Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2012: 5

Bedre beskyttelse av barns utvikling— Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet

Til innholdsfortegnelse

3 Det biologiske prinsipp

Innspill til Raundalen- utvalget

Barneombudet, Høsten 2011

Innledning

Vi viser til møtet med Raundalen-utvalget, der vi gikk gjennom noen av temaene Barneombudet ønsker å formidle til utvalget. Barneombudet er glad for at vi får anledning til å gi innspill til utvalget i de viktige spørsmålene som reiser seg i diskusjonen om det biologiske prinsipp. Mange av innspillene i denne fremstillingen er anbefalinger Barneombudet tidligere har gitt myndighetene. Innspillene er basert på anbefalinger fra barn og unge som Barneombudet har hatt møter med, og innspill fra fagpersoner, forskning og rapporter.

Det følger av artikkel 3 i barnekonvensjonen at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Videre følger det av artikkel 9 at staten skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når kompetente myndigheter underlagt rettslig prøving beslutter at en slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler. En slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller, som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt, og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo. Staten skal respektere retten et barn har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig når det er atskilt fra en eller begge foreldrene, med mindre dette er i strid med barnets beste.

Et overordnet prinsipp i barnevernloven er barnets beste, og det er viktig at det blir utarbeidet et lovverk som kan bidra til en helhetlig tjeneste som setter barnets behov i sentrum. Et mål er at regelverket og praktiseringen av dette fører til en styrking av barns rettssikkerhet i barnevernssaker.

Barneombudet mener generelt at det har stor betydning for barn å vokse opp sammen med sine foreldre. Dette gjelder også i familier som har visse mangler ved omsorgen. Man bør i størst mulig grad tilstrebe å vektlegge familiens mulighet til å nyttiggjøre seg av hjelpetiltak. I diskusjonen om det biologiske prinsipp, mener Ombudet at det er avgjørende at barn får nødvendig hjelp til rett tid, og at hjelpen som gis er stabil og forutsigbar for barnet. Dette kan forebygge problemer i familien, og i flere tilfeller føre til at man unngår flyttinger av barnet. Barneombudet er opptatt av at myndighetene har et stort fokus på tidlig intervensjon. Mange av innspillene våre handler derfor om at barn må ha kjennskap og tilgang til barnevernet, slik at de får hjelp så tidlig som mulig.

Det biologiske prinsipp er et begrep som krever jevnlig diskusjon av innhold, begrunnelse og gjennomslagskraft. Barneombudets mål med innspillene til Raundalen-utvalget er ikke å ta stilling til hvorvidt det biologiske prinsipp står for sterkt eller svakt i dagens barnevern. Dette ville kreve en mer dyptgående analyse. Vårt mål er heller å belyse ulike områder som har relevans for begrepet, og som Ombudet mener det er viktig å se nærmere på for å bedre barns rettssikkerhet i barnevernet.

Tilgang til barneverntjenesten

Et faglig sterkt og effektivt barnevern er avgjørende for å kunne hjelpe barn til rett tid. Barneombudet har vært svært opptatt av å styrke førstelinjetjenesten i barnevernet, og er glad for at man de siste årene har gått inn for en styrking av de kommunale barneverntjenestene. Det er viktig at denne satsingen på førstelinjen videreføres, både ved videreføring og oppfølging av øremerkede midler, og ved at barnevernsansatte får nødvendig etter- og videreutdanning. Til tross for en økning av antall ansatte de siste årene, er det fortsatt en del barnevernetjenester med svært lav bemanning, noen steder så lite som under én ansatt.1

Barneombudet er opptatt av at den enkelte barneverntjeneste har såpass mange ansatte at det blir et fagmiljø som sikrer både kompetanse og kontinuitet i tjenesten, og en profesjonell distanse til den enkelte familie. Dette bør sikres ved at det gis føringer for hvor stor den enkelte barnevernstjeneste bør være (antall ansatte), og hvor stort nedslagsfelt tjenesten bør ha i antall innbyggere. Vi har tidligere foreslått overfor FNs barnekomité at Norge bør sette et minimum på to fulle fagstillinger i en barneverntjeneste. Erfaring viser at dette også er for lite. Vi vil foreslå et minimum på fem fagstillinger per barneverntjeneste. For små kommuner vil interkommunalt samarbeid om barneverntjeneste være et nødvendig redskap for å oppfylle dette kravet.

