NOU 2017: 4

Delingsøkonomien — – muligheter og utfordringer

Til innholdsfortegnelse

3 Hva er delingsøkonomi?

3.1 Den nye økonomien

De siste årene har «delingsøkonomi» i økende grad blitt brukt som betegnelse på en rekke nye økonomiske aktiviteter, i første rekke digitale plattformer som på ulike måter formidler kontakt mellom selgere og kjøpere av enkelte typer tjenester og utleie. Deling i seg selv er ikke et nytt fenomen, ettersom biblioteker, deling av ferieboliger med videre har eksistert lenge. Begrepet delingsøkonomi blir imidlertid brukt om nye former for deling eller formidling som foregår digitalt og har et forretningsmessig formål.

Det er krevende å sette opp en definisjon som entydig fanger opp alle de typene økonomiske aktiviteter som kan forstås under begrepet delingsøkonomi, og som samtidig avgrenser mot tradisjonell tjenesteproduksjon. Det har også vært framsatt kritikk mot å bruke «delingsøkonomi» som begrep på aktiviteter som er forretningsmessig motivert og i liten grad innebærer deling uten vederlag. «Formidlingsøkonomi» og «samhandlingsøkonomi» er begreper som også brukes om samme og tilstøtende fenomener.

Utvalget har, blant annet fordi begrepet er vel innarbeidet, likevel valgt å omtale de nye økonomiske aktivitetene som delingsøkonomi. I begrepet «deling» legger utvalget først og fremst at tjenesten muliggjør økt utnyttelse av en ressurs. Det varierer både hva slags ressurs som «deles» og i hvor stor grad det tas betalt for delingen. Innledningsvis drøfter utvalget derfor hvordan de aktivitetene som ofte betegnes som delingsøkonomi skal forstås, og hvordan begrepet delingsøkonomi benyttes i denne utredningen.

3.1.1 Kjennetegn ved delingsøkonomi

Et sentralt kjennetegn ved aktivitetene som her omtales som delingsøkonomi er at en tredjepart formidler kontakt mellom tilbyder og etterspørrer. Tredjeparten opererer som en plattform der tilbyder og etterspørrer kobles. Plattformen er digital og i mange tilfeller en mobilapplikasjon. Plattformløsningen reduserer kostnadene ved transaksjoner gjennom at det blir lettere for tilbyder og etterspørrer å finne hverandre. De reduserte transaksjonskostnadene gjør at handel kan foregå på nye måter og på nye områder.

Noen plattformer benytter GPS eller data fra tidligere transaksjoner til å koble tilbydere og etterspørrere som passer hverandre. Det varierer mellom plattformene om plattformen velger eller foreslår hvem som kobles med hverandre (tilfellet for Uber), eller om brukerne av tjenestene selv finner hverandre på plattformen (tilfellet for Airbnb).

Delingsøkonomiselskapene tilbyr svært ofte en betalingsløsning og et tilbakemeldingssystem for både tilbydere og etterspørrere. I noen tilfeller fjerner også selskapet tilbydere eller etterspørrere som har fått dårlige omtaler. Tilbakemeldingssystemet bidrar til at kundene kan ha høyere tillit til tjenestetilbyderen. En del plattformselskaper har også et system for omtaler av kundene, slik at tilbyderne kan velge gode og trygge kunder. Dette kan være viktig ved eksempelvis utleie av rom i egen bolig. En trygg betalingsløsning, et velfungerende tilbakemeldingssystem og informasjon om posisjon, pris med videre er ofte nødvendige faktorer for at risikoen og kostnaden for tilbydere og etterspørrere blir tilstrekkelig lave til at transaksjoner kan gjennomføres gjennom plattformen. Tilbakemelding er imidlertid ingen garanti for gode løsninger. Brukernes anmeldelser er basert på subjektive vurderinger, og en kan ikke utelukke at negative tilbakemeldinger kan føre til utestengelse på usaklig grunnlag, eller at eksempelvis risiko i utførelse av en tjeneste ikke blir oppdaget av kundene og dermed ikke reflekteres i anmeldelsene. For mange delingsøkonomitjenester er forholdet mellom tilbyder og etterspørrer midlertidig. Det er ofte lett å bytte mellom forskjellige tilbydere innenfor samme plattform, slik at det kan oppnås direkte kontakt mellom forskjellige tilbydere og etterspørrere på forskjellige tidspunkter.

