Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 69 (2008-2009): Om lov om endringer i barnevernloven

Til innholdsfortegnelse

6 Lovfesting av individuell plan i barnevernet

6.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det særlig tjenestene innenfor helse- og sosiallovgivningen som har plikt til å utarbeide individuell plan. Etter dagens lovgivning er individuell plan lovfestet i sosialtjenesteloven § 4-3 a, pasientrettighetsloven § 2-5, spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, kommunehelsetjenesteloven § 6-2 a og i psykisk helsevernloven § 4-1.

Hovedformålet med en individuell plan er å sikre personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud, herunder å sikre at det til en hver tid er en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av tjenestemottakeren. Mange brukere har behov for tjenester fra ulike etater, sektorer og forvaltningsnivåer. Planen skal bidra til et tjenestetilbud som er tilpasset den enkeltes individuelle behov, preferanser og mål, samt bidra til en mer langsiktig og helhetlig tenkning i forhold til det konkrete behovet. Individuell plan er også et virkemiddel for å styrke samhandlingen mellom tjenestene og den som har behov for slike langvarige koordinerte tjenester, samt mellom tjenesteytere og etater innen et forvaltningsnivå eller på tvers av forvaltningsnivåene. Det skal kun utarbeides én individuell plan, og arbeidet med planen forutsetter derfor koordinering og samarbeid mellom flere tjenester.

I motsetning til etter helse- og sosiallovgivningen inneholder barnevernloven i dag ingen bestemmelse om individuell plan. I stedet inneholder barnevernloven bestemmelser om plikt for barneverntjenesten til å utarbeide tiltaksplan eller omsorgsplan for barnet.

Etter barnevernloven § 4-5 har barneverntjenesten plikt til å utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan i forbindelse med hjelpetiltak. Barneverntjenesten skal holde seg orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene, og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er behov for nye tiltak. Hovedformålet med en tiltaksplan er således å tydeliggjøre hva som er barnets særlige behov og hvordan disse behovene skal imøtekommes ved tiltak fra barnevernet. Se for øvrig kapittel 2 om plikt for barneverntjenesten til å evaluere hjelpetiltak. I tillegg skal barneverntjenesten sørge for å utarbeide tiltaksplan dersom barnet er plassert på en institusjon etter barnevernloven §§ 4-24 eller 4-26. Dette følger av barnevernloven § 4-28.

Videre skal barneverntjenesten ved omsorgsovertakelse etter § 4-15 tredje ledd allerede på vedtakstidspunktet vedta en omsorgsplan for barnet. I tilfeller der omsorgsovertakelsen varer, eller er ment å vare over lengre tid, har barneverntjenesten plikt til å utarbeide en plan for barnets framtidige omsorgssituasjon. Hovedformålet med en omsorgsplan er å gi en plan for barnets framtid når det gjelder hvor barnet skal vokse opp og hvilken relasjon og kontakt barnet skal ha med sin familie.

Planene skal blant annet inneholde formålet med tiltaket eller plasseringen og gi en plan for oppfølging og evaluering av tiltaket eller plasseringen.

Etter barnevernloven § 3-2 skal barneverntjenesten medvirke til at barnets interesser ivaretas også av andre offentlige organer, for eksempel helsestasjon, barnehage, skole, PPT, Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) og primærhelsetjenesten. Videre er barneverntjenesten pålagt en plikt til å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse barneverntjenestens oppgaver etter loven. I praksis gjennomføres slikt samarbeid ofte ved at barneverntjenesten nedsetter en ansvarsgruppe der også representanter fra andre aktuelle tjenester, institusjoner eller forvaltningsorganer kan delta. Målet med en slik ansvarsgruppe er å gi barnet et mest mulig samordnet, planlagt og koordinert tilbud.

For barn som vurderes plassert i institusjon etter en annen lov, jf. for eksempel barnevernloven § 4-14 c), skal statlig og regional barnevernmyndighet sørge for at det etableres et samarbeid mellom barneverntjenesten, regional myndighet og den aktuelle institusjonen slik at barnets totale tilbud kan koordineres, jf. barnevernloven § 5-6.

Barneverntjenesten kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer når de som har krav på taushet har samtykket. I tillegg kan barneverntjenesten gi opplysninger til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver etter barnevernloven, jf. § 6-7 tredje ledd jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Dagens regelverk tillater derfor i nokså vid utstrekning et samarbeid mellom barneverntjenesten og andre tjenesteytere eller instanser i de tilfeller det er behov for å samordne barneverntiltak med andre tjenester og tiltak barnet mottar.

6.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at individuell plan anses som et viktig og verdifullt verktøy når det skal utarbeides tiltak for barn med behov for langvarige barneverntiltak i kombinasjon med langvarige tjenester og tiltak fra andre forvaltningsorganer, etater og institusjoner.