En rapport utgitt av NOVA i 20092 viste at over halvparten av landets kommuner ikke hadde organisert beredskap på kvelds- og nattestid. I disse kommunene bor en fjerdedel av alle barn under 18 år i Norge. Politiet, som er døgnåpent, må da som første instans ta seg av barna alene i krisesituasjoner. Det er svært viktig å få på plass nasjonale føringer for organisering, oppfølging og kontroll med akuttberedskapen i barnevernet etter kontortid.

Barneombudet har i rapporten Maktesløst tilsyn (2010) pekt på hvordan tilsynet kan forbedres slik at barn får de barneverntjenestene de har krav på. Anbefalingene i rapporten handler blant annet om at barn må få bedre informasjon om sine klagemuligheter, og barnevernet må gjøres kjent med sin plikt til å bistå barn i å klage. Fylkesmannen bør følge opp at klager som har fått medhold får konsekvenser.3

Fylkesmennene bør følge opp egne tilsyn mer aktivt gjennom bruk av frister og kvalitetssikring. De bør også ha flere sanksjonsmuligheter og videre fullmakter til å gripe inn i enkeltsaker der regelverk brytes, for eksempel i forbindelse med fristoverskridelser eller manglende tilsynsførere i fosterhjem.

Forslag til tiltak

Satsingen på det kommunale barnevernet må følges opp med en opptrappingsplan med forutsigbare rammer og målrettede tiltak, herunder de øremerkede midlene. Det må gis føringer for hvor mange fagansatte den enkelte barnevernstjeneste bør ha (eksempelvis minimum 5 ansatte), og hvor stort nedslagsfelt tjenesten bør ha i antall innbyggere.

Alle landets kommuner bør være tilknyttet en døgnbemannet barnevernsvakt innen tilgjengelig avstand.

Barn må få bedre informasjon om sine klagemuligheter i barnevernet. Fylkesmennene bør få flere sanksjonsmuligheter og videre fullmakter til å gripe inn i enkeltsaker der regelverk brytes. De bør følge opp egne tilsyn mer aktivt.

Om opplysningsplikten

Til tross for at det er gitt ut en rekke veiledere og rundskriv, er Barneombudet bekymret for at det kan synes som at det fortsatt meldes for få saker til barnevernet fra profesjonelle aktører, så som helsetjenesten, skole, barnehage mv.4 Vi viser for eksempel til undersøkelsen foretatt av Helsetilsynet i Oppland om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet.5 Personell på alle nivåer og i alle tjenester må bli bevisst opplysningsplikten til barnevernet.6 Helsetjenestene, for eksempel legevakten, må bli bedre til å spørre barn om skade. De må også spørre voksne som har blitt utsatt for vold hjemme, om de har barn.

I tillegg må de ansatte i helsesektoren, inkludert psykologer og øvrige ansatte i BUP, tørre å snakke med barna om det de har vært utsatt for. Det betyr at helsepersonell trenger mer kunnskap om vold og overgrep, og kompetanse og trygghet i hvordan de kan møte disse barna.

Alle som skal arbeide i helsesektoren, inkludert tannhelsetjenesten, må gjennom utdannelsen bli bevisst den rollen de har med å avdekke omsorgssvikt og overgrep mot barn.

Det kan være vanskelig å vurdere når meldeplikten inntrer. Taushetsplikten oppleves å stå sterkt, og mange er usikre når de står midt oppe i en enkeltsak og skal gjøre et valg. Barneombudet vil oppfordre myndighetene til å gi ut en casebasert veileder som skisserer konkrete saker, og hva som skal til i de enkelte sakene for at meldeplikten slår inn.

En gjennomgang av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets tolkningsuttalelser, viser at spørsmålet om hvordan lovverket rundt melde- og opplysningsplikten skal forstås, er en gjenganger. Dette kan indikere at bestemmelsene kan være for komplisert utformet. Man kan for eksempel få inntrykk av at melder må foreta sammensatte og kompliserte vurderinger av mer barnevernfaglig art, før en bekymringsmelding kan sendes til barnevernet. Derfor bør man vurdere om lovbestemmelsene om opplysnings- og meldeplikten bør revideres og gis en enklere utforming.

