NOU 2015: 3

Advokaten i samfunnet — Lov om advokater og andre som yter rettslig bistand

Til innholdsfortegnelse

Del 7
Rettslig bistand fra andre enn advokater

28 Reguleringer for andre enn advokater som yter rettslig bistand

28.1 I hvilken grad bør det gis lovregler for andre enn advokater som yter rettslig bistand?

Utvalget har vurdert hvilke rammebetingelser som bør stilles for andre enn advokater som yter rettslig bistand.

Innledningsvis vil utvalget peke på at det er liten kontroll med den integrerte rettshjelpen som ytes med hjemmel i domstolloven § 218 femte ledd i dag. Når rettshjelp kan ytes innenfor alle typer virksomheter, både som integrert del av en annen ytelse, som del av en sammensatt ytelse eller uavhengig av et konkret hovedoppdrag, ligger ikke forholdene til rette for å kunne føre særlig tilsyn med rettshjelpen. Likevel har adgangen til å drive integrert rettshjelp tradisjonelt og historisk vært akseptert som en nødvendig forutsetning for å kunne drive den enkelte virksomhet. Mangel på kontroll har ikke vært en avgjørende innvending, og så langt utvalget har brakt på det rene, har heller ikke mangelen på kontroll med den integrerte rettshjelpen utgjort et problem.

Et annet utgangspunkt ved vurderingen av hvilke rammebetingelser som bør stilles for andre enn advokater, er at utvalgets forslag viderefører og utvider regelverket for og kontrollen med advokater. Den som vil ha sikkerhet for at rettslige råd gis av en juridisk kvalifisert person, innenfor de rammene og innenfor den kontroll som gjelder for advokatvirksomhet, kan søke bistand hos en advokat. Dette er tilsvarende som for det rettssøkende publikum i Danmark og Sverige, hvor utgangspunktet er at enhver har adgang til å yte juridiske tjenester, og hvor det er advokatene som er underlagt en omfattende lovregulering. I Danmark gjelder Lov om juridisk rådgivning for personer som yter juridiske tjenester til forbrukere. Loven fastsetter noen enkelte krav til tjenesteyteren, men er langt mindre omfattende enn de danske reglene for advokater. For eksempel er det ikke stilt krav om at tjenesteyteren skal ha forsikring, bare at det må opplyses om hvorvidt det foreligger ansvarsforsikring. Loven omfatter ikke et eget sanksjons- eller kontrollsystem for tjenesteyterne. Det er redegjort nærmere for denne loven i punkt 6.2. Etter utvalgets erfaring synes det som at det rettssøkende publikum oppfatter den forskjellen som finnes mellom reglene, kravene til og kontrollen med advokater og andre som ikke er advokater, og velger sine tjenesteytere etter behov.

Ut over rettshjelperene er utgangspunktet for personer og virksomheter som i dag kan yte rettshjelp i Norge, at disse ikke er underlagt noen særskilte regler for den rettshjelpen som ytes, eller noen form for tilsyns- eller disiplinærmyndighet. For den rettslige bistanden som ytes som en del av annen virksomhet, vil forutsetningen være at tjenesteyterne er kvalifiserte innenfor sine fagfelt og har kunnskap om regelverk og rettslige krav knyttet til faget. Det er reglene for den enkelte profesjon som sikrer at de tjenestene som ytes, også den rettslige bistanden, er av kvalifisert art. Dette forutsettes videreført i utvalgets forslag. For å skape forutberegnelighet og klare holdepunkter, foreslår utvalget at det i lovforslaget § 99 skal fremgå at den rettslige bistanden som ytes, er underlagt reglene for den virksomheten eller profesjonen vedkommende tjenesteyter opptrer innenfor.

