Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 69 (2008-2009): Om lov om endringer i barnevernloven

Til innholdsfortegnelse

7 Plikt for barneverntjenesten til å gi tilbakemelding til melder

7.1 Gjeldende rett

Barneverntjenestens taushetsplikt framgår av barnevernloven § 6-7. Bestemmelsen viser til de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13-13 e.

Disse bestemmelsene åpner i en del tilfeller for formidling av taushetsbelagte opplysninger. Barneverntjenesten har bl.a. adgang til å formidle opplysninger til andre der det foreligger samtykke, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1, eller der formidling av opplysninger er nødvendig for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Som eksempler på tilfeller der forvaltningsloven § 13 a nr. 2 åpner for at barneverntjenesten kan formidle opplysninger er der formidling av opplysninger fra en barnevernssak er nødvendig for at andre skal kunne følge opp barnet på en god måte, og der formidling av opplysninger er nødvendig for at andre skal settes i stand til å formidle sine relevante opplysninger til barneverntjenesten. Disse bestemmelsene gir adgang til å gi opplysninger til både offentlige organer og til andre.

Forvaltningsloven inneholder også regler som gir en mer utvidet adgang til å gi opplysninger til offentlige organer. I henhold til forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 er taushetsplikten ikke til hinder for at et forvaltningsorgan opplyser andre forvaltningsorganer om en persons forbindelse med organet, om avgjørelser som er truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Videre er taushetsplikten heller ikke til hinder for at et forvaltningsorgan anmelder eller gir opplysninger til politiet når det finnes ønskelig av allmenne hensyn, eller når forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver.

Taushetsplikten etter barnevernloven er imidlertid noe strengere enn det som følger av forvaltningslovens alminnelige regler. Av barnevernloven § 6-7 tredje ledd framgår at barneverntjenesten bare kan gi andre offentlige tjenester og instanser (organer) opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6 når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver. Begrensningen i barnevernloven § 6-7 tredje ledd innebærer at barneverntjenesten ikke har en generell adgang til å opplyse andre offentlige tjenester og instanser om en families tilknytning til barnevernet, eller om hvilke undersøkelser eller tiltak som er iverksatt eller skal iverksettes med hjemmel i barnevernloven. Barneverntjenestens adgang til å formidle opplysninger er dermed begrenset til tilfeller der det å gi opplysninger er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver overfor det enkelte barn. Barneverntjenesten må vurdere behovet for å gi opplysninger konkret i hvert enkelt tilfelle. Dette innebærer at barneverntjenesten derfor ikke kan gi opplysninger ut fra betraktninger om hva som rent generelt vil kunne fremme barneverntjenestens oppgaver. Videre kan barneverntjenesten heller ikke gi opplysninger til andre tjenester eller instanser dersom formålet bare er å fremme mottakerorganets oppgaver.

Taushetsplikten etter barnevernloven § 6-7 gjelder også overfor den som har gitt melding til barneverntjenesten om bekymring for et barns atferd eller dets omsorgssituasjon. Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at barneverntjenesten gir den som har gitt melding til barneverntjenesten en generell tilbakemelding om at meldingen er mottatt og at den vil bli fulgt opp i overensstemmelse med bestemmelsene i barnevernloven. En slik generell tilbakemelding vil ikke inneholde noen opplysninger som ikke allerede er kjent for melderen, og er dermed ikke underlagt taushetsplikt.

Utover adgangen til å gi en slik generell tilbakemelding innebærer taushetsplikten at barneverntjenesten som hovedregel verken har rett eller plikt til å gi melderen tilbakemelding om hvorvidt barneverntjenesten finner grunn til å gå videre med saken, eventuelt på hvilken måte saken følges opp videre.

7.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en plikt for barneverntjenesten til å gi nærmere bestemte opplysninger til den som har gitt melding om bekymring til barneverntjenesten. Hvilke opplysninger barneverntjenesten skal gi, bør avhenge av hvem som har gitt melding og hvilke undersøkelser og tiltak som blir iverksatt med hjemmel i barnevernloven.