Det ble vist til at ikke alle barn med behov for tjenester og tiltak fra ulike offentlige organer får et tilstrekkelig samordnet og helhetlig tilbud. Dette kan for eksempel gjelde barn med barneverntiltak som i tillegg har behov for tjenester fra Psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Individuell plan er et virkemiddel som vil kunne være egnet til å sikre barn med behov for tiltak fra flere tjenester helhetlig koordinert hjelp. Gjennom arbeidet med individuell plan inngår tjenestene et forpliktende samarbeid som innebærer at det i stedet for flere parallelle tiltakskjeder kan etableres én felles og helhetlig tiltakskjede for barnet.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at det først og fremst vil være barn med behov for tjenester og tilbud fra andre enn barnevernet som er i hovedmålgruppen for individuell plan.

Det ble understreket i høringsnotatet at økonomisk stønad etter barnevernloven § 4-4 tredje ledd ikke skal ytes som kompensasjon for økonomisk sosialhjelp etter sosialtjenesteloven, og at individuelle planer for familier med behov for økonomisk bistand derfor hovedsakelig vil være sosialtjenestens ansvar.

Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en selvstendig plikt for barneverntjenesten til å utarbeide individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester. Denne plikten ble i notatet begrenset til tilfeller der individuell plan anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet. Videre ble det forutsatt at plikten til å utarbeide en slik plan bare skulle gjelde etter samtykke.

Om kravet til varighet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at behovet for individuell plan bare er til stede der barn som mottar mange og omfattende tiltak fra barnevernet i tillegg har behov for langvarige tiltak fra andre tjenester, og der det er nødvendig med samordning av tiltakene. Dette kan for eksempel være barn med psykiske problemer som har behov for behandling og oppfølging over lengre tid fra Psykisk helsevern for barn og unge (BUP), barn med lærevansker som trenger tiltak etter opplæringsloven eller barn med andre langvarige eller kroniske lidelser eller plager, og hvor barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner i tillegg fyller vilkårene for tiltak fra barneverntjenesten.

For barn som kun mottar tiltak fra barnevernet over en kortere periode, la departementet til grunn at tiltaksplanene sammenholdt med barneverntjenestens plikt til å samarbeide med andre instanser, forutsettes å dekke behovet for koordinering og oppfølging av barnets hjelpetilbud. Dette ble også antatt å gjelde i forhold til barn med kortvarige barneverntiltak som i tillegg mottar tjenester og tilbud etter andre lover, samt for barn med langvarige barneverntiltak som ikke mottar tiltak fra andre instanser. Der de eksterne tiltakene er av mer langvarig eller dominerende karakter enn barneverntiltakene, la departementet videre til grunn at det måtte være opp til andre tjenester med plikt til å utarbeide individuell plan å vurdere barnets behov for en slik plan. Departementet forutsatte at disse tjenestene da vurderte behovet for å involvere barneverntjenesten i arbeidet med planen.

Departementet var i høringsnotatet tilbakeholdne med å angi bestemte tidsrammer for hva som skal anses som «langvarige» tiltak. I den forbindelse ble det vist til at dette i noen grad måtte vurderes konkret, blant annet ut fra barnets alder, hvilke type barneverntiltak som er eller skal iverksettes og på hvilket grunnlag.

Som et veiledende utgangspunkt la departementet likevel til grunn at barn med behov for tiltak etter barnevernloven av kortere varighet enn ett år, normalt ikke ville ha samme interesse eller behov for en individuell plan som barn med tiltak med varighet over ett år. Dette ble forutsatt å gjelde selv om barnet mottar tiltak eller tjenester etter andre lover. Departementet la i denne vurderingen til grunn at det i forhold til kravet om varighet også måtte tas hensyn til at det kan ta tid å utarbeide selve planen.

Om kravet til nødvendighet

Departementet understreket i høringsnotatet at omfanget av et slikt planarbeid må stå i forhold til det reelle behovet hos den aktuelle gruppen barn. Allerede etter dagens regelverk er det muligheter for å etablere systemer for et effektivt samarbeid på tvers av etater og institusjoner. Selv om et barn kan ha behov for andre tiltak og tjenester i tillegg til barneverntiltak, ble det i høringsnotatet vist til at dette ikke automatisk medfører at det vil være behov for individuell plan. Det ble i høringsnotatet vist til at det ikke er gitt at et barn som trenger spesialundervisning i matematikk eller fysikalsk behandling hos fysioterapeut har behov for at disse får informasjon om at mor mottar økonomisk stønad fra barneverntjenesten til barnets fritidsaktiviteter.

