1. Industriarbeidere

Tabell 5.1 viser lønnskostnader per time for industriarbeidere i forhold til våre samhandelsland, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevekter som er brukt for øvrig i kapittel 5.

Nivåsammenlikningene omfatter ca. 97 prosent av konkurrentene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene (som står for knapt 3 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn. Sør-Korea er med i sammenlikningene fra 1985, mens hele Tyskland, både tidligere Øst- og Vest-Tyskland er med i tallene fra 1993.

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f. eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiver- avgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnskostnadstallene er basert på datasammenlikninger av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Direkte sammenliknbare nivåtall fra samme kilde finnes frem til 2001. Fra 2001 til 2002 har det vært store endringer mellom land. Den største endringsfaktoren i 2002, valutakursene er kjent. I tillegg har man for industriarbeidere lagt til grunn ulikhetene i lønnsveksten mellom land fra 2001 til 2002 tilsvarende vekstanslagene for timelønnskostnadene for alle industriansatte som er benyttet i tabell 9.5 i vedlegg 9. For Norge har industriarbeidere hatt om lag 1 prosent lavere vekst enn det som ligger til grunn for vedleggstabell 9.5 hvor også funksjonærer er med. Vekstanslaget for norske industriarbeidere er derfor satt til 5,6 prosent. Dette indikerer hvilke retningen og størrelsesorden relative lønnskostnadene for industriarbeidere i forhold til enkeltland har beveget seg fra 2001 til 2002.

Lønnsbegrepene som brukes av BLS faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader.(Se forøvrig pkt. 2 nedenfor). Basis for beregningene i tabellene 5.1 og 5.2 er arbeidet tid, i dette tilfelle arbeidet time i ulike land. Lønn for ikke-arbeidet tid (feriepenger, sykefravær betalt av bedriften etc.) vil komme som påslag i forhold til arbeidet tid. Av andre indirekte lønnskostnader vil bedriftens pensjonskostnader, enten gjennom arbeidsgiveravgifter og/eller egne spesielle ordninger utgjøre en vesentlig del. En rekke andre ordninger knyttet til arbeidsgivers bruk av arbeidskraft vil også inngå. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f.eks. kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenlikningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenlikning når man ser bort fra disse kostnadene. I de land hvor slike kostnader er tilgjengelig utgjør de utelatte kostnadene mindre enn 4 prosent av de totale lønnskostnadene. I noen land, særlig i Norden, kan de utelatte kostnadene være påbudt ved lov eller avtale (f. eks. bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse. Slike kostnader kan i andre land være frivillige og/eller driftskostnader, ikke knyttet til lønn.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er en del av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt, men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Et viktig element er bonusutbetalinger. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenlikningen mellom land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land.

Nivåsammenlikningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. Lønnsforskjellene mellom bransjer i f.eks. Japan og USA kan være svært store, mens bransjeforskjellene i Tyskland og i de nordiske landene er langt mindre. Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader. Tabell 5.2 viser hvordan forholdet mellom direkte lønn per arbeidet time og indirekte personalkostnader var i 2002, målt i norske kroner.

2. Bruk av Eurostats nye kostnadsstatistikk. Viktige forutsetninger og forskjeller i forhold til sammenlikningen for industriarbeidere

Utvalget presenterer allerede i denne rapporten en summarisk sammenlikning for en noe bredere gruppe enn industriarbeidere, se figur 5.1.

Periodiseringen

Bakgrunnmaterialet er Eurostats arbeidskraftkostnadsundersøkelse hvert 4 år (1996, 2000, 2004 osv.), hvor man etablerer nivåtall. I de mellomliggende årene må man fremskrive nivåtallene med indekser.

I sammenlikningene nedenfor er Det internasjonale pengefondet (IMF) kilden for fremskrivingen av lønnskostnadene per time hos handelspartnerne.

