Til forslagene til endringer i § 5 bemerkes:

Som det fremgår av fremstillingen i punkt 5.3, går Ekspropriasjonserstatningsutvalget inn for at hovedregelen etter gjeldende rett om at bindende arealplaner skal legges til grunn for erstatningsfastsettelsen ved ekspropriasjon, skal videreføres. Denne hovedregelen foreslås lovfestet i forslaget til § 5 tredje ledd første punktum.

Med ”bindande arealplan” sikter utvalget ikke bare til reguleringsplaner, bebyggelsesplaner og arealdelen av kommuneplaner, men til alle former for vedtak om hvordan fast eiendom skal utnyttes, som er bindende for grunneierne.

Lovbestemmelser som legger begrensninger på utnyttelsen av fast eiendom – som for eksempel forbudet i plan- og bygningsloven § 17-2 mot bygging i 100-meters beltet langs sjøen og bestemmelsene i vegloven om byggegrenser langs offentlig veg – faller utenfor en naturlig språklig forståelse av arealplanbegrepet. Det følger imidlertid av det generelle krav om at det bare kan gis erstatning for påregnelige utnyttelsesmuligheter, at også slike lovbestemmelser må legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Utvalget har ikke funnet grunn til å ta inn noen uttrykkelig bestemmelse om dette i lovforslaget.

For at et vedtak om grunnutnyttelsen skal kunne anses som en ”arealplan”, må vedtaket inneholde en reell regulering av grunnutnyttelsen. Hvis vedtaket ikke inneholder en reell regulering av grunnutnyttelsen, men bare er ment som grunnlag for behandling av dispensasjonssøknader, kan den ikke anses som en arealplan i lovens forstand. I slike tilfeller må erstatningsfastsettelsen baseres på påregnelig tillatt utnyttelse, jf. Rt. 1977 side 24 (Østensjø).

Det er også en forutsetning for at en bindende plan skal legges til grunn, at det ikke er påregnelig at den vil bli endret. Hvis planen bare er midlertidig, kan planen bare legges til grunn for den perioden den gjelder for. For tiden etter at planen har løpt ut, må påregnelig regulering legges til grunn. Det samme gjelder dersom utviklingen har løpt fra planen eller det av andre grunner er sannsynlig at planen vil bli endret.

For at en arealplan skal ha den virkning som er angitt i forlaget til § 5 tredje ledd, må den være bindende for arealbruken. Det at lovforslaget bare omfatter bindende planer, betyr imidlertid ikke at planer som ikke er bindende, er irrelevante. Ved vurderingen av hva som er påregnelig utnytting etter § 5 andre ledd, må det også legges vekt på ikke-bindende planer.

I lovforslaget er det fastsatt at bindende arealplaner ”må ... leggjast til grunn ved fastsetjinga av vederlaget”. Med dette menes at det bare kan gis erstatning for bruk som eiendommen er avsatt til i arealplanen, eller som planen ikke er til hinder for, jf. plan- og bygningsloven § 31 nr. 1.

Plan- og bygningsloven § 7 gir kommunen en generell hjemmel til å dispensere fra arealplaner etter plan- og bygningsloven. Det kan også være adgang til å dispensere fra bindende bestemmelser om grunnutnyttelsen som er gitt med hjemmel i annen lovgivning. Hvis det kan dispenseres fra en arealplan, og det er sannsynlig at dispensasjon ville ha blitt gitt, må det ved erstatningsfastsettelsen tas hensyn til dette. Det at en bindende arealplan skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen, er ikke til hinder for at det ved utmålingen av erstatningen kan tas hensyn til mulighetene for dispensasjon.

Etter gjeldende rett er det ikke noe vilkår for å gjøre unntak fra hovedregelen om at bindende arealplaner skal legges til grunn, at unntakene fremgår av lov. Siden unntakene fra hovedregelen foreslås lovfestet, foreslår utvalget at hovedregelen om at bindende arealplaner skal legges til grunn, skal gjelde dersom ”ikkje anna er fastsett ved lov”.

