Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 15 (2008-2009)

Om lov om dyrevelferd

Til innholdsfortegnelse

4 Særskilte merknader til utkast til lov om dyrevelferd

4.1 Til lovforslagets kapittel I ­Generelle bestemmelser

Til § 1 Formål

Bestemmelsen er ny og den er også omtalt under Generelle motiver i pkt. 2.1.1.

Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr bl.a. ut fra en erkjennelse av at dyr er sansende vesener og har en egenverdi uavhengig av den nytteverdi de måtte ha for mennesker.

Begrepet dyrevelferd tar utgangspunkt i det enkelte dyret og dets situasjon. Dyrevelferd er et komplekst begrep og forskere har foreslått ulike definisjoner.

Dyrevelferd tar utgangspunkt i den subjektive, mentale tilstanden hos dyret. Det er dermed dyrets følelser som frykt, smerte, frustrasjon, velbehag og lystfølelse, eller snarere balansen mellom positive og negative opplevelser, som er bestemmende for velferden. Ved å ta utgangspunktet i dyrets opplevelse er en relevant definisjon at dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø. Andre forhold som også kan inngå dyrevelferd er dyrets mulighet til å utøve artsspesifikk, naturlig atferd og utfolde sitt biologiske potensial. Dyrevelferd har dermed mye av det samme innholdet som det mer hverdagslige ordet trivsel.

Hva som er god dyrevelferd må i størst mulig grad baseres på objektive, faglige kriterier og vil variere ut fra dyrets egenart. Dyrevelferd er i utgangspunktet en beskrivelse av tilstanden hos et enkelt individ. Når velferdsbegrepet skal anvendes på besetningsnivå, eller i en fiskemerd, må det rettes spesiell oppmerksomhet mot de individer som kommer dårligst ut. Samtidig vil den samlede dyrevelferden kunne sies å være god, selv om ikke samtlige enkeltindividers velferd er tilfredsstillende.

Menneskers respekt for dyr kan ha direkte betydning for dyrs velferd, eller indirekte betydning ved at uheldige holdninger i neste omgang kan bidra til dårlig behandling av dyr. Lovens formål om å fremme respekt for dyr skal ha en holdningsskapende effekt og skal primært nås gjennom tiltak som fremmer god dyrevelferd. Det å fremme respekt for dyr er et selvstendig hensyn selv om manglende respekt for dyret ikke nødvendigvis medfører redusert velferd. Ved tolkningen av begrepet respekt vil etiske betraktninger knyttet til hvordan dyr bør/ikke bør behandles bli vektlagt utover de rene velferdsbetraktninger.

Til § 2 Virkeområde

Bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende lovs virkeområde. Virkeområdet utvides til å gjelde utviklingsstadier av dyr før de er født, og innsnevres når det gjelder krepsarter. I tillegg føyes blekksprut og honningbier til virkeområdet, samt produkter av de dyr som omfattes av oppregningen i bestemmelsen. Bestemmelsen er også omtalt under Generelle motiver i pkt. 2.1.2.

Lovens materielle virkeområde omfatter levende pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, tifotkreps, blekksprut og honningbier. Tifotkreps (Decapoda) er en gruppe krepsdyr som tilhører storkrepsene. Gruppen omfatter noen av de mest kjente krepsdyrene som hummere, krabber og reker. Loven omfatter også utviklingsstadier av nevnte dyr fra det tidspunkt sanseapparatet har nådd et tilsvarende utviklingsnivå som det en finner hos levende (fødte) dyr.

Loven gjelder alle forhold som påvirker velferd hos og respekt for slike dyr. Med forhold som påvirker velferd og respekt menes alle handlinger og aktiviteter, herunder unnlatelser som har betydning for dyrs velferd eller respekten for dyr. Dette vil også omfatte innretninger, utstyr, driftsmetoder mv. I tillegg vil produksjon, bearbeiding og omsetning av produkter fra dyr som faller innenfor lovens virkeområde være omfattet.

Flere av lovens materielle bestemmelser angir hvem som er pliktsubjekt. Der pliktsubjekt ikke er angitt, vil lovens bestemmelser rette seg mot enhver. En del bestemmelser retter seg mot dyreholder, mens andre i større grad retter seg mot den som foretar en bestemt aktivitet eller handling. Alle eide dyr har en dyreholder. Dyreholder kan både være eier eller annen person som har ansvaret for dyret, permanent eller midlertidig.

Lovens geografiske virkeområde omfatter norsk landterritorium, territorialfarvann, norsk økonomisk sone, norske fartøy og luftfartøy samt innretninger på norsk kontinentalsokkel. Med norske fartøy forstås alle norske skip uansett hvor de befinner seg. Skipsbegrepet er vidt og omfatter et bredt spekter av båter og ulike sjøfartøy. Det omfatter skip registrert i norske skipsregistre (NIS og NOR) og alle former for fiskefartøy, men også mindre båter og fritidsfartøy som ikke er registreringspliktige.

Innretninger på norsk sokkel omfatter først og fremst olje- og gassinstallasjoner, både faste og flytende. Begrepet omfatter også boliginnretninger i tilknytning til disse. Eventuelle nye typer innretninger på norsk kontinentalsokkel vil også omfattes av begrepet. Loven omfatter norske luftfartøy. Dette må tolkes i lys av Chicagokonvensjonen om sivil luftfart av 1944 art 17 m.v. og luftfartsloven av 11. juni 1993 nr 101.

Loven skal gjelde i Norges økonomiske sone (NØS). Kyststatens begrensede rettigheter i sonen vil her sette begrensninger for håndhevelse av dyrevelferdsloven.

Loven gjelder for Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene, men på grunn av den særegne forvaltningsstruktur som gjelder for disse områdene, er det naturlig at Mattilsynet ikke har samme oppgaver som på fastlandet. For Svalbard vil det være nærliggende å gi Sysselmannen myndighet til å føre tilsyn og fatte vedtak etter loven. En evt delegasjon til å håndheve loven til f.eks. Sysselmannen, vil bli gjort gjennom forskrift etter bestemmelsen om tilsyn og vedtak. Det vil være naturlig at Sysselmannen bistås av andre, f.eks. Mattilsynet, ved utøvelsen av slik myndighet.

Det er også gitt adgang til å regulere lovens anvendelsesområde nærmere for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, samt gjøre unntak for lovens materielle bestemmelser. Dette vil bl.a. være aktuelt der dyrevelferdslovens materielle bestemmelser kommer i strid med særlovgivning som gjelder i disse områdene, eller av hensyn til internasjonale forpliktelser og andre særlige stedlige forhold.

Til § 3 Generelt om behandling av dyr

Bestemmelsen er en generell aktsomhetsnorm som representerer en videreføring av prinsippene i gjeldende lovs § 2. Bestemmelsen er også omtalt i Generelle motiver pkt. 2.2.1.

Bestemmelsen fastsetter at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Bestemmelsen vil, på samme måte som tidligere lovs § 2, ha selvstendig betydning i tilfeller der lovens øvrige bestemmelser ikke dekker et konkret forhold, og er spesielt relevant for handlinger som foretas av andre enn dyreholder. I tillegg vil den være førende for tolkning og anvendelse av lovens øvrige bestemmelser.

Hva som ligger i god behandling, beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Kravet om god behandling er relatert til dyret som individ. Dette innebærer blant annet at det skal tas hensyn til dyrs fysiske og mentale behov ut fra deres egenart og dyrs evne til å ha positive og negative opplevelser. Bestemmelsen gjelder også i dyrehold eller ved driftsformer der en ikke til enhver tid har mulighet til å føre tilsyn med alle individer, slik tilfellet kan være ved hold av dyr på beite og ved dyrehold med særlig stor dyretetthet.

Når det gjelder kravet om at dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger, innebærer dette at den ansvarlige for dyret aktivt skal beskytte det mot sykdommer, skader og påregnelige farer.

Uavhengig av de pliktene en dyreholder har, har enhver plikt til å opptre forsvarlig slik at dyr ikke utsettes for unødige påkjenninger og belastninger. Dette gjelder både overfor dyr som har en eier og viltlevende dyr.

Hva som er en påkjenning eller belastning er i utgangspunktet en faglig dyrevelferdsmessig vurdering. Vurderingene bør generelt være vitenskaplig basert. Det er likevel ikke gitt at alle forhold er målbare eller at vitenskapelig basert kunnskap er tilgjengelig. Det vil derfor også være behov for å treffe skjønnsmessige beslutninger.

I vurderingen av om en påkjenning eller belastning er unødig, må det legges vekt på disses karakter og omfang, om de er påført av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr for dette og om handlingen er allment akseptert.

Kravet om å beskytte dyr mot fare for unødige påkjenninger og belastninger innebærer at man skal treffe tiltak før disse har inntruffet. Begrepet «fare for» innebærer at man på områder med manglende kunnskap bør legge et forsiktighetsprinsipp til grunn.

Til § 4 Hjelpeplikt

Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.2.

Første ledd , første punktum, gir enhver som tilfeldig påtreffer eller kommer over et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, plikt til å yte hjelp. Hjelpeplikten omfatter også ville dyr.

Hjelpeplikt etter denne bestemmelsen omfatter ikke situasjoner der et større antall dyr lider. Dette gjelder eksempelvis der man oppdager oljeskadet fugl. I slike tilfeller kommer bestemmelsen i § 5 om varslingsplikt til anvendelse.

Bestemmelsen retter seg mot den som treffer på dyret. Der flere påtreffer dyret, vil alle ha en plikt til å hjelpe. I enkelte situasjoner vil det også være nærliggende å be andre om hjelp fordi vedkommende er i nærheten, har kunnskap, disponerer telefon eller bil og lignende Disse har ingen selvstendig hjelpeplikt, men bør så langt mulig bistå. Dyrehelsepersonell har som enhver annen en selvstendig hjelpeplikt etter denne bestemmelsen. I tillegg har dyrehelsepersonell hjelpeplikt etter dyrehelsepersonelloven § 14 når de blir anmodet om å yte hjelp.

Plikten til å yte hjelp gjelder overfor alle dyr som er omfattet av loven. Den enkeltes plikt til å yte hjelp strekker seg så langt som den enkelte har forutsetninger og praktiske muligheter til. Dette må vurderes ut fra rådende forhold, eksempelvis om det er mulig og forsvarlig å håndtere dyret, om det finnes transportmulighet, og om det er praktisk mulig å få nødvendig hjelp. Kravet til innsats har sammenheng med faren for påkjenninger og belastninger. Varige og intense påkjenninger og belastninger vil kunne tilsi stor innsats. Plikten vil i mange tilfeller også kunne oppfylles ved å varsle eieren, politiet, kommunen eller viltnemnda.

Hva slags hjelp som kreves etter loven, må vurderes i et kortsiktig perspektiv. Hjelpen kan for eksempel gå ut på å slippe løs dyr som sitter fast eller som er innestengt i hus eller bringe dyr til veterinær. Avliving vil avslutte lidelse, selv om en annen behandling kunne gjort dyret friskt igjen. Avliving må derfor regnes som nødvendig og/eller god nok hjelp i mange tilfelle, særlig for ville dyr og dyr med ukjent eier. For viltlevende dyr gjelder i tillegg at rekonvalesensperioden ikke påfører dyret for store påkjenninger. Dyret må i tillegg kunne mestre en tilbakeføring til naturen. Det er ikke nok at dyret kan fortsette å leve i fangenskap. Et forhold som skal tillegges vekt med hensyn til om viltlevende dyr bør avlives, er om dyrearten er utrydningstruet.

Første ledd, annet punktum fastsetter at dersom det ikke lar seg gjøre for den som påtreffer dyret å yte god nok hjelp, og det aktuelle dyret er storvilt eller må antas å tilhøre et dyrehold, skal dyrets eier eller politi varsles. Tamrein er å anse som dyr fra dyrehold.

Bestemmelsens andre ledd gir en rett, men ikke plikt for enhver til å avlive dyret når dette er nødvendig fordi det for den som påtreffer dyret anses åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt. De fleste legfolk vil gjerne vegre seg mot å avlive andre enn helt små dyr, og ofte vil heller ikke nødvendig kunnskap eller redskap til å utføre dette på en forsvarlig måte være tilgjengelig. Hjelpeplikten kan da bestå i å få tak i person kompetent i avliving, eller bringe dyret til veterinær.

Dersom det aktuelle dyret er et dyr fra dyrehold, herunder tamrein, eller storvilt, kan det ikke avlives dersom det lar seg gjøre få tak i eier, veterinær eller politi innen rimelig tid. Ved usikkerhet om dyret er fra dyrehold eller storvilt, må vedkommende som påtreffer dyret likevel tilstrebe å oppnå kontakt med eier, veterinær eller politi. Hva som er rimelig tid må vurderes ut fra hvor store lidelser det medfører for dyret å måtte vente.

Tredje ledd fastsetter statens plikt til i første omgang å dekke nødvendige utgifter til tiltak etter denne paragrafen. Utleggene kan kreves tilbake fra dyrets dyreholder eller eier. Retten til å få dekket utlegg henger naturlig sammen med hjelpeplikten. Uttrykket nødvendige utgifter er brukt for å avgrense betalingsplikten noe, dvs. at staten ikke har betalingsplikt for andre tiltak enn det som er nødvendig for å avhjelpe den akutte situasjonen, herunder evt kostnader til avliving. Dette omfatter eksempelvis rimelige utgifter til transport til nærmeste veterinær, telefonering eller reise for å varsle. Den som hjelper dyret, må selv kreve dekning fra staten. Med staten forstås i denne sammenheng Mattilsynet. Utgifter til grunnleggende veterinærundersøkelse for å vurdere dyrets tilstand, akutt førstehjelp eller avliving hos veterinær, vil veterinær kunne få refundert direkte fra staten i medhold av dyrehelsepersonelloven. Utvidet undersøkelse for å fastslå eksakt diagnose er ikke omfattet. Videre behandling hos veterinær må eier eller annen innehaver være ansvarlig for.

Fjerde ledd pålegger den som har forvoldt skade på dyr hjelpeplikt. Omfanget av hjelpeplikten for den som har forvoldt skade, er tilsvarende det som gjelder etter første og andre ledd for den som tilfeldig påtreffer et skadet eller hjelpeløst dyr. Den som har forvoldt skade på dyr, kan imidlertid ikke kreve dekning av staten for utgifter til hjelpetiltak.

Femte ledd gir hjemmel til å fastsette forskrifter om dekning av utgifter. Det vil bl.a. kunne fastsettes forskrifter om satser og retningslinjer for refusjon av utgifter.

Til § 5 Varsling

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.3.

Bestemmelsen retter seg mot enhver. Varslingsplikten etter første ledd gjelder når vedkommende har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn eller stell. Plikten omfatter begrunnet mistanke om forhold som innebærer alvorlig brudd på dyrevelferdsloven. Varslingsplikten går ikke foran annen lovpålagt taushetsplikt. Dyrehelsepersonell har varslingsplikt etter denne bestemmelsen jf. dyrehelsepersonelloven § 21 første ledd nr. 5 jf. § 1.

Andre ledd innfører en plikt til å melde fra dersom et større antall ville eller forvillede dyr er utsatt for sykdom, skade eller annen lidelse. Plikten gjelder også uten at loven er brutt. Hvilke forhold som kan anses å være utover det normale, vil bero på en skjønnsmessig vurdering. Eksempelvis kan dette være hendelser der mange dyr er tilgriset av oljesøl, store dyrelidelser knyttet til ras og flom samt utbrudd av smittsomme dyresykdommer. Det er aktuelt at dyrevelferds- og naturforvaltningsmyndighetene og eventuelle andre sektormyndigheter i fellesskap vurderer om det skal iverksettes tiltak. Det vil være naturlig å legge vekt på belastningene på dyret, kostnadene ved tiltaket og hvorvidt tiltaket har betydning for overlevelse av truede bestander. Friske og syke eller skadde forvillede katter er verken ville eller eide. Ved melding om at et større antall forvillede katter blir utsatt for lidelse, for eksempel sult og tørst, sykdom og skade, må relevante myndigheter vurdere situasjonen og eventuelt iverksette tiltak.

Til § 6 Kompetanse og ansvar

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.4.

Kompetanse omfatter både kunnskap og ferdigheter. Første ledd første punktum retter seg mot dyreholder. Dyreholder omfatter både eier og den som har ansvar for dyr når eier ikke kan ivareta eieransvaret, eksempelvis ansvarlig for dyretransport, slakteri mv. Dyreholders ansvar for å sørge for tilstrekkelig antall og tilstrekkelig kvalifisert personell der det er behov for slikt personell, er et krav som har stadig større aktualitet blant annet på grunn av utvikling i retning av flere enkeltpersonforetak, større driftsenheter og bruk av mer avansert teknologi. Europarådskonvensjoner og -anbefalinger inneholder krav om tilstrekkelig personell.

