9 Samvær
9.1 Gjeldende rett
Barneloven § 42 fastsetter at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg. Det følger videre av barneloven § 43 at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. I følge bestemmelsens andre ledd kan foreldrene selv avtale omfanget av samværsretten på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Bestemmelsen har en liste over momenter som det blant annet skal legges vekt på: hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, barnets tilknytning til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers. Avgjørelsen om samvær skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Barneloven § 43 andre ledd har en legaldefinisjon som legges til grunn dersom det blir avtalt eller fastsatt «vanleg samværsrett». En avtale eller dom som fastsetter «vanleg samværsrett» gir rett til å være sammen med barnet én ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.
Vanlig samværsrett er ingen minimumsordning. Samvær kan avtales eller fastsettes mer eller mindre omfattende. Dersom samvær ikke er til barnets beste, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær, jf. barneloven § 43 første ledd.
Selv om foreldrene avtaler «vanlig samvær» eller domstolen fastsetter en slik ordning, vil det som regel være behov for å konkretisere samværsordningen ytterligere. Definisjonen fastsetter for eksempel ikke hvilken dag i uken det skal være ettermiddagssamvær, når helgen starter og slutter eller hvor mange dager samværet i julen og påsken skal vare.
Lovens forarbeider gir liten veiledning i hvordan «vanlig samværsrett» nærmere skal presiseres. Dette overlates dermed til foreldrene. Forarbeidene omtaler kun samvær jul og påske. I NOU 1977: 35 Lov om barn og foreldre var det foreslått at definisjonen skulle omfatte «annenhver jul og påske». I lovforslaget ble dette, etter innvendinger i høringsrunden, endret til «jul eller påske». Bakgrunnen var at man ønsket en mer fleksibel definisjon og mulighet for å ha faste tradisjoner, eksempelvis at barnet alltid feirer julen hos den ene og påsken hos den andre, eventuelt at høytidene deles opp.
I juridisk teori antas det at helgesamværet begynner fredag ettermiddag, se Sandberg 1 og Smith og Lødrup 2 . Backer 3 sier følgende:
«Med «helg» sikter nok legaldefinisjonen til lørdag-søndag, med én overnatting hos den samværsberettigede. Med lørdagsfri er det nærliggende å la helgesamværene begynne fredag ettermiddag (og eventuelt vare til mandag morgen hvis det er forenlig med barnets skolegang mv.) (...) Dette bør etter min mening avklares i den enkelte avtale eller avgjørelse.»
Om høytidene sier Backer blant annet følgende:
«I praksis er det nok vanlig å dele opp julen og la barnet feire julaften hos foreldrene skiftevis, hvis dette svarer mest til det barnet ønsker. (...) Definisjonen tar ikke bestemt stilling til utstrekningen av jul og påske; om f.eks. nyttårshelgen eller palmesøndag hører med, må derfor eventuelt presiseres nærmere i den enkelte sak.»
Barnets rett til samvær motsvares ikke av noen juridisk plikt for forelderen til å utøve samvær, som kan tvangsfullbyrdes. Selv om barneloven pålegger begge foreldre et ansvar for å følge opp barnets rett til samvær, fører heller ikke dette til at samværsretten er en plikt for foreldrene som barnet eller bostedsforelder kan kreve tvangsfullbyrdet.
9.2 Fremmed rett
Ingen av de øvrige nordiske land har noen legaldefinisjon av hva som er «vanlig samvær». I NOU 2008: 9 kapittel 3 blir det redegjort for andre lands praksis. Det framgår der at i Sverige kan foreldre be om «normalumgänge» som i praksis har utviklet seg til å tilsvare annenhver helg, annenhver «storhelg», annenhver vinterferie og en viss periode i sommerferien (normalt fire uker). Det er også vanlig å supplere helgesamværet med en ettermiddag annenhver uke. I dansk rettspraksis er det alminnelige utgangspunkt samvær annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, etter anmodning en ettermiddag annenhver uke (eventuelt med overnatting), noen dager i julen og påsken samt én til to uker i sommerferien. Det har foregått en utvidelse av samværets omfang, og det gjøres en mer individuell vurdering enn tidligere. I Finland er samværsomfanget i all hovedsak standardisert, selv om domstolene i prinsippet avgjør dette etter skjønn. Det typiske samværet er annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, annenhver jul og påske eller et par dager i disse høytidene samt en eller to uker i sommerferien.