I forslaget til § 5 tredje ledd andre punktum er det fastsatt at i tilfeller hvor en bindende arealplan er av en slik karakter at den gir grunneieren krav på erstatning for de rådighetsbegrensninger som følger av planen, kan grunneieren ved ekspropriasjon kreve erstatning på grunn av planen, selv om den frist som ellers måtte gjelde for å fremsette slikt krav, skulle være utløpt. Gjeldende lov inneholder ingen slik bestemmelse, men at grunneierne i slike tilfeller uavhengig av frist kan kreve erstatning for rådighetsbegrensningen under ekspropriasjonsaken, er lagt til grunn i Rt. 1991 side 434 (Store Ringveg). Etter utvalgets oppfatning bør regelen lovfestes, se nærmere punkt 5.3 foran.

Forslaget til § 5 fjerde ledd tar sikte på å lovfeste det unntak for veger og andre former offentlige anlegg som ble knesatt i Høyesteretts plenumsdom i Rt. 1996 side 521 (Lenasaken). Som nevnt i kap. 2, jf. punkt 5.4.2 ovenfor, må dette unntaket også omfatte offentlige bygninger.

Både i Lenadommen og i senere rettspraksis er unntaket fra hovedregelen om at reguleringsplaner skal legges til grunn, omtalt som et unntak for ”offentlige anlegg”. Det omfatter blant annet regulering til veg (Rt. 1996 side 521 og 2000 side 1997), jernbaneanlegg (Rt. 1997 side 1410), grav- og urnelund (Rt. 1997 side 1914) og kommunalt vannverk (RG 2003 side 96 Borgarting).

For å søke å presisere noe nærmere hva som ligger i det unntak som i rettspraksis har vært gjort for offentlige anlegg, er dette unntaket i forslaget til lovtekst formulert som et unntak for ”offentlege bygningar, offentleg trafikkområde eller anna offentleg anlegg”. Ved vurderingen av hva som går inn under ”anna offentleg anlegg”, må det tas utgangspunkt i den rettspraksis som foreligger.

Utvalget har vurdert om det er mulig å beskrive det materielle innhold av ”anna offentleg anlegg” noe nærmere, men har ikke funnet noen mer dekkende beskrivelse.

I tråd med det som har vært lagt til grunn i rettspraksis, er unntaket for offentlige anlegg ikke ment å omfatte friområder.

Ved ekspropriasjon til gjennomføring av en regulering til veg er det som hovedregel bare den grunn som skal avstås til veganlegget, som skal erstattes, ikke det område langs vegen som blir båndlagt ved byggegrenser, se punkt 5.4.2 ovenfor. For at det skal kunne kreves erstatning for byggeforbudsbeltet, må vilkårene for erstatning etter plan- og bygningsloven § 32 eller alminnelige rettsgrunnsetninger på grunnlag av analogi fra Grunnloven § 105 være oppfylt.

I tilfeller hvor det er anlagt en veg, og denne senere blir utvidet, vil den grunn som erverves til vegutvidelsen, ofte helt eller delvis ligge i byggeforbudsbeltet langs den opprinnelige vegen, og etter vegutvidelsen vil det komme et nytt byggeforbudsbelte langs den nye vegen. Det kan da reises spørsmål om det i slike tilfeller skal ses bort fra at det område som erverves til vegutvidelsen, helt eller delvis ligger i byggeforbudsbeltet langs den opprinnelige vegen.

Som argument for å se bort fra at den grunn som erverves til vegutvidelsen, ikke er bebyggelig, kan anføres at grunneierne ved vegutvidelse bør stilles som om vegen opprinnelig var anlagt med den bredde den får etter utvidelsen, og i så fall har grunneierne krav på å få erstatningen for den grunn som avstås, fastsatt på grunnlag av den utnyttelse som ville ha vært påregnelig dersom vegen ikke var blitt anlagt.