Første ledd andre punktum retter seg mot personer som ikke har et direkte eller formalisert ansvar for dyr, men som på grunn av sin aktivitet kan påvirke velferden hos dyr, for eksempel jegere, fangstmenn og fiskere. Disse må ha nødvendig kompetanse til å utføre aktiviteten på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Kravet omfatter enhver som skal avlive et dyr med mindre det foreligger en nødssituasjon der man ikke kan gjøre kravet gjeldende.

Kompetansekravet kommer imidlertid ikke til anvendelse i alle situasjoner der mennesker omgås dyr. Det er ikke naturlig å la kompetansekravet omfatte personer som har en tilfeldig kontakt med og svak tilknytning til dyret, for eksempel en som påtreffer og hjelper et dyr som sitter fast.

Kravet til kompetanse gjelder både ved hold, håndtering, driving, transport, avliving, jakt, fangst og fiske, og omfatter både ville og tamme dyr. Hvilken kompetanse som kreves, må vurderes i lys av lovens materielle bestemmelser hvor et overordnet prinsipp er at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Andre ledd fastsetter at foresatt ikke skal la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr. De foresatte vil etter denne bestemmelsen ha det overordnede ansvaret for barns dyrehold frem til de fyller 16 år og selv kan overta det formelle ansvaret.

Tredje ledd om å ikke overlate dyr til personer det er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle dyr forsvarlig, gjelder for alle tilfeller der dyr overlates til andre innenfor lovens geografiske virkeområde. Bestemmelsen må håndheves innenfor rammen av internasjonale avtaler når det gjelder handel med dyr over landegrenser.

Fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter. Innenfor mange næringer har det lenge vært forskriftsfestede krav om formell kompetanse (opplæring). Som eksempel kan nevnes formelle kompetansekrav til dyretransportsjåfører som transporterer landdyr og ved kommersiell slakting av landdyr og fisk. Tilsvarende bestemmelser for kommersiell transport av fisk er under utarbeidelse. Det har lenge også vært krav om dokumentasjon av kompetanse i forskrift om ervervsmessig omsetning av dyr, og det stilles krav til formell kompetanse hos stadig flere dyreholdere som driver næring.

Det nærmere innholdet i kravet til formell kompetanse forutsettes klargjort i tilknytning til aktuelle forskriftsbestemmelser. Departementet har ingen konkrete planer om å kreve formell kompetanse for hold av familie- og hobbydyr. Bestemmelsen gir imidlertid hjemmel til å innføre krav om formell kompetanse også utenfor næring, herunder kreve at man gjennomgår kurs og eventuelt kan fremvise kursbevis.

Godkjenning av eksempelvis utdanningsopplegg omfattes av forskriftshjemmelen. Krav om autorisasjon av personell vil også være omfattet. Dette kan for eksempel tenkes i forbindelse med dressur- eller undervisningsvirksomhet eller annen tjenesteyting som kan medføre særskilt risiko for dyrs velferd.

Til § 7 Krav om registrering eller tillatelse

Bestemmelsen innebærer lovfesting av en generell regel, mens tidligere lov hadde en fragmentert regulering av dette. Bestemmelsen er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.5.

Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse hvoretter det kan gis forskrifter om krav til etablering, plassering, utforming og drift av aktiviteter omfattet av denne loven, herunder om tillatelse og tilbaketrekking av tillatelse, melding, registrering og godkjenning og om bortfall av godkjenning.

Bestemmelsen gir blant annet hjemmel til å fastsette krav om at man skal registrere seg eller ha tillatelse for å kunne nytte driftsbygninger eller særskilte metoder og utstyr og for å kunne drive visse former for dyrehold og aktiviteter, blant annet dyretransport, dyrepensjonat, oppbevaring av og omplassering av dyr med eller uten vederlag, dyrepark, hestesenter, utleie av dyr, oppdrett av akvakulturdyr og slakteri. Bestemmelsen vil også hjemle eventuelle fremtidige krav om registrering eller tillatelse, eksempelvis krav om registrering av eller tillatelse til å drive skadedyrbekjempelse.

Bestemmelsen vil i første rekke rette seg mot næringsmessig dyrehold, eller dyrehold av et visst omfang. Det tas derimot ikke sikte på å innføre registrerings- eller godkjenningsordninger for alminnelig kjæledyrhold.

Gjeldende dyrevernlov har bestemmelser om at enkelte aktiviteter krever tillatelse og godkjenning. Det vil være naturlig å videreføre disse godkjenningsordningene i forskrift med hjemmel i denne bestemmelsen. Dette gjelder eksempelvis tillatelse til drift av dyrepensjonat og handel med og utleie av dyr.

En registrering eller tillatelse (godkjenning) som er gitt ut fra andre hensyn enn de dyrevelferdsmessige, vil vanligvis ikke inneholde nødvendige vilkår ut fra denne lovens formål. En tilsynsmyndighet som fører tilsyn ut fra flere hensyn, må forventes å kunne samordne registrerings- og godkjenningsordninger til beste for virksomhetene, slik at en samordnet registrering kan gjelde for flere hensyn.

Til § 8 Driftsformer, metoder, utstyr og tekniske ­løsninger

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.6.

Første ledd fastsetter et ansvar for dyreholder til å påse at driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som brukes til dyr, er egnet til å ivareta hensynet til dyrenes velferd. Dette gjelder uavhengig av om den aktuelle driftsformen, metoden, utstyret eller tekniske løsningen er i vanlig bruk eller ikke.

Bestemmelsene er ment å omfatte forhold ved driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som det er grunn til å tro at kan påvirke velferden for dyr. Dette omfatter blant annet driftsformer, produksjonsmåter, innredning og utstyr, som for eksempel oppbindings- og fengslingssystemer, innredninger, ventilasjonsanlegg, melkemaskiner, gjødselavtrekk, tekniske løsninger for smoltifisering, fôringssystemer, vannbehandling og utstyr til passiv forflytning av dyr gjennom rør- og pumpesystemer. Begrepet metoder omfatter også eksempelvis dressur- og treningsmetoder samt prestasjons- og produksjonsfremmende hjelpemidler. Bruk av treningsmetoder reguleres også av bestemmelsen om trening, fremvisning og konkurranser m.v. Når det gjelder metoder, utstyr og tekniske løsninger med tilknytning til medisinsk og kirurgisk behandling, vises også til lovens bestemmelse som omhandler dette spesielt.

Bestemmelsen innebærer ikke en umiddelbar plikt til å fjerne løsninger/utstyr som den enkelte dyreholder har i bruk og som er vanlig brukt i norske dyrehold, selv om det ikke lenger anses som dyrevelferdsmessig egnet og derfor ikke lenger er tillatt å markedsføre eller omsette. Det må likevel gjøres en konkret vurdering av egnetheten i det enkelte dyrehold. Dette kan medføre at den enkelte dyreholder må foreta utskiftinger, utbedringer eller endringer for å sikre at vedkommendes driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger i sum kan sies å tilfredsstille bestemmelsens krav. Ved nyinvesteringer og utskiftinger må egnethetskravet oppfylles.

Der myndighetene mener at det er behov for en generell endring av driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som er i bruk, vil dette måtte skje gjennom forskrift etter tredje ledd. Det samme gjelder generelle forbud mot å ta i bruk bestemte driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger.

Andre ledd fastsetter at den som markedsfører eller omsetter nye driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger til bruk på dyr eller i dyrehold, skal påse at disse er utprøvd og funnet egnet ut fra hensynet til dyrevelferd. Med nye forstås driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som man ikke har tidligere erfaring med ved bruk i norsk dyrehold. Denne bestemmelsen omfatter derfor ikke driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som allerede er i vanlig bruk, men slike som utvikles og introduseres på markedet. Uavhengig av om det er fastsatt forskrift med krav til dokumentasjon av egnethet eller ikke, vil tilsynsmyndigheten etter lovens bestemmelse om opplysningsplikt, dokumentasjon og kontrolltiltak kunne kreve de opplysninger og den dokumentasjon som har betydning for tilsynsmyndighetens kontroll.

Tredje ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere krav til driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger. Det kan herunder blant annet fastsettes forbud mot omsetning og bruk av visse driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger samt bestemmelser godkjenning og dokumentasjon av egnethet. Det kan også stilles krav til medfølgende informasjon eller bruksanvisning.

Til § 9 Medisinsk og kirurgisk behandling

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av tidligere bestemmelser. Den er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.7.

Første ledd om medisinsk og kirurgisk behandling omfatter blant annet metoder for undersøkelse og diagnostikk, vaksinasjoner, medikamentell behandling, operative inngrep og andre terapeutiske metoder. Med operative inngrep menes behandling som innebærer perforasjon av hud eller slimhinne, samt knusing av vev. Begrepet omfatter både kirurgi, akupunktur og injeksjoner, samt annen perforasjon av hud i forbindelse med vaksinasjon, prøvetaking og administrasjon av legemidler og væske. Betydningen er i samsvar med innholdet i dyrehelsepersonelloven § 18 første ledd nr 2.

Kravet om at all medisinsk og kirurgisk behandling skal ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet, innebærer at det skal velges en behandling som er egnet til å ivareta det aktuelle dyrets funksjonsevne og livskvalitet. Dersom det er tvilsomt om behandling kan gjennomføres på en forsvarlig måte og er egnet til å ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet, kan det være nødvendig å avlive dyret. Hva som til en hver tid regnes som akseptabel praksis som er egnet til å ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet, vil sannsynligvis endres over tid og påvirkes av kunnskap og tilgjengelige metoder i tillegg til samfunnsholdninger.

Dyrehelsepersonelloven fastsetter en eksklusiv rett for autorisert dyrehelsepersonell til å forestå ulike former for medisinsk og kirurgisk behandling. Det følger av dyrehelsepersonelloven § 18 at de fleste av handlingene som reguleres i denne paragrafen, skal utføres under veterinærs eller fiskehelsebiologs ansvar.

Andre ledd , første punktum, fastsetter med visse unntak at operative inngrep bare kan gjøres når det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Slike inngrep kan etter dagens forhold kun foretas av autorisert dyrehelsepersonell. Selv med dyrehelsemessig grunn, vil det være begrensninger med hensyn til hvilke inngrep som må kunne anses forsvarlige etter kravet i første ledd om at inngrepene skal ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.

Eksempler på inngrep som ikke har tilstrekkelig begrunnelse etter denne bestemmelsen, er amputasjoner med estetisk begrunnelse (for eksempel øre-/halekupering), amputasjon for å redde slakteverdi der dyrets livskvalitet reduseres som følge av amputasjonen (for eksempel amputasjon av syk klauv), amputasjoner for å tilpasse dyret til menneskenes behov (for eksempel fjerning av stinkkjertler på ilder, fjerning av klør på katt, vingeklipping av fugl (omfatter ikke klipping av fjær) og amputasjoner for å tilpasse dyret til driftsmessige forhold (for eksempel brenning/fjerning av nebb på fjørfe, klipping av tenner på gris). I tillegg kommer inngrep med kosmetisk begrunnelse (for eksempel piercing) og inngrep som ikke medfører fjerning av kroppsdeler, men likevel hindrer dyret i normal atferd eller påfører det ubehag (for eksempel trynering på gris (knavring)).

Det vil samtidig være inngrep det ut fra ulike behov kan være aktuelt å tillate selv om det ikke kan sies å foreligge noen dyrehelsemessig begrunnelse, eksempelvis å sette ring i nesen på okser. Dette vil kunne tillates i forskrift med hjemmel i bestemmelsens siste ledd.

Andre ledd andre punktum, representerer et unntak fra hovedregelen i første punktum hva angår merking av dyr. Krav til forsvarlig merking følger av lovens bestemmelse om merking av dyr.

Andre ledd, tredje punktum, representerer et unntak fra hovedregelen i første punktum hva angår avhorning og kastrering. Med kastrering forstås operative inngrep som fjerner reproduksjonsevnen hos både hanndyr og hunndyr.

I tillegg til når dyrets helse gjør det berettiget å kastrere eller avhorne dyret, gir bestemmelsen adgang til å foreta slike inngrep når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller andre særlige grunner. Hensynet til dyrevelferd kan være knyttet både til velferden hos det aktuelle dyret og til den flokken dyret er en del av. For eksempel kan avhorning forebygge skader på andre dyr, muliggjøre at kastrerte hanndyr får anledning til utegang og beite, samt at kastrert tamrein kan holde flokken samlet og bidra til å lette fôrtilgangen.

Med andre særlige grunner menes blant annet omstendigheter som ikke er av hensyn til dyrets velferd, men som av andre nødvendige grunner gjør inngrepet berettiget. Eksempel på dette kan være kastrasjon av smågris for å unngå rånelukt og –smak inntil tilfredsstillende alternativer til kirurgisk kastrering foreligger, samt kastrasjon av førerhunder og hingster. Kastrasjon av katt antas å kunne ha både en dyrevelferdsmessig begrunnelse og være begrunnet ut fra andre særlige hensyn, eksempelvis bestandsregulering av eierløse katter. For å begrense omfanget av kirurgisk kastrasjon ut fra hensynet til dyrevelferd eller andre særlige grunner, kan det være aktuelt å gi forskrifter som nærmere setter vilkår for og ytterligere regulerer adgangen til å kastrere dyr.

Når det gjelder hvem som skal vurdere hva som i det enkelte tilfellet vil være å anse som andre særlige grunner, vil dette i utgangspunktet være den som skal utføre inngrepet i samråd med den som rekvirerer det. Særlig når det gjelder kastrasjon av kjæledyr, vil eiers vurderinger måtte tillegges betydelig vekt.

Tredje ledd setter krav om nødvendig bedøving og smertelindring ved smertefulle inngrep. Dette gjelder i direkte tilknytning til inngrepet så vel som i rekonvalesensperioden så langt det er behov for slik oppfølging. Kirurgisk kastrasjon må anses som et smertefullt inngrep som krever nødvendig bedøving og smertelindring.

Fjerde ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter, herunder stille vilkår for og forby visse former for behandling, samt å gjøre unntak fra bestemmelsene i annet ledd. Eksempelvis vil det kunne være aktuelt å fastsette nærmere forskrifter om avhorning og kastrering av dyr, fjerning av andre kroppsdeler og om bruk av medisinsk eller kirurgisk behandling for å kompensere for et mangelfullt levemiljø for dyr.

Til § 10 Merking av dyr

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.8.

Det er i mange sammenhenger behov for å merke dyr, og første ledd stiller et generelt krav til forsvarlig merking. Med merking forstås endring av dyrets utseende eller plassering av objekter på dyret for lettere å kunne identifisere dyret, få kunnskap om hvem som er dyrets eier mv. eller for å kunne registrere hvor dyret befinner seg. Bestemmelsen må ses i sammenheng med lovens bestemmelse om medisinsk og kirurgisk behandling.

Det er et vidt spekter av merkemetoder. Hovedkravet til merkingen er at den skal være forsvarlig og ikke påføre dyret atferdsmessige begrensninger eller unødige påkjenninger og belastninger. Eksempel på metoder som ikke anses som forsvarlige er fryse- og brennmerking med unntak for merking på ikke følsomme deler av kroppen som hov, klauv, skjell eller horn. Som hovedregel vil heller ikke fjerning av kroppsdeler anses som forsvarlig merking. Pålagte merkemetoder etter reindriftsloven er likevel tillatt for tamrein. Både utforming, størrelse, vekt, plassering og fare for sår og skader vil kunne gi atferdsmessige begrensninger.

Hva slags merking som til enhver tid anses som forsvarlig, må tolkes i lys av gjeldende kunnskap og vil kunne konkretiseres nærmere i forskrifter etter andre ledd.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter om merking av dyr, herunder påby og forby merking. Forskrifter om merking av dyr vil også kunne omfatte vilkår for og prosedyrer for bruk av visse merkemetoder. Dette vil eksempelvis være aktuelt ved enkel forvaltningsmerking av viltlevende dyr. Videre kan det gis forskrift som påbyr at merkede dyr skal være registrert i et register og gis bestemmelser om hvem som skal ha innsyn i registeret. Bestemmelsen vil eksempelvis kunne anvendes til å innføre merkekrav for og et register over merkede katter, blant annet som ledd i arbeidet med å redusere populasjonen av forvillede katter. Det kan også gis forskrifter om at dyr som er umerket, kan omplasseres til annet dyrehold eller avlives uten at det ytes vederlag til personer som måtte påberope seg eiendomsrett til dyret. Dette muliggjør omplassering eller avliving av eksempelvis forvillede og hjemløse katter uten erstatningsansvar overfor tidligere eier av dyret.

Til § 11 Transport

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.9.

Første ledd fastsetter at transport skal foregå på en måte som er til minst mulig belastning for dyret og at dyr kun skal transporteres når de er i en slik tilstand at det er forsvarlig å gjennomføre hele transporten. Med transport menes hele prosessen fra lasting, via selve forflytningen, eventuelle stopp underveis og til lossing er gjennomført. Dette gjelder alle dyr, også familie- og hobbydyr.

