2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Generelt

EØS-komitéen besluttet 13. desember 1996 (beslutning 79/96) å innlemme Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/47/EF (TV-standard-direktivet) i EØS-avtalens vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering) og vedlegg X (Audiovisuelle tjenester). For Norges del ble dette gjort med forbehold om Stortingets samtykke, jf St prp nr 41 (1997-98). Stortinget har samtykket til godkjenning av EØS-komitéens avgjørelse nummer 79/96 i samsvar med framlegg i St prp nr 41 (1997-98), jf Innst S nr 181 (1997-98).

I EU har man i lengre tid arbeidet med å legge forholdene til rette for å innføre avanserte fjernsynstjenester. En grunnleggende strategi for å innføre høyoppløsnings- og avanserte fjernsynstjenester ble vedtatt i 1989 (Rådsbeslutningene 89/337/EØF og 89/630/EØF). I 1993 vedtok EU en handlingsplan for å innføre avanserte fjernsynstjenester (Rådsbeslutning 93/424/EØF). Handlingsplanen tar særlig sikte på å fremme innføring av et felles fjernsynsformat med bredere skjerm enn man nå bruker. EUs arbeid med å innføre avanserte fjernsynstjenester er en del av fellesskapets politikk på det audiovisuelle området.

Et direktiv om standarder for satellittoverføring av fjernsynssignaler ble vedtatt i EU i 1992 (Rådsdirektiv 92/38/EØF). Dette direktivet, som ikke omfattes av EØS-avtalen, ble raskt foreldet på grunn av den teknologiske utviklingen og er derfor bare gjennomført i et fåtall av EUs medlemsland. Direktivet ble opphevet da TV-standard-direktivet ble vedtatt.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/47/EF forventes å bli revidert i tråd med den teknologiske utviklingen. Man må derfor regne med at forslag til endringer av direktivet vil komme i løpet av de nærmeste årene. Norsk rett vil bli vurdert opp mot de endringer som direktivet til enhver tid foranlediger.

2.2 Høringer

Ved brev av 29. mars 1996 ble direktivet sendt berørte instanser til uttalelse. Foruten de berørte departementer gav følgende instanser uttalelser til direktivet: Statens teleforvaltning (nå Post- og teletilsynet), Telenor AS og Norsk Kabel-TV-Forbund. Disse stiller seg positive til gjennomføring av direktivet i Norge.

Kulturdepartementet sendte et notat med forslag til lov om standarder ved overføring av fjernsynssignaler på høring 27. november 1998. Departementet mottok 15 høringsuttalelser. I tillegg til berørte departementer har følgende instanser avgitt uttalelse:

A/L Norske Boligbyggerlags Landsforbund

Forbrukernes Kabelnettforbund

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Janco Multicom

Norkring

Norsk Kulturråd

Norsk rikskringkasting A/S

Post- og teletilsynet

Statens medieforvaltning

TV 2

Høringsinstansene er i hovedsak positive til departementets forslag. På enkelte punkter foreligger det imidlertid visse avvikende synspunkter på foreslått regulering, bl.a. om begrepsbruk, standarder for videresending, hvilke kabelnett som skal omfattes, reguleringsform og plassering, fordeling av oppgaver relatert til oppfølging og eventuell bruk av sanksjoner. En nærmere redegjørelse blir gitt under drøftelsen av de enkelte spørsmål, jf kap. 3. Enkelte av høringsinstansene har savnet en vurdering av verdikjeden og de enkelte aktørene i denne. Direktivet omhandler ikke en særlig vurdering av verdikjeden og spørsmålet kommenteres derfor ikke nærmere.

2.3 Tekniske forhold

2.3.1 Avanserte fjernsynstjenester og fjernsynsstandarder

Med avanserte fjernsynstjenester forstås fjernsynstjenester i bredskjermformat, fjernsynstjenester med høy oppløsning eller fjernsynstjenester som er basert på helt ut digitale overføringssystemer. Fjernsynstjenester i bredskjermformat og fjernsynstjenester med høy oppløsning er mulig både ved analoge og digitale sendinger.

Med standarder for overføring av fjernsynssignaler forstås de tekniske spesifikasjoner som bestemmer utformingen av det signal som bærer informasjonen om fjernsynsbildet og lyden.

Ved overføring i bredskjermformat er forholdet mellom bildets bredde og høyde 16:9. Standardformatet for dagens fjernsynssendinger er 4:3.

Ved overføring av fjernsynstjenester med høy oppløsning består fjernsynsbildet av dobbelt så mange horisontale bildelinjer som ved overføring av fjernsynstjenester med normal oppløsning, 1250 isteden for 625. Dette gir større bildeskarphet.

2.3.2 Analog og digital fjernsynsoverføring

Ved analogfjernsynsoverføring går informasjonen, lyd og bilde, som radiobølger som varierer kontinuerlig fra utsending til mottak.

Ved digitalfjernsynsoverføring går informasjonen, både lyd og bilde, som datasignaler. Datasignalene må omformes til analog informasjon for at mottakerapparatet skal kunne «forstå» signalene.

