Krav for tilslutning til overføringsavtalen – forholdet til kommunale garantier

Viser til brev den 29.01.1999, og beklager den lange saksbehandlingstiden.

Spørsmålet i denne saken er i hvilken utstrekning kommuner og fylkeskommuner i forhold til kommunelovens regler, ved å inngå som part i overføringsavtalen, har adgang til å forplikte seg til å oppfylle pensjonsforpliktelsene under avtalen, for

1. egne ansatte

2. for arbeidstakere i andre virksomheter som er eiet av kommunene, og om eierfomen har betydning.

Kommunal- og regionaldepartementet har vært i kontakt med Oluf Skarpnes, som er engasjert av Statens Pensjonskasse til å skrive en betenkning omkring de samme spørsmål som departementet er blitt stilt. Betenkningen ventes etter det vi forstår utpå nyåret.

Departementet ønsker av den grunn ikke å gi noen uttømmende utredning omkring de spørsmålene som er stilt i brevet. Vi vil likevel komme med enkelte vurderinger.

Kommuneloven § 51 nr. 1 om kommunale garantiforpliktelser lyder som følger:

«En kommune eller fylkeskommune kan stille garanti for andres økonomiske forpliktelser når det foreligger en særlig kommunal eller fylkeskommunal interesse, eller er bestemt i lov eller i stortingsbeslutning.

Det kan ikke stilles garanti for økonomiske forpliktelser som er knyttet til utøvelsen av næringsvirksomhet.»

Kommuner står i utgangspunktet fritt til å utføre de økonomiske disposisjoner de selv måtte ønske, dersom annet ikke følger av lov. Kommuneloven § 51 nr. 1 setter begrensninger i kommuners adgang til å stille tredjemannsgarantier, jf. uttrykket «andres» i bestemmelsens første punktum. Det betyr at begrensningene som framkommer av kommuneloven § 51 nr. 1 ikke kommer til anvendelse når kommunen forplikter seg på vegne av den virksomhet som er en del av kommunen som eget rettssubjekt. Dette gjelder all kommunal virksomhet, enten den er organisert som en kommunal etat eller en kommunal bedrift jf. kommuneloven § 11 (fra 01.01.2000 kap 11 i kommuneloven om kommunale foretak).

Virksomhet som kommunen organiserer i egne rettssubjekter, slik som kommunale aksjeselskaper, stiftelser og interkommunale selskaper organisert etter lov av 29.01.99 nr. 6 (ikraft 01.01.2000), vil være å betrakte som «andre» i lovens forstand. I disse tilfellene betyr det at vilkårene i § 51 nr. 1 må være oppfylt før det kan stilles en tredjemannsgaranti.

Vilkåret er for det første at selskapet eller stiftelsen ikke driver «næringsvirksomhet», jf § 51 nr. 1 annet ledd. I Kommuneloven med kommentarer 2. utg. 1997 side 364 uttales følgende om kravet til «utøvelse av næringsvirksomhet»:

«Det man imidlertid først og fremst sikter til, er bedriftsetableringer, når bedriften har et forretningsmessig formål med sikte på økonomisk gevinst.»

Det heter videre i Ot.prp. nr. 42 (1991-92) side 296 at:

«Dette medfører at det for eksempel ikke kan garanteres for lån til en privat bedrift, når bedriften har et forretningsmessig formål med sikte på økonomisk gevinst...».

Viser også til departementets rundskriv H-10/93, se særlig merknadene på side 7 (følger vedlagt).

Det er videre et krav at virksomheten har en «særlig kommunal eller fylkeskommunal interesse», for at det skal kunne stilles en kommunal garanti. Dersom det følger av lov eller stortingsbeslutning at kommunen skal stille garanti for virksomheten, regnes det som en presumpsjon på at det foreligger en kommunal interesse, jf. § 51. nr. 1 første punktum. Ut over dette sikter bestemmelsen på å fange opp de tilfellene der virksomheten er en kommunal eller fylkeskommunal primæroppgave. I Kommuneloven med kommentarer side 361 står det følgende:

«Det man her har i tankene, er garantier for lån til virksomhet i de tilfeller andre enn kommunen står som eiere av en institusjon eller tiltak, og vedkommende virksomhet i og for seg godt kunne vært drevet av kommunen/fylkeskommunen selv, så som idrettsanlegg, aldershjem, barnehager og lignende».

Begrepet kommunal interesse indikerer også at hovedtyngden av brukerne av de tjenestene det garanteres for må bo i kommunen eller i vedkommende fylke.

Oppsummert betyr dette at kommuneloven ikke begrenser kommunens adgang til å garantere for den virksomhet som er en del av kommunen som eget rettssubjekt. Derimot når det gjelder virksomhet som er skilt ut i et eget rettssubjekt kan kommunen kun garantere ovenfor denne virksomheten der virksomheten ikke driver næringsvirksomhet, og virksomheten har en særlig kommunal interesse.

Forskrift om kommunale og fylkeskommunale garantistillelser setter formkrav til garantier kommuner stiller ovenfor andre rettssubjekter. Forskriftens § 5 setter krav om simpel kausjon og § 6 setter krav til garantiforpliktelsens tidsavgrensning.

Med hilsen

Christine Hjortland e.f.  

Lasse Jensen

avdelingsdirektør førstekonsulent

Kopi: Oluf Skarpnes

Kommuneforbundet

Advokat Atle Sønsteli Johansen

Norges Forsikringsforbund

Vedlegg: Rundskriv H-10/93 om kommunale og fylkeskommunale garantistillelser