Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 65 (2005-2006)

Om lov om endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven m.v.

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning

1 Proposisjonens hovedinnhold

Realisering av lovfestede pasientrettigheter i det psykiske helsevernet er en sentral forutsetning for å nå de mål som ligger i Opptrappingsplanen for psykisk helse. Med denne proposisjonen fremlegger departementet forslag til lovendringer hvor ett av hovedformålene er å styrke ivaretakelsen av pasientrettigheter innen det psykiske helsevernet. Det foreslås at dette gjøres ved å fjerne dagens begrensning om at pasientrettighetsloven gjelder «så langt det passer» for pasienter i det psykiske helsevernet. Opphevelse av denne begrensningen er også ment å bidra til å normalisere synet på personer med psykiske lidelser ved større grad av rettslig likestilling mellom pasienter med psykiske lidelser og pasienter med somatiske lidelser.

I tillegg til dette inneholder foreliggende proposisjon forslag til materielle endringer eller presiseringer av bestemmelser i gjeldende lov som har vist seg problematiske i praktiseringen av loven, samt forslag til et mer oversiktlig og tilgjengelig regelverk.

Gjennomgang av psykisk helsevernloven ble varslet i St.prp. nr. 1 (2002-2003) s.173. Bakgrunnen for lovforslagene er både enkeltsaker som har avdekket uheldige konsekvenser av regelverket, tilsynsrapporter og innspill fra bruker- og profesjonsorganisasjoner. Selv om departementet foreslår endret en rekke bestemmelser i psykisk helsevernloven er det ingen ny lov som foreslås. Gjeldende psykisk helsevernlov er av forholdsvis ny dato, og har etter departementets syn stort sett fungert i tråd med intensjonene. De endringene som foreslås er derfor i hovedsak presiseringer, forenklinger, hamoniseringer og mindre endringer av gjeldende rett.

I kapittel 6 behandles forholdet mellom psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven. Den overordnede problemstillingen er om forbeholdet i psykisk helsevernloven § 1-5 om at pasientrettighetsloven gjelder «så langt det passer» i det psykiske helsevernet skal oppheves. I den forbindelse foretas det en gjennomgang av aktuelle pasientrettigheter med berøringsflater til psykisk helsevernloven. Felles for drøftelsene under de ulike pasientrettigheter er spørsmålet om konsekvensen av å legge pasientrettighetsloven til grunn, herunder om det er behov for særskilt regulering av konkrete unntak innen det psykiske helsevernet.

Det prinsipielle spørsmålet om forholdet mellom lovene behandles i punkt 6.2. Departementet konkluderer her med at det er grunnlag for å endre virkeområdet for pasientrettighetsloven, slik at denne også gjelder i det psykiske helsevernet. I punkt 6.3 behandles ulike spørsmål om samtykke, herunder samtykke på vegne av barn under 16 år og representert samtykke. Det foreslås at samtykkereglene som hovedregel bare skal være regulert i pasientrettighetsloven, men med enkelte unntak som videreføres i kapittel 2 i psykisk helsevernloven under overskriften «særlige samtykkebestemmelser». Dette gjelder muligheten for barn mellom 12 og 16 år til å bringe spørsmålet om etableringen av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen og institusjonenes mulighet for å kunne stille vilkår om tidsbegrenset tilbakeholdelse i forbindelse med frivillig psykisk helsevern. Det foreslås en endring av pasientrettighetsloven § 4-4 slik at barneverntjenesten også gis kompetanse til å samtykke på vegne av barnet i tilfeller hvor det har skjedd en midlertidig omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-6 annet ledd.

Reguleringen av individuell plan behandles i punkt 6.4. Det foreslås her en fullstendig harmonisering med reguleringen av dette i øvrig lovgivning. I punkt 6.5 drøftes reguleringen av pårørende, hvor det foreslås at pasientrettighetslovens bestemmelser legges til grunn, men med en særbestemmelse i pasientrettighetsloven § 1-3 når det gjelder pasienter under tvungent psykisk helsevern. I punkt 6.6 behandles spørsmålet om retten til valg av sykehus. Her foreslås det kriterier for i hvilke tilfeller en person kan nektes å velge sykehus eller behandlingssted i forbindelse med tvungent psykisk helsevern.

I kapittel 7 behandles andre endringer i psykisk helsevernloven kapittel 1 enn de som behandles i proposisjonen kapittel 6. I punkt 7.1 foreslås en ny bestemmelse om virkeområdet for psykisk helsevernloven. Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter innenfor institusjoner i det psykiske helsevernet er underlagt samme gjennomføringsregelverk, også om opphold i institusjonen har hjemmel i annen lov. I punkt 7.2 foreslås endringer i begrepsforklaringer. Det foreslås en presisering av begrepene tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern. I punkt 7.3 behandles spørsmålet om å utvide adgangen for barn mellom 12 og 16 år som motsetter seg institusjonsopphold i det psykiske helsevernet til dekning av utgifter til egen advokat uten behovsprøving.

I kapittel 8 er det foreslått ny tittel på lovens kapittel 2 og enkelte andre endringer i bestemmelsene i kapitlet. Endringsforslagene er gjennomgående en konsekvens av departementets forslag når det gjelder forholdet til pasientrettighetsloven. Adgangen for barn mellom 12 og 16 år til å bringe spørsmålet om etablering av psykisk helsevern inn for kontrollkommisjonen videreføres som en særregel. Det presiseres samtidig at denne prøvingsadgangen er begrenset til spørsmål om døgnopphold i institusjon. Også muligheten til å samtykke til inntil tre ukers tilbakehold i institusjon videreføres.

I kapittel 9 redegjøres det for forslag til nytt kapittel 3 i psykisk helsevernloven. Gjeldende lovs kapittel 3 gir i hovedsak vilkår for etablering og opphør av tvungen undersøkelse, observasjon og psykisk helsevern. Det foreslås at dette oppheves og erstattes av et nytt. Formålet med forslaget er først og fremst at lovverket skal bli mer oversiktlig og tilgjengelig. Det er ikke foreslått endringer i grunnvilkåret om at det må foreligge en alvorlig sinnslidelse, og heller ikke i de såkalte tilleggskriteriene i § 3-3 i gjeldende psykisk helsevernlov. Det foreslås imidlertid i punkt 9.2 en avskaffelse av det obligatoriske kravet til begjæring om tvungent psykisk helsevern (tutorordningen) og i sammenheng med dette en lovfesting av offentlig myndighets varslings- og bistandsplikt. Forslaget skal ivareta de hensyn som ligger bak tutorordningen i dag, men samtidig unngå situasjoner hvor dette kravet blir en unødvendig formalitet.

Videre er det i punkt 9.3 foreslått lovfestet et snevert unntak fra forbudet mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern. Unntaket foreslås for tilfeller hvor utskrivning innebærer at pasienten vil utgjøre en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. Hensynet til pasientens rettssikkerhet skal ivaretas i slike situasjoner.

Det har vært usikkert hvorvidt bestemmelsen om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold er til hinder for at et slikt vedtak treffes overfor pasienter som har opphold i institusjon i spesialisthelsetjenesten. I praksis har det vist seg å slå uheldig ut for pasienter å ikke åpne for en mulighet for midlertidig opphold i institusjon i spesialisthelsetjenesten samtidig som vedtaket om pålegg om møte til behandling opprettholdes. I punkt 9.4 foreslår derfor departementet at kriteriet om at pasienten har opphold på egen bopel fjernes fra bestemmelsen. I punkt 9.5 behandles spørsmålet om utvidelse av fristen for tvungen videre undersøkelse (observasjon) i særlige tilfeller. Det foreslås at det i unntakstilfeller skal kunne gis en utvidelse på inntil 10 dager.

I kapittel 10 behandles endringer i lovens kapittel 4 ut over det som gjelder individuell plan, jf. punkt 7.4. Det foreslås endringer i skjermingsbestemmelsen i punkt 10.1. Her foreslås en endring av kriteriene for når skjerming kan iverksettes. Av hensyn til pasientens rettssikkerhet er det også foreslått differensierte frister for hvor lenge skjerming kan opprettholdes uten at det treffes vedtak. I de mest inngripende tilfeller skal det treffes vedtak dersom skjerming opprettholdes utover 12 timer. For øvrig foreslås det en reduksjon av fristen for å treffe vedtak fra 48 til 24 timer. Den maksimale lengden på skjermingsvedtak før nytt vedtak eventuelt må treffes foreslås redusert fra tre til to uker.

I punkt 10.2 behandles spørsmålet om tvangsernæring i forbindelse med behandling av alvorlig spiseforstyrrelse. Det foreslås en særskilt lovhjemling av ernæring uten eget samtykke dersom dette fremstår som et strengt nødvendig behandlingsalternativ. På bakgrunn av de særlige hensyn som gjør seg gjeldende i forhold til undersøkelse og behandling av denne pasientgruppen er det også foreslått unntak fra kravet til at tvungent psykisk helsevern bare skal skje med opphold i godkjent institusjon. Unntaket skal bare gjelde i dersom opphold utenfor godkjent institusjon er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp.