Som bakgrunn for forslaget ble det vist til at departementet over tid har mottatt henvendelser, både fra andre tjenester og fra barnevernet selv, om at taushetsplikten er for streng når det gjelder å gi tilbakemelding til den som har meldt fra om bekymring for et bestemt barn til barneverntjenesten. Det ble blant annet vist til at barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger i hovedsak er begrenset til tilfeller der formidling av opplysninger er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver. Det vises også til at melderens behov for å motta en tilbakemelding fra barneverntjenesten ikke er tilstrekkelig ivaretatt etter dagens regelverk.

Det ble understreket i høringsnotatet at barneverntjenesten er avhengig av at andre melder fra om bekymring for et barns omsorgs- eller atferdssituasjon for å kunne løse sine oppgaver etter barnevernloven. De fleste barnevernssaker innledes ved at noen gir melding om bekymring for et bestemt barn til barneverntjenesten. Meldingen kan komme fra familien selv, fra andre privatpersoner, fra private yrkesutøvere eller fra offentlige tjenester og instanser som skole, barnehage, helsestasjon og politi.

Departementet understreket i høringsnotatet at tillit til barneverntjenesten dermed langt på vei er en forutsetning for at barneverntjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter barnevernloven. Departementet la til grunn at dersom den som har meldt fra om bekymring for et barn ikke mottar noen form for tilbakemelding eller informasjon, vil dette kunne svekke tilliten til barneverntjenesten. På den annen side kan tilbakemelding fra barneverntjenesten styrke tilliten til barneverntjenesten.

Videre ble det i høringsnotatet vist til barneverntjenestens behov for å ha et godt og funksjonelt samarbeid med andre tjenester for å kunne løse sine oppgaver til beste for barnet og familien. Det ble særlig vist til de tjenestene som følger opp barnet og familien i det daglige, som for eksempel barnehagen, skolen, helsestasjon og skolehelsetjeneste. Disse tjenestene vil kunne ha et reelt behov for å få opplysninger om hvordan barnet blir fulgt opp av barneverntjenesten.

Departementet foreslo på denne bakgrunn en bestemmelse om plikt for barneverntjenesten til å gi tilbakemelding til melder, men der det nærmere innholdet av tilbakemeldingsplikten ble gjort avhengig av hvem som har gitt melding og hvilke undersøkelser og tiltak som blir iverksatt.

For det første foreslo departementet en lovfestet plikt for barneverntjenesten til å gi melderen en generell tilbakemelding om at meldingen er mottatt. Departementet la til grunn at selv om en slik generell tilbakemelding ikke inneholder noen opplysninger om barneverntjenestens oppfølging av saken, tilsier hensynet til den som har gitt melding at barneverntjenesten i de fleste tilfeller gir melderen en slik tilbakemelding.

Plikten til å gi en slik generell tilbakemelding ble foreslått å gjelde uavhengig av om meldingen kommer fra et offentlig organ eller yrkesutøver med opplysningsplikt til barnevernet, eller om meldingen kommer fra en privatperson. Tilbakemeldingen bør imidlertid kunne unnlates eller begrenses dersom meldingen er «åpenbart grunnløs» eller der «andre særlige hensyn» taler mot at barneverntjenesten gir en slik generell tilbakemelding. Departementet la til grunn at dette unntaket først og fremst er ment å gjelde ved meldinger fra privatpersoner der hensynet til barnet og familien tilsier at barneverntjenesten ikke bør gi en slik generell tilbakemelding. Til alternativet «åpenbart grunnløs» viste departementet til at dette særlig vil være aktuelt i forhold til meldinger som fremstår som sjikanøse. Alternativet «andre særlige hensyn» vil omfatte tilfeller der hensynet til familiens privatliv tilsier at tilbakemelding unnlates.

