 1970

Midt på 1800-tallet ble kunnskap om kunstig klekking av rogn fra laks og ørret tilgjengelig. Kultiveringsarbeidet med kunstig klekking, oppal og utsetting i elvene ble ganske raskt populært, og den nyetablerte fiskeetatens første viktige arbeidsområde var å formidle denne kunnskapen til rettighetshavere og foreninger i distriktene. I begynnelsen ble rogn klekt og uforet yngel satt ut. Nærmere århundreskiftet eksperimenterte en med å fore opp yngelen i dammer, men det var en rekke problemer med fôring, sykdom og vannkvalitet som gjorde at oppdrett av settefisk kom i miskreditt. Kunnskapen var beskjeden både om laksens biologi og hva som var effektiv utsettingsstrategi, og dette førte til store praktiske problemer med oppdrett av settefisk. Fisken ble satt ut som yngel, og resultatet var høy dødelighet og liten produksjon av den utsatte fisken.

I lang tid ble kultiveringen drevet uten spesifikke hensyn til enkeltbestandenes egenart, men de fleste steder ble det brukt stamfisk fra eget vassdrag. I noen områder av landet, og spesielt i år med svak oppgang da det var vanskelig å fange stamlaks i egen elv, ble det ofte brukt fisk fra andre elver der trapper eller feller forenklet stamfisket.

Kultiveringsinnsatsen har gått i bølger. Den vokste raskt fra 1860-tallet og fremover mot slutten av århundret, spesielt på Sør- og Vestlandet, og det var store forventninger til utsettingene. Etter hvert som utsettingene ikke ga de ønskede resultatene, begynte folk å tvile på nytten, og omfanget avtok kraftig. I første halvdel av 1900-tallet var kultiveringsinnsatsen i hovedsak beskjeden.

I gjenoppbyggingsårene etter siste krig ble kultiveringsarbeidet tatt opp igjen, blant annet med offentlig støtte avhengig av produksjonen. Ut over på 60- og 70-tallet økte kunnskapen om startforing, oppdrett av settefisk, og etter hvert produksjon av smolt i oppdrett. Smoltutsettinger er i økende grad brukt som kompensasjonsutsettinger for tapt fiske i sjøen etter vassdragsreguleringer. Det er også gjort forsøksutsettinger av smolt med tanke på havbeite, men dette har vist seg å være lite lønnsomt, men kan ha et potensiale i sportsfiske- og turismesammenheng.

Damoppdrett ble avløst av karoppdrett. Kunnskap om sykdomskontroll, vannkvalitet og fôring økte. Etter hvert lærte en også mer om hvordan utsettingene skulle gi best resultat. Kunnskap om at laksunger hevder territorium, og at det er viktige forskjeller mellom bestandene, ble etter hvert aktivt utnyttet i stamfisket og utsettingsmetodene. Kunnskapen om kunstig klekking og oppdrett av laks for støtteutsettinger i naturen som ble utviklet over en hundreårsperiode, ble også helt sentral for lakseoppdrettsnæringen, jfr. kap. 4.1.5.

4.1.3 Fisket flyttes ut i fjordene: 1880 – 1960

Kilenota ble trolig utviklet først på 1800-tallet og kom sannsynligvis til landet fra Skottland omkring 1840–50. Sammen med en økende eksport av fersk, iset laks fra 1860, skjøt kilenotfisket fart for alvor. I hele perioden fra ca. 1880 til 1960 var kilenot den viktigste fangstredskapen for laks. Nota var først i bruk i Trøndelag, og spredt derfra til andre landsdeler. I denne perioden var prisen på laks relativt høy og fangstene gode, så næringsfisket etter laks hadde stor økonomisk betydning. Kilenota som fisket effektivt mange steder, også langt fra elvene, består av et ledegarn festet i land eller i en grunne. I enden av ledegarnet er nota ankret opp. Det brukes enkel eller dobbel not, avhengig av om den fanger på den ene eller begge sider av ledegarnet. Nota fanger etter ruseprinsippet, og er relativt lite arbeidskrevende sammenlignet med sitjenot når den først er satt i sjøen. Nota var imidlertid kostbar i anskaffelse.

En økende del av beskatningen ble flyttet fra elvene og lengre ut i fjordene og til de ytre delene av skjærgården. Allerede i 1880 var det registrert ca. 2000 nøter, mens tallet tjue år senere var økt til nesten 9000. På denne tiden oppdaget folk også at det var effektivt å fiske med drivgarn i fjordene, men dette fisket ble raskt forbudt av myndighetene, og på den tiden hadde man ikke redskapstyper som kunne brukes lenger ute.

Antall kilenøter i bruk holdt seg stabilt på om lag 8000 helt frem til midt på 1960-tallet. En del andre lokale redskapstyper var også i bruk i sjøen i denne perioden. Dette var ulike former for settegarn, kastenøter og redskap til dorging, men alt i alt utgjorde fisket med disse antagelig en liten del av den samlede beskatningen.

Verdenskrigene førte til at britenes sportsfiske i Norge ble kraftig redusert, og norske interesser etablerte seg for alvor i elvene. Norske bedriftsledere og andre fra de øvre samfunnslag overtok gradvis etter britene. Tallet på sportsfiskere i elvene var imidlertid lavt, og fisket med andre redskaper pågikk fortsatt.

4.1.4 Havfiske og krokgarnfiske utvikles– tallet på sportsfiskere øker: 1960 – 1988

I løpet av et drøyt tiår fra slutten av 1950-tallet til først på 1970-tallet gjennomgikk laksefisket radikale endringer. Drivgarnsfiske i norske farvann og garn- og linefiske på laksens oppvekstplasser i havet ble utviklet etter hvert som havgående fartøy, nye typer garn og ny kunnskap om laksens oppvekstområder og vandringsmønster ble tilgjengelig.

Først ble fisket ved Vest-Grønland og utenfor Nord-Norge etablert, senere utviklet vinterfisket ved Færøyene seg. Fisket ved Grønland var drivgarnsfiske, mens det ble fisket med liner ved Færøyene og utenfor Nord-Norge. Fisket i disse områdene var uoversiktlig i begynnelsen. Det ble drevet av flere nasjoner og med variert intensitet fra år til år. Samtidig skjedde det store endringer i havretten på 1970-tallet. Innføringen av 200 mils økonomisk sone fra 1977 kompliserte fisket i Norskehavet for utenlandske fiskere.

