Ot.prp. nr. 41 (2004-2005)

Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)

Til innholdsfortegnelse

2 Europarådets konvensjon om statsborgerskap av 6. november 1997

European Convention on Nationality

Preamble

The member States of the Council of Europe and the other States signatory to this Convention,

Considering that the aim of the Council of Europe is to achieve greater unity between its members;

Bearing in mind the numerous international instruments relating to nationality, multiple nationality and statelessness;

Recognising that, in matters concerning nationality, account should be taken both of the legitimate interests of States and those of individuals;

Desiring to promote the progressive development of legal principles concerning nationality, as well as their adoption in internal law and desiring to avoid, as far as possible, cases of statelessness;

Desiring to avoid discrimination in matters relating to nationality;

Aware of the right to respect for family life as contained in Article 8 of the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms;

Noting the varied approach of States to the question of multiple nationality and recognising that each State is free to decide which consequences it attaches in its internal law to the fact that a national acquires or possesses another nationality;

Agreeing on the desirability of finding appropriate solutions to consequences of multiple nationality and in particular as regards the rights and duties of multiple nationals;

Considering it desirable that persons possessing the nationality of two or more States Parties should be required to fulfil their military obligations in relation to only one of those Parties;

Considering the need to promote international co-operation between the national authorities responsible for nationality matters,

Have agreed as follows:

Chapter I General matters

Article 1 Object of the Convention

This Convention establishes principles and rules relating to the nationality of natural persons and rules regulating military obligations in cases of multiple nationality, to which the internal law of States Parties shall conform.

Article 2 Definitions

For the purpose of this Convention:

  1. «nationality» means the legal bond between a person and a State and does not indicate the person's ethnic origin;

  2. «multiple nationality» means the simultaneous possession of two or more nationalities by the same person;

  3. «child» means every person below the age of 18 years unless, under the law applicable to the child, majority is attained earlier;

  4. «internal law» means all types of provisions of the national legal system, including the constitution, legislation, regulations, decrees, case-law, customary rules and practice as well as rules deriving from binding international instruments.

Chapter II General principles relating to nationality

Article 3 Competence of the State

  1. Each State shall determine under its own law who are its nationals.

  2. This law shall be accepted by other States in so far as it is consistent with applicable international conventions, customary international law and the principles of law generally recognised with regard to nationality.

Article 4 Principles

The rules on nationality of each State Party shall be based on the following principles:

  1. everyone has the right to a nationality;

  2. statelessness shall be avoided;

  3. no one shall be arbitrarily deprived of his or her nationality;

  4. neither marriage nor the dissolution of a marriage between a national of a State Party and an alien, nor the change of nationality by one of the spouses during marriage, shall automatically affect the nationality of the other spouse.

Article 5 Non-discrimination

  1. The rules of a State Party on nationality shall not contain distinctions or include any practice which amount to discrimination on the grounds of sex, religion, race, colour or national or ethnic origin.

  2. Each State Party shall be guided by the principle of non-discrimination between its nationals, whether they are nationals by birth or have acquired its nationality subsequently.

Chapter III Rules relating to nationality

Article 6 Acquisition of nationality

  1. Each State Party shall provide in its internal law for its nationality to be acquired ex legeby the following persons:

    1. children one of whose parents possesses, at the time of the birth of these children, the nationality of that State Party, subject to any exceptions which may be provided for by its internal law as regards children born abroad. With respect to children whose parenthood is established by recognition, court order or similar procedures, each State Party may provide that the child acquires its nationality following the procedure determined by its internal law;

    2. foundlings found in its territory who would otherwise be stateless.

  2. Each State Party shall provide in its internal law for its nationality to be acquired by children born on its territory who do not acquire at birth another nationality. Such nationality shall be granted:

    1. at birth ex lege; or

    2. subsequently, to children who remained stateless, upon an application being lodged with the appropriate authority, by or on behalf of the child concerned, in the manner prescribed by the internal law of the State Party. Such an application may be made subject to the lawful and habitual residence on its territory for a period not exceeding five years immediately preceding the lodging of the application.

  3. Each State Party shall provide in its internal law for the possibility of naturalisation of persons lawfully and habitually resident on its territory. In establishing the conditions for naturalisation, it shall not provide for a period of residence exceeding ten years before the lodging of an application.

  4. Each State Party shall facilitate in its internal law the acquisition of its nationality for the following persons:

    1. spouses of its nationals;

    2. children of one of its nationals, falling under the exception of Article 6, paragraph 1, sub-paragraph a;

    3. children one of whose parents acquires or has acquired its nationality;

    4. children adopted by one of its nationals;

    5. persons who were born on its territory and reside there lawfully and habitually;

    6. persons who are lawfully and habitually resident on its territory for a period of time beginning before the age of 18, that period to be determined by the internal law of the State Party concerned;

    7. stateless persons and recognised refugees lawfully and habitually resident on its territory.

Article 7 Loss of nationality ex lege or at the initiative of a State Party

  1. A State Party may not provide in its internal law for the loss of its nationality ex lege or at the initiative of the State Party except in the following cases:

    1. voluntary acquisition of another nationality;

    2. acquisition of the nationality of the State Party by means of fraudulent conduct, false information or concealment of any relevant fact attributable to the applicant;

    3. voluntary service in a foreign military force;

    4. conduct seriously prejudicial to the vital interests of the State Party;

    5. lack of a genuine link between the State Party and a national habitually residing abroad;

    6. where it is established during the minority of a child that the preconditions laid down by internal law which led to the ex legeacquisition of the nationality of the State Party are no longer fulfilled;

    7. adoption of a child if the child acquires or possesses the foreign nationality of one or both of the adopting parents.