Det er en forutsetning for å kunne transportere dyr at det er sannsynlig at transporten kan gjennomføres på en forsvarlig måte for dyret. Det må her ses hen til dyrets helse- og kondisjon, nær forestående eller nylig gjennomført fødsel m.v. Syke dyr bør kun transporteres når det er sannsynlig at det er det beste alternativet for dyret, for eksempel kan det være tilfellet ved transport for å få dem av­livet hos kompetent person.

Transporttiden kan påvirke dyrevelferden og skal ligge innenfor forsvarlige grenser. Grensen for forsvarlig transporttid vil kunne nedfelles i forskrifter. Forsvarlighetsgrensen vil kunne endres ut fra fagkunnskap og internasjonal rettsutvikling. Generelt bør det tilstrebes at dyretransporter ikke varer lengre enn nødvendig. Før enhver transport må en vurdering av dyrets evne og mulighet til å gjennomføre transporten foretas. Denne er avhengig av både forhold ved omgivelsene (klima både underveis og på ankomststedet) forhold ved transportmiddelet (ventilasjon, dyretetthet og transporttid) og forhold ved dyret (tamhetsgrad, alder, kondisjon og helsetilstand).

Andre ledd fastsetter at transportmiddelet må være egnet til transport av dyr, ut ifra hensynet til dyrenes velferd inkludert sikkerhet. Dette innebærer blant annet at det må være konstruksjoner, materialvalg og løsninger for øvrig som er egnet for den aktuelle bruken, og ikke medfører fare for klemming eller annen skade. Ved transport av flere dyr samtidig, må det ved behov være mulighet for å ha disse atskilt fra hverandre med for eksempel skillevegger. Det er også viktig at transportmiddelet er tilpasset de vær- og føreforhold som råder under transporten, slik at dyrene sikres riktige klimatiske forhold og minst mulig rystelser. Det skal være tilrettelagt for lasting og lossing uten å skape unødig stress, frykt eller ubehag for dyret.

Under transport skal dyrene ha nødvendig tilsyn og stell. Dette for å kunne oppdage og forebygge uheldige situasjoner. Kravet innebærer blant annet at transportøren skal påse at dyrene får nok luft, transporteres under riktige temperaturforhold, har nok plass og tilbys mat og vann der det er behov for dette.

Tredje ledd gir hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter om transport av dyr.

Til § 12 Avliving

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av prinsippene i gjeldende rett, men bestemmelsen er gjort mer generell. Den er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.10.

Første ledd fastsetter et generelt forsvarlighetskrav ved avliving av alle dyr som loven gjelder for. Det fastsettes at både håndteringen i forbindelse med avliving, herunder eventuell bedøving, og selve avlivingen skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Hva som skal anses som forsvarlig avlivingsmetode, vil avhenge av gjeldende kunnskap om blant annet dyrearten, utviklingstrinnet og de ulike avlivingsmetoder. I mangel av konkret kunnskap om egnet avlivingsmetode for en art, må man vise forsiktighet ved valg av metode. Forsvarlig avliving betinger også nødvendig kompetanse hos dem som forestår avlivingen jf. lovens kompetansebestemmelse. Ensidig fokus på selve avlivingen kan innebære redusert velferd i avlivingssituasjonen. Dette fordi miljøet eller håndteringen av dyrene ikke er optimalisert eller tilrettelagt på en egnet måte. Som eksempel kan frykt grunnet tvang eller miljøfaktorer gi større påkjenninger enn selve avlivingen. Det er derfor presisert i loven at også håndteringen av dyrene skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Avveining av hva som er dyrevelferdsmessig forsvarlig avliving vil være forskjellig ved avliving i eller fra dyrehold og avliving i forbindelse med jakt og fangst. Det kan f.eks. ikke stilles samme krav til presisjon og skånsomhet ved avliving i jakt-, fiske- eller fangstsituasjon som ved avliving av dyr i eller fra dyrehold. Det bør likevel benyttes metoder som så langt mulig ivaretar hensynet til dyrevelferd. I de tilfeller der fisken tas opp en og en, er det mulig å avlive fisken umiddelbart. Dette gjelder for eksempel ved bruk av line, hvor det er relativt vanlig å bløgge torsk og sei. Umiddelbar avliving vil ofte ikke være praktisk gjennomførbart ved fangst av villfisk i stor skala.

Første ledd, andre punktum, skal sikre egnet utstyr og vedlikehold av dette for å begrense og hindre svikt som følge av mangler, slitasje etc. Slike mangler kan påføre dyr store lidelser. Sammenholdt med kravet til kompetanse i lovens bestemmelse om kompetanse og ansvar, skal dette gi sikkerhet for at metoden virker slik at den bedøver og avliver samtlige dyr på en forsvarlig måte.

Med den som benytter menes både den som bruker utstyret og den som er ansvarlig for avlivingen, eksempelvis ansvarshavende ved et slakteri.

Også ved jakt, fangst og fiske på viltlevende bestander, skal avlivingen være forsvarlig. Dette innebærer blant annet at utstyret som benyttes til jakt, fangst og fiske må være egnet og vedlikeholdt. Krav om egnet bedøvingsutstyr er normalt ikke aktuelt ved slike aktiviteter, fordi kravet om bedøving før avliving kun gjelder for holdte dyr, jf annet ledd.

Andre ledd omfatter kun dyr som holdes. Den gjelder både for landdyr og akvatiske dyr. Det kreves at dyret bedøves før avlivingen med mindre dyret avlives med en metode som gir umiddelbart bevissthetstap. Kravet om bedøving før avliving skal sikre at dyr fra dyrehold er i en tilstand av bevisstløshet fra før avlivingen begynner og frem til døden inntrer. Dette innebærer blant annet at det ikke er tilstrekkelig at dyret er bedøvd frem til eksempelvis stikketidspunktet. For å sikre etterlevelsen bør avlivingsprosessen gjennomføres så raskt som mulig når dyret er bedøvd.

Bedøvingsmetoden skal være dyrevelferdsmessig forsvarlig jf. første ledd og gi bevissthetstap herunder smertefrihet. Dette innebærer blant annet at metoden enten skal virke momentant eller ha en induksjonsfase som ikke medfører vesentlig ubehag.

Andre ledd, fjerde punktum, fastsetter en plikt til etter avliving å påse at dyret er dødt. Dette må skje før eventuell videre bearbeiding eller prosessering, eksempelvis slaktebehandling. Avblødning er i mange tilfeller en egnet metode for å sikre at dyret er dødt. Plikten til å påse at dyret er dødt gjelder alle dyr som avlives, også der videre bearbeiding eller prosessering ikke skal skje umiddelbart, eksempelvis ved avliving av daggamle kyllinger, utverpede høner, syk oppdrettsfisk og andre dyr som skal gå til destruksjon.

Tredje ledd regulerer avliving i nødstilfeller. Dette vil typisk være når et dyr må avlives straks på grunn av sykdom, alvorlig skade eller fordi det er hjelpeløst av andre grunner. Når det foreligger en slik situasjon, skal man så langt mulig følge de alminnelige reglene for avliving av dyr. Ved avliving i forbindelse med bekjempelse av alvorlige smittsomme sykdommer, vil antall dyr som skal avlives kunne være høyt, og særlige smittemessige hensyn må ivaretas. Det vil derfor kunne være nødvendig å avvike noe fra de normale kravene til avliving i slike situasjoner. Det må her foretas en avveining mellom spredningsrisiko for sykdom og hensynet til de smittede dyrenes velferd i avlivingssituasjonen. Gjennom beredskapsplaner kan man på egnet måte ivareta de ulike hensyn i forbindelse med slik sanering. Det kan også regnes som avliving i nødstilfelle når dyr må avlives for å beskytte andre dyr eller mennesker jf. også viltloven § 11.

Bestemmelsen kommer også til anvendelse når dyr avlives som ledd i oppfyllelse av hjelpeplikten etter § 4. Den enkelte må gjøre en avveining av om det er forsvarlig selv å avlive dyret ut fra hensynet til blant annet dyret, skadens omfang, egen kompetanse og mulighetene for å få fatt i annen kompetent person/bringe dyret til veterinær. Er man ikke kompetent til å foreta en forsvarlig avliving, kan man risikere å forsterke lidelsene for dyret.

Fjerde ledd fastsetter et forbud mot å gjøre avliving av dyr til et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement. Dette vil omfatte situasjoner der det er selve avlivingen som er gjort til en attraksjon eller gjenstand for konkurranse, og gjelder uavhengig av om tilskuere er fysisk til stede ved avlivningen eller ikke. Ordinær jakt, fangst og fiske faller utenfor dette forbudet. Likeledes faller andre arrangementer der avlivingen ikke er et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement utenfor forbudet, eksempelvis fiskekonkurranser. Her er målet å fange den største fisken og/eller størst antall fisk, og avlivingen er en nødvendig konsekvens av aktiviteten. Konkurranser for hund under ordinær jakttid er et annet eksempel som faller utenfor forbudet.

Femte ledd er en fullmaktsbestemmelse. Det kan gis nærmere forskrifter til utfylling av bestemmelsen, herunder krav til utstyr, miljø og håndtering i forbindelse med avliving og hva som er lovlige avlivingsmetoder. Eksempelvis kan det herunder gis forskrifter om skadedyrbekjempelse. Skadedyrbekjempelse omfatter tiltak for å redusere forekomsten av vanlige skadedyr, slik som mus, rotter, enkelte fugler etc. Her gis også hjemmel til å gjøre unntak fra bestemmelsene i andre ledd, for andre dyrearter enn landdyr og sjøpattedyr. Honningbier regnes i denne sammenheng ikke som landdyr.

Til § 13 Forsøk, undervisning og medisinsk ­virksomhet

Bestemmelsen bygger på tidligere lovs tilsvarende bestemmelser, men er noe utvidet. Den er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.11.

Første ledd fastsetter krav om tillatelse for avl, hold, formidling, avliving eller bruk av dyr til forsøk, undervisning eller medisinsk virksomhet. Krav om tillatelse gjelder ikke ved bruk av dyr ved undervisning i alminnelig stell og håndtering av dyr. Med undervisning i alminnelig stell og håndtering av dyr forstås eksempelvis hold av dyr på landbruksskoler for undervisning i røkt, undervisning på rideskoler og dressurkurs for hunder.

Kravet om tillatelse gjelder både for virksomheten og den ansvarlige for aktiviteten. Kravet om tillatelse for avl, hold, formidling og avliving er begrenset til tilfeller der aktiviteten skjer i den hensikt å bruke dyret eller dets avkom i forsøk, undervisning eller medisinsk virksomhet. Vilkår som stilles i tillatelsen til slik aktivitet, vil kunne omfatte forhold knyttet til alle dyr i virksomheten uavhengig av om samtlige dyr eller avkom er tiltenkt brukt i forsøk eller faktisk blir brukt i forsøk.

Med bruk av dyr i forsøk forstås bruk av dyr for å erverve ny eller bekrefte kjent kunnskap av biologisk, psykologisk, etologisk, fysikalsk eller kjemisk art, også når dette skjer som ledd i undervisning. Bruk av dyr i produksjon av reagenser som antigen og antistoff og lignende, i diagnostikk, kontrollvirksomhet og etablering av genmodifiserte stammer vil også kunne omfattes av begrepet bruk av dyr i medisinsk virksomhet. Det samme gjelder bruk av dyr, herunder klonede dyr, for å utvikle eller produsere legemidler og andre kjemiske produkter, eller for å produsere levende celler, vev og organer.

Også andre typer forsøk med sikte på å erverve ny eller bekrefte kjent kunnskap omfattes av kravet om tillatelse dersom de medfører inngrep eller manipulering overfor dyret eller dets omgivelser på en slik måte at det påvirker dyret eller skaper en ufysiologisk tilstand.

Bruk av celler, vev eller organer fra dyr som er avlet eller holdt med sikte på bruk i forsøk, undervisning eller medisinsk virksomhet, vil kreve samme type tillatelse som ved bruk av levende dyr for samme formål. Bruk av materiale fra døde dyr som ikke er blitt avlet eller holdt med sikte på bruk i forsøk, undervisning eller medisinsk virksomhet omfattes ikke av kravet om tillatelse.

Kravet om tillatelse til bruk av dyr til undervisning i annet enn alminnelig stell og håndtering, vil for eksempel omfatte forsøkslignende virksomhet som ledd i undervisning i biologiske fag.

Kravet om tillatelse vil ikke omfatte bruk av dyr i klinikkundervisning av veterinær-, fiskehelsebiolog- og dyrepleierstudenter når dyret underlegges normal behandling av sykdom eller skade. Tilsvarende gjelder disseksjon/obduksjon av dyr som ikke er avlivet som ledd i forsøk. Normal aktivitet ved besøksgårder, fremvisning av dyr eller dyrehold av normal driftsmessig karakter som for eksempel egne dyr i skoler/barnehager eller rideopplæring i ridesentre regnes ikke som bruk av dyr i undervisning.

Tillatelse gis av den tilsynsmyndigheten som etter lovens bestemmelse om tilsyn og vedtak er gitt myndighet til å gi slik tillatelse. Ved vurdering av om tillatelse skal gis, skal det foretas en faglig og etisk vurdering av institusjonen og/eller den aktuelle aktiviteten. Dette innebærer en vurdering både av om søker har den nødvendige kompetanse og faglige forhold knyttet til forsøket. Vurderingen må bygge på hvilke negative innvirkninger forsøket vil få for dyrene, satt opp mot forsøkets nytteverdi for samfunnet. Det skal blant annet legges vekt på de fysiske og mentale påkjenninger dyret vil utsettes for både før, under og etter forsøket/undervisningen, om forsøket er samfunnsnyttig, om det ved fare for smerte benyttes objektive smerteparametere og tilstrekkelig bedøvende eller smertelindrende medikamenter, og om det er gode muligheter til å trekke sikre konklusjoner. For at tillatelse skal kunne gis, må søker fremlegge nødvendige opplysninger. Det forutsettes oppgitt i søknad hvem som skal utføre eventuell kirurgi og hvilken kompetanse vedkommende har.

Ved avl, hold eller formidling av forsøksdyr, vil det være naturlig at tillatelsen gjelder en viss type virksomhet med gitt omfang og definert varighet (for eksempel tillatelse til drift av forsøksdyravdeling for et gitt antall år, tillatelse til avl og formidling av forsøksdyr). Også for avl, hold og formidling av dyr til undervisning, vil det kunne gis mer generell tillatelse innen gitte rammer. Nærmere bestemmelser om søknadsprosedyre og vilkår til å få tillatelse vil bli nedfelt i forskrift etter tredje ledd.

Andre ledd fastsetter at tillatelse ikke skal gis dersom formålet med forsøket eller undervisningen kan oppnås uten bruk av dyr eller der dyrene kommer i fare for å bli utsatt for unødige påkjenninger eller belastinger. Bestemmelsen oppstiller også krav om at det ikke skal brukes flere dyr enn nødvendig og at de dyrene som brukes skal belastes minst mulig. Dette samsvarer med generelle prinsipper for god forsøksvirksomhet der man skal tilstrebe alternativer til bruk av dyr (replacement), bruk av færrest mulig dyr (reduction) og målrettede og forbedrede forsøk (refinement).

Alternativer til bruk av dyr kan for eksempel være bruk av dataprogrammer, modeller og cellekulturer. Reduksjon kan oppnås ved en mer kritisk holdning til å benytte dyr, dels ved bruk av andre tilgjengelige data og dels gjennom nøye planlegging og beregninger forut for gjennomføring av dyreforsøk. Dette siste er samtidig et moment som bidrar til målretting.

Forbedring av dyrenes situasjon kan også oppnås gjennom konkrete tiltak som bedrede oppstallingsforhold (tilstrekkelig plass, riktige lysforhold, mulighet for mosjon, skjul og tidsfordriv) og fokus på bruk av beroligende og smertestillende medikamenter dersom dyrene utsettes for belastninger som gjør dette påkrevet. Også etter EØS-avtalen er det krav om bruk av anestesi eller smertestillende eller andre egnede metoder for å sikre at smerte, lidelse, stress og skade begrenses, og at dyr under ingen omstendighet utsettes for sterk smerte, stress eller lidelse.

Tredje ledd fastsetter at tilsynsmyndigheten i tillatelser etter første ledd kan gjøre unntak fra lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell § 18 første ledd nr. 3, slik at andre enn veterinær eller fiskehelsebiolog kan iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse av dyr. Slike unntak er aktuelle dersom den som skal gjennomføre forsøket har tilstrekkelig faglig kompetanse til å sikre at bedøvelse og etterfølgende inngrep kan gjennomføres med tilsvarende ivaretakelse av dyrets velferd som en ville forvente dersom veterinær eller fiskehelsebiolog sto ansvarlig for aktiviteten.

Fjerde ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om dyr i forsøk, undervisning og medisinsk virksomhet, herunder om forbud mot bruk av visse dyrearter og visse typer forsøk. Aper har ikke blitt brukt i dyreforsøk i Norge på mange år. Departementet mener det bør foreligge særlig tunge grunner for bruk av aper i forsøksvirksomhet og vil vurdere å gi forskrifter om dette. Departementet legger til grunn at det heller ikke skal benyttes dyr til utprøvning av kosmetikk og lignende, noe det også kan være aktuelt å presisere i forskrift.