9.3 Legaldefinisjon av «vanlig samværsrett»
9.3.1 Utvalgets forslag
Alle utvalgets medlemmer er enige om at legaldefinisjonen av «vanleg samværsrett» må endres innholdsmessig. Utvalget mener at definisjonen er for upresis og for knapp, og at den heller ikke gir uttrykk for den endring som har skjedd i samfunnet de siste årene med hensyn til omfanget av samværet.
Utvalgets flertall (åtte medlemmer) vil beholde en definisjon av vanlig samvær. Det vises til at legaldefinisjonen har en viktig funksjon i forhold til de foreldre som har liten kontakt med sine barn, samt at den kan bidra til at konflikter kan løses utenrettslig. Flertallet mener imidlertid at definisjonen bør utvides slik at «vanleg samværsrett» gir rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie.
Utvalgets mindretall (tre medlemmer) mener at regelen om «vanleg samværsrett» bør tas ut av barneloven. Mindretallet legger vekt på at en legaldefinisjon kan virke bindende og hemmende ved avtaleinngåelsen og mener det er viktig å ha en lovbestemmelse som ikke hindrer foreldrene i å avtale det de vil og det som er til barnets beste. Mindretallet mener også at hva slags samvær som er til beste for barnet kan variere så mye at det er uheldig om loven inneholder en norm som i praksis kan få stor betydning og påvirkningskraft.
9.3.2 Høringsinstansenes syn
Skal barneloven ha en definisjon av «vanlig samværsrett»?
Følgende høringsinstanser uttaler at de støtter flertallets forslag om å beholde en legaldefinisjon av «vanlig samværsrett» i loven: Justisdepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vest-Agder, Den norske Dommerforening, Borgarting lagmannsrett, Trondheim tingrett, Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen, Alternativ til Vold i Oslo, Fellesorganisasjonen, Foreningen 2 Foreldre, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Juss-Buss, Jusshjelpa i Nord-Norge UiT, Kirkens Bymisjon, Kirkens Familievern, MiRA-Senteret, Norsk krisesenterforbund, Norsk kvinnesaksforening (NKF), Senter for tverrfaglig kjønnsforskning og åtte advokater som har avgitt felles høringsuttalelse. Enkelte av instansene, som Foreningen 2 Foreldre, ønsker at delt bosted skal være lovens utgangspunkt, men ønsker subsidiært å beholde definisjonen av «vanlig samværsrett» i loven.
Mange av høringsinstansene mener en definisjon i loven av hva som anses som vanlig samvær vil øke samværet mellom barnet og den barnet ikke bor fast sammen med.
Aleneforeldreforeningen uttaler blant annet:
«Vår oppfatning er at de føringene som begrepet vanlig samvær legger på samværsomfanget, først og fremst er med på å sikre samvær. Definisjonen av vanlig samvær, oppfattes av flere foreldre som en minstestandard for samvær, og er slik med på å forplikte foreldre og skape forutsigbarhet ikke minst for barna. Vårt bestemte inntrykk er at bestemmelsen om vanlig samværsrett fører til mer samvær for mange barn.»
Senter for tverrfaglig kjønnsforskning UiOskriver i sin uttalelse:
«Vi har forståelse for mindretallets argument om at dette kan fungere normativt og konserverende og dermed begrensende i forhold til mer omfattende eller fleksibelt samvær. Likevel mener vi at faren for det motsatte er mer betenkelig, nemlig at fraværet av en legaldefinisjon kan bety at noen barn får mindre samvær. Dette vil kunne slå uheldig ut i et sosialt perspektiv. Det er viktigere å legge til rette for at alle barn sikres et rimelig samvær enn at det legges til rette for at f eks urbane middelklasse familier kan utvikle nye praksiser mens andre sakker akterut. Den definisjon av vanlig samværsrett som foreslås er så pass omfattende at den vil kunne sikre en bra kontakt til samværforelderen for alle barn der samvær er aktuelt. Normen som utvalget foreslår representerer en utvidelse av det samvær som mange barn har pr i dag og den vil dermed fungere progressivt og ikke konserverende ut fra dagens situasjon sett som helhet.»
