NOU 2012: 5

Bedre beskyttelse av barns utvikling— Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet

Til innholdsfortegnelse

3 Utvalgets redegjørelse for generelle perspektiver

Kjernen i det biologiske prinsipp handler om familien som arena for omsorg og ivaretagelsen av barnet med foreldrene i hovedrollen. Idet følgende presenteres utvalgte perspektiver fra dette store bildet med vektlegging på kunnskapen om barnets vekst og utvikling, både i en historisk kontekst og med referanse til dagens status. Utvalgets utredninger, vurderinger og forslag til anbefalinger av barnevern- og barnefaglig art er diskutert og blir fremmet innenfor denne referanserammen.

3.1 Barnets utviklingsoppgaver

3.1.1 Helseskader og utviklingsskader

Når det gjelder forskning på virkningene av barnemishandling, forsømmelse, misbruk, vold, stress, uforutsigbarhet og andre påkjenninger, er det i en rekke studier fra den senere tid påvist flere og alvorligere negative effekter på barns helse.1 Det handler om emosjonell og atferdsmessig funksjon, sosial kompetanse, skoleprestasjoner, redusert hukommelse og svikt i andre kognitive funksjoner samt psykopatologi og flere generelle helseproblemer. Negative ettervirkninger av omsorgssvikt og annen uakseptabel foreldrepraksis er blitt bekreftet i flere metastudier, og man har også satt dette inn i teoretiske rammer.2 Det kan nevnes skader på tilknytningssystemet, påfølgende skader på barns forventninger i forhold til andre mennesker, den såkalte arbeidsmodellen som barn utvikler. Det er også påvist skader på empatiutviklingen3 og emosjonsreguleringslæringen som er under utforming disse første, påvirkelige leveårene.4

3.1.1.1 Kliniske antagelser om skadevirkninger

Kliniske erfaringer med barn dreier seg om skader på de mestringsstrategier og motreaksjoner som utvikles hos barnet når det blir utsatt for negative og traumatiske virkemidler i barneoppdragelsen. De må leve med langvarige angst- og kroniske traumereaksjoner som følge av at de er blitt eksponert for skremmende og uforutsigbar foreldrepraksis. Det kan være internalisering i form av angst og depresjon eller eksternalisering i form av utagering og aggresjon når tvang, makt, uforutsigbarhet og aggressivitet har preget foreldrepraksisen.5 Flere sentrale forskere har konkludert med at eksponering for mishandling, forsømmelse og det å være vitne til vold i familien er risikofaktorer for utviklingsskader. Dette omtales som en prosess som påvirker utviklingen mot det som benevnes som multifinalitet.6 Det betyr at det følger mangeartede utslag av de negative påvirkningene barna er blitt utsatt for på de ulike utviklingsstadiene.7 Forskerne ser på negative påkjenninger og barnemishandling som skadelige faktorer, for eksempel straffende foreldrepraksis og traumeskapende bruk av vold som de sterkeste elementene. Dette påvirker normalutviklingen og fører til uforutsigbare konsekvenser både umiddelbart og som senskader.8

3.1.2 En påkjenning kommer sjelden alene

Det er et viktig signal når forskningen rapporterer at en påkjenning i barndommen sjelden kommer alene. En betydelig prosent av de barna som er rammet av skadelig foreldrepraksis er også i risikosonen for andre negative påkjenninger. Det kan blant annet ha sammenheng med at et generelt dårlig og negativt oppvekstmiljø mangler vesentlige beskyttelsesfaktorer slik at barnet eksponeres for en rekke traumer og andre skadelige oppvekstfaktorer i tillegg til forsømmelse og mishandling. Metodisk sett blir det vanskelig å skille ut enkeltstående årsaksfaktorer fordi de alle virker sammen.9 Det blir derfor viktig å kartlegge flere enn det ene skadepotensialet man i øyeblikket er opptatt av. Det bør nevnes at det har kommet kritikk av barnevernets utredningsarbeid på grunn av manglende kartlegging av andre påkjenninger i barndommen når man for eksempel har valgt vold eller overgrep som hovedsak.10 Nye begreper som poly-viktimisering (PV = Poly-Victimization) og multippel barnemishandling (CMM = Childhood Multiple Maltreatment) er blitt lansert for å minne om dette.11 To viktige momenter fra denne kritiske forskningen bør påpekes spesielt. For det første viser forskerne at ikke-kartlagte påkjenninger kan bidra til å forklare skadeprofilen hos den rammede. Barna får ikke rett hjelp fordi tiltakene blir feilaktige eller er sviktende begrunnet når bare én type overgrep er kartlagt. I tillegg er det dokumentert at omfanget av helse- og utviklingsskader henger sammen med omfanget av sterke påkjenninger i barndommen. Det andre momentet er at eksponeringen av påkjenninger på flere arenaer skader personen sterkere enn repeterte overgrep på samme arena. Dersom den unge som er blitt misbrukt eller mishandlet i familien senere blir voldtatt i kameratmiljøet og samtidig har en lang historie som mobbeoffer, er det flere utviklingspotensialer som kan ha blitt varig skadet enn hvis det dreier seg om enkelt-overgrep. Flere forskere nevner alvorlige og varige skader på personens selvbilde.12

3.1.3 Mange klarer seg, men majoriteten blir merket

Det finnes forskning som har fulgt barn over lang tid for å studere skadevirkninger av tidlig voldseksponering i familien. Disse studiene rapporterer at en del av barna klarer seg bra som voksne. De har gode jobber og er rimelig bra plassert i sosialhierarkiet, og de lever i en stabil og velfungerende familie med sine egne barn.13 De fleste av disse studiene konkluderer imidlertid med at mange av de voldseksponerte barna får forskjellige plager senere i livet. Mange finner seg ikke til rette verken i arbeidsliv eller familiesetting. De er tvert imot å finne som gjengangere i psykisk helsevern og noen av dem som institusjonaliserte langtidspasienter. Antallet dette handler om henger sammen med om de er blitt eksponert for vedvarende påkjenninger og om disse er av ulik karakter og fra ulike sosiale arenarer (poly-viktimisering).14 Svært mange blant langtidspasientene med de mest alvorlige diagnosene som schizofreni, depresjon eller kronisk angstnevrose, har en bakgrunn preget av vold, mishandling, forsømmelse og overgrep i barndommen.15 I tillegg til disse helsemessige skadene kommer alle dem som tidlig har falt ut av skolesystemet og søkt tilknytning i asosiale miljøer, og som derfra har startet en voldskriminell løpebane.

3.1.4 De minste barna mest utsatt – også som gruppe

I så vel faglige konklusjoner som politiske prioriteringer er tidlig intervensjon et hovedtema. Det henger sammen med en stadig økende dokumentasjon av at tidlige mentale påkjenninger fører til både helseskader og reduserte utviklingspotensialer. Det er på denne bakgrunn at utvalget ønsker særskilt oppmerksomhet på aldersgruppen null til fire år. Det store alvoret handler om at barna er mest formbare i disse tidlige årene, samtidig som forskningen dokumenterer at de på mange områder er mest eksponerte for potensielle skader.16

Det er en klar konklusjon fra de undersøkelser som belyser eksponering og alder at hovedtyngden av barnemishandling og vold i familien rammer barn under fem år.17 Den alvorligste barnemishandlingen som i verste fall kan føre til tidlig død, er hyppigst overfor barn under ett år.18 Familievold oppstår ofte tidlig i et parforhold. For partnervoldens vedkommende er det ikke uvanlig at den starter allerede under første svangerskap. I en stor norsk undersøkelse svarte fire prosent av kvinnene som hadde født barn at de ble utsatt for vold og mishandling under første svangerskap.19 Det tidlige samspillet mellom foreldre og barn som skal legge grunnlaget for en trygg tilknytning blir da forstyrret av at mor er traumatisert og lever med et høyt angst- og depresjonsnivå.20

3.1.5 De første og store utviklingsoppgavene

Barnet møter livet med mange kapasiteter, og det er store oppgaver som ligger foran det. De nyfødte babyene er oppmerksomme på verdenen omkring seg helt fra begynnelsen av. Studier viser ved hjelp av video-opptak hvordan for eksempel at nyfødte har kapasitet til imitasjon allerede i de første levedagene.21

Det handler om to systemer: barnets utviklingssystem og de voksnes omsorgssystem. Et barn i vekst og utvikling er fullstendig prisgitt tilgjengeligheten og fungeringen til det voksne omsorgssystemet. Påkjenninger i familien som spesifikt rammer den sentrale omsorgspersonen, er en trussel mot barnets utvikling fordi tilgjengeligheten og den viktige utviklingsstøtten blir redusert eller rett og slett kollapser. På denne bakgrunn er det avgjørende at valg av tiltak i barnevernet vier oppmerksomhet mot de faktorer som reduserer kvaliteten på det voksne omsorgssystemet.22

3.1.6 Tidlig samspill

Fra detaljerte studier av interaksjon mellom deprimerte mødre og spedbarn blir det dokumentert at depresjon hos mor ofte fører til et forstyrret samspill de første leveukene og månedene.23 Det lille barnet klarer ikke å finne hverken system og/eller forutsigbarhet og kan bli et utilfreds barn som skriker mye. Et utilfreds og krevende barn er en stor påkjenning, og det oppleves selvsagt enda tyngre for en deprimert person som også har andre belastninger. Forskningen har gitt økt innsikt i hvilke faktorer som forstyrrer et samspill. Transaksjonsmodellen, som dreier seg om at samspillet mellom to personer påvirker begge personene gjensidig,24 forklarer den akkumulerende problemutviklingen man ofte finner i barnevernsaker. Forsømmelse de første levemånedene får derfor ofte negative konsekvenser i et livstidsperspektiv.25 Men transaksjonsmodellen forklarer også hvorfor et positivt samspill legger det første grunnlaget for en god utvikling hos barnet og en trygg tilknytning mellom barnet og omsorgspersonen.