Meldeplikten til barnevernet må inn som en sentral del av alle utdannelser hvor man kan komme i kontakt med barn, på linje med fokuset som tillegges taushetsplikten. Barneombudet er kjent med at det pågår et arbeid med en stortingsmelding om innholdet i utdanning for velferdstjenestene. Vi viser til Ombudets innspill til meldingen. Barneombudet vil understreke at også andre yrkesgrupper enn de som tradisjonelt blir regnet som velferdstjenester kommer i kontakt med barn, eksempelvis ansatte i kriminalomsorgen. Også disse gruppene bør være godt kjent med meldeplikten til barnevernet.

Forslag til tiltak

Det bør vurderes om lovbestemmelsene om opplysnings- og meldeplikt bør revideres og gis en enklere utforming.

Det bør utarbeides en casebasert veileder som skisserer noen konkrete saker med vurderinger knyttet til taushetsplikt og meldeplikt.

Meldeplikten må inn som en del av utdanningen av yrkesgrupper som vil komme i kontakt med barn gjennom sin yrkesutøvelse.

Informasjon og renommé

Informasjon om barneverntjenesten til ulike brukergrupper, ikke minst barn selv, kan være avgjørende for å sikre at barn får rett hjelp til riktig tid. Et eksempel er informasjon om barnevernet som sådan, et annet er å gi barnevernet i den enkelte kommune et ansikt utad.

Barnevernet bør også informere barn om sitt arbeid. På den måten kan barn som har det vanskelig hjemme få vite hva omsorgssvikt er, hva barnevernet kan hjelpe til med, og hvordan barn kan kontakte barnevernet. Barneombudet er kjent med at det er utarbeidet informasjonsmateriale som kan tas i bruk når barn skal lære om barnevernet. Imidlertid er det opp til den enkelte kommune å gjøre dette. Det er nødvendig å sikre at barn får kunnskap om barnevernet. Barneombudet mener derfor det er nødvendig med en forskriftsfesting av ansvaret barnevernet har for å informere barn.

Det er viktig at instanser som arbeider med barn vet hva barnevernet er, og hvordan de arbeider. Dersom kunnskapen om barnevernet øker blant instanser som arbeider med barn, vil terskelen for å melde kunne senkes. Økt kunnskap om barnevernet vil også kunne bidra til å gi tjenesten et bedre omdømme.

Forslag til tiltak

Det bør forskriftsfestes at barnevernet skal informere barn som gruppe om omsorgssvikt og tjenesten som sådan.

Flerkulturelle familier

I enkelte flerkulturelle miljøer er engstelsen for å komme i kontakt med barnevernet stor, noe som fører til reduserte muligheter for tidlig intervensjon.7 Barneombudet får en rekke innspill både fra foreldre, fra barn i ekspertgruppene våre8, og fra personer som arbeider med barn og unge, om at foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn er engstelige for kontakt med barnevernet. Det eksisterer en utbredt frykt for barnevernets innblanding i familienes privatliv, og redsel for at barnevernet skal ta barna fra foreldrene. Manglende forståelse av barnevernets oppgaver i etniske minoritetsfamilier, gjør at barn som opplever vanskeligheter står i fare for ikke å få det tilbudet de har behov for.9 Ombudet mener det er behov for en styrking av barnevernets innsats for å nå fram til, og skape fortrolighet i etniske minoritetsfamilier.10

Flere nasjonale undersøkelser konkluderer med at barn med etnisk minoritetsbakgrunn er mer utsatt for vold enn majoritetsbefolkningen når man justerer for andre faktorer, som for eksempel fattigdom.11 Dette er også inntrykket fra vår ekspertgruppe av jenter med minoritetsbakgrunn. Det er grunn til å spørre seg om barnets etniske og/eller kulturelle bakgrunn gjør at barneverntjenesten gir ekstra vekt til det biologiske prinsipp, slik at det stilles større krav til alvoret i omsorgssituasjonen i disse familiene før man intervenerer.

Barneombudet mener det er behov både for styrking av kunnskap om kulturelt betinget vold i hjelpeapparatet og for informasjon til barn og foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn om at vold er forbudt og skadelig. Ombudet etterlyser en vesentlig styrking av flerkulturelle foreldreveiledningskurs, slik at foreldre får handlingsalternativer til bruk av fysisk avstraffelse.