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at spørsmålet om barnet har behov for en individuell plan derfor må vurderes konkret for hvert barn. I denne sammenhengen viste departementet til at momenter i denne vurderingen vil være om de tiltakene barnet trenger er av en slik varighet og karakter at tiltakenes effekt for barnet avhenger av at tiltakene koordineres. Videre ble det vist til andre relevante momenter som hvem vedtaket retter seg mot, graden og arten av barnets problemer, barnets alder og barnets egne synspunkter.

Om ansvaret for å utarbeide planen

Departementet la i høringsnotatet til grunn at barneverntjenesten vil få hovedansvaret for å utarbeide planen der et barn som har behov for individuell plan ikke har en slik plan etter annet regelverk. Barneverntjenesten skal da utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, det eventuelle plasseringsstedet (fosterhjem, institusjon, beredskapshjem mv.) og med andre relevante samarbeidspartnere. Ansvaret for koordinering av planen vil i slike tilfeller ligge hos barneverntjenesten. I tilfeller der barnet har en individuell plan før barneverntiltaket vedtas, vil barneverntiltaket kunne inngå i planen på linje med andre tiltak og tjenester barnet mottar. Det vil da allerede være utpekt en koordineringsperson for planen, og en representant fra barneverntjenesten vil inngå i samarbeidet om planen.

Om innholdet i planen

I høringsnotatet ble det videre foreslått at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om planens innhold på tilsvarende måte som etter helselovgivningen og etter sosialtjenesteloven. Det ble likevel gitt visse føringer for planens innhold. Departementet viste blant annet til at planen burde inneholde en oversikt over hvilke tilbud barnet har behov for, samt innholdet og omfanget av aktuelle tiltak. Videre ble det vist til at planen burde inneholde en angivelse av hvem som skal ha ansvaret for å sikre samordning, framdrift og oppfølging av planen, en beskrivelse av hvordan tiltakene tenkes gjennomført, en angivelse av planperioden og tidspunkt for evaluering av planen.

Videre la departementet i høringen til grunn at der barnet på grunn av behov for langvarige og koordinerte tilbud fra flere tjenester trenger individuell plan, ville denne i praksis erstatte tiltaksplanen eller omsorgsplanen ved at disse planene innlemmes i den individuelle planen.

Om kravet til samtykke

Etter dagens lovgivning er det en grunnleggende forutsetning at individuell plan utarbeides etter samtykke fra den planen gjelder. I tråd med dette la departementet i høringsnotatet til grunn at individuell plan utarbeides etter samtykke fra barnets foreldre. Videre ble det i høringsnotatet forutsatt at barn over 15 år eller som av andre grunner er part i saken etter barnevernloven § 6-3, selv kan samtykke til planen. Departementet la til grunn at barnets samtykke da ville være tilstrekkelig. Videre ble det i høringsnotatet vist til barnets rett til å uttale seg om innholdet i planen og evalueringen av den.

Departementet viste til at samtykke er en forutsetning for individuell plan fordi arbeidet med planen forutsetter en videre adgang til utveksling av taushetsbelagt informasjon enn det som følger av gjeldende rett. Partene må derfor samtykke både i forhold til hvem som skal delta i arbeidet med planen og i forhold til hvilke opplysninger som kan utveksles. Det bør framgå av planen at foreldre og barn over 15 år samtykker i planen. Det bør videre framgå om barn og foreldre samtykker i at deltakerne i en ansvarsgruppe gis tilgang til taushetsbelagte opplysninger om dem.

I tilfeller der barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-8 annet eller tredje ledd eller § 4-12,vurderte departementet i høringsnotatet det slik at barneverntjenesten i kraft av å ha den daglige omsorgen for barnet har kompetanse til å samtykke til individuell plan på barnets vegne.

6.3 Høringsinstansenes syn

109 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om å innføre individuelle planer i barnevernet. Av disse støtter om lag halvparten av instansene forslaget i høringsnotatet uten nærmere merknader verken til konklusjonen eller til den nærmere utformingen av forslaget.

I underkant av 20 høringsinstanser går klart i mot forslaget. Blant disse er Fylkesmannen i Aust-Agder, Fylkesmannen i Nordland, kommunene Askim, Aremark, Eidsberg, Hobøl, Marker, Rakkestad, Spydeberg, Skiptvedt, Trøgstad i én felles uttalelse, Balsfjord, Storfjord og Lyngen i felles uttalelse, Gloppen kommuneog Sandnes kommune.

Videre er det noen få høringsinstanser som ikke konkluderer i forhold til om de støtter lovfesting av individuell plan i barnevernet. Dette gjelder blant annet Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, Tønsberg kommune og Fredrikstad kommune.