  2. A State Party may provide for the loss of its nationality by children whose parents lose that nationality except in cases covered by sub-paragraphs c and d of paragraph 1. However, children shall not lose that nationality if one of their parents retains it.

  3. A State Party may not provide in its internal law for the loss of its nationality under paragraphs 1 and 2 of this article if the person concerned would thereby become stateless, with the exception of the cases mentioned in paragraph 1, sub-paragraph b, of this article.

Article 8 Loss of nationality at the initiative of the individual

  1. Each State Party shall permit the renunciation of its nationality provided the persons concerned do not thereby become stateless.

  2. However, a State Party may provide in its internal law that renunciation may be effected only by nationals who are habitually resident abroad.

Article 9 Recovery of nationality

Each State Party shall facilitate, in the cases and under the conditions provided for by its internal law, the recovery of its nationality by former nationals who are lawfully and habitually resident on its territory.

Chapter IV Procedures relating to nationality

Article 10 Processing of applications

Each State Party shall ensure that applications relating to the acquisition, retention, loss, recovery or certification of its nationality be processed within a reasonable time.

Article 11 Decisions

Each State Party shall ensure that decisions relating to the acquisition, retention, loss, recovery or certification of its nationality contain reasons in writing.

Article 12 Right to a review

Each State Party shall ensure that decisions relating to the acquisition, retention, loss, recovery or certification of its nationality be open to an administrative or judicial review in conformity with its internal law.

Article 13 Fees

  1. Each State Party shall ensure that the fees for the acquisition, retention, loss, recovery or certification of its nationality be reasonable.

  2. Each State Party shall ensure that the fees for an administrative or judicial review be not an obstacle for applicants.

Chapter V Multiple nationality

Article 14 Cases of multiple nationality ex lege

  1. A State Party shall allow:

    1. children having different nationalities acquired automatically at birth to retain these nationalities;

    2. its nationals to possess another nationality where this other nationality is automatically acquired by marriage.

  2. The retention of the nationalities mentioned in paragraph 1 is subject to the relevant provisions of Article 7 of this Convention

Article 15 Other possible cases of multiple nationality

The provisions of this Convention shall not limit the right of a State Party to determine in its internal law whether:

  1. its nationals who acquire or possess the nationality of another State retain its nationality or lose it;

  2. the acquisition or retention of its nationality is subject to the renunciation or loss of another nationality.

Article 16 Conservation of previous nationality

A State Party shall not make the renunciation or loss of another nationality a condition for the acquisition or retention of its nationality where such renunciation or loss is not possible or cannot reasonably be required.

Article 17 Rights and duties related to multiple nationality

  1. Nationals of a State Party in possession of another nationality shall have, in the territory of that State Party in which they reside, the same rights and duties as other nationals of that State Party.

  2. The provisions of this chapter do not affect:

    1. the rules of international law concerning diplomatic or consular protection by a State Party in favour of one of its nationals who simultaneously possesses another nationality;

    2. the application of the rules of private international law of each State Party in cases of multiple nationality.

Chapter VI State succession and nationality

Article 18 Principles

  1. In matters of nationality in cases of State succession, each State Party concerned shall respect the principles of the rule of law, the rules concerning human rights and the principles contained in Articles 4 and 5 of this Convention and in paragraph 2 of this article, in particular in order to avoid statelessness.

  2. In deciding on the granting or the retention of nationality in cases of State succession, each State Party concerned shall take account in particular of:

    1. the genuine and effective link of the person concerned with the State;

    2. the habitual residence of the person concerned at the time of State succession;

    3. the will of the person concerned;

    4. the territorial origin of the person concerned.

  3. Where the acquisition of nationality is subject to the loss of a foreign nationality, the provisions of Article 16 of this Convention shall apply.

Article 19 Settlement by international agreement

In cases of State succession, States Parties concerned shall endeavour to regulate matters relating to nationality by agreement amongst themselves and, where applicable, in their relationship with other States concerned. Such agreements shall respect the principles and rules contained or referred to in this chapter.

Article 20 Principles concerning non-nationals

  1. Each State Party shall respect the following principles:

    1. nationals of a predecessor State habitually resident in the territory over which sovereignty is transferred to a successor State and who have not acquired its nationality shall have the right to remain in that State;

    2. persons referred to in sub-paragraph a shall enjoy equality of treatment with nationals of the successor State in relation to social and economic rights.

  2. Each State Party may exclude persons considered under paragraph 1 from employment in the public service involving the exercise of sovereign powers.

Chapter VII Military obligations in cases of multiple nationality

Article 21 Fulfilment of military obligations

  1. Persons possessing the nationality of two or more States Parties shall be required to fulfil their military obligations in relation to one of those States Parties only.

  2. The modes of application of paragraph 1 may be determined by special agreements between any of the States Parties.

  3. Except where a special agreement which has been, or may be, concluded provides otherwise, the following provisions are applicable to persons possessing the nationality of two or more States Parties:

    1. Any such person shall be subject to military obligations in relation to the State Party in whose territory they are habitually resident. Nevertheless, they shall be free to choose, up to the age of 19 years, to submit themselves to military obligations as volunteers in relation to any other State Party of which they are also nationals for a total and effective period at least equal to that of the active military service required by the former State Party;

    2. Persons who are habitually resident in the territory of a State Party of which they are not nationals or in that of a State which is not a State Party may choose to perform their military service in the territory of any State Party of which they are nationals;

    3. Persons who, in accordance with the rules laid down in paragraphs a and b, shall fulfil their military obligations in relation to one State Party, as prescribed by the law of that State Party, shall be deemed to have fulfilled their military obligations in relation to any other State Party or States Parties of which they are also nationals;

    4. Persons who, before the entry into force of this Convention between the States Parties of which they are nationals, have, in relation to one of those States Parties, fulfilled their military obligations in accordance with the law of that State Party, shall be deemed to have fulfilled the same obligations in relation to any other State Party or States Parties of which they are also nationals;

    5. Persons who, in conformity with paragraph a, have performed their active military service in relation to one of the States Parties of which they are nationals, and subsequently transfer their habitual residence to the territory of the other State Party of which they are nationals, shall be liable to military service in the reserve only in relation to the latter State Party;

    6. The application of this article shall not prejudice, in any respect, the nationality of the persons concerned;

    7. In the event of mobilisation by any State Party, the obligations arising under this article shall not be binding upon that State Party.