Selv om det er sentrale myndigheters ansvar å utvikle foreldreveiledningskurs som kan benyttes i flerkulturelle familier, er det opp til kommunene å tilby kurs. I dag prioriterer ikke kommunene å holde denne typen kurs.12 Barneombudet er bekymret for at foreldre som kommer til Norge fra kulturer der enveiskommunikasjon og fysisk avstraffelse er vanlig i barneoppdragelsen, dermed ikke gis mulighet til å lære en oppdragelsesform som tar mer hensyn til barnas behov. Barneombudet mener at kompetansen i hjelpeapparatet må styrkes, og at familier må få veiledning i barneoppdragelse uten bruk av vold. En må sikre at flerkulturell foreldreveiledning prioriteres i alle landets kommuner der det bor innvandrere.13

Forslag til tiltak

Det bør satses på ytterligere kompetanseheving i barnevernet for å sikre kompetanse på flerkulturelle problemstillinger.

En må sikre at flerkulturell foreldreveiledning prioriteres i de kommunene der behovet eksisterer.

Barnvernloven bør rettighetsfestes

Det er forskningsmessig bred enighet om at jo tidligere vi hjelper barn og familier som har det vanskelig, jo større er sjansen for at det vil gå bra med barnet på sikt. Det er derfor viktig å komme de minste barna til unnsetning før skadene av omsorgssvikt blir for store.

Når barnevernet skal sette inn hjelpetiltak overfor familier som er i kontakt med barnevernet, er de som en klar hovedregel avhengige av at foreldrene og barn over 15 år samtykker til tiltaket. Foreldrenes rett til å samtykke til hjelpetiltak kan imidlertid innskrenke barnets mulighet til å få hjelp.14 Det er en svakhet i dagens lovverk at barnevernloven ikke er en rettighetslov som dermed ikke sikrer barn en individuell rett på å få hjelp. Flatøutvalget foreslår i sin utredning å endre barnevernloven, slik at den blir å forstå som en rettighetslov. Barneombudet støtter dette forslaget.15

Det er flere grunner til at barnevernloven bør rettighetsfestes. En rettighetsfesting vil være viktig for å sette fokus på barnevernområdet, og vil kunne bidra til mer positiv profilering av barnevernets virksomhet. Det er enklere hvis tjenestene assosieres med tjenestemottakers rettigheter i stedet for tjenesteyters plikter.

Det er blitt avdekket at det i dag sendes for få bekymringsmeldinger til barnevernet fra barnehagene og deler av helsevesenet. En rettighetsfesting vil bidra til å tydeliggjøre ansvaret/plikten til å melde saker. Rettighetsfesting vil derfor gi bedre muligheter for tidlige tiltak og samarbeid med barnevernet.

Rettighetsfesting er etter hvert vanlig på en rekke sektorer. Barnvernsloven er snart den siste velferdsloven hvor det ikke er definert rettigheter. Ut fra et samhandlingsperspektiv vil rettighetsfesting også være riktig, fordi de andre tjenestene rettet mot barn og unge er formulert som rettigheter, bortsett fra denne.

Rettighetsfesting av barnevernloven vil også gi et viktig politisk signal. Det vil gjenspeile utviklingen i synet på barnet som eget individ med egne interesser, og med det synliggjøre barnets perspektiv. Dette vil igjen kunne fungere som katalysator for en framtidig diskusjon om hvorvidt barn skal ha en selvstendig partsrolle i saker hvor det er eller kan tenkes å være motstrid eller konflikt mellom barnets grunnleggende interesser og foreldrenes interesser.

FNs barnekonvensjon er viktig for en slik rettighetsfesting. Søvig (2009) konkluderer blant annet med:

«Ut fra den klare konvensjonsforpliktelsen om å prioritere barn, mener jeg likevel at det er vanskelig å opprettholde dagens manglende lovfesting av barns rett til barneverntjenester, så lenge rettighetsbestemmelser finnes for en lang rekke andre velferdsytelser.»16

Ombudet er bekymret for at barn som behøver hjelpetiltak ikke får det på bakgrunn av foreldrenes mulighet til å avslå tiltakene. Barneverntjenesten kan måtte trekke seg ut av familien på tross av at de har grunn til å tro at barnet trenger hjelp. Flere fra fagfeltet forteller om opplevelsen av å måtte vente til barnets situasjon blir så alvorlig at tvangstiltak kan iverksettes. Det siste fører til at mange barn ikke får rett hjelp til rett tid.

