Forsiden

NOU 2020: 17

Varslede drap? — Partnerdrapsutvalgets utredning

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Utvalgets mandat, arbeidsform og sammendrag

1 Utvalgets oppnevning, mandat og arbeid

1.1 Oppnevning og sammensetning av utvalget

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. oktober 2018 for å «gjennomgå saker med drap der gjerningspersonen er daværende eller tidligere partner».

Utvalget ble oppnevnt med følgende sammensetning:

  • Ragnhild Helene Hennum, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Oslo (leder)

  • Bjørn Kristian Soknes, førstestatsadvokat og embetsleder i Trøndelag statsadvokatembeter, Trondheim

  • Kristine Lindebjerg Eikemo, politioverbetjent, koordinator for trusselutsatte og SARA-koordinator ved Vest politidistrikt, Bergen

  • Solveig Karin Bø Vatnar, psykologspesialist ved Oslo Universitetssykehus og professor ved Høgskolen i Molde, Tønsberg

  • Heidi Marie Engvold, seniorrådgiver ved Kripos, Oslo

  • Fakhra Salimi, leder for MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Oslo

  • Henning Mohaupt, phd. og psykologspesialist i stiftelsen Alternativ til vold (ATV), Stavanger

  • Eilif Torgeir Norvang, pensjonist og tidligere leder Regionalt samisk kompetansesenter (RESAK), Karasjok

  • Tove Hægg Versland, faglig leder ved stiftelsen Vest-Agder Krisesenter/stiftelsen Sørlandet Krisesenter, Kristiansand

  • Klaus Melf, kommuneoverlege, Fusa/Bjørnafjorden

Utvalgets sekretariat har bestått av seniorrådgiver Stine Gahre (sekretariatsleder) og førstekonsulent/rådgiver Emilie Hulthin. Seniorrådgiver Lene Nilsen var en del av sekretariatet fra 1. september 2020 til 30. november 2020.

1.2 Utvalgets mandat

Utvalget fikk ved oppnevning følgende mandat:

«Bakgrunn

Regjeringen fremla høsten 2016 Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021). Opptrappingsplanen har som mål å redusere forekomsten av vold i nære relasjoner, samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Planen har hovedfokus på vold og overgrep mot barn og unge, og innsatsen er rettet mot forebygging, samarbeid og samordning, kompetanse og kunnskap, individuelt tilpasset hjelpe- og behandlingstilbud og rettssikkerhet i volds- og overgrepssaker.
I opptrappingsplanen framgår det at regjeringen vil «nedsette en gruppe/kommisjon som skal gjennomgå et utvalg av partnerdrapssaker». Stortingets anmodningsvedtak nr. 625, 25. april 2017, har tilsvarende ordlyd: «Stortinget ber regjeringen nedsette en gruppe/kommisjon som skal gjennomgå et utvalg av partnerdrapssaker». Hensikten er å avdekke eventuell svikt og utfordringer i det offentlige tjenesteapparatets håndtering av sakene i forkant av drapene, og identifisere tiltak som kan bidra til at partnerdrap kan forebygges og forhindres. Dersom systemet svikter, er det viktig å forstå hvorfor, og at det skisseres løsninger til hvordan partnerdrap kan forbygges og forhindres i framtida.

Utvalgets oppgaver

Gjennomgang av enkeltsaker

Utvalget skal gjennomgå saker med drap der gjerningspersonen er daværende eller tidligere partner.
Hensikten er å avdekke om, i hvilken grad og eventuelt på hvilken måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparats håndtering i forkant av disse sakene. Utvalget skal gi anbefalinger som kan bidra til at fremtidige tilfeller forebygges og forhindres.
Mulige eksempler på systemsvikt kan være manglende eller mangelfull samhandling eller kommunikasjon mellom tjenester, mangelfullt regelverk, svak forståelse av eksisterende regelverk, manglende kunnskap, organisasjonskultur, at essensielle tjenester eller samordningsmekanismer er fraværende, eller andre forhold. Utvalget skal blant annet se på hvordan svikt kan oppstå i og mellom ulike etater, sektorer og nivåer.
Det tas sikte på å fremme et lovforslag for å gi tilstrekkelig tilgang til taushetsbelagte opplysninger til utvalget og utvalgets sekretariat. I forbindelse med lovforslaget vil det bli foretatt en nærmere avgrensning av hvilke saker utvalget skal kunne vurdere, hvilke taushetsbelagte opplysninger som skal kunne innhentes fra hvilke tjenester/etater, og hvordan taushetsbelagt informasjon skal behandles.

Gjennomgang av kunnskapsgrunnlag

I tillegg til å vurdere saker og i den forbindelse saksdokumenter fra relevante tjenester, skal utvalget benytte seg av andre kilder til kunnskap, for eksempel:
  • Relevant forskning i Norge og internasjonalt

  • Arbeider fra beslektede utvalg og ekspertgrupper

  • Informasjon om relevante tjenester i Norge og andre land

I tillegg til skriftlige kilder, kan utvalget innhente informasjon gjennom intervjuer.
Utvalget kan bestille delutredninger fra forskningsmiljøer eller andre fagmiljøer.

Rettslig ansvar

Det inngår ikke i utvalgets arbeid å ta stilling til straffeansvar eller annet rettslig ansvar i forbindelse med hendelsene.
I situasjoner hvor ansvarsforholdet til enkeltpersoner blir direkte eller indirekte berørt, skal utvalgets gjennomgang være i samsvar med de regler og prinsipper som er lagt til grunn i Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv G-4875 Regler for granskingskommisjoner.

Økonomiske og administrative konsekvenser

De økonomiske og administrative konsekvensene av foreslåtte tiltak skal – så langt det er hensiktsmessig og innenfor tidsfristen for utvalgets arbeid – utredes i samsvar med reglene i utredningsinstruksen.

Tidsavgrensning og rapport

Utvalget skal levere en NOU innen utgangen av september 2019, med åpning for forlengelse til mars 2020.
Rapporten vil oppsummere funn og erfaringer fra sakene utvalget har gransket samt øvrig kunnskapsgrunnlag, og skal inneholde anbefalinger om hvordan tjenesteapparatets håndtering kan forbedres og eventuelle øvrige relevante tiltak, samt skissere behov for eventuelle lovendringer.
Utvalget kan også rapportere viktige funn underveis i sitt arbeid, dersom det er hensiktsmessig.»

1.3 Utvalgets forståelse og avgrensning av mandatet

Formålet med Partnerdrapsutvalgets arbeid har vært å anbefale tiltak som kan bidra til å forebygge partnerdrap i fremtiden. Utvalgets oppgave har, i henhold til mandatet, vært todelt. Den første delen av oppgaven har vært å gjennomgå et utvalg partnerdrapssaker for å avdekke om, og eventuelt i hvilken grad og på hvilken måte, hjelpeapparatet sviktet i håndteringen av sakene før drapet. Den andre delen av oppgaven har vært å anbefale tiltak som kan bidra til at fremtidige partnerdrap forhindres.

Partnerdrap er drap på nåværende eller tidligere partner. Partner kan være ektefelle, samboer eller registrert partner, eller skilt, separert eller tidligere samboer.1 Drap i nære relasjoner omfatter flere typer drap enn partnerdrap. Det kan for eksempel være foreldre som dreper barn, barn som dreper foreldre og drap på personer i ulike former for bofellesskap. I tillegg viser internasjonal forskning at flere personer hvert år begår selvdrap som følge av vold i nære relasjoner.2 Utvalget har avgrenset mot andre typer drap enn partnerdrap, og mot selvdrap som følge av vold i nære relasjoner. Utvalget har også avgrenset mot drap i kjæresteforhold, i forhold hvor bare den ene parten ønsker et kjæresteforhold, og mot tilfeller hvor en person ber en annen om å ta livet av nåværende eller tidligere partner. Dette er i tråd med mandatet og Kripos’ definisjon av partnerdrap, se punkt 1.6.

Ethvert partnerdrap er en tragedie for de berørte. Offeret blir frarøvet livet sitt, og barn, familie, venner og bekjente blir overlatt til stor sorg. Sorgen over å ha mistet noen i et partnerdrap er noe de færreste av oss kan leve seg inn i. Barn mister ikke bare én omsorgsperson ved drapet – de mister ofte også relasjonen til den omsorgspersonen som har drept den andre. Et partnerdrap vil dessuten være svært ødeleggende for gjerningspersonen og dennes familie. Utvalget har avgrenset mot å utrede de personlige konsekvensene av partnerdrap. Omkostningene for de berørte har likevel dannet et bakteppe for utvalgets arbeid. Det er ikke mulig å undersøke partnerdrap uten å ta innover seg de store menneskelige omkostningene som er knyttet til dem.

Utvalget har foretatt en kvalitativ gjennomgang av 19 partnerdrapssaker, se mer om utvalgets metode for uttrekk og gjennomgang av saker i kapittel 9. Dette utgjør en liten andel av de 76 partnerdrapene som ble begått det siste tiåret (2010–2019).3 Antall saker utgjør en begrensning ved denne utredningen. Det kan være aspekter ved partnerdrapssaker og hjelpeapparatets håndtering av slike saker før drapet, som de gjennomgåtte sakene ikke har gitt grunnlag for å vurdere. Saksgjennomgangen har imidlertid gitt grunnlag for å konstatere flere gjennomgående utfordringer i hjelpeapparatets håndtering av sakene før drapet. Saksgjennomgangen har også vist at sakene er svært forskjellige, og en kvalitativ gjennomgang av 19 enkeltsaker er ikke tilstrekkelig for å konstatere gjennomgående systemsvikt i politi og annet hjelpeapparat. En slik vurdering krever en gjennomgang av et betydelig større antall saker, og bruk av en annen metode.

Utvalget finner grunn til å understreke at utvalget ikke har tatt stilling til strafferettslige eller sivilrettslige skyld- eller ansvarsforhold i forbindelse med de gjennomgåtte sakene. Dette er i tråd med mandatet. Utvalget har heller ikke forsøkt å avdekke mangelfulle eller feilaktige vurderinger eller handlinger på individnivå i hjelpeapparatets håndtering av sakene før drapet. Utvalget har dermed verken påtatt seg en etterforsker-, påtale- eller dommerrolle.

1.4 Arbeidsform og møtevirksomhet

1.4.1 Forsinket tilgang til partnerdrapssaker

Det fremgår av utvalgets mandat at «[u]tvalget skal levere en NOU innen utgangen av september 2019, med åpning for forlengelse til mars 2020.» I løpet av funksjonstiden ble fristen forlenget til 30. november 2020. Bakgrunnen for dette var at utvalget fikk tilgang til straffesaksdokumentene i partnerdrapssakene mer enn ett år etter at utvalget ble oppnevnt. Partnerdrapsutvalget er i mandatet bedt om å gjennomgå drapssaker. De aller fleste dokumentene i en straffesak inneholder taushetsbelagte opplysninger.4 For at utvalget skulle kunne gjennomføre sitt arbeid i henhold til mandatet, var det nødvendig å fremme et lovforslag som opphevet taushetsplikten for de aktuelle opplysningene. Ferdigstillelse av lovarbeidet tok lenger tid enn departementet først antok. Lov om informasjonstilgang m.m. for Partnerdrapsutvalget ble sanksjonert 29. november 2019, og utvalget fikk tilgang til de aktuelle straffesaksdokumentene 11. desember 2019. For å oppfylle mandatet, ble det derfor nødvendig å forlenge utvalgets funksjonstid.

1.4.2 Utvalgsmøter

Utvalget har gjennomført til sammen 13 utvalgsmøter. Det første møtet ble avholdt 30. november 2018 og det siste møtet ble avholdt 22. og 23. oktober 2020. I 2019 avholdt utvalget seks møter, herunder fem endagsmøter og ett todagersmøte. Utvalget avlyste flere utvalgsmøter i 2019 i påvente av å få tilgang til straffesaksdokumenter i partnerdrapssakene, se punkt 1.4.1.

I 2020 avholdt utvalget seks møter, herunder ett digitalt halvdagsmøte, ett endagsmøte og fire todagersmøter. Covid-19-utbruddet medførte at utvalget måtte avlyse flere møter i 2020.

Alle de fysiske utvalgsmøtene ble avholdt i Oslo. Ett utvalgsmøte ble avholdt i MiRA-Senterets5 lokaler.

1.4.3 Møter med organisasjoner, fagpersoner og privatpersoner

Utvalget har hatt møte med Kripos’ seksjon for personvern om tilgang til og behandling av taushetsbelagte opplysninger, med professor ved Politihøgskolen Morten Holmboe om avvergeplikten, med MiRA-Senteret om senterets erfaringer fra arbeidet med voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn, og med dr.polit. i kriminologi Jane Dullum om hennes arbeid med en evaluering av kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm). I forbindelse med utvalgets deltakelse på European Conference on Domestic Violence, gjennomførte utvalget møte med den internasjonale forskergruppen på drap i nære relasjoner, og med representanter fra Socialstyrelsen i Sverige som arbeider med utredning av partnerdrap og visse andre typer drap, se punkt 1.4.4.

Videre har utvalgsmedlem Solveig Karin Bø Vatnar presentert sin partnerdrapsforskning gjennomført ved OUS, utvalgsmedlem Kristine Lindebjerg Eikemo har presentert voldsrisikovurderingsverktøyet SARA og hvordan politiet utfører risikovurderinger i partnervoldssaker, og utvalgsmedlem Bjørn Kristian Soknes har holdt en innføring i hvordan straffesaker er oppbygd, og hvordan straffesaksdokumenter bør gjennomgås.

Utvalget har også hatt møte med to privatpersoner som er etterlatte etter partnerdrap. Møtene ga utvalget viktige innspill om de personlige konsekvensene av partnerdrap, og om hvordan etterlatte opplevde at hjelpeapparatet håndterte sakene både før og etter drapet. De to etterlatte kontaktet selv utvalget med ønske om å dele sine erfaringer.

Covid-19-utbruddet begrenset utvalgets mulighet til å gjennomføre møter med tjenester i hjelpeapparatet, organisasjoner eller fagpersoner etter utvalgets saksgjennomgang.

1.4.4 Deltakelse på seminarer og konferanser

Flere utvalgsmedlemmer og sekretariatet deltok på Nasjonal konferanse om å forebygge vold i nære relasjoner 22. mai 2019 i Oslo. Flere utvalgsmedlemmer og sekretariatet deltok også på European Conference on Domestic Violence 1.–4. september 2019 i Oslo. Sekretariatet har i tillegg deltatt på flere seminarer og presentasjoner i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og andre aktører.

1.5 Utvalgets samlede kunnskapsgrunnlag

Hovedgrunnlaget for utvalgets arbeid har, i samsvar med mandatet, vært en gjennomgang av straffesaksdokumentene i 19 saker om partnerdrap. Både utvalget og sekretariatet (Stine Gahre og Emilie Hulthin) har hatt tilgang til saksmaterialet. Lene Nilsen var en del av sekretariatet fra 1. september 2020 til 30. november 2020, og har ikke hatt tilgang til materialet. Utvalget har videre sett hen til forskning om partnerdrap, partnervold og vold i andre nære relasjoner. Vatnar mfl. sin forskning om partnerdrap i Norge har vært særlig sentral for utvalgets arbeid, se boks 4.1 i punkt 4.1. I dette forskningsprosjektet ble samtlige rettskraftige partnerdrapssaker fra 1990 til 2012 gjennomgått, og funnene fra studien har vært et viktig utgangspunkt for utvalgets kvalitative saksgjennomgang. Utvalget har også sett hen til arbeid fra beslektede utvalg og ekspertgrupper, og informasjon om relevante tjenester i Norge og i andre land. Endelig har utvalgsmedlemmenes egen kompetanse og erfaring vært viktige bidrag til utredningen.