Et annet sentralt element er at delingsøkonomitjenestene på ulike måter øker bruken av underutnyttede ressurser. I hovedsak foregår dette gjennom utleie av bolig og eiendeler eller personer som utfører tjenester ved siden av en hovedbeskjeftigelse. Når det blir lettere for tilbydere og etterspørrere å finne hverandre, kan utleie foregå på områder der det tidligere var for store kostnader forbundet med å finne og stole på hverandre. Delingen kan være priset, men poenget er at ressursen ville blitt mindre utnyttet uten den innhentingen og utvekslingen av informasjon som muliggjøres av plattformen. Mens eksempelvis hytter og biler tidligere relativt enkelt kunne deles mellom venner og naboer, gjør plattformene det mulig å koble folk som har motsvarende behov uten at de kjenner hverandre. Den nye typen kobling som skjer gjennom plattformene, kan i første omgang øke omfanget av deling og utleie. Aktiviteten i seg selv behøver ikke være ny, men omfanget kan bli større enn tidligere. Eksempler på bruk av underutnyttede ressurser gjennom utleie på en plattform kan være bil gjennom Nabobil.no, rom gjennom Airbnb og verktøy gjennom Leieting.no, se boks 3.1.

Boks 3.1 Eksempler på delingsøkonomiselskaper1

Overnatting

Airbnb, Couchsurfing

Transport

Uber, Lyft, Blablacar, Nabobil.no2, Nimber2

Eiendeler

Leieting.no2

Fysiske tjenester

Jobbr2, FINN Småjobber2, Weclean2, Task Rabbit

Digitale tjenester

Amazon Mechanical Turk, Upwork,

Kunnskap

Skillshare

Kapital

LendingClub, Funding Circle

Innsatsfaktorer

Gelato Group2

1 Basert på et lignende oppsett i Blix (2015).

2 Selskapet er norsk.

Delingsøkonomiplattformer baseres ofte på å koble person til person, og omtales derfor på engelsk som en tjeneste for «peer-til-peer» p2p).1 Betegnelsen kan oversettes til person-til-person. I mange tilfeller er det to privatpersoner som samhandler gjennom plattformen, mens tradisjonell virksomhet i stor grad er basert på en profesjonell tilbyder og en ikke-profesjonell etterspørrer. I tillegg finnes det plattformer som kobler bedrift til bedrift (b2b), bedrift til person (b2p) eller person til bedrift (p2b), se figur 3.1. De forskjellige koblingene kan møte forskjellige regulatoriske utfordringer.

Figur 3.1 Forhold mellom plattform, personer og bedrifter

Figur 3.1 Forhold mellom plattform, personer og bedrifter

Kilde: Finansdepartementet

Delingsøkonomiselskaper kan ha en viss grad av kontroll over produksjonen, og for noen plattformer kan det være uklart om selskapet tilbyr bare en formidlingstjeneste eller om tjenestetilbudet er en integrert del av plattformen. De mest kjente delingsøkonomiselskapene anser ikke selv tjenestetilbyderne som ansatte i selskapet, og plattformene eier ikke produksjonsmidlene. På den annen side kan delingsøkonomiselskapene på ulike måter utøve kontroll over produksjonen ved hjelp av finansiering, rådgivning av tjenestetilbydere med videre. Variasjoner i organisering av produksjonen i hierarkiske strukturer (bedrifter) eller markedet er omtalt i punkt 4.1 mens ansettelse eller selvstendige oppdrag og kontroll over produksjonen er drøftet i kapittel 5.

Delingsøkonomiselskaper er blitt mer framtredende innenfor noen markeder enn andre. Typiske eksempler2 på markeder der delingsøkonomiselskaper opererer er:

  • Eiendom/eiendeler: overnatting og utleie

  • Andre tjenester: renhold

  • Transport: kjøring med personbil eller varebil

  • Immaterielle goder: kunnskap

  • Innsatsfaktorer: maskiner

Det eksisterer mange forskjellige typer delingsøkonomiselskaper. Et skille mellom ulike typer delingsøkonomiselskaper kan være mellom plattformer som legger til rette for deling med eller uten arbeid involvert. Imidlertid er dette et skille som i noen grad blir visket ut av at mange utleiere av eiendom eller eiendeler også tilbyr arbeid tilknyttet utleien, for eksempel for å gjøre det godt i tilbakemeldingssystemet. Et annet skille kan være hvilken næring eller hvilket marked aktørene operer innen. Noen selskaper opererer i flere markeder, men så langt er det heller et fellestrekk ved mange delingsøkonomiselskaper at de formidler ett eller flere nærliggende produkter. Under følger noen eksempler på delingsøkonomiselskaper sortert etter hvilke type markeder tilbyderen stort sett opererer i.