3.1.7 Tilknytningssystemet

Tilknytning er primært en regulering av forholdet mellom barnets medfødte forskertrang og eksplorering på den ene side, og behovet for trygghet og beskyttelse på den annen. Det innebærer at barnet søker fysisk nærhet til utvalgte voksne. Utviklingspsykologene er ganske sikre på at den universelle debuten av tilknytningssystemet i god tid før barnet begynner å gå, har sammenheng med nettopp det. Barnet skal bære med seg sin egen trygghetsalarm som sikrer nærhet til beskyttende voksne. Barnet knytter seg til flere personer som er tilgjengelige i familien og det nære nettverket. Tilknytningssystemet er en finstilt biologisk plan der barnet skaper sitt eget hierarki av foretrukne tilknytningspersoner.26 I tillegg til overlevelse er tilknytningssystemets andre og sentrale rolle å sikre barnets vekst og utvikling gjennom positiv interaksjon i nære relasjoner.27 Barnet knytter seg imidlertid til alle tilgjengelige personer, også de som påfører barnet tidlige skader. Barnet kan også bygge opp tilknytning til nye omsorgspersoner, for eksempel etter miljøskifte. På denne bakgrunn blir utredning av tilknytningens kvalitet viktig i barnevernsaker.

3.1.8 Trygg og utrygg tilknytning

I de tidlige pionerstudiene oppdaget man at barnet på grunn av ytre omstendigheter kunne etablere enten en trygg tilknytning, ambivalent og til dels avvisende tilknytning, en direkte utrygg tilknytning og, sist og viktigst for vårt tema, en desorganisert tilknytning hvor det ikke var system verken på personer eller situasjoner for trygghet og trøst. Selv om vi ikke kan peke ut barnemishandling og voldseksponering alene som uheldige for utviklingen av et trygt tilknytningssystem, er sannsynligheten for dette så høy at det eneste fornuftige vi kan gjøre på dagens forskningsnivå er å betrakte det som et faktum og handle deretter. På samme måte sannsynliggjør tilknytningsforskningen at tidlige ekteskapskonflikter kan ha en direkte innflytelse på senere utrygg tilknytning.28 De er lite i tvil om den indirekte innflytelsen som redusering av stabiliteten i mors omsorgssystem har. Når det så gjelder langtidsvirkningene av et destabilisert tilknytningssystem mangler vi fortsatt dokumentert forskning som kan gi et sikkert svar på om det er dette som gjør at utryggheten i barndommen kan plage dem og redusere deres livskvalitet hele livet, men igjen kan vi ikke gjøre noe bedre enn å ta det for gitt.

I kollektivistiske kulturer vil ofte flere personer være delaktige i den daglige barneomsorgen.29 Barnet vil derved ha flere omsorgspersoner som kan ses som primære enn det som vanligvis er tilfellet i mange norske familier. Uansett etnisitet så skal barnevernet vurdere omsorgsutøvelsen hos juridiske foreldre. Barnets omsorgssituasjon kan innebære at det er flere omsorgsgivere som danner et utvidet omsorgssystem. Det er vanlig i en del ikke-etnisk norske kulturer og der foreldrene er svært unge eller har lave intellektuelle ferdigheter. Det er det totale omsorgssystem som ofte har betydning for barns utvikling. Forskning på tilknytning viser at barn har flere primære tilknytningspersoner, slik at de danner et hierarki. Kvaliteten på tilknytninger er relasjonsspesifikk, slik at den kan variere i forhold til de ulike tilknytningspersonene. Barn vil derved ikke ha vansker med flere voksne som kan være tilknytningspersoner. Problemer kan oppstå når den mest foretrukne omsorgsperson ikke er de juridiske foreldre, når kontakten med en slik foretrukken tilknytningsperson opphører eller forhindres. Dette er en del av barnevernets vurderinger.

3.1.9 Konsekvenser av utrygg tilknytning for barnet

Normale små barn viser tilknytningsferd ved å søke trøst og sikkerhet når de er utrygge og de tilkjennegir ro og trygghet når omsorgspersonen kommer tilbake etter et kort fravær. Noen omsorgspersoner opplever imidlertid barnets tilknytningsatferd som ubehagelig eller truende og reagerer med angst eller sinne. De forsøker å distansere seg fra barnets fortvilelse og reagerer med å stille krav til barnets atferd og på denne måten avvise barnets søken etter trygghet. Det utrygge og unnvikende barnet velger å nedtone sine behov for trygghet. De fremstår som selvstendige og samarbeidsvillige, og på den måten reduserer de omsorgspersonens usikkerhet og blir dermed mer tilgjengelige. De unngår å utføre handlinger som skaper utrygghet hos omsorgspersonen.30

Andre omsorgspersoner reagerer ikke på barnets tilknytningsatferd. De forholder seg passive og ufølsomme til barnet som ikke forstår sammenhengen mellom egen og omsorgspersonens atferd. Barn med utrygg og ambivalent tilknytning har tendens til å eskalere tilknytningsatferden i forsøk på å få omsorgspersonen oppmerksomhet. Når dette en gang i mellom lykkes, bekreftes barnet i sine forsøk på å få oppmerksomhet og barnets væremåte preges av utagering, sinne og trass i nærvær av omsorgspersonen.

Utrygge tilknytningsformer kan ha stor betydning for barnets emosjonelle og kognitive utvikling. Disse barna investerer så vidt mye i å opprettholde omsorgspersonens oppmerksomhet at det kan gå ut over konsentrasjon og læreevne.

Årsakene til omsorgspersonens usikkerhet og angst for barnets behov for trygghet kan skyldes egne tilknytningsproblemer i barndommen, slik at barnets atferd minner dem om det usikre samspillet med egne omsorgspersoner og skaper angst fordi man ikke vet hvordan barnet skal møtes.

Når utredningen av barnets tilknytningskvalitet viser utrygg, unnvikende eller ambivalent tilknytning er det sannsynlig at tilknytningsproblemet kan repareres gjennom et kurativt tiltak som øver omsorgspersonen i å gjenkjenne tilknytningsatferd og utviklingsstøttende samspill.31

Noen omsorgspersoner skaper frykt hos barnet gjennom sin atferd. De kan reagere overfor barnet med sinne, frustrasjon eller vold. De kan erte og latterliggjøre barnet når det er redd eller forholde seg til barnet på en distansert og aggressiv måte. Barn vil reagere med frykt når det blir utsatt for denne type atferd fra omsorgspersonens side. Frykten kan føre til mange forskjellige atferdsformer hos barnet, for eksempel tydelig redsel for omsorgspersonen, stereotypier, angst og forvirring. Det kan reagere med frykt ved separasjon og gjenforening. Omfattende og langvarig frykt og angstopplevelser hos små barn kan ha betydning for hjernens utvikling. Det er eksempler på at disse barna utvikler psykiske problemer.32

3.1.10 Tilknytningsforskningens forhistorie

Tidlig i 1950-årene var det sterk oppmerksomhet mot barns avhengighet av stabile relasjoner til voksenkontakter som var i omsorgsposisjon for barnet. Oppmerksomheten var blant annet knyttet til brudd i denne relasjonen hvor blant annet separasjon på grunn av sykehusopphold etter hvert ble rapportert som svært skadelig. 33 En film som ble brukt av forskerne som viste de deprimerte og tilbaketrukne barna på sykehuset, ble berømt i faglige kretser. I 1951 skrev John Bowlby en monografi til WHO, «Maternal Care and Mental Health», hvor han blant annet hevdet at det var nødvendig for barnets utvikling å ha en stabil, kontinuerlig relasjon til sin mor, eller en stabil stedfortreder for henne («warm, intimate and continous»).34 Brist på en slik relasjon ville ifølge Bowlby føre til betydningsfulle og noen ganger uopprettelige helseskader. Til tross for at Bowlbys påstander manglet empiri den gang, gjorde filmene og argumentene at foreldre fikk økt adgang til å være med barna på sykehus. Barnehjem og andre institusjoner for barn ble gradvis søkt erstattet av fosterhjem.35 I de neste tiårene fortsatte Bowlby å utvikle teoriene om relasjonen mellom barn og omsorgsgiver. Denne relasjonen var ikke kjønnsspesifikk. Menn og fedre var fullt ut i stand til å etablere og utøve relasjonen tilfredsstillende, men kvinnene fikk en stor hovedrolle på grunn av sin historisk nokså enerådende posisjon i barneomsorgen når barna var små. Tilknytningen var heller ikke biologisk absolutt i den forstand at den eksklusivt kunne utøves av den person som hadde født barnet eller var biologisk far til barnet. Det handlet om barnets biologiske program for tilknytning til de stabile, kontinuerlige voksne som befant seg i deres daglige liv, uavhengig av slektskapsbånd.