Article 22 Exemption from military obligations or alternative civil service

Except where a special agreement which has been, or may be, concluded provides otherwise, the following provisions are also applicable to persons possessing the nationality of two or more States Parties:

  1. Article 21, paragraph 3, sub-paragraph c, of this Convention shall apply to persons who have been exempted from their military obligations or have fulfilled civil service as an alternative;

  2. Persons who are nationals of a State Party which does not require obligatory military service shall be considered as having satisfied their military obligations when they have their habitual residence in the territory of that State Party. Nevertheless, they should be deemed not to have satisfied their military obligations in relation to a State Party or States Parties of which they are equally nationals and where military service is required unless the said habitual residence has been maintained up to a certain age, which each State Party concerned shall notify at the time of signature or when depositing its instruments of ratification, acceptance or accession;

  3. Also persons who are nationals of a State Party which does not require obligatory military service shall be considered as having satisfied their military obligations when they have enlisted voluntarily in the military forces of that Party for a total and effective period which is at least equal to that of the active military service of the State Party or States Parties of which they are also nationals without regard to where they have their habitual residence.

Chapter VIII Co-operation between the States Parties

Article 23 Co-operation between the States Parties

  1. With a view to facilitating co-operation between the States Parties, their competent authorities shall:

    1. provide the Secretary General of the Council of Europe with information about their internal law relating to nationality, including instances of statelessness and multiple nationality, and about developments concerning the application of the Convention;

    2. provide each other upon request with information about their internal law relating to nationality and about developments concerning the application of the Convention.

  2. States Parties shall co-operate amongst themselves and with other member States of the Council of Europe within the framework of the appropriate intergovernmental body of the Council of Europe in order to deal with all relevant problems and to promote the progressive development of legal principles and practice concerning nationality and related matters.

Article 24 Exchange of information

Each State Party may at any time declare that it shall inform any other State Party, having made the same declaration, of the voluntary acquisition of its nationality by nationals of the other State Party, subject to applicable laws concerning data protection. Such a declaration may indicate the conditions under which the State Party will give such information. The declaration may be withdrawn at any time.

Chapter IX Application of the Convention

Article 25 Declarations concerning the application of the Convention

  1. Each State may declare, at the time of signature or when depositing its instrument of ratification, acceptance, approval or accession, that it will exclude Chapter VII from the application of the Convention.

  2. The provisions of Chapter VII shall be applicable only in the relations between States Parties for which it is in force.

  3. Each State Party may, at any subsequent time, notify the Secretary General of the Council of Europe that it will apply the provisions of Chapter VII excluded at the time of signature or in its instrument of ratification, acceptance, approval or accession. This notification shall become effective as from the date of its receipt.

Article 26 Effects of this Convention

  1. The provisions of this Convention shall not prejudice the provisions of internal law and binding international instruments which are already in force or may come into force, under which more favourable rights are or would be accorded to individuals in the field of nationality.

  2. This Convention does not prejudice the application of:

    1. the 1963 Convention on the Reduction of Cases of Multiple Nationality and Military Obligations in Cases of Multiple Nationality and its Protocols;

    2. other binding international instruments in so far as such instruments are compatible with this Convention,

    in the relationship between the States Parties bound by these instruments.

Chapter X Final clauses

Article 27 Signature and entry into force

  1. This Convention shall be open for signature by the member States of the Council of Europe and the non-member States which have participated in its elaboration. Such States may express their consent to be bound by:

    1. signature without reservation as to ratification, acceptance or approval; or

    2. signature subject to ratification, acceptance or approval, followed by ratification, acceptance or approval.

    Instruments of ratification, acceptance or approval shall be deposited with the Secretary General of the Council of Europe.

  2. This Convention shall enter into force, for all States having expressed their consent to be bound by the Convention, on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date on which three member States of the Council of Europe have expressed their consent to be bound by this Convention in accordance with the provisions of the preceding paragraph.

  3. In respect of any State which subsequently expresses its consent to be bound by it, the Convention shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of signature or of the deposit of its instrument of ratification, acceptance or approval.

Article 28 Accession

  1. After the entry into force of this Convention, the Committee of Ministers of the Council of Europe may invite any non-member State of the Council of Europe which has not participated in its elaboration to accede to this Convention.

  2. In respect of any acceding State, this Convention shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of deposit of the instrument of accession with the Secretary General of the Council of Europe.

Article 29 Reservations

  1. No reservations may be made to any of the provisions contained in Chapters I, II and VI of this Convention. Any State may, at the time of signature or when depositing its instrument of ratification, acceptance, approval or accession, make one or more reservations to other provisions of the Convention so long as they are compatible with the object and purpose of this Convention.

  2. Any State which makes one or more reservations shall notify the Secretary General of the Council of Europe of the relevant contents of its internal law or of any other relevant information.

  3. A State which has made one or more reservations in accordance with paragraph 1 shall consider withdrawing them in whole or in part as soon as circumstances permit. Such withdrawal shall be made by means of a notification addressed to the Secretary General of the Council of Europe and shall become effective as from the date of its receipt.