En forordning om produksjon av kvartalsvis arbeidskraftkostnadsindeks innenfor EU/EØS-landene ble vedtatt i 2003. Utvalget vil vurdere bruken av denne i fremskrivingen av de mellomliggende årene for de landene som produserer denne indeksen. Av de landene man tradisjonelt har sammenlignet norske lønnskostnader med, vil alle land unntatt USA, Japan, Canada, Sveits, Sør-Korea og eventuelle andre land i Asia fortløpende produsere den kvartalsvise indeksen.

Med bakgrunn i rapport fra arbeidsgruppe presentert i NOU 2000:26,vedlegg 6, vil utvalget nedenfor peke på noen sentrale forhold knyttet til sammenlikninger.

Arbeidstid

For kostnadssammenlikninger av arbeidskraft mellom land vil kostnader per arbeidet tid være det mest relevante begrepet. Imidlertid kan betalt tid være lettere tilgjengelige for en del land. Kildematerialet for industriarbeidere er lønnskostnader per arbeidet time, hvor bakgrunnsmaterialet inneholder indekser for arbeidet tid. Fra kildematerialet i Eurostat kan det være usikkerhet om man har målt kostnadene i forhold til arbeidet tid eller betalt tid for noen land.

Summariske oppstillinger og beregninger basert på forskjellig arbeidstid per fulltidsårsverk i 1999 i ulike land i forhold til Norge, viste at Japan lå ca. 10 prosentenpoeng høyere i kostnader per årsverk (jf. betalt tid) enn per arbeidet time. Motsatt ytterlighet var Tyskland med kort effektiv tid, hvor kostnadene per årsverk ble 10 prosent lavere enn per arbeidet time. Gjennomsnittlig vektede kostnader for alle landene var om lag de samme for betalt tid som for arbeidet tid.

Lønnskostnadsbegreper

Lønnskostnadsbegrepene er i prinsippet godt sammenfallende i materialet for industriarbeidere(BLS) og Eurostat. Den viktigste forskjellen er at Eurostat under indirekte personalkostnader tar med opplæringskostnader og visse former for naturalytelser som ikke er med i BLS-sammenstillingene, fordi slike kostnader gjerne har vært regnet som øvrige driftskostnader i ikke-europeiske land. En annen forskjell kan være hvordan ikke-kontante godtgjørelser eller naturalgodtgjørelser prises.

Noen land er ikke med i Eurostat-sammenlikningene

I forhold til sammenlikningen for industriarbeidere er Sveits, Canada og Sør-Korea ikke med i sammenlikningene for gruppene i pkt. 3. Dette betyr forholdsvis lite for vektede relative gjennomsnittstall i forhold til Norge.

3. Internasjonale sammenlikninger for alle ansatte (funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg- og anlegg

Dersom en ser på en bredere gruppe lønnsmottakere enn industriarbeidere hvor også funksjonærer er med, ser forskjellene i lønnsnivå mellom Norge og handelspartnerne ut til å være noe mindre enn for industriarbeidere. Eurostat lager nivåtall for timelønnskostnader for et aggregat de kaller ”Industry”. Dette aggregatet inneholder industri og bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg og anlegg. For EU-landene og USA foreligger det tall fram til 2000. For Japan er det publisert tall fram til 1998, mens det for Norge ikke er publisert tall lenger enn til 1996.

I figur 5.1 er disse nivåene fremskrevet til 2002 ved hjelp av vekstrater for timelønnskostnader i industrien 1. Tallene viser at timelønnskostnadene innen disse næringene er klart høyere i Norge enn hos handelspartnerne, forskjellen er likevel klart mindre enn om en bare ser på industriarbeidere.

Kilde: Eurostat, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

Eurostat planlegger å publisere nivåtall for timelønnskostnader for 2000 høsten 2002 for en rekke næringer for alle EØS-landene. Disse tallene vil kunne gi grunnlag for en bredere omtale av sammenlikinger av nivået på timelønnskostnadene i Norge og hos handelspartnerne.