Mary Ainsworth36 fullførte Bowlbys verk med sine studier av tilknytningsmønstre, hvor hun systematisk beskrev dette som henholdsvis trygg og utrygg tilknytning med karakteristisk tilknytningsatferd hos barnet og tilsvarende reaksjoner på barnets tilknytningsatferd hos omsorgspersonene. Senere beskrev Mary Main og kolleger ved Universitetet i California, Berkeley desorganisert eller desorientert tilknytning.37

3.1.11 Arbeidsmodellen etableres

Når barnet blir født med sine over ett hundre milliarder hjerneceller, er mindre enn ¼ av de nevrale nettverk og hjernebaner etablert. De resterende ¾ «kobles opp» i et nært samspill mellom gener og erfaringer. Nettverkene som utvikles utgjør det biologiske grunnlag for språk, bevissthet, hukommelse og gradvis barnets forhold til seg selv og sine omgivelser. Gjennom hele oppveksten etablerer barnet gradvis og langsomt den mentale instans som har fått benevnelsen «arbeidsmodellen». Barnet systematiserer samspillets historikk fra den tidlige interaksjonen med viktige omsorgspersoner og videre formen som tilknytningen får. Grunnlaget blir lagt for de store strukturene som vi ofte beskriver som identitet, selvbilde, egenverdi, opplevd mental helse og livskvalitet. I den første fasen av arbeidsmodellens etablering handler det om fysisk tilstedeværelse av voksne som kan komme barnet til unnsetning dersom det opplever fare og som kan trøste når det trengs. På bakgrunn av oppsummerte erfaringer utvikler barnet tillit eller mistillit til sentrale personer i det voksne nettverket av tilgjengelige personer. Da er barnet på vei mot treårsalderen og vet hvem av de voksne det kan stole på når det er nødvendig. Ut fra disse samlede erfaringer trekker barnet en slutning om sin egenverdi, som en som er verd omsorg eller en som ikke er det. Dette blir av betydning for om barnet får et velutviklet og trygt selvbilde eller et vaklende selv. Sett i et tilknytningsperspektiv38 er det laget kartleggingsmetoder for ulike arbeidsmodeller gjennom barnealderen, arbeidsmodeller som legger grunnlaget for hele personlighetsutviklingen. På denne bakgrunn blir det av største betydning å endre livssituasjonen til et barn som lever under uakseptabel foreldrepraksis, eller med «særdeles tvilsomme oppvekstbetingelser i fravær av adekvate tiltak» som Lars Smith formulerer det.39

Når man leser rapportene fra Krisesentrene for voldsutsatte kvinner med små barn, om hvordan barna allerede har utviklet fareorienterte arbeidsmodeller i andre leveår, blir det viktig å innlemme teoretiske og kliniske funn knyttet til arbeidsmodellene i så vel terskel- som tiltaksproblematikken i barnevernet. En ganske ny rapport40 fra flere tiårs arbeid med utsatte barn i terapigrupper beskriver de fareorienterte barna som hele tiden er på vakt, barn som har delt verden i to mellom ofre og overgripere, som lever med de uhyggelige resultatene av en desorganisert tilknytning og en forstyrret arbeidsmodell for å begripe verden omkring seg. Disse barna lever i en verden hvor tilliten til voksne ligger i ruiner. De ansatte i krisesentrene beskriver sitt arbeid som en langsom og møysommelig prosess med å bygge på nesten ingenting, fordi det de møter best kan karakteriseres som «et plyndret indre».41

Fra midten av 1980-årene til i dag er det gjennomført gjennomgripende forskning som er relevant for barnevernet, om betydningen av positive, konstruktive arbeidsmodeller og tiltak for å gjenopprette disse etter påkjenninger over tid.42 Et relevant begrep fra forskningen som belyser tidlige omsorgsforbedrende tiltak som kan gjenopprette skadde arbeidsmodeller, er mentalisering.43 Dette handler om kapasiteten til å kjenne og reflektere over egne og andres indre tilstander og tolke atferd ut fra dette utgangspunktet. Hovedoppgaven for det mentaliseringsfremmende arbeidet med dårlig fungerende relasjoner mellom barn og omsorgsgivere, er å bedre den følelsesmessige kommunikasjonen. Det vil si at tiltak for å redusere den skadelige atferden skal rette seg mot dypere lag i personligheten for samtidig å gjenopprette eller forbedre tilknytningen.44

3.1.12 Emosjonsregulering

På grunn av den posisjon temaområdet emosjonsregulering har fått i dagens utviklingspsykologi,45 er det nødvendig at det blir løftet fram her, fordi det er liten tvil om at det vil fortsette å få en sentral plass i framtidig forskning. Emosjoner oppstår, reguleres og moduleres gjennom intensiteten og reaksjonsformen fra voksne. Etablering av emosjonsregulering dreier seg om en meget komplisert og langvarig prosess. På kognitivt nevronivå består dette i å forbinde eldre, mer primitive deler av hjernen, blant andre kamp- og fluktsentrene, med en styrende språkhjerne. Emosjonsregulering starter imidlertid lenge før språket utvikler seg og har sannsynligvis en genetisk basis i nedarvede temperamentsstrukturer, for eksempel langs dimensjonen høyaktiv-utadrettet i den ene enden av skalaen og lavaktiv-mykt-sjenert i den andre.46

Det er en nær sammenheng mellom god emosjonsregulering og trygg tilknytning.47 Det er en komplisert og viktig læringsprosess som består i at medfødte emosjonelle uttrykk blir håndtert i forskjellige situasjoner langs dimensjon ubehag – behag. Emosjonsregulering starter tidlig, og arenaen er samspillet med voksne omsorgspersoner. Forståelige og beroligende «ikke-farlig»-signaler fra voksne, som stemmeleie og smil, kombinert med fysisk kontakt er sentrale virke- og læremidler. Barn er tidlig meget erfaringsbaserte, og de blir trygge av å erfare at omsorgspersonene er til å stole på. Stemmen er viktig signalformidler sammen med ansiktsuttrykket. En del systematiske observasjoner tyder på at stemmen er viktigere enn ansiktsuttrykket.48 I studier av barn som er blitt eksponert for partnervold finner vi en uheldig dobbelteffekt ved at de blir mer aktivert av negative, ubehagelige emosjoner samtidig som de selv har en mangelfull kontroll over de samme følelsene. Derfor blir barn som blir eksponert for sterkt sinne og aggresjon i hjemmet ofte mer aggressive, ikke ensidig på grunn av læring via modelleffekten, men også på grunn av påvirkning fra de nedarvede temperamentsstrukturene.

3.1.13 Skader på empatiutviklingen

De sentrale studiene av hemming og fremming av empatiutviklingen tar utgangspunkt i at det handler om medfødte kapasiteter som er formbare av erfaringer, og de knyttes derfor direkte til foreldrepraksis.49 Teoretisk er empatiforskningen nær forbundet med emosjonslæring og emosjonsregulering, og aggresjonskontroll knyttes naturlig til dette.

Empatiutviklingen anses som helt grunnleggende for utviklingen av sosial kompetanse. Utviklingen av sosial kompetanse kan forstås gjennom to hovedbegreper; empati som handler om å leve seg inn i og forstå andres følelser, og prososial atferd som er den sosiale kompetansens uttrykksform.50 Temaet er meget relevant for terskel- og tiltaksrefleksjoner innenfor rammen av det biologiske prinsipp.