I punkt 10.3 foreslås det en lovhjemling av urinprøvetaking. I punkt 10.4 behandles spørsmålet om regulering av fastholding. Det foreslås at inngripende tilfeller av fastholding reguleres som tvangsmiddel.

2 Særskilte hensyn bak lovgivningen innen psykisk helsevern

2.1 Rettssikkerhetshensyn

I begrepet rettssikkerhet ligger at borgeren skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, at vedkommende skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. For å bidra til at disse forhold ivaretas kan det blant annet gis lovbestemte saksbehandlingsregler og materielle vilkår for inngrep, samt rettigheter knyttet til klage- og overprøving.

Jo mer inngripende vedtak det er tale om, desto sterkere gjør rettssikkerhetshensynene seg gjeldende. Rettssikkerhetshensyn vil være helt grunnleggende for utforming av regelverk om bruk av tvang i det psykiske helsevernet.

2.2 Opptrappingsplanen for psykisk helse

Som en oppfølging av St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet, om psykiske lidelser og tjenestetilbudet, vedtok Stortinget å be Regjeringen fremme forslag om en forpliktende handlingsplan for psykisk helsefeltet, herunder en økonomisk forpliktende opptrappingsplan. En slik plan ble lagt frem ved St.prp. nr. 63 (1997-98). Ved behandling av St.prp. nr. 63 sluttet Stortinget seg til alle hovedlinjene i det foreliggende planforslaget. Ved behandlingen av budsjettet for 2004 ga Stortinget sin tilslutning til en utvidelse av planperioden med to år fram til 2008.

Overordnet målsetting for Opptrappingsplanen er å bidra til å fremme selvstendighet og evnen til å mestre eget liv for mennesker med psykiske lidelser. Planen har derfor som siktemål å skape et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk for pasienter med psykiske lidelser der brukerperspektivet hele tiden skal stå i fokus. I planen redegjøres for verdigrunnlaget som ligger til grunn for styrkingen av alle ledd i behandlingsnettverket som det legges opp til.

Planen omfatter følgende hovedgrupper av tiltak:

  • styrking av brukerrettede tiltak

  • styrking av tilbudet i kommunene med vekt på forebygging og tidlig hjelp

  • omstrukturering og utbygging av voksenpsykiatrien, med satsing på kommunenære tiltak som distriktspsykiatriske sentre (DPSer)

  • utbygging av barne- og ungdomspsykiatrien

  • stimulering av utdanning og forskning

Innen hver av disse hovedgruppene er det angitt konkrete tiltak med tilhørende behovsanslag. I tillegg er det skissert en rekke ulike tiltak for grupper med særskilte behov.

Opptrappingsplanens tiltak er i hovedsak av faglig, organisatorisk og økonomisk karakter. Rettslige virkemidler er ikke særskilt omtalt. Selv om forslagene som fremmes i proposisjonen ikke er en del av selve Opptrappingsplanen, er verdiene som ligger bak planen viktige premisser for lovarbeidet. Dette kommer særlig til uttrykk når det gjelder forslaget om endring av forholdet til pasientrettighetsloven, se punkt 6.2. Hensikten med lovforslaget er å styrke pasientrettighetene i det psykiske helsevernet og å bidra til normalisering av psykiske lidelser.

3 Menneskerettslige forpliktelser og anbefalinger

3.1 Innledning

Psykisk helsevernloven åpner for bruk av tvang ved tilbakeholdelse i institusjon, i behandling, eventuell avhenting til behandling og i skadeavvergende tiltak. Bruk av tvang er svært inngripende i forhold til enkeltmenneskers integritet. Det er derfor viktig å forsikre seg om at vilkårene for tvangsbruk, gjennomføringen av tvangen, saksbehandlingen og overprøvingsmulighetene er i samsvar med menneskerettighetene.

Relevante menneskerettighetsdokumenter består rettslig sett av to typer. På den ene siden har man konvensjoner som er folkerettslig bindende for Norge og på den andre siden resolusjoner, anbefalinger og rekommendasjoner som ikke er bindende på samme måte, men som veier tungt ved utformingen av de norske regler.

3.2 Oversikt over relevante menneskerettslige forpliktelser

3.2.1 Den europeiske menneskerettskonvensjon

Europarådets konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, også kalt «Den europeiske menneskerettskonvensjon» (EMK), står sentralt i det internasjonale vern av menneskerettighetene. Konvensjonen ble gjort til norsk lov ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 § 2 nr. 1.

Konvensjonen inneholder blant annet bestemmelser om beskyttelse av retten til liv, personlig frihet og sikkerhet, rettferdig rettergang og andre rettssikkerhetsgarantier, respekt for familieliv og privatliv, tankefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Konvensjonens forbud mot tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff står sentralt i forhold til tvungent psykisk helsevern. Konvensjonen gir den enkelte borger adgang til å innklage konvensjonsbrudd for Den europeiske menneskerettsdomstolen.

3.2.1.1 Artikkel 3 – forbudet mot tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff

I EMK artikkel 3 er det fastslått at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dette er en bestemmelse som er av stor viktighet for mennesker som er undergitt frihetsberøvelse eller andre tvangsmessige inngrep.

Ut fra aktuelle problemstillinger i dagens norske samfunn, er det først og fremst forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff som kan komme i fokus. Etter menneskerettsdomstolens praksis innebærer umenneskelig behandling eller straff at den person det dreier seg om er gjenstand for tiltak som fører til en urettmessig og sterk fysisk eller psykisk lidelse. Nedverdigende behandling eller straff foreligger blant annet når den aktuelle person utsettes for tiltak som ydmyker ham eller henne overfor andre og som er egnet til å skape en følelse av frykt og mindreverdighet.

Det må understrekes at artikkel 3 i seg selv ikke forbyr rettmessig bruk av tvang, for eksempel for å kunne gjennomføre en helt nødvendig psykiatrisk behandling. Behandlingen må imidlertid være medisinsk indisert, og ikke ha som formål å nedverdige pasienten på noen som helst måte.

Etter departementets vurdering er EMK artikkel 3 tilfredsstillende ivaretatt i gjeldende rett, jf. mer utførlig redegjørelse i Ot.prp. nr. 11 (1998-99) punkt 4.2.2. Det foreslås ikke lovendringer i høringsnotatet her som svekker de hensyn som ligger bak EMK artikkel 3. Betydningen av pasientens synspunkter er ytterligere understreket i forslaget til nytt § 3-9 annet ledd. Her fremgår det at det skal legges særskilt vekt på opplysninger om tidligere erfaring med bruk av tvang.

3.2.1.2 Artikkel 5 – vilkår for frihetsberøvelse

EMK artikkel 5 (1) slår fast den klare og selvsagte hovedregel at enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Det står videre at ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i nærmere angitte tilfeller og i samsvar med en fremgangsmåte foreskrevet ved lov. Mellom flere alternativer nevner så bestemmelsen i artikkel 5 (1) bokstav e. det alternativ som er aktuelt i forhold til dagens lov om psykisk helsevern:

«lovlig frihetsberøvelse av [...] sinnslidende, [...]»

Grunnvilkåret for tvungent psykisk helsevern i lovens § 3-3 første ledd – «alvorlig sinnslidelse» oppfyller konvensjonens krav om at personen må anses som «sinnslidende», se nærmere drøfting i Ot.prp. nr. 11, (1998-99), punkt 7.3.4.1, s. 77. Departementet foreslår ikke endringer i grunnvilkåret i proposisjonen.

Kravet om en framgangsmåte foreskrevet ved lov er oppfylt i lovens kapittel 3, som har forholdsvis detaljerte regler om etableringen av tvungent psykisk helsevern. Som det fremgår under punkt 9 foreslår departementet et nytt kapittel 3 i loven. Dette er likevel i hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

Artikkel 5 (4) i EMK omhandler retten til rettslig overprøving av frihetsberøvelse. Bestemmelsen sier at enhver som er pågrepet eller berøvet sin frihet, skal ha rett til å anlegge sak slik at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt kan bli avgjort av en domstol, og til at hans løslatelse blir beordret dersom frihetsberøvelsen er ulovlig.

Det er gitt særskilte bestemmelser om domstolsprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep i tvistemålsloven kapittel 33. Reglene er i all hovedsak foreslått videreført i den nye tvisteloven, kapittel 36. Denne loven har foreløpig ikke trådt i kraft.

Under behandlingen av disse sakene skal retten påskynde saken mest mulig, og innenfor rammen av vedkommende lov skal retten prøve alle sider av saken.

3.2.1.3 Artikkel 8 - beskyttelsen av privatlivet

Det følger av EMK artikkel 8 (1) at enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. Artikkel 8 (2) tar for seg de unntakene som statene kan gjøre fra dette hovedprinsippet. Den delen av artikkel 8 (2) som særlig har relevans, sier at det ikke skal skje noe inngrep av statlig myndighet i utøvelsen av den retten som er nevnt i artikkel 8 (1), unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. I nødvendighetskriteriet ligger det i følge praksis fra menneskerettsdomstolen krav til at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering av inngrepets art i forhold til hva som kan oppnås med tiltaket.