1.6 Begrepsavklaring

I dette punktet vil utvalget forklare enkelte begreper som brukes i denne utredningen.

Begrepet «vold» defineres svært ulikt avhengig av hvem som bruker begrepet og hvilken kontekst det brukes i. Straffelovens bestemmelser om vold i §§ 271–274 omfatter bare fysisk vold. Straffeloven § 271 om kroppskrenkelse angir strafferettens nedre grense for voldsutøvelse. Bestemmelsen rammer handlinger som er «en kraftanvendelse mot en annens legeme».6 Straffelovens bestemmelser om mishandling i nære relasjoner i §§ 282 og 283 rammer også psykisk og seksuell vold, se punkt 3.2.2. Opphavspersonene til risikovurderingsverktøyet SARA definerer vold som «faktisk, forsøk på, eller trussel om fysisk skade på en annen person».7 I andre sammenhenger brukes enda videre voldsdefinisjoner. Utvalget har lagt en vid forståelse av voldsbegrepet til grunn, og det har ikke vært nødvendig å skille mellom definisjonene, eller å velge én definisjon fremfor en annen.

Med «vold i nære relasjoner» mener utvalget «alle handlingar med fysisk, seksuell, psykisk eller økonomisk vald som vert utøvd i familien eller i nære relasjonar, eller mellom tidlegare eller noverande ektefellar eller partnarar, uavhengig av om valdsutøvaren har eller tidlegare har hatt felles bustad med offeret». Utvalget har med dette lagt Istanbulkonvensjonens definisjon til grunn.8

Med «partnervold» mener utvalget vold som utøves mot en nåværende eller tidligere ektefelle, samboer eller registrert partner. Partnervold rammer både kvinner og menn. Det er imidlertid kvinner som oftest rammes av alvorlig partnervold.9 Utvalget har for enkelhets skyld brukt begrepene «voldsutsatt» og «voldsutøver» om personer som henholdsvis utsettes for, og utøver, vold.

Med «partnerdrap» mener utvalget drap på gifte, skilte, separerte, samboere og tidligere samboere. Registrerte partnere omfattes også av definisjonen.10 Det kreves ikke at samboerskapet er registrert i folkeregisteret. Utvalget har med dette tatt utgangspunkt i Kripos’ definisjon.11 Kripos’ definisjon omfatter handlinger som regnes som drap etter straffeloven § 275 og den nå opphevede straffeloven 1902 § 233, se punkt 3.2.1. Definisjonen omfatter verken uaktsom forvoldelse av død, kroppskrenkelse eller kroppsskade med døden til følge, jf. henholdsvis straffeloven §§ 281, 272 og 274.12

Med «drap-selvdrap» eller «drap med påfølgende suicid» menes de tilfellene hvor gjerningspersonen tar sitt eget liv kort tid etter partnerdrapet. Utvalget har lagt til grunn at selvdrapet må være en del av den samme handlingen som partnerdrapet, og skje innen 24 timer, for å regnes som et drap-selvdrap.13 Utvalget har ikke gjennomgått noen drap-selvdrap saker.

Med «offer» menes den som utsettes for partnerdrap. Voldsoffererstatningsutvalget uttaler i NOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsoffererstatning at offerbegrepet kan oppleves stigmatiserende og støtende for den enkelte.14 Partnerdrapsutvalget har likevel valgt å bruke begrepet offer. Det har sammenheng med at drap er den mest alvorlige straffbare handlingen en person kan utsettes for. Dette budskapet bør, etter utvalgets syn, understrekes, ikke underdrives. I tillegg er terminologien «offer» og «gjerningsperson» innarbeidet i norsk draps- og partnerdrapsforskning, på samme måte som «perpetrator» og «victim» er innarbeidet i internasjonal forskning.

Med «gjerningsperson» mener utvalget den som har begått et partnerdrap. Vedkommende må som hovedregel være dømt for drapet. Unntaksvis vil imidlertid også personer som klart kan utpekes som gjerningsperson, men som er død før rettskraftig dom foreligger, også kunne regnes som gjerningsperson. Dette er for eksempel aktuelt i saker om drap-selvdrap.

Med «etterlatte» mener utvalget offerets nærstående, for eksempel barn, ny partner, foreldre eller andre som har hatt foreldreansvar for offeret, søsken, besteforeldre, verge eller andre som har stått offeret nær.15 Med «pårørende» mener utvalget personer som har stått gjerningspersonen tilsvarende nær.

Med «straffesaksdokumenter» mener utvalget «sakens dokumenter» i en straffesak, slik dette forstås i straffeprosessloven § 242, jf. politiregisterforskriften § 25-1. Det foreligger omfattende rettspraksis og litteratur som nærmere definerer innholdet av begrepet.16 Det gis en nærmere beskrivelse av innholdet i straffesaksdokumentene som utvalget har gjennomgått i kapittel 9.

Med «det offentlige hjelpeapparatet» eller «hjelpeapparatet» mener utvalget både statlige, kommunale og private aktører som utfører oppgaver på vegne av stat eller kommune. Dette inkluderer blant annet politi- og påtalemyndighet, helse- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten, krisesentre og barne- og familievern. I dagligtale er det ikke vanlig å omtale politiet som en del av hjelpeapparatet. I denne utredningen er imidlertid politiet begrepsmessig inkludert i «hjelpeapparatet». Utvalget bruker vekselsvis «politi og annet hjelpeapparat, «politi og andre instanser i hjelpeapparatet», eller bare «hjelpeapparatet». Tilsvarende omtales helse- og omsorgstjenesten i dagligtale ofte som behandlingsapparatet. Helsetjenesten er imidlertid i denne utredningen også begrepsmessig inkludert i «hjelpeapparatet».

Med «bruker» mener utvalget de personene som politi og andre instanser i hjelpeapparatet har kontakt med. De ulike instansene omtaler disse personene med forskjellige benevnelser. Politiet bruker for eksempel ofte «publikum», «voldsutsatt», «fornærmede», «mistenkte» eller «tiltalte». Helse- og omsorgstjenesten bruker som regel «pasient», mens barneverntjenesten ofte bruker «foreldre», «mor» og «far». NAV og sosialtjenesten omtaler tjenestemottakerne som «brukere», mens krisesentrene bruker både «voldsutsatt», «voldsutøver» og «bruker». Å skille mellom de ulike benevnelsene for «bruker» ville gitt en omstendelig fremstilling. For enkelthets skyld har utvalget derfor gjennomgående valgt å benytte «bruker».

1.7 Utredningens oppbygning

I del 2 gis det en innføring i hva vi allerede vet om partnerdrap, herunder omfanget av partnerdrap, kjennetegn ved partnerdrap og faktorer som kan bidra til en forhøyet risiko for partnerdrap. I samme del følger også en oversikt over utredninger, forskningsbidrag og rapporter av betydning for utvalgets arbeid, og en oversikt over ulike perspektiver på årsaker til partnervold og partnerdrap.

I del 3 gis en oversikt over hjelpeapparatets forebyggende virkemidler mot partnervold og partnerdrap. Denne delen inkluderer også en oversikt over regelverket for taushetsplikt og informasjonsutveksling.

I del 4 gis en presentasjon av utvalgets metode for uttrekk og gjennomgang av saker. Deretter følger en gjennomgang av deskriptive trekk ved de gjennomgåtte sakene, og en gjennomgang av utvalgets funn med hensyn til hjelpeapparatets håndtering av sakene før drapene og utfordringene ved håndteringen.

I del 5 fremsetter utvalget sine anbefalinger.

2 Sammendrag

2.1 Norsk sammendrag

2.1.1 Innledning

Partnerdrap utgjør en fjerdedel av alle drap i Norge. Det er 231 personer som ifølge Kripos har blitt drept av sin daværende eller tidligere partner de siste 30 årene (1990–2019). I noen saker var det flere ofre, og til sammen har partnerdrap i denne perioden kostet 259 personer livet. Blant disse var det 24 mindreårige eller voksne barn.

Partnerdrapsutvalgets oppgave etter mandatet har vært å gjennomgå partnerdrapssaker for å «avdekke om, og eventuelt i hvilken grad og på hvilken måte det offentlige hjelpeapparatet har sviktet i forebyggingen av drapene». Formålet med utvalgets arbeid har vært å anbefale tiltak som kan bidra til å forebygge partnerdrap i fremtiden.

Utvalget har gjennomgått straffesaksdokumentene i 19 partnerdrapssaker. Gjennomgangen viste at de fleste partnerdrapene skjedde etter ett eller flere forvarsler. Det var partnervold før drapet i alle de 19 sakene, og mange av ofrene og gjerningspersonene hadde flere levekårsutfordringer. Politi og andre instanser i hjelpeapparatet iverksatte ikke tidsnok forebyggende tiltak som kunne redusert risikoen for alvorlig partnervold og partnerdrap. Dette til tross for at politi og annet hjelpeapparat har en rekke slike tiltak tilgjengelig. Etter utvalgets syn, viste saksgjennomgangen at det finnes et potensial i hjelpeapparatet for å forebygge partnerdrap.

2.1.2 Om partnerdrap – rettslige utgangspunkter, forskning og faktorer som kan bidra til forhøyet risiko (del 2)

Partnerdrap er den mest alvorlige formen for partnervold, og ofre for partnerdrap blir som regel også utsatt for partnervold før drapet. Norske myndigheter er gjennom internasjonale menneskerettigheter rettslig forpliktet til å beskytte borgerne mot både partnervold og partnerdrap. Forpliktelsen innebærer blant annet å straffeforfølge vold og drap, og å iverksette forebyggende tiltak. Vold og drap rammes av den norske straffeloven. I tillegg kan det fra norsk lovgivning utledes en generell plikt til å forebygge kriminalitet, og en spesiell plikt til å forebygge kjønnsbasert vold. Se kapittel 3 om rettslige utgangspunkter for forebygging.

Gjennom norsk og internasjonal forskning vet vi allerede en god del om partnerdrap. Vi kjenner blant annet til en del sentrale kjennetegn ved ofrene og gjerningspersonene, og en del faktorer som kan bidra til å gi forhøyet risiko for partnerdrap. Norsk forskning på partnerdrap begått i perioden 1990–2012 fant at 72 prosent av ofrene og 79 prosent av gjerningspersonene var i kontakt med hjelpeapparatet før drapet. Politi og annet hjelpeapparat registrerte partnervold i 71 prosent av sakene. Ifølge forskningen, rammer partnerdrap sosialt skjevt, og marginaliserte grupper er mest utsatt for å begå, og for å bli utsatt for, partnerdrap. Med dette menes at både ofrene og gjerningspersonene ofte hadde en rekke livsutfordringer som rusproblemer, psykiske helseplager, tidligere kriminalitet og svak tilknytning til arbeidslivet. Forskningen om partnerdrap er for øvrig fortsatt relativt begrenset. Forskningen om partnervold og vold i nære relasjoner er derimot svært omfangsrik. Det har gjennom forskning blant annet blitt utviklet flere teorier om årsaker til partnervold og partnerdrap. Utvalget gjennomgår et utvalg av utredninger, forskningsbidrag og rapporter som er relevant for utvalgets arbeid i kapittel 5 og 6.

2.1.3 Virkemidler for å forebygge partnervold og partnerdrap (del 3)

Hjelpeapparatet har en rekke virkemidler tilgjengelig for å forebygge partnervold og partnerdrap. Med «hjelpeapparat» mener utvalget blant annet politiet, helse- og omsorgstjenesten, NAV og sosialtjenesten, krisesentrene og barne- og familievernet. Flere instanser har mulighet til å iverksette målrettede virkemidler overfor personer i situasjoner med forhøyet risiko for alvorlig partnervold og partnerdrap. Politiet kan for eksempel ilegge en voldsutøver besøksforbud, og krisesentrene kan tilby et beskyttet botilbud for voldsutsatte. Helse- og omsorgstjenesten kan på sin side tilby for eksempel behandling for rusavhengighet og psykiske lidelser, eller tilby voldsutøvere hjelp for sinnemestring og alternativer til vold. Utvalget gjennomgår i kapittel 7 de virkemidlene som, etter utvalgets syn, er de mest relevante i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap. I forebyggingsarbeid er også samarbeid på tvers av instanser og etater et viktig virkemiddel. Alle offentlige instanser som er i kontakt med befolkningen har en viktig rolle i avdekking av vold i nære relasjoner eller andre bekymringsverdige forhold. Det er viktig at slike forhold blir videreformidlet til instanser som kan iverksette forebyggende virkemidler og tiltak.

Opplysninger om faktorer som kan bidra til å øke risikoen for alvorlig partnervold og partnerdrap, vil som regel være omfattet av taushetsplikten. Dette gjelder for eksempel opplysninger om en persons psykiske helse, tidligere kriminalitet eller rusproblemer. Det finnes imidlertid mange og viktige unntak fra taushetsplikten. For arbeidet med forebygging av partnervold og partnerdrap er avvergeplikten særlig viktig. Hovedtrekkene i det rettslige rammeverket for tverrfaglig samarbeid gjennomgås i kapittel 8.

2.1.4 Gjennomgang av partnerdrapssaker (del 4)

Partnerdrapsutvalget har foretatt en kvalitativ gjennomgang av straffesaksdokumentene i 19 partnerdrapssaker. I tråd med utvalgets mandat og de rettslige rammene for arbeidet som følger av lov om informasjonstilgang m.m. for Partnerdrapsutvalget, foretok utvalget et saksuttrekk basert på følgende tre kriterier:

  • Offer og gjerningsperson var enten gift, samboere, skilt/separert eller tidligere samboere.

  • Offer og/eller gjerningsperson hadde hatt kontakt med hjelpeapparatet før drapet.

  • Saken var rettskraftig avgjort eller henlagt da saksuttrekket ble foretatt.

Utvalgets metode for saksuttrekk og saksgjennomgang er beskrevet i kapittel 9.

Alle de aktuelle parforholdene var mellom en kvinne og en mann, og offeret var en kvinne i 15 av de 19 sakene. Paret hadde enten felles barn, særkullsbarn, eller begge deler, i alle sakene. I elleve saker var barn til stede da drapet ble begått, og i seks av disse var barn øyenvitne til drapet. Parene var gift eller samboende på drapstidspunktet i 15 saker, og tidligere gift eller samboende i fire saker. I 16 saker var det enten snakket om, planlagt eller gjennomført samlivsbrudd før drapet. Det var totalt ni ofre og elleve gjerningspersoner med norsk statsborgerskap på drapstidspunktet. Sakenes deskriptive trekk er presentert i kapittel 10.

De gjennomgåtte sakene var preget av variasjon. Saksgjennomgangen viste imidlertid at alle partnerdrapene skjedde i en kontekst hvor parforholdet var preget av partnervold, og hvor offer og gjerningsperson hadde flere livsutfordringer, se kapittel 11. Partnervold og opphopning av levekårsutfordringer var dermed de tydeligste trekkene ved de gjennomgåtte sakene.

Utvalget registrerte all kontakt som offer og gjerningsperson hadde med hjelpeapparatet før drapet. Saksgjennomgangen viste at offeret og/eller gjerningspersonen hadde mest kontakt med politiet, fastlege og andre deler av helse- og omsorgstjenesten før drapet. I mange saker var det også opplysninger om kontakt med barneverntjenesten, skole, barnehage og familievernet. I noen saker var det opplysninger om kontakt med krisesenter, NAV, sosialtjenesten, asylmottak, flyktningetjenesten, voksenopplæring og advokat. Kontakten med hjelpeapparatet, og hjelpeapparatets håndtering av sakene, er beskrevet i kapittel 12. Fremstillingen inneholder både en deskriptiv beskrivelse og en kvalitativ vurdering av utfordringene ved kontakten og håndteringen av sakene.

