7 Taushetsplikt og opplysningsplikt for ansatte ved familievernkontorer
7.1 Dagens regler
Yrkesutøvere innenfor helsevesenet kan omfattes av flere ulike lovbestemmelser vedrørende taushetsplikt. Hovedsaklig vil utøvernes taushetsplikt være regulert med utgangspunkt i henholdsvis profesjonslovgivningen og forvaltningsloven. En lege som er offentlig tilsatt vil f.eks. både falle inn under legelovens bestemmelser vedrørende taushetsplikt og omfattes av forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser. Alle profesjonslovene har bestemmelser om taushetsplikt. Med unntak av legeloven er reglene forholdsvis generelle og knappe i formen og gir liten veiledning i hvordan de innholdsmessig er å forstå. Ved fortolkning av taushetspliktreglene for de andre helseprofesjonsutøverne legges i praksis legelovens bestemmelser til grunn fordi de er mest gjennomarbeidete, fullstendige og konkrete. I de tilfeller hvor både legelovens og forvaltningslovens bestemmelser kommer til anvendelse vil det i praksis være legeloven som den strengeste som regulerer forholdet.
Lovstrukturutvalget har i NOU 1992: 32 omtalt taushetsplikten i helse- og sosialvesenet. Det fremgår (punkt 9.17.6):
«Taushetsplikt i helse- og sosialvesenet er et mildt sagt uoversiktlig felt, både materiellrettslig og lovteknisk. Materiellrettslig er problemet at vi har to nært beslektede, men likevel ulike, sett taushetspliktregler, med utgangspunkt i henholdsvis forvaltningsloven og legeloven, begge også med betydelig innslag av ulovfestet rett. Dette skaper for det første store problemer når grensespørsmål skal avgjøres; rettstilstanden er rett og slett mer uoversiktlig enn den hadde behøvd å være. Når dette så kombineres med situasjoner hvor begge sett regler kommer til anvendelse på ett og samme forhold eller én og samme person, er det duket for forvirring.
Utgangspunktet er her at legelovens taushetspliktregler gjelder for leger som profesjon, altså for alle leger uavhengig av deres tilknytningsforhold. Forvaltningslovens taushetspliktregler gjelder på den annen side for alle offentlig tilsatte, uavhengig av profesjon. I situasjoner hvor begge sett regler kommer til anvendelse, f eks på en offentlig tilsatt lege, gjelder det strengeste sett - i praksis legeloven.»
Det som ofte omtales som «reglene om taushetsplikt» inneholder ulike begreper. Det at loven sier at en person har taushetsplikt innebærer at dersom opplysningene gis til andre, begår vedkommende lovbrudd. Når det fremgår av loven at en har opplysningsrett menes det at vedkommende selv i utgangspunktet kan velge om opplysningene gis videre eller ikke. Begrepet opplysningsplikt medfører at man har plikt, eventuelt etter anmodning, til å gi opplysningene videre. Konflikten mellom opplysnings- og taushetsplikt oppstår bare når klienten ikke samtykker i at opplysningene brukes.
Ansatte i familievernet vil også kunne være omfattet av flere ulike taushetspliktregler. For de ansatte som omfattes av profesjonslover, lege og psykolog, gjelder henholdsvis legelovens og psykologlovens bestemmelser om taushetsplikt. I tillegg vil forvaltningslovens bestemmelser komme til anvendelse for de offentlig ansatte. De ansatte som ikke omfattes av en profesjonslov vil dels falle inn under leders profesjonsbestemte taushetsplikt som medhjelper og dels omfattes av forvaltningslovens regler. Legeloven § 34 siste ledd pålegger helsepersonell og andre som samarbeider med eller bistår legen, samme taushetsplikt som denne, og psykologloven § 6, 2. ledd pålegger psykologens medhjelper samme taushetsplikt som denne. Samtidig vil forvaltningslovens bestemmelser også her komme til anvendelse for de offentlig ansatte.
Enkelte kirkelige familievernkontorer er virksomheter som ikke omfattes av forvaltningslovens regler, og her har forholdet til taushetspliktreglene skapt endel problemer for klienter og ansatte. De ansatte med fagbakgrunn som ikke har lovregulering av taushetsplikten og som ikke opptrer som medhjelper, vil formelt sett falle utenfor alle bestemmelser om taushetsplikt.
Familievernet har vært opptatt av disse spørsmål og ønsker ryddige forhold på dette området. Tillitsforholdet til klientene både når det gjelder avgjørelsen om å søke hjelp og under behandlingen vil i vesentlig grad være basert på at klientene er trygge på at de opplysninger de gir ikke bringes videre. Det vil svært ofte være sensitive opplysninger som kommer frem i forbindelse med klientenes henvendelse til familievernkontoret; opplysninger om helse, følelsesliv, familie- og hjemmesituasjon, videre om skole, arbeidsforhold og økonomisk situasjon. Karakteristisk for opplysninger klientene gir vil også ofte være at få eller ingen andre har kjennskap til disse.