Bestemmelsen gir også hjemmel til i forskrift å fastsette unntak fra krav om tillatelse. Denne er primært gitt med tanke på visse typer aktivitet som ut fra bestemmelsens ordlyd omfattes av kravet, men som i sin natur er så lite inngripende overfor dyr at det vil være uhensiktsmessig å kreve særskilt tillatelse, jf gjeldende forsøksdyrforskrift § 2.

Femte ledd gir hjemmel til i forskrift å fastsette unntak fra lovens materielle krav for bruk av dyr i forsøk. Eksempelvis vil en rekke forsøk ikke ha den indikasjon som kreves etter bestemmelsen om medisinsk og kirurgisk behandling. Det skal for øvrig foreligge særskilte grunner for slike unntak, og det må være godtgjort at andre metoder ikke kan bidra til å fremskaffe de ønskede resultater.

Til § 14 Særskilte forbud

Bestemmelsen innebærer til dels en videreføring av gjeldende rett, men er mer generelt utformet og mer vidtrekkende. Det er nytt at seksuell omgang med og seksuelle handlinger med dyr gjøres straffbare uavhengig av hvilken påvirkning det har hatt på dyret. Bestemmelsen er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.12.

Første ledd bokstav a) omfatter vold og voldshandlinger, d.v.s. handlinger som etter allmenn samfunnsmoral oppfattes som klanderverdige. Kjernen i voldshandlinger er at man bevisst eller uaktsomt påfører dyr påkjenninger og belastninger eller utsetter det for sterke aversiver, som ikke er nødvendige av hensyn til dyret selv eller annet legitimt formål.

Vold kan gi påkjenninger og belastninger av fysisk og mental karakter. Eksempel på slike av fysisk karakter er smerte og skade. Vold vil ofte være både mental og fysisk, men dyr kan skremmes og stresses også uten bruk av fysisk vold. Eksempel på påkjenninger og belastninger av mental karakter er uro, frykt, angst, stress og andre mentale påkjenninger eller endringer som kan gi redusert velferd.

Vold kan omfatte slag, spark, klyping, biting, brenning, frysing, bruk av redskap, unødig tvang, å drive dyr for hardt osv. Ulovlig bruk av smertevoldende dressurmidler kan være et eksempel på vold mot dyret. Fysisk vold omfatter handlinger som kan gi både indre og ytre skader på kroppen.

Bokstav b) rammer tilfeller der dyret hensettes i en hjelpeløs tilstand eller overlates til seg selv i en situasjon der det er ute av stand til å klare seg. Et eksempel kan være å holde dyr innestengt i bil hvor luftkvaliteten og/eller temperaturen medfører vesentlige påkjenninger. Et annet eksempel er dersom dyr overlates til seg selv innendørs eller ute for eksempel i forbindelse med lengre fravær eller for å kvitte seg med dyret. Likeledes vil det å slippe andres dyr fri slik at de overlates til seg selv, kunne rammes av denne bestemmelsen. I tilfeller der slikt frislipp ikke hensetter dyr i hjelpeløs tilstand, kan forholdet falle inn under lovens generelle bestemmelse eller bestemmelsen om utsetting av dyr i naturen. Bestemmelsen vil også omfatte det å unnlate å gi nødvendig hjelp til dyr man selv har påført skade.

Bokstav c) omfatter seksuell omgang og seksuelle handlinger med dyr, og rammer også handlinger som ikke påfører dyr noen form for påkjenning eller belastning. Dette gjelder uavhengig av dyrets kjønn eller fase i reproduksjonssyklus. Kjerneområdet for bestemmelsen er menneskelig bruk av dyr for å oppnå egen seksuell tilfredsstillelse i en eller annen form. Straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser og tolkningen av disse vil kunne gi veiledning når det gjelder vurderingen av om en handling faller inn under forbudet. På samme måte som i straffeloven er det ikke et nødvendig vilkår at handlingen er seksuelt motivert. Vold mot dyr i forbindelse med seksuelle handlinger, vil kunne rammes av både denne bestemmelsen og voldsbestemmelsen. Sædtapping, inseminering og andre nødvendige prosedyrer i forbindelse med avl og reproduksjon regnes ikke som seksuelle handlinger etter denne bestemmelsen. Når det gjelder dyrepornografi, vil det være handlingen mot dyret som omfattes av denne bestemmelsen. For øvrig vises til straffelovens pornografibestemmelser.

Bokstav d) forbyr bruk av levende dyr som fôr og agn til andre dyr. Et eksempel vil være bruk av levende mus og rotter som fôr til slanger. Bruk av levende dyr som mat til mennesker vil rammes av andre bestemmelser, herunder bestemmelsen om vold. Dyr som faller utenfor lovens virkeområde, omfattes ikke av dette forbudet. Som eksempel kan nevnes blåskjell og meitemark.

Til § 15 Bygninger, gjerder og andre mindre ­innretninger

Bestemmelsen innebærer en utvidelse i forhold til tidligere lov, og den er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.13.

Første ledd omfatter bygninger, gjerder og andre mindre innretninger som kan utgjøre en fare for dyrs velferd, uavhengig av om de primært er satt opp eller innrettet med tanke på dyr eller dyrehold, eller ikke. Det fastsettes en generell plikt til å utføre, oppføre og vedlikeholde slike innretninger slik at dyr ikke utsettes for fare for unødige påkjenninger og belastninger. Eksisterende gjerder, også de med piggtråd, må vedlikeholdes. Bestemmelsen om forbud mot bruk av piggtråd i gjerde for å regulere dyrs ferdsel medfører imidlertid at piggtråd ikke kan brukes når materiale i gamle slike gjerder må skiftes ut. Kravet om å holde ved like omfatter også en plikt til opprydding når bygninger, gjerder eller innretninger ikke lenger er i bruk.

Bestemmelsen skal ikke tolkes så vidt at den er begrensende for ønsket samfunnsutvikling, men fastsetter en plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å redusere fare for unødige påkjenninger og belastninger hos dyr når det oppføres bygninger, gjerder o.l. Bestemmelsen innebærer blant annet at man der det er mulig skal søke å unngå at dyr utsettes for unødige skader. Dette kan gjøres ved valg av alternative materialer, utforming, etc. For eksempel bør man i forbindelse med sikring av stillaser ikke benytte materiale som fugler kan henge seg fast i.

Det ansvar eiere av inngrep m.m. har ut fra dyrevelferdsmessige hensyn, reduserer ikke dyreholders ansvar for egne dyrs velferd. Dyreholder skal beskytte egne dyr mot farer, selv om faren er en følge av at den ansvarlige for inngrepet m.v. ikke ivaretar sine forpliktelser etter denne bestemmelsen.

Første ledd andre punktum setter et absolutt forbud mot bruk av piggtråd i husdyrgjerder og andre gjerder som skal regulere dyrs ferdsel. Dette gjelder uavhengig av om gjerdet er i innmark eller utmark. Bruk av piggtråd i gjerder som ikke er ment for å regulere dyrs ferdsel, må vurderes i sammenheng med de generelle kravene i første og andre ledd. Bestemmelsen innebærer et forbud mot å bruke piggtråd for å regulere dyrs ferdsel når nye gjerder settes opp.

Andre ledd om å holde tilsyn med bygning, gjerde og innretninger må vurderes konkret, og kravet til tilsyn må stå i forhold til faren for påkjenninger og belastninger. Vesentlig fare for alvorlige påkjenninger og belastninger vil i prinsippet fordre mer omfattende tilsyn.

Tredje ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter. Det kan blant annet være aktuelt å fastsette nærmere bestemmelser om blant annet hytte, koie, seter m.v. og gjerder, jf tidligere dyrevernlov §§ 28 og 29. Det tas ikke sikte på å gi egne regler med bygningstekniske krav. I den grad det er aktuelt med slike krav av hensyn til dyrs velferd, må dette samordnes med annet sektorregelverk på området og ansvarlig sektormyndighet.

Det gis videre hjemmel til å forby også andre typer innretninger enn piggtrådgjerder, ut fra hensynet til dyrevelferd. Også plikt til reparasjon eller fjerning av innretninger og/eller rester etter slike, kan reguleres nærmere. Krav om fjerning av eksisterende piggrådgjerder som kan påvirke dyrs ferdsel, vil bli fastsatt med hjemmel i bestemmelsens tredje ledd. Det gis videre hjemmel til å gi unntak fra forbudet mot bruk av piggtråd i gjerder for å regulere dyrs ferdsel. Kommunale forskrifter om bruk av piggtråd stadfestet av departementet i henhold til lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern, vil gjelde inntil de eventuelt blir opphevet av forskrifter etter denne fullmaktsbestemmelsen, jf. lovens § 40.

Til § 16 Sporbarhet. Merking av produkter fra dyr

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.14 og 2.2.15.

Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse. Første ledd åpner for å gi bestemmelser om sporbarhet både for dyr og produkter av dyr ut fra hensynet til dyrevelferd.

Med sporbarhet forstås plikt til å kunne identifisere enhver person man har mottatt det aktuelle dyret eller produktet fra, samt plikt til å kunne identifisere hvem man har levert dyret eller produktet til. Disse opplysningene skal gjøres tilgjengelige for tilsynsmyndigheten på anmodning.

Primært fastsettes bestemmelsen for å ha mulighet for å innlemme eventuell regulering av sporbarhet ut fra hensynet til dyrevelferd i EØS-lovgivningen. Tilsvarende bestemmelse er nedfelt i matlovgivningen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at slike bestemmelser blir vurdert som ønskelige eller nødvendige ut fra rent nasjonale hensyn.

Sporbarhetskravene bør så langt det er mulig være avpasset det formålet de er satt til å ivareta og ikke legge større byrder på virksomheten/pliktsubjektet enn det som er nødvendig for å ivareta et funksjonelt system for sporbarhet.

Andre ledd gir hjemmel til å gi forskrifter om merking av produkter som stammer fra dyr. Merking er enhver opplysning på eller i tilknytning til varen.

Det gis hjemmel til å stille vilkår i forbindelse med påbudte eller frivillige merkeordninger. Enkelte merkeordninger på andre områder i EU-regelverket er frivillige, men dersom man velger å bruke dem, utløses en rekke obligatoriske krav og forpliktelser.

Til § 17 Omsetning m.v. av produkter fra dyr

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.16.

Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til i forskrift å begrense eller forby produksjon, omsetning, bruk, import og eksport av produkter fra dyr som er omfattet av loven. Begrepene omsetning, import og eksport omfatter enhver overdragelse eller grensepassering uavhengig av om det ytes vederlag. I forbindelse med krav til omsetning, import og eksport, kan det både fastsettes vilkår for selve omsetningen, importen eller eksporten og stilles krav til hvilken informasjon som skal følge produktet. Forskrifter kan gis for å fremme god dyrevelferd eller respekt for dyr, samt for å ivareta internasjonale forpliktelser. Fullmaktsbestemmelsen må anvendes i samsvar med de innskrenkninger som følger av internasjonale avtaler som regulerer handel og som Norge har gitt sin tilslutning til.

Det sentrale fra et handelspolitisk ståsted er at tiltaket ikke er mer handelsbegrensende enn det som er nødvendig for å oppnå formålet.

Dersom hensynet til menneskerettene, eksempelvis retten til religiøs utøvelse, krever tilgang på produkter som det i henhold til denne loven ikke er tillatt å produsere i Norge, vil det ikke være aktuelt å forby produktene importert til eller omsatt i Norge.

Import og eksport av produkter av dyr reguleres også bl.a. av forskrift av 15. november 2002 nr. 1276 om gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES).

Til § 18 Adgang til sted og plikt til å yte bistand

Bestemmelsen bygger på prinsippene i tidligere lov, men er utvidet når det gjelder plikt til å yte bistand til tilsynsmyndigheten. Når det gjelder produkter, representerer bestemmelsen en utvidelse. Bestemmelsen er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.17.

Første ledd: Med uhindret adgang menes at tilsynsmyndigheten til enhver tid skal gis adgang til sted eller lokale. Retten gjelder alle steder der det er grunn til å tro at det holdes dyr eller foregår annen aktivitet omfattet av loven. Adgangsretten til sted der det er grunn til å tro at det holdes dyr gjelder uavhengig av om det faktisk holdes dyr der på det aktuelle tidspunktet eller ikke. Dette bl.a. for å ivareta behovet for å inspisere også rom m.m. der eier hevder det ikke befinner seg dyr. Samtidig vil det kunne være behov for inspeksjon selv om dyret ikke er der på inspeksjonstidspunktet. Opplysninger om hvordan selve dyrerommet er utformet, vedlikeholdt etc., vil kunne gi informasjon om forholdene for dyr som har vært holdt eller skal holdes i dyrerommet. Videre omfatter retten til uhindret adgang også mulighet til å undersøke fysiske gjenstander, for eksempel innholdet i et medisinskap.

Med begrepet ikke gis uhindret adgang i andre punktum, menes både de tilfeller hvor den ansvarlige aktivt nekter adgang og de tilfeller der tilsynsmyndigheten ikke med rimelig innsats kan komme i kontakt med en ansvarlig som i tide kan gi adgang. Adgangsretten gjelder altså uavhengig av om dyreholder eller annen ansvarlig person er til stede eller ikke.

Tilsynsmyndigheten vil imidlertid ikke kunne ta seg inn gjennom låste dører for å skaffe adgang i eiers eller annen ansvarlig persons fravær. I slike tilfeller er politiets assistanse nødvendig. Tilsynsmyndighetens rett til uhindret adgang etter første punktum gir heller ikke rett til bruk av tvang dersom eier er til stede og nekter adgang. Også i disse tilfellene er politiets assistanse nødvendig. Nødrettstilfeller må vurderes i henhold til alminnelige bestemmelser om nødrett.

Videre må det ved praktisering av adgangsretten tas hensyn til privatlivets fred. Inspeksjon i private hjem der det ikke drives noen form for registreringspliktig virksomhet etter loven, antas etter denne loven kun å være aktuelt i tilfeller der det er grunn til å tro at dyr er utsatt for unødige påkjenninger eller belastninger.

Politiet gis i første ledds tredje punktum samme adgangsrett som tilsynsmyndigheten der de er bedt om å bistå tilsynsmyndigheten.

Bestemmelsen om deltagelse for utenlandske inspektører i første ledds fjerde punktum er en videreføring av gjeldende rett og følger av internasjonale forpliktelser, jf. EØS-avtalen.

Tilsynsmyndigheten kan for øvrig ha med sakkyndige, men må da godtgjøre at de sakkyndige representerer tilsynsmyndigheten. Det kan være behov for å ha med personell med særlig kjennskap til den aktuelle dyrearten eller formen for dyrehold (veterinær, etolog, bygningskyndig o.l.). Dette vil kunne bedre muligheten for god saksopplysning.

Andre ledd fastsetter en plikt for tilsynsobjektet til vederlagsfritt å stille nødvendige lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper til disposisjon for utøvelse av tilsynet og ellers være behjelpelig med å legge til rette for tilsynet. Med nødvendige lokaler forstås de av eksisterende lokaler som er nødvendig for tilsynets arbeid. Bestemmelsen er eksempelvis relevant der tilsynsmyndigheten har behov for å ta bilder, veie dyr og ta ut dyremateriale for å klarlegge og dokumentere de faktiske forhold.

Til § 19 Opplysningsplikt, dokumentasjon og ­kontrolltiltak

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.18

Første ledd lovfester en plikt for dyreholder og andre pliktsubjekter etter loven til å gi eller sende inn opplysninger som tilsynsmyndigheten krever. Plikt til å gi opplysninger omfatter også det å fremskaffe eller utarbeide opplysninger som tilsynsmyndigheten krever. Krav om opplysninger kan kreves muntlig uten forhåndsvarsel. Tilsynsmyndigheten kan kreve de opplysninger som er av betydning for å klarlegge dyrevelferdsmessige forhold, herunder kreve innsyn i dokumenter.

Første ledd andre punktum utvider plikten til å omfatte også andre som er i besittelse av relevant informasjon. Dette vil først og fremst gjelde personer som i yrkesutøvelse har informasjon om andres dyrehold eller håndtering av dyr. Plikten til å gi opplysninger er begrenset til de opplysninger som tilsynsmyndigheten har behov for i en konkret sak. Allmennhetens plikter er begrenset til det som omfattes av varslingsplikten i § 5.

Opplysninger etter denne bestemmelsen omfatter også opplysninger om hvor dyr befinner seg. Slik opplysningsplikt står i naturlig sammenheng med adgangsretten etter lovens bestemmelse om adgang til sted og plikt til å yte bistand. Bestemmelsen skal bidra til at dyr ikke kan unndras tilsyn ved at tilsynsmyndigheten ikke får nødvendige opplysninger om hvor dyr befinner seg.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om opplysnings- og rapporteringsplikt. Det gis også hjemmel til å stille krav om systematiske kontrolltiltak og systemer for å sikre dette. Begrepet systematiske kontrolltiltak kan omfatte krav om egenkontroll og internkontroll, men gir en et større spekter av muligheter til metodevalg for å sikre og dokumentere regelverksetterlevelse enn begrepet internkontroll. Slike registreringer kan være nødvendige for å føre kontroll med tiltak som skal hindre brann, sikre ventilasjon, sørge for fôr og vann, tilstrekkelig tilsyn og lignende. Bestemmelser om internkontroll egner seg best for hold av produksjonsdyr og for annet kommersielt dyrehold, og i liten grad for hold av familie- og hobbydyr.