3.1.14 Det voksne omsorgssystemet

Blant de betenkelighetene som er blitt reist mot det biologiske prinsipp, enten det ble definert som eksklusivt gjeldende barn og biologisk foreldre eller mer i retning av et generelt familieprinsipp, er at det inngikk i en større sosial diskurs som best kunne benevnes som familieforherligelse med morsomsorgen som den bærende faktor.51

Mors / den voksnes omsorgssystem er forbundet med barnets tilknytningssystem, men det fungerer uavhengig av dette som en kapasitet som er tilgjengelig for barnet. Foreldrerollen er vår mest emosjonelle og lengst varende voksenrolle. I familier med barn er evnen til omsorg både hovedmålet og den viktigste rollen ved det å være voksen. Hovedbudskapet i vår sammenheng er at dette omsorgssystemet blir destabilisert av tidlige forstyrrelser i tilknytningen gjennom egen barndom, av traumatiske hendelser i familien som fysisk vold, seksuelle overgrep og av det å være vitne til vold i familien. Alt dette kan øke faren for dysfunksjonell foreldrepraksis i neste generasjon. I de senere årene har kunnskapen om hvor skadelig partnervold, også kalt vold i nære relasjoner, er for barnets vekst og utvikling på alle nivåer.52 Det viktige foreldresamarbeidet bryter ofte sammen, og familien får et svakt funksjonsnivå som vekstressurs for barnet.53 Såkalte voldsspiraler er også beskrevet og innebærer at dersom far slår mor øker det faren for at mor slår barna, og omvendt: Dersom mor utøver vold mot far, øker det hardheten i fars oppdragelse av barna.54 Samtidig er det vist at opptil halvparten av menn som utøver partnervold også slår barna, selv om den volden generelt er mindre alvorlig enn den som utøves mot mor.55 Det viktigste spørsmålet blir hvilke konsekvenser den økende kunnskapen om barns utvikling får i form av investeringene i barns beskyttelse.

3.2 Perspektiver på familien og barnets utvikling i en historisk og faglig kontekst

3.2.1 Familien – noen historiske momenter. Fortid og framtid

Det finnes mange utgangspunkt for å beskrive og forstå variasjonene i den universelle familiedannelsen vi har vært vitne til gjennom menneskehetens historie. I det store perspektivet har det ikke vært vanskelig å akseptere biologenes påpeking av at kravene til overlevelse var hovedsvaret på hvorfor familien ble universell. Det handlet om den store nødvendigheten, det vil si overlevelse. Avkommet, barnet, og etter hvert nyankomne søsken, hadde årelange omsorgsbehov foran seg. Det vil si at menneskebarnet som åpent, langsomt utviklende, fleksibelt system, var totalt avhengig av beskyttelse og omsorg de første leveårene, etterfulgt av en årelang selvstendiggjørende selvhjulpenhet med fortsatt omfattende behov for beskyttelse fram mot ungdomsalder.

I så vel stammesamfunn som bysamfunn skjedde denne beskyttede vekst og utvikling innenfor rammene av familie, slekt og klan. Selv om dette bildet av familiens grunnleggende betydning på én måte er entydig, er praksis for ivaretakelsen av barna, sett i et historisk og kulturelt perspektiv, både variert og flertydig. For vårt perspektiv er det selvsagt av interesse å observere at omsorg og beskyttelse har vært det primære og biologi det sekundære, selv om familiekjernen «mor-far-barn-slekt» har vært det dominerende element. Dette til tross for de store endringene vi kan følge fram til dagens moderne samfunnsutvikling.

I nesten tusen år, fra bronsealderen til 1900-tallet, var gårdsbruket som den selvbergende enhet den dominerende rammen for familiedannelsen i vårt samfunn.56 Deretter ble familiebildet kontinuerlig justert av den moderne samfunnsutviklingen. I vår samtidshistorie ble framveksten av industrisamfunnet og dannelsen av arbeiderbevegelsen parallelt med en kontinuerlig kamp for likestilling mellom kjønnene, det viktigste bakteppet. Dette medvirket sterkt til å endre så vel livet i familien som forholdet mellom familie og stat. Det viktigste i denne konteksten var mødrenes inntog i yrkeslivet.

Barneperspektivet i oppvekstpolitikken handlet blant annet om å skape likere forutsetninger for å lykkes i utdanningsløpet og dermed i konkurransen om posisjoner i yrkeslivet. I dag vet vi at barna reproduserer foreldrenes sosioøkonomiske status og at likhetsidealet i den offentlige skolen ikke greier å oppheve denne forskjellen, men faktisk snarere sedimenterer den. I industrisamfunnet oppsto det også et sterkt skille mellom familie og arbeid. Familien ble likevel fortsatt den dominerende arena for utøvelse og utvikling av nære relasjoner og for sikringen av barnets oppvekst. Familiens utvikling blir i økende grad beskrevet som privatiserende og individualiserende, og i stadig sterkere grad utsatt for konsumerismens verdisett, samtidig med at kjernefamilien, mamma-pappa-barn, ble den mest frekvente varianten.57

3.2.2 Familie og stat – fortid og nåtid

Ser vi forholdet mellom familie og stat i et lengre, historisk perspektiv, har staten alltid hatt en kontrollfunksjon i forhold til familien. Dersom vi tar utgangspunkt i Christian Vs lov av 1687, var staten den store far som styrte familien gjennom dens overhode, familiefaren. De etterfølgende hundreårene er ofte beskrevet som «familiestat».58 Familiens overhode hadde all styringen og var således statens forlengede arm. Staten på sin side forpliktet seg til å støtte foreldrene mot uregjerlige barn, først og fremst gjennom strenge straffer:

«Husholderen regjerte som en småkonge over familien, og staten regjerte gjennom familieoverhodet. Men staten hadde også plikt til å støtte opp under familieoverhodets makt: Dersom riset eller stokken ikke var nok til å tukte barna, hadde foreldrene krav på hjelp fra statens maktapparat. Da kunne de stevne sitt eget barn for retten med krav om dødsstraff (hvis et barn hadde slått foreldrene sine), livsvarig straffarbeid (hvis barnet hadde ‘bannet’sine foreldre), eller tap av arverett (hvis barnet hadde vært ulydig).»59

Det er en lang og langsom utvikling fra denne «familiestaten» til den moderne statens serviceholdning til familien. Et fellestrekk er imidlertid synlig, nemlig at familien var den grunnleggende enhet som skulle garantere at samfunnet fikk nye, gode medlemmer. Familiens kvalitet og stabilitet blir garantisten for et godt fungerende samfunn. Med bakgrunn i en stadig mer omfattende erkjennelse av oppvekstbetingelsenes betydning, sterkt påvirket av den økende kunnskapsutvikling, fikk samfunnets ansvar for å gripe inn i familien en styrket legitimitet. Dette inkluderte nødvendigheten av å hente barn ut av familien. Vern av familien, som oppvekststed for nasjonens barn, mot vilkårlige, statlige inngrep, var og er sentrale elementer i utviklingen av menneskerettighetene (EMK, BK). Samtidig inneholder de samme menneskerettslige dokumentene vern av barns liv, vekst og utvikling med fullmakter til statene om å utøve denne beskyttelsen. Det vil likevel alltid være et spenningsfelt mellom stat og familie som påvirkes av kulturelle endringer, kunnskapsbaserte argumenter og samfunnsutviklingen forøvrig. Det er mulig å tolke innføringen av det biologiske prinsipp i sosiallovutvalgets forarbeider til ny barnevernlov i midten av 1980-årene som en debattlignende føring som handlet om et politisk behov for å understreke foreldrerettighetene. Begrunnelsen den gang var todelt. Det at barn skulle vokse opp med sine biologiske foreldre avspeilet vårt samfunns grunnverdier, og for barnet hadde dette en egenverdi. Hovedpoenget her er at balansen mellom barnerettigheter og foreldrerettigheter som et dynamisk spenningsfelt, kan beskrives som et bevegelig mål som krever et kontinuerlig fokus på barnets beste.

I et lengre, historisk perspektiv har det eksistert en erkjennelse av barndommens betydning for vekst, utvikling og feilutvikling lenge før forskningsbasert barnepsykologi ble en del av samfunnsutviklingen. Spesielt interessant er framveksten av en omfattende bevegelse i 1880-årene, både i England og Amerika, som satte bekjempelse av grusomheter mot barn på agendaen. Selv om det ikke var den første, blir Liverpool Society for Prevention of Cruelty Against Children beskrevet som banebryteren på dette feltet. Den mest plausible forklaringen på dette sterke engasjement for beskyttelse av barn og barndom er de moderne nasjonsbyggeres behov for kontroll av oppvekst. De innså at samfunnet ikke kunne leve med et stort antall syke, sinnssyke, kriminelle og voldelige medlemmer, og veien til å forebygge dette var en bedre barndom for de mest utsatte.60 Vårt land var ikke upåvirket av denne bevegelsen, og vår riksadvokat Bernhard Getz var hovedmannen bak verdens første lov om barnevern, den såkalte Vergemålsloven av 1896. Vergerådet skulle på vegne av staten gripe inn overfor vanskeligstilte barn under 16 år. Særlig gjaldt dette barn som hadde begått kriminelle handlinger, men det handlet også om forsømte, mishandlede og forkomne barn som ikke fikk nødvendig beskyttelse i hjemmet. Norge ble med dette verdens første land som fikk et offentlig barnevern. Bernhard Getz formulerte det idealistiske utgangspunktet at vi ikke kunne straffe disse barna to ganger. Først var de straffet ved at de hadde fått en fullstendig uakseptabel barndom der hjemme, dernest satte man dem i fengsel. Resultatet av denne bevegelsen for en bedre barndom ble anstalter som skolehjemmet på Bastøy som ble åpnet i desember 1900, senere beskrevet som en av de største skamplettene i norsk sosialhistorie.61 Et tankevekkende eksempel på at offentlige inngrep kunne resultere i en forverring sammenlignet med det oppvekstmiljøet barna kom fra.