Videre foreslo departementet at det i tilbakemeldingen til andre offentlige organ og til private yrkesutøvere med opplysningsplikt til barnevernet, skulle opplyses om hvorvidt barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak.

Departementet foreslo også at barneverntjenesten skal gi denne gruppen meldere en ny tilbakemelding når undersøkelsen er gjennomført. Denne tilbakemeldingen skal omfatte opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om barneverntjenesten følger opp saken videre. Den nye tilbakemeldingen skal imidlertid ikke inneholde opplysninger om hvilke tiltak som er, eller kan bli iverksatt med hjemmel i barnevernloven.

Som begrunnelse for en slik fornyet tilbakemelding viste departementet til at det å gi offentlige meldere visse opplysninger om barneverntjenestens videre oppfølgning av saken kan bidra til en bedre løsning for barnet i tillegg til økt tillit og bedrede samarbeidsrelasjoner mellom barneverntjenesten og andre tjenester.

Departementet foreslo videre en plikt for barneverntjenesten til å gi de meldere som er omfattet av opplysningsplikten til barneverntjenesten opplysninger om konkrete tiltak som er eller kan bli iverksatt med hjemmel i barnevernloven. Denne tilbakemeldingen ble foreslått begrenset til tilfeller der slik tilbakemelding er nødvendig av hensyn til melderens videre oppfølgning av barnet.

Departementet viste i høringsnotatet til at ulempen med å innføre en plikt for barneverntjenesten til å gi tilbakemelding til melder er at en slik plikt nødvendigvis vil måtte føre til en viss spredning av taushetsbelagte og personsensitive opplysninger om barnet og familien. På den annen side viste departementet til at melderen allerede ville være kjent med familien og de forhold rundt barnet som er årsaken til at melding ble sendt. Departementet la derfor til grunn at man ved å begrense omfanget av hvilke opplysninger som gis i tilbakemeldingen om barneverntjenestens konkrete oppfølging av saken, samt at melderen blir pålagt taushetsplikt om de opplysninger han blir gjort kjent med, ville begrense de negative personvernmessige konsekvensene av å innføre en slik plikt.

7.3 Høringsinstansenes syn

110 høringsinstanser har uttalt seg til forslaget. Av disse er 94 i det vesentligste enige i departementets forslag om å innføre en plikt for barneverntjenesten til å gi tilbakemelding til melderen. 16 instanser er helt eller delvis uenig i forslaget.

Blant de instansene som i det vesentligste støtter forslaget er Landsforeningen for barnevernsbarn, Barneombudet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Vest-Agder, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Vestfold, Fellesorganisasjonen (FO), Norsk barnevernsamband, Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og politidepartementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Sør, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Vest, Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Øst, KS, kommunene i Telemark, Oslo kommune, Trondheim kommune, Bergen kommune, Drammen kommune, Enebakk kommune, Tønsberg kommune, Hurdal kommune, Risør kommune, Frogn kommune, Sola kommune, Lier kommune, Horten kommune, Dovre kommune, Fagrådet innen rusfeltet i Norge, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Voksne for Barn, Norsk Sykepleierforbund, Redd Barna, Høgskulen i Volda, Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Østfold, Norges kvinne- og familieforbund, Kirkens bymisjon, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), Utlendingsdirektoratet (UDI), Frelsesarmeen og Oslo Barnevernsamband.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen støtter forslaget om plikt til å gi tilbakemelding til melder fullt ut. Vi anser forslagets konkrete løsning med hensyn til gradering av hvilke opplysninger som skal gis til hvem [som] svært god.

Vi er videre enig med departementet i at lovforslaget med stor sannsynlighet vil bidra til å styrke den generelle tilliten til barneverntjenesten, samt at det vil kunne bidra til å styrke meldernes muligheter til å yte nødvendig hjelp og støtte til barnet.»

Fellesorganisasjonen (FO) uttaler:

«FO støtter en tydeliggjøring av barneverntjenestens plikt til å være i kontakt med melder i ulike faser, som dette forslaget innebærer. Vi mener forslaget til lovtekst på en god måte nyanserer de ulike måtene en melding kommer inn på, og melderes ulike status knyttet til å motta og behandle informasjon.»

Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler:

«Vi er svært fornøyde med dette forslaget, og setter stor pris på forståelsen for virkeligheten i kommunene, der det enkelte barnet som trenger barneverntjenester ofte vil være helt avhengig av at det finnes noen som "ser" og som en naturlig konsekvens av dette "sier fra". Vi er kjent med at det i mange kommuner finnes mange offentlig ansatte og andre profesjonelle som har inntrykk av at barnevernet "ikke gjør noe allikevel", og at de etter å ha fått slike oppfatninger ikke lenger melder bekymring i saker der de faktisk har plikt til dette, eller omvendt; at de tror at man kan ha meldt "en gang for alle" og at barneverntjenesten etter dette vil ha full oversikt over barnets livssituasjon. Vi anbefaler lovendringen, og forslaget til utforming av denne, og vi ber ellers om at den følges opp av mer offensiv informasjon om å både se og si fra. Vi har mange medlemmer som har dyrkjøpte erfaringer knyttet til langvarig omsorgssvikt, hvor følgene kunne vært mindre alvorlige hvis voksenpersoner rundt dem hadde sagt fra tidligere. Vi ønsker oss også satsning rettet mot et fokus på de strafferettslige konsekvensene av å ikke etterleve den lovpålagte meldeplikten som påhviler nesten enhver yrkesutøver som i offentlig eller privat virksomhet arbeider i tilknytning til barn og familier.»

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)støtter forslaget om å innføre en plikt for barneverntjenesten til å gi melder en tilbakemelding, men er uenige i at tilbakemelding skal kunne unnlates dersom meldingen er «åpenbart grunnløs» eller der «andre særlige hensyn» taler for at tilbakemelding unnlates. Når det gjelder alternativet «åpenbart grunnløs» viser senteret til at meldinger som framstår som sjikanøse kan ha en kjerne av realitet, og at tilbakemelding i slike tilfeller kanskje kan bidra til å dempe en eventuell konflikt og motvirke ytterligere sjikane. Videre gir senteret uttrykk for at alternativet «andre særlige hensyn» ikke er tilstrekkelig begrunnet og dermed åpner for svært skjønnsmessig praksis.

Flere instanser er kritiske til deler av forslaget. Dette gjelder særlig den delen av forslaget som omhandler barneverntjenestens plikt til å gi melderen konkrete opplysninger om hvordan barneverntjenesten følger opp den enkelte saken. Dette gjelder blant annet Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo- og Akershus, Fylkesmannen i Hordaland, Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge, kommunene Hyllestad, Askvoll, Fjaler og Solund, Asker kommune, Gloppen kommune og kommunene Balsfjord, Storfjord og Lyngen.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo- og Akershus uttaler:

«Fylkesnemnda i Oslo og Akershus er kritisk til forslaget om å pålegge barneverntjenesten en plikt til å gi melder opplysninger om utfallet av en undersøkelsessak, jf. utkastet til tredje ledd og fjerde ledd. Som departementet selv peker på i høringsnotatet, vil en slik tilbakemeldingsplikt føre til spredning av personsensitiv informasjon om barnet og familien. Er slik spredning nødvendig av hensyn til barnet, gir gjeldende lov allerede hjemmel til dette. Forslaget innebærer imidlertid at utlevering av slik sensitiv informasjon også skal skje når det ikke anses nødvendig av hensyn til barnet. I høringsnotatet er det vist til at en tilbakemeldingsplikt kan føre til økt tillit og bedrede samarbeidsrelasjoner mellom barneverntjenesten og andre tjenester. Hvordan en slik tilbakemeldingsplikt vil kunne påvirke samarbeidsrelasjonen til familien er imidlertid ikke problematisert.»