Til § 20 Jakt fangst og fiske

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.19

Første ledd stiller krav om at jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Hva som er dyrevelferdsmessig forsvarlig, avhenger bl.a. av hvilken art det jaktes, fangstes eller fiskes på. Generelt vil det ikke anses forsvarlig å jakte på dyr i yngletiden når avkommet er avhengig av foreldrene for å overleve.

Viltloven gir også hjemmel til å regulere hvilke metoder og hvilket utstyr som kan brukes til jakt m.m. Krav til human jakt er nedfelt i viltlovgivningen. Derfor vil som regel de jakt- og fangstmetoder som er lovlige etter viltlovgivningen, også være forsvarlige etter dyrevelferdsloven. Enkelte jakt- og fangstmetoder er forbudt, eksempelvis bruk av giftåte uten særskilt tillatelse, selvskudd, visse former for felle- og snarefangst og jakt med pil og bue. Slike metoder kan medføre risiko for å påføre dyret skader uten å avlive det umiddelbart og er nærmere regulert i viltlovgivningen.

Når det gjelder fiske, har man ikke i dag nok kunnskap om alle fiskemetoders egnethet med hensyn til ivaretakelse av fiskens velferd. Ved fangst av villfisk i stor skala vil det kunne være vanskelig å stille de samme kravene til skånsom av­living som når dyr fanges enkeltvis. Det bør likevel benyttes fangstmetoder som så langt mulig ivaretar hensynet til forsvarlig avliving av fisken.

I lys av ny kunnskap vil enkelte jakt-, fangst- og fiskemetoder som i dag er i alminnelig bruk, kunne bli å anse som uforsvarlige.

Skyting av forvillede tamdyr eller dyr i skårfeste o.l. på dyrevelferdsmessig grunnlag, regnes ikke som jakt, men som avliving, jf. § 12. Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til nærmere regulering av jakt, fangst og fiske, herunder adgang til å stille vilkår for jakt på oppdrettet vilt som er satt ut i naturen. Det vil også være adgang til å fastsette nærmere krav til de enkelte jakt, fangst og fiskeredskapene.

Tredje ledd gir hjemmel til i forskrift å regulere jakt, fangst og fiske på dyr som holdes. Fysisk innesperring er ikke avgjørende for om et dyr holdes. Dyr som noen har eiendomsretten til, og som er gjenstand for en viss grad av tilsyn og stell (fôring, sykdomsforebyggelse, avl) faller innenfor. Dyr som er satt ut for å bli viltlevende som ledd i viltpleie o.l., faller utenfor bestemmelsen. Dyr i fangenskap vil ofte ikke ha samme muligheter som ville dyr til å unnslippe i en jakt-, fangst- eller fiskesituasjon. Regulering etter denne bestemmelsen skal sikre at aktiviteten skjer i et miljø som er tilnærmet naturlig for dyrene, slik at disse ikke utsettes for unødige belastninger. Det kan også være aktuelt å sette særlige krav til holdet og det miljøet dyrene holdes i, eksempelvis til areal og driftsrutiner.

Jakt, fangst eller fiske på dyr i dyrehold vil falle utenfor forbudet i § 12 mot avliving av dyr som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement.

Til § 21 Innfanging og håndtering av viltlevende dyr

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.2.20.

Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse. Det gis hjemmel til å fastsette forskrifter om innfanging og håndtering av viltlevende dyr, herunder fastsette vilkår for og forbud mot slike aktiviteter.

For eksempel vil det være aktuelt å gi nærmere vilkår for innfanging og håndtering av dyr i forbindelse med forvaltningsmessig merking, prøve­taking og annen bestandsovervåking.

4.2 Til lovforslagets kapittel II ­Særlige bestemmelser om dyrehold

Til § 22 Generelle vilkår for hold av dyr

Bestemmelsen er en videreføring av prinsippene i gjeldende rett, og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.3.1.

Første ledd fastsetter et grunnleggende vilkår for å holde dyr i fangenskap. Med hold forstås hold uavhengig av varighet, herunder kortvarig ivare­takelse av dyr. For kortvarig ivaretakelse vil de generelle holdbestemmelsene komme til anvendelse så langt de passer. Bestemmelsen er ikke til hinder for at det etableres hold av nye arter, men setter visse begrensninger ved at det stilles krav om at man bare skal holde dyr dersom de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Dette krever særlig aktsomhet med hensyn til dyr som ikke er tilvendt et liv i dyrehold. Ved hold av slike dyr, må forholdene på forhånd være lagt så godt til rette at omstillingen for dyret ikke blir for stor. Bestemmelsen er blant annet relevant for å hindre at individer av viltlevende landdyr og akvatiske dyr tas inn i dyreparker eller akvarier uten tilstrekkelig hensyn til dyrenes evne og mulighet til å tilpasse seg.

Kortvarig ivaretakelse av syke og skadde viltlevende dyr for rehabilitering og tilbakeføring til dyrets naturlige miljø kan finne sted innenfor rammene av lovens bestemmelser. Dersom forsøk på rehabilitering vil påføre dyret betydelig belastning, det er grunn til å tro at det har liten mulighet for å overleve eller ikke vil være i stand til å klare seg i vill tilstand igjen, bør dyret avlives. Ut fra en dyrevelferdsmessig betraktning vil det oftere være nødvendig å avlive syke eller skadde viltlevende dyr enn det som er nødvendig ved tilsvarende sykdom og skade hos tamme dyr. Både selve ivaretakelsen og varigheten av den vil ofte være belastende for dyret og kan ha betydning for dets evne til å klare seg i det fri etterpå. Slik ivaretakelse bør derfor være kortvarig. Når det gjelder sjeldne eller utrydningstruede arter, kan det ut fra andre hensyn være nødvendig å akseptere noe større belastning og lengre ivaretakelse. Ivaretakelse av viltlevende dyr stiller høye krav til kompetanse hos ivaretaker eller at ivaretakeren har tilgang til nødvendig fagkompetanse. Eventuell nærmere forskriftsregulering av slik ivaretakelse, må harmoniseres med aktuelle bestemmelser i viltlovgivningen.

Bestemmelsen omfatter både arter og individer. Dyrevelferd tar utgangspunkt i det enkelte individ, og det er store individuelle forskjeller i tilpasningsevne. Noen individer tilpasser seg ikke et liv i fangenskap, noe man blant annet har sett når det gjelder enkelte eksotiske fugler og innenfor hjorteoppdrett. Også andre dyr tatt inn i dyrehold har vist tegn på manglende tilpasningsevne. Eksempelvis reproduserer delfin er og andre hvaler svært sjelden i fangenskap.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter som begrenser eller forbyr hold av visse dyrearter, raser og avlslinjer. Denne bestemmelsen vil for eksempel sammen med bestemmelsen om omsetning av dyr m.m., jf. § 27, hjemle videreføring av forskrifter 20. november 1976 nr. 3 om forbud mot at fremmedartede (eksotiske) dyr innføres, omsettes eller holdes som husdyr, selskapsdyr eller i fangenskap på annen måte. Ut fra det enorme antall og mangfold av fremmedartede dyr som kan tenkes holdt i Norge, er det naturlig å regulere innførsel i forskrifter som nærmere kan konkretisere hvilke arter det skal være lov å holde. Bestemmelsen hjemler også en nærmere forskriftsregulering knyttet til hold av norske dyr.

Forskriftshjemmelen vil også kunne nyttes til å hindre dyrevelferdsmessig uheldige konsekvenser av at viltlevende dyr fanges inn i andre land for avsetning på det norske markedet, eller at dyr avlet i fangenskap innføres og/eller holdes. En kan dermed sikre at det bare er fremmedartede dyr som det er forutsetninger for å holde på en forsvarlig måte, som blir gjenstand for hold.

Til § 23 Dyrs levemiljø

Bestemmelsen er til dels en videreføring av tidligere lovs bestemmelser, men den er gjort mer generell. Den er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.3.2.

Første ledd første punktum pålegger dyreholder en plikt til å sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gir mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Bestemmelsen omfatter alle dyr som holdes, blant annet forsøksdyr, dyr på slakterier, tamrein, akvakulturdyr og villfisk i steng og familie- og hobbydyr. Bestemmelsen skal ivareta dyr som individer. Den gir generelle retningslinjer for utforming av egnet miljø til dyrets beste, og den stiller krav om at dyrs grunnleggende miljøbehov skal være oppfylt. Hvilke nærmere konkrete krav som omfattes av bestemmelsen, vil variere ut fra art, individ og type dyrehold, og vil over tid kunne endres i tråd med ny kunnskap. Det vil ikke være naturlig å stille samme krav til levemiljøet ved kortvarig opphold på et slakteri som ved annet dyrehold. Dyrs levemiljø kan til dels vurderes ut fra dyrs atferd. En type velferdsproblemer oppstår når et dyr som er motivert for å utføre en atferd, ikke kan utføre den på grunn av et uegnet fysisk eller sosialt miljø. Dette kan lede til frustrasjoner. Derfor er det viktig å tilby dyrene et miljø som gir rom for stimulerende aktivitet og utøvelse av naturlig atferd. Dette kan blant annet gjøres gjennom miljøberikelse, for eksempel mulighet til reirbygging (gris og høns) og kroppspleieatferd, eksempelvis sandbading, hos høns.

Bestemmelsen skal sikre at dyr holdes i et miljø som gir god velferd og omfatter blant annet klimatiske forhold ute og innendørs. Herunder vil eksempelvis luftkvalitet, værforhold, lysforhold, vannkvalitet for akvatiske dyr, bunntopi/terreng, vegetasjon, mattilgang/beiteforhold, solitært og sosialt miljø, tilgang på skjul, fravær av parasitter og rovdyr samt tilstrekkelig fravær av ubehaglige sanseinntrykk kunne være av betydning. Dyrene skal eksempelvis ha tilstrekkelig beskyttelse ikke bare mot kulde, nedbør og vind om vinteren, men også mot sol og insekter om sommeren. Slik beskyttelse kan eksempelvis gis i form av tilholdsrom, kunstig le eller naturlig skjul i terrenget. Det må også tilstrebes at dyr med lav status har mulighet til å kunne trekke seg unna aggressive artsfrender.

Miljøet skal tilpasses artens behov. Dette omfatter blant annet flokkdyrs behov for å bli holdt i flokk eller grupper. Dette kan likevel ikke praktiseres absolutt. For eksempel kan hunders sosiale behov ivaretas gjennom kontakt med mennesker og andres hunder. I hvilken grad kontakt med mennesker kan redusere behovet for kontakt med artsfrender eller andre dyr, varierer mellom arter og individer. Det vil kun i særlige tilfeller (for eksempel grunnet sykdom) være forsvarlig å holde for eksempel fe og tamrein isolert fra artsfrender. Det samme gjelder en del smådyr, som for eksempel undulater og marsvin. Også hest bør ha muligheten for kontakt med artsfrender i luftegårder, på beite eller lignende. Flokkdyr har ofte behov for stabile grupper, der dyrene kjenner hverandre og har etablert interne ordninger som for eksempel rangordning. Det kan likevel være nødvendig å holde dyr atskilt fra flokken for å hindre at de gjør skade på hverandre. Likeledes kan separat hold av flokkdyr være nødvendig for å unngå parring. Det kan i enkelte produksjoner være nødvendig å skille mor og avkom på et tidligere stadium enn det som ville være naturlig for dyrene. Dersom atskillelsen medfører sosial isolasjon og dårlig velferd, må dyreholder treffe nødvendige tiltak. I produksjonsenheter for fisk hvor det holdes et stort antall individer, er det vanlig at det i en slik besetning er biologisk varians. I en antallsmessig stor besetning vil det alltid være individer som kan falle utenfor og som er eller vil oppfattes som syke, avmagrede etc. I den daglige røkting må slike individer så langt mulig tas ut og avlives. Dette må veies opp mot hensynet til de andre dyrene i anlegget som vil kunne påføres unødig stress og redusert motstandsdyktighet mot ytre biologiske eller miljømessige parametere.

For å sikre nødvendig tilpasning til miljøet gjennom læring, er det ofte nødvendig å holde unge dyr i lignende miljø som de vil bli holdt i som voksen. Å overføre dyr fra et beriket miljø til et fattigere miljø kan medføre dårlig velferd og bør unngås.

Gode miljøforhold er viktig også for fisk og andre akvatiske dyrs trivsel og velferd. Dette innebærer at flere miljøkrav enn helse og god vannkvalitet må ivaretas, samt at forholdene må tilpasses den enkelte art. Eksempelvis må bunnfisk normalt tilbys et miljø hvor den kan ligge på bunnen i nokså mørke omgivelser. Andre viktige miljøkrav for fisk er stort nok vannvolum til at fisken kan utøve tilnærmet naturlig svømmeatferd, forsvarlig fisketetthet og sammensetning av individer som ikke utgjør en fare for hverandre. Krav til levemiljø vil i første rekke gjøre seg gjeldende overfor fisk i akvakultur, men også ved oppbevaring og oppfôring av villfanget marin fisk.

Første ledd andre punktum bygger på at godt levemiljø skal fremme god helse og bidra til trivsel og trygghet. Samtidig vil et utfordrende miljø, som for eksempel utmark, kunne stille større krav til dyrenes helse og kondisjon. Trygghet omfatter dyrets behov for å søke skjul eller sosial beskyttelse om det blir skremt, trekke seg unna truende artsfrender, ikke bli utsatt for skremmende opplevelser og ikke oppleve direkte trusler og angrep fra for eksempel rovdyr. Loven fastsetter ikke et krav om at dyr skal oppleve absolutt trygghet, men at miljøet skal være slik at det bidrar til muligheten for opplevelse av trygghet. Dyrs trivsel skal fremmes fordi det er et mål og økende fokus på at dyr skal ha det godt og kunne oppleve positive emosjoner.

Behov for rutinemessig medisinsk eller kirurgisk behandling i dyrehold, vil i noen tilfeller kunne være en indikasjon på at dyrenes levemiljø ikke gir god nok velferd.

Andre ledd stiller også krav om tilgang til egnet og trygt tilholdsrom utenom normal beiteperiode. Hva som er «egnet tilholdsrom» vil variere med forhold som dyrets art, rase, alder og helsetilstand samt med geografi og klima. Et egnet tilholdsrom må gi mulighet for en tørr og trekkfri oppholdsplass hvor dyrene bl.a. kan stå og ligge. Som hovedregel vil dette være en bygning med vegger og tak. Dersom de klimatiske forholdene og forhold ved den enkelte art tilsier det, kan det være aktuelt å ha dyr i enklere tilholdsrom med lettere tilgang til omkringliggende terreng.

Begrepet egnet og trygt tilholdsrom innebærer også krav om beskyttelse mot brann, uforsvarlig luftkvalitet og at rovdyr (rovvilt) kan ta seg inn i rommet. Muligheter for evakuering er relevant for noen dyreslag, men ikke for alle. Evakuering er eksempelvis svært vanskelig eller umulig ved oppdrett av slaktekylling. I slike tilfeller må det fokuseres på brannvarsling og andre forebyggende tiltak.

Normal beiteperiode varierer med de forskjellige landsdelers ulike naturgitte forutsetninger og de enkelte dyrearters behov. For tamrein og andre dyrearter som holdes under tilnærmet naturlige forhold, og som har artsfrender som er hjemme­hørende i tilsvarende naturbetingelser i den norske fauna, kan beiteperioden vare hele året.

Tredje ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter om dyrs levemiljø. Slike forskrifter kan også omfatte begrensninger i adgangen til å holde dyr permanent innendørs eller utendørs. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan det også fastsettes nærmere bestemmelser om tiltak for å forebygge, oppdage og bekjempe brann, eksempelvis brannvarsling. Videre kan det i forskrift gjøres unntak fra kravet i andre ledd om tilgang til tilholdsrom.

Til § 24 Tilsyn og stell

Bestemmelsen er til dels en videreføring av tidligere lovs bestemmelser, men den er gjort mer generell og inneholder nye elementer. Den er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.3.3.

Dyreholders plikter i henhold til denne bestemmelsen gjelder for alle typer dyrehold, både for landdyr og akvatiske dyr, uavhengig av hvor disse befinner seg.

Første ledd fastsetter at dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell. Bestemmelsen skal sikre at dyr får nødvendig beskyttelse, stell eller behandling, og om nødvendig blir avlivet. Godt stell omfatter også godt renhold både av dyr og miljøet de holdes i. Med tilsyn menes også mulighet for å oppdage farer og iverksette nødvendige tiltak. Hvilket tilsyn og stell som er nødvendig til enhver tid, avhenger av art, rase, alder, utviklingstrinn, kjønn, domestiseringsgrad, helsetilstand, kondisjon, drektighet m.v. Nyfødte, svake eller syke dyr kan eksempelvis kreve ekstra varme, fôring og egen liggeplass på et avskjermet sted. Også forhold i omgivelsene har betydning.