Familievold var et tema i kontakten med politi og annet hjelpeapparat i 15 saker. I de øvrige sakene handlet kontakten om ulike levekårsutfordringer. Kontakten med hjelpeapparatet kunne ha dannet grunnlag for å forebygge ytterligere partnervold og partnerdrap i alle sakene.

Offeret og/eller gjerningspersonen var også i kontakt med privatpersoner og andre som ikke er en del av det offentlige hjelpeapparatet, herunder familiemedlemmer, venner og bekjente, religiøse og kulturelle miljøer og institusjoner, og private stiftelser og frivillige organisasjoner. En oppsummering av kontakten med private personer og aktører finnes i kapittel 13.

Til tross for stor variasjon, var det en rekke utfordringer ved kontakten med hjelpeapparatet og ved hjelpeapparatets håndtering av sakene. De fem gjennomgående utfordringene, beskrevet i kapittel 14, handler om:

  • Kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet.

  • Kommunikasjon og tillit mellom bruker og hjelpeapparat.

  • Regler, retningslinjer og anbefalinger-

  • Organisering, rutiner og profesjonalitet.

  • Informasjonsutveksling, samarbeid og samordning.

Kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet

Kunnskap og kompetanse er, etter utvalgets syn, en grunnleggende forutsetning for forebyggende arbeid. I sakene fremkom en rekke eksempler på mangelfull kunnskap og kompetanse om vold i nære relasjoner og andre faktorer som kan bidra til forhøyet risiko for partnerdrap. Det var særlig utfordringer knyttet til kunnskap om risikovurdering og risikohåndtering, kommunikasjon, kulturforståelse, relevant regelverk og relevant hjelpetilbud. Utvalget så også flere eksempler på at politi og annet hjelpeapparat undervurderte risikoen i saken, og at hjelpeapparatet ikke iverksatte forebyggende tiltak til tross for at de involverte befant seg i situasjoner med høy risiko for alvorlig partnervold og partnerdrap. Saksgjennomgangen etterlot et inntrykk av at opphopningen av levekårsutfordringer bidro til at risikoen ble «utvannet», i stedet for at levekårsutfordringene ble oppfattet som faktorer som bidro til forhøyet risiko. Det var også flere eksempler på at politi og annet hjelpeapparat brøt reglene for håndtering av sakene på deres område, eller tilsynelatende ikke kjente regelverket godt nok.

Kommunikasjon og tillit mellom bruker og hjelpeapparat

Forebygging forutsetter god kommunikasjon mellom bruker og hjelpeapparat. God kommunikasjon krever interkulturell kompetanse hos hjelpeapparatet, og at brukeren har tillit til hjelpeapparatet. Utvalget registrerte flere utfordringer ved kommunikasjonen mellom hjelpeapparat og bruker som bidro til at vold ikke ble avdekket, og at risikoen for ytterligere vold ikke ble vurdert eller håndtert. I mange saker ble det for eksempel ikke brukt kvalifisert tolk til tross for at det var behov for dette. Mange saker etterlot også et inntrykk av at det var en strukturell eller kulturell avstand mellom hjelpeapparat og bruker, og at hjelpeapparatet ikke tilpasset seg brukerens forutsetninger og livssituasjon. Dette kom blant annet til uttrykk ved at politi og annet hjelpeapparat brukte et avansert fagspråk i møte med brukerne, eller ved at hjelpeapparatet i kommunikasjonen ikke tok høyde for hvilken situasjon eller tilstand brukeren var i. Opplysninger i sakene viste også at mange av ofrene og gjerningspersonene hadde begrenset kunnskap om, og liten tillit til, hjelpeapparatet.

Regler, retningslinjer og anbefalinger

Forebygging av partnervold og partnerdrap forutsetter at politi og andre instanser i hjelpeapparatet både har og etterlever regler, retningslinjer og anbefalinger for arbeidet. Saksgjennomgangen viste mange eksempler på at retningslinjer og anbefalinger ikke ble fulgt. Dette kan ha hatt sammenheng med tids- og ressursknapphet i instansene. I en travel hverdag med knappe ressurser vil lovfestede oppgaver ofte prioriteres fremfor andre viktige oppgaver. Utvalget registrerte imidlertid også brudd på rettslig bindende regler, for eksempel opplysningsplikten til barneverntjenesten. I noen tilfeller syntes det også som om instansenes utilstrekkelige håndtering av saken før drapet hadde sammenheng med at det manglet regler, retningslinjer eller anbefalinger om hvordan en håndterer slike saker.

Organisering, rutiner og profesjonalitet

Forebygging av partnervold og partnerdrap krever at tilgjengelige virkemidler og tiltak tas i bruk gjennom aktive handlinger fra hjelpeapparatet. Dette krever igjen at politi og annet hjelpeapparat organiserer arbeidet på en god måte, at hjelpeapparatet både har og etterlever rutiner og at hjelpeapparatet ellers opptrer profesjonelt. Saksgjennomgangen viste flere eksempler på en passiv holdning hos hjelpeapparatet i håndteringen av sakene. Det syntes i en del tilfeller som om hjelpeapparatet avventet situasjonen til den eskalerte og ble verre. Saksgjennomgangen viste også at ansatte manglet leder- og kollegastøtte i krevende saker, og at journalføring og dokumentasjon i sakene ofte var mangelfull.

Informasjonsutveksling, samarbeid og samordning

Informasjonsutveksling, samarbeid og samordning mellom tjenestene er en forutsetning for et strukturert, effektivt og treffende forebyggingsarbeid. Sakene etterlot et inntrykk av at samarbeid og samordning i liten grad var en integrert del av virksomheten i instansene. Der slikt samarbeid forekom, syntes dette å være knyttet til enkeltpersoners initiativ, eller basert på tilfeldigheter. Utvalget registrerte svært få eksempler på tverrfaglige samarbeidsmøter før drapet til tross for at de fleste ofrene og gjerningspersonene var i kontakt med flere instanser og levde lenge med partnervold og andre levekårsutfordringer. Dette bidro til at flere instanser hadde bruddstykker av informasjon om offeret og/eller gjerningspersonen sin situasjon, uten at noen hadde et helhetlig bilde som ga grunnlag for å iverksette forebyggende tiltak.

2.1.5 Utvalgets anbefalinger (del 5)

2.1.5.1 Om utvalgets anbefalinger

Partnerdrapsutvalget anbefaler i denne utredningen totalt 70 tiltak for å forebygge partnerdrap. Utvalget anbefaler at regjeringen følger opp alle tiltakene. På bakgrunn av at det forekom partnervold før partnerdrapet i alle sakene utvalget gjennomgikk, dreier utvalgets anbefalinger seg i stor grad om avdekking, risikovurdering og risikohåndtering av partnervold. De fleste anbefalingene skal sikre at politi og annet hjelpeapparat tidsnok tar i bruk forebyggende virkemidler og tiltak som allerede er tilgjengelig. Utvalget anbefaler også noen nye tiltak.

Utvalget anbefaler 30 generelle tiltak som er rettet mot alle instansene i hjelpeapparatet, se kapittel 16. Utvalget anbefaler også 39 tiltak rettet mot politi og andre instanser i hjelpeapparatet, se kapittel 17. Tiltakene rettet mot instansene må ses i sammenheng med de generelle tiltakene. Utvalget anbefaler i tillegg at det opprettes en nasjonal permanent partnerdrapskommisjon, se kapittel 18.

2.1.5.2 Generelle anbefalinger

Permanent partnerdrapskommisjon

Utvalget anbefaler at det opprettes en nasjonal permanent kommisjon som skal gjennomgå saker om partnerdrap. Formålet med kommisjonens arbeid bør være læring av feil og videre utvikling av arbeidet med å forebygge alvorlig partnervold og partnerdrap. Partnerdrapskommisjonen bør være administrativt tilknyttet Justis- og beredskapsdepartementet. Det er svært viktig at kommisjonen er uavhengig – både i organisasjonsform og arbeid. Utvalget foreslår at en slik kommisjon opprettes som en seksårig prøveordning.

Tydeliggjøring av lederansvar og målrettet tilsyn

Det er et lederansvar å sørge for at politi og annet hjelpeapparat benytter eksisterende forebyggende virkemidler og tiltak mot partnervold og partnerdrap. Utvalget anbefaler at dette lederansvaret tydeliggjøres, og at de ulike instansenes forebyggende arbeid gjøres til et prioritert område hos relevante tilsynsmyndigheter.

Dreining fra anbefalinger til lovfestede plikter

For å bidra til at eksisterende forebyggende virkemidler og tiltak benyttes av politi og annet hjelpeapparat, anbefaler utvalget at en del tiltak og oppgaver som nå er forankret i retningslinjer og anbefalinger, lovfestes og gjøres rettslig bindende.

Alle må tilbys alenesamtaler med hjelpeapparatet

For å sikre den fortrolighet som skal til for å avdekke partnervold og andre faktorer som kan bidra til forhøyet risiko for partnerdrap, anbefaler utvalget at politi og annet hjelpeapparat rutinemessig tilbyr alle brukere alenesamtaler.

Økt bruk av kvalifisert tolk

Utvalget anbefaler at forslag til tolkelov vedtas og implementeres i politiet og andre deler av hjelpeapparatet. Utvalget anbefaler i tillegg at det innføres et påbud om å bruke kvalifisert tolk i alle saker med mistanke eller kunnskap om vold i nære relasjoner, og hvor hjelpeapparatet og brukeren har forskjellig talespråk. I tillegg mener utvalget at det må innføres et forbud mot å la familiemedlemmer eller andre nærstående fungere som tolk. Utvalget mener at unntak bare bør gjøres i en nødsituasjon eller når andre sterke grunner tilsier det.

Bedre kollega- og lederstøtte

For å heve kvaliteten på arbeidet, anbefaler utvalget at det må sikres bedre kollega- og lederstøtte i politiet og andre deler av hjelpeapparatet. Dette vil blant annet kunne bidra til å korrigere og nyansere den enkeltes vurderinger i saker om vold i nære relasjoner, og til å lette byrden som påhviler den enkelte medarbeider.

Bedre dokumentasjonsrutiner

For å oppnå et mer profesjonelt og systematisk arbeid i saker om vold i nære relasjoner, anbefaler utvalget at det utvikles bedre rutiner for å etterleve krav til dokumentasjon i politi og annet hjelpeapparat. Dokumentasjonen må blant annet inneholde de risikovurderingene som er gjennomført og eventuelle iverksatte tiltak.

Styrking av forskning om vold i nære relasjoner

Arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap krever en kontinuerlig oppdatering av relevant kunnskap. For å styrke forskning om vold i nære relasjoner, anbefaler utvalget at det opprettes et tematisk program om vold i nære relasjoner i regi av Norges forskningsråd.

Kompetanseløft i hjelpeapparatet

Ansatte i politi og annet hjelpeapparat må settes i stand til å avdekke, risikovurdere og håndtere risiko for partnervold og partnerdrap. Utvalget anbefaler at det gjennomføres et kompetanseløft ved blant annet å innarbeide og å sikre implementering av kunnskapskrav om vold i nære relasjoner, risikovurdering, risikohåndtering, kommunikasjon, kultursensitivitet og samhandling i relevante rammeplaner.

Informasjonskampanjer og nettressurser

Utvalget anbefaler at det jevnlig gjennomføres tilpassede nasjonale informasjonskampanjer om vold i nære relasjoner, partnerdrap, hjelpetilbud, varslingsplikt og avvergeplikt. Utvalget anbefaler at nasjonalt tilgjengelige nettressurser, telefonlinjer og chat som gir informasjon om vold og overgrep og om mulighet for rask hjelp, styrkes og gjøres bedre kjent.

Nasjonal forebyggingsstrategi mot partnervold og partnerdrap

For å sikre et bedre samarbeid innen voldsforebygging, bedre mål- og resultatoppnåelse og bedre utnyttelse av fellesskapets økonomiske ressurser, anbefaler utvalget at det utvikles en nasjonal forebyggingsstrategi for en samordnet innsats mot partnervold og partnerdrap.

Økt kompetanse på reglene om informasjonsutveksling

For å sikre at politi og annet hjelpeapparat bruker det handlingsrommet som reglene om informasjonsutveksling gir, anbefaler utvalget blant annet at alle relevante instanser gjennomfører etterutdanningskurs for sine ansatte i regelverket om taushetsplikt og informasjonsutveksling.

Plikt for kommunene om å ha handlingsplan mot vold i nære relasjoner

For å sikre tilstrekkelig samarbeid mellom tjenestene om forebygging av partnervold og partnerdrap, anbefaler utvalget at det innføres en plikt for kommunene om å ha handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

Plikt for kommunene til å etablere tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell

For å heve kvaliteten i politiet og de andre instansenes samordnede arbeid med saker om vold i nære relasjoner, anbefaler utvalget at kommunene pålegges en plikt til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell for vurdering og håndtering av slike saker. Det må være opp til den enkelte kommune, eventuelt i samarbeid med andre kommuner, å utarbeide en modell som er egnet for lokale forhold og behov.

Beskyttelse av den voldsutsatte forelderen ved barns samvær med voldsutøver

Utvalget anbefaler at beskyttelse av voldsutsatt forelder må sikres i tilfeller hvor felles barn har samvær med voldsutøvende forelder. Det bør også utredes om barnelovas regler om samvær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til å beskytte en voldsutsatt forelder.

2.1.5.3 Anbefalinger rettet mot politi og andre instanser i hjelpeapparatet

Politi- og påtalemyndigheten

Politi og påtalemyndigheten har en svært viktig rolle i arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap. Etaten har en rekke virkemidler og tiltak til rådighet, og virksomheten er i stor utstrekning regulert av regler, instrukser og skriftlige rutiner. Til tross for dette registrerte utvalget flere eksempler på at politi- og påtalemyndighet ikke handlet i tråd med gjeldende regelverk. Utvalgets anbefalinger rettet mot politi- og påtalemyndighet dreier seg derfor i stor grad om å sikre bruk av allerede tilgjengelige tiltak. De første anbefalingene dreier seg om å tydeliggjøre det ansvaret ledelsen for politi- og påtalemyndighet har for at gjeldende regelverk etterleves. Utvalget anbefaler følgende tiltak:

  • Tildelingsbrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet til Politidirektoratet bør inneholde tydelige føringer for å sikre at vold i nære relasjoner følges opp av politiet.

  • Disponeringsskrivet fra Politidirektoratet til politidistriktene bør inneholde konkrete resultatkrav knyttet til bruk av risikovurderingsverktøy og beskyttelsestiltak.

  • Politidirektoratet bør som en del av styringsdialogen rapportere til Justis- og beredskapsdepartementet på antall gjennomførte risikovurderinger og på bruken av beskyttelsestiltak i saker om vold i nære relasjoner.

  • Det må sikres økt bruk av kontaktforbud med elektronisk kontroll (omvendt voldsalarm) der det er relevant.

  • Det bør innføres en lovfestet plikt for politiet til å bruke en oppdatert utgave av risikovurderingsverktøyet SARA i alle partnervoldssaker som er anmeldt etter straffeloven §§ 282 og 283.

  • Det må sikres at alle politidistriktene har et tilstrekkelig antall SARA-koordinatorer.

  • Det må undersøkes om mistenkte/siktede har tilgang til skytevåpen i alle saker om mishandling i nære relasjoner.

  • Det må undersøkes om mistenkte/siktede har tidligere voldshistorikk i alle saker om mishandling i nære relasjoner.

  • Politi og påtalemyndighet bør pålegges å iverksette forebyggende tiltak i alle saker om partnervold med høy risiko.

  • Politiet bør pålegges å gjennomføre motivasjonssamtale med mistenkte/siktede i alle saker om partnervold med høy risiko.

  • Det må sikres at samtlige politidistrikt har egne påtalejurister med god kunnskap om og innsikt i vold i nære relasjoner.