  4. Any State which extends the application of this Convention to a territory mentioned in the declaration referred to in Article 30, paragraph 2, may, in respect of the territory concerned, make one or more reservations in accordance with the provisions of the preceding paragraphs.

  5. A State Party which has made reservations in respect of any of the provisions in Chapter VII of the Convention may not claim application of the said provisions by another State Party save in so far as it has itself accepted these provisions.

Article 30 Territorial application

  1. Any State may, at the time of signature or when depositing its instrument of ratification, acceptance, approval or accession, specify the territory or territories to which this Convention shall apply.

  2. Any State may, at any later date, by a declaration addressed to the Secretary General of the Council of Europe, extend the application of this Convention to any other territory specified in the declaration and for whose international relations it is responsible or on whose behalf it is authorised to give undertakings.

    In respect of such territory, the Convention shall enter into force on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of receipt of such declaration by the Secretary General.

  3. Any declaration made under the two preceding paragraphs may, in respect of any territory specified in such declaration, be withdrawn by a notification addressed to the Secretary General. The withdrawal shall become effective on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of receipt of such notification by the Secretary General.

Article 31 Denunciation

  1. Any State Party may at any time denounce the Convention as a whole or Chapter VII only by means of a notification addressed to the Secretary General of the Council of Europe.

  2. Such denunciation shall become effective on the first day of the month following the expiration of a period of three months after the date of receipt of notification by the Secretary General.

Article 32 Notifications by the Secretary General

The Secretary General of the Council of Europe shall notify the member States of the Council of Europe, any Signatory, any Party and any other State which has acceded to this Convention of:

  1. any signature;

  2. the deposit of any instrument of ratification, acceptance, approval or accession;

  3. any date of entry into force of this Convention in accordance with Articles 27 or 28 of this Convention;

  4. any reservation and withdrawal of reservations made in pursuance of the provisions of Article 29 of this Convention;

  5. any notification or declaration made under the provisions of Articles 23, 24, 25, 27, 28, 29, 30 and 31 of this Convention;

  6. any other act, notification or communication relating to this Convention.

In witness whereof the undersigned, being duly authorised thereto, have signed this Convention.

Done at Strasbourg, this 6th day of November 1997, in English and in French, both texts being equally authentic, in a single copy which shall be deposited in the archives of the Council of Europe. The Secretary General of the Council of Europe shall transmit certified copies to each member State of the Council of Europe, to the non-member States which have participated in the elaboration of this Convention and to any State invited to accede to this Convention.

Den europeiske konvensjon om statsborgerskap

Preamble

Medlemsstatene i Europarådet og de andre signatarstatene til denne konvensjon,

Som tar i betraktning at det er Europarådets målsetning å oppnå større enhet blant sine medlemmer;

Som tar hensyn til de mange internasjonale instrumenter som gjelder statsborgerskap, dobbelt statsborgerskap og statsløshet;

Som erkjenner at det i saker vedrørende statsborgerskap både bør tas hensyn til staters og enkeltindividers legitime interesser;

Som ønsker å fremme en gradvis utvikling av rettslige prinsipper vedrørende statsborgerskap samt deres innarbeidelse i nasjonal lovgivning, og som ønsker å unngå, så langt det er mulig, tilfeller av statsløshet;

Som ønsker å unngå forskjellsbehandling i saker vedrørende statsborgerskap;

Som er oppmerksomme på retten til respekt for familielivet som fremgår av artikkel 8 i Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter;

Som merker seg staters ulike holdning i spørsmålet om dobbelt statsborgerskap og erkjenner at hver stat står fritt til å bestemme hvilke følger som i dens nasjonale lovgivning skal være forbundet med at en statsborger erverver eller innehar et ytterligere statsborgerskap;

Som er enige om at det er ønskelig å finne passende løsninger på konsekvensene av dobbelt statsborgerskap, særlig med hensyn til dobbeltborgernes rettigheter og plikter;

Som anser det ønskelig at personer som har to eller flere statsparters statsborgerskap bare bør være pålagt å oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én av disse;

Som tar i betraktning behovet for å fremme internasjonalt samarbeid mellom de nasjonale myndigheter ansvarlige for saker om statsborgerskap,

Har inngått følgende avtale:

Kapittel I Generelle forhold

Artikkel 1 Konvensjonens formål

Denne konvensjon fastsetter prinsipper og regler i tilknytning til fysiske personers statsborgerskap samt regler som regulerer militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap, som statspartenes nasjonale lovgivning skal være i overensstemmelse med.

Artikkel 2 Definisjoner

I denne konvensjon:

  1. «statsborgerskap» betyr det rettslige bånd mellom en person og en stat, og angir ikke vedkommendes etniske opprinnelse;

  2. «dobbelt statsborgerskap» betyr at samme person innehar to eller flere statsborgerskap samtidig;

  3. «barn» betyr enhver person under 18 år, med mindre den lovgivning som gjelder for barnet, fastsetter en lavere myndighetsalder;

  4. «nasjonal lovgivning» betyr alle typer bestemmelser i det nasjonale rettssystem, herunder forfatningen, formelle lover, forskrifter, dekreter, rettspraksis, regler og praksis basert på sedvane samt regler avledet av bindende internasjonale instrumenter.

Kapittel II Generelle prinsipper vedrørende statsborgerskap

Artikkel 3 Statens kompetanse

  1. Hver stat bestemmer i henhold til sin egen lovgivning hvem som er dens statsborgere.

  2. Denne lovgivning skal godtas av andre stater i den utstrekning den er i samsvar med gjeldende internasjonale konvensjoner, internasjonal sedvanerett og de alminnelig anerkjente rettsprinsipper vedrørende statsborgerskap.