For tamrein og andre dyr som går ute hele eller deler av året, vil dette innebære at dyreholder blant annet skal kunne oppdage farer og hjelpeløse, syke, avmagrede eller skadde dyr. Dette for å kunne iverksette nødvendige tiltak, herunder nødvendig behandling eller avliving for å hindre at dyr lider over tid. Plikten til å føre tilsyn med dyrene når de er på beite må avpasses etter de klimatiske og stedlige forhold, herunder terreng, beitegrunnlag, farer på beitet og lignende. Der det anses å være vesentlig risiko for at dyr kan utsettes for farer, må tilsynet med dyrene være intensivert. I slike områder kan det, ut fra en konkret farevurdering, også være behov for forebyggende tiltak, jf. andre ledd bokstav b). Selv om tilsyn ikke kan hindre alle skader som eksempelvis skyldes rovvilt eller ulykker, vil godt tilsyn kunne øke mulighetene for å oppdage forhold som krever tiltak.

Dyreholders plikt til å sikre godt tilsyn med og stell av dyrene innebærer at dyreholder må påse at dyr ikke overlates til seg selv på et sted eller over et tidsrom som ikke er forsvarlig. Dette er ikke til hinder for å ha dyr på beite, men tilsynsplikten gjelder også her. Dersom en ønsker å bringe et dyrehold til opphør skal dette enten skje ved å skaffe dyret annen kompetent dyreholder, eller gjennom avliving. Det vil være i strid med denne bestemmelsen å etterlate dyr eller på annen måte å avslutte tilsyn, stell og fôring med mindre det skjer i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

Bokstav a) fastsetter dyreholders plikt til å sikre at fôr, beite og vann er av god kvalitet, dekker dyrets behov for væske og fremmer god helse og velferd. Dette innebærer bl. a. at fôrets kvalitet og mengde skal dekke dyrets behov for næring, fremme god helse og naturlig vekst og utvikling samt gi metthetsfølelse. Fôrets hygieniske kvalitet skal være tilfredsstillende. Fôret skal ikke inneholde skadelige stoffer og være i samsvar med bestemmelser gitt i og i medhold av Matloven. Smakelighet og fysiske egenskaper ved fôret kan også ha betydning. Fôringen må være tilpasset art, alder, utviklingstrinn, produksjon, bruk (for eksempel til arbeid) og tilstand for øvrig (for eksempel amming eller sykdomstilstander). Fôret og fôringen må også tilpasses dyrets naturlige eteatferd (antall/størrelse på måltider, konsistens, måte fôret blir gitt på). Fôringsopplegget skal ta hensyn til mulige konkurranseforhold mellom dyrene, og fôret skal være egnet til sysselsetting for arter som naturlig bruker mye tid på å ete slik at mistrivsel og frustrasjon kan unngås. Både utfôring og oppbevaring av fôr må skje uten fare for at dyr kan forete seg.

Drikkevann til dyr skal være av god kvalitet, gis i tilstrekkelig mengde og være konstant tilgjengelig eller gis regelmessig og med intervaller tilpasset dyrets art, alder, utviklingstrinn og tilstand for øvrig. Også vann må gis slik at samtlige dyr sikres tilstrekkelig tilgang. Med god kvalitet menes at vannet blant annet må ha en hygienisk standard slik at det ikke påfører dyret sykdom.

Kravet om beite av god kvalitet gjelder for alle dyr på beite og er en presisering av den generelle plikten til å gi dyrene tilstrekkelig fôr. Beite brukt som fôrgrunnlag skal være av god kvalitet og gi nok mat i forhold til antall dyr. Om beitet ikke dekker beitedyrenes ernæringsmessige behov, må det sørges for tilleggsfôring. Tilleggsfôring kan også omfatte behov for tilskudd av vitaminer og mineraler.

I reindriften kan eksempelvis låste beiter på grunn av ugjennomtrengelig dekke av is og snø være et problem. I slike tilfeller må den som er ansvarlig for reindriften om nødvendig søke å sikre krisefôring. Krisefôring må starte på riktig tidspunkt og utføres på forsvarlig måte. Det er viktig at dyrene blir tilvendt krisefôret gradvis, da erfaring viser at det er vanskelig å starte med fôring når dyrene allerede er blitt svake. Fôring av viltlevende dyr faller utenfor denne bestemmelsen. Eventuell fôring av viltlevende dyr må vurderes etter lovens generelle bestemmelse. Det vil i denne vurderingen være relevant å se hen til elementer i fôringskravene i denne bestemmelsen.

Andre punktum fastsetter forbud mot å tvangsfôre eller tvangsvanne dyr med mindre det skjer av dyrehelsemessig grunn. Selv om det foreligger en dyrehelsemessig grunn for tvang, skal det ikke benyttes mer tvang enn det som er nødvendig.

Bokstav b) pålegger dyreholder plikt til å beskytte dyr mot skade, sykdom, parasitter, rovdyr og andre farer. Videre fastsettes at syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig.

Kravet om beskyttelse gjelder for påregnelige eller oppdagede farer. Kravet må ses i forhold til behovet for beskyttelse, for eksempel vil visse sykdommer, parasitter mv kunne være en helt naturlig del av et dyrs liv. Hvilke tiltak som skal iverksettes, må avveies ut fra dyrevelferdsmessige og praktiske forhold. Når situasjonen ut fra en helhetsvurdering anses uforsvarlig ut fra hensynet til dyrevelferd, skal det treffes nødvendige tiltak selv om dette kan være vanskelig og/eller ressurskrevende. Tiltak er mulig når faren er oppdaget eller er påregnelig og det ikke foreligger en ekstraordinær situasjon som hindrer tiltak. Når dyrene befinner seg på utmarksbeite, kan det ikke forventes at de får samme beskyttelse mot farer som når de er innendørs. Videre kan praktiske forhold gjøre det umulig å gi samtlige dyr i en flokk beskyttelse umiddelbart.

Kravet om beskyttelse er ikke absolutt. Det er for eksempel akseptert at en del påkjenninger og belastninger som dyr kan utsettes for på beite, veies opp av fordeler ved beitebruk. Når det gjelder utmarksbeite, er det naturlig å ta utgangspunkt i påkjenningens og belastningens karakter og omfang. Det kan videre være naturlig å se hen til hva som anses som normale tapstall i beiteområdet, i større områder eller landsgjennomsnittet. Den enkelte besetning må vurderes konkret, og tapstall blir kun en av flere indikatorer når en vurderer om det foreligger et forsvarlig dyrehold.

Det er et krav om at dyr skal beskyttes mot rovdyr. Med rovdyr forstås alle dyr som er predatorer. Begrepet omfatter både landdyr, fugler, sjøpattedyr og fisk.

Kjernen i vurderingen er påkjenningenes art og omfang. Både fysiske og mentale påkjenninger, eksempelvis frykt og stress, inngår i vurderingen.

Det går likevel en grense for hvor store påkjenninger og belastninger, eller fare for slike, som kan aksepteres. Eksempelvis kan fare for rovviltangrep gjøre det nødvendig å iverksette særskilte tiltak, for eksempel å unnlate å bruke vanlige beiteområder.

Skader som påføres dyret dersom det kommer ut på vei og jernbane, blir angrepet av hunder eller plages av mennesker, er eksempler på andre farer.

Sykdom omfatter alt som har negativ innvikning på dyrets helse, herunder infeksjoner, produksjonsrelaterte sykdommer som følge av blant annet arv, miljø, parasittangrep, forgiftning, bivirkninger av medisinsk behandling og underernæring. En del byttedyr er vare av natur og viser få symptomer ved skade, sykdom og annen lidelse. For slike arter kan velferden ofte lettere vurderes på grunnlag av uttrykk for velvære.

Bokstav c) fastsetter krav om at dyreholder skal sikre at spredning av smitte begrenses. Med spredning av smitte forstås overføring av potensielt sykdomsfremkallende agens. Med begrense forstås å treffe nødvendige tiltak for å redusere spredning av smitte. Plikten til å begrense smittespredning gjelder både i eget dyrehold, til eller fra dyr i andre dyrehold og til eller fra dyr i viltlevende bestander. Matloven og forskrifter fastsatt i medhold av denne er hovedregelverk for tiltak mot smittsomme dyresykdommer. Hvilke tiltak dyreholder kan eller må iverksette, kan påvirkes eller begrenses av matlovgivningen.

Bokstav d) fastsetter en plikt for dyreholder til å sikre at dyr, der det er relevant, blir tilstrekkelig tamme til å kunne håndteres og stelles på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Bestemmelsen skal sikre at dyr, der dette vurderes å ha betydning for dyrenes velferd, tilvennes kontakt med og håndtering av mennesker. Hvor tamme dyrene må være, vil variere med dyreslaget og formålet med dyreholdet. Det skal være mulig å utføre nødvendig tilsyn, stell og håndtering.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter om tilsyn med og stell av dyr, herunder krav til tilsynets og stellets omfang og utførelse og om beskyttelse og behandling av dyr.

Til § 25 Avl

Bestemmelsen bygger på tidligere lovs tilsvarende bestemmelser og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.3.4.

Første ledd innebærer krav om at avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse.

Med avl forstås alle aktiviteter som er nødvendig for at et dyr skal få avkom. Begrepet dekker både naturlig og mer eller mindre manipulert reproduksjon, herunder bio- og genteknologi.

Andre ledd bokstav a) stiller krav om at det ikke skal drives reproduksjon av dyr når dette medfører endring av arveanlegg slik at dette påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt. Behov for rutinemessig medisinsk eller kirurgisk behandling vil kunne være en indikasjon på at avlen er i strid med denne bestemmelsen.

Bokstav b) fastsetter at det ikke skal drives reproduksjon som reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd, mens det i henhold til bokstav c) er forbudt å drive reproduksjon som vekker allmenne etiske reaksjoner.

Kommersiell avl handler blant annet om å tilpasse dyr til det miljøet de tilbys i dyrehold. Dette kan være viktig også for dyrevelferden, selv om noen vil kunne hevde at det påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt. Bestemmelsen er ikke ment å ramme avl med sikte på å fremme egenskaper som tamme dyr eller kollete storfe for å unngå avhorning.

Bestemmelsen stenger ikke for eventuell fremtidig bruk av steril fisk i oppdrett. Departementet legger til grunn, ut fra dagens kunnskap, at avl av steril fisk ikke vil være i strid med bestemmelsen.

Avl skal i prinsippet ikke ha til hensikt å kompensere for mangler i miljøet eller benyttes for å tilpasse dyr til oppgaver eller miljøer som de ikke har naturlig forutsetning for å trives med. Mulighetene for målrettet avl etter både tradisjonelle og genteknologiske metoder er etter hvert blitt svært gode. Det er i utlandet avlet frem for eksempel katter uten pels og blinde høner som ikke hakker under restriktive betingelser. Slik avl vil være i strid med denne bestemmelsen fordi avlen må anses både å kunne påvirke dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, redusere dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd og kunne vekke allmenne etiske reaksjoner.

Tredje ledd fastsetter et forbud mot videre avl på dyr som gjennom tidligere avl har fått arveanlegg som er i strid med annet ledd. Dette innebærer at det også er forbudt å videreføre slike arveanlegg, selv om avlen som har frembrakt de aktuelle egenskapene har skjedd i et annet dyrehold i Norge eller i utlandet.

Fjerde ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter om avl av dyr i strid med prinsippene i denne paragrafen.

Til § 26 Trening, fremvisning, underholdning og ­konkurranser

Bestemmelsen er i all hovedsak ny, men inneholder elementer fra tidligere lov. Den er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.3.5.

Bestemmelsen regulerer trening av dyr og bruk av dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser. Trening omfatter både fysisk trening (kondisjon, styrke, hurtighet) og trening av lydighet og ferdigheter (dressur). Bestemmelsen retter seg mot den som trener dyr, uavhengig av formålet med treningen, og mot den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter. Bestemmelsen skal ivareta hensynet både til det dyret som trenes, fremvises, brukes i underholdning eller konkurrerer, og eventuelle andre dyr som brukes i forbindelse med disse aktivitetene.

Første ledd bokstav a) skal sikre at dyr er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet. Enhver form for utmatting vil ikke falle inn under bestemmelsen. Bestemmelsen er ment å ramme de tilfeller der dyr utsettes for aktiviteter som ikke står i rimelig forhold til deres fysiske tilstand og der de kan få påregnelige skader som følge av utmattelsen. Effekten på dyret må i størst mulig grad vurderes objektivt ut fra kunnskaper om dyrets behov og tålegrenser, både før dyret tas i bruk for slike formål og under selve treningen.

Bokstav b) regulerer bruk av legemidler og andre substanser som tilføres dyret samt bruk av hjelpemidler eller kirurgiske inngrep som kan påvirke dyrets yteevne. Hjelpemidler kan for eksempel være midler som skremmer eller tvinger dyr, eller er smertevoldende. Hjelpemidler kan enten i seg selv eller ved uvettig bruk komme i strid med bestemmelsen. Bitt, seletøy og pisk på hest er eksempler på slike hjelpemidler. Falkonering er et eksempel på aktivitet som vil være forbudt etter denne bestemmelsen.

Behandling omfatter både behandlingsmetoder og medikamenter. Typiske eksempler er bruk av smertestillende medikamenter under trening av en halt hest, eller konkurransekjøring med en skadet hund. Forskrifter etter tredje ledd vil regulere nærmere hva som faller inn under forbudet.

Bokstav c) retter seg mot aktiviteter, midler og metoder som benyttes i den hensikt å påføre dyr frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger. Mange former for trening og bruk av dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser kan gi grader av frykt, skade eller annen lidelse som konsekvens.

Bestemmelsen vil ramme bruk av strøm og andre midler og metoder som i seg selv påfører dyret vesentlig ubehag og smerte eller kan medføre mentale endringer eller skader. Eksempler er elektrisk halsbånd, pigghalsbånd og andre fysiske midler som gir negative stimuli i form av smerte og ubehag. Aversjonsdressur for å hindre at hunder jager bufe og klovvilt, og som drives av autoriserte personer, har som formål å hindre uønsket atferd hos hunden, men ivaretar også hensynet til at bufe og klovvilt ikke blir jaget med de belastninger dette kan medføre for disse dyrene. I slik aversjonsdressur vil det være tillatt å bruke strøm som dressurmiddel, forutsatt at det ikke finnes alternative metoder som gir tilstrekkelig effekt. De som driver slik dressur må ha den nødvendige kunnskap både om dressurmidlet, bruken av det og de effekter det har eller kan tenkes å ha på dyret som dresseres, samt at dressuren utføres på en forsvarlig og kontrollerbar måte.

Til en viss grad overlapper denne bestemmelsens bokstaver b) og c) med bestemmelsen om driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger.

Bokstav d) fastslår at alle former for bruk av dyr i kamp mot andre dyr eller mot mennesker er forbudt. Kamp er en aktivitet som går ut på at det ene eller begge dyr (alternativt dyret eller mennesket) skal angripe det andre. Aktiviteten er forbudt uavhengig om den foregår mot betaling eller ikke, og uavhengig av om det er tilskuere eller ikke. Også trening i slik aktivitet rammes av forbudet. Bestemmelsen omfatter i utgangspunktet ikke trening og bruk av tjenestehunder. Dette kan reguleres nærmere i forskrift etter andre og tredje ledd.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til nærmere regulering av trening, fremvisning, underholdning og konkurranser. Det kan eksempelvis være aktuelt å gi forskrift om hvilke dyrearter det er tillatt å bruke i offentlig fremvisning, regler for bruk av dressurmidler, regler for å hindre doping av dyr, hvem som kan utøve aversjonsdressur mm.

Tredje ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir anledning til å gjøre unntak fra første ledd. Slike unntak kan gjøres både gjennom forskrift og i enkeltvedtak. Eksempelvis kan det være aktuelt i forskrift å presisere at forbudet i første ledd bokstav d) ikke rammer enkelte former for trening og bruk av tjenestehunder.

Til § 27 Omsetning av dyr, ivaretakelse av andres dyr m.v.

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.3.6.

Første ledd: Med omsetning forstås det å overlate dyr til andre med eller uten vederlag. Dette omfatter både midlertidig og permanent ansvarsoverdragelse. Omsetning vil således også omfatte aktiviteter som omplassering, utleie eller utlån av dyr. Plikten etter første ledd til å gi nødvendig informasjon er begrenset til særlige forhold knyttet til det enkelte dyrs velferd, eksempelvis spesielle behov knyttet til fôring og stell.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter om en rekke ulike aktiviteter knyttet til midlertidig eller permanent overdragelse av ansvar for dyr, herunder også omplassering av dyr uten kjent eier.