Barnevernet har en viktig rolle i konfliktfylte barnefordelingssaker. Barneombudet får jevnlig innspill om at disse sakene er svært krevende. I dag er regelverket utformet slik at barnevernet ikke har like stor mulighet til å gripe inn overfor barn når de er i samværshjemmet som det de har overfor barn i omsorgshjemmet. Det er blant annet ikke mulig å sette inn tiltak som foreldrene ikke har samtykket i, for eksempel tilsyn i hjemmet. Barneombudet mener at barnevernets begrensninger fører til at en rekke barn ikke beskyttes mot omsorgsvikt.

Barneombudet mener at man bør utvide muligheten for fylkesnemnda til å pålegge hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4 tredje ledd. Det bør gjøres tydeligere i loven at foreldre ikke bør ha anledning til å reservere seg mot hjelpetiltak dersom fylkesnemnda vurderer det som vesentlig for barnet å motta dette. Ikke minst i saker hvor det er snakk om vold, har barn et behov for å få sikret rett til hjelpetiltak.

Forslag til tiltak

Barnevernloven bør bli en rettighetslov, og muligheten for å pålegge hjelpetiltak bør utvides, jf. barnevernloven § 4-4 tredje ledd.

Barn og unges rett til medvirkning må implementeres i praksis

Til tross for økt fokus de siste årene på at barn skal høres, viser nyere forskning at dette fortsatt ikke skjer i tilstrekkelig grad i barnevernet.17 Det er gjennomgående at de barna Barneombudet møter som har erfaring fra barnevernet, forteller at det er viktig at barnevernet snakker med dem direkte.

Samtidig forteller mange at de selv har opplevd at barnevernet ikke snakket med dem, eller at man ikke snakket om det som var alvorlig, eksempelvis vold. Videre forteller mange barn at en eventuell samtale med barnevernet skjedde med foreldrene til stede, noe som gjorde at de ikke turte å fortelle hvordan det egentlig sto til hjemme.

Barneombudet mener barnevernet må snakke med alle barn når det foretas undersøkelse, kun begrenset av at barnet enten selv ikke ønsker å snakke med barnevernet, eller at barnet ut fra alder og utvikling ikke er i stand til å uttrykke seg. Dette er grunnleggende for at barnet skal oppleve å bli tatt på alvor, samtidig som samtalen med barnet er en svært viktig informasjonskilde for at barnevernet skal kunne fatte gode beslutninger. Selv om det kan forekomme gode grunner for at foreldre er til stede når barnevernet snakker med barna, bør den klare hovedregelen være at barnevernet snakker med barna alene.

Statens Helsetilsyn skal i 2011 gjennomføre nasjonalt tilsyn med det kommunale barnevernet, der fokuset bl.a. skal være på hvordan tjenestene sikrer barns rett til å bli hørt. Barneombudet har anbefalt at konkrete tiltak tas inn i Ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner18 som følge av resultater av Helsetilsynets nasjonale tilsyn.

Det må opprettes rutiner i barneverntjenestens kvalitetssikringssystemer som sikrer at saksbehandleren aktivt må ta en avgjørelse på om man skal snakke med barnet. Det kan for eksempel gjøres ved at man må krysse av på om man har snakket med barnet, og begrunne hvorfor man eventuelt ikke har gjort det. Barnets uttalelser må videre nedtegnes, slik at de enklere kan synliggjøres og vektes når barnevernet skal gjøre sine vurderinger. På den måten kan en sikre at barnets stemme kommer fram.

Forslag til tiltak

I alle undersøkelsessaker skal barnevernet snakke med barn. Som hovedregel bør dette også skje uten at foreldrene er til stede. Barnevernsansatte må om nødvendig tilføres kompetanse på dette området.

Det må opprettes rutiner i barneverntjenestens kvalitetssikringssystemer som sikrer at barnet har fått medvirke i egen sak.

De ansatte i barneverntjenesten må sikres jevnlig opplæring og veiledning

Barnevern er et krevende fagområde hvor det stilles stadig høyere krav til de ansatte. Det er en økning i antall meldinger og barn som mottar hjelpetiltak. Mange av barna har sammensatte vansker som stiller krav til at barnevernet er faglig oppdatert. Barneverntjenesten skal kunne snakke med barn om vanskelige tema som vold og overgrep. Videre skal de ha tilstrekkelig kunnskap og trygghet til å gjøre svært kompliserte avveininger.