Artikkel 4 Prinsipper

Hver statsparts regler om statsborgerskap skal baseres på følgende prinsipper:

  1. enhver har rett til et statsborgerskap;

  2. statsløshet skal unngås;

  3. ingen skal vilkårlig bli fratatt sitt statsborgerskap;

  4. verken inngåelse eller oppløsning av ekteskap mellom en statsborger av en statspart og en utlending, eller en ektefelles skifte av statsborgerskap i løpet av ekteskapet, skal automatisk påvirke den andre ektefellens statsborgerskap.

Artikkel 5 Ikke-diskriminering

  1. En statsparts regler vedrørende statsborgerskap skal ikke gjøre forskjell eller omfatte noen praksis som innebærer forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, religion, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

  2. Hver statspart skal rette seg etter prinsippet om ikke-diskriminering av sine statsborgere enten disse er statsborgere fra fødsel av eller har ervervet statsborgerskap senere.

Kapittel III Regler om statsborgerskap

Artikkel 6 Erverv av statsborgerskap

  1. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om at dens statsborgerskap erverves ex lege av følgende personer:

    1. barn, når en av foreldrene ved barnas fødsel innehar statspartens statsborgerskap, med forbehold for eventuelle unntak som det kan gis bestemmelser om i statspartens nasjonale lovgivning med hensyn til barn født i utlandet. Når anerkjennelse, rettskjennelse eller lignende prosedyrer benyttes for å avgjøre hvem som er et barns foreldre, kan hver statspart bestemme at barnet erverver dens statsborgerskap i henhold til den prosedyre som er fastsatt i dens nasjonale lovgivning;

    2. hittebarn som blir funnet på dens territorium og som ellers ville være statsløse.

  2. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning gi bestemmelser om at dens statsborgerskap erverves av barn født på dens territorium som ikke erverver annet statsborgerskap ved fødselen. Slikt statsborgerskap skal gis:

    1. ved fødselen ex lege; eller

    2. senere, til barn som forblir statsløse, etter søknad inngitt til vedkommende myndighet av eller på vegne av barnet, på den måten som er foreskrevet i statspartens nasjonale lovgivning. Ved slik søknad kan det stilles krav om lovlig og fast bosted på statspartens territorium over et tidsrom på inntil fem år umiddelbart før søknad fremmes.

  3. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning gi anledning til erverv av statsborgerskap etter søknad for personer med lovlig og fast bosted på dens territorium. Som vilkår for erverv av statsborgerskap skal det ikke kreves botid lenger enn ti år før søknad fremmes.

  4. Hver statspart skal i sin nasjonale lovgivning lette adgangen for følgende personer til å erverve dens statsborgerskap:

    1. egne statsborgeres ektefeller;

    2. egen statsborgers barn som omfattes av unntaket i artikkel 6 nr. 1 bokstav a;

    3. barn av foreldre hvorav den ene erverver eller har ervervet dens statsborgerskap;

    4. barn adoptert av egen statsborger;

    5. personer som er født på dens territorium og har lovlig og fast bosted der;

    6. personer som har lovlig og fast bosted på dens territorium over et tidsrom påbegynt før fylte 18 år og av en varighet som blir å fastsette i vedkommende statsparts nasjonale lovgivning;

    7. statsløse personer og anerkjente flyktninger som har lovlig og fast bosted på dens territorium.

Artikkel 7 Tap av statsborgerskap ex lege eller på en statsparts initiativ

  1. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap ex lege eller på statspartens initiativ unntatt i følgende tilfeller:

    1. frivillig erverv av annet statsborgerskap;

    2. erverv av statspartens statsborgerskap ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta vedrørende søkeren;

    3. frivillig tjenestegjøring i en fremmed militær styrke;

    4. fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser;

    5. fravær av reell tilknytning mellom statsparten og en statsborger med fast bosted i utlandet;

    6. når det fastslås før et barn når myndighetsalder at de vilkår som er fastsatt i den nasjonale lovgivning og som førte til ex lege erverv av statspartens statsborgerskap ikke lenger er oppfylt;

    7. adopsjon av et barn dersom barnet erverver eller innehar den ene av eller begge adoptivforeldrenes fremmede statsborgerskap.

  2. En statspart kan bestemme at barn hvis foreldre taper dens statsborgerskap taper slikt statsborgerskap unntatt i tilfeller som omfattes av nr. 1 bokstav c og d. Barn skal imidlertid ikke tape statsborgerskapet dersom en av foreldrene beholder det.

  3. En statspart kan i sin nasjonale lovgivning ikke gi bestemmelser om tap av dens statsborgerskap i henhold til nr. 1 og 2 i denne artikkel dersom den berørte derved ville bli statsløs, unntatt i tilfeller som nevnt i nr. 1 bokstav b i denne artikkel.

Artikkel 8 Tap av statsborgerskap på innehaverens initiativ

  1. Hver statspart skal tillate at dens statsborgerskap frafalles så fremt de berørte personer ikke derved blir statsløse.

  2. En statspart kan imidlertid bestemme i sin nasjonale lovgivning at slikt frafall bare kan tillates for statsborgere med fast bosted i utlandet.

Artikkel 9 Gjenerverv av statsborgerskap

Hver statspart skal, i de tilfeller og på de vilkår som er fastsatt i dens nasjonale lovgivning, gi forenklet adgang til gjenerverv av dens statsborgerskap for forhenværende statsborgere som har lovlig og fast bosted på dens territorium.

Kapittel IV Prosedyrer vedrørende statsborgerskap

Artikkel 10 Behandling av søknader

Hver statspart skal sikre at søknader vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap behandles innen rimelig tid.