Med hjemmel i andre ledd kan det fastsettes nærmere bestemmelser om den informasjon som skal gis i forbindelse med omsetning av dyr. Dette gjelder generelt og er ikke bare knyttet til omsetning av dyr fra zooforretninger. Det kan være aktuelt å pålegge dem som ervervsmessig omsetter dyr, en videre informasjonsplikt til kjøper om hold og stell av dyr enn det som følger av første ledd. Dette henger naturlig sammen med kompetansekravet i § 6, både ved at den som omsetter dyret må ha nødvendig fagkunnskap for å kunne oppfylle informasjonsplikten, og ved at vedkommende skal bidra til nødvendig kompetanse hos mottakeren.

Informasjon og forsvarlig markedsføring er en naturlig og viktig side ved omsetning og ervervsmessig ivaretakelse av andres dyr. Det kan med hjemmel i denne bestemmelsen foretas regulering av markedsføring ut fra hensynet til dyrs velferd, noe som faller utenfor de hensynene markedsføringslovgivningen skal ivareta.

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi forskrifter som regulerer omplassering av eide eller eierløse dyr, også når aktiviteten skjer i regi av enkeltpersoner eller ideelle organisasjoner som ikke har noe kommersielt formål med aktiviteten, Bestemmelsen hjemler også videreføring av forbud mot levende dyr som lotterigevinst samt forskrifter om ervervsmessig ivaretakelse av andres dyr. Ervervsmessig ivaretakelse av andres kjæledyr i eierens hjem og ervervsmessig lufting av slike dyr, er blitt et nytt kommersielt tilbud de senere årene. Også dette vil det kunne være aktuelt å regulere med hjemmel i denne bestemmelsen.

Andre ledd gir også hjemmel til å regulere eller forby import og eksport av dyr. Dette må skje innen rammen av internasjonale avtaler.

Dyr som ikke bør holdes på grunn av manglende tilpasningsevne, jf. bestemmelsen om generelle vilkår for hold av dyr, skal heller ikke innføres. Denne bestemmelsen vil for eksempel sammen med bestemmelsen om generelle vilkår for hold av dyr hjemle videreføring av forskrifter 20. november 1976 nr. 3 om forbud mot at fremmedartede (eksotiske) dyr innføres, omsettes eller holdes som husdyr, selskapsdyr eller i fangenskap på annen måte. Ut fra det enorme antall og mangfold av fremmedartede dyr som kan tenkes innført til eller holdt i Norge, er det naturlig å regulere innførsel i forskrifter som nærmere kan konkretisere hvilke arter det skal være lov å innføre, avle og holde. Når det gjelder innførsel av dyr, vil forskrifter hjemlet i andre lover være relevant.

Til § 28 Utsetting av dyr i naturen

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.3.8.

Bestemmelsen regulerer utsetting av dyr hvor formålet er å få disse til å bli viltlevende. Første ledd fastsetter at dyr fra dyrehold kun kan settes ut i naturen for å bli viltlevende når dyret har gode muligheter for å tilpasse seg og overleve i det nye miljøet. Utsetting av dyr fra dyrehold for at dyrene skal bli viltlevende er dyrevelferdsmessig utfordrende og kan medføre store påkjenninger for dyrene. Bestemmelsen tar sikte på i størst mulig grad å sikre at utsett skjer på forsvarlig vis for å ivareta velferden og øke overlevelsesevnen hos de dyrene som settes ut. Det er imidlertid store forskjeller mellom arter, hvordan utsettet gjennomføres og hva som er formålet med utsettingen. Utsetting av dyr i naturen vil også være omfattet av bestemmelser i annen lovgivning, eksempelvis viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og matloven.

Utsetting av dyr som er avlet for å bevare utrydningstruede dyrearter, har et viktig samfunnsmessig formål. Bestemmelsen tar ikke sikte på å forby slikt utsett, men stiller krav om at det tas hensyn til at dyret skal gis muligheter for tilpasning og overlevelse. Det er viktig at dyrene ved utsett tilbys et egnet miljø og ikke settes ut til et sted hvor mangler ved miljøet, konkurranseforhold eller særlige farer gir dem dårlige muligheter til å klare seg. Departementet mener der er behov for at de dyrevelferdsmessige sider ved slike prosjekter vurderes på et tidlig stadium og at tiltak gjennomføres for å optimalisere disse dyrenes velferd og muligheter for å overleve. Tilbakeføring til naturen av ville dyr som er blitt midlertidig ivaretatt på grunn av skade/sykdom, reguleres ikke gjennom denne bestemmelsen.

Utsetting i strid med første ledd kan også rammes av bestemmelsen med forbud mot hensette dyr i hjelpeløs tilstand.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om utsetting av dyr i naturen, herunder fastsette vilkår for eller forbud mot slik utsetting.

4.3 Til lovforslagets kapittel III ­Administrative bestemmelser og sanksjoner

Til § 29 Avgift og gebyr

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.1.

Avgifts- og gebyrhjemmelen er en rammehjemmel hvor bestemmelser for den enkelte ordning må gis i forskrifter. Med tilsyn og kontroll i første og andre ledd menes kontroll med at de som er underlagt krav fastsatt i eller i medhold av loven, dvs. tilsynsobjektene, etterlever disse. En sentral del av tilsyns- og kontrollrollen er å oppsøke, uanmeldt eller forhåndsvarslet, eller på annet måte innhente kunnskap om tilsynsobjektene for å finne ut om det foreligger avvik fra kravene. Veiledning, pålegg om oppretting eller andre tiltak eller sanksjoner for å sikre at kravene overholdes, ligger også innenfor tilsyns- og kontrollbegrepet.

Tilsynsmyndighetens faglige støttefunksjoner som for eksempel Vitenskapskomiteen for mattrygghet og støtte fra kunnskapsinstitusjoner, samt kommunikasjons- og informasjonsvirksomhet, dekkes også av tilsyns- og kontrollbegrepet i den grad de er knyttet til gjennomføring av oppgaver som nevnt ovenfor.

Beredskapsoppgaver og –tiltak for å opprettholde nødvendig kapasitet og kompetanse slik at tilsynet til enhver tid kan håndtere krisesituasjoner på en adekvat måte, anses dekket av tilsyns- og kontrollbegrepet.

Gebyrer i henhold til første ledd vil kunne innkreves for å dekke kostnader ved oppgaver hvor det er en entydig og klar sammenheng mellom tjenesten/oppgaven som utføres og vedkommende bruker som mottar tjenesten og/eller har nytte av oppgaven som tilsynet utfører. Dette vil typisk gjelde særskilte ekspedisjoner som utferdigelse av attester eller godkjenninger eller for eksempel hvor bruker betaler for et tilsynsbesøk samt oppfølgingen av dette. Dette er oppgaver som oppstår i forvaltningen som følge av behov hos enkeltbrukere og derfor har karakter av å være tjenester. Tilsynsobjektet kan også pålegges gebyr for å dekke kostnader tilsynet har hatt ved ekstraordinære tiltak knyttet til at tilsynsobjektet gjentatte ganger har unnlatt å etterkomme pålegg.

Der hvor det ikke nødvendigvis foreligger en slik klar sammenheng mellom tjenesten/oppgaven som utføres og en konkret bruker, men oppgaven like fullt er relatert til brukere/brukergrupper, er det avgiftshjemmelen i andre ledd som kan komme til anvendelse. Avgiften kan legges på næringsmidler, både norskproduserte og importerte.

Tredje ledd gir hjemmel til å pålegge produsenter eller importører å betale en avgift på fôr til dyr som ikke brukes til produksjon av næringsmidler. Denne avgiften skal dekke oppgaver som er relatert til brukere/brukergrupper utenom matproduksjon. Som eksempel nevnes tilsyn med familie- og hobbydyrehold, pelsdyrhold og zoobutikker.

Fjerde ledd er en hjemmel til å fastsette forskrifter om avgiftenes og gebyrenes beregning, oppkreving og betaling. Gebyr og avgifter skal gjenspeile de faktiske kostnadene det offentlige har i forbindelse med gjennomføring av virksomheten.

Til § 30 Tilsyn og vedtak

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Nytt er at Mattilsynet lovfestes som tilsynsorgan, at dyrevernnemndene lovfestes som en del av Mattilsynet og at det gis hjemmel til å overdra tilsynsmyndighet til andre offentlige og private organer. Bestemmelsen er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.2.

Etter første ledd gis Mattilsynet kompetanse til å føre tilsyn og fatte enkeltvedtak for å oppnå etterlevelse av loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Enkeltvedtakskompetansen i forbindelse med løpende tilsyn vil bli plassert på slike nivåer i tilsynet at klagebehandling normalt ikke går høyere enn til sentralleddet i Mattilsynet. Departementet kan som overordnet organ også selv fatte vedtak etter loven.

Hva det kan treffes vedtak om, følger naturlig av de materielle pliktene som ligger i loven. Det kan også treffes vedtak ved fare for lidelse, uavhengig av om det i det konkrete tilfellet foreligger lidelse hos dyr eller ikke. Vedtak kan angå forhold både hos eide og ikke eide dyr. Forvaltningsloven § 2 setter imidlertid begrensninger gjennom sin definisjon av vedtak. Vedtakskompetansen gjelder også overfor eier/ansvarlig for dyr som går fritt på utmarksbeite.

Alle vedtak må være forholdsmessige og ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig for å ivareta lovens formål.

Som hovedregel skal det fattes vedtak når det foreligger brudd på regelverket. Ofte vil vedtaket ha form av et pålegg om retting av forholdet. Formålet med pålegg om retting er å presse frem regelverksetterlevelse innen en bestemt frist. Selv om det aktuelle pliktsubjektet er forpliktet til å følge regelverket, vil det ikke alltid være hensiktsmessig eller å anse som effektivt tilsyn å fatte vedtak i alle tilfeller der det er konstatert et rettsstridig forhold. Et målrettet og effektivt tilsyn vil kunne tilsi at enkeltstående observasjoner av mindre alvorlig karakter i første omgang kun påpekes overfor parten, til fordel for økt innsats og oppmerksomhet mot oppfølging av generelle systemfeil eller mer alvorlige brudd på regelverket. En påpeking av plikten til å følge regelverket anses rettslig kun som veiledning og ikke som et enkeltvedtak.

Andre ledd lovfester dyrevernnemndene som en del av Mattilsynets tilsynsapparat på dyrevelferdsområdet. Formålet med dyrevernnemndene er primært å ivareta lekmannsskjønnet i det lokale tilsynsarbeidet. Mattilsynet organiserer sammensetning av nemndene, antall nemnder og antall medlemmer i den enkelte nemnden. Mattilsynet bestemmer også hvilken myndighet innenfor det lokale tilsynsansvaret som skal tillegges dyrevernnemndene. Dyrevernnemndene skal være en del av det lokale leddet i Mattilsynet. Klageadgang vil følge generelle forvaltningsrettslige prinsipper.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å delegere myndighet til å føre tilsyn og fatte vedtak til andre offentlige eller private organer enn Mattilsynet, samt gi bestemmelser om klageinstans. Med private organer menes ethvert privat organ, uavhengig av organisasjonsform.

Fjerde ledd er en fullmaktsbestemmelse hvoretter det kan gis nærmere bestemmelser om utøving av tilsynet og om oppnevning, sammensetning og drift av tilsynsorganer.

Til § 31 Kompensasjon

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.2.

Bestemmelsen fastsetter at dyreeier har rett til økonomisk kompensasjon ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner grunnet rovvilt. Ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner, gis dyreeier en rett til økonomisk kompensasjon på bakgrunn av at det påløper merutgifter som følge av vedtaket.

Hva som skal til for at et vedtak anses så inngripende at det gir rett til kompensasjon, vil normalt være 1) at det er fattet vedtak om nedsanking av dyr fra beite eller forbud mot å slippe dyr på utmarksbeite, 2) at det gjelder utmarksbeiter som vedkommende normalt benytter i hele eller deler av beitesesongen og 3) at det innebærer at utmarksbeitet i mer enn en uke i løpet av beitesesongen ikke kan benyttes. Retten til kompensasjon vil videre være avhengig av at dyreeier har rettet seg etter vedtaket.

Nærmere bestemmelser om denne ordningen, inkludert vilkår for rett til kompensasjon og kompensasjonens størrelse, vil bli nedfelt i forskrift.

Til § 32 Gjennomføring av pålegg, midlertidig ­forvaring av dyr m.v.

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere lovs bestemmelse og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.3.

Første ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til selv å iverksette nødvendige tiltak. Dette gjelder dersom pålegg fra tilsynsmyndigheten ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt. Dette innebærer at tilsynsmyndigheten enten selv kan gjennomføre nødvendige tiltak eller la andre gjennomføre disse på myndighetens vegne. Nødvendige tiltak omfatter også avliving av dyr eller avvikling av dyrehold uten forutgående vedtak der det av hensyn til dyrene er viktig å få gjennomført tiltak raskt. Likeledes kan det vært nødvendig å avlive dyr eller avvikle dyrehold når et pålegg ikke er etterkommet, selv om dette tiltaket er mer inngripende enn det opprinnelige vedtaket.

Andre ledd gir både tilsynsmyndigheten og politiet hjemmel til etter vedtak å ta dyr i midlertidig forvaring eller sørge for at dyr får nødvendig tilsyn og stell. Dette innebærer at ansvaret for dyrene overføres til tilsynsmyndigheten. Selv om ansvar for dyr overføres, overføres ikke eiendomsretten. Hvis det dreier seg om et større antall husdyr, er det ofte ikke hensiktsmessig å flytte dyrene til et annet sted. Da kan det i stedet sørges for tilsyn og stell på stedet, for eksempel ved å leie inn røkter eller kjøpe inn fôr.

Ansvaret for dyr som er tatt i midlertidig forvaring av politiet, overføres til tilsynsmyndigheten når vedtaket stadfestes, senest etter syv dager.

Tredje ledd fastsetter at midlertidig forvaring ikke skal vare lenger enn nødvendig. Med nødvendig forstås at vedtaket må vare tilstrekkelig lenge til å muliggjøre en forsvarlig utredning av saken. Normalt bør ikke midlertidig forvaring vare lenger enn tre uker, men dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Før utløpet av forvaringsperioden må tilsynsmyndigheten vurdere om det vil være forsvarlig å levere dyret tilbake til eier. Dersom det etter midlertidig forvaring ikke anses forsvarlig å tilbakeføre dyrene til eier, må dyrene avlives. Dette er ikke til hinder for at dyr kan overdras til andre med eller uten vederlag dersom eier samtykker til dette. Slik overdragelse kan bare gjøres dersom det er dyrevelferdsmessig forsvarlig. Dersom vedtak om midlertidig forvaring påklages, og det er aktuelt å avlive dyret, bør tilsynsmyndigheten gjøre en selvstendig vurdering av om avliving skal gjennomføres før klagen er behandlet.

Fjerde ledd fastsetter at utgifter som følge av tiltak etter første og andre ledd skal dekkes av dyreholder. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.

Femte ledd fastsetter at politiet har plikt til å bistå tilsynsmyndigheten i forbindelse med tilsyn og vedtak.

Siste ledd er en fullmaktsbestemmelse hvoretter det kan gis nærmere forskrifter om gjennomføring av pålegg og midlertidig forvaring av dyr.

Til § 33 Forbud mot aktiviteter omfattet av loven

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.4.

Første ledd gir Mattilsynet hjemmel til å fatte nødvendige enkeltvedtak som begrenser den enkeltes anledning til å foreta aktiviteter omfattet av denne loven. Vedtak kan bare treffes der vedkommende har unnlatt å etterkomme vesentlige pålegg eller der vedkommende grovt eller gjentatte ganger har brutt bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Mattilsynet kan bare treffe slike vedtak der de anser det som nødvendig for å hindre fremtidige lovbrudd. Vedtak skal være forholdsmessige og skal ikke være mer omfattende, verken i varighet eller omfang, enn det som anses som nødvendig. Hensynet til den enkelte tilsier at Mattilsynet bør utøve skjønnsomhet i forbindelse med denne type vedtak.

Med «aktiviteter omfattet av denne loven» menes det å eie, holde, bruke, omsette, slakte eller stelle dyr eller til å drive jakt eller fangst. Dette samsvarer med dyrevernloven av 1974, med senere endringer.

Hva som anses som vesentlige pålegg eller er lovbrudd av grov karakter, ligger innenfor forvaltningens skjønn. Eksempel på vesentlige pålegg kan være pålegg om fôring av dyrene. Eksempler på grove brudd kan være mishandling i form av vold, samt vanstell som påfører dyrene betydelige påkjenninger. Hvor lenge dyrene har vært utsatt for mishandling eller vanstell er her relevant. Miljøet dyret holdes i, herunder oppstalling, omfattes i vurderingen av stellet. Gjentakelse kan i seg selv føre til vedtak, men det må her også ses hen til lovbruddenes karakter og alvorlighetsgrad.