Mange begrunner også sitt standpunkt med at en definisjon i loven kan virke konfliktdempende.
Jussbuss sier blant annet:
«... kan være vanskelig for foreldrene å bli enig om hvor stort samværet skal være, og uenigheten har ofte å gjøre med detaljene i samværsavtalen, som når og hvor lenge samværet skal vare. Gjennom saksbehandlingen ser vi at mange benytter seg av modellen i loven, for slik å unngå å krangle om antall dager og eventuelt timer med samvær. Legaldefinisjonen gjør det enklere for foreldre å fastsette et samvær, og kan forhindre konflikt om samværets omfang.»
Følgende høringsinstanser ønsker å fjerne barnelovens definisjon av vanlig samværsrett: Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Vestfold, Oslo tingrett, Barneombudet, Aksjonsgruppa for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre og Reform - ressurssenter for menn.
Instansene har til dels ulike begrunnelser for hvorfor de ønsker å fjerne legaldefinisjonen av vanlig samvær. Det viktigste argumentet synes imidlertid å være at foreldrene uten en definisjon lettere kan komme fram til en avtale som er tilpasset det enkelte barn.
Synspunkter på utforming av definisjonen
Flere av høringsinstansene som ønsker å beholde definisjonen av vanlig samværsrett i loven, har synspunkter på hvordan bestemmelsen bør utformes. Enkelte viser til at den foreslåtte definisjonen ikke vil passe for alle familier og at den vil være for omfattende for noen barn, og særlig for små barn. Noen foreslår en differensiering av «vanlig samvær» etter barnets alder. Landsgruppen av helsesøstre NSF mener at barn som ammes skal kunne være hos mor hvis mor ønsker å amme. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Advokatforeningen mener tre uker sammenhengende sommersamvær kan bli for lenge for de minste barna. Barnerettsgruppa ved Universitetet i Tromsø uttaler følgende:
«Når det gjelder samværsrett heter det på s 62 at utvalget finner definisjonen av 'vanlig samværsrett' for upresis og knapp. På bakgrunn av dette forslås det en relativt stor økning i omfanget av 'vanlig samvær'. Vi vil her bemerke at utvalgets forslag ikke synes å være særlig mer presist enn det som i dag gjelder, at det kun vil være gjennomførbart i tilfeller hvor foreldrene bor i nærheten av hverandre og at økningen i omfang synes stor. Eksempelvis kan det nevnes at lovforslaget henviser til en ferietype - høstferie - som ikke praktiseres i alle deler av landet, og at 'vanlig samværsrett' etter økningen vil omfatte et samvær som er langt større enn hva som faktisk er 'vanlig'. Det kan være uheldig at en lov viser til 'vanlig samværsrett' som noe som ikke vil være gjennomførbart for mange av dem det gjelder.»
9.3.3 Stortingsmeldingen og Stortingets vurdering
I St.meld. nr. 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling sier regjeringen følgende om definisjonen av vanlig samværsrett:
«Slik regjeringa ser det, er det vektige argument både for og imot å behalde ein definisjon av 'vanleg samværsrett' i barnelova. Normalt er det bra for barn å bevare god kontakt med begge foreldra, sjølv om dei ikkje bur saman. Både utvalet og mange av høyringsinstansane meiner at definisjonen av 'vanleg samvær' bidreg til å sikre eit minimumssamvær for foreldre som har liten kontakt med barna sine. Men utvalet peiker òg på at definisjonen kan verke bindande når foreldra skal komme fram til ein avtale, og såleis kan hindre eit meir omfattande samvær mellom foreldre og barn.