Kommunene Hyllestad, Askvoll, Fjaler og Solund (HAFS) uttaler:

«HAFS interkommunale barnevernteneste er samd i at det bør innarbeidast i lovverket ei plikt til å gje tilbakemelding til meldar. Me er likevel kritiske til framlegget om at tilbakemeldar som er omfatta av § 6-4, andre og tredje ledd skal ha tilbakemelding i fleire faser. Det bør vere nok at barnverntenesta gjev melding til meldar når saka er gjennomgått og det er teke avgjerd om korvidt den skal leggast vekk eller undersøkjast nærare. Eventuelt kan slik tilbakemelding gjevast når undersøkinga er gjennomført.

Dersom meldar har behov for informasjon om eventuelt iverksette tiltak for å ta i vare barnet, bør det fortrinnsvis skje etter samtykke frå partane. Dersom foreldra nektar dette og barneverntenesta meiner det er naudsynt å gje slik informasjon utifrå dei oppgåver som barneverntenesta skal ta ivare, har vi høve til det etter gjeldande regelverk.

Det er viktig at sensitiv informasjon ikkje vert formidla utover det som er naudsynt. At meldar har eit ynskje om å få vite kva som kjem ut av ei undersøking for å oppretthalde tilliten til barneverntenesta, kan ikkje være eit tungtvegande argument i seg sjølv.

Departementet må og i vurderinga av kva tid og kor mange tilbakemeldingar ein skal gje, legge vekt på å ikkje innføre unødige byråkratiske ordningar som flyttar ressursar frå arbeid direkte frå born og familiar og over til byråkratisk sakshandsaming.»

Også Asker kommune slutter seg til forslaget om å innføre en plikt for barneverntjenesten til å gi tilbakemelding til melder, men uttaler:

«...Forslaget innebærer en relativt utvidet adgang for barneverntjenesten til å gi opplysninger til en melder som omfattes av bv1. § 6-4 annet og tredje ledd, og utgjør således et unntak fra reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg. og barnevernloven § 6-7.

Allerede i dag har barneverntjenesten adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer der dette vurderes som nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf. bvl. § 6-7 tredje ledd første punktum. Det vurderes dit hen at denne bestemmelsen allerede regulerer en adgang for å gi nødvendig informasjon til en melder, men at det er en kan, og ikke skal, regel. Forslaget til ny § 6-7 a innebærer dog at det kun er den som melder bekymring, som har krav på slik tilbakemelding, og at det her er melders behov for tilbakemelding som er vektlagt, og ikke barneverntjenestens behov i forhold til sine oppgaver etter loven.

Uavhengig av ovennevnte ser Asker kommune at det er hensiktsmessig at det reguleres i lov at den som melder bekymring skal få en tilbakemelding, i større eller mindre grad, avhengig av hvem det er som melder. Man vil slik oppnå en enhetlig praksis blant landets barneverntjenester, og oppnå større åpenhet, og tillit, i forhold til den som melder bekymring.»

Fylkesmannen i Nordland uttaler:

«...Det bør presiseres i lovteksten at det er barneverntjenesten selv som avgjør hvorvidt det er nødvendig å gi tilbakemelding til melder om iverksatte tiltak. Slik ordlyden i utkastet er utformet ser vi at offentlig melder lett kan hevde at barneverntjenesten har en plikt til å gi opplysninger når melder påberoper seg at det er nødvendig.

Vi er bekymret for at bestemmelsen kan gi inntrykk av en rutine, som vil føre til at eksempelvis barnehage, skole og helsestasjon mener at det er nødvendig med tilbakemelding i alle saker hvor det iverksettes hjelpetiltak. Dette kan føre til en høyere terskel for å be om hjelp fra barneverntjenesten.»