Helse- og omsorgstjenesten

Helse- og omsorgstjenesten kommer i nær kontakt med mennesker som har blitt, eller kan stå i fare for å bli, voldsutøver eller voldsutsatt. Det var en rekke eksempler i utvalgets saksgjennomgang som viste at det finnes et ubenyttet forebyggingspotensial, blant annet knyttet til at vold i nære relasjoner ikke ble avdekket og at risiko for alvorlig partnervold og partnerdrap ikke ble fanget opp eller håndtert. Utvalgets anbefalinger rettet mot helse- og omsorgstjenesten skal bidra til å sette tjenesten bedre i stand til å avdekke og håndtere risiko for alvorlig partnervold og partnerdrap, og gjøre voldsforebyggende helsetjenester mer tilgjengelige for brukere som lever med slik risiko. Utvalget anbefaler følgende tiltak:

  • Det bør utvikles etterutdanningskurs for forskjellige grupper helsepersonell om vold i nære relasjoner, risikovurdering, risikohåndtering, kommunikasjon, kultursensitivitet og samhandling. Det bør utredes nærmere om helsepersonell i flere deler av helsetjenesten bør pålegges en plikt til å gjennomføre slike kurs.

  • Helsepersonell bør pålegges en lovfestet plikt til å utrede vold i nære relasjoner der det foreligger mistanke om slik vold.

  • Helsepersonell bør pålegges en lovfestet plikt til å gjennomføre en faglig og skriftlig risikovurdering der det foreligger kunnskap om vold i nære relasjoner.

  • Det spesialiserte behandlingstilbudet til personer som utøver partnervold bør styrkes.

  • Det bør etableres et lavterskeltilbud for rask behandling av psykiske helseplager i alle kommuner.

  • Det bør arbeides systematisk for å rekruttere helsepersonell med minoritetsbakgrunn, særlig innen psykisk helsearbeid.

  • Tilbudet til flyktninger og asylsøkere med psykiske helseplager bør gjøres mer tilgjengelig.

Krisesenter

Krisesentrene tilbyr et beskyttet botilbud til voldsutsatte, gir støtte, råd og veiledning gjennom dagtilbudet og en døgnåpen telefonlinje, og tilbyr oppfølging i en reetableringsfase. Det var kontakt med krisesenter i få av de gjennomgåtte sakene, og dette er, etter utvalgets syn, et viktig funn i seg selv. Utvalget så eksempler på at det ikke var dokumentert at krisesentrene hadde tilbudt treffende informasjon om beskyttelsestiltak eller oppfølgingssamtaler ved voldsutsattes hjemreise. Det var heller ingen opplysninger i sakene om at det var utarbeidet sikkerhetsplan. Utvalgets anbefalinger er ment å styrke krisesentertilbudet, blant annet ved å sikre et likeverdig og godt krisesentertilbud som kan benyttes av alle voldsutsatte. Utvalget anbefaler følgende tiltak:

  • Kommunenes ansvar for å sikre gjennomføring og finansiering av krisesentertilbudet må tydeliggjøres i krisesenterlova.

  • Kommunenes ansvar for å sikre et likeverdig krisesentertilbud for alle voldsutsatte må tydeliggjøres i krisesenterlova, og være et prioritert innsatsområde i kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

  • Fylkesmennene må føre målrettet tilsyn med at kommunene sikrer et likeverdig krisesentertilbud av god kvalitet.

  • Spredning av informasjon om krisesentertilbudet må være et prioritert innsatsområde i kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner.

  • Det bør utredes å innføre en bemanningsnorm for krisesentrene.

  • Det må stilles formelle kompetansekrav til krisesenteransatte.

  • Det må stilles formelle krav til relevant etter- og videreutdanning av krisesenteransatte.

  • Krisesentrene må pålegges en lovfestet plikt til å tilby alle brukere å utarbeide en sikkerhetsplan. Dersom brukere ikke ønsker en slik plan, må krisesenteret dokumentere at tilbudet er gitt.

  • Det må gjennomføres en landsdekkende informasjonskampanje for å informere om krisesentertilbudet.

  • Det bør vurderes en formalisert ordning med utnevning av fagkontakter i andre samarbeidende instanser for å sikre effektivt samarbeid mellom krisesentrene og andre deler av hjelpeapparatet. Kommunene må påse at fagkontakter utnevnes.

Barnevern

Barnevernet har virkemidler som gir barneverntjenesten en unik tilgang på informasjon om, og innsikt i, familieforhold. Barneverntjenesten var en av de instansene som gjerningsperson og offer hadde mest kontakt med før drapet, og utvalget så en rekke utfordringer i barneverntjenestens arbeid med sakene. Utvalgets anbefalinger handler om kompetansehevning og om å sikre at barneverntjenesten alltid varsler politiet i henhold til avvergeplikten. Utvalget anbefaler følgende tiltak:

  • Kompetanse på vold i nære relasjoner, partnerdrap, risikovurdering og risikohåndtering må inkluderes i kvalitets- og kompetanseløftet i de kommunale barneverntjenestene (2017–2024).

  • Ledelsen for barneverntjenesten må sikre at avvergeplikten i straffeloven § 196 etterleves der hvor tjenesten har kunnskap om vold i nære relasjoner mot voksne.

Familievern

Familievernet har gjennom sine møter med familier og par mulighet til å forebygge konflikter og problemer i parforholdet, og til å avdekke og forebygge partnervold. I de få sakene hvor det var opplysninger om kontakten med offer/gjerningsperson syntes det som om familievernet ikke i tilstrekkelig grad oppfattet risikoen i sakene, og at dette ledet til mangelfull håndtering. Anbefalingene handler om kompetanseheving og fagutvikling. Utvalget foreslår følgende tiltak:

  • Veilederen om familieverntjenestens arbeid mot vold i nære relasjoner må implementeres ved alle familievernkontor.

  • Arbeidet med nasjonal fagutvikling av familieverntjenestens arbeid med vold i nære relasjoner må videreføres og forankres i forskningsbasert kunnskap, og spisskompetansemiljøet (SKM-vold) og de regionale ressursmiljøene i familieverntjenesten må videreføres.

NAV og sosialtjenesten

Mange av gjerningspersonene og ofrene var i kontakt med NAV eller den kommunale sosialtjenesten før drapet. Sakene viste også at en stor andel av de voldsutsatte ble værende i parforholdet med voldsutøver til tross for at den voldsutsatte hadde uttrykt et ønske om brudd. Utvalgets anbefalinger handler om å sikre voldsutsatte en reell mulighet til å forlate voldsutøver gjennom å tilby alternative botilbud og økonomisk støtte og rådgivning. Utvalget anbefaler følgende tiltak:

  • Alle kommuner må sikre at det finnes overgangsboliger eller andre egnede midlertidige botilbud for voldsutsatte.

  • NAV-kontorene bør prioritere personer som er utsatt for vold i nære relasjoner ved å tilby økonomisk støtte og økonomisk rådgivning i et «hurtigspor».

Asylmottak, flyktningetjenesten og voksenopplæring

Ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten og voksenopplæringen har ofte daglig kontakt med mennesker i sårbare, krevende og i noen tilfeller marginaliserte livssituasjoner, og det var en rekke eksempler på tett kontakt i sakene. Utvalget så likevel flere eksempler på at instansene ikke avdekket vold i nære relasjoner til tross for at ansatte syntes å merke seg bekymringsverdige forhold. Det var også eksempel på at ansatte ga feilaktig juridisk råd til brukerne. Utvalgets anbefalinger dreier seg i hovedsak om kompetanseheving, kontroll med driften og tilbud til beboere på asylmottak. Utvalget anbefaler følgende tiltak:

  • Det bør opprettes et etterutdanningstilbud til ansatte i asylmottak, flyktningetjenesten og voksenopplæringen (introduksjonsprogram) om vold i nære relasjoner, risikovurdering, risikohåndtering, kommunikasjon, kultursensitivitet og samhandling.

  • Asylmottakenes oppfølging av retningslinjer og rutiner for arbeid mot vold i nære relasjoner bør være et prioritert område i Utlendingsdirektoratets kontroll med driften av mottakene.

  • Tilbudet Dialoggrupper om vold til menn som bor på asylmottak bør videreføres. Det bør også utvikles et tilsvarende tilbud tilpasset kvinnelige beboere.

  • Det bør utarbeides en veileder for arbeid med avdekking og håndtering av vold i nære relasjoner for de ansatte ved voksenopplæringen (introduksjonsprogram).

  • Det må innhentes kunnskap om hvordan introduksjonsprogrammene oppfyller læreplanmålet om å formidle kunnskap til elevene om vold i familien.

2.2 Nordsamisk sammendrag/Sámegiel čoahkkáigeassu

2.2.1 Álggahus

Guimmešgoddimat dagahit njealjádas oasi buot goddimiin Norggas. 231 olbmo leat Kriposa dieđuid mielde gottáhallan guoibmái maŋimuš 30 jagi (1990–2019). Muhtun áššiin leat eanet jábmit, ja oktiibuot lea guimmešgoddimat heakkahuhttán 259 olbmo dán áigodagas. Dáid loguide gullet 24 vuolleahkásaš máná dahje stuorra mánát.

Guimmešgoddinlávdegotti bargu lea mandáhta mielde leamaš geahčadit guimmešgoddináššiid «almmustahttit, ja vejolaččat man muddui ja man láhkai almmolaš veahkkeapparáhta lea beahttán eastadit goddimiid.» Lávdegotti barggu ulbmil lea ávžžuhit doaibmabijuid mat sáhttet eastadit guimmešgoddimiid boahtteáiggis.

Lávdegoddi lea geahčadan 19 guimmešgoddinášši ráŋggáštusáššedokumeanttaid. Geahčadeapmi čájehii ahte eanaš guimmešgoddimat dáhpáhuvve ovtta dahje eanet áitimiid maŋŋá. Lei guimmešveahkaválddálašvuohta ovdal goddima buot 19 áššis, ja olu jábmiin ja vearredahkkiin ledje máŋggat birgejupmehástalusat. Politiijat ja eará veahkkeapparáhtat eai álggahan doarvái áiggil eastadeaddji doaibmabijuid mat livčče sáhttán unnidit duođalaš guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima riskka. Dát dáhpáhuvai vaikko veahkkeapparáhtas leat olu dákkár doaibmabijut. Lávdegotti oainnu mielde čájehuvvo áššegeahčadeapmi ahte gávdno potentiála eastadit guimmešgoddimiid.

2.2.2 Guimmešgoddimiid birra – rievttálaš vuolggasajit, bealit mat sáhttet dagahit stuorát riskka, ja dutkan (2. oassi)

Guimmešgoddin lea guimmešveahkaválddi duođaleamos boađus, ja guimmešgoddima gillájeaddjit dábálaččat maiddái vásihit guimmešveahkaválddi ovdal goddima. Norgga eiseválddit leat riikkaidgaskasaš olmmošvuoigatvuođaid bokte rievttálaččat geatnegahtton suodjalit ássiid sihke guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima vuostá. Geatnegahttin mearkkaša earret eará ráŋggáštit veahkaválddi ja goddima ja álggahit eastadeaddji doaibmabijuid. Veahkaváldái ja goddimii guoská norgga ráŋggáštusláhka. Dasa lassin lea norgga lága vuođul oppalaš geatnegasvuohta eastadit rihkolašvuođa, ja erenoamáš geatnegasvuohta eastadit sohkabealvuđot veahkaválddi. Geahča 3. kapihttala eastadeami rievttálaš vuolggasajiid birra.

Norgga ja riikkaidgaskasaš dutkama bokte diehtit mii jo olu guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid birra. Mii dovdat earret eará jábmiid ja vearredahkkiid muhtun dehálaš dovdomearkkaid ja muhtun beliid mat sáhttet dagahit stuorát guimmešgoddinriskka. Norgga guimmešgoddindutkamis mii lei áigodagas 1990–2012, gávnnahuvvui ahte 70 proseantta jábmiin ja 80 proseantta vearredahkkiin lei váldán oktavuođa veahkkeapparáhtain ovdal goddima. Veahkkeapparáhta registrerii guimmešveahkaválddi 70 proseantta áššiin. Dutkama mielde leat guimmešgoddimat sosiálalaččat botnjut, ja marginaliserejuvvon joavkkuin lea stuorámus várra goddit guimmiid ja gottáhallat guimmiide. Dáinna oaivvilduvvo ahte sihke jábmiin ja vearredahkkiin dávjá ledje máŋggat hástalusat eallimis nugo gárrenmirkováttisvuođat, psyhkalaš váttut, ovddeš vearredagut ja hárve dietnasis. Dutkan guimmešgoddimiid birra lea muđui ain oalle unnán. Dutkan guimmešveahkaválddi ja veahkaválddi birra lagaš oktavuođain lea ges hui stuoris. Dutkamis leat čuožžilan olu teoriijat dasa mat sáhttet leat sivvan guimmešveahkaváldái ja guimmešgoddimii. Lávdegoddi geahčada 5. ja 6. kapihttaliin muhtun guorahallamiid, dutkanbargguid ja raporttaid mat leat áigeguovdilat lávdegotti bargui.

2.2.3 Váikkuhangaskaoamit eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid (3. oassi)

Veahkkeapparáhtas leat olu váikkuhangaskaoamit eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid. «Veahkkeapparáhtain» lávdegoddi oaivvilda earret eará politiijaid, dearvvašvuođa- ja fuollabálvalus, NAV- ja sosiálabálvalus, kriisaguovddážat ja mánáid- ja bearašsuodjalus. Olu ásahusain lea vejolašvuohta álggahit ulbmillaš váikkuhangaskaomiid olbmuid hárrái geat leat dakkár dilis mas lea stuorát riska vásihit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima. Politiijat sáhttet ovdamearkka dihtii gieldit vearredahkki lahkoneamis gillájeaddji, ja kriisaguovddážat fállet suodjaluvvon ássanfálaldaga veahkaválddi gillájeddjiide. Dearvvašvuođa- ja fuollabálvalus sáhttá ges fállat ovdamearkka dihtii dikšut gárrenmirkkováttisvuođaid ja psyhkalaš váttuid, dahje fállat vearredahkkiide veahki stivret suhtu ja árvalit molssaeavttuid veahkaváldái. Lávdegoddi geahčada 7. kapihttalis daid váikkuhangaskaomiid mat lávdegotti mielas leat áigeguovdilepmosat eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid. Eastadanbarggus lea maiddái ásahusaid ja etáhtaid gaskasaš ovttasbargu dehálaš váikkuhangaskaoapmi. Buot almmolaš ásahusain main lea oktavuohta álbmogiin, lea dehálaš rolla almmustahttit veahkaválddi lagaš oktavuođain dahje eará fuolastuhtti beliid. Lea dehálaš ahte dákkár áššit dieđihuvvojit ásahusaide mat sáhttet álggahit eastadeaddji váikkuhangaskaomiid ja doaibmabijuid.

Dieđut moanaid beliid birra mat okto, dahje lotnolasat eará dieđuiguin, sáhttet nannet duođalaš guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima riskka, gullet dábálaččat jávohisvuođageskui. Dát guoská ovdamearkka dihtii dieđuide olbmo psyhkalaš dearvvašvuođa, ovddeš rihkolašvuođaid dahje gárrenmirkováttisvuođaid birra. Gávdnojit almmatge olu ja dehálaš spiehkastagat jávohisvuođageaskkus. Eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima lea heađuštangeatnegasvuohta ja dieđihangeatnegasvuohta mánáidsuodjalusbálvalussii erenoamáš dehálaš. Fágaidrasttildeaddji ovttasbarggu rievttálaš rámmavuogádaga váldooasit geahčaduvvojit 8. kapihttalis.

