7 Økonomiske og administrative konsekvenser
Omorganiseringen av Trygderetten innebærer en inndeling av retten i avdelinger og vesentlige endringer i stillingsstruktur og arbeidsopplegg. Det foreslås en klarere forankring av ansvaret for saksbehandlingen hos rettsformennene, og en nedbygging av dagens klare skille mellom saksforberedelse og avgjørelse, blant annet ved at saksforberederstillinger erstattes av stillinger som rettsfullmektiger. Et annet mål er å fjerne det dobbeltarbeid som ligger i Trygderettens nåværende struktur og arbeidsopplegg. Det vises i den forbindelse til redegjørelsen i punkt 2.
Målet med omorganiseringen er å komme ned i en akseptabel saksbeholdning og en vesentlig nedkorting av behandlingstiden for ankene. I dagens situasjon - med fortsatt betydelige restanser og omlegging av struktur og arbeidsopplegg - er det vanskelig å fastlegge gyldige mål for Trygderetten i framtida. Det må antas at den nye organisasjonsmodellen på sikt også vil innvirke på Trygderettens behov for bemanning. Målene for Trygderettens virksomhet og ressursbehovene knyttet til en oppfyllelse av målene vil bli tatt opp til vurdering når det er etablert en normalsituasjon etter omorganisering og restanseavvikling.
Proposisjonen her tar sikte på å skape formelt grunnlag for omstruktureringen av Trygderetten og tilpasse loven til de endringer som forutsettes gjennomført i praksis. I tillegg foreslås endringer med sikte på å begrense Trygderettens muligheter til å endre visse typer vedtak eller å unnta visse vedtak fra prøving i Trygderetten. Forslagene vil i seg selv ikke ha nevneverdige økonomiske konsekvenser. Når det gjelder forslaget om etablering av formell hjemmel for de nye stillingene som rettsfullmektiger, vil lovhjemmelen i seg selv ikke uten videre gi adgang til å tilsette personer i slike stillinger. Forutsetningen for dette vil være at det er budsjettmessig dekning. Dette spørsmålet, og spørsmålet om ressursbehov knyttet til omstillingsprosessen i Trygderetten generelt, vil bli tatt opp i en egen proposisjon til Stortinget om bevilgningsmessige endringer. Det vises i den forbindelse også til St prp nr 1 for 1996-97 og til St prp nr 58 for 1995-96.
Når det gjelder den administrative betydningen av endringsforslagene i proposisjonen her og hvilken rolle de spiller i omstillingsprosessen, er det for så vidt gjort rede for dette i omtalen av de enkelte endringsforslagene. Det kan gis følgende korte oppsummering:
Forslaget til endringer i trygderettsloven § 3 innfører rettsfullmektigene som ny stillingskategori. Rettsfullmektigene er et viktig ledd i arbeidet med å redusere skillet mellom saksforberedelse og avgjørelse, og vil styrke Trygderettens kapasitet ved at det blir flere personer som kan delta direkte i avgjørelsene.
Opphevelsen av trygderettsloven §§ 6a og 14a innebærer at ankeutvalget utgår som eget organ i Trygderetten. Dermed fjernes det dobbeltarbeid som følger av dagens ordning, og forholdene legges bedre til rette for en avdelingsinndeling med derav følgende økt oversiktlighet.
Forslaget til ny § 7 om rettens sammensetning vil innebære en viss økning av rettens kapasitet ved at saker kan avgjøres av rett med to medlemmer i større utstrekning enn i dag. Etter forslaget skal dette være hovedregelen. Det tas inn regler om rettens sammensetning i saker som skal kunne avgjøres uten grunngiving, dvs videreføringen av ordningen med forenklet kjennelse i ankeutvalget i klare avslagssaker. De nye reglene må forøvrig i hovedsak ses under synsvinkelen opprydding og klargjøring, hvilket i seg selv kan være fordelaktig fra en administrativ synsvinkel. Det bemerkes forøvrig at adgangen til å innkalle legmenn formelt innkrenkes betydelig i forhold til dagens lov. Bruken av legmenn etter de nye bestemmelsene vil imidlertid ventelig ligge nær opp til bruken av legmenn i praksis i dag.
Forslagene til endringer i trygderettsloven §§ 13 og 17 må betraktes under synspunktet opprydding i lovverket, og har ikke nevneverdig innvirkning på Trygderettens organisasjon eller arbeidsopplegg. Endringene i § 13 kan likevel medføre at enkelte saker er bedre forberedt når de kommer til Trygderetten, eventuelt hindre at anken kommer til Trygderetten ved at vedtaket blir omgjort av Rikstrygdeverket.
Forslaget til ny § 20a om begrenset adgang for Trygderetten til å endre uføregrad eller sats for grunnstønad vil ventelig gjøre det enklere for retten å avgjøre slike saker, idet det i mange tilfelle vil være klart at det under enhver omstendighet ikke er grunnlag for en endring av den størrelse som forslaget krever. Den nye bestemmelsen vil derfor bidra til å øke Trygderettens kapasitet.
Forslagene til endringer i trygderettsloven § 21 innebærer for det første at dagens adgang til å omgjøre uten grunngiving bortfaller. Dette vil bedre mulighetene for at ankemotpartene får korrekte signaler om Trygderettens rettsoppfatning, og vil gjøre det enklere for trygdeetaten m.v. å legge opp til en praksis i tråd med dette. I siste instans kan dette føre til færre anker, ved at det kan gis klarere opplysninger til parten. For det andre omfatter forslaget til endringer i § 21 hjemmelen for forenklet kjennelse i klare avslagssaker (videreføringen av avgjørelsene i ankeutvalget i slike tilfelle). Som tidligere nevnt har denne adgangen hatt stor betydning for Trygderettens muligheter til å holde tritt med sakstilgangen/avvikle restansene.
Forslaget til ny § 21-12 omfatter unntak fra prøving i Trygderetten for saker om medisinsk stønad etter folketrygdloven kapittel 5 og stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet etter loven § 10-6, jfr § 10-7. Disse begrensningene i Trygderettens prøvingsadgang vil ifølge Rikstrygdeverket føre til at Trygderetten i alt vil få anslagsvis 200 færre ankesaker pr år enn i dag, dvs en avlasting på rundt 5 pst i forhold til dagens sakstilfang.
Etter departementets vurdering vil forslagene samlet gi et betydelig bidrag til å bedre Trygderettens kapasitet og bedre mulighetene til å unngå ny renstanseopphoping i framtida. Tallfesting av totalvirkningene er imidlertid ikke mulig å foreta med noen grad av sikkerhet.