Fylkesmannen i Hordaland uttaler:

«Vi er samde med prinsippa i lovendringa, men ser samstundes at praktiseringa vil gi store utfordringar. Regelen er gitt for at andre tenester og instansar skal kunna løyse sine oppgåver overfor barnet og familien. Det bør såleis presiserast at ved avgjerd av i kva grad det er nødvendig at vedkomande teneste eller instans får tilbakemelding, må det vere tilstrekkeleg at vedkomande instans finn slik informasjon nødvendig med utgangspunkt i eigen kompetanse og oppgåver dei skal løyse. På andre sida kan ein risikere at dette ikkje fungerer etter hensikta i og med at vedkomande ikkje har kunnskap om kva tiltak barnevernet har satt i verk, og dermed kan ein ikkje be om opplysningar med utgangspunkt i eit konkret tiltak. Kanskje burde det - for å unngå faktiske brot på dagens teiepliktreglar og for at regelen skal fungere etter sin hensikt - i staden bli gitt heimel for automatisk tilbakemelding til alle meldarar i gruppa som blir omfatta av meldeplikta om konkrete tiltak som blir sett i verk for barnet. Lovtekniske omsyn talar for at ei slik løysing ville vere betre.

Regelen vil under alle omstende vere ei stor utviding i forhold til dagens praksis. Særleg ny § 6-7a, 4.1edd oppfattar vi kan gi skjønsmessige utfordringar på kva som er meldar sine behov for å veta noko om tiltaket barneverntenesta har sett i verk.

Vi finn det uheldig at så store endringar blir foreslått innført utan at ein samstundes har ein større gjennomgang av teieplikta sine føringar.»

Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norgeer enig i den delen av forslaget som gjelder plikt for barneverntjenesten til å gi en generell tilbakemelding, men uttaler videre blant annet:

«...Barneverntjenesten bør ikke få plikt til å gi opplysning om hvordan de følger opp arbeid med meldinger med mindre formidling av disse opplysninger er i samsvar med hensynet til barnets interesse i saken. I departementets endringsforslag skal barneverntjenesten gi informasjon (til offentlige organer med opplysningsplikt) om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak (annet ledd), og om når undersøkelsen er avsluttet, og om saken er henlagt eller om barneverntjenesten skal følge opp saken videre (tredje ledd). De skal i tillegg gi melderen tilbakemelding om tiltak iverksatt av barneverntjenesten (fjerde ledd) når det er nødvendig at melderen får kjennskap til dette av hensyn til sin videre oppfølging av barnet. Vi foreslår at formuleringen i fjerde ledd endres til av hensyn til barnets beste interesse i saken og til melderens oppfølging av barnet. En lignende formulering bør også gjøres gjeldende for informasjonen omtalt i annet og tredje ledd om åpning/gjennomføring av undersøkelse osv.»

Fornyings- og administrasjonsdepartementet forstår behovet for en bestemmelse om tilbakemeldingsplikt og at offentlige tjenester og yrkesutøvere skal ha taushetsplikt om opplysninger de mottar om barnevernets oppfølging av saken. Departementet stiller imidlertid spørsmål ved hvorfor overtredelse av taushetsplikt bare skal kunne straffes dersom vedkommende er gjort oppmerksom på at overtredelse av taushetsplikten kan få slik følge. Departementet uttaler blant annet:

«Det er ikke vanlig i norsk rett at man skal ha blitt gjort uttrykkelig oppmerksom på at en regelovertredelse kan medføre straff for å kunne bli straffet (selv om vi er innforstått med at den foreslåtte bestemmelsen er en kopi av forvaltningsloven (fvl.) § 13 b i.f.). Snarere er det vanlig at rettsvillfarelse ikke er unnskyldelig. Vi mener dette prinsippet bør legges til grunn også i denne saken, særlig siden de personer som vil omfattes av regelverket er profesjonelle parter (offentlig organ eller en privat yrkesutøver). Vi kan vanskelig forstå at det skal være nødvendig å «advare» mottaker av taushetsbelagt informasjon om at brudd på taushetsplikt er straffbart for å kunne straffeforfølge ev. brudd på plikten. Det bør etter vår vurdering være tilstrekkelig at det er gitt informasjon om at vedkommende pålegges taushetsplikt for så vidt gjelder de aktuelle opplysningene.

