Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 100 (2005-2006)

Om lov om endringer i ekteskapsloven og straffe­prosessloven mv. (tiltak for å forhindre tvangsekteskap mv.)

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedinnhold

1.1 Innledning

Barne- og likestillingsdepartementet legger med dette fram forslag til endringer i lov av 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven) og lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker(straffeprosessloven) mv.

I Norge er det vanlig at man selv velger ektefelle og at ekteskap i hovedsak skjer på bakgrunn av et kjærlighetsforhold. I store deler av verden er imidlertid arrangerte ekteskap alminnelig. Familie og slekt er i langt større grad enn i de vestlige land den enkeltes sikkerhetsnett, og familiens støtte er avgjørende for den enkeltes eksistens og levevilkår. Valg av ektefelle blir et kollektivt anliggende fremfor individets valg. Tradisjonen med arrangerte ekteskap er av enkelte grupper med en annen etnisk bakgrunn enn norsk tatt med til Norge. Dette må godtas i Norge så lenge det skjer innenfor norsk lovverk og internasjonale konvensjoner. Følgelig står foreldre og andre fritt til å foreslå ekteskapskandidater, så lenge partene også står fritt til å akseptere den ekteskapskandidaten som foreslås. Det som imidlertid ikke tillates er der det anvendes fysisk og psykisk tvang for å få den ene eller begge parter til å inngå ekteskap.

Det norske samfunn har både rett og plikt til å beskytte unge mennesker mot tvangsekteskap. Ingen skal tvinges til ekteskap mot sin vilje. Dette er nedfelt i menneskerettighetene jf. De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1996 om sivile og politiske rettigheter artikkel 23 nr. 3 hvor det heter at «intet ekteskap må inngåes uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke». Gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2 nr. 3 gjelder denne konvensjonen som norsk rett og med forrang. Tvangsekteskap er også i strid med De forente nasjoners internasjonale konvensjon 18. desember 1979 om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner artikkel 16 hvoretter konvensjonspartene er forpliktet til å treffe tiltak for å sikre kvinner og menn den samme rett til fritt å velge ektefelle og å inngå ekteskap bare når det skjer på fritt grunnlag og med fullt samtykke. Konvensjonen ble ratifisert av Norge 21. mai 1981 og gjennom lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) § 1b gjelder den som norsk rett. Retten til fritt å velge ektefelle følger også av ekteskapsloven § 1a.

I Norge har man i mange år arbeidet for å bekjempe tvangsekteskap. Den første handlingsplanen mot tvangsekteskap kom i 1998 1 og hadde 40 tiltak. Ytterligere 30 tiltak ble lagt fram i 2002 2 . Det er i flere år gitt betydelige beløp til krisetiltak og forebyggende arbeid på feltet. Midlene er særlig kanalisert gjennom frivillige organisasjoner. Opplæringstiltak, kompetansehevende tiltak og regelverksendringer har også vært omfattende.

Til tross for denne innsatsen er det fremdeles unge mennesker som blir utsatt for tvangsekteskap. Det legges derfor fram forslag til tiltak som ytterligere skal søke å forhindre tvangsekteskap, herunder barneekteskap, og å hjelpe partene ut av et tvangsekteskap. Et hovedformål med forslagene er å unngå at personer bosatt i Norge omgår ekteskapslovens krav ved å reise utenlands og inngå ekteskapet der. Selv om det ikke er mange som inngår ekteskap før fylte 18 år verken i Norge eller i utlandet, er departementet opptatt av å ha en regel som beskytter barn mot barneekteskap. Departementet ønsker også med forslagene å bidra til å redusere faren for tvangsekteskap. Departementet mener de foreslåtte reglene vil ha en viktig preventiv effekt og være en markering av at i Norge aksepteres ikke tvangsekteskap.

Forslagene er et ledd i oppfølgingen av Ot.prp. nr. 103 (2002-2003) Om lov om endringar i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapslova) m.m. og tiltak 7 og 11 i Tiltaksprogrammet mot tvangsekteskap («Fornyet innsats mot tvangsekteskap – våren 2002»).

Stortinget vedtok den 19. juni 2003 en ny bestemmelse i ekteskapsloven, der det blant annet slås fast at hver av brudefolkene hver for seg skal erklære at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse. Det har fra mange hold, blant annet ulike kirkesamfunn (særlig katolikkene) kommet reaksjoner på denne lovendringen på bakgrunn av at en slik erklæring oppleves som et brudd på selve intensjonen med ekteskapet. Dette har Stortinget merket seg og uttaler følgende i Innst. O. nr. 17 (2003-2004):

«Komiteen er av den oppfatning at både hensynet til muslimske kvinners rett til skilsmisse og hensynet til at ekteskapet som en forpliktelse mellom to parter kan ivaretas samtidig. Komiteen ber derfor departementet om å se på andre formuleringer av intensjonene i Innst. O. nr. 132 (2002-2003) «Erklæringen fra brudefolkene før prøvingen av ekteskapsvilkårene».»

I denne proposisjonen foreslås det hvordan anmodningen fra Stortinget kan følges opp.

1.2 Høringen

Forslag til endringer i ekteskapsloven og straffeprosessloven ble sendt på høring 5. juli 2005. Høringsnotatet baserte seg blant annet på forslag fra en arbeidsgruppe som har sett på tiltak for å forhindre barneekteskap, stedfortrederekteskap og for å hjelpe partene ut av tvangsekteskap mv. Arbeidsgruppen besto av representanter fra daværende Kommunal- og regionaldepartementet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Skattedirektoratet, Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet og daværende Barne- og familiedepartementet.