3.1.2 Definisjon av delingsøkonomi

Utvalget vil i det videre benytte følgende definisjon av begrepet delingsøkonomi:

Med delingsøkonomi mener utvalget økonomisk aktivitet som formidles gjennom digitale plattformer som legger til rette for ytelse eller utveksling av tjenester og kompetanse, eiendeler og eiendom, ressurser eller kapital, uten å overføre eierrettigheter og i hovedsak mellom privatpersoner.

Grunnlaget for denne definisjonen er at delingsøkonomiselskapet gjennom plattformen legger til rette for tjenester eller utleie mellom andre, heller enn egenproduksjon. Videre presiseres det at eierrettigheter ikke overføres. Grunnen til dette er at utvalget ser delingsøkonomi som i hovedsak å øke tilgang til varer og tjenester framfor eierskap til varer og produksjonsmidler. Derfor er kjøp og salg av varer over en digital plattform holdt utenfor definisjonen, og plattformer som Finn.no og eBay er ikke vurdert nærmere i denne utredningen. Bestillings- og plattformstjenester som Spotify og Netflix anses heller ikke å falle innenfor definisjonen av delingsøkonomi. Selv om det kan argumenteres for at ikke-kommersielle aktører som Wikipedia og Couchsurfing omfattes av definisjonen, vil slike selskaper i hovedsak ikke bli vurdert da disse i liten grad medfører regulatoriske utfordringer. Mest oppmerksomhet er rettet mot tjenester der koblingen er fra privatperson til privatperson, ettersom disse oftest vil innebære de største regulatoriske utfordringene knyttet til arbeidsliv, forbrukerrettigheter og skatt. I tjenester der koblingen skjer mellom bedrifter (business-to-business eller b2b) er slike problemstillinger ikke like framtredende, og b2b er derfor lite behandlet. Derimot er det grunn til å vente at det i b2b-segmentet kan oppstå en del spørsmål etter konkurranseloven. Utvalget legger til grunn at dagens konkurranselov kan håndtere slike problemstillinger.

Utvalget har i kapitlene 4−8 vektlagt de regulatoriske utfordringene som følger av delingsøkonomien. Selskaper og problemstillinger som ikke passer direkte under definisjonen av delingsøkonomi er likevel i noen grad vurdert der det er relevant for de regulatoriske utfordringene. Boks 3.2 oppsummerer noen definisjoner av delingsøkonomi som er benyttet av andre.

Boks 3.2 Eksempler på definisjoner

Definisjoner og karakteristikker ved delingsøkonomien er forsøkt oppsummert i flere artikler og rapporter. Noen eksempler følger:

  • Blix (2015): The sharing economy is characterized by: 1. An idle resource for sale – either a physical good, knowledge or a service, 2. Someone willing to buy said service or resource, 3. A digital platform that matches buyer and seller with a very low transaction charge.

  • Europakommisjonen (2016a): The term «collaborative economy» refers to business models where activities are facilitated by collaborative platforms that create an open marketplace for the temporary usage of goods or services often provided by private individuals. The collaborative economy involves three categories of actors. Collaborative economy transactions generally do not involve a change of ownership and can be carried out for profit or non-profit.

  • Felländer, Ingram og Teigland (2015): Driven by digitalization, the sharing economy involves the peer-to-peer exchange of tangible and intangible slack (or potential slack) resources, including information, in both global and local contexts. This mediated exchange tends to reduce transaction costs for users by replacing third-party intermediaries with digital platforms. However, the elimination of third-party intermediaries means that risks are often borne by the providers and consumers of resources rather than by a central actor.

  • Produktivitetskommisjonen (NOU 2016: 3): Delingsøkonomi kjennetegnes gjerne ved at mobilbaserte applikasjoner gjør det enklere, billigere og raskere for tilbydere og kunder å finne hverandre. Dette blir også omtalt som formidlingsøkonomi eller plattformøkonomi, ettersom det er formidlingen eller plattformen, og ikke delingen, som særlig skiller disse tjenestene fra andre tjenester.

  • Sundararajan (2016): 1. Largely market based, 2. High-impact capital, 3. Crowd – based networks, 4. Blurring lines between personal and professional, 5. Blurring lines between fully employed and casual labor.

  • World Economic Forum (2015): Technology enabled, preference for access over ownership, peer to peer, sharing of personal assets (versus corporate assets), ease of access, increased social interaction, collaborative consumption and openly shared user feedback (resulting in increased trust). Not all are present in every sharing economy transaction.

  • Wosskow (2014): Online platforms that help people share access to assets, resources, time and skills.