Såfremt vegutvidelsen ikke var med i den opprinnelige vegplanen, kan man etter utvalgets syn i slike tilfeller ikke se bort fra den opprinnelige vegreguleringen. Det er bare den nye vegreguleringen som det skal ses bort fra. Dette innebærer at dersom grunneieren ikke har krav på erstatning etter plan- og bygningsloven § 32 eller alminnelige rettsgrunnsetninger, kan det ved fastsettelsen av erstatningen for den grunn som ligger i det opprinnelige byggeforbudsbeltet, ikke ses bort fra at dette området som følge av bestemmelsene om byggegrenser langs veg er gjort ubebyggelig. Den vegregulering som det ved vegutvidelsen skal ses bort fra, er den nye vegreguleringen.

Bakgrunnen for at Ekspropriasjonserstatningutvalget i utkastet til § 5 fjerde ledd foreslår at grunneieren ved regulering til offentlige bygninger, offentlig trafikkområde eller annet offentlig anlegg, ”kan ... krevje” at erstatningen skal fastsettes ut fra påregnelig alternativ regulering, er Høyesteretts dom i Rt. 2000 side 1997 (matjorddommen), se kap. 2, jf. punkt 5.4.2 ovenfor. Det er bare i tilfeller hvor reguleringen fører til en lavere erstatning, at det skal ses bort fra planen. Dersom en regulering til offentlige anlegg m.v. fører til en høyere erstatning, har grunneieren krav på at reguleringen blir lagt til grunn ved erstatningsutmålingen.

Unntaket fra hovedregelen om at bindende arealplaner skal legges til grunn er i ekspropriasjonserstatningsutvalgets lovutkast begrenset til å gjelde regulering til offentlige bygninger eller anlegg.

Avgjørende for om et tiltak skal anses som offentlig, må være om tiltaket ut fra forholdene på ekspropriasjonstidspunktet blir betraktet som en offentlig oppgave, se punkt 5.4.2 ovenfor. Dersom eiendommen er avsatt til et formål som forutsetter at den fortsatt skal utnyttes av private, skal planen legges til grunn selv om planformålet har offentlig interesse, se for eksempel Rt. 1998 side 1824 (campingplass).

I tillegg til unntaket for offentlige anlegg foreligger det en omfattende rettspraksis for at arealer innenfor et utbyggingsområde som er regulert til trafikkområde, interne friområder og andre formål som skal tilfredsstille fellesbehov for byggeområdet, skal verdsettes som byggegrunn dersom arealet inngår som en naturlig del av byggeområdet og er egnet til bebyggelse (”strøksprinsippet”), se nærmere kap. 2 ovenfor. Denne regelen foreslås lovfestet i forslaget til § 5 femte ledd første punktum.

De arealer som skal verdsettes som byggegrunn innenfor et utbyggingsområde, er – foruten de arealer som er avsatt til byggegrunn – arealer som naturlig inngår i byggeområdet, og som skal tilfredsstille fellesbehov for området. Dette gjelder for eksempel grunn til veger og gang- og sykkelstier, grunn til vann-, kloakk- og kraftledninger og annen form for teknisk infrastruktur for området, grunn til lekeplasser, balløkker, interne friområder m.v. Friområder som ikke tar sikte på å tilfredsstille fellesbehov for byggeområdet, faller utenfor, se for eksempel Rt. 1983 side 700 (Gommerud), 1998 side 1140 (Akerselva Miljøpark) og 2002 side 1045 (Sonja Henie-park).

Ved anlegg av større utbyggingsområder må det ofte som følge av utbyggingen bygges skoler, barnehager, kirker, svømmehall, helsestasjoner m.v. Formål av denne karakter kan ikke anses som fellesformål i forhold til strøksprinsippet i § 5 femte ledd. Grunn til slike formål må erstattes etter de regler som gjelder for vedkommende type formål. Dersom det er tale om en offentlig bygning eller anlegg, skal grunnen erstattes ut fra påregnelig alternativ regulering, se § 5 fjerde ledd. Ellers må grunn til slike formål utmåles på grunnlag av reguleringsplanen, se § 5 tredje ledd.