2.2.4 Guimmešgoddináššiid geahčadeapmi (4. oassi)

Guimmešgoddinlávdegoddi lea kvalitatiivvalaččat geahčadan 19 guimmešgoddinášši ráŋggáštusdokumeanttaid. Lávdegotti mandáhta ja barggu rievttálaš rámmaid olis mat leat lágas dieđuid oažžuma birra jna. Guimmešgoddinlávdegottis, de mearridii lávdegoddi geahčadit áššiid dán golmma eavttu vuođul:

  • Jábmi ja vearredahkki leigga juogo náitalan, ovttasássit, earránan/sierranan dahje ovddeš ovttasássit.

  • Jábmis ja/dahje vearredahkkis lei oktavuohta leamaš veahkkeapparáhtain ovdal goddima.

  • Ášši lei riektevuoimmálaččat mearriduvvon dahje heaittihuvvon go lávdegoddi válljii dan geahčadit.

Lávdegotti ášševálljenmetoda ja áššegeahčadeapmi lea válddahallon 9. kapihttalis.

Buot relevánta párain lei nissonolmmoš ja almmáiolmmoš, ja jábmi lei nissonolmmoš 15 áššis 19 áššis. Páras ledje juogo oktasaš mánát, sierrabeassádatmánát, dahje goappašagat, buot áššiin. 11 áššis ledje mánát das go goddin dáhpáhuvai, ja 6 áššis oidne mánát goddima. Párat ledje náitalan dahje ovttasássit goddináiggi 15 áššis. 16 áššis lei juogo sáhka hállojuvvon, plánejuvvon dahje čađahuvvon earráneamis ovdal goddima. Ledje oktiibuot 9 jábmi ja 11 vearredahkki geain lei norgga riikavulošvuohta goddináiggi. Áššiid deskriptiiva dovdomearkkat bohtet ovdan 10. kapihttalis.

Geahčaduvvon áššiin ledje variašuvnnat. Áššegeahčadeapmi čájehii almmatge ahte buot guimmešgoddimat dáhpáhuvve dalle go párravuođas lei guimmešveahkaváldi ja jábmis ja vearredahkkis ledje máŋggat hástalusat eallimis, gč. 11. kapihttala. Guimmešveahkaváldi ja birgejupmehástalusaid čoggon lei danne čielgaseamos dovdomearka geahčaduvvon áššiin.

Lávdegoddi registrerii buot oktavuođaid mat jábmis ja vearredahkkis ledje veahkkeapparáhtain ovdal goddima. Áššegeahčadeapmi čájehii ahte jábmi ja/dahje vearredahkkis dábálaččat lei leamaš oktavuohta politiijaiguin, fástadoaktáriin ja dearvvašvuođa- ja fuollabálvalusa eará beliiguin ovdal goddima. Olu áššiin ledje maiddái dieđut oktavuođaid birra mánáidsuodjalusbálvalusain, skuvllain, mánáidgárddiin ja bearašsuodjalusain. Muhtun áššiin ledje dieđut oktavuođaid birra kriisaguovddážiin, NAV:in, sosiálabálvalusain, dorvoohcciidvuostáiváldimiin, báhtareaddjibálvalusain, rávisolbmooahpahusain ja advokáhtain. Oktavuohta veahkkeapparáhtain, ja veahkkeapparáhta áššegieđahallan, lea válddahallon 12. kapihttalis. Ovdanbuktimis lea sihke deskriptiiva válddahus ja kvalitatiivvalaš árvvoštallan hástalusain mat leat čadnon oktavuhtii, ja áššiid gieđahallamis.

Bearašveahkaváldi lei fáddá oktavuođaváldimis veahkkeapparáhtain 15 áššis. Eará áššiin lei oktavuođaváldimis sáhka iešguđetlágan birgejupmehástalusain. Oktavuohta veahkkeapparáhtain livččii sáhttán leat vuođđu eastadit eanet guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid buot áššiin.

Jábmi ja/dahje vearredahkki lei maiddái váldán oktavuođa priváhtaolbmuiguin ja earáiguin geat eai gula almmolaš veahkkeapparáhtii, dása gullet bearašlahtut, ustibat ja oahppásat, oskkolaš ja kultuvrralaš birrasat ja ásahusat, ja priváhta vuođđudusat ja eaktodáhtolaš organisašuvnnat. Čoahkkáigeassu oktavuođaváldimiin priváhta olbmuiguin ja aktevrraiguin lea 13. kapihttalis.

Vaikko leat olu variašuvnnat, de ledje olu hástalusat oktavuođaváldimiin veahkkeapparáhtain ja mo veahkkeapparáhta gieđahalai áššiid. Vihtta čađamanni hástalusa mat leat válddahuvvon 14. kapihttalis, leat:

  • Máhttu ja gelbbolašvuohta veahkkeapparáhtas.

  • Gulahallan ja luohttámuš pasieantta/geavaheaddji ja veahkkeapparáhta gaskka.

  • Njuolggadusat ja ávžžuhusat.

  • Organiseren, rutiinnat ja profešunalitehta.

  • Diehtolonohallan, ovttasbargu ja ovttastahttin.

Máhttu ja gelbbolašvuohta veahkkeapparáhtas

Máhttu ja gelbbolašvuohta lea lávdegotti mielas vuođđoeaktu eastadanbarggus. Áššiin ledje máŋggat ovdamearkkat váilevaš máhttui ja gelbbolašvuhtii veahkaválddi birra lagaš oktavuođain ja eará bealit mat sáhttet nannet guimmešgoddinriskka. Ledje erenoamáš hástalusat čadnon riskaárvvoštallama ja riskagieđahallama, gulahallama, kulturáddejumi, relevánta njuolggadusaid ja relevánta veahkkefálaldagaid máhttui. Lávdegoddi oinnii maiddái máŋggaid ovdamearkkaid dasa ahte veahkkeapparáhta árvvoštalai riskka áššis unnibun, ja ahte veahkkeapparáhta ii álggahan eastadeaddji doaibmabijuid vaikko bealálaččat ledje dakkár dilis mas lei alla riska duođalaš guimmešveahkaválddis ja guimmešgoddimis. Áššegeahčadeamis vuhtto ahte birgejupmehástalusaid čoggon dagahit ahte riska «duššindahkkojuvvui», dan sadjái go atnit birgejupmehástalusaid sivvan stuorát riskii. Ledje maiddái máŋggat ovdamearkkat dasa ahte veahkkeapparáhta rihkui njuolggadusaid mo gieđahallat áššiid iežaset suorggis, dahje eai orron dovdamin njuolggadusaid doarvái bures.

Gulahallan ja luohttámuš geavaheaddji ja veahkkeapparáhta gaskka

Eastadeapmi eaktuda buori gulahallama gaskal geavaheaddji ja veahkkeapparáhta. Buorre gulahallan gáibida kulturgaskasaš gelbbolašvuođa veahkkeapparáhtas, ja ahte geavaheaddji luohttá veahkkeapparáhtii. Lávdegoddi registrerii eanet hástalusaid mat ledje čadnon veahkkeapparáhta ja geavaheaddji gulahallamii mat dagahedje ahte eai almmustahttán veahkaválddi, ja ahte eanet veahkaválddi riska ii árvvoštallojuvvon ii ge gieđahallojuvvon. Olu áššiin eai ovdamearkka dihtii geavahan gelbbolaš dulkka vaikko geavaheaddji dárbbašii dan. Olu áššiin vuhttui maiddái struktuvrralaš dahje kultuvrralaš gaska gaskal veahkkeapparáhta ja geavaheaddji, ja ahte veahkkeapparáhta ii sajáiduvvan geavaheaddji eavttuide ja eallindillái. Dát bođii earret eará ovdan go veahkkeapparáhta geavahii váttes fágagiela gulahaladettiin geavaheddjiiguin, dahje go veahkkeapparáhta gulahallamis ii váldán vuhtii man dilálašvuođas dahje mentálalaš dilis geavaheaddji lei. Dieđut áššiin čájehedje maiddái ahte olu jábmiin ja vearredahkkiin lei unnán máhttu veahkkeapparáhta birra ja unnán luohttámuš dasa.

Njuolggadusat ja ávžžuhusat

Guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid eastadeapmi eaktuda ahte veahkkeapparáhta ásahusain leat njuolggadusat ja ávžžuhusat ja doahttalit daid barggus. Áššegeahčadeapmi čájehii máŋggaid ovdamearkkaid dasa ahte njuolggadusat ja ávžžuhusat eai čuvvojuvvon. Sivvan dasa sáhttá leat unnán áigi ja resurssat etáhtain. Huššás árgabeaivvis mas leat unnán resurssat, láhkanannejuvvon barggut dávjá vuoruhuvvojit eará dehálaš bargguid sadjái. Lávdegoddi registrerii maiddái rievttálaš geatnegahtti njuolggadusaid rihkkun, ovdamearkka dihtii dieđihangeatnegasvuohta mánáidsuodjalusbálvalussii. Muhtun áššiin orui maiddái nu ahte lei oktavuohta gaskal ásahusaid váilevaš áššegieđahallamis ovdal goddima ja njuolggadusaid ja ávžžuhusaid váilevašvuođas.

Organiseren, rutiinnat ja profešunalitehta

Guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid eastadeapmi gáibida ahte veahkkeapparáhta aktiivvalaččat geavaha olámuttolaš váikkuhangaskaomiid ja doaibmabijuid. Dát fas gáibida ahte veahkkeapparáhta organisere barggu buori láhkai, ja ahte veahkkeapparáhtas leat rutiinnat ja doahttalit daid, ja muđui leat profeššuneallat. Áššegeahčadeapmi čájehii máŋggaid ovdamearkkaid veahkkeapparáhta passiiva guottuide. Muhtun áššiin orui nu ahte veahkkeapparáhta vurddii dassái dilli vearáskii. Áššegeahčadeapmi čájehii maiddái ahte bargiin váilui jođiheaddje- ja mielbargidoarjja lossa áššiin, ja ahte journálii čállin ja dokumentašuvdna áššiin dávjá lei váilevaš.

Diehtolonohallan, ovttasbargu ja ovttastahttin

Diehtolonohallan, ovttasbargu ja ovttastahttin veahkkeapparáhta ásahusaid gaskkas lea struktuvrralaš, beaktilis ja deaivilis eastadanbarggu eaktu. Áššiin orui nu ahte ovttasbargu ja ovttastahttin unnán lei sajáiduhtton ásahusaid doibmii. Jus lei dákkár ovttasbargu, de dat orui leamen čadnon ovttaskasolbmo álgagii dahje dat lei soaittáhagaid duohken. Lávdegoddi registrerii hui unnán ovdamearkkaid fágaidrasttildeaddji ovttasbargočoahkkimiidda ovdal goddima vaikko eanaš jábmiin ja vearredahkkiin ledje váldán oktavuođa máŋggain ásahusain ja elle guhká guimmešveahkaválddiin ja eará birgejupmehástalusaiguin. Dat dagahii ahte máŋggat ásahusat dušše dihte oasáža jábmi ja/dahje vearredahkki dilálašvuođas, ii ge ovttasge lean ollislaš govva vuođđun álggahit eastadeaddji doaibmabijuid.

2.2.5 Lávdegotti ávžžuhusat (5. oassi)

2.2.5.1 Lávdegotti ávžžuhusaid birra

Lávdegoddi ovddida dán guorahallamis moanaid doaibmabijuid eastadit guimmešgoddimiid, maid lávdegoddi ávžžuha ráđđehusa čuovvolit. Sivas go dáhpáhuvai guimmešveahkaváldi ovdal guimmešgoddima buot áššiin maid lávdegoddi geahčadii, de leat lávdegotti ávžžuhusat eanaš guimmešveahkaválddi almmustahttima, riskaárvvoštallama ja gieđahallama birra. Eanaš ávžžuhusat galget sihkkarastit ahte veahkkeapparáhta áiggil álggaha eastadeaddji váikkuhangaskaomiid ja doaibmabijuid mat leat jo olámuttus. Lávdegoddi ávžžuha maiddái muhtun ođđa doaibmabijuid.

Lávdegoddi ávžžuha 30 doaibmabiju 14 fáttás mat gusket veahkkeapparáhta buot ásahusaide, gč. 16. kapihttala. Lávdegoddi ávžžuha maiddái 39 doaibmabiju mat gusket veahkkeapparáhta ovttaskas ásahusaide, gč. 17. kapihttala. Doaibmabijut ásahusaid várás ferte geahččat oktilaččat oppalaš doaibmabijuiguin. Lávdegoddi ávžžuha dasa lassin ásahit nationála bissovaš guimmešgoddinkommišuvnna, gč. 18. kapihttala.

2.2.5.2 Oppalaš ávžžuhusat

Bissovaš guimmešgoddinkommišuvdna

Lávdegoddi ávžžuha ásahit nationála bissovaš kommišuvnna mii galgá geahčadit guimmešgoddináššiid. Kommišuvnna barggu ulbmil berre leat oahppat boasttuvuođain ja viidáseappot ovdánahttit barggu eastadit duođalaš guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid. Guimmešgoddinkommišuvdna berre leat hálddahuslaččat čadnon Justiisa- ja gearggusvuođadepartementii. Lea hui dehálaš ahte kommišuvdna lea sorjjasmeahttun – sihke organisašuvdnahámis ja barggus. Álgovuorus lávdegoddi árvala dákkár kommišuvnna ásahit guđa jagi geahččalanortnegin.

Jođiheaddjiovddasvástádusa ja ulbmillaš bearráigeahču čielggasmahttin

Lea jođiheaddjiovddasvástádus fuolahit ahte veahkkeapparáhta geavaha dálá eastadeaddji váikkuhangaskaomiid ja doaibmabijuid guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimaiid vuostá. Lávdegoddi ávžžuha čalmmustahttit dán jođiheaddjiovddasvástádusa, ja ahte iešguđet ásahusaid eastadeaddji barggut šaddet vuoruhuvvon suorgi relevánta bearráigeahččoeiseválddiin.

Jorran ávžžuhusain láhkanannejuvvon geatnegasvuohtan

Vai veahkkeapparáhta geavahivččii dálá eastadeaddji váikkuhangaskaomiid ja doaibmabijuid, de ávžžuha lávdegoddi ahte oassi doaibmabijuin ja bargguin mat dál ledje sajáiduhttán njuolggadusaide ja ávžžuhusaide, nannejuvvojit láhkii ja šaddet rievttálaččat geatnegahttit.

Buohkaide ferte fállat oktoságastallamiid veahkkeapparáhtain

Vai sihkkarastá oskkáldasvuođa mii dárbbašuvvo almmustahttit guimmešveahkaválddi ja eará beliid mat sáhttet nannet guimmešgoddinriskka, de lávdegoddi ávžžuha veahkkeapparáhta dáhpin fállat buot geavaheddjiide oktoságastallamiid.

Eanet geavahit gelbbolaš dulkka

Lávdegoddi ávžžuha dulkalágaárvalusa dohkkehuvvot ja implementerejuvvot veahkkeapparáhta buot osiide. Lávdegoddi ávžžuha dasa lassin ásahit mearrádusa geavahit gelbbolaš dulkka buot áššiin main vihkot dahje dihtet ahte lea veahkaváldi lagaš oktavuođain, ja main veahkkeapparáhtas ja geavaheaddjis hállet iešguđetlágan giela. Dasa lassin oaivvilda lávdegoddi ahte ferte ásahit gildosa diktit bearašlahtuid dahje eará lagaš olbmuid leat dulkan veahkaváldeáššiin. Lávdegoddi oaivvilda ahte berre dušše spiehkastuvvot heahtedilis dahje go eará nana bealit čájehit dan.