3.2.3 Statens støtte og statens kontroll av familien

Barnetrygden ble innført i 1946 og var på mange måter starten på det som er blitt kalt en defensiv, støttende familiepolitikk med tilføring av generelle goder som hovedtrend. Dette innebar imidlertid også visse kontrollmuligheter av familien som godt nok oppvekststed for den kommende generasjon. Den nye Barnevernslov av 1953 ga klare signaler om det. Etter hvert utfoldet den kjente samtidshistorien seg med økt tid på skolen, skolefritidsordning for omsorg, oppbevaring etter skoletid og fremfor alt, om enn langsomt sammenlignet med land det var naturlig å sammenligne oss med, utbygging av barnehagetilbudet. I dag kan vi slå fast at vi har nærmest full deltagelse i barnehagen blant tre til femåringene, og det vekker oppsikt internasjonalt62 at 80 prosent av nasjonens ettåringer skrives inn i barnehagen. Dagens problemstillinger er slik satt inn i historisk perspektiv:

«Utviklingen av velferdsstaten etter krigen har resultert i overføringen av en rekke omsorgsoppgaver fra familien til det offentlige. Dette gjelder omsorg for barn, gamle, syke, funksjonshemmede. Institusjonaliseringen av barndommen har gjort det nødvendig at barnehage og skole i lang større utstrekning enn før bidrar til barnets oppdragelse. Dette er på mange måter utviklingstrekk som går i motsatt retning av normen om at foreldrene selv sørger for sine barn, og det er foreldrenes behov som fører til en slik utvikling.»63

I vår moderne tid har forholdet mellom statens støtte til familien og statens krav til familien om å gi barna akseptable oppvekstforhold inngått i en kontinuerlig dialog med bakgrunn i samfunnsutviklingen forøvrig.

Med visse begrensninger har staten gitt foreldrene makten over barna. Moderne utvikling beskriver hvordan bestemmelsesretten går over til omsorgsplikt, og deretter fra farskontroll til morsomsorg.64 Foreldres rettigheter blir begrenset og barnets rettigheter styrket gjennom en gradvis overgang fra å være rettsobjekt til å få styrket sin status i retning av å bli et rettssubjekt.65 I diskusjonene om vår tenkning rundt det biologiske prinsipp, om vern av privatlivets fred og foreldres suverenitet, tar professor i utviklingspsykologi, Lars Smith, til orde for at sakkyndige i barnevernssaker ikke bør vektlegge det biologiske båndet mellom barn og foreldre så sterkt. Han skriver:

«Hjernen hos de minste er et plastisk organ, hvilket innebærer et stort potensial for reparasjon hvis barn som har vært utsatt for fysisk eller emosjonell mishandling, tidlig blir plassert i permanente fosterhjem eller adoptert.»66

I et samtidshistorisk perspektiv kan vi si at fagkunnskapen om barn gradvis blir en sterkere retningsgiver for de vanskeligste beslutningene som barnevernet må ta. I første rekke handler det om kriterier og terskler for omsorgsovertakelse, men også de andre, relaterte beslutningene. Det vil si varig plassering i motsetning til midlertidig, tilbakeføring til biologiske foreldre, tiltak før og etter omsorgsovertakelse og samvær når barna er flyttet ut av familien.67

Den nye fagkunnskapen om barns vekst og utvikling bidrar klart til å forsterke oppmerksomheten på relasjonelle forhold i familien. I tidligere tider var barnevernet tilfreds med å slå fast at et ordnet hjem utelukket omsorgsovertakelse. Dagens kunnskap krever at oppmerksomheten på samspill, tilknytning og andre utviklingsfremmende forhold får sentral betydning for vurdering av mulige helse- og utviklingsskader, jf. bvl. § 4-12. Relasjonens byggende kraft blir stadig viktigere som grunnlag for bedømmelsen av hva som er god nok og hva som ikke er god nok omsorg.68

Med utviklingspsykologiens stigende innflytelse blir i dag den kliniske anvendelsen av grunnforskningen en dominerende faktor. Spesielt vil vi også her nevne den sentrale betydning som tilknytningsforskningen får i bedømmelsen av hva som er et godt og utviklingsfremmende oppvekstklima, belyst både på det kognitive og det nevrobiologiske plan.69

Det er ikke uenighet om at kunnskapen om barns vekst og utvikling har en slik sentral plass,70 etter hvert styrket av kognitiv nevrovitenskap som belyser hjernens erfaringsbaserte oppbygging gjennom barndommen. Det vil si at det er kvaliteten og stabiliteten i tilknytningen til omsorgsgivende voksne og deres utviklingsfremmende praksis for øvrig som blir ansett som det avgjørende, ikke det biologiske bånd mellom barnet og omsorgsperson.

Adopsjonsforskningen støtter dette når den påpeker at det store flertall av adopterte barn, med visse begrensninger gitt av forsømmelse og mishandling før adopsjonen, har stort potensial for gjenvinning av tapte funksjoner gjennom utviklingsstøttende foreldrepraksis hos adopsjonsforeldrene.71 Det vil si at det finner sted et positivt helse- og utviklingsfremmende forløp i adopsjonsfamilien. Med unntak av forhøyede psykiske helseproblemer i ungdomsalder, skiller adopterte barn seg lite ut sammenlignet med barn som vokser opp i familier med én eller begge biologiske foreldre. Den økte ungdomsproblematikken kan med stor sannsynlighet relateres til tidlige skader som blir synlige i det økte presset fra utdanningssamfunnet, et press med betoning av konkurranse og ansvar for egen læring, og krav om evne til egenansvar fra stadig yngre alder.

Det bør imidlertid understrekes at det er blitt reist kritikk mot et ensidig utviklingspsykologisk perspektiv på kriterier for omsorgsovertakelse dersom man overser fattigdomsproblematikken i den nordiske velferdsstaten.72 Fra faglig hold blir det derfor fremmet krav om å ta inn i vurderingene hvordan generell fattigdom genererer omsorgssvikt og uakseptabel foreldrepraksis. Agnes Andenæs formulerer det slik i sin undersøkelse, som bygger på intervjuer med foreldre som har mistet barn til barnevernet:

«Derfor er det nødvendig å bygge opp kunnskap om levekår som kan framstå som relevant for barnevernet, ved at økonomi, arbeid og bolig ikke bare reduseres til ytre faktorer som påvirker barns utvikling – og som andre instanser har ansvaret for – men inngår i den komposisjonen som er barns liv.»73

3.3 Generasjonsoverføring av barnevernets tjenester

3.3.1 Generasjonsoverføringer av kvaliteten på barneomsorgen

Det er en betydelig generasjonsoverføring i kvaliteten på barneomsorgen. Det forklarer at barneverntjenesten gjerne har kontakt med familier over generasjoner. Det er også en generasjonsoverføring i stønadsmottakelse,74 og cirka fire av fem familier i det norske barnevernet har lavere sosioøkonomisk status.75 Spesielt høy er forekomsten av relativ fattigdom hos en del barn med innvandrerbakgrunn; hele 12 prosent av innvandrerbarna levde i perioden 2005–2007 i hushold med relativ fattigdom. Det innebærer en økning på to prosentpoeng fra perioden 1998–2001. Den høyeste andelen fattige barn under 13 år lever i hushold med innvandrerbakgrunn fra Pakistan, Irak og Tyrkia. Her opplevde henholdsvis 27, 25 og 23 prosent av barna økonomisk fattigdom i perioden 2005–2007. I en rekke andre innvandrergrupper opplevde mer enn ti prosent av barna økonomisk fattigdom i denne perioden.76

Nyere studier av god og dårlig barneomsorg77 viser at omsorgskvaliteten i hovedsak er moderat stabil over generasjoner (korrelasjonen ligger på mellom r = 0,17 til r = 0,43). Jo svakere eller mer skadelig barneomsorgen er, desto mer synes den å overføres mellom generasjoner.78 Det innebærer at de mest risikoutsatte barna vil tendere mot å utgjøre den største risiko for senere omsorg av egne barn. Det har altså vært vanskelig å bryte slike generasjonsoverføringer.79 Årsakene til dette antas å være komplekse. Noen av dem er hvor utsatt barna har vært, hvor tidlig i livet at disse barna har fått bistand, hvilken type hjelp de har fått, osv. Løsningene for å redusere forekomst av negative generasjonsoverføringer blir derfor flere: tidligere oppdagelse av de risikoutsatte barna, kvaliteten på og mengden på den hjelpen som de får, når det tas beslutninger om plasseringer utenfor hjemmet, kontakt med biologiske foreldre etter plassering, osv. Barnevernet bistår noen av samfunnets mest risikoutsatte barn. En del av dem vil ha dårlig prognose. Studier om hjelp til de mest utsatte barna har i liten grad inkludert gode sammenligningsgrupper. Derfor kan man ikke godt nok dokumentere om prognosen for risikobarna blir betydelig bedre med hjelpetiltak enn når samme gruppe barn ikke får noen bistand (fordi etiske avveininger tilsier at det ikke er tilrådelig å ikke gi bistand til risikoutsatte barn for å se om det går ille med dem).