Det er en forutsetning for at veger, interne friområder m.v. skal kunne verdsettes som byggegrunn, at arealet er egnet til bebyggelse, se Rt. 2001 side 656 (Porsgrunn). I dette ligger ikke bare at arealet må være fysisk egnet til bebyggelse, men at det også ut fra lovgivning og ”reguleringspolitiske” holdninger kunne ha vært aktuelt å avsette arealet til byggegrunn, se Rt. 2002 side 1045 (Sonja Henie-park), jf. punkt 5.4.4 ovenfor.

I forslaget til § 5 femte ledd andre og tredje punktum er det angitt hvordan grunn som er avsatt til veger, friområde eller andre fellesformål i et byggeområde, skal verdsettes.

Det fremgår av femte ledd andre punktum at så lenge det ikke ved gjennomført utbygging er etablert en høyere pris for grunnen, skal omsetningsverdien for arealer som er regulert til byggegrunn, og arealer som er regulert til formål som skal tilfredsstille fellesbehov, verdsettes etter en utjevnet pris for området sett under ett (”strøkspris”). Ved ekspropriasjon av områder som ikke er utbygd, er det en slik utjevnet pris som utgjør den reelle markedsprisen for området. Både de arealer som skal bygges ut, og de arealer som skal benyttes til fellesformål, skal derfor i slike tilfeller verdsettes etter en utjevnet pris, se for eksempel Rt. 1977 side 24 (Østensjø) på side 29 og 1998 side 1025 (Son).

Bestemmelsen om at områder som er avsatt til byggegrunn, og områder som er avsatt til fellesformål, skal verdsettes etter en utjevnet pris, innebærer imidlertid ikke at det skal fastsettes en felles pris for hele området. Dersom noen arealer på grunn av sin karakter, beliggenhet eller andre forhold har en høyere eller lavere utbyggingsverdi enn andre områder, må det ved prisfastsettelsen tas hensyn til dette, se utkastet til femte ledd tredje punktum.

Det følger av Rt. 1998 side 1025 (Son) at det bare er så lenge det ikke ved gjennomført utbygging er etablert en høyere pris for det areal som skal avstås, at prinsippet om utjevnet pris skal legges til grunn. Hvis grunn som er avsatt til byggegrunn, er blitt liggende ubebygd, og den deretter blir omregulert til fellesformål, må den erstattes etter arealets fulle verdi som byggetomt uten noe ”strøksprisfradrag”.

Forutsetningen for at det ikke skal gjøres noe ”strøksprisfradrag”, er at det ved gjennomført utbygging er etablert en høyere verdi for grunnen. Hvorvidt det er etablert en slik høyere verdi, må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Ved gjennomført utbygging vil et areal også kunne få en lavere verdi. Dette gjelder for eksempel dersom et areal som er avsatt til fellesformål, ikke blir ervervet før etter at området er blitt utbygd. I slike tilfeller vil den grunn som er avsatt til veger eller andre fellesformål, etter hvert måtte verdsettes ut fra den verdi det har som veg eller annet fellesareal uten ”strøkspristillegg”. Bestemmelsen i femte ledd andre punktum tar sikte på å fange opp også slike tilfeller (”[s]å lenge det ikkje ved gjennomført utbygging er etablert ein annan verdi for grunnen”). Uttrykket ”annan verdi” omfatter både tilfeller hvor verdien ved gjennomført utbygging er blitt høyere, og tilfeller hvor den er blitt lavere.

Til forslagene til endringer i § 6 bemerkes:

Etter gjeldende rett skal det ved utmåling av erstatning for bruksverdien som hovedregel legges til grunn at ekspropriaten tilpasser sin virksomhet så langt det er rimelig å kreve, slik at tapet blir mest mulig begrenset, og dersom utnytting etter en slik tilpasning først er påregnelig en gang i fremtiden, skal erstatningen fastsettes ut fra en neddiskontert verdi, se nærmere Stordrange/Lyngholt: Ekspropriasjonserstatningsloven – kommentarutgave, 3. utgave (2000), side 108-109, jf. side 157 ff. Denne hovedregelen foreslås lovfestet i utkastets § 6 andre ledd første punktum.