Reglene om begrensninger i forbindelse med omverdenen (§ 4-5), undersøkelse av rom og eiendeler, samt kroppsvisitasjon (§ 4-6) og beslag (§ 4-7) er vurdert å være i samsvar med EMK artikkel 8. Slike tiltak kan bare tillates med det formål å hindre ulovlige handlinger, handlinger som kan føre til uorden i institusjoner, eller handlinger som kan være til fare for pasienten selv eller andre. Inngrepshjemlene er vurdert å være nødvendige og dermed i samsvar med de krav som stilles i artikkel 8.

Etter departementets vurdering er også forslaget til regulering av urinprøvetaking i lovforslaget § 4-7 a, samt lovreguleringen av tvangsernæring i forbindelse med alvorlige spiseforstyrrelser, i samsvar med artikkel 8. Forslaget til regulering av urinprøvetaking er begrenset til å gjelde personer hvor det er mistanke om rusmiddelmisbruk og det stilles krav til at kontrollen skal være strengt nødvendig av hensyn til helsehjelpen. Forslaget til endring av § 4-4 vedrørende behandling av alvorlige spiseforstyrrelser skal gi hjemmel for behandling uten eget samtykke av svært alvorlig syke personer. Selv om tiltaket kan oppleves svært inngripende kan de helsemessige konsekvenser av å ikke gi slik behandling være så store at regelverket anses for å være i samsvar med artikkel 8.

Selv om regelverket anses å være i samsvar med menneskerettslige forpliktelser er det imidlertid avgjørende at også anvendelsen av regelverket på konkrete situasjoner, herunder gjennomføringen av de enkelte tiltak, er i samsvar med artikkel 8. I den forbindelse vil proporsjonalitetsprinsippet stå sentralt. Det må foretas en vurdering av graden av inngrep i pasientens frihet i forhold til hva som kan oppnås med tiltaket. Videre må inngrepet fremstå som nødvendig og være dekket av de formål artikkel 8 oppstiller.

3.2.2 Europarådets konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff

Europarådets konvensjon om forebyggelse av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff trådte i kraft den 1. august 1989. Konvensjonen må ses i sammenheng med forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff i artikkel 3 i EMK, se punkt 3.2.1.1 ovenfor. Etter artikkel 1 i konvensjonen skal det opprettes en europeisk komité. Gjennom besøk skal komiteen undersøke behandlingen av personer som er berøvet sin frihet, med sikte på å styrke beskyttelsen mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Komiteen skal foreta inspeksjoner av steder i de enkelte land der det er anbrakt frihetsberøvede mennesker. De statene som har tiltrådt konvensjonen plikter å gi komiteen ubegrenset adgang til de aktuelle steder, der komiteen skal kunne ha fortrolige samtaler med personer som er berøvet sin frihet. Etter hvert besøk utarbeider komiteen en rapport om besøket samt de anbefalinger den finner nødvendige. Komiteen skal offentliggjøre sin rapport sammen med eventuelle kommentarer fra vedkommende stat, når staten selv ber om det.

Komiteen har vært på inspeksjonsbesøk i Norge i 1993, 1997, 1999 og 2005.

3.2.3 Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin

Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin er vedtatt av Europarådets ministerkomité 19. november 1996. Konvensjonen er foreløpig ikke ratifisert av Norge.

Artikkel 7 i konvensjonen beskytter sinnslidende personer, «persons who have mental disorder.» Behandling uten eget samtykke kan skje overfor en person med alvorlig sinnslidelse, «person who has a mental disorder of a serious nature», på nærmere angitte vilkår. Det norske hovedvilkåret – «alvorlig sinnslidelse» er i samsvar med konvensjonens krav.

At vedkommende har en alvorlig sinnslidelse er imidlertid ikke tilstrekkelig. Etter artikkel 7 kan behandling uten eget samtykke bare ytes dersom unnlatelse av å gjennomføre behandlingen av sinnslidelsen ville føre til alvorlig helseskade; «-an intervention aimed at treating his or her mental disorder only where, without such treatment, serious harm is likely to result to his or her health». Artikkel 7 stiller med dette krav om at det må tilbys behandling. Tilbakehold av alvorlig psykisk syke som har karakter av oppbevaring vil være i strid med denne bestemmelsen.

Det såkalte behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven foreslås videreført uendret i § 3-3 første ledd nr. 4 bokstav a. Kriteriet regulerer både situasjoner der resultatet av manglende behandlingsintervensjon vil være at en person vil få sin «utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert» og de situasjoner hvor manglende behandling vil føre til at vedkommendes tilstand vil bli «vesentlig forverret» i «meget nær fremtid».

Etter departementets vurdering er det norske kriteriet i samsvar med de krav som stilles i konvensjonen på dette punkt. Enten vedkommende mister muligheten til helbredelse eller vesentlig bedring eller opplever at tilstanden blir vesentlig forverret, vil det kunne anses som en alvorlig skade på hans eller hennes helse.

Farekriteriet i forslaget § 3-3 første ledd bokstav b) som gjelder fare for eget liv og helse anses å falle innenfor artikkel 7, jf. «explanatory report» til konvensjonen. Fare for andres liv og helse går på sin side inn under artikkel 26, som tillater å gjøre unntak fra konvensjonens bestemmelser blant annet «for the protection of the rights and freedoms of others».

Artikkel 9 stiller krav til at man ivaretar tidligere uttrykte ønsker med hensyn til behandlingen av personer som på tidspunktet for behandlingen ikke er i stand til å uttrykke dette. Bestemmelsen krever imidlertid ikke annet enn at man tar disse ønskene med i vurderingen, og det stilles ikke krav til at ønskene skal være bindende for behandlingen. Artikkel 9 er etter departementets vurdering ivaretatt både i gjeldende lovgivning og i forslaget. Etter pasientrettighetslovens § 4-6 annet ledd skal pasientens interesser og pasientens antatte ønsker tas i betraktning. Det følger også av kravet til helhetsvurdering i gjeldende psykisk helsevernlov § 3-3 tredje ledd at det skal legges vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende. I dette ligger også at tidligere uttrykte ønsker skal tas i betraktning. Dette kravet er videreført i forslaget til ny § 3-3 første ledd nr. 6. Betydningen av pasientens synspunkter er ytterligere understreket i forslaget til nytt § 3-9 annet ledd. Her fremgår det at det skal legges særskilt vekt på opplysninger om tidligere erfaring med bruk av tvang.

3.2.4 Europarådets rekommendasjon om beskyttelse av menneskerettigheter og verdighet til personer med psykisk sykdom, nr. 10 (2004)

Rekommendasjonen, som er fra 22. september 2004, skal styrke ivaretakelsen av verdighet og menneskerettigheter for personer med psykiske lidelser, spesielt de som er underlagt tilbakeholdelse eller behandling ved bruk av tvang, se artikkel 1, nr. 1. Rekommendasjonen har status som anbefaling, og er ikke rettslig bindende for Norge. Den er likevel et viktig dokument med hensyn til utformingen av lovgivningen om tvungent psykisk helsevern.

Vilkårene for tvangsinnleggelse etter rekommendasjonen er:

  • at pasienten har en alvorlig sinnslidelse

  • at tilstanden representerer en klar risiko for alvorlig skade for pasientens helse eller andre personer

  • at det skal være et behandlingsmessig formål

  • det minst inngripende vedtak skal anvendes

  • pasientens syn på saken skal tas med i vurderingen

Det er her foretatt en endring i forhold til den forrige rekommendasjonen av 1983. Etter denne kunne det også være et vilkår for tvangsinngripen at unnlatelse av anbringelse ville føre til en forverring av sinnslidelsen eller forhindre at pasienten fikk adekvat behandling, se Ot.prp. nr. 11, (1998 -99) punkt 4.4. Gjeldende rekommendasjon synes å ha innskjerpet anbefalingen av hvilke vilkår som bør gi grunnlag for tvangsvedtak.

Etter departementets vurdering gir ikke denne endringen i rekommendasjonen grunn til å endre behandlingskriteriet i dagens lovgivning. Det ligger fortsatt et behandlingskriterium i rekommendasjonen selv om dette er slått sammen med, og ligger nærmere, et rent farekriterium. Dersom loven bare ga åpning for at pasienter som er til fare for seg selv eller andre kunne tvangsinnlegges, ville dette innebære en innsnevring av vilkårene. Dette ville kunne føre til at svært syke personer uten sykdomsinnsikt ikke fikk hjelp fra det psykiske helsevernet, eller at de fikk hjelp for sent. Man kunne også risikere økt stigma for psykisk syke ved et større fokus på farlighet. Formålet med foreliggende lovendringsforslag er i hovedsak å foreta mindre endringer og forenklinger av gjeldende rett. Spørsmålet om endring av de materielle vilkår for tvungent psykisk helsevern ligger derfor ikke innenfor rammene av foreliggende lovendringsforslag. De endringer som fremgår av lovforslaget § 3-3 på dette punkt er av redigeringsmessig karakter. Departementet mener at rekommendasjonen ikke er til hinder for å videreføre de materielle kriteriene i gjeldende rett.