Drivgarnsfisket tok seg opp på begynnelsen av 1960-tallet, etter at det var utviklet nye typer garn av kunstfiber, og deltagelsen økte sterkt utover på 70-tallet. Først foregikk fisket inne i fjordene, men dette fisket ble regulert fra 1969 og flyttet til området mellom grunnlinjen (en linje trukket mellom de ytterste skjær langs kysten) og 12 mils grensen. Veksten i drivgarnsfisket var enda raskere enn veksten i kilenotfisket 90 år tidligere. Omkring 1970 ble det fisket med ca. 10 000 drivgarn. I 1977 var tallet steget til 31 000 garn og i 1980 ble over 50   % av den totale norske fangsten av laks tatt i drivgarn.

Monofilamentgarnene førte til at krokgarnene ble langt mer aktuelle som alternativ til kilenot enn tidligere. Fordelen med krokgarn fremfor kilenot er at de er billigere, og enklere å sette og vedlikeholde under fiskesesongen. Krokgarnet består som kilenota av et ledegarn festet i land. I enden av ledegarnet er selve krokgarnet satt i en kraftig vinkel. Det vanlige er at laksen går fast i garnet i denne vinkelen. I perioden fra 1970 til 1980 økte antall krokgarn fra om lag 1 500 til nesten 6 000, mens tallet på kilenøter falt fra omkring 7 000 til under 2 000.

Samtidig med at laksefisket i sjøen økte og gjennomgikk store endringer, var det også store endringer i elvefisket. Økte inntekter, lengre ferier og nye reisemuligheter bidro til at antall sportsfiskere i elvene økte, og at nye sosiale lag av befolkningen fikk mulighet til å fiske laks. Gradvis ble elvefisket etter laks ensbetydende med stangfiske. Fra 1978 ble alt annet fiske enn stangfiske forbudt. Det ble gjort unntak for fisket i Skoltefossen i Neiden og i Tanavassdraget i Finnmark, samt i Numedalslågen i Buskerud, der det fortsatt fiskes med tradisjonelle, fangsteffektive redskapstyper som blant annet kjærr, stengsel, gip og flåtegarn.

På begynnelsen av 1980-tallet kom oppdrettslaksen for alvor inn på markedet, og dette fikk stor innvirkning på økonomien i næringsfisket. Prisene falt og lønnsomheten i alle kommersielle laksefiskerier ble redusert.

4.1.5 Oppdrettsnæringen utvikles: 1970 – 1998

Med utgangspunkt i de ville laksebestandene bygde Norge i løpet av få tiår opp verdens største lakseoppdrettsnæring. Denne næringen representerer et av de klareste eksemplene på de store muligheter for verdiskaping som kan ligge i det biologiske mangfoldet. Næringen bidrar i dag vesentlig til sysselsetting og verdiskaping langs kysten, og er en av landets viktigste eksportnæringer.

Produksjon av slakteferdig laks startet forsiktig på 1960-tallet, med utgangspunkt i den gamle tradisjonen med kunstig klekking av laks og ørret for utsetting i naturen. Næringens suksess er bygd på flere faktorer: de ville laksebestandenes arveegenskaper, tradisjonen og kunnskapen om kunstig klekking av laks, laksens kulinariske kvaliteter, den norske kystens spesielle geografiske og klimatiske fortrinn for oppdrett av laks og en god porsjon dyktig entreprenørskap. Utviklingen av næringen skjøt først fart for alvor da laks og regnbueørret ble satt i nøter i sjøen. Oppdrettsvirksomhetens korte historie har vært preget av både fremgang og tilbakeslag. Slik den har utviklet seg, representerer den også problemer for vern og forvaltning av de ville bestandene.

Næringen har vært konsesjonsregulert siden 1973. Produksjonen av oppdrettslaks har vokst fra noen få tusen tonn i 1980 til 330 000   tonn i 1997. Eksportverdien var 7,66 milliarder kroner i 1997. Gjennomsnittlig årlig vekst i perioden 1980 til 1995 har vært på over 28   %, med et noenlunde stabilt antall konsesjoner for laksefisk. Den siste landsomfattende tildelingsrunden var i 1985. De siste årenes vekst og prognosene fremover, tilsier en årlig vekst på 8–10   %. I løpet av de nærmeste tre årene når årsproduksjonen sannsynligvis 400 000 tonn. Om lag 95 prosent av oppdrettsproduksjonen eksporteres og handelspolitiske rammebetingelser har derfor betydning for den videre utvikling av oppdrettsnæringen. Forbruket av laks på verdensbasis var på om lag 1,3 millioner tonn i 1994. Av dette utgjorde fanget stillehavslaks omlag 825 000   tonn og oppdrettslaks 455 000 tonn. Fisket av stillehavslaks har vært nedadgående de senere år, men ventes å øke igjen. Dette kan få innflytelse på prisutviklingen. Når det gjelder oppdrett av atlantisk laks, står Norge for nesten 50   % av produksjonen, men andelen som produseres av konkurrentland øker. I global sammenheng er Chile Norges viktigste konkurrent, mens Skottland er viktigst på det europeiske markedet. EU og Japan er i dag de mest betydningsfulle markedene for norsk laks. Det arbeides med å åpne nye markeder i Øst-Europa og Østen, samt med å gjenåpne USA-markedet som tidligere var viktig. Eksporten til USA falt sterkt mellom 1990 og -91 på grunn av antidumping-toll og utjevningsavgift. Omtrent 80   % av lakseeksporten – det meste i fersk eller frossen ubearbeidet form – går i dag til EU.

Samtidig med produksjonsveksten har det skjedd store endringer i kostnader, priser, sysselsetting og teknologi. Produksjonskostnadene er redusert, og det samme er inntektene per kg laks. Rasjonaliseringen i oppdrettsnæringen i forbindelse med krisen først på 1990-tallet, førte til at næringen ble mer industrialisert, og at antall ansatte i selve produksjonen sank fra ca. 5 000 i 1989 til ca. 3 500 de siste årene. Når en regner med ansatte i tilknyttede næringer, sysselsetter næringen ca. 15 000 personer. Eierstrukturen og organiseringen i næringen er i sterk endring etter oppheving av konsesjonslovens eierbegrensning i 1991, fra en lang rekke små, lokale bedrifter knyttet til en eller et fåtall konsesjoner, til færre, ofte store internasjonale selskap med en rekke konsesjoner. Det totale antallet konsesjoner har ligget fast i lang tid på om lag 250 settefiskanlegg og 700 matfiskkonsesjoner i saltvann. Merdteknologien har utviklet seg i retning av merder med større omkrets og dypere nøter.