Blant de høringsinstansene som støtter forslaget uten ytterligere merknader er Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Rogaland, Høgskolen i Oslo, NAV, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Midt-Norge, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Sør, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Vest, Helse Sør-Øst RHF, Psykisk helsevern innlandet HF, Statens råd for likestilling av funksjonshemmede, Justis- og politidepartementet, Politidirektoratet, Integrasjons- og mangfoldsdirektoratet, Advokatforeningen, Bergen kommune, Trondheim kommune, Kommunene i Telemark v/ Skien kommune, Bærum kommune og Meråker kommune.

Bærum kommune uttaler:

«Departementet foreslår lovfestet at barneverntjenesten skal utarbeide individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet og det foreligger samtykke. Barnevernet skal samarbeide om planen med andre av de instanser barnet mottar tiltak fra.

Bærum kommune er enige i forslaget som innebærer at det er barnevernet som skal utarbeide planen. Barneverntjenesten er en sentral instans når det gjelder initiering av individuell plan og den instans som det ofte er naturlig at tar initiativ til å sammenkalle andre instanser til å jobbe med utarbeiding av individuell plan, når barnet/ungdommen ut fra barnevernets kjennskap har behov for sammensatte og koordinerte tjenester over tid. Som det fremgår av departementets høringsnotat er det allerede vedtatt lovbestemmelser som gir omfattende hjemler for utarbeidelse av individuelle planer, jfr. sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven og pasientrettighetsloven. En ytterligere utvidelse av antall etater med ansvar for utarbeidelse av individuell plan vil etter Bærum kommunes oppfatning medføre en sikring av at et større antall barn/unge får en individuell plan med forpliktende ansvar og oppfølging fra berørte instanser. Barneverntjenesten utarbeider adekvate planer som tiltaks- og omsorgsplaner og er vant til å tenke mål og delmål samt evaluering av denne type planer for barn/unge og familier.»

Mange høringsinstanser er positive til å innføre eller regulere individuell plan i barnevernet, men har synspunkter på eller innvendinger til den nærmere reguleringen i barnevernloven og til forskriftshjemmelen om individuell plan. Blant disse er KS, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Buskerud, Barne- ungdoms- og familieetaten, Barneombudet, Norsk Fosterhjemsforening, Landsforeningen for Barnevernsbarn, Redd barna, Høgskolen i Østfold, NOVA, Stine Sofies stiftelse, Norsk barnevernsamband, Fellesorganisasjonen, Oslo kommune, Asker kommuneog kommunene Hyllestad, Askvoll, Fjaler og Sollund.

Mange av de høringsinstansene som støtter innføring av individuell plan i barnevernet, men som har synspunkter eller innvendinger til departementets forslag til bestemmelse om individuell plan, har langt på vei de samme motforestillingene som de høringsinstansene som klart går i mot forslaget.

Mange høringsinstanser peker på at innføring av individuelle planer i barnevernet vil kunne føre til uklare ansvarsforhold mellom barneverntjenesten og de tjenestene som allerede etter dagens lovgivning har plikt til å utarbeide individuell plan. Dette gjelder både instanser som er i mot forslaget og instanser som er positive til at individuell plan blir regulert i barnevernloven. Blant annet viser flere instanser til at lovfesting av individuelle planer i barnevernloven vil kunne føre til at ansvaret for å utarbeide og koordinere slike planer blir pulverisert.

Fylkesmannen i Aust-Agder uttaler:

«Fylkesmannen er usikker på om det er hensiktsmessig at barnevernstjenesten får en selvstendig plikt til å lage individuell plan. Det er etter vårt syn ikke mangel på hjemler for å lage individuell plan som er utslagsgivende for om slike planer lages og fungerer etter hensikten.

Fylkesmannen er tvert imot redd for at dersom stadig flere får et selvstendig ansvar for å lage individuelle planer, blir det reelle ansvaret pulverisert.

Departementet skriver selv at det i de fleste saker hvor individuell plan er aktuelt vil barna ha behov som det primært er andre instanser som skal bidra til å løse. Der det er naturlig at barneverntjenesten er med, er det vårt inntrykk at man deltar i planprosessen på lik linje med andre instanser, og at det dermed ikke er behov for ytterligere en instans med selvstendig plikt til å lage individuelle plan...»

Sandnes kommune uttaler:

«Barneverntjenesten har et særlig ansvar for å påse at barn under omsorg får de tjenester de har krav på fra hjelpeapparatet for øvrig og at dette sikres gjennom individuell plan. Barn og unge som mottar hjelpetiltak har selvsagt og rett på individuell plan når de har behov som utløser hjelpeplikt fra flere instanser.

Samtidig er kommunen uenig i å lovfeste i barnevernloven en plikt til at barneverntjenesten skal ta et større ansvar. Denne skepsisen bygger på våre erfaringer om at annet hjelpeapparat og andre kommunale virksomheter kan fraskrive seg ansvar når barneverntjenesten har kontakt med barnet i form av tvangstiltak eller hjelpetiltak.