Buoret mielbargi- ja jođiheaddjidoarjja vai garvá oktoovddasvástádusa

Lávdegoddi ávžžuha sihkkarastit buoret mielbargi- ja jođiheaddjidoarjaga veahkkeapparáhta buot osiin vai loktešii kvalitehta barggus mii dahkko. Dát earret eará livččii mielde muddemin ja nyanseremin ovttaskasbargi árvvoštallama áššiin veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, ja geahpedit noađi mii juohke ovttaskasáššemeannudeaddjis lea.

Buoret dokumentašuvdnarutiinnat

Vai olahivččii eanet profešunealla ja systemáhtalaš barggu áššiin veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, de lávdegoddi ávžžuha ráhkadit buoret rutiinnaid doahttalit dokumentašuvdnagáibádusa veahkkeapparáhtas. Dokumentašuvnnas galgá earret eará leat riskaárvvoštallamat mat leat dahkkon, ja vejolaš álggahuvvon doaibmabijut.

Nannet dutkama veahkaválddi birra lagaš oktavuođain

Bargu eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid gáibida jotkkolaččat háhkat relevánta máhtu. Vai nannešii dutkama veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, de lávdegoddi ávžžuha ásahit temáhtalaš prográmma veahkaválddi birra lagaš oktavuođain man Norgga dutkanráđđi jođiha.

Veahkkeapparáhta gealbolokten

Bargit veahkkeapparáhta buot osiin fertejit oahppat almmustahttit, riskaárvvoštallat ja gieđahallat guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima riskka. Lávdegoddi ávžžuha loktet gelbbolašvuođa earret eará dainna bokte ahte ásahit ja implementeret máhttogáibádusaid veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, riskaárvvoštallama, riskagieđahallama, gulahallama, kultursensivitehta ja ovttasdoaibmama birra relevánta rámmaplánain.

Diehtojuohkinkampánnjat ja neahttaresurssat

Lávdegoddi ávžžuha jámma čađahit heivehuvvon nationála diehtojuohkinkampánnjaid veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, guimmešgoddima, veahkkefálaldaga, dieđihangeatnegasvuođa ja heađuštangeatnegasvuođa birra. Lávdegoddi ávžžuha maiddái juohkit dieđuid nationála olámuttolaš neahttaresurssaid, telefonnummariid ja chattenvejolašvuođaid birra mat juhket dieđuid veahkaválddi ja illasteami birra ja addet vejolašvuođa oažžut veahki jođánit, ja nannet daid.

Nationála eastadanstrategiija guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid vuostá

Vai sihkkarastá buoret ovttasbarggu veahkaváldeeastadeamis, buoret ulbmil- ja boađusolahusaid ja buoret ávkkástallama searvevuođa ekonomalaš resurssain, de lávdegoddi ávžžuha ráhkadit nationála eastadanstrategiija ovttastahtton áŋgiruššamii guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid vuostá.

Eanet gelbbolašvuohta diehtolonohallama njuolggadusaid birra

Vai sihkkarastá ahte veahkkeapparáhta geavaha dan doaibmavejolašvuođa mat leat diehtolonohallama njuolggadusain, de lávdegoddi ávžžuha earret eará ahte buot relevánta ásahusat čađahit iežaset bargiide lassioahppokurssa jávohisvuođageaskku ja diehtolonohallama njuolggadusaid birra.

Geatnegasvuohta gielddaide ráhkadit doaibmaplána veahkaválddi birra lagaš oktavuođain

Vai sihkkarastá doarvái ovttasbarggu veahkkeapparáhta ásahusaid gaskii guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid eastadeami birra, de lávdegoddi ávžžuha ásahit geatnegasvuođa gielddaide ráhkadit doaibmaplána veahkaválddi birra lagaš oktavuođain.

Geatnegasvuohta gielddaide ásahit fágaidrasttildeaddji ja etáhtaidrasttildeaddji ovttasbargomodealla

Vai lokte iešguđet ásahusaid ovttastahtton barggu kvalitehta áššiin veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, de lávdegoddi ávžžuha ahte gielddat geatnegahttojit ásahit fágaidrasttildeaddji ja etáhtaidrasttildeaddji ovttasbargomodealla árvvoštallat ja gieđahallat dákkár áššiid. Ferte leat ovttaskasgieldda duohken, vejolaččat ovttasbarggadettiin eará gielddaiguin, ráhkadit modealla mii heive báikkálaš dillái ja dárbbuide.

Veahkaválddi gillájeaddji váhnema suddjen go mánná ovttastallá veahkaváldedahkkiin

Lávdegoddi ávžžuha sihkkarastit veahkaválddi gillájeaddji váhnema suddjema dakkár áššiin main oktasaš mánát ovttastallet veahkaváldedahkki váhnemiin. Berre maiddái čielggadit suodjala go mánáidlága ovttastallannjuolggadusat doarvái bures veahkaválddi gillájeaddji váhnema.

2.2.5.3 Ávžžuhusat politiijaide ja veahkkeapparáhta eará ásahusaide

Politiija- ja áššáskuhttineiseváldi

Politiija- ja áššáskuhttineiseválddis lea erenoamáš dehálaš rolla barggus eastadit guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddimiid. Dain leat olu váikkuhangaskaoamit ja doaibmabijut maid sáhttet geavahit, ja njuolggadusat, bagadusat ja čálalaš rutiinnat buori muddui muddejit doaimma. Vaikko lea nu, de lávdegoddi registrerii máŋggaid ovdamearkkaid dasa ahte politiija- ja áššáskuhttineiseváldi eai bargan gustovaš njuolggadusaid mielde. Lávdegotti ávžžuhusain politiija- ja áššáskuhttineiseváldái lea danne eanaš sáhka sihkkarastit geavahit doaibmabijuid mat leat jo olámuttus. Álgodoaibmabijuin lea sáhka čielggasmahttit dan ovddasvástádusa mii politiija- ja áššáskuhttineiseválddi jođihangottis lea doahttalit gustovaš njuolggadusaid.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:

  • Justiisa- ja gearggusvuođadepartemeantta juolludusreivves Politiijadirektoráhttii berrejit leat čielga láidestusat sihkkarastit ahte politiijat čuovvolit veahkaválddi lagaš oktavuođain.

  • Politiijadirektoráhta disponerenčállosis politiijaguovlluide berrejit leat konkrehta boađusgáibádusat mat leat čadnon riskaárvvoštallanreaidduide ja suddjendoaibmabijuide.

  • Politiijadirektoráhtta berre oassin stivrengulahallamis raporteret Justiisa- ja gearggusvuođadepartementii man gallii leat čađahuvvon riskaárvvoštallamat ja suddjendoaibmabijuid geavaheami birra áššiin veahkaválddi birra lagaš oktavuođain.

  • Ferte sihkkarastit geavahit eanet gulahallangildosa elektrovnnalaš dárkkistemiin (jorgguveahkaváldealárbma), go dat lea áigeguovdil.

  • Berre ásahit láhkanannejuvvon geatnegasvuođa politiijaide geavahit SARA-riskaárvvoštallanreaiddu ođasmahtton hámi buot guimmešveahkaváldeáššiin mat leat váidojuvvon ráŋggáštuslága §§ 282 ja 283 mielde.

  • Ferte sihkkarastit ahte buot politiijaguovlluin lea doarvái SARA-koordináhtorat.

  • Ferte iskat lea go várohuvvon/áššáiduhtton olbmos bissu buot áššiin main lea sáhka illasteamis lagaš oktavuođain.

  • Ferte iskat lea go várohuvvon/áššáiduhtton olbmos ovddeš veahkaváldehistorihkka buot áššiin main lea sáhka illasteamis lagaš oktavuođain.

  • Politiija- ja áššáskuhttineiseválddi berre geatnegahttit álggahit eastadeaddji doaibmabijuid buot guimmešveahkaváldeáššiin main lea stuorra riska.

  • Politiijaid berre geatnegahttit čađahit movttiidahttinságastallamiid várohuvvon/áššáiduhtton olbmuin buot guimmešveahkaváldeáššiin main lea stuorra riska.

  • Ferte sihkkarastit ahte buot politiijaguovlluin leat sierra áššáskuhttinjuristtat geain lea buorre máhttu veahkaválddi birra lagaš oktavuođain.

Dearvvašvuođa- ja fuollabálvalus

Dearvvašvuođa- ja fuollabálvalus deaivvada olbmuiguin geat leat gillán dahje sáhttet gillát guimmešveahkaválddi dahje geat ieža leat veahkaválddálaččat. Lávdegoddi oinnii ovdamearkkaid mat čájehedje ahte gávdno geavakeahtes eastadanpotentiála, earret eará čadnon dasa ahte veahkaváldi lagaš oktavuođain ii almmustahttojuvvon, ja ahte duođalaš guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima riska ii fáhtejuvvon dahje gieđahallojuvvon. Lávdegotti ávžžuhusat dearvvašvuođa- ja fuollabálvalussii galget veahkehit dearvvašvuođabálvalusa buorebut almmustahttit ja gieđahallat duođalaš guimmešveahkaválddi ja guimmešgoddima riskka, ja dahkat veahkaváldeeastadeaddji dearvvašvuođabálvalusaid olámuttoleappot geavaheddjiide geat ellet dákkár riskkain.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:

  • Berre ásahuvvot lassioahppokursa iešguđetlágan dearvvašvuođabargijoavkkuide veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, riskaárvvoštallama, riskagieđahallama, gulahallama, kultursensivitehta ja ovttasdoaibmama birra. Berre dárkileappot čielggaduvvot galgá go geatnegahttit dearvvašvuođabargiid máŋgga dearvvašvuođabálvalusoasis čađahit dákkár kurssa.

  • Dearvvašvuođabargiide berre geatnegahttit láhkanannejuvvon geatnegasvuođa čielggadit veahkaválddi lagaš oktavuođain main vihkot dakkár veahkaválddi.

  • Dearvvašvuođabargiide berre geatnegahttit láhkanannejuvvon geatnegasvuođa čađahit fágalaš ja čálalaš riskaárvvoštallama go dihtet ahte dáhpáhuvvá veahkaváldi lagaš oktavuođain.

  • Spesialiserejuvvon dikšunfálaldat olbmuide geat veagalváldet guimmiid, berre nannejuvvot.

  • Berre ásahuvvot vuosttašceahkkefálaldat jođánit dikšut psyhkalaš dearvvašvuođaváttuid buot gielddain.

  • Berre bargojuvvot systemáhtalaččat rekruteret dearvvašvuođabargiid geain lea minoritehtaduogáš, erenoamážit psyhkalaš dearvvašvuođabarggus.

  • Fálaldat báhtareddjiide ja dorvoohcciide geain leat psyhkalaš dearvvašvuođaváttut, berre leat olámuttoleappot.

Kriisaguovddáš

Kriisaguovddážat fállet suddjejuvvon ássanfálaldaga veahkaválddi gillájeddjiide, ja doarju, rávve ja bagada beaivefálaldaga ja birrajándorrabas telefovnna bokte, ja fállá čuovvoleami ođđasisásahandásis. Lei unnán oktavuohta kriisaguovddážiin geahčaduvvon áššiin, ja dát lea lávdegotti mielas iešalddis dehálaš fuomášupmi. Lávdegoddi oinnii ovdamearkkaid dasa ahte ii lean duođaštuvvon ahte kriisaguovddážat fálle deaivilis dieđuid suddjendoaibmabijuid dahje čuovvolanságastallamiid birra go veahkaválddi gillájeaddji galggai ruoktot fas. Eai ge áššiin gávdnon dieđut das ahte ráhkaduvvui go sihkkarvuođaplána. Lávdegotti ávžžuhusat leat oaivvilduvvon nannet kriisaguovddášfálaldaga, earret eará go sihkkarastá ovttaárvosaš kriisaguovddášfálaldaga buot veahkaválddi gillájeddjiide.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:

  • Gielddaid ovddasvástádus sihkkarastit kriisaguovddášfálaldaga čađaheami ja ruhtadeami ferte čielggasmahttit kriisaguovddášlágas.

  • Gielddaid ovddasvástádus sihkkarastit ovttaárvosaš kriisaguovddášfálaldaga buot veahkaválddi gillájeddjiide ferte čielggasmahttit kriisaguovddášlágas, ja ferte leat vuoruhuvvon suorgi gieldda doaibmaplánain veahkaválddi vuostá lagaš oktavuođain.

  • Fylkkamánniin ferte ulbmillaččat bearráigeahččat ahte gielddat sihkkarastet ovttaárvosaš kriisaguovddášfálaldaga mas lea buorre kvalitehta.

  • Dieđuid juohkin kriisaguovddážiid birra ferte leat vuoruhuvvon suorgi gieldda doaibmaplánain veahkaválddi vuostá lagaš oktavuođain.

  • Berre čielggadit galgá go ásahit bargoveahkanjuolggadusaid kriisaguovddážiidda.

  • Kriisaguovddášbargiin ferte gáibidit formálalaš gealbogáibádusaid.

  • Kriisaguovddášbargiin ferte gáibidit formálalaš gáibádusaid relevánta lassi- ja joatkkaohppui.

  • Kriisaguovddážiidda ferte geatnegahttit láhkanannejuvvon geatnegasvuođa fállat ráhkadit sihkkarvuođaplána buot geavaheddjiide. Jus geavaheaddjit eai hálit dákkár plána, de kriisaguovddáš ferte duođaštit ahte fálaldat lea addon.

  • Ferte čađahuvvot riikaviidosat diehtojuohkinkampánnja muitalit kriisaguovddášfálaldaga birra.

  • Berre árvvoštallat formaliserejuvvon ortnega nammadit fágagulahallanolbmuid eará ovttasbargi ásahusain sihkkarastit beaktilis ovttasbarggu kriisaguovddážiid ja veahkkeapparáhta eará osiid gaskka. Gielddat fertejit bearráigeahččat ahte fágagulahallanolbmot nammaduvvojit.

Mánáidsuodjalus

Mánáidsuodjalusas leat váikkuhangaskaoamit mat addet mánáidsuodjalusbálvalussii erenoamáš vejolašvuođa háhkat dieđuid ja áddejumi bearašdiliid birra. Mánáidsuodjalusbálvalus lei okta dain ásahusain mainna vearredahkkis ja jábmis lei eanemus oktavuohta ovdal jápmima, ja lávdegoddi oinnii olu hástalusaid mánáidsuodjalusa barggus dáiguin áššiiguin. Lávdegotti ávžžuhusain lea sáhka gealboloktemis ja sihkkarastit ahte mánáidsuodjalusbálvalus álo dieđiha politiijaide heađuštangeatnegasvuođa olis.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:

  • Gelbbolašvuohta veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, guimmešgoddimiid, riskaárvvoštallama ja riskagieđahallama birra ferte fátmmastit kvalitehta- ja gealboloktemii gielddalaš mánáidsuodjalusbálvalusain (2017–2024).

  • Mánáidsuodjalusbálvalusa jođihangoddi ferte sihkkarastit ahte heađuštangeatnegasvuohta ráŋggáštuslága § 196 doahttaluvvo dalle go bálvalusas lea máhttu veahkaválddi birra lagaš oktavuođain rávisolbmuid vuostá.

Bearašsuodjalus

Bearašsuodjalusas lea vejolašvuohta eastadit riidduid ja váttisvuođaid párravuođain ja almmustahttit ja eastadit guimmešveahkaválddi. Dan moatti áššis mas jábmi/vearredahkki gulahalaiga, orru leamen nu ahte bearašsuodjalus ii doarvái bures ádden riskka áššiin, ja ahte dát dagahii váilevaš gieđahallama. Ávžžuhusain lea sáhka gealboloktemis ja fágaovdánahttimis.

Lávdegotti árvala dáid doaibmabijuid:

  • Bagadus bearašsuodjalusbálvalusa barggu birra veahkaválddi birra lagaš oktavuođain ferte implementerejuvvot buot bearašsuodjaluskantuvrrain.