3.1.3 Begrepsbruk: plattformer, bestillingsøkonomi og gig-økonomi

Plattformer defineres gjerne ved at de legger til rette for interaksjon mellom brukere. Det skilles dermed mellom tilretteleggere og produsenter av selve tjenesten. For en plattform skapes produktet helt eller delvis av brukerne av plattformen og ikke bare av plattformselskapet.

«Plattformøkonomi» dekker delingsøkonomi, men er videre definert fordi det også omfatter transaksjoner som innebærer overdragelse av eiendomsrett og varige relasjoner mellom partene over plattformen. Nettbutikker og medietjenester som leveres over internett, vil kunne være plattformøkonomi. Eksempler på plattformøkonomi er følgende (ikke uttømmende):

  • Medieplattformer (nettaviser, Netflix, Spotify)

  • Sosiale plattformer (Facebook)

  • Betalingsplattformer (kredittkortselskaper)

  • Plattformer for kjøp og salg av varer (FINN.no)

  • Plattformer for tjenester og utleie (deling)

Dette betyr at mye av det som kan omtales som plattformøkonomi, vil falle utenom utvalgets mandat.

EU unngår å bruke begrepet delingsøkonomi, og benytter i stedet begrepet «kollaborativ økonomi». Innholdet i dette begrepet er langt på vei det samme som det utvalget legger til grunn.

«Gig-økonomi» brukes for å framheve nye former for arbeidsrelasjoner, der oppdragstakere går fra et oppdrag (gig) til et annet i stedet for å ha et fast arbeidsforhold. Dette dekker ikke delingsøkonomitjenester der det i mindre grad utføres arbeid, som ved utleie av eiendom. En del gig-økonomiaktivitet foregår kun digitalt og over landegrenser, ved å knytte personer eller bedrifter med behov for en tjeneste med personer som er villige til å utføre tjenesten via eller på plattformen. Eksempler er Amazon Mechanical Turk og TaskRabbit. Det kan derfor være noe tvil om dette kan klassifiseres under delingsøkonomi, ettersom det har karakter av en vanlig underleveranse eller konkurranseutsetting av oppdrag.

«Bestillingsøkonomi» vektlegger at tjenestene er tilgjengelige når etterspørreren ønsker det, og dekker mange typer tjenester som ikke er dekket av delingsøkonomi. Et eksempel kan være bestilling av film over internett, som da vil være både en plattformtjeneste og en bestillingstjeneste. Hjemkjøring av mat som utføres av leverandøren, vil være en bestillingstjeneste som ikke er en plattformtjeneste.

Se figur 3.2 for en illustrasjon av et mulig forhold mellom plattformøkonomi, delingsøkonomi og bestillingsøkonomi. Som det framgår av figuren, vil noen delingsøkonomitjenester samtidig være bestillingstjenester. Uber kan være et eksempel på dette. Airbnb er et eksempel på en delingstjeneste som ikke like tydelig er en bestillingstjeneste.

Figur 3.2 Overlappende begreper: plattformøkonomi, delingsøkonomi og bestillingsøkonomi

Figur 3.2 Overlappende begreper: plattformøkonomi, delingsøkonomi og bestillingsøkonomi

Kilde: Utvalget.

3.2 Bakgrunn og teknologi

Mennesker har alltid delt ideer, ting og tjenester. Forskjellen er at ny teknologi og digitalisering nå gjør det mulig i et langt større omfang enn tidligere. Eksempler er utviklingen av internett, mobile enheter og digitale plattformer som tilretteleggere mellom tilbydere og kunder og som gjør delingsøkonomien mulig.

3.2.1 Digitalisering

Internett og digitalisering har de siste 20 årene forandret samfunnet på en grunnleggende måte. Mens digital teknologi til å begynne med var en teknologi for en liten gruppe spesialister og spesielt interesserte, har den nå blitt en allmenn teknologi og plattform for kommunikasjon som gjennomsyrer både samfunnet og økonomien.

Internett fikk 50 mill. brukere i løpet av sine første tre år som kommersielt nettverk. I dag er det over 3 mrd. brukere, og nettet er verdens viktigste kommunikasjonsarena og marked.

Et annet viktig utviklingstrekk er utbredelsen av mobiltelefoner. Ifølge The Economist (2015) hadde om lag halvparten av verdens voksne befolkning i 2015 en smarttelefon. Andelen er forventet å vokse til 80 pst. i 2020. Det betyr at 80 pst. av verdens befolkning kan være potensielle brukere av internett med de muligheter og utfordringer det bringer med seg. Andre har anslått at innen 2020 vil 90 pst. av verdens befolkning over seks år ha mobiltelefon (Ericsson, 2014). Parallelt med dette utvikles mobilnettene verden over til å kunne levere stadig raskere datatrafikk.