Av artikkel 15 følger det at det skal tas nødvendig hensyn til pårørende av psykisk syke, og i særdeleshet til barn. Det vises til lovforslaget § 3-5 femte ledd. Her er det foreslått en presisering om at det skal tas tilbørlig hensyn til pårørende pasienten bor sammen med ved vurdering av vedtak om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold.

Etter artikkel 20 anbefales det at myndighet til å ta avgjørelse om frihetsberøvelse plasseres hos et judisielt organ eller annet kompetent organ. Det følger av definisjonen av kompetent organ i artikkel 2 nr. 3 i rekommendasjonen at dette ikke nødvendigvis er et kollegialt organ, men også kan være en person som er uavhengig av den som foreslår bruk av tvang. Dette innebærer at ordningen med faglig ansvarlig for vedtak er i samsvar med anbefalingen i rekommendasjonen. Det anbefales videre at det skal være en kontradiktorisk prosess, det vil si at pasienten får anledning til å møte for avgjørelsesorganet og til å uttale seg om saken. Unntak fra disse anbefalinger gjelder for akuttsituasjoner.

Artikkel 25 stiller krav med hensyn til muligheten for overprøving av vedtak om tilbakeholdelse og tvangsbehandling. Rekommendasjonen bruker begrepet «court» om det organet som skal overprøve vedtakene, og det følger av merknadene at man anbefaler at overprøvingskompetansen legges til en domstol eller et domstollignende organ. Departementet legger til grunn at kontrollkommisjonsordningen tilfredsstiller dette kravet. Når det gjelder vedtak om tvangsbehandling etter psykisk helsevernloven § 4-4 ligger ikke overprøvingskompetansen til verken kontrollkommisjonene eller domstolene, men til fylkesmannen som er klageinstans for vedtak om tvangsbehandling. Begrunnelsen for dette er hensynet til rask behandling og tilstrekkelig faglig kompetanse til å kunne overprøve de faglige vurderingene, se Ot.prp. nr. 11 (1998 -99) punkt 8.4.5.4. Departementet fastholder at dette er en god ordning, og vil ikke foreslå endringer her.

3.2.5 FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966

FN-konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 3. Flere av de sentrale reglene som har kommet til uttrykk i FN-konvensjonen er samsvarende med reglene i EMK. EMK er derfor behandlet som den i praksis viktigste av de to konvensjonene.

I første punktum har artikkel 7 i FN-konvensjonen en regel som tilsvarer forbudet mot tortur eller umenneskelig eller uverdig behandling eller straff i EMK artikkel 3. Artikkel 9 gjelder retten til å prøve frihetsberøvelse. Bestemmelsen vil i all hovedsak være dekket av EMK artikkel 5, jf. punkt 3.2.1.2.

Artikkel 10 første ledd slår fast at personer som er berøvet friheten skal behandles humant og med respekt for menneskets iboende verdighet. Disse kravene dekkes av formålsbestemmelsen til psykisk helsevernloven i § 1-1.

3.2.6 FN- konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven. Konvensjonen gir i liten grad bestemmelser som er direkte relevante i forbindelse med utformingen av regler om tvang. Blant de bestemmelser som er relevante for det psykiske helsevernet er artikkel 12. Artikkelen forplikter konvensjonsstatene til å treffe tiltak for å virkeliggjøre retten for enhver til den høyest oppnåelige levestandard både fysisk og psykisk.

I forbindelse med eksaminasjonen av Norges fjerde periodiske rapport i ØSK- komiteen i mai 2005 uttalte komiteen i sine avsluttende merknader:

«The Committee recommends that the state party ensures that every decision to detain a person with mental disorder for compulsory psychiatric treatment to be reviewed promptly by an independent judicial body.»

Etter psykisk helsevernloven § 3-10 skal alle vedtak om tvungent psykisk helsevern sendes kontrollkommisjonen som snarest mulig skal forvisse seg om at riktig fremgangsmåte er fulgt og at vedtaket bygger på en vurdering av de grunnleggende kravene i § 3-2 og vilkårene etter § 3-3. Videre har pasienten, nærmeste pårørende og eventuelt offentlig myndighet rett til å klage til kontrollkommisjonen på vedtak om tilbakeholdelse. Endelig kan kontrollkommisjonens vedtak i klagesaken bringes inn for domstolene etter tvistemålsloven kapittel 33 (kapittel 36 i ny tvistelov). Etter departementets vurdering ivaretar derfor gjeldende rett de vesentlige elementene i komiteens anbefaling, selv om det ikke skjer en full prøvelse før pasienten fremmer klage for kontrollkommisjonen. Tilsvarende problemstilling har også vært drøftet i forhold til eksaminasjonen av Norges femte periodiske rapport om oppfølgingen av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, jf. punkt 3.2.6. Menneskerettskomiteen bemerket ikke den nors­ke ordningen på dette punkt i sine «concluding observations». Departementet har ikke foreslått lovendringer som endrer ovenstående vurderinger.

3.2.7 FN-konvensjonen om barns rettigheter av 20. november 1989

Ved endringslov 1. august 2003 nr. 86 ble FNs barnekonvensjon inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Konvensjonen har bestemmelser som skal sikre at barn blir behandlet humant, og først og fremst med tanke på hva som best tjener barnet. Barnets privatliv skal respekteres, og barnet skal ikke skilles fra sine foreldre uten at dette følger av lov og er nødvendig ut fra barnets interesser.

Barn skal sikres best mulig helsetilstand og skal ikke utsettes for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Frihetsberøvelse av barn må ikke skje vilkårlig eller uten hjemmel i lov, og må være i barnets interesse. Frihetsberøvelsen skal i tilfelle være siste alternative tiltak og skal være så kortvarig som mulig. Under frihetsberøvelsen skal barnet behandles humant og med respekt for sin menneskelige verdighet.

Konvensjonen gir uttrykk for grunnleggende humane prinsipper som anses ivaretatt i norsk rett. Det foretas en særskilt drøfting av betydningen av artikkel 20 under punkt 8.2.

3.2.8 FNs torturkonvensjon

FNs konvensjon mot tortur ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1984. På samme måte som Europarådets konvensjon om tortur, nevnt ovenfor under punkt 3.2.2, omfatter også denne konvensjonen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Medlemsstatene har forpliktet seg til rapportering hvert fjerde år til en uavhengig komité nedsatt etter konvensjonen. Komiteen kan på særskilte vilkår også foreta en såkalt «fortrolig undersøkelse» på eget initiativ. I tillegg kan det fremmes klager både fra stat og individ.

Norsk rett anses å være i samsvar med FNs torturkonvensjon. Det foreslås ikke lovendringer i høringsnotatet som endrer denne vurderingen.

4 Erfaringer med psykisk helsevernloven

4.1 Innledning

Gjeldende lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern trådte i kraft 1. januar 2001. Den tiden som har gått siden ikrafttredelsen har gitt det psykiske helsevernet, pasienter og pårørende, samt helsemyndighetene, erfaringer med praktiseringen av regelverket. Dette gir verdifull kunnskap for forståelsen av hvorledes regelverket fungerer og eventuelle endringsbehov.

Nedenfor skal det redegjøres for den statistikk som finnes over tvangsbruk, de viktigste funn fra Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med henholdsvis barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien, målingen av kvalitet i det psykiske helsevernet basert på kvalitetsindikatorer, evalueringen av kontrollkommisjonsordningen og enkelte andre pågående forskningsprosjekter som er ledd i Norges Forskningsråds (NFR) evaluering av Opptrappingsplanen.

4.2 Landsomfattende tilsyn med helsetjenester til barn og unge med psykiske problemer i 2002

På oppdrag fra Statens helsetilsyn gjennomførte helsetilsynene i fylkene i 2002 et landsomfattende tilsyn med helsetjenester til barn og unge med psykiske problemer, rapport 4/2003. Tilsynet ble gjennomført i 83 kommuner og 41 barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker.

Mens man ved tilsynet med kommunene hadde et særlig fokus på helsestasjons- og skolehelsetjenestens samarbeid med fastlegene, andre kommunale etater og poliklinikkene, så man i tilsynet med poliklinikkene særlig på ivaretakelsen av sentrale pasientrettigheter som retten til vurdering og prioritering. I tillegg til dette undersøkte man ivaretakelsen av plikten til å utarbeide individuelle planer og poliklinikkenes tilretteleggelse i forhold til helsepersonellets veiledningsplikt overfor kommunehelsetjenesten som en sentral forutsetning for samarbeid på tvers av tjenestenivåene.

Blant de viktigste avvik som ble påpekt i tilsynsrapporten var manglende legeundersøkelse, sviktende samarbeid og en nærmest total mangel med hensyn til utarbeidelse av individuelle planer.

4.3 Landsomfattende tilsyn med helsetjenester til voksne med psykiske problemer

På oppdrag fra Statens helsetilsyn ble det i 2003 gjennomført et landsomfattende tilsyn med spesialisthelsetjenestens tilbud til voksne med psykiske problemer, rapport 4/2004 fra Statens helsetilsyn. Helsetilsynet i fylkene gjennomførte tilsyn ved to enheter hver; ett ved en akuttavdeling eller post og ett ved et distriktspsykiatrisk senter (DPS) med poliklinikk og døgnavdeling.