Artikkel 11 Avgjørelser

Hver statspart skal sikre at avgjørelser vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap inneholder skriftlig begrunnelse.

Artikkel 12 Rett til overprøving

Hver statspart skal sikre at avgjørelser vedrørende erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap kan gjøres til gjenstand for administrativ eller rettslig overprøving i overensstemmelse med dens nasjonale lovgivning.

Artikkel 13 Gebyrer

  1. Hver statspart skal sikre at de gebyrer som kreves for erverv, bibehold, tap, gjenerverv eller bekreftelse av dens statsborgerskap er rimelige.

  2. Hver statspart skal sikre at gebyrene for administrativ eller rettslig overprøving ikke utgjør en hindring for søkere.

Kapittel V Dobbelt statsborgerskap

Artikkel 14 Tilfeller av dobbelt statsborgerskap ex lege

  1. En statspart skal tillate:

    1. barn som innehar forskjellige statsborgerskap ervervet automatisk ved fødsel å beholde disse statsborgerskapene;

    2. sine statsborgere å inneha et annet statsborgerskap når dette andre statsborgerskapet er ervervet automatisk ved ekteskap.

  2. Bibehold av de statsborgerskap som er nevnt i nr. 1 avhenger av de relevante bestemmelser i artikkel 7 i denne konvensjon.

Artikkel 15 Andre mulige tilfeller av dobbelt statsborgerskap

Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke begrense en statsparts rett til i sin nasjonale lovgivning å bestemme hvorvidt:

  1. dens statsborgere som erverver eller innehar en annen stats statsborgerskap, beholder eller mister dens statsborgerskap;

  2. erverv eller bibehold av dens statsborgerskap forutsetter frafall eller tap av annet statsborgerskap.

Artikkel 16 Opprettholdelse av tidligere statsborgerskap

En statspart skal ikke sette frafall eller tap av annet statsborgerskap som vilkår for erverv eller bibehold av dens statsborgerskap når slik frafall eller slikt tap ikke er mulig eller ikke med rimelighet kan forlanges.

Artikkel 17 Rettigheter og plikter i tilknytning til dobbelt statsborgerskap

  1. En statsparts statsborgere som innehar et annet statsborgerskap skal, på territoriet til den statsparten hvor de bor, ha de samme rettigheter og plikter som statspartens øvrige statsborgere.

  2. Bestemmelsene i dette kapittel er uten virkning for:

    1. folkerettens regler vedrørende en statsparts diplomatiske eller konsulære beskyttelse til fordel for en av dens statsborgere som samtidig innehar annet statsborgerskap;

    2. statspartenes anvendelse av internasjonale privatrettslige regler i tilfeller av dobbelt statsborgerskap.

Kapittel VI Statssuksesjon og statsborgerskap

Artikkel 18 Prinsipper

  1. I saker vedrørende statsborgerskap i tilfeller av statssuksesjon skal hver berørte statspart respektere rettsstatsprinsippene, reglene vedrørende menneskerettighetene og prinsippene som er nedfelt i artikkel 4 og 5 i denne konvensjon og i nr. 2 i denne artikkel, særlig med henblikk på å hindre statsløshet.

  2. For å avgjøre hvorvidt statsborgerskap skal innvilges eller beholdes ved statssuksesjon, skal hver berørte statspart særlig ta hensyn til:

    1. vedkommende persons reelle og faktiske tilknytning til staten;

    2. vedkommende persons faste bosted idet statssuksesjon finner sted;

    3. vedkommende persons egen vilje;

    4. vedkommende persons territorielle opprinnelse.

  3. Når erverv av statsborgerskap forutsetter tap av annet statsborgerskap, skal bestemmelsene i artikkel 16 i denne konvensjon gjelde.

Artikkel 19 Avgjørelse ved internasjonal avtale

Ved statssuksesjon skal berørte parter i denne konvensjon søke å regulere spørsmål vedrørende statsborgerskap ved avtale seg imellom og om nødvendig i forhold til andre berørte stater. Slike avtaler skal respektere de prinsipper og regler som fremgår av eller som det er vist til i dette kapittel.

Artikkel 20 Prinsipper vedrørende ikke-statsborgere

  1. Hver statspart skal respektere følgende prinsipper:

    1. en forløperstats statsborgere med fast bosted på det territorium som en suksessorstat overtar suvereniteten over, og som ikke har ervervet dens statsborgerskap, skal ha rett til å bli værende i vedkommende stat;

    2. personer som det er vist til i bokstav a skal likebehandles med statsborgere av suksessorstaten med hensyn til sosiale og økonomiske rettigheter.

  2. Hver statspart kan utestenge personer som omfattes av nr. 1 fra ansettelse i offentlig administrasjon som innebærer myndighetsutøvelse.

Kapittel VII Militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap

Artikkel 21 Oppfyllelse av militære forpliktelser

  1. Personer som innehar to eller flere statsparters statsborgerskap, skal bare pålegges å oppfylle sine militære forpliktelser i forhold til én av disse statene.