Et tredje utviklingstrekk er framveksten av nettbaserte plattformer som spiller en stadig viktigere rolle både sosialt og økonomisk. Typiske eksempler på nettbaserte plattformer er Amazon, Facebook, eBay, Google, Airbnb, Uber, Netflix og Spotify. Disse plattformene har på kort tid overtatt det meste av internett-trafikken og utfordret tradisjonelle forretningsmodeller innenfor en rekke bransjer som bank og finans, musikk og film, hotell og overnatting, så vel som tradisjonell varehandel.

Ifølge Holmen m.fl. (2015) har informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) noen særegne egenskaper. For det første omtales IKT gjerne som en generell bruksteknologi, i den forstand at teknologien kan anvendes til mange ulike formål. For det andre er IKT-goder preget av nettverkseffekter, noe som betyr at nytten av godene for den enkelte øker med antall brukere. Det kan både komme av etterspørselsdrevne stordriftsfordeler (når det er fordeler for brukerne å være på samme plattform) og tosidige nettverkseffekter (når deltakerne på begge sider av markedet har fordel av at det er mange deltakere på den andre siden av markedet). For det tredje kan IKT brukes til å produsere digitale goder som ikke kan produseres på annen måte. Slike goder kan reproduseres med lave ekstra kostnader3. Disse egenskapene ved IKT gjør at innføring av IKT i økonomien kan gi store produktivtetsgevinster. Det er gjort en rekke studier på betydningen av IKT for økonomisk verdiskaping. Selv om det historisk har vært vanskelig å kvantifisere bidraget fra IKT til produktivitetsveksten, er det slått fast at IKT har gitt betydelige bidrag til økonomisk vekst. Ny Analyse (2015) viser at digitaliseringen stod for 30 pst. av produktivitetsutviklingen i Norge i perioden 1995–2005 og 50 pst. i perioden 2006–2013. En internasjonal studie av Van Welsum m.fl. (2013) påpeker at mellom 2001 og 2011 stod digitalisering for 30 pst. av veksten i BNP i EU.

Sundararajan (2016) peker på tre forhold som skiller digitale teknologier fra andre generelle bruksteknologier:

  • Det første er at goder i stadig større grad kan digitaliseres. Eksempler på dette kan være penger, bøker, musikk og film. Samtidig starter stadig flere ting som digitale filer før de gjennom en produksjonsprosess forvandles til en fysisk form. Digitale goder har den fordelen at marginalkostnaden for produksjon og distribusjon er nær null.

  • Det andre er den vedvarende sterke veksten i maskinkraft, båndbredde, lagringskapasitet og miniatyrisering av digitale enheter. Gordon Moore formulerte i 1965 den spådommen som senere ble kalt Moores lov: At antallet transistorer per kvadratcentimeter vil fordobles omtrent hvert annet år, noe som medfører reduserte kostnader og høyere effektivitet i en prosessor. Dette har i store trekk holdt stikk.

  • Det tredje er en stadig økende grad av «programmerbarhet» som gjør at digitalt utstyr kan gjøre helt nye ting ved hjelp av kun endringer i software, uten at de bygges om fysisk. For eksempel kan egenskapene til en smarttelefon endres ved kun å laste ned applikasjoner eller ved å oppdatere operativsystemet.

Disse tre forholdene er direkte medvirkende til framveksten av leverandører av heldigitale produkter slik som iTunes og Netflix, framveksten av digitale plattformer som Google og Amazon og framveksten av sosiale nettverk som Facebook og Snapchat. Delingsøkonomien er blant de nyere videreutviklingene av digitale tjenester.

I bredere forstand legger den raske utviklingen innenfor digital teknologi og digitalisering til rette for potensielt store samfunnsendringer. IKT-utviklingen og automatisering av arbeidsoppgaver har endret produksjonen av varer og tjenester i betydelig grad. Dette har ført til økt produktivitet i de yrkene som har blitt automatisert og bidratt til at gamle arbeidsplasser forsvinner mens nye kommer til. I tillegg gir automatisering og utvikling av kunstig intelligens grunnlag for utvikling av nye innovative produkter og tjenester.

Et eksempel er transportsektoren hvor økt bruk av teknologi og digitalisering har skapt raske framskritt i utviklingen av førerløse kjøretøy. Teknologiutviklingen innen førerløse kjøretøy skjer så raskt at det om få år kan være aktuelt å bruke førerløse biler på norske veier. Allerede nå ser vi stadig bedre førerstøttesystemer i bilene, og enkelte bilmerker har modeller som under gitte forutsetning kan kjøre selv. Dagens lovverk setter imidlertid visse begrensinger for bruk av førerløse kjøretøy. Regjeringen har derfor startet et arbeid med en lov om prøveordning for selvkjørende kjøretøy (Samferdselsdepartementet, 2016).