Regelen om at grunneieren plikter å tilpasse sin virksomhet, gjelder ikke bare ved fastsettelsen av erstatningen for bruksverdien, men i prinsippet også ved andre erstatningsgrunnlag og ved fastsettelse av ulempeserstatning, se Stordrange/Lyngholt, op.cit. side 109. Det er imidlertid ved fastsettelsen av erstatning for bruksverdien at grunneierens tilpasningsplikt har størst praktisk betydning. Etter utvalgets oppfatning er det tilstrekkelig å lovfeste tilpasningsplikten i forhold til dette erstatningsgrunnlaget. Utvalget tar med dette ikke sikte på å foreslå noen endring av rettstilstanden.

Fra hovedregelen om at erstatningen i tilfeller hvor utnytting først er påregnelig en gang i fremtiden, baseres på neddiskontert verdi, gjør gjeldende lovs § 6 første ledd andre punktum unntak for ”dei ressursane på eigedomen som vert oreigna og som har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v.”. Slike ressurser skal erstattes etter ”dagens pris ... når dette er pårekneleg etter første punktum”. Høyesterett har i Rt. 1999 side 458 (Fosensaken) tolket denne bestemmelsen slik at det for det første er et vilkår for at man skal se bort fra tilpasningsplikten og fastsette erstatningen ut fra ”dagens pris”, at utnyttelse av ressursen ville ha vært påregnelig uavhengig av ekspropriasjonen. For det andre er det et vilkår at eksproprianten faktisk skal nyttiggjøre seg ressursen, se nærmere kap. 7 ovenfor. Forslaget til § 6 andre ledd andre og tredje punktum tar sikte på å kodifisere den tolking Høyesterett gav uttrykk for i denne dommen.

Som nevnt i punkt 7.3 foran, er det innenfor utvalget uenighet om hvorvidt bestemmelsen i gjeldende lovs § 6 første ledd andre punktum kommer til anvendelse i fredningssaker. Utvalgets flertall, som består av alle utvalgsmedlemmer med unntak av medlemmet Rekve, mener at det må være en forutsetning for at det skal gjøres unntak fra de alminnelige regler om tilpasningsplikt, at den økonomiske verdien av ressursen i den aktuelle sak faktisk kommer eksproprianten til gode, og at gjeldende lovs § 6 første ledd andre punktum derfor ikke gjelder i fredningssaker. Flertallet viser her til følgende uttalelse fra førstvoterende dommer i Rt. 1999 side 458 (Fosensaken) på side 464:

”I tillegg til at utnyttelsen av ressursen må være påregnelig, setter bestemmelsen som vilkår for erstatning etter ‘dagens pris’, at ressursen ‘har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v.’. Etter mitt skjønn kan det i dette ikke bare ligge at det må foreligge et marked for salg av den aktuelle ressurs, men også at verdien av ressursen faktisk må komme eksproprianten til gode. Dersom vilkårene for å kreve erstatning for en naturressurs er til stede, men eksproprianten ikke nyttiggjør seg av ressursen, må erstatningen for bruksverdien av ressursen utmåles som en neddiskontert fremtidsverdi ut fra når utnyttelse ville ha vært påregnelig for ekspropriaten.”

Etter flertallets syn taler også reelle hensyn for en slik løsning, se punkt 7.4 foran. Flertallet foreslår derfor at det i nytt andre ledd andre punktum blir fastsatt at tilpasningsplikten ikke gjelder i tilfeller hvor ”oreignaren skal gjere seg økonomisk nytte av” ressursen.

For at eksproprianten skal kunne sies å gjøre seg økonomisk nytte av ressursen, må eksproprianten enten selge den eller benytte den i sin virksomhet.

Ved utformingen av forslaget til § 6 andre ledd andre og tredje punktum har flertallet brukt ”bruksverdien”. Bakgrunnen for dette er at § 6 omhandler fastsettelse av erstatning for bruksverdien. Det at bruksverdien for naturressurser skal fastsettes på grunnlag av den avkastning ressursen gir, medfører ikke at det er tale om en salgsverdierstatning. Som det fremgår av § 6 første ledd, gjelder det generelt at bruksverdien skal fastsettes på grunnlag av den avkastning eiendommen gir. Dette er ikke noe som er spesielt for naturressurser.