Høringsfristen var 1. november 2005. Departementet har mottatt 46 høringsuttalelser, hvorav 31 avga realitetsuttalelser. Det store flertall av høringsinstansene er positive til forslagene. Flere instanser som gir sin støtte til forslagene påpeker at lovendringer ikke kan løse alle utfordringer. Flere framhever viktigheten av å arbeide også på andre måter. Informasjon om borgernes rettigheter og plikter, og holdningsskapende tiltak blir fremholdt som vel så viktig som lovbestemmelser.

Liste over inviterte høringsinstanser følger som vedlegg til proposisjonen. De høringsinstanser som har gitt tilbakemelding er merket med* i listen.

1.3 Sammendrag

I kapittel 2 gis det en oversikt over gjeldende rett. I kapittel 3 gis det en oversikt over internasjonale konvensjoner som sikrer retten til å inngå ekteskap, og som tar sikte på å avskaffe tvangsekteskap, barneekteskap og beskytte mot diskriminering av kvinner. Det gis også en oversikt over konvensjoner om internasjonal privatrett. Fremmed rett er beskrevet i kapittel 4 , hvor det blant annet er redegjort for rettstilstanden i Sverige, Danmark og Finland. I kapittel 5 er en del tilgjengelig relevant statistikk samlet.

I kapittel 6 behandles spørsmålet om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet der en eller begge av partene var under 18 år på vigselstidspunktet. Etter norsk internasjonal privatrett anerkjennes i utgangspunktet slike ekteskap så lenge de er gyldig inngått etter inngåelseslandets rett. Departementet foreslår at et ekteskap som er inngått i utlandet der en eller begge parter er under 18 år, ikke skal legges til grunn som gyldige i Norge dersom minst en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Hovedhensynet bak forslaget er å forhindre omgåelse av ekteskapslovens krav, herunder å forhindre barneekteskap og tvangsekteskap. Det foreslås videre 16 år som absolutt grense for når fylkesmannen kan innvilge dispensasjon fra 18-årskravet i ekteskapsloven § 1.

Kapittel 7 omhandler ekteskap inngått i utlandet ved bruk av stedfortreder. Ved ekteskapsinngåelse etter norsk rett må begge parter være tilstede under vigselen. Etter prinsippene i norsk internasjonal privatrett godtas stedfortrederekteskap som er inngått etter utenlandsk rett dersom dette er i samsvar med inngåelseslandets ekteskapslovgivning. Departementet foreslår en innstramming av denne regelen, slik at der hvor minst en av partene er norsk statsborger eller er fast bosatt i Norge, vil et ekteskap inngått ved stedfortreder ikke bli anerkjent i Norge. Hovedhensynet er å forhindre omgåelse av ekteskapsloven, og redusere risikoen for tvangsekteskap.

Etter norsk rett kan man kun være gift med en person av gangen. Det er straffbart å inngå ekteskap med flere personer. Et tidligere ekteskap må følgelig være oppløst ved skilsmisse eller død før et nytt ekteskap kan inngås. I en del land er imidlertid flergifte/polygami tillatt. Et i utlandet gyldig stiftet polygamt ekteskap er i utgangspunktet også gyldig etter norsk internasjonal privatrett, men rettstilstanden i norsk rett er noe uklar. I kapittel 8 foreslår departementet en bestemmelse i ekteskapsloven som sier at ekteskap som er inngått i utlandet der en eller begge parter allerede er gift ikke skal anerkjennes i Norge der en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Hovedhensynet er å forhindre omgåelse av ekteskapslovens monogamiske prinsipp.

For å avhjelpe alvorlige negative konsekvenser ved manglende anerkjennelse av et ekteskap foreslås det i kapittel 9 en mulighet for etterfølgende anerkjennelse av ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.

I kapittel 10 foreslås noen lovendringer som kan gjøre det lettere å få oppløst et ekteskap inngått ved tvang. Departementet foreslår at adgangen i ekteskapsloven § 23 til å få direkte skilsmisse ved dom utvides til å gjelde tvangsekteskap generelt, herunder der andre enn ektefellen har utøvet tvangen. Det foreslås også endringer i straffeprosessloven slik at det blir en utvidet adgang til å fremme krav om ugyldighet eller skilsmisse som borgerlig rettskrav i en straffesak, selv om ektefellen ikke er siktet i saken.

For å følge opp Stortingets uttalelse i Innst. O. nr. 17 (2003-2004) foreslås det i kapittel 11 å endre erklæringsskjemaet slik at kommende ektefeller skal erklære at de respekterer menn og kvinners like rettigheter etter norsk lov. Fra forskjellig hold har det kommet ønske om å oppheve bestemmelsen i ekteskapsloven som angår lik rett til skilsmisse. Departementet finner ikke støtte i uttalelsen fra Stortinget for å oppheve bestemmelsen.

I kapittel 12 omtales ikrafttredelse og eventuelle overgangsregler. I kapittel 13 fremkommer det at forslagene ikke vil ha administrative og økonomiske konsekvenser av betydning. I kapittel 14 fremgår departementets forslag til lovendringer. Som vedlegg følger listen over høringsinstanser.

Fotnoter

1.

Handlingsplan mot tvangsekteskap -1998.

2.

Fornyet innsats mot tvangsekteskap - våren 2002.

Til toppen
Til dokumentets forside