Videre er det slik at alle som yter rettslig bistand, både advokater og andre typer tjenesteytere, er underlagt kravene som stilles i bakgrunnsretten, blant annet i avtale- og kontraktsretten og markedsføringsloven, og må opptre innenfor de rammene bakgrunnsretten setter. En tjenesteyter som har påtatt seg et oppdrag, vil for eksempel være underlagt prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold. Tjenesteyteren vil videre ha plikt til å levere i henhold til det som er avtalt. Ved vurderingen av hva som er avtalt, vil det ha betydning hva kunden hadde grunn til å forvente blant annet ut fra hva tjenesteyteren har forespeilet kunden. Leverer ikke tjenesteyteren i henhold til det som er avtalt, kan kunden gjøre gjeldende misligholdsbeføyelser. Blant annet vil den som har ytt bistand, kunne bli erstatningsansvarlig for feil i rådgivningen.

Profesjonsansvaret er tradisjonelt knyttet til de ulike gruppene frie profesjonsutøvere, som blant annet advokater, eiendomsmeklere og revisorer. Det synes imidlertid også å være slik at profesjonsnormen kan legges til grunn når det ytes rettslig bistand som ledd i næring. Dette antas å gjelde uansett om tjenesteyteren har advokatbevilling eller yter rettslig bistand på annet grunnlag.1 Det er imidlertid ikke gitt at ansvarsnormen er den samme for andre tjenesteytere som for advokatprofesjonen. Normen må antas å knytte seg til hvilket kompetansekrav som ligger til grunn for tjenesteyteren, fordi formålet med kompetansekravene er å sikre publikum tjenester av god kvalitet. I dansk og svensk juridisk teori er det argumentert for at det er oppdragets karakter og de dermed tilhørende bransjereglene som bør ligge til grunn for ansvarsbedømmelsen ved ulike typer rådgivningsansvar, med henvisning til at «[m]an er det, som man gør».2 Det refereres til begrepet «funksjonsansvar»;at funksjonen må være avgjørende for kundenes forventninger til rådgivning. Et annet begrep, «maskansvar», benyttes i svensk teori – en aktør som går inn i et marked og opptrer med for eksempel advokatens «maske», må også bære det profesjonsansvaret som følger med. Utvalget mener at tilsvarende løsning må gjelde i norsk rett. Personer som yter rettslig bistand, bør i utgangspunktet være underlagt en ansvarsnorm som, i likhet med hva som gjelder for advokater, er streng. Det vil imidlertid kunne være enkelte forskjeller i de konkrete kravene til oppdragsutførelsen. Det er flere eksempler i rettspraksis på at de yrkesetiske normene i reglene for god advokatskikk får betydning for fastleggelsen av advokatens forpliktelser.3 Dette regelverket kan ikke gis direkte anvendelse for andre yrkesutøvere. Enkelte bestemmelser bør imidlertid antakelig anses å reflektere en mer generell norm for hva som utgjør god rettslig bistand, slik som for eksempel advokatforskriften kapittel 12 punkt 3.1.2 første punktum, som fastsetter at advokaten «skal gi råd til klienten og ivareta hans interesser raskt, samvittighetsfullt og påpasselig».

Videre vil reglene i markedsføringsloven, om kontroll med markedsføring, handelspraksis, avtalevilkår i forbrukerforhold og krav til god forretningsskikk, sette rammer for juridiske tjenesteyteres virksomhet og gi vern for det rettssøkende publikum.

I direktiv 2013/11/EU stilles det krav om at det fra 2015 må etableres et alternativt tvisteløsningstilbud for alle typer kontraktuelle krav i forbrukerforhold. Som det fremgår av lovforslaget, foreslår utvalget derfor et eget tvisteløsningsorgan for tvister mellom forbrukere og advokater. Det må også etableres alternative tvisteløsningsordninger for personer som yter rettslig bistand uten å være advokater. Slik utvalget har oppfattet det, tar Barne- og likestillingsdepartementet sikte på å etablere en felles tvisteløsningsordning for enkelte typer forbrukerkontrakter der det ikke finnes egne ordninger for den aktuelle sektoren. Det må antas at tjenestene fra juridiske tjenesteytere som ikke er advokater, underlegges dette organet. Dersom det på sikt skulle vokse frem en bransje av juridiske tjenesteytere som ikke er advokater, kan bransjen selv eller lovgiveren ta initiativ til å etablere et særlig tvisteløsningsorgan for slike tjenestekontrakter.