Utvalget ser på disse fakta som svært alvorlige. Utviklingsmulighetene for denne gruppen barn, og deres barn igjen, er et moralsk og etisk viktig grunnlag for utvalgets konklusjoner.

3.3.2 Å vokse opp med relativ fattigdom

Å leve i relativ fattigdom er knyttet til mange andre negative utviklingskarakteristika hos barn. Det gjelder dårlig fysisk helse,80 dårlig psykisk helse,81 forsinket språklig utvikling og lave skolefaglige prestasjoner82 samt en økt risiko for utvikling av atferds- og emosjonelle vansker.83

3.3.2.1 Konsekvenser av fattigdom

Et viktig spørsmål for å forstå konsekvensene av relativ fattigdom er om det er fattigdommen i seg selv, det å vokse opp i en lite privilegert samfunnsgruppe, som er årsaken til at barna har svakere utvikling og flere helsevansker enn barn som vokser opp under gunstigere sosiale forhold. Hart og Risley (1995) kan gi innsikt via sin studie av barn og foreldre over tid. Familiene ble delt inn i tre grupper i forhold til sosioøkonomisk status (SES): 1) høy SES: (høyere utdannelse og inntekt), 2) middels/lav SES: (arbeiderfamilier) og 3) lav SES: stønadsmottakere. Bakgrunnen for deres studium var et mislykket resultat fra «The war against poverty» i 1960-årene i USA. Hypotesen var den gang at man kunne øke barnas intellektuelle kapasitet via intensive utviklingsstimulerende programmer i barnehagen. Man lot barn fra fattige familier få tilgang til de samme materielle omgivelser og aktiviteter som barn fra rike familier fikk i velutstyrte barnehager. De trodde at en dose kvalitativt god kultureksponering ville være nok til å fremme den intellektuelle utviklingen hos disse barna og dermed hjelpe dem i faglig utvikling i skolen. Hypotesen ble ikke bekreftet. Barna gjorde det ikke bedre på tester og skoleferdigheter enn barna som gikk i barnehagene før «The war against poverty». Etter gjennomgang av forskningslitteraturen om barns språklige og intellektuelle utvikling, savnet forskerne langtidsstudier av hva som faktisk foregikk av påvirkning fra foreldrene i dagligdagse situasjoner. I studien fulgte forskerne 42 familier basert på hjemmeobservasjoner fra barnet var cirka ti måneder til det var tre år.

Noen av resultatene skal kort oppsummeres her. Barn i familier med høy SES utviklet over dobbelt så stort ordforråd som barn av stønadsmottakere fra første til fjerde leveår (henholdsvis 500 og 1100 ord). Barn av middels/lav SES utviklet cirka 700 ord.

Forskjellene mellom barna i forhold til de ulike SES var så store at forskerne undersøkte om det var systematiske forskjeller i måten foreldrene i de tre gruppene snakket og samhandlet med barna på. Det viste seg at foreldre med høy SES ytret seg over dobbelt så mye overfor barna enn barn av stønadsmottakere. Forskjellene var systematiske i forhold til barnas alder og fra måned til måned.

Den store forskjellen i omfang av ytringer fikk forskerne til å studere om det var tilsvarende forskjeller i det totale forelder–barn-samspill (språklig og ikke-språklig). Det viste seg at foreldre med høy SES var i samspill med barna sine opp til fire ganger så mye som stønadsmottakere. Ingen av forskjellene varierte med barnets kjønn, etnisk tilhørighet, om det var kommet nytt barn i familien eller om begge foreldrene jobbet, kun variasjoner i forhold til SES. Ytterligere analyser av dataene viste at foreldre med høy SES anvendte et rikere språk (fire ganger så mange verb og fem ganger så mange adjektiver og adverb som stønadsmottakerne). Tilsvarende forskjeller mellom gruppene fant man for foreldrenes respondering på barnet (som oppmuntrende bemerkninger – positive ytringer til barnet, ros, bekreftelser på barnets initiativ, osv. –, inkludert negative tilbakemeldinger som reprimander, å hindre/stoppe, masing, osv.). Barna til foreldre med høy SES fikk for eksempel syv ganger så mye oppmuntring og bare en tredjedel av negative tilbakemeldinger som barna av stønadsmottakere. Middelklasseforeldrene lå i alle målingene mellom de to ekstremene og viste større variasjon internt i gruppen enn i de to andre gruppene. De store forskjellene i barnas erfaringer med språk og annet samspill med foreldrene reiser spørsmål om på hvilken måte dette har hatt betydning for barnas utvikling.

Kategorien «Foreldreferdigheter» forklarte til sammen 61 % av variasjonen i språklig vekst og bruk av språk hos barna og 59 % av variasjonen i barnas generelle intellektuelle fungering målt med Stanford-Binet IQ-skåre ved treårsalder. SES status forklarte henholdsvis 42 % og 29 % av variasjonen i språkvekst/språkbruk og IQ. Dette regnes i forskning til å være betydelige effekter. Faktoren foreldreferdigheter bestod av fire faktorer: «Språklig erfaring» (mengde språk), «Reaksjonskvalitet» (oppmuntring og negative tilbakemeldinger), «Språklig kvalitet» (språklig rikdom som bruk av verb, adjektiver og adverb), «Veiledningsstil» (å gi hjelp, stille spørsmål, gi råd, osv.).

Selv om det er betydelig større forskjeller mellom rike og fattige i USA enn i Norge, gir resultatene av denne undersøkelsen næring til forståelsen av mekanismene bak situasjonen i Norge, der barn i barnevernfamilier gjør det svakere på skolen og i arbeidslivet og selv har tendens til å motta barneverntiltak for egne barn. Resultatene viste at det er en klar sammenheng mellom foreldrenes sosioøkonomiske status og barnas språklige og intellektuelle utvikling. Dataene kan tolkes dit hen at det ikke er sosioøkonomisk status i seg selv, men kvaliteten på samspillet mellom foreldre og barn som er utslagsgivende. Årsaksforholdene er sannsynligvis foreldrenes lave utdannelsesnivå, deres generelle omsorgskompetanse og stress som følge av en vanskelig livssituasjon.

Det er alvorlig at kvaliteten på samspillet mellom foreldre og barn på denne måten bidrar til å gjøre barna mindre i stand til å lykkes med skolegang og utdannelse. Det er derfor gode grunner til å lede barnevernet sterkere inn på tiltak som forbedrer samspillkvaliteten mellom foreldrene og barna. Dette vil ha betydning for det enkelte barn og den enkelte familie, men også for samfunnet ved å redusere omfanget av generasjonsoverføring av barneverntiltak og relativ fattigdom.84

3.3.2.2 Fattigdom hos innvandrerbarn

Fattige innvandrerbarn inngår i svært store husholdninger sammenliknet med etnisk norske barn av vanskeligstilte familier. Boligsituasjonen er dårlig, trang og har manglende materiell standard. Over halvparten leier sin bolig. Fattigdom preger vennerelasjoner og fritidsmønstre for både etnisk norske og innvandrerbarn. De har for eksempel mindre besøk hjemme hos seg selv og går i mindre grad på besøk til andre. De er mindre aktive i organisert idrett og deler i mindre grad hobbyer og sosiale aktiviteter med foreldrene. Innvandrerbarn skiller seg enda mer ut enn etnisk norske barn på alle disse områdene, men særlig på de første to.85

3.3.3 Motstanden mot kontroll av familien

Det er ingen innebygget motsetning mellom styrking av familien og barns beste. I det store bildet er det ett og det samme. Det meste av det som er bra for familien, er bra for barna som skal vokse opp under dens beskyttelse. Det kan legges til at det som er bra for barna og familien, er bra for nasjonens framtid.