  • Nationála fágalaš bargu ovdánahttit bearašsuodjalusbálvalusa barggu veahkaválddiin lagaš oktavuođain ferte joatkašuvvat ja sajáiduhttot dutkanvuđot máhttui, ja njunušgealbobiras (SKM-vold) ja regionála resursabirrasat bearašsuodjalusbálvalusas ferte joatkašuvvat.

NAV ja sosiálabálvalus

Máŋggas vearredahkkiin ja jábmiin lei oktavuohta NAV:in dahje gieldda sosiálabálvalusain ovdal goddima. Áššit čájehedje maiddái ahte stuorra oassi veahkaválddi gillájeddjiin bisso ovttas veahkaváldedahkkiin vaikko veahkaválddi gillájeaddji lei háliidan guođđit su. Lávdegotti ávžžuhusain lea sáhka sihkkarastit veahkaválddi gillájeaddjái duohta vejolašvuođa guođđit veahkaváldedahkki fáladettiin molssaevttolaš ássanfálaldaga ja ekonomalaš ráđđeaddima.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:

  • Buot gielddat fertejit sihkkarastit ahte gávdnojit rievdadusásodagat dahje eará gaskaboddosaš ássanfálaldagat veahkaválddi gillájeddjiide.

  • NAV-kantuvrrat berrejit vuoruhit olbmuid geat leat gillán veahkaválddi lagaš oktavuođain ja fállat ekonomalaš doarjaga ja ekonomalaš ráđđeaddima «leaktoluottas».

Dorvoohcciidvuostáiváldin, báhtareaddjibálvalus ja rávisolbmuidoahpahus

Dorvoohcciidvuostáiváldimiid, báhtareaddjibálvalusa ja rávisolbmuidoahpahusa bargiin lea dávjá beaivválaš oktavuohta olbmuiguin geat leat hearkkes, lossa ja muhtumin marginaliserejuvvon eallindilálašvuođain, ja ledje máŋga ovdamearkka lagaš oktavuhtii dáin áššiin. Lávdegoddi oinnii dattetge máŋga ovdamearkka dasa ahte ásahusat eai almmustahttán veahkaválddi lagaš oktavuođain vaikko bargit ledje vávján fuolastuhtti dili. Ledje maiddái ovdamearkkat dasa ahte dorvoohcciidvuostáiváldimiid bargit adde boasttu juridihkalaš rávvagiid geavaheddjiide. Lávdegotti ávžžuhusain lea vuosttažettiin sáhka gealboloktemis, doaimma dárkkisteamis ja fálaldat dorvoohcciidvuostáiváldimiid ássiide.

Lávdegotti ávžžuha dáid doaibmabijuid:

  • Berre ásahuvvot lassioahppokursa dorvoohcciidvuostáiváldimiid, báhtareaddjibálvalusa ja rávisolbmooahpahusa (oahpistanprográmma) bargiide veahkaválddi birra lagaš oktavuođain, riskaárvvoštallama, riskagieđahallama, gulahallama, kultursensivitehta ja ovttasdoaibmama birra.

  • Berre leat vuoruhuvvon suorgi Olgoriikalaččaiddirektoráhta vuostáiváldindoaimmaid dárkkisteamis ahte dorvoohcciidvuostáiváldimat čuovvolit njuolggadusaid ja rutiinnaid bargat veahkaválddi vuostá lagaš oktavuođain.

  • Fálaldat Gulahallanjoavkkut veahkaválddi birra almmáiolbmuide geat ásset dorvoohcciidvuostáiváldimis, berrejit joatkašuvvat. Berre maiddái ráhkadit vástideaddji fálaldaga mii lea heivehuvvon nissonássiide.

  • Berre oahpistanprográmma bargiide ráhkadit bagadusa bargui almmustahttit ja gieđahallat veahkaválddi lagaš oktavuođain.

  • Ferte háhkat máhtu mo oahpistanprográmmat devdet oahppoplánajuksosa gaskkustit máhtu ohppiide veahkaválddi birra bearrašis.

2.3 Summary in English

2.3.1 Introduction

Intimate partner homicides make up a quarter of all homicides in Norway. According to the National Criminal Investigation Service (Kripos), there are 231 people who have been killed by their partner or ex partner in the last 30 years (1990–2019). In some cases, minors or adult children were also victims. In total, 259 people have lost their lives during this period.

The government of Norway has appointed the Intimate Partner Homicide Committee with mandate to review intimate partner homicide cases to «uncover whether and possibly to what extent and how the public support services have failed in the prevention of these homicides». The aim of the Intimate Partner Homicide Committee’s work has been to recommend measures that can help prevent intimate partner homicides in the future.

The Committee has reviewed criminal case documents in 19 intimate partner homicide cases. The review showed that most intimate partner homicides took place after one or more warning signs. There were incidents of intimate partner violence before the murder/homicide in all 19 cases, and many of the victims and perpetrators had faced a number of problems in their living conditions. The police and other public support services failed to implement timely preventive measures that could reduce the risk of severe intimate partner violence and partner homicides. This has happened even though the police and the public support system has a number of such measures available. In the Committee’s view, the case review shows that there is good potential in the system for preventing partner homicides.

2.3.2 About intimate partner homicide – legal principles, research, and factors that can contribute to increased risk (part 2)

Intimate partner homicide is the most severe form of intimate partner violence, and in most cases, victims of intimate partner homicide have been subjected to intimate partner violence before the homicide. As a signatory to international human rights treaties, Norwegian authorities have a legal obligation to protect citizens from both intimate partner violence and partner homicide. Norway is legally required to prosecute the violence and the homicides, and to implement preventive measures. Intimate partner violence and partner homicides are criminal acts covered by the Norwegian Penal Code. Moreover, Norwegian legislation may derive a general obligation to prevent crime, and a particular obligation to prevent gender-based violence. See Chapter 3 on legal principles for prevention.

Through Norwegian and international research, we already know a lot about intimate partner violence and intimate partner homicide. We know, among other things, a number of key characteristics of both victims and perpetrators, as well as factors that can contribute to an increased risk of intimate partner homicide. Norwegian research on intimate partner homicide committed in the period 1990–2012, found that 70 per cent of the victims and 80 per cent of the perpetrators were in contact with the police and/or other support services before the homicide. Intimate partner violence were registered in 71 per cent of the cases. According to research, partner homicides disproportionally affect marginalised groups, and people living under difficult life conditions. Both victims and perpetrators had often faced a number of problems such as those related to substance abuse, and mental illness, as well as previous criminal behaviour, and weak ties to the labour market.

Research in Norway on intimate partner homicides is still relatively limited. Research on intimate partner violence and domestic violence, on the other hand, is extensive. Through research, several theories have been developed, including about the causes of partner violence and partner homicide. In Chapters 5 and 6, the Intimate Partner Homicide Committee reviews a selection of reports, research contributions and studies that are relevant to the Committee’s work.

2.3.3 Measures to prevent intimate partner violence and partner homicide (part 3)

The public support system has a number of measures for the prevention of intimate partner violence and intimate partner homicide at its disposal. By «support system», the Intimate Partner Homicide Committee refers to and includes, the police, the health and care service, the labour and welfare service, the crisis centre service (shelters), child-protection and the family welfare service. Several agencies have specific measures available aimed at people in situations with increased risk of severe intimate partner violence and intimate partner homicide. The police can for example, impose a restraining order on perpetrators of violence. Crisis centres can offer a safe place to stay for the victims. The health and care service can, in addition to the general medical care they give, offer treatment for substance abuse and mental illness, and offer perpetrators help with anger management and alternatives to violence. In Chapter 7, the Committee reviews the measures that, in the Committee’s view, are the most relevant in preventing intimate partner violence and intimate partner homicide. Effective prevention requires good cooperation between all relevant agencies in the public support system. All agencies that are in contact with the population, have an important role in uncovering intimate partner violence and/or other factors that can contribute to increased risk of intimate partner homicide. It is important that such matters of concern are reported onwards to agencies with the authority to implement relevant preventive measures.

Information on a person’s mental health, previous crime, or substance abuse problems are usually bound by the duty of professional confidentiality. However, professionals are exempt from being bound by this duty under some important conditions. This applies for example to information pointing to an increased risk of severe intimate partner violence or intimate partner homicide. For the work with the prevention of intimate partner violence and partner homicide, the mandatory duty of professionals to report suspected abuse is particularly important. In Chapter 8, the main features of the legal framework for interdisciplinary cooperation are presented.

2.3.4 Review of intimate partner homicide cases (part 4)

The Intimate Partner Homicide Committee has conducted a qualitative review of the criminal case documents in 19 intimate partner homicide cases. In line with the Committee’s mandate and the legal framework for the work that follows from the Act on Access to Information etc. for the Intimate Partner Homicide Committee, an extraction of cases based on the following three criteria was made:

  • The victim and perpetrator were either married, cohabiting, divorced/separated or former cohabitants.

  • The victim and/or perpetrator had had contact with the public support system before the homicide.

  • The case has received a final judgement or been dismissed or closed.

The committee’s method for case extraction and case review is described in Chapter 9.

All the relationships in question were between a woman and a man, and the victim was a woman in 15 of the 19 cases. The couple had, in all cases, either joint children, children from previous relationships, or both. In eleven cases, children were present when the murder was committed, and in six of these, children were eyewitnesses to the homicide. The couples were married or cohabiting at the time of the murder in 15 cases. In 16 cases, there was either talk of, planned or completed marital breakdown before the murder. There were a total of 9 victims and 11 perpetrators with Norwegian citizenship at the time of the murder. The descriptive features of the cases are presented in Chapter 10.

The cases reviewed were varied. However, the review showed that all intimate partner homicides took place in a context where the relationship was both characterized by intimate partner violence, and where the victim and perpetrator faced several life challenges, see Chapter 11. Partner violence and the accumulation of challenges in their living conditions were thus the clearest features of the cases reviewed.

The Committee registered all contact that the victims and the perpetrators had with the police and the public support system before the homicide. The case review showed that the victim and/or the perpetrator generally had been in contact with the police, their GPs (general practitioner) and other parts of the health and care service prior to the homicide. In many cases, information was available about contact with the Child Welfare Service, schools, kindergartens and the Family Counselling Service, respectively. In some cases, there was information about contact with the crisis centres, the Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV), lawyers, the social services, asylum reception centres, the refugee services, and adult education for immigrants. Contact with the public support system and its handling of cases, is described in Chapter 12. The presentation contains both a descriptive and a qualitative assessment of the challenges associated with the contacts that were made and the handling of the cases.

Violence in the family was the reason for contact with public support services in 15 cases. In the other cases, the contact was about various challenges being faced in their living conditions. The contact with the police and the public support system could have formed the basis for the prevention of further intimate partner violence and partner homicide in all the cases.

The victim and/or the perpetrator were also in contact with private individuals and others who were not part of the public support services, including family members, friends and acquaintances, religious and cultural communities and institutions, and private foundations, and voluntary organizations. A summary of the contact with private individuals and actors can be found in Chapter 13.

Despite great variation, there were a number of common challenges in the contact between the victim and/or perpetrator and the police and the public support services, and in the way the services dealt with the cases. The five general challenges described in Chapter 14 are:

  • Knowledge and competence in the police and the support system,

  • Communication and confidence between users and the support services,

  • Rules, guidelines and recommendations,

  • Organization, routines and professionalism,

  • Information exchange, cooperation and coordination.

Knowledge and competence in the police and the public support system

In the Committee’s view, knowledge and competence are a basic prerequisite for preventive work. A number of examples emerged pointing to a lack of knowledge and competence about violence in close relationships and other factors that can contribute to an increased risk of intimate partner homicide. There were particular challenges related to knowledge about risk assessment and risk management, communication, cultural understanding, relevant regulations and relevant support services. The Committee also saw several examples of the support system underestimating the risk in the case, and there were also many cases where the support system did not implement preventive measures, despite the fact that those involved were in situations with a high risk of severe intimate partner violence and partner homicide. The review of the cases leaves behind the impression that the accumulation of challenges faced in living conditions contributed to the risk being seen as weak or «diluted», rather than being perceived as factors that contributed to an increase in risk. There were also several examples of the public support system breaking the rules for handling cases in their area of competence, or apparently not knowing the regulations well enough.

Communication and confidence between user and the police and the public support system

Prevention presupposes good communication between user and support system. Good communication requires both intercultural competence and cultural sensitivity of the support system, and that the user has confidence in the support system. The Committee registered several challenges related to the communication between the support system and the user, which contributed to violence not being detected, and to the risk of further violence not being assessed or managed. In many cases, for example, a qualified interpreter was not used, despite the fact that this was needed. Many cases also give the impression that there was a structural or cultural distance between the support system and the user, and that the support system did not adapt to the user’s conditions and life situation. This could be seen for example, in instances where the public support system has used an advanced professional language in their meetings with the users, or where the support system in their communication with users has not taken into account their situation or mental state that they were in. Information in the cases also showed that many of the victims and perpetrators had limited knowledge of, and little confidence in, the public support services.

Rules, guidelines and recommendations

Prevention of intimate partner violence and partner homicide requires that the agencies in the support system both have and comply with, rules, guidelines, and recommendations for the work against violence and homicide. The case review showed many examples of guidelines and recommendations not being followed. This may have been due to a lack of time and resources in the agencies. In a busy everyday life with scarce resources, statutory duties tend to be given priority over other important tasks. However, the Committee also registered breaches of legally binding rules, such as the duty to report to the child welfare services when, for example, there are grounds to believe that a child is being abused or that other forms of neglect are occurring. In some cases, it also seemed that the inadequate handling of the case before the homicide was related to the lack of rules, guidelines, and recommendations on how to deal with such cases.

Organization, routines, and professionalism

Prevention of intimate partner violence and partner homicide requires that all available tools and measures be used actively by the public support system. This in turn, requires that the support system organize their work in an appropriate and effective manner, and that they have routines, that they comply with these routines, and act in a professional manner. The case review showed several examples of a passive attitude on the part of the support staff’s work with victims, perpetrators, and their families. In some cases, it seemed that the public support services were awaiting the situation until it escalated and got worse. The case review also showed that employees lacked support from colleagues as well as managers in demanding cases, and that record keeping and documentation in the cases was often deficient.

Information exchange, cooperation and coordination

Exchange of information, cooperation and coordination between the agencies in the support system is a prerequisite for structured and effective prevention work. The cases showed that cooperation and coordination across public support services was rare, and not an integral part of the activities of the agencies. Where such collaboration did take place, this seemed to be linked to the initiative of individuals, or to be based on chance. The Committee registered very few examples of interdisciplinary cooperation meetings before the homicide, despite the fact that most of the victims and perpetrators had been in contact with several agencies and lived for a long time with partner violence and other challenges in their living conditions. This contributed to several agencies having fragments of information about the victim’s and/or the perpetrator’s situation, without any institution having a comprehensive picture that could have formed a basis for implementing preventive measures.

2.3.5 The Committee’s recommendations (part 5)

2.3.5.1 About the Committee’s recommendations

The Intimate Partner Homicide Committee recommends 70 measures in total to prevent intimate partner homicide for the government to follow up on. Taking into account, that intimate partner violence had been identified prior to the homicide in all the reviewed cases, the Committee’s recommendations are largely about uncovering the violence, risk assessment and the handling of intimate partner violence. Most of the recommendations are intended to ensure that the police and the public support services act in time and implement already existing preventive measures. The Committee also recommends some new measures.

Firstly, the Committee put forward 30 general recommendations. These measures are applicable for the system as a whole, see Chapter 16. Secondly, the Committee recommends 39 measures aimed at the police and other specific agencies in the public support system, see Chapter 17. These measures must be seen in connection with the general recommendations. Lastly, the Committee also recommends that the government establish a permanent national intimate partner homicide commission, see Chapter 18.