  2. Nærmere regler for anvendelsen av nr. 1 kan fastsettes ved særlige avtaler mellom statsparter.

  3. Med mindre annet er bestemt i særavtale som er eller kan bli inngått, gjelder følgende bestemmelser for personer som innehar to eller flere statsparters statsborgerskap:

    1. Alle slike personer skal være underlagt militære forpliktelser i forhold til den statspart på hvis territorium de har fast bosted. De skal likevel, inntil 19 års alder, kunne velge å underkaste seg militære forpliktelser som frivillige i forhold til enhver annen statspart som de også er borgere av for et samlet og effektivt tidsrom minst like langt som den aktive militærtjeneste som førstnevnte statspart krever;

    2. Personer med fast bosted på territoriet til en statspart som de ikke er borgere av eller på territoriet til en stat som ikke er statspart, kan velge å utføre sin militærtjeneste på territoriet til enhver statspart som de er borgere av;

    3. Personer som i henhold til de bestemmelser som er gitt i bokstav a og b oppfyller sine militære forpliktelser i forhold til en statspart som foreskrevet i vedkommende statsparts lovgivning, skal anses for å ha oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til enhver annen statspart eller statsparter som de også er borgere av;

    4. Personer som, før denne konvensjon trer i kraft mellom de statsparter som de er borgere av, har oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til en av disse statsparter i samsvar med vedkommende statsparts lovgivning, skal anses for å ha oppfylt de samme forpliktelser i forhold til enhver annen statspart eller parter som de også er borgere av;

    5. Personer som, i overensstemmelse med bokstav a, har utført sin aktive militærtjeneste i forhold til en av de statsparter som de er borgere av, og deretter skifter fast bosted til territoriet til den andre statspart som de er borgere av, skal i forhold til sistnevnte statspart bare kunne pålegges militærtjeneste i reservestyrkene;

    6. Anvendelsen av denne artikkel skal ikke i noen henseende ha betydning for de berørte personers statsborgerskap;

    7. Dersom en statspart mobiliserer, skal de forpliktelser som følger av denne artikkel ikke være bindende for vedkommende statspart.

Artikkel 22 Fritak fra militære forpliktelser eller alternativ siviltjeneste

Med mindre annet er bestemt i særavtale som er eller kan bli inngått, skal følgende bestemmelser også gjelde for personer som innehar to eller flere statsparters statsborgerskap:

  1. Artikkel 21 nr. 3 bokstav c i denne konvensjon skal gjelde for personer som er fritatt fra sine militære forpliktelser eller i stedet har fullført siviltjeneste;

  2. Personer som er borgere av en statspart som ikke har obligatorisk militærtjeneste, skal anses for å ha oppfylt sine militære forpliktelser når de har fast bosted på vedkommende statsparts territorium. De bør imidlertid anses for ikke å ha oppfylt sine militære forpliktelser i forhold til en statspart eller statsparter som de likeledes er statsborgere av og der militærtjeneste kreves, med mindre nevnte faste bosted har vært beholdt inntil en bestemt alder, som hver berørte statspart skal underrette om ved undertegning eller ved deponering av sitt ratifikasjons-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument;

  3. Også personer som er borgere av en statspart som ikke har obligatorisk militærtjeneste, skal anses for å ha oppfylt sine militære forpliktelser når de har avtjent frivillig militærtjeneste av en samlet og effektiv varighet som minst er lik den aktive militærtjeneste hos den statspart som de også er borgere av, uansett hvor de har sitt faste bosted.

Kapittel VIII Samarbeid mellom statspartene

Artikkel 23 Samarbeid mellom statspartene

  1. For å lette samarbeidet mellom statspartene skal deres kompetente myndigheter:

    1. forelegge Europarådets generalsekretær opplysninger om sin nasjonale lovgivning vedrørende statsborgerskap, også tilfeller av statsløshet og dobbelt statsborgerskap, og om utviklingen i anvendelsen av konvensjonen;

    2. på anmodning forelegge hverandre opplysninger om sin nasjonale lovgivning vedrørende statsborgerskap og om utviklingen i anvendelsen av konvensjonen.

  2. Statspartene skal samarbeide seg imellom og med andre medlemsstater i Europarådet innenfor rammene av vedkommende mellomstatlige organ i Europarådet for å løse alle relevante problemer og for å fremme en gradvis utvikling av rettslige prinsipper og praksis vedrørende statsborgerskap og beslektede spørsmål.

Artikkel 24 Informasjonsutveksling

Hver statspart kan når som helst, med forbehold for gjeldende personvernlovgivning, erklære at den vil informere enhver annen statspart, når denne har avgitt tilsvarende erklæring, om tilfeller der statsborgere av den andre statspart frivillig erverver dens statsborgerskap. Slik erklæring kan angi på hvilke vilkår statsparten vil gi slike opplysninger. Erklæringen kan når som helst trekkes tilbake.

Kapittel IX Anvendelse av konvensjonen

Artikkel 25 Erklæringer om anvendelsen av konvensjonen

  1. Hver stat kan når den undertegner eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument, erklære at den vil unnta kapittel VII ved anvendelse av konvensjonen.

  2. Bestemmelsene i kapittel VII skal bare gjelde i forholdet mellom statsparter som har satt kapitlet i kraft.

  3. Hver statspart kan på hvilket som helst senere tidspunkt underrette Europarådets generalsekretær om at den vil anvende bestemmelsene i kapittel VII som det er gjort unntak for ved undertegning eller i statens ratifikasjons-, godkjennings-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument. Slik underretning skal ha virkning fra og med den dato den mottas.

Artikkel 26 Virkninger av denne konvensjon

  1. Bestemmelsene i denne konvensjon skal ikke være til hinder for anvendelsen av bestemmelsene i nasjonal lovgivning og bindende internasjonale instrumenter som allerede er i kraft eller kan tre i kraft, og som gir eller ville gi enkeltindivider gunstigere rettigheter med hensyn til statsborgerskap.

  2. Denne konvensjon er ikke til hinder for anvendelsen av:

    1. 1963-konvensjonen om begrensning av tilfeller av dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser i tilfeller av dobbelt statsborgerskap, samt dens protokoller;

    2. andre bindende internasjonale instrumenter såfremt disse er forenlige med denne konvensjon,

    i forholdet mellom statsparter som er bundet av disse instrumenter.