I Stortingsmelding om Digital Agenda (Meld. St. 27 (2015–2016)) peker Regjeringen på at den digitale økonomien kan bidra til vekst og sysselsetting ved å skape grunnlag for investeringer og innovasjon, senke terskelen for tilgang til større markeder og redusere betydningen av geografisk lokalisering. Digitale teknologier gjør at selv små bedrifter kan nå et stort antall kunder over hele verden uten betydelige merkostnader. Dette gjør at bedrifter vokser seg større langt raskere, noe som kan gi mer konkurranse og bidra til lavere priser for forbrukere. Stortingsmeldingen framhever dette som vesentlig for Norge, som har et næringsliv preget av mange små bedrifter, et relativt lite hjemmemarked og stor avstand til de store markedene.

3.2.2 Teknologiens betydning for delingsøkonomien

Med framveksten av internett fulgte også framveksten av en delingskultur. Eksempler på utslag av denne delingskulturen er åpen kildekode4, fildeling, nettdugnad (crowdsourcing), Wikipedia og sosiale medier. Dette er, i hvert fall for brukerne, i hovedsak ikke-kommersielle aktiviteter.

Delingsøkonomien som nå vokser fram, kan ses på som en videreutvikling av denne delingskulturen gjort mulig av teknologisk innovasjon og en stadig økende grad av digitalisering. Brukernes interesse for og kompetanse til å bruke teknologien vokser samtidig, og er med på å drive utviklingen framover.

Blant de senere årenes teknologiske løsninger og utviklingstrekk som har gjort delingsøkonomien mulig er:

  • Utviklingen av store digitale «økosystemer» slik som Apple med IOS og Google med Android.

  • Tillitsskapende mekanismer for digitale transaksjoner både for varer og tjenester, se nærmere omtale i kapittel 6. Et annet eksempel kan være blokkjede5 («blockchain»).

  • Digitale betalings- og autentiseringssystemer med lave transaksjonskostnader.

  • Stor utbredelse av smarttelefoner og nettbrett.

Utviklingen har senket terskelen for å bruke digitale verktøy til å synliggjøre og formidle ledige ressurser, gjerne med en tredjepart (plattform) som tilrettelegger. Den digitale utviklingen har på denne måten utvidet grensene for «deling» og dessuten gjort den mer formalisert og markedsbasert. Nettbrett og særlig smarttelefoner antas å ha vært viktige drivere for delingsøkonomien fordi de gjør tjenestene tilgjengelige fra «hvor som helst».

Effekten og endringene som følge av delingsplattformer vil være størst på de områdene der det tidligere har vært høye transaksjonskostnader, (se avsnitt 4.2.1.). Dette vil typisk være særlig viktig for transaksjoner mellom privatpersoner og eventuelt små lokale bedrifter.

Implikasjonene av de mulighetene som delingsøkonomien representerer gjennom effektiv sammenkobling av aktører med motsvarende behov, er således mange. Det åpnes for en lang rekke nye forretningsmuligheter for enkeltindivider, for foretak, og ikke minst for entreprenører som ser muligheter i å skape nye digitale plattformer eller digitale møteplasser på stadig nye områder.

Ny teknologi har blant annet gjort det mulig å markedsføre varer og tjenester til lave kostnader overfor et stort publikum. De som søker etter bestemte varer og tjenester, kan i prinsippet søke globalt og gjennomføre handelen til en lav kostnad. Dermed kan det som før var sporadiske tjenester i et lokalt marked, omgjøres til systematiserte tjenester som når et stort publikum. På den annen siden kan også en global plattform endre konkurransesituasjonen for små lokale virksomheter.

Når informasjon om ledig kapasitet eller andre varer og tjenester kan spres effektivt og bredt via digitale plattformer, og transaksjoner kan gjennomføres til lave kostnader, vil verdien i alternativ anvendelse øke.

De mulighetene for matching som de digitale plattformer gir, legger igjen grunnlaget for bedre ressursutnytting og økt produktivitet. Transaksjonene som bidrar til bedre ressursutnytting kan realiseres gjennom salg, omfordeling, deling eller gjenbruk av overskuddskapasitet av varer eller tjenester.