I likhet med det landsomfattende tilsynet med helsetjenesten til barn og unge med psykiske problemer, satte også dette tilsynet fokus på spørsmål vedrørende samhandling og kommunikasjon mellom tjenestenivåene. Viktige spørsmål i tilsynet var om samarbeidet mellom akuttavdelinger og distriktspsykiatriske sentra (DPS) fungerte slik at pasientene fikk et helhetlig tilbud. I den forbindelse ble det også sett på om virksomhetene medvirket til å sikre at pasientene fikk innfridd sin rett til individuell plan og om veiledningsplikten overfor kommunehelsetjenesten ble ivaretatt. Om virksomhetene vurderte og prioriterte de alvorligst syke pasientene og om de sikret nødvendig kompetanse var andre viktige spørsmål.

I halvparten av virksomhetene avdekket tilsynet mangler knyttet til oppgavefordeling og samhandling mellom akuttavdelinger og DPS. Utarbeidelsen av individuelle planer, som er et verktøy for å ivareta samhandlingen, viste seg også ved dette tilsynet å være svært mangelfull.

Det ble videre avdekket at mange av virksomhetene ikke etterlevde lovens krav om retten til vurdering, jf. pasientrettighetslovens § 2-2. Manglende tilbakemeldinger kunne tilsi at pasienten ikke var vurdert opp mot lovens prioriteringskrav i tilknytning til retten til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetslovens § 2-1.

Helsetilsynet konstaterte også manglende kunnskap om regelverket blant personell i det psykiske helsevernet. På rapportens side 4 uttales:

«Helsetilsynet konstaterer at det i det psykiske helsevernet både er for dårlig kjennskap til og for dårlig forståelse for deler av regelverket. Spesielt synes nyere bestemmelser, blant annet om pasientrettighetene, ikke å være implementert. Det er behov for bred opplæring og bevisstgjøring om hvilke lover som gjelder for at pasienten skal sikres de tilbudene de har rett til.»

4.4 Omfang av tvangsbruk

4.4.1 Innledning

Det er av vesentlig betydning å ha best mulig oversikt over den tvangsbruk som til enhver tid benyttes. Slik vil man blant annet kunne føre kontroll med om regelverket fungerer som forutsatt. Nedenfor gis en redegjørelse for de hovedfunn som er gjort ved kartlegging av tvangsbruk i Norge etter at gjeldende psykisk helsevernlov trådte i kraft. Fremstillingen er basert på utkast til Handlingsplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang fra Sosial- og helsedirektoratet. I handlingsplanen gis det ytterligere informasjon om statistikken på bruk av tvang, og det foreslås en rekke tiltak for å begrense tvangsbruken.

4.4.2 Omfang av tvang og frivillighet ved innleggelse

I Norge har man frem til i dag brukt andel tvungen innskriving ved enkeltinstitusjoner som en nasjonal kvalitetsindikator. Dette er noe både brukere og fagfolk er misfornøyde med, da det kan gi misvisende tall. Det arbeides nå med å finne frem til en eller flere indikatorer vedrørende tvangsbruk som gir mer mening både for fagfolk og brukere, for eksempel antall tvangsinnleggelser i forhold til folketallet i opptaksområdet.

Tvangsinnleggelser skjer i det alt vesentlige ved sykehusene. I 2003 ble 36 prosent av sykehusinnleggelsene fra eget bosted henvist til tvungen undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern. Dette representerte en nedgang på to prosentpoeng i forhold til 2002. Etter at henvisningen til sykehus var vurdert av faglig ansvarlig ble 28 prosent av innleggelsene gjort i form av tvungent psykisk helsevern i 2003. Dette representerte en nedgang på fire prosentpoeng fra 2002. Nedgangen skyldes ikke en nasjonal trend, men en markert nedgang i vedtak om tvungen undersøkelse ved to sykehus i Helse Øst RHF (Bjørngaard & Hatling 2005).

For andre døgninstitusjoner godkjent for tvangsinnleggelser, hovedsakelig distriktspsykiatriske sentre, var syv prosent av innleggelsene fra eget bosted henvist til tvungen undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern. Etter at henvisningen var vurdert av faglig ansvarlig var andelen omtrent uendret (Bjørngaard & Hatling 2005).

Når alle institusjoner godkjent for bruk av tvang ses under ett var omfanget av henvisninger til tvungen undersøkelse/tvungent psykisk helsevern cirka 33 prosent av alle innleggelser i 2003. Om lag 25 prosent av de samlede henvisninger endte med vedtak om observasjon eller tvungent psykisk helsevern.

Det knytter seg stor usikkerhet til dataenes representativitet. I 2003 var kun 73 prosent av aktiviteten i det psykiske helsevernet dekket av pasientdata med opplysninger om tvang og frivillighet ved innleggelse (Bjørngaard & Hatling 2005).

Det er påvist betydelig og vedvarende variasjon mellom norske sykehus og fylker i andelen tvangsinnleggelser (Hatling 2002). I følge en rapport fra Samdata Psykisk helsevern (Hagen 2003) varierte den befolkningsbaserte raten for innleggelser på tvang i 2002 (målt etter faglig ansvarliges vedtak) fra 39,4 per 10 000 innbyggere over 18 år i Østfold til 8,0 i Sør-Trøndelag. At det er stor geografisk variasjon bekreftes også av rapport 4/2006 Bruk av tvang i psykisk helsevern fra Helsetilsynet.

En rekke faktorer gjør det vanskelig å sammenlikne bruk av tvang mellom ulike land. Dette gjelder blant annet av forskjeller i lovverk, offentlig statistikk, geografiske forhold samt organisering og utbyggingsgrad av helse- og sosialtjenestene. Med dette forbeholdet kan det se ut som om Norge i internasjonal sammenheng har høy andel tvangsinnleggelser i forhold til innleggelser totalt, og også høye befolkningsbaserte rater av tvangsinnleggelser (Hatling 2002). De forsøk som er gjort på å sammenlikne de nordiske landene tyder på at det er til dels store forskjeller når det gjelder bruken av tvungent psykisk helsevern. De befolkningsbaserte innleggelsesratene varierer fra 29 per 100 000 innbyggere i Danmark til 195 per 100 000 innbyggere i Norge (Høyer, Kjellin, Engberg, Kaltiala-Heino, Nilstun, Sigurjonsdottir og Syse 2002). Island og Danmark ligger klart lavest, mens Norge og Finland ligger høyest. Både i Danmark og Sverige er det imidlertid mulig å konvertere frivillig innlagte til tvungent psykisk helsevern, noe som ikke er mulig i Norge. Det har derfor blitt hevdet at statistikken ikke gir et riktig bilde av den reelle bruken av tvungent psykisk helsevern.

4.4.3 Tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold

Det finnes i dag ingen komplett nasjonal oversikt over omfanget av bruken av observasjon og tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold; I 2002 hadde man pasientdata av tilfredsstillende kvalitet for kun 64 prosent av utskrivningene fra døgninstitusjoner godkjent for bruk av tvungent psykisk helsevern. For poliklinikker godkjent for tvungent psykisk helsevern forelå det tilfredsstillende pasientdata for kun 54 prosent av konsultasjonene i 2002 (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004a).

Tallene viser at i 2002 ble 1075 pasienter utskrevet fra døgnavdelinger til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, og 54 personer til tvungen observasjon uten døgnopphold. I følge SINTEF Helse tilsvarer dette mellom 1600 og 1700 overføringer når det justeres for manglende eller mangelfulle pasientdata. Pasientdata fra poliklinikkene fanger imidlertid opp bare en brøkdel av disse: i 2002 er det kun registrert 58 behandlingsserier innskrevet til tvungent psykisk helsevern. Justert for mangelfulle pasientdata og manglende registrering av innskrivningsparagraf blir antallet likevel godt under 200 (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004a).

Pasienter som skrives ut til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold synes å ha noen særlige kjennetegn. Det er en høyere andel menn blant døgnpasienter utskrevet til tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (54 prosent) enn blant øvrige pasienter utskrevet fra døgnopphold (46 prosent). Pasientene er gjennomgående mer «middelaldrende» enn øvrige pasientgrupper, med et tyngdepunkt i aldersgruppen 30-49 år. Den helt dominante diagnosen er schizofreniene, med 86 prosent av pasienttallet (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004a).

4.4.4 Tvangsmidler

Tvangsmidler er tiltak som kan brukes i nødrettsliknende tilfeller der pasienten har en utagerende og ukontrollert atferd. Tvangsmidler kan ikke brukes i (tvangs)behandlingsøyemed i det psykiske helsevernet.

4.4.4.1 Mekaniske tvangsmidler

Mekaniske tvangsmidler blir nærmest utelukkende anvendt ved de psykiatriske sykehusene. Det er en stor spredning i omfanget av bruken av dette tvangsmiddelet mellom sykehusene. I perioden 2001-2003 har det skjedd en økning i antall ganger mekaniske tvangsmidler ble brukt, men en nedgang i antall timer. Dette tvangsmiddelet ble benyttet overfor noen flere pasienter i 2003 enn i 2001. Dette innebærer at omfanget av bruken ovenfor den enkelte pasient har gått ned. Dette gjelder også innenfor den gruppen som ble underlagt dette tvangsmidlet lengst (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004b).