De barn som mottar hjelpetiltak har en omsorgssituasjon av varierende problematikk og problembelastning. En del av disse barna har rett og behov for tunge tiltak fra annet tjenesteapparat og barnevernets bistand er kun et mindre element. Dersom dette lovforslaget blir vedtatt, kan konsekvensen bli en forskyving av ansvar over fra andre offentlige tjenesteytere til barneverntjenesten. Noe som medfører en større involvering og arbeidsbelastning for barneverntjenesten enn hva barnets situasjon i henhold til barnevernlov i utgangspunktet skulle tilsi.

Med bakgrunn i det ovenforstående gir ikke kommunen sin tilslutning til den foreslåtte lovendring. Det er heller ønskelig med en presisering av at barneverntjenesten har et ansvar for å være pådriver for at aktuelle tjenester utarbeider en slik plan og at barneverntjenesten skal delta aktivt i et slikt arbeid.»

Flere instanser viser til at det er behov for å avklare nærmere i forskift eller retningslinjer hvilken tjeneste som i det enkelte tilfellet skal ha ansvaret for å koordinere arbeidet med individuell plan. Barne-, ungdoms- og familieetaten uttaler blant annet:

«... En av grunnene til at kommunene ikke utarbeider individuell plan i dag er at det oppfattes som uklart hvem som har ansvar for å ta initiativ til å utarbeide en slik plan. Det bør derfor tydeliggjøres i hvilke tilfeller det skal utarbeides en individuell plan, og i hvilke tilfeller det er barneverntjenesten som skal påta seg denne oppgaven. Det er også viktig å utdype hva dette koordineringsansvaret innebærer og hvilken rolle koordinator skal ha.»

Flere instanser er enige i at individuell plan bør lovfestes i barnevernloven, men er likevel kritiske til at det i tilfeller der barnet ikke allerede har en individuell plan, automatisk skal være barneverntjenesten som skal få hovedansvaret for å utarbeide og koordinere arbeidet med planen. KSuttaler:

« ...Individuell plan er et av de viktige samhandlingsverktøyene vi har for å sikre koordinerte tjenester til de som trenger det. KS er positive til forslaget om at barneverntjenesten skal bli tydeligere ansvarliggjort i arbeidet med slike planer. Forslaget til lovtekst kan imidlertid forstås som om kommunens barneverntjeneste skal være den instansen som utarbeider og koordinerer individuell plan, hvis ikke barnet allerede har en slik plan. I noen tilfeller vil det være mest hensiktsmessig at andre tjenester har ansvaret for utarbeidelsen av individuell plan, med barnevernet som en viktig samarbeidspartner. Det må kunne være opp til kommunen å lage systemer for dette arbeidet på best mulig måte for brukerne; systemer som kan forplikte alle instansene i kommunen som har ansvaret for utsatte barn og unge. Departementet bør vurdere om lovteksten kan formuleres i retning av å understreke barneverntjenestens plikt til å sørge for at barnet får en individuell plan.»

Kommunene Hyllestad, Askvoll, Fjaler og Sollund uttaler:

«HAFS interkommunale barnevernteneste er samd i lovendringa, men vil likevel påpeike at det ikkje bør vere automatikk i at barneverntenesta skal ha ansvaret for koordinering i alle saker der individuell plan skal utarbeidast etter at barneverntenesta kom inn i saka.

Departementet legg i sitt høyringsbrev opp til at det er barneverntenesta som skal ha ansvaret for koordinering i saker der individuell plan skal utarbeidast etter at barneverntenesta kom inn i saka. Dette synspunktet reiser fleire problemstillingar:

  • Kva når det er høgt konfliktnivå mellom barneverntenesta og foreldra. For eksempel etter pålegg om hjelpetiltak eller etter at saka har vore reist for fylkesnemnda utan at kommunen har fått medhald. Å skulle legge koordineringsansvaret på ein samarbeidspart som faktisk har mandat til å jobbe i konflikt med foreldra, er ikkje uproblematisk.

  • Er det rett at barneverntenesta skal påleggjast eit koordineringsansvar dersom vårt tiltak berre er ein liten del av ei større sak. Eksempel kan vere saker med komplekse medisinske problem.

  • Kva med klienten sin rett til å velje, eller i alle fall meine noko om, kven som skal være koordinator. Skal denne retten gjelde i høve alle saker der individuell plan vert oppretta etter anna lovverk, men ikkje etter lov om barneverntjenester?

    Dersom retten til individuell plan vert innarbeidd i lov om barneverntjenester, bør det presiserast at det ikkje skal vere krav om at barneverntenesta skal koordinere planarbeidet. Koordinator bør oppnemnast med utgangspunkt i minimum to kriteriar: Kva tener saka best og kva er klienten sitt ynskje.»

Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Sør (RVTS Sør) uttaler:

«Der hvor barnevernet for eksempel kommer inn i en sak hvor barnet har en funksjonshemming, og barnevernets rolle er begrenset til et lite hjelpetiltak vil det være naturlig at det er den etaten som har størst innflytelse på barnets hverdag som får ansvaret for utarbeidelse, oppfølging og koordinering av individuell plan, feks den spesialskolen barnet er tilknyttet. Formålet med denne lovfestingen skal være at en person har hovedansvaret for oppfølgingen og koordineringen av barnets tilbud eller tiltak. Det er etter vår vurdering den etaten som skal være/antaes å være lengst inne iht å yte hjelp som skal ha hovedansvaret. RVTS er enig i lovforslaget § 3-2a. I forskriftene må det fremgå at det ikke obligatorisk er barneverntjenestens oppgave, men den som har størst og lengst tiltak inn.»

Flere høringsinstanser framhever behovet for å samordne den nærmere reguleringen av individuell plan i barnevernet med dagens regelverk om individuelle planer i helselovgivningen og sosialtjenesteloven. Fellesorganisasjonen (FO) uttaler:

«...Vi mener at forskriften som skal utvikles må innlemmes i eksisterende forskrift om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenesteloven.»

KSuttaler:

«...Departementet bør ha en ambisjon - i samarbeid med andre aktuelle fagdepartementer - om å få til en harmonisering av dagens særlovers bestemmelser om individuell plan i velferds- og omsorgstjenestene.»

Noen høringsinstanser er uenige i høringsnotatets framstilling av kravet om at plikten til å utarbeide individuell plan gjelder der barnet har behov for langvarige tjenester. Redd Barna uttaler:

«Redd Barna er uenige i departementets syn på langvarighet som et vilkår for individuell plan. Vi mener behovet for et koordinert tilbud er avgjørende, uansett om behovet antas å være kortere enn 1 år. Det vises til at det er svært vanskelig å anslå varighet i en innledende fase. Varighetskriteriet er overført fra andre rettsområder hvor den individuelle planen ikke kun gjelder for barn. I barnevernlovgivningen mener vi at departementet må ta høyde for at den individuelle planen alltid vil gjelde barn eller ungdom i etterverntilfellene, og at dette øker behovet for koordinering på et tidlig tidspunkt, uansett om tilbudet ikke antas å være langvarig.»

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) gir uttrykk for at det er behov for å være mer eksplisitt når det gjelder kravet til langvarighet, og viser i den forbindelse til at hva som kan anses som langvarig vil variere. Som eksempel viser NOVA til at 6 måneder for et barn i førskolealder kan anses som langvarig, mens mer enn 12 måneder kan anses som langvarig for eldre barn.

Noen få instanser tar opp spørsmålet om hvorvidt individuell plan bør være en plikt for barneverntjenesten, eller også en rettighet for barnet. Om dette uttaler Høgskolen i Østfold:

«I det øvrige lovverket om individuell plan (sosialtjenesteloven og helselovene) er tjenesteyternes plikt til å utarbeide individuelle planer supplert av en rett for pasienter og klienter til å få utarbeidet en slik plan. Rett til slik plan er ikke omfattet av forslaget, og det opplyses ikke om dette er tilsiktet fra departementets side og hva som i så fall er begrunnelsen for dette.

Barnevernloven er kritisert for i for liten grad å være en rettighetslov for barn og foreldre. Vi er av den oppfatning at den foreslåtte utforming av bestemmelsen om individuell plan forsterker dette inntrykket. Vi mener derfor det bør vurderes å gi bestemmelsen en utforming som ivaretar rettighetsaspektet (jf kravet om samtykke), og som også i større grad vektlegger barnets/foreldrenes rett til å medvirke ved utformingen av planen. Rettighetsbestemmelsen i sosialtjenestelovens § 4-3a er etter vårt syn en bedre «modell» for utforming av en slik bestemmelse enn kommunehelsetjenesteloven § 6-2a.»

Flere instanser har i sine høringsuttalelser berørt spørsmålet om hvem som skal samtykke til planen. Blant annet uttaler Høgskolen i Lillehammer at det ut fra høringsnotatet synes noe uklart hvilke konsekvenser det får dersom et barn over 15 år nekter å samtykke til individuell plan. Oslo kommune på sin side gir uttrykk for at det i tilfeller der et barn over 15 år har samtykket til individuell plan også bør stilles krav til samtykke fra foreldrene. Dette blir begrunnet med at den individuelle planen også kan inneholde tiltak rettet mot foreldrene.

Flere instanser har i sine høringsuttalelser berørt spørsmålet om forholdet mellom individuell plan og de planene som allerede benyttes av barneverntjenesten. Blant annet uttaler Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet:

«Senteret mener også at det vil være uheldig at barnets varige omsorgsplan inngår i den individuelle planen. Barnets varige omsorgsplan er et overordnet styringsverktøy, mens individuell plan synes mer preget av å være et løpende arbeidsverktøy.»