2.3.5.2 General recommendations

Permanent national intimate partner homicide commission

The Committee recommends that a national permanent commission be established to review cases of intimate partner homicide. The purpose of a partner homicide commission should be to learn from mistakes and further develop the work of preventing severe intimate partner violence and partner homicides. The commission should be administratively affiliated with the Ministry of Justice and Public Security. The commission’s independence is of great importance – both regarding its organizational structure and working methods. The Committee proposes that such a commission be established as a six-year trial scheme.

Clarification of leadership responsibilities and systematic monitoring of performance

It is the manager’s responsibility to ensure that existing preventive measures against intimate partner violence and partner homicide are being applied by the police and the public support system. The Committee recommends that this responsibility be clarified, and that relevant monitoring bodies prioritize the scrutinization and monitoring of the preventive efforts that are being practised by the various agencies.

From recommendations to statutory obligations

In order to ensure that existing preventive measures against intimate partner violence and partner homicide are used by the police and the public support system, the Committee recommends that a number of measures and tasks that are now anchored in guidelines and recommendations be enacted and made legally binding.

Everyone must be offered one-on-one conversations with the support staff

To ensure confidence in the system that is needed to uncover partner violence, and other factors that may contribute to an increased risk of intimate partner homicide, the Committee recommends that the police and the support system routinely offers one-on-one talks to all users.

Increased use of qualified interpreters

The Committee recommends that the proposal for the Norwegian Interpreting Act be adopted and implemented in the police and in all other agencies of the public support system. The Committee also recommends in all cases where there is suspicion of, or knowledge of intimate partner violence, and where the support system and the user have different spoken languages, the use of a qualified interpreter shall be made obligatory by law. In addition, the Committee believes that a ban must be introduced against allowing family members or other close relatives to act as interpreters in cases of violence, and that exceptions be made only in an emergency situation, or when other strong considerations so require.

Improved support for case workers

The Committee recommends that case workers receive improved support from colleagues as well as managers, to avoid sole responsibility for handling in cases. In the view of the Committee, this will contribute to raising the quality of the work as well as help to correct and nuance the individual’s assessments, and in this manner relieve and ease the burden on the individual case worker.

Better documentation routines

In order to achieve a more professional and systematic work in cases of intimate partner violence, the Committee recommends that the police and public service providers improve their procedures for compliance with the requirements for documentation. The documentation must contain risk assessments that have been carried out, and any measures implemented.

Strengthening research programmes on violence in close relationships

The work of preventing intimate partner violence and partner homicide requires a continuous updating of relevant knowledge. In order to strengthen research on violence in close relationships, the Committee recommends that a thematic programme on violence in close relationships be established under the Research Council of Norway.

Competence building in the support system

In order that employees are able to detect, assess and manage the risk of intimate partner violence and partner homicide, a strengthening in competence is needed across all sections of the support system. The Committee recommends that relevant framework plans incorporate knowledge requirements on violence in close relationships, risk assessment and management, communication, cultural sensitivity, and cooperation.

Information campaigns and online resources

The Committee recommends that national information campaigns on intimate partner violence, partner homicides, available support services, the duty to report about suspected abuse and the duty to prevent such violence are regularly carried out and adapted to different target groups. Further, the Committee recommends that relevant online resources, telephone lines and chat lines are strengthened and made available. In this manner, people will be able to access help quickly.

National strategy to prevent intimate partner violence and intimate partner homicide

For the effective prevention of intimate partner violence and intimate partner homicide, a comprehensive and coordinated effort across all sectors is needed. The Committee recommends that a national prevention strategy be developed for ensuring better cooperation, a more coherent, result-based management, and better utilization of the community’s financial resources.

Increased competence in the rules on information exchange

To ensure that the police and the support system uses the room for manoeuvre provided by the rules and regulations on information exchange, the Committee recommends, among other things, that all relevant agencies carry out continuing and further education programmes for their employees. These courses should include knowledge on the regulations on the duty of professional confidentiality and information exchange.

Duty for municipalities to have action plans against violence in close relationships

In order to ensure sufficient co-operation between the police and the other agencies in the support system on the prevention of intimate partner violence and partner homicide, the Committee recommends that a duty be introduced for the municipalities to have an action plan against violence in close relationships.

Duty for the municipalities to establish an interdisciplinary and interagency cooperation model

In order to enhance the quality of the various agencies’ coordinated work with cases of violence in close relationships, the Committee recommends that the municipalities be required to establish an interdisciplinary and inter-agency co-operation model, for the assessment and handling of such cases. It must be up to the individual municipality, possibly in collaboration with other municipalities, to prepare a model that is suitable for local conditions and needs.

Protection of the victim when sharing child custody with the perpetrator

In cases of intimate partner violence, where the victim shares child custody with the perpetrator, the situation around visitation can be dangerous for the abused parent. The Committee recommends that protection of the abused parent must be ensured. It should also be investigated whether the Children’s Act’s rules on visitation adequately take into consideration the protection of the abused parent.

2.3.5.3 Recommendations for the police and other public support services

The police and prosecution authorities

The police and prosecution authorities have a very important role in preventing intimate partner violence and partner homicide. They have a number of tools and measures at their disposal, and their work is largely regulated by rules, instructions and written routines. Despite this, the Committee registered several examples of the police and prosecution authorities not acting in accordance with current regulations. The Committee’s recommendations aimed at the police and prosecuting authorities are therefore largely about ensuring the use of already available measures. The first measures are about clarifying the responsibility of the management of the police and prosecution authority to ensure that current regulations are complied with. The committee recommends the following measures:

  • The National Police Directorate is responsible for management, governance, follow-up and development of the police districts and special police units. It is part of the government administration under the Ministry of Justice and Public Security. The Ministry of Justice and Public Security gives annual instructions to the National Police Directorate, which should contain clear instructions to ensure that violence in close relationships is followed up by the police.

  • The annual letter of allocation from the Norwegian Police Directorate to the police districts should contain specific performance requirements related to the use of risk assessment tools and protection measures.

  • As part of the steering dialogue, the Norwegian Police Directorate should report to the Ministry of Justice and Public Security on the number of risk assessments carried out, and on the use of protective measures in cases of violence in close relationships.

  • Increased use of restraining orders with electronic control (reverse violence alarm) must be ensured, where relevant.

  • A statutory obligation should be introduced for the police to use an updated version of the risk assessment tool SARA in all intimate partner violence cases reported, pursuant to sections 282 and 283 of the Penal Code.

  • It must be ensured that all police districts have the sufficient number of SARA coordinators.

  • It must be investigated whether the suspect or person charged with an offence has access to firearms in all cases involving intimate partner violence.

  • It must be investigated whether the suspect or person charged with an offence has a previous history of violence in all cases involving intimate partner violence.

  • The police and prosecuting authorities should be legally bound to implement preventive measures for all cases involving high-risk partner violence.

  • The police should be legally bound to hold motivational talks with suspects or individuals charged with an offence in all cases involving high-risk partner violence.

  • It must be ensured that all police districts have their own prosecuting lawyers with good knowledge of, and insight into violence in close relationships.

The health and care services

The health and care services come into close contact with people who have been or are at risk of being exposed to violence by a partner, or who are violent towards a partner. The Committee has seen examples where the health service’s handling was appropriate as a way of preventing partner violence and intimate partner homicide. However, there were a number of examples indicating that there is still potential for the improvement of prevention measures. There were a number of examples that showed that there is an untapped prevention potential, including the fact, that violence in close relationships was not detected and that the risk of severe intimate partner violence and partner homicide was not captured or managed. The Committee’s recommendations aimed at the health and care services shall contribute to enabling the health service to better identify and manage the risk of severe intimate partner violence and partner homicide, and to make health services more accessible to patients and users living with such risks. The committee recommends the following measures:

  • Continuing and further education programmes should be developed for different groups of health professionals on violence in close relationships, risk assessment, risk management, communication, cultural sensitivity and cooperation. It should also be investigated whether health personnel across sectors of the health services should be ordered to complete such courses.

  • Healthcare professionals should be required by law to investigate violence in close relationships where there is a suspicion of such violence.

  • Healthcare professionals should be required by law to carry out a professional and written risk assessment where there is knowledge about violence in close relationships.

  • Institutions offering specialized therapeutic interventions for perpetrators of intimate partner violence should be strengthened.

  • A low-threshold service should be established for rapid treatment of mental health problems in all municipalities.

  • Systematic efforts should be made to recruit health personnel with a minority background, especially in the field of mental health work.

  • The offer to refugees and asylum seekers with mental health problems should be made more accessible.

Crisis centres

Crises Centres (shelters) offer safe housing to victims of violence in close relationships, and provide support, advice and guidance, and offer follow-up in a re-establishment phase. There was contact with the crisis center in a few of the cases reviewed, and in the Committee’s view this is an important finding in itself. The Committee saw examples of shelters’ failure to document that they were offering appropriate information on protective measures, or follow-up when victims of violence left the centre. Nor was there any documentation of safety-plans in the reviewed cases. The Committee’s recommendations are intended to strengthen the crisis centres, among other things, by ensuring an equal crisis centre service of good quality for all victims of intimate partner violence. The committee recommends the following measures:

  • The municipalities’ responsibility for ensuring the implementation and funding of the crisis centre service must be clarified in the Crises Centre Act.

  • The municipalities’ responsibility to ensure an equal crisis centre service for all victims of violence must be clarified in the Crises Centre Act, and be a priority area in municipal action plans against violence in close relationships.

  • The county governors must carry out targeted supervision to ensure that the municipalities ensure an equal crisis centre service of good quality.

  • Dissemination of information about the crisis centre services must be a priority area in municipal action plans against violence in close relationships.

  • It should be considered to introduce a staffing norm for crises centres.

  • Formal competence requirements must be set for crisis centre employees.

  • Formal requirements must be set for relevant continuing and further education of the staff at crisis centres.

  • Crisis centres must have a statutory duty to offer all users the option of developing a safety plan. The crisis centre must document that such an offer has been given in cases where the development of safety plans has not been feasible.

  • A nationwide information campaign must be held to provide information on the services offered by shelters.

  • A formalised scheme should be considered for the appointment of professional contacts in other cooperating agencies to ensure effective cooperation between the crisis centres and other sections of the support system. The municipalities must ensure that professional contacts are appointed.

Child Welfare Service

The Child Welfare Service has unique access to information on and insight into family circumstances. The Child Welfare Service was one of the authorities with which perpetrators and victims had most contact with prior to the homicide, and the Committee found a number of challenges in the work of the Child Welfare Services in these cases. The committee’s recommendations relate to better education and to the implementation of routines regarding the Child Welfare Service’s mandatory reporting to the police in accordance with the duty to prevent. The Committee’s recommendations are about raising competence and ensuring that the child welfare service always notify the police in accordance with the duty to prevent. The committee recommends the following measures:

  • Expertise relating to intimate partner violence, intimate partner homicide, risk assessment, and risk management must be included in the ongoing public strategy to improve quality and competence in the municipal child welfare services (2017–2024).

  • The management of the Child Welfare Service must ensure that the duty to prevent in the Penal Code § 196 is complied with where the service has knowledge of violence in close relationships among the adults.

Family Counselling Service

The Family Counselling Service has an opportunity to prevent conflicts and problems between couples and to reveal and prevent intimate partner violence. In the few reviewed cases involving contact between the Family Counselling Service and the victim/perpetrator, it appeared that the Family Counselling Service did not sufficiently perceive the risk in the cases, and that this led to inadequate handling of the cases. The recommendations relate to education of the service’s professionals and to a general development of the service’s work with intimate partner violence. The committee proposes the following measures:

  • Guidelines on the Family Counselling Service’s work to prevent intimate partner violence must be implemented at all family counselling offices.

  • The work on national specialist development of the work of the Family Counselling Service on prevention of intimate partner violence, must be continued, and anchored in research-based knowledge, and the work of the special task force on intimate partner violence (SKM-vold), and regional resource environments at the Family Counselling Service must be continued.

The Norwegian Labour and Welfare Administration and social services

Many of the perpetrators and victims in the reviewed cases had been in contact with the Norwegian Labour and Welfare Administration or municipal social services (NAV) prior to the homicide. The reviewed cases also indicated that a large proportion of the victims of violence remained in the relationship with the violent perpetrator, even though the victim had expressed a desire for a break-up. The Committee’s recommendations are about ensuring that victims of violence have a real opportunity to leave the perpetrator by offering alternative housing and financial counselling. The committee recommends the following measures:

  • All municipalities must ensure that there is transitional housing or other suitable temporary housing for victims of violence.

  • The NAV offices should prioritize people who are victims of violence in close relationships by offering financial support and financial advice in a «fast track».

Asylum reception centres, refugee services, and adult education

Employees at asylum reception centres, refugee services and adult education for immigrants often have daily contact with people in vulnerable, demanding, and – in some cases – marginalized life situations, and there were several examples of close contact in these cases. Nevertheless, the committee saw several examples of the agencies not uncovering / detecting violence in close relationships, despite the fact that employees seemed to notice worrying conditions. There were also examples of employees giving incorrect legal advice to users. The committee’s recommendations relate mainly to education of professionals, daily routines, and preventive services to residents at asylum reception centres. The committee recommends the following measures:

  • Continuing and further education programmes should be offered to employees at asylum reception centres, refugee services and adult education for immigrants (introductory programme) on violence in closed relationships, risk assessment, risk management, communication, cultural sensitivity, and cooperation.

  • The asylum reception centres’ follow-up of guidelines and routines for work against violence in close relationships should be a priority area in The directorate of integration and diversity’s control of the operation of the reception centres.

  • The preventive intervention «Discussion groups on violence» offered to men living at asylum reception centres should be continued. A similar offer adapted to women residents should also be developed.

  • A guide should be prepared for work with the detection and handling of violence in close relationships for the employees in the introductory programme.

  • Knowledge must be obtained about how the introductory programmes fulfil the curriculum goal of imparting knowledge to students about violence in the family.

Fotnoter

1.

Kripos (2019).

2.

Se for eksempel Devries og Seguin (2013) og MacIsaac, Bugeja og Jelinek (2017).

3.

Kripos, personlig henvendelse, oktober 2020.

4.

Jf. blant annet offentleglova § 2 fjerde ledd tredje punktum og politiregisterloven § 23. Se også Riksadvokaten (2017).

5.

Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn.

6.

Matningsdal (2020) note 1732 med videre henvisninger.

7.

Kropp og Hart (2015).

8.

Se Europarådets konvensjon for forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) artikkel 3. Norge har ratifisert Istanbulkonvensjonen og er derfor bundet av denne definisjonen, se også punkt 3.4.6.

9.

Thoresen og Hjemdal (2014) s. 17.

10.

Med partnerskap menes at to personer av samme kjønn er registrert som partnere i henhold til partnerskapsloven. Partnerskapsloven ble opphevet i 2009. Da ble det samtidig gjort en endring i ekteskapsloven § 1 som gir adgang til å inngå ekteskap for personer av samme kjønn, og det ble gitt adgang for registrerte partnere til å omregistrere partnerskapet til ekteskap, jf. ekteskapsloven § 95 siste ledd. Det er, ifølge Kripos, ingen registrerte partnerdrap i denne kategorien. (Kripos, personlig henvendelse, november 2020.)

11.

Kripos (2019).

12.

Denne definisjonen av partnerdrap er snevrere enn det som følger av lov om informasjonstilgang m.m. for Partnerdrapsutvalget § 2, se kapittel 9.

13.

Se Dobash og Dobash (2015) og Vatnar, Friestad og Bjørkly (2019b).

14.

NOU 2016: 9 s. 72.

15.

Sml. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

16.

Se Bjerke, Keiserud og Sæther (2011) s. 889–892 med videre henvisninger.

Til dokumentets forside