Det har skjedd en økning i antall ganger og timer mekaniske tvangsmidler ble benyttet ved DPS i perioden 2001-2003, men bruken er begrenset til to DPS. Mekaniske tvangsmidler ble også benyttet overfor noen flere pasienter ved DPS’ene i 2001 enn i 2003 (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004b).

4.4.4.2 Enkeltstående bruk av korttidsvirkende legemidler

Det finnes per i dag ikke publiserte undersøkelser om utviklingen over tid når det gjelder omfanget av korttidsvirkende legemidler som tvangsmiddel i norsk psykisk helsevern (Hatling, Ådnanes & Bjørngaard 2002). Som en del av evalueringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse har imidlertid SINTEF Helse foretatt egne kartlegginger av bruken av tvangsmidler i det psykiske helsevernet, herunder korttidsvirkende legemidler, både i 2001 og 2003 (Hatling, Ådnanes & Bjørngaard 2002; Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004).

Kartleggingen for 2003 viser at det i perioden 2001-2003 har skjedd en tilnærmet halvering i antall ganger korttidsvirkende legemidler ble benyttet. Samtidig var antallet pasienter det ble benyttet overfor tilnærmet uendret. Omfanget av bruken overfor den enkelte pasient har dermed gått ned i denne perioden.

Det har samtidig skjedd en viss økning i bruken av korttidsvirkende legemidler ved DPS både med hensyn til antall ganger og pasienter. Bruken var imidlertid begrenset til to institusjoner.

Kartleggingen fra SINTEF Helse viser at det er institusjonsvise variasjoner også når det gjelder bruken av korttidsvirkende legemidler. En lav korrelasjonskoeffisient fra 2001 til 2003 kan imidlertid tyde på at variasjonene er knyttet til enkeltpasienter snarere enn til praksis ved institusjonene (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004).

4.4.4.3 Isolering

Isolering vil si kortvarig anbringelse bak avlåst dør uten personale til stede. Bruken av isolering var stabil i perioden 1980-1990, med en sterk nedgang i timetallet i siste del av perioden. Isolering er den minst anvendte tvangsmiddelformen. Det kan synes som at praksis gradvis har gått over fra isolering til skjerming (Hatling, Ådnanes & Bjørngaard 2002).

Kartlegginger av bruken av tvangsmidler i psykisk helsevern i 2001 og 2003 viser at bruken av isolering er begrenset til noen psykiatriske sykehus. Ingen distriktspsykiatriske senter benyttet dette tvangsmiddelet verken i 2001 eller i 2003.

I perioden 2001-2003 har det skjedd en sterk nedgang i antall ganger og timer isolering ble benyttet, samtidig som det har skjedd en svak økning i antallet pasienter det ble benyttet ovenfor. Omfanget av bruken overfor den enkelte pasient synes dermed å ha gått ned. Dette gjelder også innenfor den gruppen som ble hyppigst utsatt for isolering (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004 b).

Isolering ble benyttet ved 14 sykehus i 2003, men kun tre sykehus hadde et visst omfang. To av disse sykehusene har hatt en vesentlig reduksjon i antall ganger og timer isolasjon ble benyttet. Det tredje sykehuset har hatt en vesentlig reduksjon i antall timer (Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004 b).

4.4.4.4 Betydningen av faglig og kulturelt ståsted for bruk av tvangsmidler

Hvilke tvangsmidler som anvendes kan til en viss grad være kulturelt betinget, både for den enkelte institusjon og for det enkelte land. I Norge og Sverige anvendes i hovedsak mekaniske tvangsmidler, mens isolasjon anses som et lite egnet virkemiddel både ut fra faglige og menneskelige hensyn. I England oppfattes imidlertid beltebruk som en «arv fra middelalderen», og det foretrekkes derfor å benytte isolasjon (Hatling 2002).

Forskning har også vist at det finnes kjønns- og utdanningsforskjeller blant personalet i forhold til bruken av tvangsmidler, hvor de med høy utdanning tenderer til å mene at tvangsmidler anvendes for mye (Hatling 2002).

4.4.5 Tvangsbehandling

Opplysninger om vedtak om tvangsbehandling blir i liten grad rapportert videre til Norsk Pasientregister (NPR), og det foreligger derfor ikke løpende nasjonal statistikk på omfanget av tvangsbehandling.

Tall fra pasienttellingen den 20. november 2003 viser at det var truffet vedtak om tvangsbehandling overfor totalt 388 av pasienter under tvungent psykisk helsevern i døgninstitusjoner, jf. rapport 4/2006 Bruk av tvang i psykisk helsevern fra Statens helsetilsyn s. 64. Dette utgjør cirka 39 prosent av pasientene som var under tvungent psykisk helsevern denne dagen. Cirka 30 prosent av pasientene ble tvangsbehandlet med legemidler, eventuelt i kombinasjon med annen tvangsbehandling. Om lag 9 prosent av pasientene ble tvangsbehandlet kun med andre behandlingsmidler enn farmakologiske legemidler.

4.4.6 Skjerming

Som en del av kartleggingene av bruken av tvangsmidler i det psykiske helsevernet har SINTEF Helse også kartlagt bruken av skjerming både i 2001 og 2003 (Hatling, Ådnanes & Bjørngaard 2002; Pedersen, Hatling & Bjørngaard 2004 b). Den siste kartleggingen viser at det i perioden 2001-2003 har skjedd en sterk økning i bruken av skjerming over 48 timer, målt både i antall vedtak (65 prosent) og antall pasienter som har blitt berørt (72 prosent). Akuttavdelingene, langtidsavdelingene og sterkavdelingene var de største brukerne. Det er en viss grad av institusjonsvise forskjeller i bruken av skjerming over 48 timer. Sykehus med hyppige skjermingsvedtak i 2001 hadde det også i 2003.

Økningen i bruken av skjerming over 48 timer i perioden har vært sterk i perioden 2001-2003. Noe av dette kan skyldes økt registrering og ikke nødvendigvis økt bruk. Kartleggingen i 2001 falt sammen med innføringen av gjeldende psykisk helsevernlov, hvor kravet om registrering av skjerming over 48 timer ble innført. I følge SINTEF Helse kan økningen imidlertid også være knyttet til nedgangen i bruken av tvangsmidler, det vil si korttidsvirkende legemidler og isolasjon.

Når det gjelder skjerming under 48 timer er det ikke stilt krav til vedtaksfesting. Institusjonene kunne derfor ikke fremlegge oversikt over bruken av skjerming under 48 timer, verken i 2001 eller 2003.

4.5 Rapport 4/2006 fra Statens Helsetilsyn

I rapport 4/2006 Bruk av tvang i psykisk helsevern er det redegjort for en deskriptiv analyse av data om tvang fra pasienttellingene for døgnpasienter og pasienter på poliklinikk i det psykiske helsevernet. Tellingene ble foretatt 20. november 2003 (døgnpasienter) og to uker høsten 2004 (poliklinikkpasienter).

SINTEF- rapporten som er inntatt i Helsetilsynets rapport tyder på at bruk av tvang er nært knyttet til fattigdomsproblematikk og bostedsløshet. Mer enn 40 prosent av pasientene under tvungent psykisk helsevern med døgnopphold hadde ikke egen bolig. De pasientene det ble brukt tvang hadde også dårligere økonomi, lavere utdanning og svakere sosial tilknytning enn de pasientene som ble behandlet frivillig.

I tillegg bekrefter undersøkelsen store geografiske forskjeller i bruken av tvang. Både mellom helseforetakene og til dels også mellom helseregionene er forskjellene store.

4.6 Måling av kvalitet i det psykiske helsevernet

Som ledd i systemet med nasjonale kvalitetsindikatorer for spesialisthelsetjenesten som startet opp i 2003, er det frem til 2005 tatt i bruk nasjonale kvalitetsindikatorer innen psykisk helsevern. Noen indikatorer er felles for psykisk helsevern og somatikk (epikrisetid, korridorpasienter og pasienterfaringsundersøkelser).

Spesifikke indikatorer for det psykiske helsevernet er andel pasienter innlagt etter paragraf til tvungen undersøkelse eller opphold i psykiatrisk institusjon, ventetid til første konsultasjon, andel som har fått diagnose i diagnosesystemet som benyttes i barne- og ungdomspsykiatrien, varighet av ubehandlet psykose, andel med ADHD eller schizofreni som har fått utarbeidet individuell plan og fastlegers erfaringer/tilfredshet med de distrikts psykiatriske sentra. Data og resultater publiseres på nettstedet for Fritt sykehusvalg Norge, www.sykehusvalg.no. Rapportering av data og datakvaliteten er god innen barne- og ungdomspsykiatrien, mens enkelte institusjoner innen voksenpsykiatrien har hatt problemer med å levere data for alle indikatorene.