Kommunen er pålagt ansvaret for nødvendig opplæring av barneverntjenestens personell i dag. Det er imidlertid opp til hver kommune å ta stilling til hva slags opplæring og veiledning som er nødvendig. Barneombudets erfaring er at det er et generelt problem at veiledere og retningslinjer som utarbeides av nasjonale myndigheter ikke er kjent i tjenester som arbeider med de aktuelle problemstillingene. Videre får vi tilbakemeldinger på at barneverntjenestene ofte lar hjelpetiltak løpe og gå over tid uten at de blir evaluert.

Årsakene til dette er nok mange og sammensatte. Imidlertid vil et høyt kunnskapsnivå hos de ansatte kunne medvirke til at barnevernet blir dyktigere til å iverksette målrettede tiltak. Dette vil igjen kunne føre til at barnevernet lettere vil kunne vurdere i hvilke tilfeller hjelpetiltak ikke lengre er tilstrekkelig.

Forslag til tiltak

Barneombudet anbefaler at det utarbeides forskrifter til barnevernloven § 2-1, 7.ledd som inneholder minimumskrav om årlig opplæring og veiledning for ansatte i den kommunale barneverntjenesten.

Rettsvern til søsken

Når barn skades som følge av mishandling og vold fra en omsorgsperson, bør det undersøkes om det er søsken i familien, og hvordan de skal ivaretas i etterkant. Barneombudets ekspertgruppe med jenter som har blitt utsatt for incest,19 uttalte at deres erfaring var at det ikke var etablert rutiner for å kartlegge hvorvidt et barn som har blitt utsatt for overgrep, har søsken. Ekspertgruppen anbefaler at man har plikt til alltid å kartlegge om det er søsken i familien, og om de blir utsatt for overgrep.

Barneombudet har, blant annet gjennom innsyn i barnevernssaker, fått kjennskap til hvilke vurderinger barnevernet gjør i de mest alvorlige sakene. Barneombudet ser at det er behov for å presisere at det er barnets beste som skal legges til grunn i saker der foreldre har utsatt barn for vold, og at det viktigste momentet er barnets behov for beskyttelse. Når foreldre er dømt for grov mishandling av barn, noen ganger med døden til følge, må man også gjøre vurderinger knyttet til eventuelle søsken.

Barnets beste er barnevernlovens overordende prinsipp, jf. barnevernloven § 4-1. Etter barnevernloven § 4-12 d), kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom det er sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Videre gir barnevernloven § 4-6 hjemmel for akuttplassering ved vesentlig fare for skade dersom barnet forblir i hjemmet. Fellende dom i straffesak om alvorlig mishandling av et barn, bør føre til at det vurderes om disse hjemlene gjør seg gjeldende overfor barnet og/eller barnets søsken.

I de tilfeller der barn dør som følge av mishandling, mener Barneombudet det ikke kan være tvil om at vilkårene for akuttplassering eller omsorgsovertakelse er tilstede for eventuelle søsken. Ombudet har fått tilbakemeldinger om at slike situasjoner vurderes svært ulikt. Noen barnevernkontorer oppgir at de umiddelbart flytter søsken fra hjemmet dersom en av foreldrene er dømt for å ha mishandlet et barn til døde. Deretter vurderes det hvilken kontakt barnet bør ha med foreldrene sine. Andre kontorer vil sette inn hjelpetiltak og se an situasjonen. Det bekymrer Barneombudet at hvilken beskyttelse barnet får er så avhengig av hvilket barnevernkontor barnet tilhører.

Barneombudet mener at en person som er dømt for å ha mishandlet ett barn til døde, åpenbart har vist at vedkommende også er i stand til å skade andre barn. Vilkårene for å fremme sak for fylkesnemnda om akuttplassering eller omsorgsovertakelse er tilstede. Barn bør kun bli i hjemmet dersom det er åpenbart at omsorgspersonen ikke utgjør en risiko for barnet.

Forslag til tiltak

Når barn utsettes for overgrep, bør det innføres en plikt til alltid å kartlegge om det er søsken i familien, og om de blir utsatt for overgrep.

Når en forelder har mishandlet et barn til døde, bør det tydeliggjøres at vilkårene for å fremme sak for fylkesnemnda om § 4-6 eller § 4-12 d) er tilstede. Det bør derfor utarbeides en ny veileder til barnevernloven § 4-6 og § 4-12 litra d.