Kanskje er det slik at legaldefinisjonen fører til meir samvær for nokre grupper, men mindre samvær for andre. Det kan ikkje utelukkast at nokre familiar ville ha komme fram til ei meir omfattande samværsordning utan ein slik definisjon å ta utgangspunkt i. Regjeringa meiner likevel at det er viktigare at dei som har lite samvær blir sikra eit minimum av samvær. Er foreldra først innstilte på at det skal vere mykje samvær, vil dei i mange tilfelle uansett bli samde om samvær som går utover det som ligg i definisjonen.
Regjeringa har komme til at det meste taler for å behalde ein definisjon av 'vanleg samværsrett' i barnelova. Regjeringa legg særleg vekt på at ein slik definisjon kan verke konfliktdempande.
Regjeringa er samd med utvalet i at definisjonen bør utvidast, og ser utvidinga som ei naturleg følgje av ei utvikling der fedrar i stadig større grad ønskjer nær kontakt med barna sine, også etter eit samlivsbrot.»
I Innst. S. nr. 208 (2008-2009) slutter komiteen seg til regjeringens vurdering. Stortinget ga sin tilslutning til dette ved behandlingen 12. mai 2009.
9.3.4 Departementets vurdering og forslag
Som omtalt ovenfor i kapittel 9.3.3, er regjeringen kommet til at den ønsker å beholde en legaldefinisjon av «vanlig samværsrett» i barneloven. Stortinget ga sin tilslutning til dette.
Departementet understreker at selv om loven har en definisjon av hva som anses som «vanlig» samvær, er utgangspunktet at foreldrene må avtale hvilken samværsløsning som passer best for deres barn, jf. ovenfor i kapittel 9.1. De kan avtale en ordning som er mer eller mindre omfattende enn «vanlig samvær». Dersom de avtaler «vanlig samværsrett», eller domstolen fastsetter en slik ordning, kommer definisjonen til anvendelse.
Departementet ønsker i likhet med utvalget å utvide definisjonen. Utvalgets forslag innebærer at definisjonen utvides med én overnatting i uken ved at ettermiddagssamværet forlenges med overnatting. Den største forskjellen fra i dag gjelder feriene. Nå omfatter definisjonen 14 dager i sommerferien og jul eller påske. Utvalget foreslår at definisjonen skal omfatte tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Departementet er i hovedsak enig i utvalgets forslag til utvidelse av definisjon. Utvidelsen antas å være i samsvar både med en utvikling der fedre i stadig større grad ønsker nær kontakt med barna sine, og med samværsordninger mange familier har i dag.
Det er i høringsrunden kommet fram synspunkter om at den foreslåtte definisjonen er for omfattende for små barn. Departementet ser det ikke som problematisk å utvide ettermiddagssamværet med overnatting. De som har vanlig samvær, har allerede overnatting i helgene. Det er foreldrene som har ansvar for å komme fram til en avtale som er tilpasset det enkelte barn. For de minste barna vil som regel «vanlig samværsrett» uansett ikke passe. For et spedbarn kan for eksempel samværet vare i noen timer på søndag og for en ett- til toåring fra lørdag til søndag. Departementet ser det heller ikke som problematisk å utvide antall ferier. Når det gjelder lengden på sommerferiesamværet, ser departementet imidlertid at tre uker sammenhengende kan bli for lenge for små barn. Ordlyden utvalget har foreslått utelukker ikke en oppdeling av sommerferien. For at det skal bli helt klart at ferien kan deles, foreslår imidlertid departementet en tilføyelse, slik at det går fram av ordlyden at «vanlig samværsrett» innebærer til sammen tre uker i sommerferien.