3.3 Delingsøkonomiens omfang

En særegenhet ved digitale selskaper er at veksten kan være svært rask, særlig når selskapet ikke behøver en stor infrastruktur for å sette opp virksomhet i forskjellige land og markeder. Dette er i stor grad tilfellet for plattformselskapene, der det for mange av selskapene i utgangspunktet er svært små kostnader ved å starte virksomhet andre steder. Ofte er rask vekst og spredning en innebygd del av plattformens forretningsmodell. Særlig når det eksisterer store nettverkseffekter, slik at flere brukere gjør plattformen mer verdifull for andre brukere, vil denne effekten være framtredende (se mer om nettverkseffekter under punkt 4.2). I tillegg til plattformenes vekstpotensiale blir det også lettere for tilbydere på plattformer å raskere spre sin virksomhet til flere markeder (Sundararajan, 2016). Dette gjelder i hovedsak for varesalg gjennom plattform, da stedbundne tjenester i liten grad kan eksporteres. Imidlertid vil tilbud av tjenester gjennom plattformen der tjenesteproduksjonen foregår digitalt kunne være gjenstand for en slik effekt, da gode tilbydere vil kunne bli etterspurt på tvers av landegrenser, og tjenestetilbyderne kan gå fra å være mikroentreprenører til en stor virksomhet på kort tid.

Nielsen (2014) og Vaughan og Daverio (2015) viser at deltakelsen i delingsøkonomien internasjonalt allerede er høy i noen sektorer og har potensial for å øke ytterligere i flere andre. Kunnskapen om delingsøkonomiens omfang og potensiale i Norge har imidlertid vært mangelfull. Vista Analyse har kartlagt omfanget av delingsøkonomien i 2015 på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Kartleggingen gir også vurderinger av potensialet for delingsøkonomien framover (Pedersen m.fl., 2016). Definisjonen av delingsøkonomi som er benyttet i kartleggingen, ligger nokså nær utvalgets definisjon i denne rapporten. Kartleggingen peker likevel på at tradisjonelle virksomheter i økende grad utvikler digitale tjenester og møter konkurransen fra delingsøkonomiinitiativene. Det er dermed noe flytende grenser mellom delingsøkonomi og tradisjonell økonomi som følge av økende digitalisering.

Kartleggingen har identifisert nesten 50 delingsøkonomiske initiativer i Norge som er aktive per september 2016. Figur 3.3 gir en oversikt over de om lag 30 initiativene Vista Analyse har kommet i dialog med eller har funnet informasjon om i kartleggingen.

Figur 3.3 Oversikt over delingsøkonomiinitiativene i de ulike kategoriene

Figur 3.3 Oversikt over delingsøkonomiinitiativene i de ulike kategoriene

Kilde: Pedersen m.fl. (2016).

De fleste av initiativene er små. Ett selskap har registrert seks transaksjoner i 2015. Men 12 selskaper hadde mer enn 5 mill. kroner i omsetning i 2015. Selskapet med størst omsetning hadde en omsetning på over 200 mill. kroner.

Pedersen m.fl. (2016) anslår omsetningen i delingsøkonomien til mellom 440 og 570 mill. kroner i 2015, med et punktanslag på 504 mill. kroner. Dette tilsvarer om lag 0,02 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2015, eller om lag 100 kroner per innbygger.

En tilsvarende studie som PwC utførte for EU i 2015, kom fram til at omsetningen fra delingsøkonomien var 28 100 mill. euro, som tilsvarer 253 mrd. kroner (Vaughan og Daverio, 2015). Med et innbyggertall på om lag 500 mill. tilsvarer det 500 kroner per innbygger. Pedersen m.fl. (2016) peker på flere grunner til at dette anslaget er høyere enn deres anlsag. For det første legger Pedersen m.fl. en snevrere definisjon av delingsøkonomien til grunn enn PwC. For det andre er delingsøkonomien sannsynligvis mer utviklet i mange andre europeiske land enn i Norge.

Det er naturlig at delingsøkonomien vokser først og fremst for tjenester som muliggjør utleie eller økt bruk av de mest verdifulle godene som folk flest eier, det vil si fast eiendom, transportmidler og kompetanse (humankapital). Karleggingen fra Pedersen m.fl. bekrefter dette. De anslår at bolig og eiendom utgjør den største delen av omsetningen innenfor delingsøkonomien i 2015, med 45 pst. Omsetningen innenfor bil og transport utgjør 39 pst., tjenester 12 pst. og øvrige typer virksomheter 4 pst. Som i Sverige (Felländer m.fl., 2015) er omfanget av delingsøkonomien i Norge i 2015 dominert av globale aktører som Airbnb og Uber.