Den raske utviklingen av næringen skapte flere miljøproblemer som rømning av fisk, arealbeslag i kystsonen, avfallsproblemer, høyt forbruk av medisiner og kjemikalier og spredning av smittsomme sykdommer og parasitter. Målrettet forskning og utviklingsarbeid har bidratt til å løse flere av disse miljøproblemene. For eksempel er bruken av antibiotika redusert fra nesten 50 000   kg i 1987 til bare 550   kg i 1997. De gjenværende miljøproblemene er særlig knyttet til spredning av parasitter, rømt oppdrettsfisk og arealbruk. Det er også disse problemene som representerer de største utfordringene i forhold til de ville laksebestandene, og som vil bli nærmere behandlet senere i utredningen.

Figur 4.1 Norsk fangst av vill laks og produksjon av oppdrettslaks.

Figur 4.1 Norsk fangst av vill laks og produksjon av oppdrettslaks.

Kilde: Det internasjonale råd for havforskning.

4.1.6 Fisket etter laks flyttes tilbake til fjordene og elvene: 1989 – 1998

Allerede fra tidlig på 1970-tallet ble det uttrykt bekymring over den sterke veksten i fisket etter laks, og etter hvert ble det innført en rekke begrensninger på fisket, både i havet, langs kysten, i fjordene og i elvene. Reguleringene av laksefiskeriene tok i økende grad utgangspunkt i at lakseforekomstene i Norskehavet og Barentshavet består av en rekke enkeltbestander der en bestandsrettet beskatning vil gi mulighet til en riktigst mulig beskatning på hver enkelt bestand.

Ulike nasjonale vedtak og bilaterale forhandlinger førte til visse begrensninger i havfisket, og ved opprettelsen av Den nordatlantiske laksekonvensjonen (NASCO) i 1983 ble det vedtatt forbud mot laksefiske utenfor 12-milsgrensen. Unntak ble gjort for fisket ved Færøyene og Grønland, der det hvert år forhandles frem en kvote basert på bestandsvurderinger fra Det internasjonale havforskningsråd (ICES). Norsk laks beiter i liten grad ved Grønland, mens fangstene ved Færøyene har inneholdt ca. 40   % norsk laks. Siden 1991 har kvoten for fiske ved Færøyene ikke vært fisket fordi det er betalt inn penger som kompensasjon (jfr. kap. 6.2.2). Ved Færøyene har det de siste årene kun vært drevet et beskjedent forsøksfiske med en fangst på om lag 30   tonn årlig. Fartøy fra land som ikke er medlem i NASCO har forsøkt å fiske laks i internasjonale farvann, men dette fisket er stanset ved forhandlinger mellom NASCO og disse landene.

Tilbakegang i laksefangstene både i fjordene og elvene og den store andelen av fangstene på drivgarn medførte gradvis økende begrensninger i drivgarnsfisket innenfor norsk 12-mils sone. I 1979 ble det innført en konsesjonsordning for drivgarnsfisket. I alt 708 konsesjoner ble tildelt, og det ble fastsatt maksimale antall garn per konsesjon tilpasset båtenes bemanning. Drivgarnsfisket ble forbudt i Finnmark øst for Nordkapp og langs Skagerrak-kysten øst for Lista. I 1983 ble antall konsesjoner redusert til 633, og etter vedtak i 1986 ble drivgarnsfisket stoppet helt fra og med 1989.

Fisket med faststående redskap i sjøen ble også begrenset gjennom en betydelig innkorting i antall dager det er lov å fiske. Frem til 1980-årene var det lov å fiske i sjøen fra 15. april til 24. august, med en helgefredning (da kilenot og krokgarn skulle stenges slik at de ikke fanget laks) på to døgn hver uke i sesongen. Fisketiden ble gradvis redusert utover 1980-tallet, og fra 1989 var den fra 1. juni til 4. august (15. mai – 4. august i Finnmark). Fiske med krokgarn ble mer begrenset enn fisket med kilenot. For kilenot ble det lov å fiske fire døgn per uke, mens for krokgarn var det bare fiske to døgn per uke (unntak for Finnmark, som har samme ukentlige fisketid som for kilenot, med fiskesesong for krokgarn fra 1. juni til 15. juli). Det ble også innført forbud mot bruk av monofilament tråd i all bunden redskap. Begrunnelsen for ulike regler for krokgarn var at de fisker mer selektivt på storlaks, ga mer garnskadet fisk, og i større grad ble brukt av fritidsfiskere. Etter disse innskrenkningene gikk antall krokgarn i bruk kraftig ned, mens antallet kilenøter økte fra 1989 til 1993, for deretter å avta.

Utenfor mange vassdrag er det fredningssoner. Noen fjorder eller fjordavsnitt er helt stengt for fiske med faststående redskap, blant annet rundt Osterøy i Hordaland, Sognefjorden i Sogn og Fjordane, og Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal. Fra og med 1997 ble krokgarnfisket, fisket med laksedorg og oter stoppet på hele strekningen fra og med Rogaland til og med Troms. I 1997 ble det brukt omtrent 2 000 kilenøter og 1 000 krokgarn, til sammen ca. 3 000 redskapsenheter, fordelt på ca. 2 000 fiskere. Antallet fiskere med faststående redskap i sjø ble nesten halvert fra 1993 til 1997. Det er bare noen få som fortsatt fisker med laksevarp, et fiske som først og fremst er av kulturhistorisk verdi.

På grunn av stort antall rømt oppdrettslaks langs kysten og i fjordene ble det fra og med sesongen 1997 åpnet for vinterfiske etter rømt oppdrettslaks fra og med Rogaland til og med Troms.

Figur 4.2 Redskapsutvikling for bundet redskap i sjølaksefisket
 (kilenot, krokgarn, lakseverp og drivgarn) i perioden 1970 til 1997.

Figur 4.2 Redskapsutvikling for bundet redskap i sjølaksefisket (kilenot, krokgarn, lakseverp og drivgarn) i perioden 1970 til 1997.