Stabiliserende tiltak for barn som bor utenfor hjemmet

Når barn ikke lenger kan bo hjemme hos sine opprinnelige foreldre, må det sikres at barnet får en stabil og god omsorgssituasjon i sitt nye hjem. Barneombudet er bekymret for de barna som opplever gjentatte flyttinger, og som ikke sikres gode oppvekstvilkår. Det er også viktig at barnet får oppleve gode samvær med foreldrene og eventuelt andre i familien. Ombudet mener derfor det er avgjørende med en innsats på flere arenaer for å sikre barn gode oppvekstvilkår utenfor hjemmet.

Oppfølging av opprinnelige foreldre

En god omsorgssituasjon for barn som bor utenfor hjemmet, er avhengig av et godt samarbeid mellom barnevernet, omsorgshjemmet og de opprinnelige foreldrene. Utfordringer knyttet til gjentatt gjenopptakelse av saken for fylkesnemnda, gode samværsordninger og dialog mellom barnet, omsorgshjemmet og opprinnelige foreldre, er problemstillinger som alle kan knyttes opp mot barnevernets oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse.

Henvendelser til Ombudet viser at foreldre i stor grad benytter seg av organisasjoner, grupperinger eller nettsamfunn som kan forverre situasjonen både for barnet og foreldrene. Årsaken til at foreldre knytter seg til slike grupperinger, kan være at foreldrene opplever at de ikke har noe sted å henvende seg som gir informasjon om hvordan de kan få hjelp og støtte i en vanskelig situasjon. Det kan også være at de har liten tillit til barneverntjenesten som følge av at barnevernet har plassert barnet. Familievernkontoret bør derfor komme inn som en rådgivende instans.

Samvær

I de tilfellene der det ikke er et mål at barnet på sikt skal flytte tilbake, er Barneombudet bekymret for at det i dag blir gjennomført for mange samvær som er til skade for barnet, uten at barnets beste er tilstrekkelig vurdert, for eksempel ved at barnet har fått si sin mening. Uavhengig av hva som kommer ut av diskusjonen om det biologiske prinsipp, bør barnets beste i større grad enn i dag legges til grunn i utmåling av samvær. Barn skal slippe å ha samvær med foreldrene dersom det ikke er til barnets beste.

Tilbakeføring

Barn trenger en stabil oppvekst, og det sentrale er at foreldrenes omsorgsevne fremstår med rimelig sikkerhet som stabil og varig.

Barneombudet har fått tilbakemeldinger om at fokus i sakene om tilbakeføring ofte blir hvorvidt foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, og i mindre grad om tilbakeføringen vil medføre alvorlige problemer for barnet. Dette kan innebære at barn overføres til en uholdbar omsorgssituasjon.

I følge artikkel 3 i barnekonvensjonen skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Selv om barnets beste ikke nødvendigvis alltid skal være det avgjørende hensyn etter konvensjonen, må det uansett foretas en konkret vurdering av hva barnets beste er. Det skal etter Ombudet sin oppfatning mye til for at barnets beste i denne type saker kan settes til side.

I 2009 ble det gjort endringer i barnevernloven som skjerpet inn kravene til hva som skal til for at barn tilbakeføres til opprinnelige foreldre etter en omsorgsovertakelse. Det er viktig at det evalueres hvorvidt praktiseringen av den nye bestemmelsen imøtekommer det overordende perspektivet om barnets beste.

Varig plassering

Det er en sammenheng mellom adopsjon som barnevernstiltak og tilbakeføring etter fosterhjemsplassering. Temaene har overlappende problemstillinger. Blant annet henger begge sammen med det biologiske prinsipp. Bak utformingen av vilkår for omsorgsovertakelse og andre tiltak, ligger grunnsynet at det har stor egenverdi for barn å kunne vokse opp hos sine foreldre, selv om hjemmet innehar visse mangler. Foreldre er viktige, selv om de ikke er i stand til å ha omsorgen for sine barn. Både adopsjon som barnevernstiltak og tilbakeføring dreier seg om muligheten for stabilitet og ivaretakelse av barna, satt opp mot barns rett til å være sammen med opprinnelige foreldre, og ikke minst biologiske foreldres rettigheter overfor det enkelte barn.

Adopsjon er et lite brukt, men i noen sammenhenger et viktig tiltak for å skape større trygghet og stabilitet for et barn som er plassert i fosterhjem etter en omsorgsovertakelse. Adopsjonen gjelder også utover fylte 18 år og vil derfor kunne føre til større stabilitet enn det for eksempel et vanlig fosterhjem kan gi. Samtidig er tiltaket inngripende, fordi det kan ha store konsekvenser for barn og familier som er involvert. Tiltaket er irreversibelt, og fører til at de biologiske foreldrene mister alle sine rettslige forpliktelser og rettigheter overfor barnet.