Som eksempler på reguleringer som utgjør en del av bakgrunnsretten for både advokater og andre som yter rettslig bistand, nevnes også personopplysningsloven. Loven gjelder for all behandling av personopplysninger, det vil si informasjon, opplysninger og vurderinger som kan som kan identifisere en person. Loven skal beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket når personopplysninger innhentes eller registres.

Etter utvalgets syn vil bakgrunnsretten ivareta det rettssøkende publikums interesser. Det er utvalgets oppfatning at det ville være svært krevende å utarbeide regler for alle som yter rettslig bistand. Det vil ikke være en ensartet gruppe, verken når det gjelder kvalifikasjoner, type virksomhet, formål, omfang eller andre parametere. Utvalget foreslår imidlertid enkelte rammer, herunder en regulering av og grenser for hvordan tjenesteyterne kan markedsføre seg og sin virksomhet. Videre foreslås en forbudsregulering som skal være en «sikkerhetsventil» for de tilfellene hvor det er behov for å beskytte samfunnet eller den enkelte borger mot personer eller tjenesteytere som opptrer uforsvarlig.

28.2 Regler om tittelbruk, yrkesbetegnelser mv.

Utvalget mener at det bør være klare regler for hvordan de som yter rettslig bistand kan markedsføre seg og sin virksomhet. Når det foreslås å åpne for at enhver kan yte rettslig bistand, er det etter utvalgets mening særlig viktig med regler som sikrer det rettssøkende publikum korrekt informasjon om kvalifikasjonene til den som tilbyr den rettslige bistanden. Å søke rettslig bistand hos en person som ikke har kvalifisert juridisk kompetanse, vil kunne innebære risiko for at kundens interesser ikke ivaretas. Det bør derfor gis regler som forhindrer at det rettssøkende publikum får feil forventninger til tjenesteyteren eller til hvilket rammeverk tjenesteyteren er underlagt. Det bør ikke være rom for tvetydig eller uklar markedsføring eller kommunikasjon som kan skape usikkerhet for det rettssøkende publikum. Utvalget foreslår derfor at det fremkommer av loven at det bare er advokater og jurister som kan benytte titlene «advokat» og «jurist». Videre bør det fremgå av loven at det er forbudt å villede ved uriktig bruk av slike titler eller å gi uriktig inntrykk av at man har kvalifikasjoner som advokat eller jurist.

Utvalget peker imidlertid på at det både for jurister og andre som driver virksomhet i form av å yte rettslig bistand, må være en reell adgang til å markedsføre sine tjenester. Reguleringer som griper inn i adgangen til markedsføring, vil i realiteten kunne få virkning som adgangsbegrensninger. Dette var situasjonen i Danmark, hvor det tidligere det gjaldt et markedsføringsforbud for juridiske tjenesteytere. Forbudet ble opphevet i 2006. Se nærmere om dette i punkt 6.2. Det er ikke ønskelig fra utvalgets side at skranker for markedsføringen skal få virkning som en adgangsbegrensning til markedet. Med forslaget om et forbud mot å gi uriktig inntrykk av at man har en tittel eller innehar kvalifikasjoner man ikke har, søker utvalget primært å hindre forvekslingsfare. I den konkrete vurderingen av om for eksempel bruk av en stillingsbeskrivelse eller yrkesbetegnelse gir et uriktig inntrykk, må det tas høyde for at tjenesteytere som driver med rettslig bistand, skal kunne gi uttrykk for sine kvalifikasjoner og for innholdet i tjenestene de yter. Utvalget viser til at markedsføringslovens regler og praksis etter denne loven vil kunne være til veiledning.

28.3 Mulighet for å frata personer retten til å yte rettslig bistand

Utvalget har vurdert behovet for en adgang til å kunne frata personer retten til å yte rettslig bistand. Lovforslaget legger opp til at det grunnleggende utgangspunktet er at enhver kan yte rettslig bistand. Et forbud vil derfor være en innskrenkning i den alminnelige handlefrihet. I NOU 2003:15 Fra bot til bedring er det pekt på prinsipielle betenkeligheter ved å innskrenke den alminnelige handlefriheten ved administrative vedtak.4 Utvalget peker på at spørsmålet om å innføre en adgang til å ilegge forbud mot å yte rettslige bistand imidlertid bør ses i sammenheng med at det etter gjeldende rett nettopp foreligger en generell innskrenkning av handlefriheten gjennom rettshjelpsmonopolet. Utvalgets forslag innebærer at den alminnelige handlefriheten utvides i forhold til dagens ordning.