Kilde: Direktoratet for naturforvaltning.

Også for fisket i elvene ble det innført betydelige innskrenkninger. Fisketiden er gradvis kortet inn, og antall tillatte redskapstyper er blitt begrenset. På 1970-tallet startet fisket ofte 1. mai, mens hovedregelen nå er at fisket starter 15. juni. Elvefisket etter laks er ofte slutt midt i august, med forlengelse for fiske etter sjøørret. Fiske med reke som agn ble forbudt i 1989, senere er det innført enkelte unntak. Noen lakseelver er helt stengt for fiske, eller bare åpent for fiske etter sjøørret eller oppdrettslaks. Antallet sportsfiskere i elvene har gått ned på 1990-tallet. Dagens laksefiske innebærer en delt utnyttelse mellom et næringsfiske med bunden redskap i sjø og fritidsfiske.

4.1.7 Laksen mot tusenårskiftet

De senere årene har de ville laksebestandene blitt en turistattraksjon på nye måter. Både ved Målselvfossen i Troms, i Namsen i Nord-Trøndelag, Gaula i Sør-Trøndelag, Lærdalselva i Sogn og Fjordane og Suldalslågen i Rogaland er det bygget lakseobservatorier, på ulike måter og med ulik standard. I Målselva, Namsen og Suldalslågen er attraksjonene utviklet i tilknytning til eksisterende fisketrapper i henholdsvis Målselvfossen, Fiskumfossen og Sandsfossen, mens det i Lærdal og Gaula er etablert såkalte villakssentre. Sentrene gir besøkende både en naturopplevelse og en mulighet til å lære om laks og laksekultur. Det største laksesenteret ligger i Lærdal. I åpningsåret i 1996 hadde senteret nesten 50   000 besøkende og en omsetning på om lag 3,1 millioner kroner. I 1998 var det omkring 35   000 besøkende.

I tilknytning til de tradisjonelle fiskeriene etter laks er det en økende interesse for elve- og laksekultur istedenfor ren fangst. Eksempler på ny bruk av laks er fisket ved Kjærrafossen i Numedalslågen, og kulturen rundt laksefisket er grunnlaget for båtturismen på Altaelva og Tana. Denne nyere form for kommersiell utnyttelse av villaksen fører til at nye grupper får oppleve laks og lære om arten og miljøet den er avhengig av. Samtidig gir det nye muligheter til å skape inntekter og arbeidsplasser i laksedistriktene. Mens nye grupper uten erfaring fra laksefiske får økt interesse for laks, er bestandene dessverre mindre tallrike og mer truet enn noen gang tidligere. Dette er imidlertid et godt utgangspunkt for et styrket arbeid for å bevare laksen.

4.2 Økonomisk betydning

Det er mange ulike måter en kan beregne den økonomiske betydningen av laks. Nedenfor følger en kort redegjørelse for de ulike beregningsmetodene og de resultatene de gir. Generelt er det beskjedne og lite oppdaterte kunnskaper om den økonomiske verdien av villaksen.

Verdien av næringsfisket etter laks er det enkleste. Vi har lange tradisjoner for å utnytte laksen til matforsyning og salg i Norge, men reduserte fangster og priser har ført til at verdien av villaksfangsten i faste kroner har gått ned i de senere år. I følge offentlig statistikk er fangstverdien falt fra omlag NOK 43 millioner i 1983 til om lag NOK 13 millioner i 1997, uten at det er korrigert for prisstigningen.

Sjølaksefiske med kilenot og krokgarn har tradisjonelt vært et næringsfiske. Fra mange fjorder er det eksempler på garder som hentet høye årsinntekter, og gårdens hovedinntekt, på en eller noen få gode lakseplasser. I Leikanger i Sogn var for eksempel gjennomsnittsinntekten for 30 laksefiskere 1 600 kroner i 1946. De beste plassene i Sognefjorden hadde før og etter krigen inntekter fra 10–12 ukers laksefiske som indeksregulert tilsvarer over én million 1998-kroner. I dag er lønnsomheten vesentlig dårligere. De siste årene har sjølaksefisket omfattet om lag 3 000 fiskere med årsfangster omkring 500 tonn. I 1997 fisket 2 000 fiskere snaut 400 tonn, og da utgjorde rømt oppdrettslaks ca. 30   % av samlet fangst. I gjennomsnitt tilsvarer det en årsfangst på ca. 200 kilo per fisker. Med en antatt gjennomsnittlig salgspris på 40 kroner per kilo, tilsvarer dette en brutto salgsverdi på 20 millioner kroner per år, eller en gjennomsnittlig bruttoinntekt på om lag 8   000 kr per fisker. I enkelte regioner oppnås imidlertid en høyere kg pris, særlig for storlaks.

Dekningsbidraget fremkommer ved å trekke fra kostnaden ved å høste, og beregninger viser at årlige variable kostnader for fiske med en dobbel kilenot, som er en vanlig redskapstype for de som driver næringsfiske, ligger på omlag 6   000 kroner. Krokgarn, som nå bare er tillatt i Finnmark og på Skagerrak, er langt mindre kostnadskrevende, men likevel er det klart at mange sjølaksefiskere driver bedriftsøkonomisk ulønnsomt. Fangstene i sjølaksefisket varierer imidlertid betydelig mellom ulike grupper av fiskere, og de virkelige næringsfiskerne tar opp mer enn gjennomsnittet og får et positivt dekningsbidrag. Når mange fiskere tross bedriftsøkonomisk ulønnsomhet fortsetter sitt fiske, må fisket også ha verdier ut over inntektene.

Flere forhold tyder på at dagens sjøfiske til tross for de lave inntektene, bidrar til å opprettholde bosettingen i noen kystdistrikter. En stor del av områdene der det drives sjølaksefiske er generelt næringssvake og kjennetegnes av fraflytting og lave personinntekter. Folks arbeidssituasjon er fortsatt til en viss grad preget av mange inntektskilder, der sjølaksefiske inngår som én av dem. Sammen med trivselsfaktoren kan fisket dermed for enkelte utgjøre forskjellen på å bli eller flytte. Fjernes fisket, fjernes kanskje ikke bare inntektene fra fisket for dem som fisker, men også de ringvirkningene fiskerne og deres familier skaper gjennom sin samlede kompetanse, virksomhet og inntekt i lokalsamfunnet. Den svake lønnsomheten har de siste årene ført til at noen fiskere vurderer om turisme knyttet til rettigheter til sjølaksefiske kan gi bedre inntekter. I de samiske områder utgjør sjølaksefiske en betydelig del av den form for kombinasjonsnæring som er vanlig i kyst- og fjordområdene. I tillegg har den stor betydning for samisk kultur.