Kapittel X Sluttbestemmelser

Artikkel 27 Undertegning og ikrafttredelse

  1. Denne konvensjon skal være åpen for undertegning av Europarådets medlemsstater og de ikke-medlemsstater som har deltatt i dens utarbeidelse. Slike stater kan uttrykke sitt samtykke til å være bundet ved:

    1. undertegning uten forbehold om ratifikasjon, godkjennelse eller godtakelse; eller

    2. undertegning med forbehold om ratifikasjon, godkjennelse eller godtakelse, etterfulgt av ratifikasjon, godkjennelse eller godtakelse.

    Ratifikasjons-, godkjennelses- eller godtakelsesinstrumenter skal deponeres hos Europarådets generalsekretær.

  2. Denne konvensjon skal tre i kraft for alle stater som har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av konvensjonen første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den datoen da tre medlemsstater i Europarådet har uttrykt sitt samtykke til å være bundet av denne konvensjon i samsvar med bestemmelsene i foregående nr.

  3. For enhver stat som senere uttrykker sitt samtykke til å være bundet av den, skal konvensjonen tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter undertegningsdatoen eller datoen da statens ratifikasjons-, godkjennelses- eller godtakelsesinstrument ble deponert.

Artikkel 28 Tiltredelse

  1. Etter at denne konvensjon har trådt i kraft, kan Europarådets ministerråd invitere enhver stat som ikke er medlem av Europarådet og som ikke har deltatt i utarbeidelsen til å tiltre konvensjonen.

  2. For enhver tiltredende stat skal denne konvensjon tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter datoen da tiltredelsesdokumentet ble deponert hos Europarådets generalsekretær.

Artikkel 29 Forbehold

  1. Det kan ikke tas forbehold for noen av bestemmelsene i kapittel I, II og VI i denne konvensjon. Enhver stat kan, når den undertegner eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument, ta ett eller flere forbehold for andre bestemmelser i konvensjonen så fremt de er forenlige med konvensjonens formål og hensikt.

  2. Enhver stat som tar ett eller flere forbehold skal underrette Europarådets generalsekretær om det relevante innhold i dens nasjonale lovgivning eller om ethvert annet relevant forhold.

  3. En stat som har tatt ett eller flere forbehold i samsvar med nr. 1 skal overveie å trekke dem tilbake, helt eller delvis, så snart omstendighetene tillater det. Slik tilbaketrekning skal skje ved underretning stilet til Europarådets generalsekretær, og skal tre i kraft fra og med den dato den mottas.

  4. Enhver stat som utvider anvendelsen av denne konvensjon til et territorium nevnt i erklæring som det er vist til i artikkel 30 nr. 2, kan, med hensyn til det aktuelle territoriet, ta ett eller flere forbehold i samsvar med bestemmelsene i de foregående nr.

  5. En statspart som har tatt forbehold med hensyn til bestemmelsene i kapittel VII i konvensjonen, kan ikke kreve at en annen statspart anvender de nevnte bestemmelser unntatt i den utstrekning den selv har godtatt disse bestemmelsene.

Artikkel 30 Territoriell anvendelse

  1. Enhver stat kan, når den undertegner eller når den deponerer sitt ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument, angi det territorium eller de territorier som denne konvensjon skal gjelde for.

  2. Enhver stat kan på ethvert senere tidspunkt, ved erklæring stilet til Europarådets generalsekretær, utvide anvendelsesområdet for denne konvensjon til ethvert annet territorium angitt i erklæringen og for hvis internasjonale relasjoner den er ansvarlig eller på hvis vegne den har fullmakt til å inngå forpliktelser.

    For slikt territorium skal konvensjonen tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den dato da slik erklæring ble mottatt av generalsekretæren.

  3. Enhver erklæring gitt i henhold til de to foregående nr. kan, med hensyn til ethvert territorium som er angitt i erklæringen, trekkes tilbake ved underretning stilet til generalsekretæren. Tilbaketrekningen skal tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den dato da slik underretning ble mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 31 Oppsigelse

  1. Enhver statspart kan når som helst si opp konvensjonen i sin helhet eller bare kapittel VII ved underretning stilet til Europarådets generalsekretær.

  2. Slik oppsigelse skal tre i kraft første dag i den måned som følger etter utløpet av et tidsrom på tre måneder etter den dato da underretningen ble mottatt av generalsekretæren.

Artikkel 32 Underretninger fra generalsekretæren

Europarådets generalsekretær skal underrette Europarådets medlemsstater, enhver signatarstat og enhver annen stat som har tiltrådt denne konvensjon om:

  1. enhver undertegning;

  2. deponering av ethvert ratifikasjons-, godkjennelses-, godtakelses- eller tiltredelsesinstrument;

  3. enhver ikrafttredelsesdato for denne konvensjon i henhold til konvensjonens artikkel 27 eller 28;

  4. ethvert forbehold og enhver tilbaketrekning av forbehold foretatt i henhold til bestemmelsene i artikkel 29 i denne konvensjon;

  5. enhver underretning eller erklæring gitt i henhold til bestemmelsene i artikkel 23, 24, 25, 27, 28, 29, 30 og 31 i denne konvensjon;

  6. enhver annen handling, underretning eller meddelelse vedrørende denne konvensjon.

Til bekreftelse på dette har de undertegnede, som er behørig bemyndiget, undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Strasbourg den 6. november 1997 på engelsk og fransk, hvorav begge tekster har samme gyldighet, i ett eksemplar som skal deponeres i Europarådets arkiver. Europarådets generalsekretær skal formidle bekreftede kopier til hver av Europarådets medlemsstater, til stater som ikke er medlem av Europarådet som har deltatt i utarbeidelsen av denne konvensjon og til enhver stat som inviteres til å tiltre denne konvensjon.

Til forsiden