Utvalget har foreslått å inkludere høst- og vinterferie i definisjonen av vanlig samvær, slik at annenhver av disse feriene tilbringes hos samværsforelder. Departementet er enig i dette. Høstferie er det normalt bare skolebarn som har, men det kan også være aktuelt for yngre søsken. Barnelovutvalget sier at for å unngå usikkerhet omkring antall dager og når de ulike feriene begynner og slutter, bør man ta utgangspunkt i skoleruten. Også departementet ser dette som et naturlig utgangspunkt hva angår høst- og vinterferie. Hva angår jule- og påskesamværet, bør foreldrene, eventuelt domstolen, presisere nærmere hvor lenge dette skal vare. Når det gjelder jul og påske, foreslår utvalget en endring fra gjeldende rett. I dag gir en avtale om vanlig samvær rett til å være sammen med barnet jul eller påske, jf. kapittel 9.1. Barnelovutvalget foreslår at «vanlig samværsrett» skal gi rett til å være sammen med barnet annenhver jule- og påskeferie. Dette innebærer altså en endring fra i dag, der det ikke nødvendigvis skal være samvær annenhver jul og påske, men der begge foreldrene skal få feire en av høytidene sammen med barnet hvert år. Departementet ser at begrunnelsen for dagens regel, muligheten for å ha faste tradisjoner, fortsatt kan gjøres gjeldende. Departementet ser imidlertid også verdien av at barnet kan bli kjent med tradisjonene i familiene til begge foreldrene og er enig med utvalget i at definisjonen bør gi rett til samvær annenhver jul og påske.
Det har vært anført at den foreslåtte definisjonen av «vanlig samvær» ikke er mer presis enn dagens definisjon. Den nye ordlyden er på samme detaljeringsnivå som gjeldende ordlyd. Enkelte har etterlyst en mer konkret angivelse i loven av for eksempel når helgesamværet skal starte og slutte og hvor lenge samværet i høytidene skal vare. Departementet ser at en mer detaljert angivelse av hva «vanlig samvær» innebærer kunne redusert konflikter mellom foreldre. På den andre siden skal legaldefinisjonen av vanlig samvær passe for svært mange ulike familier, der blant annet barnets alder og geografisk avstand mellom foreldrene kan spille inn. Noen foretrekker for eksempel at samværsforelder henter barnet i skole/barnehage. Dette er kanskje ikke mulig der samværsforelder har lang reisevei og må dra til barnets bosted etter ordinær arbeidstid for å hente barnet til samvær. Departementet understreker at legaldefinisjonen er et utgangspunkt for hvor mye samvær man har rett til dersom det er avtalt eller fastsatt «vanlig samværsrett». Det bør i tillegg presiseres nærmere hvordan dette skal praktiseres. Blant annet bør det avtales når samværet skal starte og avslutte, hvilke uker i sommerferien samværet skal finne sted, hvor lenge feriesamværene skal vare og hos hvem barnet skal ha de ulike feriene første gang.
Departementet er oppmerksom på at en samværsavtale som inngås i tråd med lovforslagets nye definisjon av vanlig samvær, vil gi den bidragspliktige fradrag for samvær i barnebidraget etter samværsklasse 3 istedenfor samværsklasse 2. Dette vil redusere barnebidragets størrelse betydelig. Dette skyldes at barnets andel av samværsforeldrenes boutgifter med virkning fra 1. januar 2009 er regnet inn i samværsfradraget for samværsklasse 3 og 4, men ikke for samværsklasse 1 og 2.
Den nye definisjonen vil gjelde der avtale om «vanlig samværsrett» inngås etter at lovendringen er trådt i kraft, eller der domstolen treffer avgjørelse om «vanlig samværsrett» etter dette tidspunkt.
9.4 Nærmere presiseringer i samværsbestemmelsen
9.4.1 Utvalgets forslag
Barnelovutvalget mener at det bør gå fram av barneloven § 43 at samvær kan fastsettes til opp til 7 av 14 dager. Utvalget mener at hvor et slikt omfattende samvær er til barnets beste, bør ikke domstolene være tilbakeholdne med å fastsette en samværsordning som innebærer at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene, selv om barnet altså har fast bosted hos en av dem.
9.4.2 Høringsinstansenes syn
Følgende høringsinstanser er positive til utvalgets forslag: Justisdepartementet, Fylkesmannen i Nordland, Den norske Dommerforening, Borgarting lagmannsrett, Trondheim tingrett, Aksjonsgruppa for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre, Alternativ til vold i Oslo, Fellesorganisasjonen, Foreningen 2 Foreldre, Juss-Buss og åtte advokater som har avgitt felles høringsuttalelse.