Med henvisning til fvl. § 13 b i.f., som vi forstår ligger til grunn for BLDs forslag til ny § 6-7 a i.f. i barnevernloven, vil vi anføre at denne bestemmelsen synes å være mest rettet mot private parter og deres representanter i en forvaltningssak. Disse vil ofte ikke kjenne taushetsreglene særlig inngående. I så måte synes det hensiktsmessig at det er et straffbarhetsvilkår at de også informeres om at brudd på taushetsreglene kan medføre straff. For så vidt gjelder de informasjonsmottakere som omfattes av utkastet til ny § 6-7 a i.f. i barnevernloven, kan vi ikke se at denne begrunnelsen gjør seg gjeldende. Disse informasjonsmottakerne vil trolig i de fleste tilfeller være personer som allerede er underlagt taushetsplikt i en eller annen form, og som således er kjent med instituttet og at sensitive personopplysninger skal behandles med stor varsomhet. Deres ev. brudd på taushetsplikt bør kunne straffes uavhengig av om de er gjort kjent med straffbarheten eller ikke.

Vi anbefaler derfor at forslaget § 6-7a i.f. revurderes, ev. at det i merknader til bestemmelsen redegjøres for hvorfor man velger å opprettholde dette straffbarhetskriteriet.»

7.4 Departementets vurdering

Departementets forslag om plikt for barneverntjenesten til å gi melderen en generell tilbakemelding har fått bred støtte fra høringsinstansene. Det samme gjelder forslaget om at meldere omfattet av opplysningsplikten til barnevernet skal opplyses om hvorvidt barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak.

På bakgrunn av høringen vil departementet derfor opprettholde forslaget i høringsnotatet om ny § 6-7 a første og annet ledd om plikt for barneverntjenesten til å gi meldere en generell tilbakemelding, samt plikt til å opplyse meldere omfattet av opplysningsplikten om at det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3.

Departementet vil også fastholde forslaget om at barneverntjenesten kan unnlate å gi en slik generell tilbakemelding der meldingen er «åpenbart grunnløs» eller der «andre særlige hensyn» taler mot at tilbakemelding gis. Vi viser i den forbindelse til at denne løsningen gir barneverntjenesten anledning til ut fra sitt faglige skjønn å selv avgjøre om tilbakemelding skal gis ut fra hensynet til hva som i det enkelte tilfelle vil være til beste for barnet og familien. Departementet ser at det i enkelte tilfeller kan være gode grunner for å gi melderen en generell tilbakemelding også der meldingen er åpenbart grunnløs. Forslaget er således ikke til hinder for at barneverntjenesten kan gi en slik generell tilbakemelding dersom barneverntjenesten vurderer at dette vil være til beste for barnet. Departementet er etter dette ikke enig i at barneverntjenesten bør gis en generell plikt til å gi en tilbakemelding i alle tilfeller. Barneverntjenesten bør derimot stå fritt til å vurdere om en slik tilbakemelding vil være til skade for barnet og familien.

Departementet opprettholder videre forslaget om plikt for barneverntjenesten til å gi meldere omfattet av opplysningsplikten ny tilbakemelding når undersøkelsen er gjennomført, jf. utkastet § 6-7 a tredje ledd. Denne tilbakemeldingen skal omfatte opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om barneverntjenesten følger opp saken videre. Departementet ser i denne sammenheng innvendingene blant annet fra Fylkesnemnda i Oslo og Akershusog Asker kommune om at barneverntjenesten allerede etter dagens lovgivning kan gi opplysninger om utfallet av en undersøkelsessak når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver overfor barnet. Departementet vil imidlertid vise til at denne delen av forslaget bare omfatter opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om barneverntjenesten følger opp saken videre. Opplysninger om hvilke tiltak som er eller kan bli iverksatt omfattes ikke. Dette innebærer at en fornyet tilbakemelding etter utkastet § 6-7 a tredje ledd bare i begrenset grad vil inneholde personsensitive opplysninger om barnet og familien. Departementet mener at det å gi meldere omfattet av opplysningsplikten visse opplysninger om hvordan saken følges opp av barneverntjenesten, uavhengig av om dette anses nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver i den enkelte saken, vil bidra til å styrke andre tjenesters tillit til barneverntjenesten. Departementet mener også at bestemmelsen vil bedre samarbeidet mellom tjenestene, og dermed sikre det enkelte barnet et godt og helhetlig tjenestetilbud. Etter departementets oppfatning ivaretar bestemmelsen både melderens behov for opplysninger og hensynet til foreldrenes personvern.