Kartleggingen fra Pedersen m.fl. anslår at delingsøkonomien under gitte forutsetninger kan komme til å utgjøre mellom 28 og 57 mrd. i omsetning ti år fram i tid, med et punktanslag på 42 mrd. kroner. Dette innebærer i så fall at delingsøkonomien beregnes å vokse med omlag 60 pst. hvert år i 10 år framover. Anslaget er framkommet ved at et utvalg spesialister med ulike perspektiver fra bransjen, fra offentlig sektor og fra akademia, i tillegg til Vista Analyse, har vurdert potensialet for delingsøkonomi framover. Analysen bygger på forsamlingens subjektive vurderinger ut fra holdepunkter som for eksempel størrelsen på dagens marked innenfor de ulike segmentene og ulike forutsetninger om delingsøkonomiens markedsandeler framover.

Så tidlig i utviklingen av delingsøkonomien vil et anslag ti år fram i tid være svært usikkert. Det er mange forhold som kan påvirke størrelsen av delingsøkonomien: teknologisk utvikling, det regulatoriske rammeverket, urbanisering, holdninger til delingsøkonomi og dens alternativer (for eksempel til bilen som statussymbol). Delingsøkonomien, eller i hvert fall deler av den, er dessuten preget av at nytten og funksjonaliteten øker desto flere som er med, for eksempel ved bildeling. Det gir ulike muligheter for framtiden: enten tar dette av, eller det gjør det ikke. Det er imidlertid grunn til å forvente at de mest verdifulle produksjonsfaktorene som folk eier – bolig, bil og humankapital – vil utgjøre vesentlige deler av delingsøkonomien også framover.

I anslaget fra Pedersen m.fl. ligger det forutsetninger om at størstedelen av veksten skyldes markedsvekst, men de delingsøkonomiske initiativene vil også kunne ta markedsandeler fra etablerte aktører. Selv om potensialet er stort, innebærer anslaget likevel at delingsøkonomien bare vil utgjøre vel én pst. av bruttonasjonalproduktet i 2025.

I en spørreundersøkelse av Slettemås og Kjørstad (2016) på norske forhold oppgir 16 pst. av de spurte at de er registrerte brukere av delingsøkonomitjenester. Men kun 5,5 pst. anser seg selv for å være aktive brukere av disse tjenestene. Et stort flertall (72 pst.) blant dem som er eller har vært aktive brukere, oppgir at de ville anbefalt delingstjenestene til andre. Av dem som ifølge undersøkelsen ikke har benyttet seg av delingstjenester, men som kjenner til delingstjenester, oppgis «for liten kjennskap til tjenestene» som viktigste årsak til at de ikke har deltatt. Dersom disse skulle deltatt i delingstjenester, oppgir de fleste at kunnskap og arbeidskraft er mest aktuelt å dele, både når det er snakk om å tilby tjenester og å kjøpe tjenester fra andre. Dette kan tyde på at potensialet for vekst innenfor denne delen av delingsøkonomien så langt ikke har blitt tatt ut i særlig grad, noe som underbygges av at tjenester og kompetanse, ifølge Pedersen m.fl., så langt utgjør en beskjeden del av delingsøkonomien. Om lag 23 pst. i gruppen som ikke har benyttet, men som kjenner til delingstjenester, mener det er nokså eller svært sannsynlig at de kommer til å benytte delingstjenester i framtiden.

Fotnoter

1.

«Peer» betyr direkte oversatt likemann, men person-til-person samsvarer også med vanlig bruk av «peer-to-peer» i delingsøkonomien.

2.

Basert på en lignende distinksjon i Demary (2014).

3.

Påstanden om at slike tjenester ikke fører til merkostnader eller svært lave merkostnader/marginalkostnader har av enkelte blitt kritisert siden man med en slik betraktning ser bort fra store irreversible investeringer i infrastruktur og nettverk.

4.

Åpen kildekode er programvare som distribueres under forutsetning av at også kildekoden, dvs. instruksjonene for programmet, skal gjøres tilgjengelig for brukerne. Motivet for åpen kildekode er at brukerne får innsyn i hvordan programmet fungerer og følgelig kan rette feil og gjøre forbedringer.

5.

Blokkjede-protokollen er en metode for sikker overføring av verdier over internett. Metoden ble utviklet for å understøtte en digital valuta (Bitcoin), men kan også benyttes til mange andre formål, for eksempel innen finans- og forsikringsbransjen, offentlig forvaltning, kontraktsrett og forvaltning av opphavsrettigheter. En sentral egenskap ved blokkjede-teknologien er at den kan sikre tillit i digitale transaksjoner gjennom bruk av avanserte kryptografiske metoder og uten å måtte støtte seg til en tredjepart.

Til toppen
Til dokumentets forside