Det er viktig at barneverntjenestene har god kunnskap om kriteriene for hva som skal til for at et barn bør adopteres, slik at adopsjon blir vurdert i de tilfellene der det er til barnets beste.

Når tilbakeføring av barnet ikke kommer til å bli mulig i fremtiden, kan det være en unødig belastning for barnet at plasseringen ikke kan gjøres varig (utenom ved adopsjon).

I Sverige er det mulig med varige plasseringer, såkalte «vårnadsöverflyttingar». Det er en plikt å vurdere en slik plassering etter at barnet har bodd i samme fosterhjem i tre år.20 Dette er et mindre inngripende tiltak enn adopsjon, men likevel et tiltak som vil skape en stabil omsorgssituasjon for barnet.

Forslag til tiltak

Familievernkontorene bør komme inn som en rådgivende instans for foreldre i forbindelse med at barnet blir plassert av barnevernet. Ivaretakelsen av de opprinnelige foreldrene skal fortsatt være et lovfestet ansvar for barneverntjenesten.

Myndighetene bør evaluere hvorvidt den nye tilbakeføringsbestemmelsen ivaretar barnets behov og interesser.

Det bør vurderes å innføres en bestemmelse i barnevernloven om varig omsorgsplassering, og en plikt til å vurdere dette etter at barnet har bodd i samme fosterhjem i tre år.

Fotnoter

1.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2011/bv.html?id=636263

2.

Falck, S. og Vorland, N. (2009) Problemer har ikke kontortid. Akuttberedskapen i barnevernet. Rapport 5/2009, Oslo Nova. http://www.nova.no/id/19662.0

3.

Barneombudet. 2010. Maktesløst tilsyn. Tilsyns- og klagesystemet i barnevernet.

4.

http://www.ssb.no/emner/03/03/barneverng/tab-2010-07-06-14.html

5.

http://www.fylkesmannen.no/hoved.aspx?m=2198&amid=3504509,

6.

Trønnes-Christensen, Trude (2010) «Taushetsplikt og opplysningsplikt i helsetjenesten»

7.

Anbefalingene er også gitt i Barneombudets innspill til Flatø-utvalget juli 2009

8.

Les mer om Barneombudets ekspertgrupper på www.barneombudet.no/eksperter/

9.

Anbefalingene er også gitt i Barneombudet (2009). Supplerende rapport til FNs komité for barns rettigheter.

10.

Stang, E. G. (2007): Det er barnets sak. Barnets rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Oslo: Universitetsforlaget

11.

Allertsen, L. M og Kalve, T. (2006) Innvandrerbarn i barnevernet 2004, Oslo, SSB rapport 2006/19 Bredal Anja og Lill Salole Skjerven. 2007. Tvangsekteskapssaker i hjelpeapparatet : Omfang og utfordringer. Oslo: Universitetet i Oslo Mossige, S. og Stefansen, K. (2007) Vold og overgrep mot barn og unge. En selvrapporteringsstudie blant avgangselever i videregående skole. Rapport 20/07, Oslo, NOVA Schou, L., Dyb, G. og Graff-Iversen, S. (2007) Voldsutsatt ungdom i Norge. Folkehelseinstituttet og Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Rapport 2007:8.

12.

Brev fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til Barneombudet 17.04.2009.

13.

Anbefalingene er også gitt i Barneombudet (2009). Supplerende rapport til FNs komité for barns rettigheter.

14.

Stang, E.G. (2007). Det er barnets sak. Barnets rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Oslo, Universitetsforlaget

15.

NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt. Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge

16.

Søvig, Karl Harald 2009:110. Barnets rettigheter på barnets premisser. Utfordringer i møtet mellom FNs barnekonvensjon og norsk rett.

17.

Se bl.a. masteroppgave av Berit Skauge ved NTNU gjengitt i Adressa 11.april 2011, http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1616132.ece

18.

Barneombudet 2011 Innspill til regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner

19.

Barneombudet. 2010. Eksperter på incest. Å bli utsatt for seksuelle overgrep av en du kjenner

20.

Bendiksen, Lena R.L. 2007. Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon som barnevernstiltak. En rettsvitenskapelig analyse. Universitetet i Tromsø. Det juridiske fakultet.

Til toppen
Til dokumentets forside