Ot.prp. nr. 29 (2008-2009)

Om lov om endring i lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids- og velferdsforvaltningsloven)

Til innholdsfortegnelse

3 Gjeldende rett

Iht. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 første ledd skal det inngås avtale om etablering av felles lokale kontorer. Avtalen skal inneholde bestemmelser om lokalisering og utforming, organisering og drift, hvilke kommunale tjenester som skal inngå i kontoret, og hvordan kontoret skal samhandle med representanter for kontorets brukere og kommunenes øvrige tjenestetilbud. Etter § 14 andre ledd kan avtalen også inneholde bestemmelser om å overføre oppgaver på hverandres myndighetsområder, forutsatt at slik kompetanse er delegert fra departementet. Bestemmelser om oppgaveoverføring er gitt i forskrift av 26. januar 2007 nr. 107 om rammer for delegering mellom stat og kommune om oppgaveutførelsen i de felles lokale kontorene i arbeids- og velferdsforvaltningen (delegasjonsforskriften).

Stortinget har forutsatt at den kommunale og statlige delen av NAV-kontoret skal være et to-sporet system når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og at dette skal opprettholdes. Når det skal utøves enhetlig ledelse vil dette systemet bli satt på prøve, og det er derfor svært viktig at de formelle og juridiske rammene er tilstrekkelig klarlagt. Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 åpnet opp for overføring av arbeidsgivermyndigheten fra stat til kommune, var ikke dette spørsmålet problematisert da saken ble lagt frem for Stortinget. Tjenestemannsloven setter i dag skranke for slik overføring, og unntak fra tjenestemannsloven krever derfor særskilt lovhjemmel.

Arbeidstakere i statens tjeneste er omfattet av tjenestemannslovens bestemmelser om ansettelse, opphør av tjenesteforholdet, ordensstraff, avskjed mm. Et sentralt punkt i tjenestemannsloven er at vedtak om ansettelse, oppsigelse, avskjed og ordensstraff skal fattes av et kollegialt organ (for eksempel et innstillings- eller tilsettingsråd), og kan ikke avgjøres av en enkelt overordnet alene (med unntak for administrative ansettelser i henhold til lovens § 6). Innstillings- og tilsettingsrådene er egne forvaltningsorganer opprettet ved lov, og kan innenfor sitt kompetanseområde ikke instrueres annet enn gjennom generelle retningslinjer gitt av Kongen. Det innebærer at statsråden ikke kan gripe inn i behandlingen av enkeltsaker. Det har vært forutsatt at kompetanse til å sitte i innstillings- eller tilsettingsråd har vært forbeholdt statlige ansatte.

Ved behandlingen av arbeids- og velferdsforvaltningsloven uttalte Arbeids- og sosialkomiteen at det måtte være vide rammer for delegasjon av myndighet mellom stat og kommune, men det ble ikke klart konkretisert eller tematisert hva slags kompetanse som skal kunne overføres til NAV-lederen på personalområdet. For å sikre at delegasjonsforskriften hadde tilstrekkelig hjemmel i arbeids- og velferdslovens § 14 annet ledd, og ikke kom i konflikt med tjenestemannslovens regler, ble det i forskriften gjort særskilt unntak fra kommunal NAV-leders arbeidsgiverkompetanse overfor statlige ansatte.

Når det gjelder overføring av myndighet fra kommuner til statlige NAV-ledere, har man kommet til at det ikke foreligger noen rettslige begrensninger eller andre problemer i dette. I praksis har både KS og den enkelte kommune lagt til grunn at det etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 har vært mulig å delegere samme personalfullmakter til statlig ansatt felles leder, som ville blitt delegert til kommunal leder. Dette har også i praksis vært hovedregelen ved kontorer der det er felles statlig ansatt leder. Årsaken til denne juridiske forskjellen er at kommunalt ansatte er omfattet av arbeidsmiljøloven (lov av 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv) som ikke setter noen skranker for delegasjon av ansettelsesmyndighet og annen arbeidsgiverkompetanse.