Fjernsynsoverføring ved bruk av digital teknologi gir bl.a. stor overføringskapasitet, gjør det enklere å kode sendingene og koster mindre enn overføring av analoge signaler.

2.3.3 Dekodere, adgangskontrollsystemer og betalingsfjernsyn

En dekodergjør det mulig å omforme fjernsynssignaler fra digital til analog form slik at fjernsynsseeren kan se bildene på et vanlig fjernsynsapparat. En dekoder kan imidlertid også brukes til å dekryptere (åpne) kodete signaler - analoge eller digitale. I dag er det et stort tilbud av fjernsynskanaler med kodete sendinger.

Ved bruk av et adgangskontrollsystemvil dekoderen kunne benyttes til å «åpne» for eller «lukke» for mottak av bestemte fjernsynsprogram eller bestemte fjernsynskanaler. Normalt fjernstyres åpning og lukking av fjernsynsseernes dekodere ved hjelp av datasignaler. Datasignalene sendes parallelt med de enkelte fjernsynstjenester.

Muligheten til å fjernstyre åpning og lukking av dekodere gjør at operatøren av adgangskontrollsystemet kan tilby seerne program på individuell basis mot betaling, såkalt betalingsfjernsyn. Seeren betaler her for at operatøren skal starte programmet. Da hver enkelt dekoder er unik, i den forstand at de har hvert sitt spesielle nummer, vil operatøren kunne åpne dekoderen for ønsket program ved å sende et signal til denne. Programmet vil da kunne ses på tilknyttede fjernsynsapparat. Per i dag er det vanlig å tilby seerne bestemte programpakker sammensatt av flere forskjellige fjernsynskanaler. Etterhvert er det også blitt mulig å tilby den enkelte fjernsynsseer bestemte fjernsynsprogram mot betaling, såkalt «pay-per-view».

2.3.4 Europeiske standardiseringsorgan

Flere av reglene i direktivet viser til standarder som administreres av et anerkjent europeisk standardiseringsorgan. Med dette siktes det til en europeisk organisasjon som blant EUs medlemsland har oppnådd bred anerkjennelse som kompetent organ til å fastsette standarder på det aktuelle område.

Vedtagelse og administrasjon av standarder som er omfattet av direktivet ivaretas av ETSI (European Telecommunications Standards Institute) for overføringssystemer, og av CENELEC (Comité Européen de Normalisation Electrotechnique) for fjernsynsapparater.

I dag foreligger det standarder for bl.a. overføring av digitale fjernsynstjenester via kabel-, satellitt- og bakkebaserte systemer utarbeidet av DVB (en frivillig sammenslutning av interessenter) og godkjent av ETSI, jf her merknadene til § 2.

2.4 Nærmere om TV-standard-direktivet

2.4.1 Formål

Direktivet fastsetter standarder for kabel-, satellitt- og bakkebasert overføring av fjernsynssignaler. Direktivet søker i første rekke å fremme overgangen til avanserte fjernsynstjenester, særlig bredskjermformatet. Direktivet har også andre formål som vil bli omtalt nærmere.

Muligheten for å tilby fjernsynstjenester på individuell basis ved bruk av adgangskontrollsystemer gir systemoperatørene mulighet til å avgjøre hvilke kringkastingsselskap som skal få sine program ut til fjernsynsseerne. Direktivet tilsikter derfor å hindre at operatørene ved hjelp av adgangskontrollsystemene skal kunne begrense konkurransen i markedet for digitale fjernsynstjenester. Av denne grunn pålegger direktivet medlemsstatene å treffe passende tiltak for å sikre at de som opererer adgangskontrollsystemer - produsenter og de som markedsfører tjenester for adgang til fjernsynstjenester - tilbyr alle kringkastingsselskaper tekniske tjenester på rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår med hensyn til mottak av fjernsynstjenester der seerne har tilgang til dekoder og nødvendig kort.

Konkurransen i markedet for digitale fjernsynstjenester vil bli begrenset hvis det blir tillatt å tilby dekodere som kun gir fjernsynsseerne mulighet til å motta fjernsynsprogram som leveres av én bestemt operatør. I en slik situasjon vil seernes tilgang til fjernsynsprogram i praksis bli begrenset. Hvis seerne ønsker å se program fra flere operatører vil de i så fall måtte investere i flere forskjellige dekodere. Dersom ukodete fjernsynstjenester i tillegg ikke fritt kan passere det digitale mottakerutstyret, vil seernes tilgang til fjernsynsprogram bli ytterligere begrenset. Direktivet legger opp til å sikre at alle forbrukere får tilgang til de ulike digitale fjernsynstjenester som tilbys, i tillegg til ukodete fjernsynstjenester, uavhengig av hvilket digitalt mottakerutstyr de har. Det stilles derfor krav om at alt forbrukerutstyr som kan dekode digitale fjernsynssignaler skal kunne gjengi signaler som er kodet etter den felles europeiske metode, og videre at signaler som ikke er kodet, fritt skal kunne passere dekoderen. Direktivet stiller imidlertid ikkekrav om at en dekoder skal gi tilgang til enhver fjernsynstjeneste.