Vedtak etter denne bestemmelsen er ikke straff, og skal utelukkende benyttes for å beskytte dyr. En person kan for eksempel, etter en konkret vurdering, anses kompetent til å holde noen kjæledyr uten at han er kompetent til å drive med næringsmessig dyrehold. Likeledes vil en person som har vist seg uskikket til å stelle sau samtidig kunne bli vurdert uskikket til å holde andre dyr. Dersom noen har skaffet seg nye dyr i strid med vedtak etter denne bestemmelsen, vil det ikke være nødvendig med nytt vedtak for å gjennomføre pålegg etter loven.

Vedtaket kan gjøres tidsbestemt eller tidsubestemt. Det er viktig at slike vedtak ikke opprettholdes lenger enn det som anses saklig begrunnet. Mattilsynet kan omgjøre sitt vedtak dersom endringer i de faktiske forhold tilsier dette.

Andre ledd understreker domstolens adgang til å ilegge tilsvarende forbud i forbindelse med straffesak.

Til § 34 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.5.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som kan ilegges av tilsynsmyndigheten ved uaktsomme eller forsettlige overtredelser av loven. Gebyret er ment å ivareta både individual- og allmennpreventive hensyn. Mens bestemmelsen om gjennomføring av pålegg, midlertidig forvaring av dyr m.v. og bestemmelsen om tvangsmulkt har til formål å bringe det ulovlige forhold til opphør, vil overtredelsesgebyret primært ha til formål å hindre fremtidige overtredelser. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med straff, men er ikke å regne som straff. Idet det ilegges av tilsynsmyndigheten, er det i mange henseende et enklere og mer effektivt sanksjonsmiddel enn domstolsbehandling. Overtredelsesgebyr vil ikke erstatte straff ved gjentatte og grove overtredelser eller ved grovt uaktsomme eller forsettlige overtredelser som medfører store dyrelidelser.

Første ledd angir vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr og prinsippene for utmåling av slikt gebyr. Gebyr kan gis for alle typer overtredelser. Dette gjelder både brudd på lov, forskrift og enkeltvedtak. I praksis vil det være mest aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr ved mindre alvorlige overtredelser. For alvorlige overtredelser med store konsekvenser er anmeldelse og alminnelig straffeforfølgning mer hensiktsmessig.

Overtredelser som ikke kan lastes overtrederen gir ikke grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr. Det bør også utvises varsomhet med å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på bestemmelsene om varslings- og hjelpeplikt. Bestemmelsene er til dels vidtrekkende, og i tilfeller der utenforstående har overtrådt bestemmelsene bør det normalt ikke ilegges overtredelsesgebyr. Ved grove brudd på disse bestemmelsene vil imidlertid overtredelsesgebyr kunne være en egnet reaksjon.

Bestemmelsen om overtredelsesgebyr vil kunne komme til anvendelse også ved brudd på de bestemmelsene som ikke er straffesanksjonert. Varslings- og hjelpeplikten er imidlertid nokså vidtrekkende idet den omfatter enhver. Det bør derfor utvises varsomhet ved bruk av overtredelsesgebyr i tilfeller der utenforstående har brutt disse bestemmelsene.

Når det gjelder beviskrav, er utgangspunktet i sivile saker et krav om sannsynlighetsovervekt. I straffesaker er den klare hovedregelen derimot at enhver rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse. Sett i lys av overtredelsesgebyrets likhetstrekk med bot, bør det foreligge klar sannsynlighetsovervekt for det aktuelle faktum for at vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr skal anses å foreligge.

Når det gjelder størrelsen på overtredelsesgebyret, ser departementet at det vil være hensiktsmessig med størst mulig standardisering av satsene. Det vil likevel være mulig å fastsette gebyret ut fra en konkret vurdering av overtredelsen. I forskrift kan det fastsettes standardsatser og gis retningslinjer for utmåling av individuelt fastsatte gebyrer. Ved fastsettelsen av gebyrets størrelse vil skyldgrad, overtredelsens omfang og virkning samt eventuell fortjeneste være relevante momenter. Gebyret bør settes så høyt at det ikke vil lønne seg økonomisk å overtre vedtaket. Det kan også tas hensyn til hvilke kostnader behandlingen av saken og de undersøkelser som har vært nødvendige i den forbindelse, har påført det offentlige. Videre kan det legges vekt på om det er tale om gjentatte overtredelser.

For å sikre enhetlig praksis for ileggelse av overtredelsesgebyr samt forutsigbarhet, kan det være aktuelt å utarbeide instruks eller retningslinjer for dette.

Andre ledd bestemmer at endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Overtredelsesgebyret kan først tvangsinndrives etter at en eventuell klage på gebyret er ferdigbehandlet.

Tredje ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere forskrifter om overtredelsesgebyr.

Til § 35 Tvangsmulkt

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere lovs bestemmelse og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.6.

Første og andre ledd viderefører gjeldende rett. Tilsynsmyndigheten har selv kompetanse til å ta stilling til om tvangsmulkt skal benyttes eller ikke. Tvangsmulkt er ikke straff i juridisk forstand, men en administrativ forføyning. Formålet med tvangsmulkten er å tvinge den som har plikter etter lovgivningen til å etterleve gitte pålegg eller vilkår som eksempelvis gis i forbindelse med godkjenning, som en del av vedtaket. Tvangsmulkt medfører at virksomheten får plikt til å betale et nærmere angitt beløp. Tvangsmulkt kan gis som løpende dagmulkt eller som engangsmulkt.

Etter første ledd kan tilsynet ilegge tvangsmulkt dersom gitt pålegg ikke er etterkommet innen fastsatt frist. Løpende dagmulkt påløper med et fastsatt daglig beløp fra første virkedag etter at fristen er oversittet og løper helt frem til pålegget er etterkommet. Engangsmulkt er et fast beløp og forfaller til betaling i sin helhet første virkedag etter at fristen i pålegget er ute.

Dersom det gis en forlenget frist for å etterkomme et pålegg, kan tilsynet ilegge tvangsmulkt som begynner å løpe fra den nye fristens utløp.

Bestemmelsen gir ingen anvisning på tvangsmulktens størrelse. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkt skal fungere som et pressmiddel, og utgangspunktet er at mulkten skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. Det skal ikke bare være ulønnsomt å neglisjere pålegget – den ansvarlige må også finne det uholdbart å forholde seg passiv. Normalt bør beløpene være så store at de vil overskride den gevinst den ansvarlige kan påregne dersom han ikke retter seg etter pålegget.

Tredje ledd bestemmer at tvangsmulkt også kan fastsettes i forbindelse med at pålegget gis. Dette vil kun være aktuelt i særskilte situasjoner hvor det er påkrevd at pålegget etterkommes innen fristen. Det kan være naturlig å benytte engangsmulkt i de tilfellene tvangsmulkt ilegges allerede i forbindelse med at det gis et pålegg (første gangs pålegg).

Fjerde ledd første punktum fastslår at pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Tvangsmulkt som ikke innbetales i henhold til påkrav fra tilsynet, kan tvangsinndrives. Tvangsinndrivelse skal skje i henhold til bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Fjerde ledd andre punktum gir tilsynet kompetanse til å frafalle påløpt tvangsmulkt. Adgangen forutsettes kun brukt i spesielle tilfeller. Eksempel på hensyn som kan tilsi hel eller delvis nedskriving av beløpet av påløpt tvangsmulkt vil være dersom innkreving vil ødelegge det økonomiske grunnlaget for driften eller at overtredelsene er unnskyldelige av grunner som ligger nær opp til force majeure.

Femte ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir adgang til å gi nærmere forskrifter om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt.

Til § 36 Etablering av dataregistre

Bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.7.

Første ledd gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å opprette egne dataregistre eller knytte seg til eksisterende dataregistre. Dataregistre skal kun opprettes i tilfeller hvor det anses nødvendig for å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven overholdes, eller hvor hensynet til ivaretakelse av avtaler som Norge har inngått, tilsier at det er nødvendig. Med internasjonale avtaler som Norge har inngått, tenkes det særlig på EØS-avtalen. I bestemmelsen gjøres det videre unntak fra kravet i lov 14. april 2000 nr. 31 (personopplysningsloven) § 8 om at det er nødvendig å innhente samtykke fra den opplysningene retter seg mot. Samtykke vil likevel være det foretrukne alternativ, jf. personopplysningslovens §§ 8 og 9, for å ivareta den registrertes personvern.

Unntaket omfatter imidlertid ikke sensitive personopplysninger i henhold til personopplysningsloven. Sensitive opplysninger er blant annet opplysninger som kan knyttes til rasemessig eller etnisk bakgrunn, religiøs oppfatning, straffbare forhold og helseforhold m.v. For fullstendig definisjon av begrepet vises til personopplysningsloven § 2 nr. 8.

Når tilsynsmyndigheten skal opprette eller endre et større administrativt datasystem, skal det sendes melding om dette på forhånd til Statistisk sentralbyrå, i henhold til statistikklovens bestemmelser om administrative datasystemer i statsforvaltningen.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til å fastsette forskrifter om plikten til å avgi opplysninger til registre opprettet med hjemmel i første ledd.

Til § 37 Straff

Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av tidligere lovs straffebestemmelse. Nytt er at det er et strengere skyldkrav. Bestemmelsen er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.4.8.

Første ledd første punktum fastsetter at forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven er straffbart. Også medvirkning til overtredelse er straffbart. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil ett år. For grove overtredelser er strafferammen tre års fengsel. Dette følger av andre ledd.

En overtredelse som i utgangspunktet er straffebelagt, vil likevel ut fra de konkrete omstendighetene kunne medføre ulike reaksjonsformer. Brudd på en gitt bestemmelse i loven vil således kunne straffebelegges på ulik måte avhengig av omstendighetene knyttet til lovbruddet.

Bøtestraff kan benyttes alene eller i kombinasjon med fengselsstraff, og vil i mange tilfeller være den mest hensiktsmessige straffen. Ved vurderingen av botens størrelse vil eventuell gevinst ved overtredelsen, eventuell fare for skadevirkning eller omfanget av skaden være relevante momenter. I tillegg gjelder straffeloven § 27, jf. § 1, som angir at lovbryterens økonomiske evne skal tillegges vekt ved utmålingen av bøter.

Straffebestemmelsen er delt i to alvorlighetsgrader. Begrunnelsen for et slikt skille er blant annet at for enkelte overtredelser av mindre alvorlig karakter, bør politiet kunne påtale overtredelsen ved forelegg. Ved vurdering av om det foreligger grove eller særlig skjerpende omstendigheter, bør det legges vekt på de konsekvenser lovbruddet har fått, så som omfanget av påført fysisk og mental skade og smerte og om lovbruddet har pågått over tid eller har gjentatt seg. Det bør også legges vekt på om lovbruddet er gjort på særlig smertefull måte, og om overtredelsen er gjort med hensikt.

Ved overtredelser hvor det kan bli aktuelt med inndragning, vil straffelovens alminnelige bestemmelser om inndragning få anvendelse, jf. straffe­loven § 34 flg.

Når det gjelder straff av foretak, vil straffelovens alminnelige regler om foretaksansvar få anvendelse, jf. straffeloven §§ 48 a og 48 b.

Påtalen er offentlig, jf. straffeloven § 77 og er derfor ikke avhengig av begjæring fra noen fornærmet.

4.4 Til lovforslagets kapittel IV ­Avsluttende ­bestemmelser

Til § 38 Gjennomføring og utfylling

Denne bestemmelsen er ny og er også omtalt under Generelle motiver pkt. 2.5.1.

Bestemmelsen gir hjemmel til å gi forskrifter som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser som følge av EØS-avtalen.

Til § 39 Endringer i andre lover

Til endringer i matloven:

Bestemmelsen omtales i Generelle motiver pkt. 2.2.16.

Matloven § 20 oppheves for å unngå dobbeltregulering.

Til endringer i dyrehelsepersonelloven §§ 14 og 31

Bestemmelsene er også omtalt i Generelle motiver pkt. 2.2.2 (Hjelpeplikt) og pkt. 2.5.1 (Tilsyn og vedtak)

I første ledd er det presisert at dyrehelsepersonells hjelpeplikt etter dyrehelsepersonelloven inntrer etter anmodning. Dette fordi dyrehelsepersonells selvstendige plikt til uten anmodning å yte hjelp til syke, skadde eller hjelpeløse dyr som vedkommende påtreffer, er regulert etter dyrevelferdsloven § 4.

Andre ledd regulerer når dyrehelsepersonell har rett til godtgjørelse fra staten for hjelp ytt etter første ledd eller når hjelpen er ytt som ledd i oppfyllelse av hjelpeplikten i dyrevelferdsloven. Dersom dyrehelsepersonell blir anmodet om å yte nødhjelp i henhold til første ledd, kan vedkommende kreve en passende godtgjørelse fra staten. Dette gjelder bare dersom hun eller han ikke etter krav får betaling av rekvirenten eller den som har betalingsplikten.

Andre ledd andre punktum er nytt. Bestemmelsen skal sikre at den som har hjelpeplikt, ikke får betalingsplikt til dyrehelsepersonell dersom et dyr som er viltlevende eller ikke har en kjent eier, blir brakt inn for undersøkelse og evt. avliving. Dette innebærer at dyrehelsepersonell i slike tilfeller kan rette krav direkte til staten.

Tredje ledd er nytt. Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse som gir anledning til å fastsette nærmere bestemmelser om omfanget av dyrehelsepersonells hjelpeplikt. Det kan også fastsettes vilkår for og størrelse på godtgjørelse fra staten.

Det vil være naturlig å begrense omfanget av kostnadsdekning til et beløp tilsvarende kostnader ved enkel undersøkelse og avliving. Det er aktuelt å vurdere om det også skal gis rom for å gjennomføre enkel behandling innenfor samme kostnadsramme som et alternativ til avliving. Praktiserende veterinærer er frie yrkesutøvere med rett til selv å fastsette pris for sine tjenester. Det kan også være aktuelt å fastsette maksimalsatser for godtgjøring fra staten.

Staten kan tre inn i kravet mot rekvirent eller den som har betalingsplikten når staten har godtgjort dyrehelsepersonell i henhold til bestemmelsens andre ledd.

Til endringer i helsepersonelloven:

Bestemmelsene er også omtalt i Generelle motiver pkt. 2.2.3 (Varsling).

Til lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v § 23 nr. 5:

Endringen presiserer helsepersonells varslingsrett der de har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell. Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap om at det foreligger mishandling eller svikt, jf. begrepet «grunn til å tro». Helsepersonellet må imidlertid ha en berettiget mistanke om at dyrene utsettes for mishandling eller alvorlig svikt. Rykter eller løst funderte antagelser om mulig mishandling eller alvorlig svikt som ikke bekreftes av helsepersonellets egne iakttakelser, vil som hovedregel ikke være tilstrekkelig til at varslingsretten inntrer. Ved vurderingen av om det er grunn til å tro at dyrene utsettes for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, må helsepersonellet blant annet se hen til pasientens sykdom eller helsetilstand, og hvilken betydning dette vil ha for pasientens evne til å ta seg av dyrene på en forsvarlig måte.

Ethvert avvik fra det som anses for å være forsvarlig dyrehold vil ikke være tilstrekkelig til at helsepersonellet får en rett til å varsle. Varslingsretten vil først inntre dersom forholdene er å karakterisere som «mishandling» av dyr eller dersom den foreliggende svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell er å karakterisere som «alvorlig».

Bestemmelsen gir bare helsepersonellet en varslingsrett, ikke en varslingsplikt. Selv om det er grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, må helsepersonellet likevel foreta en konkret helhetsvurdering av om det er «rettmessig» å gi opplysninger videre. Det må med andre ord foretas en interesseavveining mellom på den ene siden hensynet til pasienten og dennes krav på taushetsplikt, og på den andre siden hensynet til dyrene. Grunnvilkåret for at det skal kunne foreligge en varslingsrett er som nevnt at det er grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt. I disse situasjonene vil det med andre ord være snakk om et så vidt markant avvik fra forsvarlig dyrehold eller nødvendig dyrevelferd, at det normalt vil være rettmessig å varsle. Det kan imidlertid tenkes situasjoner hvor hensynet til taushetsplikten likevel må gå foran, for eksempel der hvor bruk av varslingsretten vil forverre eller ødelegge mulighetene for videre behandling eller oppfølging av alvorlig sykdom eller helsetilstand hos pasienten, der hvor situasjonen må antas å være av raskt forbigående art dersom nødvendig helsehjelp blir gitt eller der hvor helsepersonellet har forsikret seg om at pasienten selv vil i verksette nødvendige tiltak for å sikre god dyrevelferd.

I de fleste situasjoner hvor helsepersonellet gjennom sin yrkesutøvelse får grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, antas det at helsepersonellet vil få pasientens samtykke til å få i stand frivillige ordninger. Dette kan for eksempel skje ved at helsepersonellet informerer pasientens pårørende, naboer eller offentlige myndigheter. Dersom sakene ikke kan løses ved slike frivillige ordninger basert på pasientens samtykke, vil helsepersonell ha en rett til å gi videre opplysninger uten hinder av taushetsplikten.

Til toppen
Til dokumentets forside