7.2 Høringsnotatets forslag
Departementet har i høringsnotatet foreslått egne regler om taushetsplikt. I forbindelse med lovfesting av familievernet kunne reglene om taushetsplikt ellers tenkes regulert ved en henvisning til forvaltningslovens bestemmelser. Begrunnelsen for ikke å velge denne fremgangsmåten er hovedsaklig at taushetspliktreglene for denne tjenestens samlede virksomhet bør ta utgangspunkt i helselovgivningens strengere bestemmelser om taushetsplikt og samtidig omfatte alle som utfører arbeid eller tjenester for familievernkontorene. I tillegg er det lagt vekt på disse bestemmelsenes avgjørende betydning for hele virksomheten. Bestemmelsene bør være tilgjengelige, og det bør ikke være tvil om hvilke regler som gjelder. Hovedreglene bør derfor fremgå direkte av loven.
Departementet ser samtidig at det kan være uheldig å innføre nok et sett taushetspliktregler i en allerede uoversiktlig situasjon. På den bakgrunn har departementet valgt lovformuleringer som ligger nær opptil formuleringene i legeloven. Presiseringene i legeloven har fått betydning for tolkningen av andre og knappere profesjonslover der det ikke er utviklet en fast praksis med hensyn til forståelsen av disse.
7.3 Høringsinstansenes syn
Det er forholdsvis få av høringsinstansene som har kommentert reglene om taushetsplikt og opplysningsplikt.
Statens helsetilsyn uttaler at de finner det uheldig at det søkes innført nye taushetspliktregler som berører helsepersonell uten noen form for samordning med andre tilsvarende regler og at det fremlagte forslaget vil medføre en ytterligere komplisering og større uklarhet i et allerede for mange vanskelig tilgjengelig regelverk.
Den norske kirkes presteforening har uttalt:
«Prester i Den norske kirke har ikke en egen profesjonslov om taushetsplikten, men kommer inn under Straffelovens og Forvaltningslovens bestemmelser. Når prester/teologer ansettes som familierådgivere, terapeuter og meklingsmenn/kvinner vil disse naturlig falle inn under gjeldende lovgivning. Disse innehar da andre profesjoner. Der en prest ansettes/utfører arbeid som sjelesørger/pastoralrådgiver o.l. må presten ha den taushetsplikt som forbindes med prest i kirkelig tjeneste.»
Presteforeningen mener at dette kan imøtekommes ved en unntaksbestemmelse i lovforslaget. Foreningen er forøvrig tilfreds med den strenge forståelse av taushetsplikten som det er lagt opp til i lovutkastets § 5.
Det fremgår videre:
«Presteforeningen er kjent med at forskjellig nivå på taushetsplikten for de ansatte ved institusjoner/kontorer kan føre til spesielle situasjoner i samarbeidet mellom faggrupper og ved utstrakt teamarbeid. Presteforeningen ivaretar i den sammenhengen en viktig veiledningsoppgave, da slike situasjoner aldri fullt ut kan reguleres med lover og forskrifter.»
Datatilsynet har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at de finner det uheldig at prester pålegges en opplysningsplikt, da folk flest har tillit til presten som sjelesørger. Den tvil som oppstår om prestens funksjon vil, slik Datatilsynet ser det, sette prestens integritet på prøve.
7.4 Departementets forslag
Bestemmelsen i lovforslaget § 5 pålegger enhver som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor taushetsplikt, samt plikt til å hindre at andre får kjennskap til opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Dette får anvendelse både når det gjelder kjennskap til det som blir betrodd en under utøvelse av virksomheten og det en ellers gjennom sitt arbeid ved familievernkontoret får rede på om noens privatliv. Opplysninger ansatt ved familievernkontor får kjennskap til i sin fritid omfattes i utgangspunktet ikke av taushetsplikten dersom dette ikke må anses å ha sammenheng med vedkommendes stilling. Taushetsplikten vil selvsagt gjelde selv om arbeidsforholdet eller klientforholdet avsluttes.