2.4.2 Oversikt over reguleringen i direktivet

Direktivet fastsetter dels standarder for overføring av avanserte fjernsynstjenester og dels særlige konkurransebestemmelser (tekniske minstekrav til adgangskontrollsystemer og -produkter i tillegg til rettslige standarder). Et av hovedformålene med reguleringen er å skape et ensartet europeisk lovgrunnlag, bl.a. for å unngå en uønsket oppsplitting av markedet for avanserte fjernsynstjenester. De fleste bestemmelsene i direktivet gir lite rom for særlige nasjonale regler. Det kan ikke stilles strengere krav enn det som følger av direktivet i nasjonal lovgivning.

Artikkel 1pålegger medlemsstatene å treffe hensiktsmessige tiltak for å fremme innføringen av avanserte fjernsynstjenester og å sørge for at det blir lettere å overføre eksisterende fjernsynstjenester for bredskjerm i digitale nett som er åpne for allmennheten, jf her merknadene til § 1.

Artikkel 2fastsetter bruk av bestemte standarder for kabel-, satellitt- eller bakkebasert overføring av ikke helt ut digitale fjernsynstjenester i bredskjermformat eller med høy oppløsning og helt ut digitale fjernsynstjenester. Det stilles videre krav om at digitale overføringsnett som er åpne for allmennheten skal kunne overføre fjernsynstjenester i bredskjermformat.

Artikkel 3stiller krav om at fjernsynsapparater hvor skjermen målt diagonalt er større enn 42 cm, skal ha minst èn kontakt med såkalt åpent grensesnitt slik at ytre enheter lett kan kobles til, særlig dekodere.

Artikkel 4inneholder krav til teknisk utforming av alt forbrukerutstyr som kan dekode digitale fjernsynssignaler. Utstyret skal kunne dekode signaler som er kodet etter en felles europeisk metode. Videre skal signaler som ikke er kodet fritt kunne mottas. Artikkelen inneholder også krav til bruk av adgangskontrollsystemer. Bl.a. skal det kunne foretas en kostnadseffektiv adgangskontroll ved kabelnettets hovedstasjon. Utviklingen går imidlertid mot mer individuelle løsninger. Medlemsstatene pålegges også å treffe alle nødvendige tiltak for at de som opererer adgangskontrolltjenester - produsenter og markedsførere av tjenester for adgang til digitale fjernsynstjenester - på rettferdige, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår skal tilby alle kringkastingsselskap tekniske tjenester som gjør det mulig for fjernsynsseere med tilgang til mottaker og nødvendig kort fra operatørene, å motta kringkastingsselskapets fjernsynstjenester. Bestemmelsen inneholder også regler om industrielle rettigheter, utrustning av digitale fjernsynsapparater og tvisteløsningsmekanismer. Den inneholder videre et krav om at kringkastingsselskapene skal offentliggjøre en prisliste som tar hensyn til om tilleggsutstyr er inkludert eller ikke.

Artikkel 5bestemmer at fjernsynstjenester i bredskjermformatet 16:9 som mottas i kabelnett, skal kunne videresendes i nettet i det samme formatet.

Artikkel 6pålegger EU-kommisjonen å undersøke gjennomføringen av direktivet og utviklingen av digitale fjernsynstjenester, samt å rapportere om dette til Europaparlamentet, Rådet og Den økonomiske og sosiale komité.

Artiklene 7-9inneholder bestemmelser om opphevelsen av det såkalte MAC-direktivet, gjennomføringen av direktiv 95/47/EF og ikrafttredelsen.

2.5 Gjeldende rett

Norsk rett regulerer ikke særskilt de forhold som omfattes av direktivet.

Alminnelige konkurranseregler vil imidlertid kunne få anvendelse på forhold som omfattes av direktivet, f.eks. hvis de som opererer adgangskontrollsystemer samarbeider eller utnytter en dominerende stilling i markedet med sikte på å begrense konkurransen i markedet for betalingsfjernsyn.

2.6 Situasjonen i de øvrige nordiske land

I Danmark ble direktivet gjennomført ved en særskilt lov av 12. juni 1996 og en forskrift av 25. juli 1996 om standarder for transmission af tv-signaler m.v.Reglene trådte i kraft henholdsvis 1. juli og 3. august 1996.

I Finland er direktivets tekniske krav og standarder gjennomført i en særskilt forskrift om tillämpning av standarder för sändning av televisionssignalergitt i medhold av telemarknadslagen. Kravene til de som opererer adgangskontrollsystemer og innehavere av industriell eiendomsrett til adgangskontrollsystemer og -produkter er derimot gjennomført i egne bestemmelser i telemarknadslagen. Både loven og den særskilte forskriften trådte i kraft 1. juni 1997.

Også Sverige har gjennomført direktivet ved særskilt lov, jf vedtak i Riksdagen 28. januar 1998 og prop 1997/98:34. Loven trådte i kraft 1. mars 1998.