Den direkte omsetningen fra villaksfisket er imidlertid langt større enn salgsverdien av fiskekjøttet. Den største direkte omsetningen er leieinntekter til rettighetshaverne i lakseelvene, ringvirkninger som gir inntekter til turistbedrifter og andre næringsdrivende.

Det er foretatt flere beregninger av de regionaløkonomiske virkninger av fritidsfiske etter laks i elv. Med dette menes oftest den bruttoomsetningen tilreisende fiskere skaper i kommunen/området der de fisker. Det omfatter både omsetning fra leie av fiskerett, overnatting, kjøp av mat, fiskeutstyr, leie av roer eller guide osv. I tillegg regnes ofte inn den såkalte multiplikatoreffekten, som inntrer når inntektene brukes lokalt flere ganger. I flere av undersøkelsene er det ikke fratrukket utgifter til varekjøp utenfor området. Hvis fiskere for eksempel bruker 1   000 kroner til bensin, er det bare en liten del av dette som får lokale virkninger, slik at disse heller ikke alltid er sammenlignbare.

I slike beregninger ser en ofte bort fra lokale fiskere og deres forbruk. De bor som regel bor hjemme, og en antar at de ville brukt omtrent det samme til livsopphold om de ikke fisket. Denne forutsetningen kan imidlertid være feil. Hvis det ikke var for laksefisket, ville kanskje de lokale fiskerne reise vekk på ferie i større grad enn de gjør, eller brukt pengene på varer som ikke er produsert lokalt. Dermed ville lokalsamfunnet tapt inntekter. Laksefisket bidrar også til en omfordeling av ressurser fra sentrale byområder til utkantstrøk ved øket omsetning i næringsfattige områder. Gitt dagens distriktspolitiske målsettinger, er dette en verdi for samfunnet ut over de regionaløkonomiske ringvirkninger. Vil man ha et økonomisk mål på denne verdien, kan man si at den svarer til det de politiske myndigheter er villige til å betale for alternative distriktspolitiske virkemidler med samme bosettingseffekt.

For sportsfisket etter laks i elv foreligger det enkelte estimater av omsetningstall og antall arbeidsplasser som aktiviteten skaper. Dette er undersøkelser både for hele landet, for enkeltelver, og fra andre land med laksefiske i elv. På nasjonalt nivå finnes det to grove anslag for de økonomiske ringvirkningene av laksefisket.

Norges Handelshøyskole beregnet at fritidsfisket i elv og i sjø (fiske med stang og dorg) først på 1980-tallet skapte økonomiske ringvirkninger på til sammen 445 millioner kroner. De beregnet videre at av dette ble 165 millioner brukt på reiser, mat, opphold og leie av fiske, mens 280 millioner ble brukt på redskap og klær. Elvefiskets andel ble anslått til ca. 300 millioner Omregnet til 1998- kroner ved bruk av konsumprisindeksen tilsvarer dette samlet ca. NOK 825 millioner eller ca. NOK 550 millioner for elvefisket.

I en beregning for Direktoratet for naturforvaltning i 1995 ble de regionaløkonomiske ringvirkningene fra laksefiske i ferskvann (elv) beregnet til ca. 400 millioner kroner. Denne beregningen tok utgangspunkt i omsetning fra tilreisende fiskere og omfattet derfor ikke omsetning fra lokale fiskere. Tallet forutsetter derfor at lokale fiskere dersom laksefiske ikke var mulig, ville lagt alternativt forbruk lokalt, dvs. i laksekommunen.

Undersøkelser fra enkeltelver viser at omsetningen fra elvefisket i et lite område kan bli betydelig. Omsetningstallene per kilo laks som fanges er imidlertid varierende. Dette kan skyldes at undersøkelsen i ulik grad trekker fra kostnader til vareinnkjøp utenfra. Når undersøkelsene antyder at virkningen i form av arbeidsplasser lokalt også varierer uavhengig av samlet omsetning, skyldes det at for eksempel at leie av roere/guider skaper flere arbeidsplasser enn forbruk på samvirkelaget eller bensinstasjonen, der stort sett bare forhandleravansen blir igjen lokalt.

Tabell 4.2 Oversikt over undersøkelser av regionaløkonomiske ringvirkninger av laksefiske.

Elv, årstall for undersøkelseCa. fangst (laks og sjøørret)Sum lokale ringvirkningerOmsetning per. kg. fangstArbeidsplasser (årsverk)Kilde
Namsen, 198920   000  kgNOK 9   300   000,-465,-35Okstad og Gustavsen, 1991
Lærdalselva, 1995 5   000   kgNOK 11   200   000,-2   240,-15Olsen, 1998
Brufoss, Numedalslågen 1996 2   000   kgNOK 4   800   000,-2   608,-Assev, 1997
Mørrumsån, Sverige, 1989 8   233   kgSkr 18   500   000,-1   979,-28Erlandson et al. 1991
Âlvkarleby, Sverige, 1983 5   400   kgSkr 4   700   000,-875,-10Weissglas et al. 1996

De siste årene har antallet fritidsfiskere gått tilbake i mange elver, og dermed også inntektene til rettighetshavere og turistbedrifter. Et dramatisk eksempel på tapte inntekter når villaksen forsvinner, er Lærdal. Etter spredning av lakseparasitten G. salaris taper kommunen over 10 millioner kroner i omsetning per år så lenge laksen er borte i elva.

Undersøkelser blant annet fra Mørrumsån i Sverige tyder på at forekomsten av laks i seg selv er en viktig årsak til valg av stoppested også for andre turister enn laksefiskere. Det eksisterer ingen norske estimater på hvor viktig denne faktoren er for lokaløkonomien i norske laksedistrikt. Undersøkelsen fra Sverige tyder imidlertid på at omsetningen lokalt som følge av at turister på rundreise stopper på grunn av lakseforekomsten, er større enn den omsetningen som stammer fra sportsfiskerne. I økende grad (jfr kap. 4.1) utnyttes lakseressursen aktivt i forsøket på å tiltrekke seg også ikke-fiskende turister i Norge, i første rekke gjennom bygging og etablering av laksesentra eller ved bruk av laksen som symbol og blikkfang.

