1 Proposisjonens hovedinnhold

Miljøverndepartementet legger med dette fram forslag til endringer i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet.

Forslaget er en oppfølging av Stortingets behandling av St. meld. nr. 35 (1996-97) Om rovviltforvalting, der flertallet i Energi- og miljøkomiteen i Innst. S. nr. 301 (1996-97) blant annet uttalte:

«Komiteen vil be regjeringen fremme forslag til Stortinget om lovhjemling av retten til rovvilterstatning gjennom egen bestemmelse i viltloven. Den må innebære at det skal gis full erstatning for direkte tap forvoldt av fredet rovvilt og full kompensasjon for følgekostnader, med nærmere bestemmelser om dette i forskrift.»

På bakgrunn av dette fremmer departementet forslag om at retten til rovvilterstatning fastsettes som ny § 12a i viltloven.

Departementet foreslår at bestemmelsen skal hjemle full erstatning til dyreeier for tap og følgekostnader når husdyr eller tamrein blir drept eller skadet av rovvilt, med nærmere bestemmelser om dette i forskrift fastsatt av Kongen. Forskriftene om husdyr vil blant annet inneholde bestemmelser om hvilke husdyrarter og rovviltarter som skal omfattes av ordningen, vilkår som dyreeier må oppfylle for å få full erstatning, kriterier for avgjørelse av erstatningssøknader, regler om beregning av erstatningen og administrative bestemmelser. Departementet foreslår også at Kongen kan gi forskrift om tilbakekreving av uriktig utbetalt beløp, noe som anses som et reelt behov på bakgrunn av erfaringer med den någjeldende erstatningsordningen.

Departementets forslag til forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt, samt retningslinjer for praktisering av forskriftene, følger som trykt vedlegg til proposisjonen. Etter ønske fra sentrale organisasjoner ble utkast til forskrift og retningslinjer sendt på høring sammen med utkastet til lovbestemmelse med sikte på at høringsinstansene skulle kunne se hele erstatningsordningen i sammenheng. Det vedlagte forslaget er endret i tråd med departementets vurderinger av de innkomne høringsuttalelser. Departementet vil i løpet av 1999 også starte arbeid med gjennomgang og utredning av nye erstatningsregler for rovvilttap innenfor reindriftsnæringen.

I proposisjonen er det også inntatt omtale av enkelte tema som formelt sett er en del av forskriftene. Dette gjelder for det første vurderingen av hvilke husdyrarter som skal inngå i erstatningsordningen, noe som må ses i nær sammenheng med utformingen av lovbestemmelsen. Departementet foreslår at ordningen skal omfatte sau, geit, storfe, hest, gjeterhund, vokterhund og jakthund i bruk under lovlig jakt, lovlig trening eller jakthundprøver. Forutsetningen for at de nevnte typer brukshunder skal kunne erstattes er at de er gjenfunnet, og at undersøkelse foretatt av fylkesmannen, eller den fylkesmannen bestemmer, viser sannsynlighetsovervekt for at hunden er drept eller skadet av en rovviltart som omfattes av ordningen (gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn). Eventuell utbetaling fra forsikringsselskap og eventuelt offentlig tilskudd til innkjøp og opplæring av gjeterhunder og vokterhunder vil komme til fradrag i erstatningen. Ved vurderingen av om slike brukshunder skal erstattes har departementet lagt vekt på synet til mange høringsinstanser om at dette vil kunne ha en stor konfliktdempende virkning med små kostnader for myndighetene.

Det er også gitt en særskilt omtale av de adminsitrative forhold vedrørende praktisering av erstatningsordningen. Dette har sammenheng med at Energi- og miljøkomiteen i Innst. S. nr. 301 (1996-97) uttalte:

«Komiteen mener at behandlingen av erstatningssaker bør legges til kommunen ved landbruksforvaltningen, og ber departementet vurdere en hensiktsmessig ankeinstans. Skadedokumentasjon og verifikasjon av ulike rovviltskader må som i dag utføres av rovviltkontakter på vegne av fylkesmannen.»

Etter vurdering av viktige innvendinger fra enkelte sentrale høringsinstanser, har imidlertid departementet kommet til at erstatningsmyndigheten fortsatt bør ligge hos fylkesmannen med Direktoratet for naturforvaltning som klageinstans. Dette har først og fremst sammenheng med at det vil være uheldig å legge erstatningsmyndigheten til kommunen når det fortsatt vil være staten som har budsjettansvaret. Det er også lagt vekt på hensynet til likebehandling og at det vil være en svært ujevn fordeling av saksmengden mellom ulike kommuner. Videre er det lagt vekt på at det allerede finnes oppbygd kompetanse og kapasitet hos fylkesmennene, mens en overføring til kommunen vil være betinget av oppbygging av ny kompetanse, omfattende veiledning og økonomisk kompensasjon for merarbeid. Kommunene vil bli trukket aktivt inn i arbeidet med å fremskaffe et godt grunnlagsmateriale for fylkesmennenes behandling av erstatningssøknader. Departementet vil fortsette sitt arbeid med å trekke kommunene mer aktivt med i rovviltforvaltningen. Det vises i den forbindelse til det pågående forsøket med kommunal forvaltning av midler til forebyggende tiltak og betingede fellingstillatelser, samt forsøksordninger med gaupe- og jervenemder.