Det er kun én instans som begrunner sin støtte til forslaget. Juss-Buss mener at en presisering i loven at det er mulig å avtale 50 prosent samvær gir en god signaleffekt til foreldre om at det er mulig å avtale et omfattende samvær.
Justisdepartementeter ikke enig i at domstolene skal kunne pålegge samvær som utgjør halvparten av tiden og mener det er vesentlig at et så omfattende samvær er basert på frivillighet.
Advokatforeningen går mot utvalgets forslag. Foreningen sier blant annet følgende i sin høringsuttalelse:
«Det må legges til grunn at en lovendring på et så omdiskutert område, vil anses som en kraftig føring, og at den vil utløse et meget stort antall saker til både utenrettslig avtalerevisjon og rettslig prøving. Vi anser at en slik mulighet raskt vil medføre en forventning om en endret hovedregel. Når dette holdes opp mot at regelen i første rekke vil være av betydning for foreldre i konflikt vil vi advare sterkt mot de følgene en endret hovedregel vil kunne få.»
9.4.3 Departementets vurdering
En presisering i loven slik utvalget har foreslått innebærer ikke endring i rettstilstanden. Også i dag kan det avtales en samværsordning som innebærer at barnet bor halvparten av tiden hos hver av foreldrene, og domstolen kan fastsette en slik ordning. En endring i ordlyden vil imidlertid kunne ha en normgivende effekt.
Juss-Buss mener at en presisering i loven vil gi en god signaleffekt og føre til at flere vil avtale mer samvær. Dette kan være positivt. Det er uheldig hvis foreldre ikke er klar over at de kan avtale at barnet bor halve tiden hos hver av dem, selv om de ikke avtaler delt bosted.
For departementet er det imidlertid viktig at foreldrene når de avtaler samværsordning for sitt barn skal ta utgangspunkt i hva som vil være den beste ordningen for barnet. Utvalget skriver at det normalt vil være til barnets beste med størst mulig kontakt med begge foreldre. Departementet kan ikke se at dette synspunktet er underbygget og at det kan stilles opp som et generelt utgangspunkt at mest mulig samvær normalt er til barnets beste. Som utvalget også viser til:
«... for en del barn vil et regelmessig og ordnet samvær være minst like viktig som et omfattende samvær. (...) Videre kan det foreligge situasjonsbestemte faktorer som tilsier at et omfattende samvær ikke nødvendigvis er til barnets beste.»
Barn er forskjellige. Det må alltid tas hensyn til det individuelle barns forhold. Her vil blant annet barnets alder være viktig. For små barn kan det være viktig med en base hos én forelder og jevnlige, men ikke for langvarige besøk hos den andre. Også for eldre barn kan det tenkes at omfattende samvær ikke er til det beste. Barnet er kanskje svært opptatt med skole, fritidsaktiviteter og venner på sitt bosted, og har rett og slett ikke tid til å være mye hos den andre forelderen.
Selv om de øvrige forhold skulle tale for at det er best for barnet med et omfattende samvær, kan reiseavstanden mellom foreldrene tale mot dette. Når foreldrene bor så langt fra hverandre at barnet ikke kan fraktes til skole/barnehage fra samværsforelderens bosted, vil 50 prosent samvær ikke la seg gjennomføre. Dette vil være tilfelle for svært mange.
Det må alltid foretas en konkret vurdering av hva som vil være barnets beste. Departementet ser det derfor som uheldig dersom en presisering i loven av at det er mulig å avtale 50 prosent samvær vil bli oppfattet som en norm. I så fall vil mange foreldre oppfatte at loven har en norm som i mange tilfeller ikke vil være til barnets beste, og som svært mange foreldre uansett ikke kan oppfylle på grunn av reiseavstanden. Særlig problematisk mener departementet dette vil være dersom legaldefinisjonen blir endret slik departementet foreslår i kapittel 9.3 ovenfor. I så fall kan legaldefinisjonen bli oppfattet som en minimumsgrense og 50 prosent samvær som en maksimumsgrense. Da er det fare for at foreldre tar utgangspunkt i disse tidsangivelsene framfor å ta utgangspunkt i hvilken samværsordning som vil fungere best for deres barn.