Når det gjelder forslaget i høringsnotatet om å innføre en plikt til å gi meldere omfattet av opplysningsplikten opplysninger om konkrete tiltak, har flere høringsinstanser uttalt seg kritisk til dette. Instansene viser særlig til at barneverntjenesten allerede etter dagens lovgivning kan gi andre myndigheter opplysninger når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver overfor barnet.

Departementet har merket seg de innvendingene som har framkommet i høringen om at loven allerede i dag gir barneverntjenesten adgang til å gi melderen nødvendig informasjon. Departementet legger til grunn at banevernloven § 6-7 tredje ledd må forstås slik at barneverntjenesten kan gi de opplysninger som er nødvendige for å sikre at andre offentlige tjenester som for eksempel barnehage, skole, og helsestasjon skal kunne gi barnet et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.

Departementet har likevel kommet til at det er behov for å presisere i loven at barneverntjenesten har adgang til å gi melder opplysninger som er nødvendige for at melder skal kunne ivareta sine oppgaver overfor barnet.

Dette vil bidra til å sikre at de ulike tjenestene finner fram til de beste løsningene for barnet. En slik presisering vil også bidra til å ivareta intensjonen bak forslaget om å styrke barneverntjenestens samarbeid med andre instanser og gjensidig tillit.

Blant annet på bakgrunn av høringen, har departementet imidlertid kommet til at barneverntjenesten ikke bør pålegges å gi meldere opplysninger om barneverntjenestens videre oppfølging av saken. Departementet legger blant annet vekt på Fylkesmannens i Nordlands bekymring for at en slik bestemmelse vil kunne føre til at offentlige meldere ofte vil påberope seg en rett til å få opplysninger i alle saker der det iverksettes hjelpetiltak. Dette vil etter fylkesmannens oppfatning kunne føre til en høyere terskel for å be om hjelp fra barneverntjenesten. Departementet legger til grunn at det er barneverntjenesten, som kjenner de opplysninger det er snakk om å utlevere, som må vurdere hvorvidt det er nødvendig å gi opplysninger i det enkelte tilfellet. På denne bakgrunn foreslår departementet en bestemmelse som understreker og presiserer barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til offentlige meldere, jf. utkast til § 6-7 a fjerde ledd.

Departementet foreslo i høringsnotatet en egen bestemmelse om taushetsplikt for meldere som omfattes av barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd. Det er bare offentlige organer og meldere med yrkesmessig taushetsplikt som vil få kunnskap om personsensitive opplysninger gjennom en tilbakemelding fra barneverntjenesten etter forslaget til § 6-7 a. Etter en nærmere vurdering har departementet derfor kommet til at det er tilstrekkelig at taushetsplikten følger de alminnelige reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f, eller av egne bestemmelser om taushetsplikt som gjelder for den enkelte tjeneste eller yrkesutøver.

Departementet slutter seg til uttalelsen fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet om at det ikke er vanlig i norsk rett å stille som betingelse for straffbarhet at vedkommende skal ha blitt gjort oppmerksom på straffeloven § 121. På denne bakgrunn velger departementet å ikke videreføre denne delen av forslaget.

Barne- og likestillingsdepartementet vil etter dette foreslå en bestemmelse som avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, jf. utkastet til ny § 6-7 a.

Til toppen
Til dokumentets forside