4.7 Evaluering av kontrollkommisjonsordningen

Ved behandling av statsbudsjettet for 2002 vedtok Stortinget å be Regjeringen om å foreta en evaluering av kontrollkommisjonene i psykisk helsevern ut fra målsettingen om at disse samlet skal fungere bedre enn i dag. I Innst.S. nr. 11 (2001–2002) står det:

«Komiteen merker seg at det i St.prp. nr. 1 (2001-2002) er angitt at enkelte kontrollkommisjoner ikke har fungert tilfredstillene. Komiteen merker seg departementets forventning om at en ny lov om psykisk helsevern kan bidra til å skape en øket bevissthet om hvordan kontrollkommisjonene skal arbeide. Med bakgrunn i det viktige rettsvernet kontrollkommisjonene skal representere for personer med psykiske lidelser, vil komiteen likevel be om en evaluering av kontrollkommisjonenes arbeid, ut fra målsettingen om at deres arbeid kvalitetssikres, og at rettsvernet til pasienter med psykiske lidelser dermed styrkes.

Komiteen fremmer følgende forslag: »Stortinget ber Regjeringen om å foreta en evaluering av kontrollkommisjonene i psykisk helsevern ut fra målsetningen om at disse samlet skal fungere bedre enn i dag, og legge fram saken for Stortinget på egnet måte.»

Helse- og omsorgsdepartementet delegerte oppgaven med å foreta evalueringen til Sosial- og helsedirektoratet.

De viktigste tema for evalueringen var:

  • Kvaliteten på kommisjonenes begrunnelser i klage- og etterprøvingssaker

  • Kommisjonenes overholdelse av saksbehandlingsregler, m.m

  • Lik og ulik praksis blant kommisjonene når det gjelder utøvelse av forskjellige arbeidsoppgaver og når det gjelder rettsforståelse

  • Likheter og forskjeller mellom kommisjonene når det gjelder statistiske frekvenser av ulike slag (for eksempel prosent formelt fattede vedtak av mottatte klagesaker, prosent klagesaker hvor vernet blir opphevet før det ble fattet et formelt vedtak, medholdsprosent av formelt fattede vedtak, m.m.)

  • Kommisjonenes egne erfaringer og opplevde utfordringer i forhold til å fungere godt. (for eksempel rammebetingelser som lovverk og arbeidsbelastning, etc.)

Direktoratet foretok evalueringen på bakgrunn av følgende kildemateriale:

  • Data fra årsrapportskjema fra kommisjonene for 2003

  • En gjennomgang og vurdering av et utvalg klage- og etterprøvingssaker som kontrollkommisjonene har avgjort i 2003

  • Utfylte spørreskjema mottatt fra alle 57 kontrollkommisjoner

Evalueringen har vist at kontrollkommisjonene i hovedsak synes å ivareta sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, og at viktige rettssikkerhetsgarantier for pasienten overholdes, se St.prp. nr. 1 (2005-2006) kap. 0742.

Det er imidlertid også påvist funn som viser at kontrollkommisjonene samlet ikke fullt ut fungerer tilfredsstillende på alle områder, og at det er rom for forbedringer. Blant de viktigste funn kan nevnes:

  • kvaliteten på selve vedtaket i klage- eller etterprøvingssaker varierte

  • det var stor variasjon i forhold til i hvilken grad vilkåret i psykisk helsevernloven § 3-2 ble vurdert

  • det var ulik forståelse av hva som er vurderingstema i klager på overføring etter psykisk helsevernloven § 4-10, noe som medførte ulik praksis blant kommisjonene

  • kommisjonene synes generelt å legge mindre arbeid i behandling av klager etter psykisk helsevernloven kap. 4. Nesten halvparten av gjennomgåtte vedtak om skjerming etter lovens § 4-3 ble vurdert som mangelfulle.

  • det var ulik praksis ved etterprøvning av vedtak uten klage, blant annet med hensyn til hvilke formelle feil som førte til opphevelse av vedtak etter dokumentkontroll

  • ulik praksis i forhold til kontrollkommisjonenes kontroll med pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold

4.8 Norges Forskningsråds evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse

På oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet har Norges Forskningsråd satt i gang 15 evalueringsprosjekter i forbindelse med evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk helse. De fleste prosjekter hadde sin start høsten 2001 og noen i løpet av 2002. Ingen av de 15 prosjektene er ferdigstilte, men forventes ferdigstilt i perioden 2006- 2008. Prosjektene omhandler blant annet Opptrappingsplanens betydning for:

  • bruk av tvang

  • tilgjengelighet til psykisk helsevern for barn og unge

  • brukermedvirkning

  • kompetanseutviklings- og kompetansehevingstiltak

5 Høring

5.1 Høringsnotat

Helse- og omsorgsdepartementet nedsatte en referansegruppe i forbindelse med utarbeidelsen av høringsnotatet. Referansegruppen besto av Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri, Mental Helse Norge, Voksne for barn, Den norske lægeforening, Norsk Psykologforening, kontrollkommisjonene, Sosial- og helsedirektoratet og Statens helsetilsyn. Referansegruppen var rådgivende overfor Helse- og omsorgsdepartementet.

Høringsnotat med forslag til endringer i psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven ble sendt på offentlig høring 13. juni 2005 med frist for innspill til 16. september samme år. Se vedlegg for oversikt over høringsinstanser.

Departementet har mottatt 98 høringssvar. 16 av disse har ikke merknader.

Et hovedinntrykk er at høringsinstansene mener det er nødvendig å foreta endringer i psykisk helsevernloven. Høringsinstansene synes i hovedsak å mene at endringsforslagene er relevante. Dette gjelder særlig spørsmålene om forholdet til pasientrettighetsloven og omredigering og forenkling av lovens kapittel 3 som det gis bred tilslutning til.

5.2 Spørsmål som ble drøftet i høringsnotatet som ikke innebærer forslag til lovendringer

5.2.1 Videre utvikling av regelverk om tvang på helse- og sosialområdet

I høringsnotatet ble det foretatt enkelte prinsipielle drøftinger knyttet til psykisk helsevernlovens virkeområde og forholdet til andre regelverk om bruk av tvang på helse- og sosialområdet. Det ble særlig pekt på behovet for ytterligere regelverksutvikling når det gjaldt forholdet mellom psykisk helsevernlovens bestemmelser og regelverket etter sosialtjenesteloven i forhold til institusjonsplassering av rusmiddelmisbrukere. Departementet uttalte videre:

Hvorvidt det er behov for en enda bredere og mer overordnet vurdering av tvangsreguleringen på helse- og sosialområdet, for eksempel gjennom et utvalgsarbeide, vil departementet ta stilling til bl.a. på grunnlag av innspill i høringsrunden. Det bes derfor særlig om innspill fra høringsinstansene på eksempler hvor gjeldende tvangslovgivning innebærer ubegrunnet forskjellsbehandling av like tilfeller, strukturelle hindringer for samhandling mellom ulike tjenester, «lovtomme rom» eller andre forhold som kan tale for at det gjøres overordnede vurderinger av regelverket.

En rekke høringsinstanser uttaler seg om dette spørsmålet. Flere høringsinstanser mener det er behov for en overordnet vurdering av de ulike regelverk om bruk av tvang på helse- og sosialområdet.

Enkelte høringsinstanser påpeker også behovet for en nærmere vurdering av kriteriene for etablering av tvangstiltak, både i det psykiske helsevernet, og etter sosialtjenesteloven og barnevernloven.

Flere høringsinstanser påpeker særlig behovet for å se på samordning av regelverket når det gjelder psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbrukere.

Høringsuttalelsene er ikke entydige på hvordan regelverksutviklingen bør følges opp i tiden som kommer. Behov for å foreta en gjennomgang av bestemmelsene om gjennomføring av institusjonsopphold, herunder grensene for integritetskrenkende tiltak synes det å være stor samstemmighet om. Høringsrunden har gitt viktige innspill til regelverksutvikling på området og departementet vil vurdere hvordan dette bør følges opp på egnet måte.

5.2.2 Kontrollkommisjonenes overprøvingskompetanse

I høringsnotatet behandlet departementet spørsmålet om kontrollkommisjonenes overprøvingskompetanse. Dette gjaldt spørsmålet om hvilken konsekvens det skulle ha for utfallet av en klagesak i kontrollkommisjonen at det var begått feil under etableringen eller opprettholdelsen av tvungent psykisk helsevern.

Etter departementets vurdering var det særlige hensyn som talte for at kontrollkommisjonene, i noe større grad enn domstolene, burde la alvorligere saksbehandlingsfeil få konsekvenser for opprettholdelsen av det tvungne vernet. Det ble blant annet trukket frem hensynet til kontrollkommisjonenes tillit som uavhengig overprøvingsorgan, noe som kan tilsi at de ikke bør «reparere» enhver prosessuell feil begått i forbindelse med etableringen av det tvungne vernet. Kontrollkommisjonenes organisering og funksjon nær institusjonen innebærer en risiko for at de utenfra kan anses å være for å være en del av institusjonen og «tvangsapparatet», og at de derfor kan ha sammenfallende interesser. Endelig ble det også lagt vekt på at kontrollkommisjonenes prøving er den første domstollignende prøving som skjer etter at faglig ansvarlig har truffet etableringsvedtaket. Dette tilsier at kontrollkommisjonene bør være nøye med å føre kontroll med at saksbehandlingen er korrekt.