Departementet forslår på denne bakgrunn å beholde dagens ordlyd i barneloven § 43 første ledd.
9.5 Samværsplikt
9.5.1 Utvalgets forslag
Det har fra flere hold blitt reist spørsmål om det bør være en juridisk plikt til å gjennomføre et samvær som er fastsatt i avtale eller rettsavgjørelse med tvangsbot som tvangsmiddel. I praksis kommer problemstillingen gjerne på spissen der en samværsforelder unnlater å møte til samvær og dermed setter bostedsforelderen og /eller barnet i en vanskelig situasjon.
Professor Trude Haugli har i sin artikkel Samværsrett - samværsplikt i Retfærd nr. 60 1993 side 76 beskrevet problematikken slik:
«Det følger uendelig mye glede, men også mange forpliktelser med å ha barn. Skal store deler av pliktene falle bort når man ikke bor sammen med barnet? Innebærer dagens samværsordning kun en adgang for den voksne til å få tilfredsstilt sitt eget behov for kontakt? Hvis den enkeltes plikt - eller ansvarsfølelse ikke strekker til, gir samværsretten bare en rett til å stille opp når dette føles lystbetont.»
Utvalget har diskutert om det bør innføres en samværsplikt, men har kommet til at det ikke bør gjøres endringer i dagens regelverk. Utvalget mener blant annet at manglende overholdelse av samværsplikten allerede er tilstrekkelig sanksjonert og at dette ikke er et spesielt utbredt problem. Videre mener utvalget at sanksjonert samværsplikt i visse tilfeller vil kunne virke urimelig.
9.5.2 Departementets vurdering
Spørsmålet om samværsplikt har vært drøftet flere ganger og blitt avvist med hovedbegrunnelsen at et tvungent samvær ikke nødvendigvis vil være til barnets beste. Flertallet av instansene, som har uttalt seg eksplisitt om spørsmålet, støtter utvalget i at dagens rettstilstand bør opprettholdes. Departementet er enig i at det kan være fare for at samvær mellom barnet og en som ikke ønsker samvær kan bli til skade for barnet. De fleste samværsforeldre har imidlertid en velutviklet ansvarsfølelse, et ønske om kontakt med egne barn og følger sannsynligvis lojalt opp de avtaler eller avgjørelser som foreligger. I disse tilfeller vil det ikke være noe problem med en samværsplikt.
Der en foreldre uteblir fra samvær innebærer imidlertid dette en samværsplikt for den barnet bor hos. Bostedsforelderen kan ikke disponere tiden sin fritt, men er tvunget til å ta hånd om barnet. Det kan derfor stilles spørsmål om det er til barnets beste å være sammen med en bostedsforelder som kanskje sårt trenger avlastning, og som muligens hadde andre planer som må skrinlegges som følge av at samværsforelderen ikke følger opp avtalen.
En som ikke gir fra seg barnet til samværsforelderen kan idømmes bot. En kunne derfor argumentere med at også uteblivelse fra samvær skal kunne gi økonomiske konsekvenser. Det ville likestille bostedsforelderens og samværsforelderens samværssabotering, noe som også er viktig ut fra et kjønns- og likestillingsperspektiv. Siden kvinnen er bostedsforelder og mannen samværsforelder i flertallet av saker, rammes kvinner og menn i dag ulikt. Det stilles krav til mor som bostedsforelder som en far som samværsforelder går fri fra.
Selv om departementet får en del henvendelser fra mødre som opplever at far ikke oppfyller samværsavtalen, til stor skuffelse for barnet og til ulempe for mor, kan manglende oppfølgning av samværsavtaler ikke antas å være et stort problem. På denne bakgrunn og med stor vekt på høringsinstansenes synspunkter, finner departementet det derfor verken nødvendig eller hensiktsmessig å foreslå en endring i gjeldende rett.