Det er mange positive sider ved fritidsfiske som ikke gjenspeiles i prisene for leie av fiskerett. Dette er grunnlaget for undersøkelser som har beregnet rekreasjonsverdien med utgangspunkt i hvor mye fiskerne oppgir at fisket er verdt for dem. Betalingsviljen og verdivurderingen er blant annet trolig knyttet til helse- og livskvalitetselementer. Når en fritidsfisker velger å bruke flere tusen kroner årlig på laksefiske, er det sannsynligvis fordi han eller hun anser det som en verdifull opplevelse som gir høyere velferd (livskvalitet) enn alternativ bruk av pengene, og at fiskeren får mer igjen for fisket enn det han faktisk betaler. Forskjellen mellom hva fisket faktisk koster, og hvor mye det verdsettes til av den enkelte, kalles ofte konsumentoverskuddet. Deler av verdien av laksefisket for den enkelte kommer til uttrykk i hvor mye vedkommende betaler for å fiske, men i tillegg kan fisket ha positive effekter på hans eller hennes helse og produktivitet i arbeidslivet resten av året. Disse effektene kommer i mindre grad til uttrykk i fiskerens uttrykte betalingsvillighet eller det som fiskeren faktisk bruker på laksefiske. Det er også gjennomført undersøkelser av rekreasjonsverdien av laksefiske med stang og dorg i sjøen, et fritt fiske som er vanskelig å verdsette ut i fra andre perspektiver.

Økonomer som arbeider med verdsetting etter disse metodene, har også vært opptatt av såkalte ikke-bruksverdier av naturressurser. Gjennom intervjuundersøkelser spørres folk som ikke fisker eller eier fiskerettigheter om hvor mye de verdsetter at det finnes livskraftige bestander av for eksempel ville dyrearter som laks. Spørsmålet er hvor mye de er villige til å betale for å hindre utryddelse av en art i et gitt område og sikre bestanden for fremtidige generasjoner. Det viser seg at ikke-bruksverdiene ofte blir svært betydelige i samfunnsøkonomiske beregninger. Til sammen utgjør konsumentoverskudd ved fritidsfiske og ikke-bruksverdier ofte det som kalles ikke-markedsverdier. Både i forhold til beregning av rekreasjonsverdi og ikke-bruksverdier innvendes det ofte at dette er hypotetiske undersøkelser, og at de er lite fruktbare i beslutningsprosesser fordi andre, konkurrerende interesser som heller ikke uttrykkes i ordinære økonomiske termer ved tilsvarende beregninger, også vil kunne gis verdi.

Fiskernes vurdering av godet laksefiske i elv er etter hvert godt dekket i en rekke norske undersøkelser. Norske sportsfiskere er villige til å betale mellom 200 – 700 kroner per fiskedag i en lakseelv i gjennomsnitt (omregnet til 1995-kroner), viser undersøkelser fra elver som Audna i Vest-Agder, Vikedalselva i Rogaland og Gaula og Stordalselva i Sør-Trøndelag. Betalingsviljen for laksefiske med stang eller dorg i sjøen er beregnet til 30 – 70 kr per fiskedag i gjennomsnitt i en undersøkelse fra Sørlandet. Omregnet til alle landets fritidsfiskere i elv og i sjø og deres totale antall fiskedager gir dette anslag på minst 500 millioner kroner per år i rekreasjonsverdi av fritidsfisket totalt sett.

Befolkningens generelle vilje til å bevare norsk laks, er en viktig verdi som ikke eller bare i liten grad kommer til uttrykk i økonomiske beregninger i dag. Enkelte undersøkelser tyder på at den generelle betalingsviljen for økte bestander der forekomsten av laks er liten eller for å unngå reduksjoner der forekomsten er god, er i størrelsesorden 100 kr per år per person i lokalmiljøet ved elva, når bruksverdiene unntas. Imidlertid er det vanskelig å benytte disse undersøkelsene til å beregne den totale opsjons- og bevaringsverdi for norsk villaks.

Den ville laksens gener og renommé har også vært utgangspunktet for oppdrettsnæringens suksess, uten at det har vært forsøkt å beregne økonomisk betydningen av sterke naturlige bestander av vill laks for markedets oppfatning og betalingsvilje for oppdrettslaks. Det er imidlertid enighet om at de ville laksebestandene representerer en «bank» for oppbevaring og sikring av genetiske egenskaper innen arten. Dette er en fremtidig bruksmulighet som ikke er verdsatt økonomisk. Villaksen kan derfor bidra til å løse fremtidige sykdoms- eller produksjonsproblemer i oppdrettsnæringen, men ulike arvelige egenskaper kan også vise seg nyttige i bevarings- og restaureringssammenheng. Levedyktige og tallrike villaksbestander kan også være viktig for markedets holdning til og oppfatning av oppdrettslaks. Heller ikke denne faktoren er beregnet økonomisk.

Oppsummering og vurdering økonomi

Villaksen representerer betydelige verdier for samfunnet. Mest synlig er de lokaløkonomiske ringvirkningene som lakseturismen i elvene skaper. Årlig bidrar dette til en omsetning på minimum 400 – 500 millioner kroner eller minst 600 årsverk.

Verdien av ressursen går imidlertid på mange felt langt ut over «regnskapstallene» for laksefiske og lakseturisme. For eksempel har laksefiske både i sjø og elv betydning for bosettingsmønsteret, for folks livskvalitet og helse. I samiske områder og langs kysten er det tradisjonelle laksefisket fortsatt en viktig næring. I tillegg inngår laksen enkelte steder i naturalhusholdningen og utgjør et viktig materielt grunnlag for samisk og norsk kultur. Villaksen er også grunnlaget for lakseoppdrettsnæringen. Det samfunnsøkonomisk mest verdifulle elementet i totalverdien av villaksen er sannsynligvis befolkningens generelle betalingsvilje for å sikre levedyktige bestander av laks, men denne størrelsen er ikke tallfestet.