Bakgrunnen for reglene om rettshjelpsmonopolet og reglene i domstolloven § 218, jf. § 220, var at det rettssøkende publikum skulle sikres kvalifisert rettshjelp. De hensynene som begrunner det generelle forbudet etter dagens ordning, tilsier at det bør være mulig å forby aktører som opptrer uforsvarlig, å yte rettslig bistand. En slik bestemmelse kan være en sikkerhetsventil som vern mot ukvalifisert rettshjelp innenfor et marked som ikke er særskilt regulert. Et godt stykke på vei vil bakgrunnsretten fastsette plikter og begrensninger for dem som tilbyr rettslig bistand, og gi vern for personer som søker rettslig bistand på markedet utenfor advokattjenester. Utvalget mener imidlertid det er behov for beskyttelse også ut over den alminnelige bakgrunnsretten, og foreslår derfor at det gis adgang til å forby aktører å yte rettslig bistand hvis virksomheten utøves på uforsvarlig måte. Det vises til utvalgets merknader til § 101 i lovforslaget, blant annet om terskelen for å ilegge et slikt forbud.

Formålet med en slik forbudsregulering vil være er å beskytte samfunnet og den enkelte mot tjenesteytere som opptrer uforsvarlig og useriøst. Slik opptreden kan først og fremst skade interessene til mottakeren av den rettslige bistanden, som stoler på rådene som gis. I tillegg peker utvalget på at uforsvarlig opptreden på vegne av en part i en sak eller en prosess som involverer andre, vil kunne få konsekvenser for motparter, for eksempel ved at forhold urettmessig blir forfulgt eller ved unødvendige og ressurskrevende avsporinger. Dette vil kunne påføre både parten og motparten større belastning og større sakskostnader. Utvalget understreker at formålet med en forbudsregulering dermed ikke vil være pønalt, selv om det klart nok vil måtte ses hen til den klanderverdige opptreden og eventuelle lovbrudd vedkommende som ilegges forbudet, har utøvet.

I utvalgets vurderinger har det også vært et sentralt hensyn at de som yter rettslig bistand på en forsvarlig og lovlig måte, skal ha en berettiget forventning om at det reageres på uforsvarlig opptreden. En regulering som åpner for å gripe inn overfor uforsvarlig opptreden, vil også kunne bidra til å styrke omdømmet til juridiske tjenesteytere som ikke er advokater.

28.4 Vurdering av tvungen ansvarsforsikring

Utvalget har vurdert om det bør gis regler om ansvarsforsikring for andre personer enn advokater som yter rettslig bistand. For å sikre at tjenesteyteren kan dekke kundens økonomiske tap som følge av mangelfull eller på annen måte sviktende ytelse, vil en mulighet være å kreve ansvarsforsikring eller sikkerhetstillelse for den som skal yte juridiske tjenester. I de tilfellene hvor det ytes rettslig bistand som næringsvirksomhet, vil kunden ha en berettiget forventning om at ytelsen skal holde mål. Et krav om forsikring kan også forhindre at enkelte useriøse aktører som ikke ønsker eller er i stand til å få en forsikringsavtale, etablerer seg som tilbydere av rettslig bistand.

Det er imidlertid en del ulemper ved å innføre en obligatorisk ansvarsforsikring. For det første vil det være problematisk å trekke grensen for hva som er rettslig bistand og hva som er annen bistand, som det ikke vil være forsikringsplikt for. Problemene med å trekke denne grensen er en del av begrunnelsen for å oppheve rettsrådsmonopolet, jf. punkt 8.2.4, og utvalget ønsker ikke å legge opp til reguleringer som medfører at problemstillingen likevel aktualiseres.