Mellom fastsettelse av erstatning for salgsverdi og fastsettelse av erstatning for bruksverdi er det en nær sammenheng. Forskjellen er at mens erstatningen for bruksverdien direkte fastsettes på grunnlag av eiendommens avkastning, utgjør avkastningen ved fastsettelsen av erstatningen for omsetningsverdien bare ett av flere hjelpemidler, se Stordrange/Lyngholt, op.cit. side 151 ff. Det som er skjønnstemaet ved fastsettelse av erstatningen for salgsverdien, er hva ”vanlege kjøparar ville gje for eigedomen”, se ekspropriasjonserstatningsloven § 5.

Ved avståelse av masser vil det i praksis bli liten forskjell på erstatning for salgsverdien og erstatning for bruksverdien. Dersom metoden for fastsettelse av erstatningen er at verdien blir beregnet direkte på grunnlag av den avkastning som kan oppnås ved utnyttelse av ressursen, er det imidlertid prinsipielt tale om en bruksverdierstatning.

Medlemmet Rekve har en annen oppfatning enn utvalgets øvrige medlemmer når det gjelder deler av § 6 og foreslår at § 6 andre ledd andre og tredje punktum får slik ordlyd:

”Dette gjeld likevel ikkje ved fastsetjinga av verdien av naturressursar på eigedomen. Vederlaget for verdien av slike naturressursar skal såframt utnytting av ressursen er pårekneleg etter første ledd, fastsetjast ut frå dei prisane som kan oppnåast i marknaden ved utnytting av den aktuelle ressursen på den tida som er fastsett i § 10.”

Om den nærmere begrunnelse for lovforslaget vises til Rekves bemerkninger i punkt 7.5 foran.

Ordlyden i Rekves forslag tar sikte på å fange opp naturressurser som erverves eller etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper klausuleres (naturreservater), og hvor det følgelig ikke er aktuelt for eksproprianten økonomisk å utnytte ressursen ved salg, egen bruk og lignende.

I flertallets lovforslag er det både i andre og tredje punktum i andre ledd brukt uttrykket ”bruksverdien”, mens Rekve begge disse steder foreslår brukt uttrykket ”verdi”. Siden naturressurser skal verdsettes etter ”dei prisane som kan oppnåast i marknaden”, blir det etter Rekves syn noe kunstig å bruke begrepet ”bruksverdi”. Ved for eksempel erstatning for masser er det massenes verdi etter markedets etterspørsel som er avgjørende, og en slik situasjon er i utakt med det innhold man normalt legger i bruksverdibegrepet. Ved å bruke begrepet ”verdi” nøytraliseres begrepsbruken, og man unngår et motsetningsforhold i lovteksten. Uenigheten mellom utvalgets flertall og Rekve går på dette punkt på begrepsbruk, og ikke på uenighet om realiteten.

Gjeldende lovs § 6 første ledd andre punktum sier at erstatningen for de naturressurser som er omtalt i bestemmelsen, skal fastsettes etter ”dagens pris”. Med ”dagens pris” må etter Ekspropriasjonserstatningsutvalgets oppfatning menes de priser som reelt kan oppnås i markedet på det tidspunkt som etter ekspropriasjonserstatningsloven § 10 skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. I lovforslaget kommer dette til uttrykk i forslaget til § 6 andre ledd tredje punktum.

Selv om det ikke var nødvendig for resultatet, gikk Høyesterett i Rt. 1999 side 458 (Fosensaken) også inn på hvordan erstatning for naturressurser etter gjeldende lovs § 6 første ledd annet punktum skal samordnes med erstatning for andre former for bruksutnyttelse. Om dette fremholdt førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommerne at det ”også ved erstatning for naturressurser etter § 6 første ledd annet punktum må være en forutsetning at det ikke gis erstatning for bruksmuligheter som utelukker hverandre” (Rt. 1999 side 458 på side 465). Det at det ikke kan gis erstatning for bruksmuligheter som utelukker hverandre, er et generelt ekspropriasjonserstatningsrettslig prinsipp, og dette ligger også til grunn for Ekspropriasjonserstatningsutvalgets forslag til § 6 andre ledd.