Også andre høringsinstanser herunder Barne-, ungdoms- og familieetaten, Norsk barnevernsambandog Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at det er behov for å klargjøre forholdet mellom individuell plan og tiltaks- og omsorgsplaner.

Noen instanser gir uttrykk for at det i tilfeller der flere kommuner er involvert, er behov for å avklare nærmere hvorvidt det er barnets oppholdskommune eller omsorgskommune som skal ha ansvaret for den individuelle planen.

Longearbyen lokalstyre mener generelt sett at individuell plan er et viktig verktøy for barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester og tiltak, men at bestemmelsen om individuell plan ikke bør gjelde på Svalbard. Dette ble særlig begrunnet i at det ut fra dagens lovgivning og tilgang til tjenester er lite hensiktsmessig om plikten til å utarbeide individuell plan også skal gjelde på Svalbard. I den forbindelse ble det blant annet vist til at verken sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven eller pasientrettighetsloven er gjort gjeldende på Svalbard.

6.4 Departementets vurdering

Selv om mange høringsinstanser har hatt merknader til ulike sider ved praktiseringen av en slik bestemmelse, synes det å være forholdsvis bred enighet om at det bør innføres en plikt for barneverntjenesten til å utarbeide en individuell plan.

Hovedformålet med å innføre en slik plikt for barneverntjenesten er å sikre at barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester et langsiktig, helhetlig og individuelt tilpasset tilbud. Barne- og likestillingsdepartementet er også etter høringen av den oppfatning at en lovfestet plikt for barneverntjenesten til å utarbeide individuell plan vil være et nyttig virkemiddel for å sikre barn med behov for langvarige barneverntiltak i kombinasjon med langvarige tiltak fra andre tjenester helhetlig og koordinert hjelp.

Forslaget innebærer at barneverntjenesten får en lovfestet plikt til å inngå et formalisert samarbeid om planen med andre tjenester. I henhold til dagens lovgivning skal det kun utarbeides én individuell plan for hvert enkelt barn med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Forslaget vil ikke innebære noen endring av dette. I dette ligger både en samarbeidsplikt for alle de tjenestene som har plikt til å utarbeide individuell plan, og en forutsetning om at planen vil omfatte tjenester etter annet lovverk.

Alle tjenestene som i dag omfattes av bestemmelser om individuell plan har allerede en selvstendig plikt til å utarbeide en slik plan. Departementet forutsetter at det på lokalt plan inngås en avtale om hvem som skal ha ansvaret for å koordinere arbeidet med individuell plan i hvert enkelt tilfelle. Departementet vil for øvrig vise til at arbeidet med gjennomføring av individuell plan i utgangspunktet ikke endrer den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom tjenestene.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken tjeneste som i det enkelte tilfellet bør ha hovedansvaret for planen, har departementet merket seg at flere instanser har pekt på at det i tilfeller der et barn ikke allerede har individuell plan før et vedtak etter barnevernloven fattes, likevel kan være hensiktsmessig om en annen tjeneneste enn barneverntjenesten koordinerer planarbeidet. Blant annet ble det i høringen argumentert for at hovedansvaret for planen burde ligge hos den tjenesten som forutsettes å være tyngst inne i saken. Som eksempel viste Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Sør til at det neppe ville være hensiktsmessig om barneverntjenesten har koordineringsansvaret i et tilfelle der barneverntjenesten har iverksatt et lite (men langvarig) hjelpetiltak for å bistå en familie med et barn som på grunn av funksjonsnedsettelse kan ha behov for omfattende tilbud fra en annen tjeneste med selvstendig plikt til å utarbeide individuell plan.

Departementet er enig i at dersom det viser seg at barnet primært har behov for tjenester fra andre tjenester som også har plikt til å utarbeide individuell plan, bør ansvaret for å koordinere planen i utgangspunktet ligge hos disse. Departementet forutsetter at barneverntjenesten da bistår familien i å sørge for at arbeidet med individuell plan blir iverksatt dersom de ønsker dette. Videre er departementet enig med de høringsinstansene som framhever at foreldrenes eller barnets ønske om hvem som skal ha hovedansvaret for å koordinere planen skal tillegges vekt.

Når det gjelder hvilken instans som i det enkelte tilfellet skal ha ansvaret for koordinering, utarbeidelse og det nærmere innholdet i planen, vil departementet for øvrig, på tilsvarende måte som etter helselovgivningen og etter sosialtjenesteloven, fastsette forskrift med bestemmelser om når individuell plan skal utarbeides med hjemmel i barnevernloven og om planens nærmere innhold og utforming. Departementet vil i dette arbeidet ta med seg de synspunkter som er framkommet i høringen om ansvarsfordeling og om planens nærmere innhold. Forslag til slik forskrift vil bli sendt på alminnelig høring.