Videre peker utvalget på at innføring av en plikt til ansvarsforsikring også burde omfatte et kontrollsystem, for å sørge for at plikten blir etterlevd og at publikum kan gå ut fra at tjenesteyteren er ansvarsforsikret. Det ville ikke være naturlig å legge en slik oppgave til Advokatsamfunnet, ettersom Advokatsamfunnet ikke bør ha myndighet over andre enn advokater. Slik kontroll vil være kostnadskrevende og vil være særlig utfordrende og ressurskrevende ettersom plikten ikke retter seg mot en konkret bransje eller bestemte typer virksomheter.

Utvalget antar at en rekke av de som i dag yter integrert rettshjelp, allerede vil ha forsikringsplikt etter andre regler. For en del av disse vil den rettslige bistanden være integrert som en del av en virksomhet som tjenesteyteren har ansvarsforsikring for. Etter utvalgets oppfatning, må det kunne forutsettes at ansvarsforsikringen da også dekker erstatningsbetingende feil ved den rettslige bistanden.

Det vil uansett være i tjenesteyterens interesse å ha en ansvarsforsikring, og det må antas at i alle fall seriøse aktører vil sørge for å være ansvarsforsikret. Til dette kan det innvendes at det er de useriøse aktørene som er det største problemet. Utvalget er enig i denne innvendingen, men peker på at det er tvilsomt hvor god beskyttelse en forsikringsplikt vil gi mot de useriøse aktørene. Disse kan for eksempel tenkes å utnytte den glidende grensen mellom når det ytes rettslig bistand, og når det ytes tjenester som ikke er forsikringspliktige, ved å innrette virksomheten og tjenestene slik at de oppfattes å gå klar av forsikringsplikten.

En generell forsikringsplikt for rettslig bistand vil kunne by på rettslige og bevismessige problemer, og det vil antakelig være rettsteknisk vanskelig å håndheve en slik forsikringsplikt. Utvalget har derfor kommet til at problemet med de useriøse aktørene som står i fare for å skade sine kunders interesser, heller bør løses ved at det er adgang til å frata dem retten til å yte rettslig bistand etter lovutkastet § 101. Utvalget peker på at mangel på ansvarsforsikring etter omstendighetene kan være relevant som del av vurderingen av om personen «yter rettslig bistand på en forsvarlig måte og det er utilrådelig at vedkommende fortsetter å yte slik bistand» etter lovforslaget § 101.

Heller ikke i Danmark, hvor det er gitt en egen lov om juridisk rådgivning, er det pålagt forsikringsplikt for andre juridiske tjenesteytere enn advokater. Utvalget viser til at det i Sverige har vokst frem en egen bransje for juristbyråer, med en bransjeorganisasjon som har fastsatt et eget etisk regelverk og andre reguleringer. I den grad en tilsvarende bransje vil vokse frem i Norge, er det grunn til å tro at det på samme måte vil vokse frem bransjeorganisasjoner som vil ha interesse av å sørge for at tjenesteyterne opptrer seriøst, og at det vil kunne bli utviklet egne bransjenormer, bransjeregler og standarder. Dette vil i så fall kunne avhjelpe et behov for lovreguleringer, som for eksempel regulering av en forsikringsplikt.

Etter en avveining av fordeler og ulemper ved å innføre tvungen ansvarsforsikring for alle som yter rettslig bistand, mener utvalget at det i for stor grad er ulemper ved et slikt forslag, og at en innføring av forsikringsplikt derfor bør avventes. En slik plikt bør heller vurderes innført dersom det i praksis skulle vise seg å bli behov for dette.

Som ellers, vil det beste forebyggende tiltaket være at publikum passer på å forholde seg til de seriøse aktørene med gode referanser. Utvalget viser til at for eksempel nettportaler som «svartelister» de useriøse aktørene, antakelig vil være et godt virkemiddel, men antar at slike tiltak kan vokse frem etter privat initiativ, eller etter initiativ fra forbrukermyndigheter. For øvrig bør slike tiltak antakelig ha et generelt nedslagsfelt, og ikke bare være rettet mot personer som yter rettslig bistand.