Ved ekspropriasjon av grunn til veg kan det tenkes at det finnes et marked for salg av sand, men at volumet for dette markedet er langt mindre enn det vegvesenet representerer. Utvalgets leder og medlemmene Abrahamsen, Bjella og Rekve (i det følgende omtalt som Skoghøy m.fl.) mener at såfremt det uavhengig av ekspropriasjonen er påregnelig med salg av sand, og vegvesenet skal nyttiggjøre seg denne ressursen, må grunneieren – ut fra den begrunnelse for bestemmelsen i gjeldende lovs § 6 første ledd annet punktum som er gitt i forarbeidene til denne – i slike tilfeller ha krav på å få erstattet sandforekomsten etter dagens pris selv om han uavhengig av ekspropriasjonen ikke ville ha hatt mulighet til å selge så mye sand som det kvantum vegvesenet nyttiggjør seg. Disse medlemmene viser her bl.a. til begrunnelsen i dokument nr. 8:87 (1995-96), s. 2-3 og uttalelsen i Innst. O. nr. 65 (1996-97), s. 4 om at ekspropriasjonen ikke skal gi ressurser en verdi som de ikke ville hatt dersom ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted, men at ”ekspropriasjonen kan påvirke tidspunktet for realisasjon”, se nærmere punkt 7.2 foran. Ved fastsettelsen av erstatningen for sandforekomsten må det imidlertid tas hensyn til at enhetsprisen ved salg av større kvanta vanligvis er lavere enn ved salg av mindre kvanta. Erstatningen må i slike tilfeller baseres på markedsprisen for salg av så store kvanta sand som det vegvesenet nyttiggjør seg.

Skoghøy m.fl. foreslår etter dette § 6 andre ledd tredje punktum formulert slik:

”Vederlaget for bruksverdien av slike naturressursar skal såframt utnytting av ressursen er pårekneleg etter første ledd, fastsetjast ut frå dei prisane som kan oppnåast i marknaden ved utnytting av den aktuelle ressursen på den tida som er fastsett i § 10.”

Medlemmene Fleischer, Løyland, Nilssen og Stenwig (i det følgende omtalt som Fleischer m.fl.) mener at det må være en forutsetning for at ekspropriaten skal få erstattet naturressurser etter ”dagens pris”, at det uavhengig av ekspropriasjonen ville ha vært mulig å omsette den aktuelle ressursen i det omfang som eksproprianten benytter seg av denne.

Etter deres syn er det et viktig element når påregneligheten av utnyttelse av ressursen skal vurderes, å undersøke hvilket marked som finnes for salg av ressursen. Eksisterer det ingen etterspørsel, er det heller ikke påregnelig at ressursen ville ha blitt utnyttet. Eksisterer det en begrenset etterspørsel, er dette et viktig moment som det må tas hensyn til i påregnelighetsvurderingen. Dersom en relativt beskjeden etterspørsel tilsier at det ikke ville ha vært mulig å få avsetning for hele ressursen på en gang, må vederlaget fastsettes ut fra når det ville ha vært påregnelig at ressursen ville ha blitt solgt. Er det, etterspørselen tatt i betraktning, påregnelig at ressursen ville ha blitt solgt over en periode på 30 år, er det etter disse medlemmenes mening dette som skal legges til grunn.

I områder utenfor tettbygd strøk er det ofte begrenset etterspørsel etter grusressurser. Når det bygges veg i slike områder, vil det ofte være behov for store mengder grus og stein til veganlegget. Dersom en ender opp med at det nok vil være påregnelig med salg av de grusmasser som vegvesenet erverver, men ikke før om 30-40 år, så medfører Skoghøy m.fl.’s syn at vederlaget for grusen skal fastsettes som om det var så stor etterspørsel etter ressursen at den, uavhengig av veganlegget, kunne selges i dag. Slik Fleischer m.fl. ser det, er Skoghøy m.fl.’s oppfatning ikke i samsvar med påregnelighetskravet i § 6 første ledd.