Foreldre- og familiebeskyttelse kan ikke ha forrang når barns helse og utvikling blir skadet eller står i fare for å bli varig skadet. I slike tilfeller skal barnevernet ha plikt til å beskytte og hjelpe barnet. Primærhensynet til barnets helse og utvikling er nedfelt i så vel barnevernloven som Barnekonvensjonen. Bakgrunnen vår for å skjerpe problematikken er den motsetning som har eksistert og som fortsatt blir aktualisert, mellom hevdvunne foreldrerettigheter og barnets beste. Som det vil fremgå flere steder i utredningen, har det funnet sted en gradvis forskyvning fra å vektlegge foreldrerettigheter til å vektlegge barnets rettigheter, basert på ny innsikt i hvilke omsorgs- og tilknytningskvaliteter et barns utvikling er avhengig av.86

Denne positive og nødvendige utviklingen endrer ikke i vesentlig grad det vi bedømmer som den største faren knyttet til barns oppvekst i familien. Den største faren handler om at vi ikke oppdager mishandling, vanskjøtsel og omsorgssvikt med de samme helse- og utviklingsskadende konsekvenser som barna er lovet beskyttelse mot, fordi den holdes skjult bak lukkede dører.

Når det gjelder å forebygge helse- og utviklingsskader ved tidlig oppdagelse av risikofamilier, handler det om det viktige «føre -var-prinsippet», et prinsipp som Stortinget har vedtatt som retningsgivende for norsk forskning og som internasjonalt gjøres gjeldende for stadig nye områder av menneskelig virksomhet. Prinsippet innebærer at man har plikt til å gripe inn i et forløp som med stor sannsynlighet vil ha negative konsekvenser. Plikten til å hindre skade utløses uten krav om sikker viten om at skaden vil inntreffe, basert på erkjennelsen av at å vente til kunnskapen er sikker, kan bety å vente til det er for sent å avverge skade. Dette gjør oss moralsk forpliktet til å utøve føre -var-prinsippet når det gjelder beskyttelsen av samfunnets ultimate verdi, den neste generasjon. I denne sammenheng kan vi nevne Margareth Lynchs forskning fra de tidlige 1970-årene, som fant at hun kunne ha identifisert majoriteten av senere barnemishandling og uakseptabel foreldrepraksis dersom man hadde anvendt føre -var-prinsippet på fødeavdelingen.87Da hun undersøkte og fulgte opp alle noterte bekymringer knyttet til foreldreatferd på fødeavdelingen tre år etter at barnet var født, fant hun at man allerede da hadde merket seg majoriteten blant de familiene som senere ikke mestret foreldreoppgaven tilfredsstillende.

Når det i denne sammenheng handler om vital barnebeskyttelse, må det ikke skapes en kunstig motsetning mellom det å verne det grunnleggende familie-felleskapet mot vilkårlige inngrep fra statenes side, og det å redde barn fra ødeleggelse og død. Familiekontrollen til barnets beste, og konsekvensene av denne, må underlegges sterke og klart formulerte kriterier for inngrep. Det må ikke herske noen tvil om at hverken kontrollen eller følgene av denne handler om barnets beste forankret i den nasjonale lovgivningen som krever at vi beskytter barn mot helse- og utviklingsskader begrunnet i omsorgssvikt og uakseptabel foreldrepraksis.

Det kan argumenteres med at det er brudd på det overordnede prinsippet om barnets beste at familiens beskyttelse mot innsyn gjør at mange barn må leve hele barndommen under uakseptable og skadelige oppvekstforhold. Det at barn skal ha det bra fordi de er barn handler først og fremst om våre fellesverdier, dernest angår det også nasjonens framtid, blant annet antall borgere som blir en stor utgiftspost. Statsråd Audun Lysbakken formulerte det slik:

«Barn og unge som står godt rustet til å møte et framtidig voksenliv gir store økonomiske gevinster for samfunnet. Vista Analyse har i en rapport fra 2010 anslått at samfunnet tjener 1 milliard kroner dersom vi lykkes med å hjelpe 100 unge som er i risiko for å havne utenfor arbeidslivet. Å gi tidlig hjelp som virker er derfor en lønnsom investering for samfunnet.»88

Etter hvert vet vi meget om hvor mange av de mest kostbare og smertefulle livsløp som har adresse til omsorgssvikt gjennom barndom og oppvekst.89Som vi har understreket i kapittel 14 er vårt etiske utgangspunkt å redusere friheten og makten til familien for å øke mulighetene for at samfunnet kommer de mest utsatte barna til unnsetning.

3.3.3.1 Internasjonale føringer

Forbundskansler Angela Merkel innkalte til krisemøte i regjeringen med alle delstatspresidentene til stede den 19. desember 2007 etter at 11 grufulle drap av barn var blitt avdekket i løpet av høsten.90 I sin tale understreket hun betydningen av å utvikle en «Kultur des Hinsehens» – en kultur for å se – og forlate for godt en «Kultur des Wegsehens» – en kultur for å se vekk. Innholdet i den nye politikken handlet om en offensiv holdning til familien med økte hjemmebesøk og styrking av den tverrfaglige kommunikasjonen når det gjaldt bekymringer knyttet til oppvekstforholdene til utsatte barn. Sett fra føre -var-perspektivet, som handler om å ta signalene tidlig, er det viktig å minne om den unike muligheten barnehagen nå har når opp til 80 prosent av nasjonens ettåringer skrives inn.

Ett av de mest oppsiktsvekkende internasjonale program for bedre og tidligere hjelp til utsatte barn har sitt utspring i Clemson University, South-Carolina, USA. Det er et helhetlig program under tittelen «Building Strong Communities for Children – A Community-wide Approach to Prevention of Child Abuse and Neglect» med nye føringer for samarbeidet mellom det lokale barnevernet og hele hjelpeapparatet, og til det å mobilisere et felles barneansvar i lokalsamfunnet. Siden programmet har sitt utspring ved et universitet, er det forskningsbasert og underlagt kontinuerlig evaluering. Programmets initiativtaker og leder, professor Gary Melton, kom i sin tid til Norge for å studere den nyetablerte barneombudsordningen, og opprettet deretter et langvarig samarbeidsforhold med vårt første Barneombud.91

3.4 Barnets beste i barnevernssaker

Artikkel tre i Barnekonvensjonen sier: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Vurderingen av hva som er til barnets beste i en barnevernsak må basere seg på vurderinger om hva som er til det beste for det angjeldende barn ut fra den livssituasjon det befinner seg i og forskningsbasert kunnskap om hva som er best for barn generelt.

Forståelsen av barnets beste i en tid med ny kunnskap om barns utvikling, samfunnets syn på barn og samfunnsutviklingen for øvrig, handler primært om å veie ulike hensyn mot hverandre. Helt sentralt blir det å vekte balansen mellom barnets interesser og foreldrenes interesser og rettigheter i de vanskeligste beslutningene i barnevernet: omsorgsovertakelse, varighet av hjelpetiltak, samvær etter plassering og begrunnelse for tilbakeføring.

Det er ved flere anledninger blitt påpekt at det kan by på problemer å skaffe det nødvendige kunnskapsfundamentet for beslutningene. 92 Bekymringen baserer seg på at det ikke finnes sikker kunnskap om hva som til enhver tid er til barns beste. Videre er fagkunnskapen preget av rådende verdier og kulturelle strømninger som kan påvirke valg av fokus for forskningen og tolkningen av resultatene. Dette kan hindre en åpen helhetsvurdering av det enkelte barns situasjon, og man får en bundet vurdering.93 En sterk vektlegging av det biologiske prinsipp er eksempel på en slik bundet vurdering.

Ifølge Dag Olav Hessen, professor i biologi ved UiO, viser forskning at fosterforeldre investerer mindre i barna når de ikke representerer en videreføring av egne gener.94 En vanlig forklaring er betydningen av gjenkjennelse av egne trekk (utseende, temperament) i barnet. Forskningen viser også at stefedre har statistisk overhyppighet av drap, og i biologien tolkes dette som utrykk for lavere aggresjonsterskel overfor barn som ikke er ens egne. Hos adoptivmødre finnes noe av det samme, skjønt i mindre grad. Det må sies at slike drap forekommer svært sjelden, og det anslås at kanskje så mye som fem prosent av biologiske foreldre utsetter sine barn for skadelig påvirkning. Kort sagt, biologi er ingen garanti for god omsorg. Biologi determinerer ikke atferd; biologiske mekanismer predisponerer for en viss atferd. «There is nothing more biological than experience.»

Som utvalget påpeker i avsnitt 4.5.7 ble det i forarbeidene til barnevernloven vist til «nyere forskning» når det gjelder betydningen av å opprettholde relasjoner mellom barn og deres biologiske foreldre. Det er i forarbeidene ikke gitt noen referanser til denne forskningen. Utvalget har i sin gjennomgang av forskningsmateriale hatt denne problemstillingen særlig for øye. Utvalget har imidlertid ikke funnet tilstrekkelige holdepunkter i forskningen for verken å bekrefte eller avkrefte at det er et forskningsbasert grunnlag for det biologiske prinsipp

Blant problemene som oppstår ved et så omfattende begrep som barnets beste, er ulike tolkningskriterier hos de ulike faggruppene. Dette vil på den ene side dreie seg om de juridiske rammene som settes for barnevernet og på den annen side den barnepsykologiske kompetanse når konklusjonen om barnets beste skal trekkes, for eksempel i en sak om omsorgsovertakelse.