28.5 Taushetsplikt og regler om bevisfritak for andre enn advokater som yter rettslig bistand

28.5.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det ikke fastsatt noen generell taushetsplikt for personer som yter rettshjelp uten å være advokat. Domstolloven § 218 tredje ledd fastsetter taushetsplikt for den som yter rettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd, det vil si for rettshjelpere, for personer med utdannelse innenfor spesielle områder som har tillatelse til å yte rettshjelp på området, for revisorer når de bistår med utferdigelse av selvangivelser, næringsoppgaver, skatteklager og andre henvendelser til skattemyndighetene, og for utenlandske advokater når de yter rettshjelp. Taushetsplikten gjelder overfor uvedkommende om det de i forbindelse med rettshjelpvirksomheten får vite om noens personlige forhold eller drifts- og forretningsforhold, dersom ingen berettiget interesse tilsier taushet. Brudd på denne taushetsplikten kan straffes etter domstolloven § 234 andre ledd bokstav a, med bøter eller fengsel inntil tre måneder ved forsettlig overtredelse og med bøter ved uaktsom overtredelse eller medvirkning.

For den som yter integrert rettshjelp i medhold av domstolloven § 218 femte ledd, gjelder det ingen taushetsplikt etter domstolloven. Vedkommende vil imidlertid kunne være underlagt taushetsplikt etter profesjonsregelverket for sin hovedvirksomhet. Heller ikke den som yter rettshjelp på vegne av stat og kommune, jf. domstolloven § 218 sjette ledd, er underlagt taushetsplikt etter domstolloven. Vedkommende vil imidlertid være underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven.

Tvisteloven § 22-5 andre ledd fastsetter en bevisfritaksregel for det som er «betrodd noen under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd eller lignende virksomhet». Det vil bero på rettens skjønn om fritak skal gis. Samme bevisfritaksregel gjelder i straffesaker, jf. straffeprosessloven § 121.

Alternativet «lignende virksomhet» i tvisteloven § 22-5 andre ledd innebærer at retten kan beslutte bevisfritak for betroelser skjedd under ytelse av rettshjelp etter domstolloven § 218 femte og sjette ledd. I forarbeidene til tvisteloven er det forutsatt at retten vil frita for vitneplikt om betroelser som etter sin art i det vesentlige tilsvarer de typer betroelser som er omfattet av bevisforbudsregelen i § 22-5 første ledd.5 Rettspraksis etter denne bestemmelsen, og etter den tilsvarende regelen i straffeprosessloven § 119, blir dermed relevant ved vurderingen av om det er adgang til å gi bevisfritak. Utvalget antar at et tilsvarende utgangspunkt bør legges til grunn etter straffeprosessloven § 121. Dersom retten ikke innvilger bevisfritak, kan retten i sivile saker pålegge de tilstedeværende taushetsplikt og la beviset bli ført for lukkede dører, jf. tvisteloven § 22-12 andre ledd andre punktum. Etter straffeprosessloven § 121 andre punktum skal retten gi pålegg om taushetsplikt og beslutte lukkede dører dersom vitnet krever det. Både i sivile saker og straffesaker er det imidlertid naturlig at spørsmålet om lukkede dører og pålegg om taushetsplikt blir reist av retten dersom vitnet ikke selv gjør det.6 For øvrig vil den som yter rettshjelp uten advokatbevilling, kunne være underlagt taushetsplikt i forbindelse med et konkret oppdrag eller en bestemt sak eller opplysning. På samme måte som for advokater og andre aktører i retten, vil retten for eksempel kunne treffe beslutninger om at opplysninger undergis taushetsplikt.

Etter straffeprosessloven § 95 er det er adgang til å oppnevne «en annen skikket person» som forsvarer såfremt retten gir særskilt tillatelse til det. Det følger av straffeloven 1902 § 144 og straffeloven 2005 § 211 at forsvarere i straffesaker er underlagt den yrkesmessige taushetsplikten som gjelder for advokater. Dette gjelder uavhengig av om forsvareren har advokatbevilling. Reglene for bevisforbud vil gjelde på samme måte for betroelser til forsvarere uten advokatbevilling som overfor advokater.