Departementet ser at det for prester ansatt i familievernet i spesielle tilfeller kan oppstå vanskelige grensespørsmål. Departementet kan likevel ikke se at det er grunnlag for å gi prester unntak fra bestemmelsene i lovutkastets §§ 9 og 10. Prester som yrkesgruppe vil ikke være pålagt en opplysningsplikt når det gjelder betroelser som blir mottatt ved utøvelse av selve prestekallet. Imidlertid går det et skille mellom å betro seg til en prest på et menighetskontor og på et familievernkontor. Når en prest mottar betroelser som ledd i sitt arbeid ved et familievernkontor, vil det ikke være snakk om betroelser som blir gitt presten i dennes kall. Det vil dermed ikke være hensiktsmessig å innføre andre regler for prester enn for øvrige yrkesgrupper ved et familievernkontor. Det må likevel påhvile presten som et særlig ansvar å opplyse en klient om at det innenfor familievernet ikke er snakk om noen prestegjerning i egentlig forstand. Prester ansatt i familievernet utfører arbeid på lik linje med andre fagfolk ved kontorene. Familievernet tilbyr ikke og har heller ikke noe ønske om å tilby sjelesorg for klientene. Dersom det fremkommer ønske om dette, kan kontoret eventuelt henvise direkte til prest. Departementet mener at dersom presten i sitt arbeid ved et familievernkontor skal utføre «vanlig klientarbeid», underlagt de samme taushetspliktbestemmelser som de andre ansatte, samtidig som vedkommende prest utfører sjelesorg/pastoralrådgivning, vil dette kunne skape en uoversiktlig situasjon for klientene. Det vil etter departementets mening være vanskeligere for klientene . å forholde seg til at presten kan ha ulike typer arbeid innenfor familievernet enn å se forskjell på prestens arbeid som familierådgiver og prestens arbeidsoppgaver som prest i kirkelig tjeneste.
Mange prester innenfor familievernet har viderutdanning i familieterapi, og det er departementets inntrykk at prestene ønsker å komme sterkere med som fagfolk innenfor både familievernet og andre hjelpetjenester. Et prinsipp om at prester innenfor familieverntjenesten ikke skal underlegges samme regler som blant annet leger, psykologer, meklingsmenn o l., vil kunne virke ekskluderende på prestenes mulighet til arbeide innenfor virksomheten. På denne bakgrunn vil det være uheldig om en prest i motsetning til de øvrige ansatte ved et familievernkontor, er ute av stand til å foreta seg noe i forhold til opplysninger som kan tyde på alvorlig omsorgssvikt. En lovbestemmelse om at presten skal unntas den opplysningsplikt alle andre fagansatte i familievernet er pålagt, vil også kunne skape betydelige problemer når det gjelder samarbeidet mellom faggruppene på et familievernkontor. Ikke minst vil dette gjelde innenfor teamarbeid. Også samarbeid med for eksempel barneverntjenesten vil kunne bli vanskeliggjort.
På familievernets område er det behov for et omfattende vern for å sikre det nødvendige tillitsforhold mellom familievernet og klientene. Opplysninger om fødested, fødselsdato m m vil kunne røpe et klientforhold eller andre forhold som regnes som personlige. Det bør derfor presiseres i loven at taushetsplikten også gjelder fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, selv om dette i utgangspunktet er «uskyldige» opplysninger. Det fremgår av forvaltningsloven § 13 andre ledd at opplysninger om fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ikke regnes som personlige, men det er tatt reservasjon for tilfeller hvor slike opplysninger røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige.
Overtredelse av taushetsplikt straffes etter straffeloven § 121, og ifølge denne bestemmelsen straffes den som krenker taushetsplikt som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger av tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ.
I lovutkastet § 6 om samtykke er det foreslått endringer i forhold til høringsnotatet. Dette gjelder bestemmelsene om barns rett til samtykke. Dersom et barn er under 16 år, skal samtykke gis av foreldre eller foresatte. Er barnet mellom 12 og 16 år, skal hans eller hennes mening høres. Forslaget bygger på legeloven § 32. Det vises forøvrig til omtalen av barns rett til innsyn under punkt 8.4.
Utkastet til lov om familievernkontorer inneholder enkelte bestemmelser som er nye i forhold til høringsnotatet. Etter en gjennomgåelse av høringsuttalelsene så departementet behov for å utdype bestemmelsene om taushetsplikt.
I lovutkastet § 7 er det tatt inn en bestemmelse om taushetsplikt mellom de ansatte ved det enkelte kontor. Familievernets virksomhet og metode er i stor utstrekning basert på at de ansatte arbeider i team. Det må antas at klientene blir orientert om kontorets arbeidsmåter, og det vil være naturlig å forutsette at samtykke til at nødvendige opplysninger mellom behandlende personell kan gis uten hinder av taushetsplikt. Dette er også i samsvar med legeloven § 34 som går ut på at taushetsplikt ikke er til hinder for at en lege gir opplysninger til annet helsepersonell eller medhjelper av hensyn til behandlingen av en pasient, med mindre denne motsetter seg dette og det etter forholdene kan og bør respekteres.
Dersom det oppstår situasjoner hvor en klient ved inntak eller under behandlingen gir uttrykk for at han/hun ikke ønsker at andre skal delta i behandlingen, eller få opplysninger om vedkommende, må det ut fra en faglig, konkret vurdering avgjøres om dette kan respekteres.
Etter modell av legeloven § 36 er det i lovutkastet § 8 tatt inn en bestemmelse om at taushetsbelagte opplysninger uten hinder av taushetsplikt kan benyttes til forskning og statistikk dersom de er anonymisert på en slik måte at klientene er vernet mot å bli kjent.