Når det gjelder den samfunnsøkonomiske verdien av laksen, er det altså stor usikkerhet knyttet til størrelsen på den. Politiske målsettinger (for eksempel distriktspolitiske, miljømessige og helsemessige) vil ha stor innvirkning på hvilket perspektiv og hvilke beregninger som har relevans. I dag er den største omsetningen knyttet til sportsfisket i elvene. Både for sportsfisket og næringsfisket er det avgjørende for en økt verdiskaping fremover at bestandene styrkes vesentlig.

Medlemmene Arne Jørrestol og Marianne Balto Henriksen mener at ovenstående fremstilling gir inntrykk av at økonomiske forhold er viktige for forvaltningen av villaks, samtidig som fremstillingen av den samfunnsøkonomiske verdien for sjølaksefisket er ufullstendig. De senere års innskrenkninger i fisket har vært mer omfattende for sjølaksefisket enn for elvefisket, og dette har relativt sett bidratt til å svekke lønnsomheten for sjøfisket. Denne ubalansen kan føre til at det er vanskelig å følge opp utvalgets forslag om organisering og driftsplanlegging i sjø, jfr. Kap. 9.3.

Medlemmene Anfinsen, Eggereide, Eithun, Jonsson, Kristiansen, L’Abée-Lund, Mårvik, Pettersen, Rieber-Mohn og Solberg, er enige i at grunnlaget for økonomisk verdsetting er mangelfullt på enkelte punkter, men mener likevel at fremstillingen gir et rimelig bilde av de økonomiske forhold. Innskrenkningene i fisket kan også ha rammet sjølaksefisket i sterkere grad enn elvefisket. Dette har særlig sammenheng med at sjølaksefisket i vekslende utstrekning beskatter blandede bestander. Det er på denne bakgrunn utvalget ønsker en overgang til et system med geografiske kvoter som omfatter både fiske i elv og sjø.

4.3 Laksens kulturelle og symbolske betydning

«Men ofte om dagane skapte han (Loke) seg om til laks og gøymde seg i fossane. Tor greip etter han og fekk tak i han; men han gleid i handa hans så ho ikkje fekk fast tak før enn ved sporden; og det er grunnen til at laksen smalnar attetter.»

Snorre Sturlasson, Edda (ca. 1200)

Kultur defineres ofte som resultatet av et samfunn eller en gruppe menneskers samlede materielle og åndelige virksomhet gjennom en bestemt periode. Dette avsnittet belyser laksens kulturelle betydning i Norge før og nå.

I avsnittene foran har vi sett hvordan ulike fiskerier etter laks opp gjennom tidene har vært avgjørende for etablering av en rekke bosettinger og samfunn, og bidratt til skaffe mat, arbeidsplasser og inntekter. Den betydelige materielle verdien av laks, sammen med artens spesielle biologi, gjør at laks også har hatt innflytelse på kunstneriske uttrykksformer, åndelige og religiøse skikker.

Laksen og laksefiskets betydning kommer også til uttrykk i stedsnavn. Noen eksempler er Laks(e)fjorden (Lebesby i Finnmark og Lenvik i Troms), Laksfors (Grane i Nordland), Lakselva (i alt åtte elver har dette navnet i Norge), Laksåga (Sørfold i Nordland), Laksvatnet (3 lokaliteter), Lakseidet (Balsfjord i Troms), Leksvik (Nord-Trøndelag), Leksa (Agdenes i Sør-Trøndelag), Lakshammeren (Leikanger i Sogn og Fjordane), og Laksevåg og Tertnes (Bergen i Hordaland). Vi har også en del stedsnavn som henspiller på selve fangsten, for eksempel Giljevegen (Os i Hordaland) og Kjerresnes (Målselv i Troms). Mandal i Vest-Agder, Vikna i Nord-Trøndelag, Grane i Nordland og Nordreisa kommune i Troms har laks som hovedsymbol i kommunevåpenet.

De fleste nordmenn har et eget bilde av laksen. Laksen er et symbol. Laksen har imidlertid ulik mening og betydning for forskjellige grupper, ut i fra de interesser de har i laksen, for eksempel for matelskere, sportsfiskere, sjølaksefiskere, elveeiere, oppdrettere, fiskeforskere og byråkrater. Hver av disse gruppene vil søke å «skape laksen i sitt eget bilde». En symbolstrid ligger også under en rekke av de betydelige materielle interessekonfliktene som opp gjennom tidene har oppstått om retten til laksen. Ulike symboler og oppfatninger er blitt blandet sammen med biologisk og økonomisk argumentasjon.

I århundrer har det vært strid om reguleringer av laksefisket, der sjølaksefiskerne og elvefiskerne har utgjort hovedfløyene. Elvefiskeinteressene har tradisjonelt hatt støtte fra den offentlige lakseforskning og forvaltning, som ikke bare i de senere år har vært bekymret for at det ble fisket for mye laks. Striden har gått direkte inn i Stortinget, der hver gruppe har drevet aktiv påvirkning av representantene, og der sentrale lakserettshavere og sportsfiskerorganisasjoner har hatt sterke talsmenn blant de folkevalgte. I en lang periode fra slutten av 1800-tallet og inn i dette århundret hadde yrkesfiskerne som fisket med kilenot, stor støtte blant parlamentarikerne med bakgrunn i det store økonomiske utbyttet fisket gav, spesielt i mellomkrigstiden og i årene etter krigen.

Gradvis har imidlertid sportsfiskeinteressene fått større innflytelse på lakseforvaltningen. Et viktig gjennombrudd var forbudet mot drivgarnfiske i sjøen fra 1989, der noen allianser ble styrket, mens andre ble brutt. Elvefiskeinteressene og laksefiskere med faststående redskap i sjøen brukte biologisk og økonomisk argumentasjon mot drivgarnfisket. Samtidig sprakk den gamle alliansen mellom sjølaksefiskerne fordi drivgarnfisket vokste så raskt at de som fisket med faststående redskap, følte sin eksistens truet. Den nye storalliansen, med sportsfiskeinteressene i sentrum, som nå hadde forankring i alle sosiale lag, ga disse gruppenes syn på laksen økende politisk gjennomslag. Fremveksten av oppdrettsnæringen førte til at lakseprisene sank, og lavere lønnsomhet i næringsfisket var også medvirkende. De senere årene har oppdrettsnæringens mange berøringspunkter med villaksen ført til at denne næringens syn på konfliktspørsmål har fått økende betydning, dels som følge av den store økonomiske betydningen næringen har fått, dels fordi næringen etter hvert har fått biologisk og teknisk ekspertise. Med utviklingen av laks som et husdyr får også husdyretikken økende innpass i lakseforvaltningen. Etiske problemstillinger om det å temme viltlevende arter, og hvilke vilkår arten skal ha i oppdrett, vil trolig få større betydning.