Flere høringsinstanser har påpekt at den nærmere reguleringen av barneverntjenestens plikt til å utarbeide individuell plan må samordnes med den lovgivningen om individuell plan som allerede finnes for helsetjenesten og sosialtjenesten. Departementet er enig i dette, og vil vurdere den nærmere reguleringen av individuelle planer i samarbeid med andre aktuelle myndigheter. Departementet vil i dette arbeidet ta med seg de synspunkter som er framkommet i høringen om ansvarsfordeling og om planens nærmere innhold.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt forslaget bør formuleres som en plikt for barneverntjenesten eller som en rettighet for barnet, vil departementet vise til at dette er ulikt utformet i de ulike lovene som i dag inneholder en bestemmelse om individuell plan. Forslaget til ny bestemmelse i barnevernloven § 3-2 a bygger på kommunehelsetjenesteloven § 6-2 a og er utformet ut fra hva som passer best til barnevernlovens øvrige system. Vi viser i den forbindelse til at barnevernloven ikke gir en lovfestet rett til tjenester, men at den pålegger barneverntjenesten en rekke plikter.

I høringsnotatet ble det vist til at dersom et barn har behov for individuell plan vil denne i praksis erstatte tiltaksplanen eller omsorgsplanen ved at tiltaksplanen eller omsorgsplanen blir innlemmet i den individuelle planen. Noen instanser har gitt uttrykk for at de er uenige i dette, mens andre mener at det er behov for en nærmere avklaring om forholdet mellom planene. På bakgrunn av høringen ser departementet at det ikke alltid vil være slik at den individuelle planen vil kunne erstatte barnets tiltaks- eller omsorgsplan, men at deler av tiltaksplanen eller omsorgsplanen i noen tilfeller holdes utenfor den individuelle planen. Departementet er enig i at det derfor kan være behov for visse avklaringer og ser det som naturlig at dette inngår som en del av arbeidet med forskrift til bestemmelsen.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som skal samtykke til at det utarbeides individuell plan på barnets vegne, legger departementet til grunn at det er barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til dette når barnet er under 15 år. Hensynet til barns egen rett til å delta i saken, jf. barnevernloven § 6-3, tilsier imidlertid at barnet selv skal få anledning til å uttale seg om innholdet i planen og evalueringen av den. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i tråd med alder og modenhet.

Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernloven § 6-3. Når barnet har fylt 15 år er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel også tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen.

Dersom barneverntjenesten midlertidig har plassert et barn under 15 år utenfor hjemmet med hjemmel i § 4-6 annet ledd, eller har overtatt omsorgen for et barn under 15 år etter §§ 4-8 eller 4-12, legger departementet videre til grunn at det er barneverntjenesten som har kompetanse til å «samtykke» til individuell plan på barnets vegne.

Med unntak av at barnet selv etter barnevernloven har kompetanse til å samtykke ved fylte 15 år, legger departementet etter dette til grunn at samtykke til individuell plan etter barnevernloven skal tilsvare reglene om samtykke i Forskrift om individuell plan etter helselovgivningen og etter sosialtjenesteloven, § 5.

Etter barnevernloven § 8-1 er det som hovedregel barnets oppholdskommune som har ansvar for å gi hjelp etter loven. Formålet med bestemmelsen er å forhindre at barn som har behov for bistand fra barnevernet blir en «kasteball» mellom kommuner. Departementet er enig med de instansene som ser behovet for en avklaring av hvilken barneverntjeneste som skal ha ansvaret for den individuelle planen. Formålet med individuell plan og praktiske hensyn tilsier at det er den kommunen der barnet bor som bør ha dette ansvaret.

Når det gjelder synspunktene fra flere høringsinstanser om føringene i høringsnotatet om «langvarighet» som vilkår for individuell plan, vil vi vise til at departementet i høringen ønsket å være tilbakeholdne med å angi bestemte tidsrammer for hva som skal anses som langvarige tiltak. Dette må etter departementets oppfatning vurderes konkret i det enkelte tilfellet. I denne vurderingen må det blant annet tas hensyn til barnets alder, hvilke typer barneverntiltak som er eller skal iverksettes, og på hvilket grunnlag. Departementet legger for øvrig til grunn at kriteriet om langvarighet også må ses i sammenheng med barnets behov for individuell plan.

Departementet er enig i at plikten til å utarbeide individuell plan ikke bør gjelde på Svalbard. Vi vil derfor foreta de nødvendige endringene i Forskrift om lov om barneverntjenesters anvendelse på Svalbard.

Barne- og likestillingsdepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til ny § 3-2 a.

Til toppen
Til dokumentets forside