Premissene for vurderingen av barnets beste vil ha som utgangspunkt verdimessige forhold med menneskeverd og integritet og grunnleggende rettigheter som retten til liv og utvikling, retten til omsorg, helse og velferd og retten til inkludering og deltagelse. Sett i lys av Barnekonvensjonens sterke forankring i barnets behov og interesser, vil etter vår oppfatning beslutningene i den konkrete saken basere seg på kunnskapen om barns grunnleggende behov og forskningsbasert barnepsykologi. Denne kunnskapen belyser blant annet hvordan uakseptable oppvekstbetingelser kan føre til utviklingsskader og helseskader. Med dette utgangspunktet må det enkelte barns beste begrunnes gjennom barnepsykologiske utredninger satt inn i en sammenheng av verdi- og menneskerettighetsmessige rammer, vurdert opp mot kvaliteten på de tiltak som barnevernet rår over.

Prinsipielt sett er barnets beste en god og stabil omsorgssituasjon med positiv og utviklingsstøttende tilknytning til foreldrene som legger grunnlaget for at barnet utvikler seg i forhold til sitt potensial. I sin bok «Det er barnets sak» skriver Elisabeth Gording Stang om at omsorgsovertakelse representerer et brudd og en risiko for barnet som begrunnes med gevinsten av en bedre omsorgssituasjon, men understreker videre:

«Samtidig må man være varsom med å undervurdere risikoaspektet ved omsorgsovertagelse, og hva det gjør med familien å gå gjennom en slik prosess. Og et nytt hjem i fosterfamilien er ingen optimal løsning. Dessuten kan fosterhjem gå i oppløsning…»95

Hun påpeker at barnets beste og foreldrenes interesser ofte faller sammen, men at de også skiller lag.

«Det er i de tilfellene interessene skiller lag at de interessante, rettslige problemene oppstår. Det er da lovgiver og praktikere må ta de vanskelige valgene og fatte beslutninger som kan oppleves som et onde for foreldrene, og noen ganger også for barnet, men som er ment som et gode for barnet på sikt.»96

På denne bakgrunn blir den faglige utviklingen av barnevernet helt avgjørende når slike vanskelige beslutninger skal tas. Det siste avgjørende skjønn må bygge på oppdaterte terskler for omsorgsovertakelse.

3.5 Barnevernets legitimitet og samfunnsoppdrag

Inngrep i forholdet mellom foreldre og barn vil ofte være omstridt. Som den fremste aktøren til å vurdere og å iverksette slike inngrep, er barnevernets samfunnsmandat svært krevende. For å innfri mandatet er barnevernet helt avhengig av legitimitet i samfunnet og hos de berørte i enkeltsaker, som kan oppleve at deres vurderinger og ønsker blir satt til side. Av mange grunner, ikke minst følelsesmessige, vil det å gripe inn overfor foreldres omsorg – eller snarere: mangelfulle omsorg – for egne barn, være skakende for foreldrene; de kan oppleve det som et overgrep. Mens direkte berørte foreldre kan mene at barnevernet griper inn for ofte og med for lav terskel, eller ut fra en feilaktig vurdering i det konkrete tilfellet, kan storsamfunnet i saker som eksponeres i media ofte fremme motsatt kritikk, nemlig at barnevernet griper inn for sjeldent eller for sent, slik at barn utsettes for påkjenninger de burde ha sluppet og som det offentlige har et rettmessig ansvar for at de slipper.

Barnevernets samfunnsoppdrag om å sikre at barnets behov for og rett til beskyttelse er godt nok ivaretatt av dets nærmeste voksenpersoner, har dermed et preg av «-damned if you do and damned if you don’t». Som det vil fremgå i kapittel 14 nedenfor, er det grunn til å anta at barnevernets oppdrag i vår tid er blitt mer krevende enn tidligere. Det skyldes blant annet at samfunnsaktører som praktiserer paternalisme tilskrives stadig større bevisbyrde i et samfunn som tilstreber størst mulig grad av autonomi og symmetri i alle relasjoner. Barnevernets anseelse kan også bli skadelidende som følge av et misforhold mellom oppgaver og forventninger på den ene siden og faktiske ressurser og kompetanse på den andre, samt av enkeltsaker med stor medieoppmerksomhet der det fester seg et inntrykk av at barnevernet -avhengig av øynene som ser – har blamert seg ved å gjøre enten for mye eller for lite. Når det gjelder voksne som var utsatte som barn, er inntrykket at de ofte vil anklage barnevernet for å ha grepet inn for sent.

Fotnoter

1.

Felitti 2010, Kirkengen 2009, Rutter 1998, Rutter 2010. Se også vedlegget til Blindheim.

2.

Se vedlegget til Braarud, og vedlegget Blindheim.

3.

Roseby 2005

4.

Smith 2002

5.

Wolfe 2003, Groves 1999, Hammersley 2006

6.

Wolfe 1999, Finkelhor 2007

7.

Wolfe, 1999, Corby 2006, Jaffe 2003, Geffner 2003

8.

Davies 2005, Grych 2000, Graham-Bermann 2003

9.

Felitti 1998, Appell 1998

10.

Dyregrov 2008

11.

Finkelhor 2007

12.

Finkelhor 2007

13.

Felitti 1998

14.

Finkelhor 2007

15.

Felitti 1998, Wolfe 2003, McGee 2000, Kirkengen 2009

16.

Vedlegg Braarud og Blindheim

17.

Corby 2006, Geffner 2003

18.

Grøgaard 2007

19.

Haaland 2005

20.

Tronick 2007

21.

Meltzoff 2002

22.

Eriksen 2006

23.

Tronick 2007

24.

Tronick 2007, vedlegget av Braarud

25.

Rutter 2010

26.

Smith 2002

27.

Vedlegget av Braarud

28.

Brandtzæg 2011

29.

Fernea 1995

30.

Brandtzæg 2011

31.

Se også kapittel 8

32.

For mer informasjon, se Brandtzæg 2011

33.

Goldfarb 1945, Robertson 1952

34.

Bowlby 1951

35.

Rutter 2008

36.

Ainsworth 1973

37.

Main 1996, Brandtzæg 2011

38.

Brandtzæg 2011

39.

Smith 2010

40.

Roseby 2005

41.

Raundalen 2008

42.

Main 1990, Cassidy 2010

43.

Fonagy 2002, Brandtzæg 2011

44.

Brandtzæg 2011

45.

Brandtzæg 2011, Cicchetti 2006, se vedlegget til Blindheim

46.

Perry 2008 og 2009, Eisenberg 2005, Eisenberg 2010, Cicchetti 2006

47.

Smith 2008, Se vedlegget til Braarud

48.

Cicchetti 2006

49.

Eisenberg 2010

50.

Sallquist 2010, Di Giunta 2010

51.

Eriksen 2006, Raundalen 2009

52.

Mullender 2003, Kitzman 2003, Jaffe 2003

53.

Appell 1998, Levendosky 2001

54.

Heltne 2011

55.

Heltne 2011

56.

Gjerdåker 1980

57.

Holter 1975

58.

Sandvik 1979, Ericsson 2002

59.

Ericsson 2002, side 9

60.

Wolfe 1999

61.

Ustvedt 2000

62.

Unicef-Innocenti – Childhood in tranistion, 2009

63.

Stang 2007, side 37

64.

Smith 2008

65.

Smith 2008

66.

Smith 2010

67.

Se kapittel 6

68.

Ericsson 2002, Backe-Hansen 2001

69.

Smith 2002, Brandtzæg 2011

70.

Rutter 2010

71.

Rutter 2010

72.

Andenæs 2004, Egelund 2003

73.

Andenæs 2004, side 31

74.

Bratberg 2008, Buland 2007, Elstad 2008, Freudenberg 2007, Lorentzen 2008

75.

Clausen 2008

76.

SSB: http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/201101/04/art-2011-02-28-01.html

77.

Bailey 2009, Kerr 2009, Kovan 2009, Neppl 2009, Shaffer 2009

78.

Erickson 2002, Gelles 2005, Leifer 2004, West 2000

79.

Clausen 2008

80.

Larson 2008

81.

Black 1982, Caspi 2000

82.

Duncan 1994, Kiernan 2009, Hart 2005, Welsh Assembly Government 2011

83.

Webster-Stratton 1998, Kiernan 2009

84.

Mørch 2010

85.

Holm-Hansen 2007

86.

Oppedal i NOU 2009:22

87.

Lynch 1975

88.

Lysbakken på Atferdssenterets konferanse 25.10.2011

89.

Kirkengen 2009, Felitti 2010

90.

Berliner Morgenpost 2007

91.

Melton 2008

92.

Haugli 2008

93.

Haugli 2008

94.

Mysterud 2006

95.

Stang 2007, side 100

96.

Stang 2007, side 101

Til dokumentets forside