Fleischer m.fl. presiserer imidlertid at de er enige med Skoghøy m.fl. i synet på tilpasningsplikten.

Dersom det er en begrenset etterspørsel etter ressursen, innebærer Fleischer m.fl.’s syn at det må tas hensyn til dette ved verdsettingen. Dersom det er påregnelig, ut fra tilbud og etterspørsel i markedet, at ressursen ville ha blitt solgt over en periode på 20-30 år, er det dette som skal legges til grunn. Uttrykket ”dagens pris” er den verdien ressursen har i dag under den forutsetning at alt ikke kan selges med en gang. Det som forutsettes solgt i framtiden, må derfor diskonteres til dagens verdi. En slik diskontering må imidlertid ikke forveksles med den diskontering som normalt foretas som en følge av tilpasningsplikten. Det skal fortsatt ses bort fra at eieren av eiendommen kunne ha tilpasset seg ved å utnytte andre deler av eiendommen først.

Fleischer m.fl. foreslår derfor at § 6 andre ledd tredje punktum skal lyde:

”Vederlaget for bruksverdien av slike naturressursar skal såframt utnytting av ressursen er pårekneleg etter første ledd, fastsetjast ut frå dei prisar som røynleg kan oppnåast i marknaden.”

I gjeldende lov er det i § 6 andre ledd angitt at bestemmelsene i nåværende § 5 tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende. Denne bestemmelse er i Ekspropriasjonserstatningsutvalgets lovforslag flyttet til § 6 tredje ledd og utvidet med en angivelse av hvilke av de foreslåtte nye bestemmelser i § 5 om betydningen av bindende arealplaner ved fastsettelsen av eiendommens salgsverdi som skal gjelde tilsvarende ved fastsettelse av erstatning for bruksverdien.

Någjeldende tredje og fjerde ledd blir etter lovutkastet sjette og sjuende ledd.

Hovedregelen etter gjeldende rett om at bindende arealplaner legges til grunn for erstatningsfastsettelsen, gjelder ikke bare ved fastsettelsen av erstatning for omsetningsverdien, men også ved fastsettelsen av erstatning for bruksverdien. Henvisningen i § 6 tredje ledd til § 5 må derfor suppleres med en henvisning til denne bestemmelsen.

Som nevnt i punkt 5.4.2 ovenfor, må regelen i det foreslåtte nye fjerde ledd i § 5 om at det ved regulering til offentlige bygninger og anlegg skal ses bort fra planen, også gjelde ved fastsettelsen av erstatning for bruksverdien. I § 6 tredje ledd må det derfor tas inn en henvisning også til denne bestemmelsen.

Etter utvalgets oppfatning må regelen om at grunn til fellesformål i et utbyggingsområde skal verdsettes som byggegrunn såfremt grunnen er egnet til bebyggelse, ut fra begrunnelsen for regelen gjelde tilsvarende ved utmåling av erstatning for bruksverdien, se nærmere punkt 5.4.4 ovenfor. Regelen om at erstatningen så lenge utbygging ikke er gjennomført, skal fastsettes etter en utjevnet pris, kan derimot bare gjelde ved fastsettelsen av erstatning for omsetningsverdien. I forslaget til § 6 tredje ledd er det derfor sagt at § 5 femte ledd første punktum skal gjelde tilsvarende. Derimot er det ikke tatt inn noen henvisning til § 5 femte ledd andre og tredje punktum.

I gjeldende lov § 6 andre ledd brukes uttrykket ”stykke”, og ikke ”ledd”. Da det i nyere lover på nynorsk er vanlig å bruke uttrykket ”ledd”, og det i gjeldende lov bare er i § 6 at uttrykket ”stykke” forekommer, foreslår utvalget at språkbruken blir modernisert på dette punkt. I forslaget til § 6 tredje ledd er det derfor brukt uttrykket ”ledd”.