28.5.2 Utvalgets vurderinger – reglene om taushetsplikt for andre enn advokater som yter rettslig bistand

Som ledd i utvalgets forslag om at det skal være en generell adgang til å yte rettslig bistand, oppheves bestemmelsen i domstolloven § 218, herunder bestemmelsen om taushetsplikt i tredje ledd. Når det gjelder de gruppene som i dag er underlagt taushetsplikt etter domstolloven § 218 tredje ledd, vil forholdene etter utvalgets forslag være som følger: De særskilte ordningene med rettshjelpere og tillatelse til å yte rettshjelp innenfor spesielle områder på bakgrunn av spesiell utdanning, jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 1 og 3, oppheves. Personer som har tilhørt denne gruppen, vil kunne yte rettslig bistand uten særskilt hjemmel. Revisorer vil etter forslaget kunne yte rettslig bistand uten særskilt hjemmel. Adgangen til å yte rettslig bistand for utenlandske advokater er regulert i lovforslaget § 7. De underlegges samme taushetsplikt som gjelder for advokater ellers.

Utvalget foreslår ikke å innføre en generell taushetspliktsbestemmelse for alle som yter rettslig bistand. At de som yter rettslig bistand, ikke er underlagt en generell taushetsplikt, vil være i tråd med løsningen i gjeldende rett for personer som yter integrert rettshjelp, og personer som yter rettshjelp på vegne av stat og kommune uten å ha advokatbevilling.

For revisorer som yter rettslig bistand og som etter gjeldende rett er omfattet av taushetsplikten i domstolloven § 218 tredje ledd, antar utvalget at taushetsplikt vil følge av revisorloven § 6-1. Også for andre grupper eller profesjoner som yter rettslig bistand som del av en annen virksomhet, vil taushetsplikten kunne ivaretas i det særskilte regelverket for disse gruppene. I lovforslaget § 99 er det tatt inn en regulering om at de regler som ellers gjelder, skal få anvendelse ved rettslig bistand som ytes som ledd i annen virksomhet eller som ledd i utøvelsen av en annen profesjon eller et annet yrke.

Når det gjelder jurister uten advokatbevilling, antar utvalget at taushetsplikt normalt vil bli ivaretatt ved avtale mellom tjenesteyteren og kunden. Men også i fravær av en slik avtale vil det ut fra tjenestens karakter og ut fra kravet til lojalitet i kontraktsforhold kunne følge en forpliktelse for vedkommende som yter rettslig bistand, til å bevare taushet om opplysningene fra kunden. I den grad det vokser frem en bransje og hvor det utvikles et regelverk for bransjen, antar utvalget at regler om taushetsplikt vil være en naturlig del av et slikt regelverk. Se nedenfor om utvalgets forslag om å videreføre reglene om at det kan gis bevisfritak for det som er betrodd noen som yter rettslig bistand.

28.5.3 Utvalgets vurderinger – reglene om bevisfritak

Utvalget foreslår å videreføre innholdet i dagens regler om at retten kan gi bevisfritak etter tvisteloven § 22-5 andre ledd og straffeprosessloven § 121 for «rettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd eller lignende virksomhet». Utvalget foreslår at regelen skal gjelde for alle som yter rettslig bistand etter lovforslaget kapittel 11.

Fotnoter

1.

Viggo Hagstrøm, Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo 2011, s. 468.

2.

Stig Jørgensen, Et funktionsbestemt professionsansvar, Aarhus 2001, s. 13. Se for øvrig Fredric Korling, Rådgivningsansvar: särskilt avseende finansiell rådgivning och investeringsrådgivning, Stockholm 2010 s. 641 flg.

3.

Se for eksempel Rt. 2001 s. 1702.

4.

Se Sanksjonsutvalgets betraktninger om dette i NOU 2003: 15 s. 177.

5.

NOU 2001: 32 Bind B s. 960.

6.

Hans Kristian Bjerke, Erik Keiserud og Knut Erik Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave, Oslo 2011, s. 472.

Til toppen
Til dokumentets forside