Laksens nordlige utbredelse går inn i områder med samisk og kvensk bosetning. I områder med rike lakseressurser har den hatt en særlig sentral rolle for samisk kultur. Dette er synlig lang Tanavassdraget og Neidenvassdraget, der skoltesamisk eller øst-samisk kultur har hatt sitt hovedtyngdepunkt i Norge. Tana ligger midt i det samiske kjerneområdet i Norge og Finland. Laksen har også vært viktig i andre områder med samisk bosetting, ved kysten og i elvedalene. I disse viktige lakseområdene sidestilles ofte laks og rein for å understreke laksens sentrale kulturelle rolle. I de samiske områdene inngår lakseressursen fortsatt i selvhusholdsøkonomi, både i elvene (særlig Tana) og langs kysten der det er sjøsamisk og skoltesamisk bosetting. Lokalbefolkningen på norsk side betrakter fortsatt stangfiske som en del av nærings- eller husbehovsfiske, og ikke som sportsfiske. Laksens betydning for samisk kultur uttrykkes blant annet i språkuttrykk, sagn, joik og religion. Laksen har også spilt en sentral rolle i den nyere etnisk-politiske mobiliseringen av sameinteressene. Striden om drivgarnfisket på 1980-tallet mobiliserte også samiske grupperinger både i Norge og Finland. Samiske interesser fikk medhold i at dette fisket representerte en trussel mot tradisjonelt samisk laksefiske og samisk kultur, og stansen i drivgarnfisket øst for Nordkapp representerte et viktig skritt på veien mot en fullstendig stopp i dette fisket i Norge. Tap av lakseressursen og bortfall av muligheten for å fiske laks vil være et meget kritisk anslag mot samisk kultur i dette området.

I dag er den kulturelle betydningen av laks i Norge synlig på flere måter. Laks gjenspeiles som nevnt i kulturhistorien; i helleristninger, eventyr og sagn, religion, diktning, malerkunst, håndverkstradisjoner og språk. Flere eksempler viser at laks og laksefiske har vært en kilde til kunstneriske uttrykk. Helleristninger av laks finnes i Alta i Finnmark og Tingvoll i Møre og Romsdal. Fra 1800-tallets malerkunst finnes motiver av laksefiske på blant annet nasjonalgalleriets bilder av Johan Christian Clausen Dahl fra laksefiske i Hellefossen og Fredrik Kolstø fra kilenotfiske på Sørvestlandet. Eventyr og sagn, navnsetting og uttrykk viser betydningen for litteratur og språk. Bygging og konstruksjon av fangstinnretninger, kroker, sluker, fiskefluer, elvebåter og bygninger er eksempler på håndverk som før og nå er knyttet til lakseressursen. Hvert år utgis det bare i Norge en rekke bøker om laks og laksefiske, og disse føyer seg inn i en allerede betydelig lakselitteratur.

Laksen er fortsatt en viktig del av livet og sesongvekslingene i laksedistriktene både langs kysten og i elvedalene. Undersøkelser har vist at laksefiske har stor betydning for folks trivsel, helse og livskvalitet. Laksefiske byr på fine naturopplevelser og bidrar til økt innsikt i økologiske spørsmål og miljøvern. Fiskerne interesserer seg for og lærer om naturen, noe som igjen kan føre til interesse i fiskestell, restaurering og skjøtsel av laksens leveområder. Dagens laksefiske bevarer, stimulerer og utvikler ferdigheter, for eksempel knyttet til ulike fiskemetoder og produksjon av ulike fangstredskaper (alt fra små, skjøre fiskefluer til store fangstinnretninger i sjø og elv). I laksedistriktene er fiskesesongen et høydepunkt. Mange steder flerdobles befolkningen i noen hektiske uker, og folk fra ulike nasjoner og fra forskjellige samfunnslag møtes. Fellesnevneren er interessen for laksen.

Tradisjonelt sett har laksefisket vært en del av mannskulturen. Unntaket er sjølaksefisket med faststående redskap. I distrikter der det har vært vanlig å drive kombinasjonsnæring hadde kvinnene ofte ansvaret for å røkte laksenota mens mannen lå ute på annet fiske. De senere årene har en sett klare tegn til økt interesse for fritidsfiske etter laks blant kvinner.

Boks 4.1 Ord for laks/laks på folkemunne:

Norske ord for laks:

parr – laksunge (fra engelsk) smolt – utvandringsklar laksunge (fra engelsk) smålaks: tart, tert, svele (Vestlandet), svidde (Rogaland), grils (fra engelsk) utgytt laks: støing, vinterstøing

Samiske betegnelser på laks:

luossa – laks veajet – laksunge diddi – smålaks luosjuolgi – laks på 3 – 4   kg luossa – laks på 6 – 7   kg

douvvi – hunlaks, rognlaks (om voksen laks) goadjin – hannlaks (om voksen laks) goadjengierraga – mellomstor hannlaks ℅uon¿á – gjeldlaks (om høsten) vuorru – vinterstøing oaran – en vinterstøing som har vært til havs og som feit og fin kommer tilbake til elva

Kjell Kemi, Samisk høgskole, Kautokeino/Guovdageaidnu.

Boks 4.2 Laksen og gamle norske merkedager.

9. juni. Kolumbusmesse – Kolbjørn med laksen

Denne dagen er opprinnelig en minnedag for den hellige Columba, en irsk abbed. Navnet ble fornorsket og mange kalte ham Kolbjørn. Siden markeringen av dagen falt sammen med den tiden da laksen begynte å gå oppover i elvene, ble dagen rett og slett kalt for Kolbjørn med laksen.

Noen trodde at vonde makter hadde satt sine merker på enkelte fiskeslag, og om laksen fortelles det at Vårherre en gang sa at den var den vakreste av alle fisker. Da kom djevelen og spyttet tobakksaus over hele fisken. Og det er bakgrunnen for at laksen er rødflekkete.

Birger Sivertsen 1998. Mari Vassause og den hellige Margareta. Gamle norske merkedager. Andersen og Butenschøn Forlag.)

Til dokumentets forside