Få av høringsinstansene kommenterer dette forslaget. Enkelte høringsinstanser, herunder Regjeringsadvokaten, kontrollkommisjonen for Diakonhjemmets sykehus og kontrollkommisjon I for Ullevål Universitetssykehus er skeptiske til en slik lovendring. De mener en bestemmelse som foreslått ikke ville innebære noen presisering eller endring av rettstilstanden.

Etter en fornyet vurdering har departementet i tråd med disse høringsinstansenes vurdering funnet at det ikke er behov for lovendring. Departementet vil likevel understreke de særskilte hensyn som gjør seg gjeldende for spørsmålet om hvorledes kontrollkommisjonene skal bedømme saksbehandlingsfeil i forbindelse med klagesaksbehandling.

5.2.3 Spørsmålet om opphevelse av forbudet mot bruk av mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år.

5.2.3.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Etter psykisk helsevernloven § 4-8 kan ikke mekaniske tvangsmidler og isolering brukes overfor barn og unge under 16 år. Det er med andre ord bare korttidsvirkende beroligende legemidler som kan brukes overfor denne gruppen. Bakgrunnen for dette forbudet var faglige anbefalinger fra Statens helsetilsyn, se Ot.prp. nr. 11 (1998 -99) punkt 8.8.4.6.

I følge et innspill Helse- og omsorgsdepartementet fikk fra Sosial- og helsedirektoratet i forbindelse med utarbeiding av høringsnotatet, kunne forbudet virke mot sin hensikt. Det ble vist til at det i enkelte tilfeller kunne iverksettes tiltak som ble opplevd mer inngripende for den det gjaldt enn isolering og mekaniske tvangsmidler. Direktoratet hadde erfart at fastholding ofte blir benyttet for å få kontroll over akutte nødsituasjoner i barne- og ungdomspsykiatrien. Fastholding er ikke regnet som så inngripende at det er regulert som tvangsmiddel etter gjeldende rett. I følge Sosial- og helsedirektoratet kan imidlertid fastholding oppleves vel så inngripende som mekaniske tvangsmidler for eksempel av barn som har vært utsatt for fysiske overgrep.

Etter forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon av 12. desember 2002 § 13, er bruk av kortvarig fastholding i barnevernet tillatt når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens omsorgsansvar.

5.2.3.2 Høringsutkastet

I høringsutkastet fant ikke departementet tilstrekkelig grunnlag for å foreslå forbudet opphevet. Likevel ble innspillene fra direktoratet vurdert som så viktige at det var grunnlag for å gjøre spørsmålet til et tema i høringsrunden, samtidig som Sosial- og helsedirektoratet ble gitt i oppdrag å foreta nærmere undersøkelser av behovet for å kunne benytte mekaniske tvangsmidler overfor denne pasientgruppen. Departementet reiste et åpent spørsmål til høringsinstansene om hvorvidt forbudet burde opprettholdes. Det ble videre bedt om høringsinstansenes syn på om fastholding burde lovreguleres.

5.2.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsrunden viste at det var svært delte oppfatninger av behovet for å oppheve det gjeldende forbudet mot mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år. Av de om lag 20 høringsinstansene som uttalte seg var omtrent halvparten klart for oppheving av forbudet, mens den andre halvparten enten stilte seg spørrende eller markerte klar motstand. De som ønsket forbudet opphevet var i hovedsak fagfolk i barne- og ungdomspsykiatrien, mens bruker- og pårørendeorganisasjonene gjennomgående mente at forbudet burde opprettholdes. Voksne for Barn uttaler:

«Voksne for Barn er sterkt imot at dette forbudet oppheves, og viser til at bruk av mekaniske tvangsmidler vil fremstå som skremmende og ydmykende, og vil kunne virke traumatiserende for barn. Dette er dokumentert gjennom høringer med barn som er i behandling og har opplevd slike situasjoner.»

Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo uttaler:

«Det er vår erfaring at det ikke er nødvendig med mekaniske tvangsmidler for denne gruppen. Med kompetent bruk av fastholding og skjerming er mekaniske tvangsmidler unødvendig. Vi ser godt faren for at fastholding og skjerming kan oppleves vel så traumatiserende som bruk av mekaniske tvangsmidler, men det må tilligge ansvarlig institusjonseier å kvalitetssikre kompetansen på dette slik at traumatiserende opplevelser unngås.»

Barneombudet uttaler at de ikke har grunnlag for å uttale seg om det bør åpnes for at mekaniske tvangsmidler skal kunne benyttes overfor barn under 16 år. Barneombudet uttaler videre:

«Ombudet mener imidlertid at det er fornuftig at det ses nærmere på hvilke virkninger lovendringen har fått og om det er til det beste for barna å opprettholde forbudet. Det er i den sammenheng viktig at myndighetene går ordentlig inn i problemstillingen og bl.a. ser på relevant forskning på området. Det er også viktig at man i evalueringen får fram barns erfaringer fra både før og etter lovendringen.»

Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening er derimot for en oppheving av forbudet. Foreningen uttaler:

«I dag åpner loven for bruk av medikamenter på unge under 16 år dette er langt mer utrygt. Medikamenter som brukes har vi relativt liten erfaring med brukt på ungdom, både når det gjelder dose og virkning/ bivirkning. Ungdom har selv gitt sterkt uttrykk for at de ikke vil sløves/ dopes ned men heller vil roes i belter. De har gitt uttrykk for at det er lettere å gjenvinne en kontroll når belter brukes og det gradvis slippes opp til forskjell fra medikamenter som gjerne henger lenge igjen i kroppen.»

5.2.3.4 Vurdering foretatt av Sosial- og helsedirektoratet på oppdrag fra departementet

Sosial- og helsedirektoratet har ved brev av 1. november 2005 gitt innspill til vurderingene i samsvar med et oppdrag som ble gitt av departementet, og som også er omtalt i høringsnotatet. Departementet hadde bedt direktoratet foreta en systematisk innhenting av erfaringer og synspunkter på forbudet mot bruk av tvangsmidler, samt praksis med hensyn til fastholding overfor barn under 16 år.

Som ledd i dette oppdraget ba direktoratet Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten om utrede om det fantes studier som har tatt for seg denne problemstillingen.

Kunnskapssenterets konklusjon etter redegjørelse for den forskning som finnes på området er følgende:

«Med et totalt fravær av kontrollerte studier kan vi slå fast at effekt og skadevirkninger ved bruk av tvangsmidler er ukjent. Den relative effekten av forskjellige typer tvangsmidler, som isolering, fastholding og mekaniske tvangsmidler er heller ikke kjent. Resultater fra kvalitative studier støtter imidlertid de etiske betenkelighetene ved tvangsmiddelbruk. En eventuell endring av lover eller praksis bør skje innenfor rammen av et forskningsprosjekt med randomisert kontrollert design.»

I tillegg til dette kunnskapssøket innhentet Sosial- og helsedirektoratet synspunkter fra fagmiljøene gjennom en egen spørreundersøkelse og hadde høringsmøter med Barneombudet og organisasjonene Voksne for Barn, Mental Helse Norge, We Shall Overcome og Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri . Sosial- og helsedirektoratet konkluderte på bakgrunn av dette arbeidet slik:

«Sosial- og helsedirektoratet finner på bakgrunn av ovennevnte tilbakemeldinger ikke grunnlag for å tilråde en opphevelse av psykisk helsevernlovens forbud mot bruk av mekaniske tvangsmidler overfor barn og unge (phvl. § 4-8 tredje ledd) på dette tidspunkt. Vi ser ikke bort fra at bruk av mekaniske tvangsmidler kan være et egnet handlingsalternativ i enkeltsituasjoner, men mener at en eventuell lovendring må forutsette et at dette kan begrunnes i et solid kunnskapsgrunnlag. Dette er ikke tilfelle i dag.»

5.2.3.5 Departementets vurdering

På grunnlag av både innspill i høringsrunden, samt de vurderinger som har kommet fram gjennom Sosial- og helsedirektoratets arbeid med problemstillingen, finner departementet det godtgjort at det ut fra den kunnskap som foreligger i dag ikke bør foretas endringer i gjeldende forbud mot mekaniske tvangsmidler overfor barn under 16 år. Ikke bare fra bruker- og pårørendeorganisasjoner, men også fra enkelte barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner og fagmiljøer, har det kommet frem at akutte situasjoner kan håndteres uten bruk av mekaniske tvangsmidler. Utvikling av personalets kompetanse har vært pekt på som et viktig virkemiddel for å unngå traumatiserende opplevelser for barnet.

De innspill som har kommet i forbindelse med høringsrunden og direktoratets arbeid viser at de faglige oppfatninger på området spriker. Etter departementets vurdering tilsier dette at det er behov for ytterligere fokus på disse problemstillingene i tiden som kommer. Formålet med et slikt arbeid må være å få større grad av faglig konsensus og kunnskap om metoder som forebygger behovet for tvangsmidler.

Til toppen
Til dokumentets forside